Tre teknikker bringer Persephone til Pluto
Persephones reise til Pluto varer nesten tre tiår. Sonden skal gå i bane rundt dvergplaneten i tre år og lete etter spor etter hav under isdekket. Deretter fortsetter turen lenger ut i Kuiperbeltet. Den lange reisen krever at sonden får en dytt av Jupiters tyngdekraft – og utstyres med avanserte framdriftsmidler.
Jupiter presser avgangstiden
Jakten på flytende vann under tykke lag av is fortsetter hele veien ut til drømmereisenes fjerneste reisemål, dvergplaneten Pluto. Selv om Pluto i 2006 ble fratatt sin offisielle tittel som planet etter 76 år, har New Horizons-sonden igjen brakt dvergplaneten i astronomenes søkelys. Etter en nesten ti år lang reise på 4,5 milliarder kilometer avslørte New Horizons-sondens forbiflyvning i juli 2015 at Pluto tross plasseringen i det fjerne og golde Kuiperbeltet har vaert og kanskje fortsatt er en svaert aktiv klode.
Dvergplaneten har blant annet isbreer og såkalte kryovulkaner som i stedet for glovarm magma, som på jorden, spyr ut en kald, ammoniakkrik og slaps-aktig masse. Romfartøyet Persephone skal ifølge planen sendes opp i 2031 og nå Pluto etter en reise på hele 26 år. Her skal sonden gå i bane rundt Pluto og studere både dvergplaneten og den store månen Charon. Den skal gå i bane der ute i tre år – fra 2058–61 – uten sammenligning det grundigste studiet av den fjerne kloden noen gang.
Men det er helt avgjørende at sonden kommer av sted senest i 2032. Etter dette flytter Jupiter seg over i en ugunstig posisjon der romfartøyet ikke lenger vil kunne bruke gasskjempens tyngdekraft til å komme videre på reisen, forteller Carly Howett fra Southwest Research Institute, som er ledende forsker i Persephone-prosjektet.
«Hvis vi går glipp av Jupiters gravity assist, vil det få stor betydning. Da vil det vaere bedre å vente til Jupiter igjen kommer tilbake i fase om lag ti år senere», sier Howett til Illustrert Vitenskap.
Liv på Pluto endrer spillereglene
Hvis det viser seg at Pluto har flytende hav under overflaten, vil det ifølge Carly Howett ha stor betydning for hele forståelsen vår av potensialet for liv i universet. Det skyldes at Pluto, i motsetning til for eksempel Enceladus, ikke går i bane rundt en gasskjempe som med sin enorme tyngdekraft varmer det indre av månen og dermed smelter vannet under isen. Det vil derfor vaere ekstra overraskende hvis Pluto gjemmer på et hav av samme type fordi dvergplaneten mangler den energikilden som smelter isen på noen av månene til gasskjempene. Dessuten er Pluto mindre enn vår egen måne og dermed så liten at astronomer normalt ville anta at den var en død steinklump.
«Den største oppdagelsen vil vaere hvis det er et hav under overflaten. I få fall kan det i teorien vaere liv på Pluto. I så fall er det mange andre verdener i universet der det også vil kunne vaere det», sier Howett. Howett og kollegene hennes på de konkurrerende prosjektene må imidlertid vente noen år til med å finne ut hvem som får en bevilgning på omkring tre milliarder dollar.
I begynnelsen av 2022 ventes det at et panel av eksperter – som består av blant annet astronomer og romfartsingeniører – vil vaere klare med en samlet vurdering av de ulike prosjektenes tekniske utfordringer og potensialet for vitenskapelige oppdagelser. Konklusjonene samles i en rapport som utgjør det såkalte Planetary Science Decadal Survey for perioden 2023–2032. Deretter er det opp til Nasa og amerikanske politikere å bestemme hvilke av drømmereisene som fortjener skattebetalernes penger for å bli realisert.
SE VIDEO: Planeternes tyngdekraft setter fart på sonden
For å spare på rakettdrivstoffet utnytter astronomene tyngdekraften fra for eksempel Jupiter til å gi sonder en dytt. Se hvordan det fungerer. Illvit.no/nasadrømmer
CARLY HOWETT
LEDENDE FORSKER PÅ PERSEPHONE MISSIONEN Hvis vi går glipp av Jupiters gravity assist, vil det vaere bedre å vente med oppskytingen i om lag 10 år.