En­de­lig kom DRITTVæRET

Hyttemagasinet - - På Sporet -

Det er hardt å være en pels­kledd, fir­beint li­ten dame på snaue fem men­neske­år. I alle fall med den som­mer­en vi nå har lagt bak oss. Der­for vel­ger jeg å være dønn ær­lig om fantomsom­mer­en som noen kal­ler det: Jeg er glad for at det nå en­de­lig har kom­met et par sky­brudd, at so­len ikke var­mer fullt så mye, at uken ikke bare be­står av trope­net­ter og at man ikke hver dag må snu­se seg frem til en skygge­til­væ­rel­se.

Papps’n els­ker so­len – men han sy­nes synd på bøn­de­ne som har fått hal­vert mar­kens grø­de. For ham gjør det ikke noe om so­len ste­ker på fjel­let. Han sjek­ker som re­gel lang­tids­var­se­let på YR, på Pent, på Væ­ret, og hva det nå he­ter alt sam­men før vi skal på hyt­ta. Så også som­mer­en i år.

Da lang­tids­var­se­let fikk det til å stø­ve av PC-skjer­men hans – da det ikke var mu­lig å se en sky på det sam­me var­se­let – på et tids­punkt der han had­de alle vin­du­er åpne om nat­ten – da skul­le vi til fjells. Selv om det var enda var­me­re der oppe.

Det ble en li­del­se, selv om papps’n ab­so­lutt vet at det ikke bare er han som tørs­ter i var­men. Han had­de med seg eks­tra flas­ke be­reg­net på meg i til­legg til den i sitt eget drikke­bel­te. Det hjalp bare ikke. Jeg els­ker å gå tu­rer – den­ne gan­gen var ikke en­gang en halv­ti­mes tisse­tur om kvel­den noe kos.

Tid­li­ge­re har jeg jo all­tid kun­ne drik­ke litt av en bekk el­ler en elv. Nå var jo også dis­se knusk­tør­re.

Papps’n dro meg ikke med på lang­tu­rer slik han plei­er. Men der jeg tid­li­ge­re els­ket alle stun­de­ne vi var ute, måt­te jeg inn­se at det å lab­be til­ba­ke på hyt­ta nå var det sto­re vin­ner­lod­det. Vi had­de ikke vært ute len­ge – vi had­de møtt alle mine fa­vo­rit­ter - sau, ku, hund, le­men, hare og en og an­nen for­kom­men katt. Men in­gen ting fris­tet i den­ne he­ten. Jeg lot, nes­ten all­tid, som jeg ikke så mine and­re fir­ben­te ven­ner.

Jeg els­ker å jage kat­ter, el­ler å skrem­me kuer – den­ne gan­gen tenk­te jeg ikke på an­net enn å kom­me meg hjem i skyg­gen un­der det tet­te, sto­re gran­tre­et. El­ler gra­ve meg godt inn i bringe­bær­krat­tet. Der var det fak­tisk litt kjø­lig om det er lov å bru­ke et sånt ut­trykk.

Du som le­ser det­te vet det kan­skje ikke, men vi hun­der li­ker oss best der­som tem­pe- ra­tu­ren er ca. 38,5 gra­der. Vi svet­ter ikke sånn som dere men­nes­ker, vi pe­ser, lar tun­ga hen­ge ut av kjef­ten. Når jeg pe­ser sti­ger også luft­fuk­tig­he­ten rundt meg. Da må jeg ha la­ve­re tem­pe­ra­tur, jeg må ha luft, jeg må søke inn i skyg­gen slik at tu­ren til hyt­ta ikke blir et hun­de­liv som kan gi kon­se­kven­ser.

Papps’n var vel­dig om­tenk­som mot meg hele den he­te som­mer­en. Leng­den på lufte­tu­re­ne var all­tid tilpasset slik at jeg kun­ne pese meg hjem igjen når jeg ga kla­re sig­na­ler om at nok var nok. Det mar­ke­rer ofte vi hun­der, i alle fall jeg, ved å set­te meg rett ned på ha­len, el­ler ba­ken, om du vil.

Jeg els­ker fort­satt tu­re­ne til hyt­ta på Skei­kam­pen, jeg els­ker fjel­let og en nor­mal dei­lig, regn­fri som­mer.

Men i år kun­ne jeg al­ler helst ha tenkt meg at vi bare tril­let ned mot In­gi­er­strand el­ler Hver­ven­buk­ta til et lun­kent sjø­bad.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.