Våre venner på HOLMEN
Vekkerklokken ringer ikke.
Det skulle tatt seg ut. Nei, her soves det til solen (eh …) titter inn vinduet og forteller at det er morgen.
Gardinet skyves forsiktig til side, og se: Det ER sol. En ny ubrukt sommerdag venter. Så jeg rusler barbeint ut på kjøkkenet og setter over kaffen.
Det er sol på terrassen også. Jeg har kaffe i den ene hånden og bok i den andre. Morgenstund har gull i munn … og snart er det frokost ute.
Men først må jeg sjekke forholdene
rundt meg. Lett krusning på vannet ja. Ser jeg ringer etter en sjøørret som har vært oppe og plasket? Jeg tror det. Båten ligger der den skal.
Måkene skriker, rødstrupen slår triller og svanene svømmer nede ved bryggen. Og fra holmen rett utenfor oss høres spinkel bjelling. Værene Kurt og Reidar er på plass og det er godt å konstatere at alt er som det skal. Det kan bli enda en fin dag i paradiset. Selv om det så litt stygt ut en stund.
For de kom sent i år, Kurt og Reidar. Varmebølgen på forsommeren gjorde at vi hadde noen veldig lange helger på øya, men uten bjelling og breking. Værene var ikke der.
Faste lesere av denne spalten kjenner jo de to værene som tilbringer sommeren på den lille holmen rett ved paradiset vårt. Der har de gress nok og noen tønner vann, alt de trenger for en lang sommer. Jeg tror ikke de ofrer damene en tanke der ute. Men jeg tipper de har fine dager om høsten også.
Men hvor ble de av i år?
Jeg måtte ringe til bonden. Om de kanskje var gått i grytene, eventuelt var solgt til Rogaland? Det har skjedd før.
Forklaringen var den tørre forsommeren. Det var rett og slett ikke mat til dem der ute i mai og juni. Og nå var det kommet så langt at han nesten hadde droppet å sende dem ut på holmen i år, men hvis jeg savnet dem kunne han alltids …
Jaaaa. Klart jeg savnet dem. To værer som er blitt en del av sommeren vår, den ene sjef og den andre assistent. Don Quijote foran med bjelle og Sancho Panza etter. Aldri mer enn tre meter unna. Frodo og Sam … Eller Kurt og Reidar, som de er blitt hetende. Én sjef og én ansatt. Jeg tror det er denne rollefordelingen som gjør at det går så bra som det gjør. Hvis Reidar blir litt for innpåsliten hender det at Kurt stanger litt, men de fort blir venner igjen. Til tross for at det bare er de to. Fra mai til nesten september. Vanligvis da.
Jeg vet ikke veldig mye om småfehold, men jeg skjønner at det handler om mat og ull. Og jeg har skjønt at det iblant kommer nye Kurt-er og Reidar-er, men jeg later som jeg ikke har skjønt det.
Og sannelig tok han ikke masingen til etterretning, min venn bonden. En dag kom han tøffende med gutta i baugen. Han vinket opp fra frakteskuta på 14 fot, og jeg vinket takknemlig tilbake. Reidar er nok blitt mørkere i krøllene i år, og Kurt har nok litt større horn enn i fjor, men jeg later altså som jeg ikke skjønner hvorfor.
Og ting er liksom på plass nå. Sommeren rusler videre. Potetene skal snart opp av kjøkkenhagen og makrellen tar sluken nesten før den er i vannet. Men det er den spinkle bjellingen fra våre venner der ute på holmen som gjør dagen dobbelt rik.
Jeg har skjønt at det iblant kommer nye Kurt-er og Reidar-er.
Men jeg later som jeg ikke har skjønt det.