I sentrum

TEKST OG FOTO: Per Borglund

Nesten all mat tjener på å få med seg en smak av løk. Tenk på klassikeren seibiff med løk, men uten løk. Det går bare ikke an.

Bestemor Bjellands norske kokebok, som kom for noen år siden, ga meg tidenes aha-opplevelse når det kommer til å steke løk. Randi Bjelland, som er en legende i kafélivet i Bergen, skriver at stekt løk er en hverdagsdelikatesse som du kan servere til karbonadekaker eller hvalbiff (og selvsagt en vanlig biff eller stekt sei), og at hemmeligheten er svak varme og god tid. «Du trenger ikke å røre løken i det hele tatt, la den bare sette seg og gi fra seg sine egne safter. La den steke i sin egen kraft», skriver bestemoren.

Og metoden er såre enkel: Du skjærer løk i skiver, hiver dem i en panne med tykk bunn og tilsetter en klatt med smør. Hva med et dryss salt og noen tak med pepperkverna? Platen setter du på svak varme, og så passer løken seg selv de neste tre – fire timene. Røre i løken er noe du bare gjør en gang i blant, hvis du allikevel er innom kjøkkenet. Mot slutten drysser du over en klype eller to med sukker, og løken får den magiske brune fargen og en forsterket, søtlig smak.

Løksuppa er løkens absolutte paradenummer. Den nevnes når verdens beste og mest berømte matretter skal ramses opp. Retten er fransk, og det er fristende å sjekke ut hva den amerikanske TV-legenden Julia Child skrev om soupe á l`oignon da hun