... overblikk over det folk prater om
For 60 år siden gikk drømmen i oppfyllelse: Mennesket erobret verdensrommet. Studer historien om kosmonauten Jurij Gagarins romferd, som holdt på å ende i en katastrofe.
I 1961 forlot Jurij Gagarin som første menneske i historien jordas atmosfaere. I over 27 000 km/t suste den 27 år gamle kosmonauten rundt planeten mens Sovjetunionen sendte ut de første triumferende nyhetstelegrammene. Men så ble romkapselen rammet av flere katastrofale problemer.
Den insisterende kimingen til telefonen vekker general Andrej Stutsjenko lenge før natt har blitt dag. Søvndrukken løfter han røret, men våkner brått da han hører en brysk stemme i den andre enden. Den uventede oppringingen kommer fra hans overordnede i Kreml, og Stutsjenko skjønner straks at noe utenom det vanlige er i gjaere denne aprildagen i 1961. Stemmen i røret forklarer alvorlig:
«Om kort tid flyr en mann ut i rommet. Etterpå lander kosmonauten i ditt distrikt. Sørg for å organisere en sikker berging og mottakelse. Du svarer for dette med ditt liv.»
I kasernen i utkanten av byen Saratov sør i Russland tumler generalen ut av senga og finner uten å nøle fram et kart over regionen. Med blyant og linjal deler han området omhyggelig inn i firkanter og bruker resten av dagen på å utstasjonere styrker til hvert av feltene.
«Følg med på himmelen og se om dere ser noe uvanlig», befaler Stutsjenko. Så tilføyer han, nesten uhørlig: «En mann kommer til å falle ned fra himmelen.»
Det generalens menn ikke vet, er at mannen de venter på, kosmonauten Jurij Gagarin, i samme øyeblikk kjemper med problemer som truer med å forvandle det sovjetiske triumftoget til en ydmykende fiasko.
Bondesønnen vil fly
Foreldrene til Jurij Gagarin var bønder i et sovjetisk jordbrukskollektiv, og gutten vokste opp under annen verdenskrig. Fra barnsben av var han som besatt av alt som hadde med fly å gjøre, men da den seksten år gamle Jurij flyttet hjemmefra i 1950, begynte han mer jordnaert: Tenåringen Gagarin måtte i laere på et stålverk i Moskva. Han gjorde det så godt at han i 1951 fikk lov til å begynne på videreutdanning ved en teknisk høyskole. Her var det ikke fly han skulle laere å bygge, men derimot den uunnvaerlige arbeidshesten i kollektivene: traktoren.
Få timer etter at Gagarin hadde gått av toget i Saratov, la han merke til et dørskilt der det sto Flyklubb. Han meldte seg inn uten å nøle, og etter sin første lange dag med forelesninger skyndte han seg ut til flyplassen.
Andektig lot han blikket gli langs et lerretstrukket Jak-18 skolefly, og han var så betatt av synet at han ikke merket at instruktøren i flyklubben, Dimitrij Martsjanov, naermet seg.
«Skal det vaere en liten tur?» spurte instruktøren. Snart steg Gagarin til vaers på sitt livs første flytur, en begivenhet han aldri skulle glemme. I hundre kilometer i timen klatret flyet til 1500 meter og landet igjen etter få minutter.
«Det klarte du jo svaert så bra», sa instruktør Martsjanov. «Man skulle nesten tro du hadde gjort det før.» «Å, i drømmene mine har jeg fløyet hele mitt liv», sa Gagarin.
Rakettprofet inspirerer Gagarin
Et av Gagarins yndlingsfag var fysikk, og da laereren hans startet opp en studiesirkel der de unge skulle holde foredrag etter tur, valgte bondesønnen å fortelle om den russiske vitenskapsmannen Konstantin Tsiolkovskij (1857–1935) og forskningen hans på rakettmotorer og romreiser.
Den avdøde rakettforskeren var Gagarins store forbilde, og han slukte samtlige av de vitenskapelige verkene til rakettprofeten. Som helten sin følte Gagarin seg sikker på at menneskets drøm om å innta verdensrommet en dag ville bli virkelighet.
«Mennesket kan ikke bli vaerende på jorda for alltid. I jakten på lyset og rommet vil det først trenge ut av atmosfaeren og deretter erobre hele rommet rundt sola», avsluttet Gagarin foredraget.
Da han avla avgangseksamen og mottok diplomet fra høyskolen våren 1955, var
GARGARIN UNDER ET SKOLEFOREDRAG PÅ 1950 TALLET. Mennesket kan ikke bli vaerende på jorda for alltid.
21-åringen allerede godt i gang med å leve ut flygerdrømmen: Han hadde bestått teoriprøven hos laeremester Martsjanov, og da han en julikveld samme år sto og skrudde på Jak-18-flyet som han etter hvert hadde tatt atskillige flytimer i, kom Martsjanov til ham og beordret ham til å fly solo.
Få minutter senere lettet Gagarin. I den rene lykkerus satt han for første gang alene i flyet. Han kretset én gang rundt flyplassen før han landet. Gledestrålende rapporterte den unge flygeren: «Ordren er utført.»
Stjernebyens prøvelser venter
Gagarin fullførte studiene på den tekniske høyskolen, men han overlot utvikling av traktorer til andre og ble tatt opp i det sovjetiske flyvåpenet. Etter fullført opplaering fulgte utstasjonering på en flybase naer grensen til Norge. Her befant Gagarin seg da en gåtefull rekrutteringsgruppe dukket opp i oktober 1959.
Hva de høye herrer ville, visste ingen, og hvilken statlig etat de representerte, forble også uvisst. De mystiske utsendingene ville snakke med utvalgte flygere, blant annet en Jurij Gagarin.
Rekrutteringsgruppen hadde gransket papirene til samtlige jagerflygere, og nå kalte de inn til uformelle samtaler i grupper på tjue. Spørsmålene handlet om stort og smått: Liker du å fly? Hvilke bøker leser du? Hva gjør du i fritiden?
Etter hvert skrumpet utvalget inn. Blant de gjenvaerende var Gagarin, som gikk gjennom en grundig helseundersøkelse på et militaersykehus i Moskva.
Etter legeundersøkelsen tok samtalene med de gåtefulle utsendingene en ny retning. Nå ble de utvalgte jagerflygerne spurt hvordan de ville se på å fly i mer moderne fartøyer – var de kanskje interessert i å prøve noe helt nytt?
Gagarin svarte på det ene merkelige spørsmålet etter det andre uten å klare å gjennomskue om det dreide seg om et helikopter eller en helt ny type jetfly.
«Det vi snakker om, er langdistanseflygninger med raketter. Flygninger hele veien rundt jorda», avslørte den hemmelighetsfulle komiteen omsider.
Av en flokk på 2200 jetflygere fra hele Sovjetunionen endte 26 år gamle Gagarin i troppen på tjue nøye utvalgte kosmonautaspiranter. I juni 1960 flyttet de inn i treningssenteret midt i det hemmelige samfunnet Zvjozdnyj Gorodok nordøst for Moskva. I Vesten skulle stedet med tiden bli kjent som Stjernebyen. I helt nye fasiliteter fikk aspirantene opplaering under ledelse av general Kamanin. Treningen besto av harde fysiske økter, lange foredrag og praktiske øvelser i en etterlikning av et romskip.
Aspirantene måtte gjennom harde prøvelser: I et trykkammer ble Gagarin og de andre utsatt for ekstremt lavt lufttrykk for å prøve ut hvordan de reagerte på store høyder. I en sentrifuge laerte de å holde ut enorme belastninger – jo raskere sentrifugen snurret, jo større g-kraft ble kroppen til aspirantene utsatt for.
Kosmonautene risikerte at akselera
sjonskreftene – som de ville bli utsatt for under oppskytningen – ville drive blodet ut av hjernen og gjøre dem bevisstløse. I sentrifugen klarte ikke Gagarin å lukke øynene. Han hadde vansker med å puste, og ansiktet hans så forvridd ut. Sammenliknet med de andre treningsredskapene på romsenteret, som vibrasjonsmaskinen og varmekammeret, føltes likevel de svimlende omdreiningene som en lek. Vibrasjonsmaskinen etterliknet ristingen i et romskip, og her ble Gagarin gjennomristet i en time. I varmekammeret ble han naermest kokt for at han skulle venne seg til temperaturforskjeller.
Hver eneste dag når han kom hjem til kona og den lille datteren deres etter mange timers trening, var han fullstendig mørbanket i både kropp og hode.
En høflig gest blir lagt merke til
Etter et års intensiv trening naermet det seg oppskytningen av historiens første bemannede romfartøy. Hvem av kosmonautaspirantene som skulle få aeren av å vaere det første mennesket i rommet, visste ingen. Det første møtet med romfartøyet kom til å spille en avgjørende rolle.
Sjefskonstruktør Sergej Koroljov, hjernen bak det sovjetiske romprogrammet, presenterte aspirantene for romkapselen Vostok. Synet vakte aerefrykt hos mennene, som en etter en fikk lov til å kravle inn i den trange farkosten.
Gagarin var den eneste som tok av seg støvlene, og Koroljov smilte anerkjennende til den sjarmerende unge mannen med det gutteaktige oppsynet.
Koroljov hadde allerede hørt mye bra om Gagarin fra en militaerlege som arbeidet med aspirantene i Stjernebyen:
«Gagarin er vitebegjaerlig, robust, intelligent og konsentrert. Under treningen har han vist at han er i stand til å finne den rette balansen mellom blind lydighet og uavhengighet. Jeg har ikke sette en eneste uhensiktsmessig detalj i atferden hans», hadde legen forklart.
«Den lille ørnen min», kalte Koroljov yndlingen sin, som i april 1961 var en av bare seks gjenvaerende aspiranter i den beinharde utvelgelsesprosessen i Vostok-programmet. Helsetilstanden, evnene og treningsresultatene
GARGARIN MINUTTER FØR ROMFERDEN Naturligvis er jeg lykkelig. Det har til alle tider vaert den høyeste lykke for mennesker å ta del i nye oppdagelser.
til mennene var selvsagt viktigst ved utvelgelsen, men også størrelsen deres spilte inn. Siden det var lite plass i kapselen, kunne ikke kosmonauten vaere for høy, og med sine 157 centimeter passet Gagarin perfekt.
Vennen og rivalen German Titov hadde også en høy stjerne hos Koroljov, men den beskjedne bakgrunnen til Gagarin ga ham en liten fordel. Mens Titov kom fra middelklassen, var Gagarin bondesønn, og det kunne det sovjetiske kommunistpartiet bruke i propagandaen: I Sovjetunionen kan til og med bønder få drømmene sine oppfylt.
Avgjørelsen ble tatt under et lukket møte i en egen statlig komité 8. april 1961 – bare fire dager før datoen for den planlagte oppskytningen. De tyngstveiende stemmene i komiteen var General Nikolaj Kamanin, lederen for kosmonauttreningen, og sjefskonstruktør Koroljov, og da de etter møtet kalte sammen aspirantene for å informere dem om utfallet, sitret lufta av spenning og nervøsitet.
«Jurij Gagarin er valgt til førstekosmonaut, og German Titov er valgt til reserve», kunngjorde Kamanin uten å utdype ytterligere. Gagarin prøvde å undertrykke et smil og tok et steg fram.
«Jeg lover å utføre pliktene mine etter beste evne», erklaerte han.
Fyrtårnet på rampen
Gagarin skulle skytes opp fra romsenteret i sovjetrepublikken Kasakhstan 12. april 1961. Om morgenen, mens han satt på bussen på vei til rampen, kunne han allerede på lang avstand se den tårnhøye sølvkroppen til raketten. Etter som han naermet seg, var det som om raketten vokste og vokste, til den til slutt liknet et gigantisk fyrtårn. En heis skulle frakte Gagarin de siste femti meterne opp til luken i romkapselen, og før han gikk inn i heisen, snudde kosmonauten seg og holdt en tale.
«Kjaere venner, både kjente og ukjente, mennesker i alle land og på alle kontinenter. Om få minutter vil en mektig rakett bringe meg og romskipet mitt opp i det ytre rom. Hele livet mitt står nå for meg som et eneste lykkelig øyeblikk», erklaerte han og gjorde en kort pause for å samle tankene.
«Naturligvis er jeg lykkelig. Det har til alle tider vaert den høyeste lykke for mennesker å ta del i nye oppdagelser», slo han fast og kikket på tilhørerne over mikrofonen. Gagarin la merke til at sjefskonstruktør Koroljov gløttet utålmodig på armbåndsuret, og han forsto at det var på tide å komme seg om bord.
Få minutter senere satt Gagarin i
romkapselen. Med luken lukket og sikret var det hans tur til å se på klokken, som viste 09.07, Moskva-tid. I samme øyeblikk hørte han en piping og en jevnt stigende hyling. Gagarin merket hvordan den kolossale farkosten langsomt frigjorde seg fra rampen og fortsatte å akselerere. En uimotståelig kraft trykket ham hardere og hardere ned i setet.
«Pojekali!», jublet han. «Av sted!»
Blyanten begynner å sveve
«Det har gått 70 sekunder siden avgang», meldte kontrollsenteret.
«Oppfattet. 70 sekunder. Har det utmerket. Jeg fortsetter flygningen – g-belastningen stiger. Alt er i orden», forsikret Gagarin.
«Hvordan går det?» sa kontrollen allerede noen få sekunder senere.
«Jeg har det bare bra. Hvordan står det til hos dere?» svarte rommannen.
Et par minutter inn i flygningen merket Gagarin for alvor g-kreftene som slet i ansiktsmusklene på ham. Han fikk vansker med å snakke, men han vente seg fort til den stigende belastningen – den knallharde treningen i sentrifugen i Stjernebyen hadde ikke vaert forgjeves.
Ni minutter etter start, da det siste rakettrinnet hadde løftet Gagarin opp i omløpsbane rundt jorda, rapporterte han:
«Vektløsheten har inntrådt. Det er ikke det spor ubehagelig. Alt vel.»
Idet kosmonauten frigjorde seg fra sikkerhetsselene, lettet han sakte fra setet.
GARGARIN UTE FRA ROMMET: Vektløsheten har inntrådt. Det er ikke det spor ubehagelig.
Plutselig befant han seg svevende rundt mellom gulv og tak i kabinen og følte det som om armene og beina ikke lenger tilhørte ham selv. Like ved siden av seg så han sin egen blyant gli majestetisk forbi.
Gjennom et av kuøynene i kapselen kunne Gagarin se takkete fjell, uendelige elver, vidstrakte skogområder og det glinsende havet. Himmelen bak den blågrønne jorda var bleksvart, og stjernene lyste så sterkt at han måtte knipe igjen øynene. Kontrollsenteret meldte seg over radioen i ett sett: «Hvordan går det nå?»
Gagarin svarte igjen og igjen mens han føk av gårde i 27 400 kilometer i timen:
«Flygningen går fortsatt bra. Alle systemer fungerer normalt. Sikten er god. Jeg kan se alt. Det er vakkert.»
Vostok roterer som en karusell
En knapp halvtime etter oppskytningen strøk Vostok fra Sibir og inn i natten over Stillehavet. Derfra raste den sørøstover for å runde sørspissen av Sør-Amerika. I noen minutter var Gagarin uten radiokontakt med ferdskontrollsenteret, og akkurat da meldte Radio Moskva og det statlige nyhetsbyrået Tass triumferende:
«Sovjetunionen har lykkes i å sende en bemannet satellitt i kretsløp rundt jorda. Om bord på romskipet er kosmonauten Jurij Gagarin, en 27 år gammel flyger fra luftforsvaret», lød meldingen.
Klokken 9.52 fløy Gagarin over Kapp Horn i Sør-Amerika og videre ut over Atlan