Derfor skriver vi om arv

Arv og bruksrett av hytta er dessverre ofte noe som skaper vonde fronter i mange familier.

Hvem skal egentlig arve hytta? Er det eldstemann i flokken eller er det den som er mest handy, som kan føre familietradisjonen videre? Og kan foreldrene bestemme at nummer to i flokken skal ha hytta på bekostning av «odelsgutten», mens de andre i søskenflokken betales ut? Og hvor gyldig er i så fall et slikt testament? Selv har jeg vokst opp i en søskenflokk hvor storebror arvet den bitte lille familiehytta, som min mor fikk av sin gårdbrukerbror, dette etter ønske fra våre foreldre, uten at det skapte misnøye. Storebror var den mest praktiske av oss, og alle visste at hytta ville bli godt ivaretatt. Vi andre fikk bruksrett og ble samtidig betalt ut med en symbolsk sum for å vaere sikker på at den ble innen familien. Nå har hans døtre overtatt hytta, og skal føre arven videre. Og fortsatt får vi onkler og tanter låne hytta så mye vi bare vil.

Historiene er dessverre full av eksempler hvor søsken, som tidligere var perlevenner mens foreldrene levde, ender opp i full konflikt med hverandre på grunn av hytta den dagen foreldrene går ut av tiden og boet skal gjøres opp. Hjem og innbo går greit, men så var det denne hytta, da. Den ville kanskje alle ha, hva da? Mange god vennskap søsken imellom har dessverre gått i oppløsning på grunn av hytta.

Er det mulig å dele og fortsatt vaere venner, eller skal én eie og de andre få bruksrett? Eller er det kun én som vil beholde hytta, de andre selge, noe som vedkommende som vil ha hytta, ikke har råd til? Spørsmålene og humpene i veien er mange. Derfor er det godt å lytte til fagfolk, råd som du kan lese om i denne temadelen om arv og personlig økonomi.