Den trådløse telegrafen
Marconis radiosender og -mottaker omsatte elektriske morsesignaler til radiobølger og tilbake igjen.
Den første radioen var ikke beregnet til å gjengi lyden av musikk og stemmer som dagens radioer. Marconis apparat var i stedet en trådløs telegraf som skulle sende morsesignaler ved hjelp av radiobølger.
For å få til det måtte han ha en sender som kunne generere elektromagnetiske radiobølger, en mottaker som kunne registrere dem, en antenne, et morseapparat og et batteri. Hjertet i senderen var to kobberelektroder adskilt av et par centimeter, det såkalte gnistgapet. Når det gikk en gnist mellom elektrodene, skapte det en radiobølge.
Til å motta radiobølgene brukte Marconi en detektor – en forbedret utgave av den såkalte koheren, utviklet av den britiske vitenskapsmannen Oliver Lodge.
En koherer er et glassrør med to elektroder og jernspon inni. Når koheren ikke påvirkes av elektromagnetiske bølger, ligger jernsponene hulter til bulter og er ikke strømførende. Hvis den derimot utsettes for radiobølger, tiltrekker sponene hverandre og blir hengende sammen. Dermed reduseres motstanden, og en strøm kan gå gjennom metallsponene og nå ut til et sett høretelefoner der radiosignalet omdannes til lyd.
Marconis kohere besto av et lufttomt rør med en innvendig diameter på 2,5 mm. Elektrodene var av sølv, og mellom dem lå jernsponene. Det høres ut som en enkel sak å utvikle, men senere har radiopioneren fortalt at det tok ham rundt tusen arbeidstimer å få den til å virke.