Spør oss
Forskerne har laert mye om våre forfedres kosthold, skikker og ritualer ved å studere myrlik. Men hvordan kan det egentlig henge sammen at de er så godt bevart etter flere tusen år i bakken?
Vitenskapens svar på lesernes spørsmål
Myrlik oppstår ved naturens egen mumifisering. Visse deler av den avdødes kropp blir bevart – i stedet for å råtne og bli fortaert av mikroorganismer i løpet av kort tid, som det skjer med lik begravet i vanlig jord.
De best bevarte myrlikene er funnet i myrer som får vann fra nedbør og ikke fra grunnvann. Disse myrene inneholder lite naering, så bare lyng og noen få andre planter kan klare seg. Når plantene dør, skaper de det vannmettede materialet som kalles torv, som kan bli mange meter tykt. Og det er i torven myrlikene er funnet.
Siden 1800-tallet har forskerne diskutert hvordan myren og torven bevarer lik så effektivt at det er mulig å finne hud, hår og mageinnhold etter tusenvis av år. En av forklaringene er at det i myra er surt, oksygenfritt og kaldt, noe som bremser nedbrytningen av organisk materiale.
En analyse fra Lindow Moss i England viser at 40 centimeter nede i torven blir den bakterielle aktiviteten redusert til bare en milliondel i forhold til i overflaten. Men andre eksperimenter tyder på at bakteriell aktivitet alene ikke kan forklare at menneskekropper holder seg i titusenvis av år. På 1990-tallet foreslo forskeren Terence Painter at hemmeligheten er sukkerstoffet sphagnan. Stoffet oppstår når torvmose dør, og Painter klarte blant annet å konservere døde sebrafisker i opptil fem år under forhold som minnet om myr med torvmose.
Forskerne kjenner i dag omkring 500 myrlik eller myr-mumifiserte kroppsdeler. Hoveddelen stammer fra 500 f.Kr. til 500 e.Kr., men enkelte er datert til å vaere helt opp mot 10 000 år gamle. De fleste myrlikene er funnet i det nordvestlige Europa i et område som dekker Danmark, Sverige, Irland, Nederland og Nord-Tyskland.