THE NORWAY MODEL
Det er høst. Bladene har falt.
Gresset har sluttet å vokse. Løvtrærne står nakne og frosne. Regnet pøser ned.
Men lykkefølelsen når du tråkker over dørstokken på hytta en fredag ettermiddag er like sterk som i sommer. Den er konstant. Er den ikke?
Jeg er i landflyktighet her jeg sitter og skriver spalten min denne gangen. I EU. I hvert fall så lenge det varer. Medlemskapet i EU altså. De krangler fælt på tv-en på veggen her. På sitt formfullendte BBC-English, også kjent som Queen’s
English, diskuterer de en mulig ny folkeavstemning, og de snakker stadig om «The
Norway Model» når de vurderer fremtiden innenfor eller utenfor unionen. Men de er ikke helt sikre på hvordan den norske modellen funker i forholdet mellom Norge og EU. De er i det hele tatt ikke helt sikre på hvordan ting generelt funker der oppe i nord.
«Norway? It’s cold up there»
, sier folk jeg treffer. Det vet de ja. Men har de sett inn i flammene på hyttepeisen en sen høstkveld? Når himmelen er høy og stjerneklar og varmen brer seg i den lille stuen, så lykken fyller både kropp og sjel. Eller for den saks skyld når vinden rusker i takskjegget og høststormene pisker opp sjøen, så morilden danser rundt pilarene på bryggen.
«Yeah, it’s cold up there»
, svarer vi. Tar ikke debatten. Men jeg kunne jo forklart at det ikke er kaldt hele tiden. At det ikke er sikkert at det skal regne og blåse uavbrutt mens vi nyter høsten på hytta. Kanskje titter solen frem, kunne vi sagt. Ja, kanskje blir det en tur i skog eller fjell i fint høstvær også? Ja, kanskje er det krabber i teinene? Den norske modellen, den er helt ålreit.
Jeg vet om flere som synes høsten er den beste årstiden, og selv om jeg ikke er helt enig, kan jeg skjønne argumentasjonen. Det med de vakre fargene er jo lett å forstå. Det med turgleden og jakt og friluftsliv også.
Men for meg er det lukten. Duften. Duften av høst. Den finner du ikke her nede i
storbyen ved Themsen.
Men du finner den på fjellet hjemme.
Og i hagen. I skogen også. Den er helt spesiell. Det dufter av den kulden og det mørket høsten bringer med seg. Jeg er plutselig tilbake i barndommen, da de mørke høstkveldene bød på masse moro.
Leker i nabolagets hager. Gjemsel. Boksen går. Å ligge bak en hekk mens noen leter etter deg. Følelsen av akkurat den spenningen kan jeg plutselig gjenskape når høstduften er over meg. Duften av høst og barndom.
Og høsten er enda mye mer, kunne jeg sagt. Innhøstingen, jakten, krabbefisket. Mens røyken fra et bål ute eller en peis dufter bedre enn den nydeligste blomst.
Også når det gjelder hytteliv er det foreløpig langt til The Norway Model her nede i denne delen av EU. Visst fins det
og sikkert også, men i den grad det fins et hytteliv er det veldig annerledes enn hjemme.
Og jeg er veldig glad
jeg skal hjem igjen til nettopp den norske hyttemodellen. Selv om vinterstengingen på sjøhytta kan fremkalle både fortvilelse og banning. Det er jo så mye som skal fikses før vinteren. Båten skal opp, vannet skal ut av alle rør og utemøbler skal inn.
Men det er jo bare blåbær
i forhold til det de sliter med her nede. Og du verden som jeg gleder meg til gjensynet med hytta. Stjerneklar himmel og kald luft. Bål på peisen. Noe varmt i koppen. Der har du The Norway Model, og den er helt grei.