Om å nekte å la seg knekke

KDessverre reft. En så forferdelig sykdom at vi skulle ønske at faerrest mulig kommer i naerkontakt med den.

forholder det seg helt motsatt – nesten alle har hatt den tett innpå livet. For mitt eget vedkommende har jeg mistet både en onkel og tante til denne sykdommen det siste året.

Det er lett å føle seg maktesløs overfor kreft, for hva har vi egentlig å stille opp med? Etter min mening en hel del. Først og fremst kan vi prøve å ta gode valg når det gjelder livsstilen, og dermed forebygge så godt vi kan. Vi kan sørge for å få mer kunnskap om symptomene, og ta dem alvorlig hvis de dukker opp. Men det aller viktigste er å nekte å la seg kue. Ikke bruke dyrebar tid på å vaere redd. Hvis sykdommen rammer – og det gjør den dessverre altfor ofte uansett hvor sunt vi lever og hvor mye som forskes – bør vi møte den med hevet hode, sterk livslyst og en innbitt tro på at alt skal gå bra. Det gjelder for både pårørende og pasienter.

Jeg så tanten min le, elske og nyte seg gjennom sine siste leveår, og kanskje nettopp derfor fikk hun flere enn legene hadde spådd. Og ja, jeg så henne også lide, gråte og fortvile, men det er det førstnevnte jeg minner meg selv om når jeg tenker på henne. Kreft skal ikke få lov til å knekke oss, og derfor håper jeg at du leser artikkelen på side 32 med fornuft og ikke frykt i tankene – før du går ut og lever mens du kan. Det skylder vi dem som ikke er her lenger.