NY SERIE!
Streamingtjenesten
Kan liv oppstå og trives på planeter med kraftig tyngdekraft? Hvordan ville to soler påvirke evolusjonen? Og hvordan vil intelligent liv overleve en døende stjerne? De spørsmålene stiller Netflix i sin nye dokumentarserie «Alien Worlds» som flytter den klassiske naturdokumentaren ut i universet og forestiller seg hvordan livet kunne utvikle seg på fremmede planeter utenfor solsystemet vårt.
Dokumentarserien begynner fint med nobelprisvinner Didier Queloz som fant den første eksoplaneten i 1995. Forskerne har i dag funnet over 5000 eksoplaneter, og Queloz forklarer hvordan forskerne løpende finner nye ved å studere lys og skygger. Når en planet passerer forbi stjernen sin, dempes lyset fra stjernen litt, og det kan observeres fra jorden.
Planeter er skapt ut fra fantasien
Serieskaperne har delt fortellingen i fire episoder som behandler forhold på ulike eksoplaneter. Dessverre er det ikke snakk om ekte eksoplaneter, altså planeter vi har observert fra jorden i dag, men fantasieksempler.
Serien viser flotte datagenererte bilder fra de fremmede planetene og eksempler på tilsvarende liv på jorden. Til å binde det sammen forklarer forskere jordens fysiske lover, og hvordan livet tilpasser seg dem. Animasjoner blir kjedelige eksempler fra jorden. Det viser seg imidlertid dessverre raskt at vi i serien kommer til å tilbringe det meste av tiden på jorden og ikke på de spennende fremmede planetene. Faktisk er omkring 80 prosent av tiden brukt på de jordiske eksemplene, mens de animerte landskapene og sekvensene gjenbrukes igjen og igjen. Selv om de vitenskapelige forklaringene på hvordan dyrelivet trives de mest ekstreme stedene på jorden, er gode, informative og interessante, henger de ikke alltid godt sammen med de tenkte eksemplene på de fremmede planetene.
Flotte planeter med feil
Generelt sett er de fire eksoplanetene imidlertid flotte og vitenskapelig troverdige. Netflix unngår de fleste av de feilene som slike serier ofte begår og viser mer realistiske eksempler enn vi er vant til.
På planeten Atlas kurtiserer enorme flygende vesener hverandres mens de svever
gjennom en ekstremt tykk atmosfaere og jages av aggressive gassballonger med tenner. På planeten Janus, der den ene siden alltid brennes av sollys og den andre er i konstant mørke, kjemper fembeinte maurvesener om de knappe ressursene ved å tilpasse seg den ekstreme verdenen. Et eksempel på en realistisk eksoplanet er når vi i andre episode besøker en planet i bane rundt en rød dvergstjerne. Planeten er i bundet rotasjon om stjernen – slik at planetens ene side hele tiden peker mot stjernen, slik månens ene side alltid peker mot jorden.
De aller fleste eksoplanetene vi kjenner, går i bane rundt røde dvergstjerner. Men planeter må veldig tett på de svake, røde stjernene hvis livet skal oppstå der. Den korte avstanden innebaerer at tyngdekraften bremser planetens rotasjon – slik at den ene siden alltid er i lyset og den andre i mørket. Det viser Netflix-serien. Til gjengjeld hopper serien elegant over at en planet så tett på en rød dvergstjerne ville bli bombardert med dødbringende stråling.
Serien går i Star Wars-felle
Serien faller også raskt også i en annen felle, akkurat som science fiction-serier som Star Wars og Star Trek: Planetene i de universene har alltid ganske forenklede biosfaerer, der hele planeten for eksempel er en ørken, dekket av snø eller består av én stor jungel. Men fra jorden vet vi jo at klimaet har enorm betydning for det biologisk mangfoldet, og at det er enorm forskjell på dyre- og planteliv i Skandinavia sammenlignet med Afrika. Biosfaeren på jorden er som kjent ytterst variert – og hvorfor skulle den ikke også vaere det på en fremmed planet? En planet med én atmosfaere og ett klima ville aldri vaere homogen på den måten. Det ville vaere avvik fra poler til ekvator.
Alt i alt er den nye Netflix-serien vitenskapelig troverdig – men den hopper over der gjerdet er lavest når det kommer til å forestille seg de fremmede verdenene. Serien gjør den klassiske feilen med å forsøke å sammenligne noe vi kjenner med noe totalt fremmed og ukjent. I stedet burde de ha turt å frike ut og latt forskerne forestille seg hvor underlig livet i universet kunne se ut – og la jorden vaere jorden.