Ny spalte: Møt din indre ape.

Mennesket takker heller nei til bløtkake enn ja til et stykke som er for lite. Årsaken ligger i evolusjonen og vårt tette slektskap med apene.

Hvis du har sett en bavianflokk bli fôret, så har du oppdaget hvordan flokkmedlemmer med høy status alltid ender med de beste stykkene. Det samme gjelder hos en lang rekke andre dyr som løver, rhesusaper og mandrillaper. Og det er ikke tilfeldig. De mektigste individene i flokken hos disse dyreartene har nemlig retten på sin side og kan ta alt det de vil ha. Makt gir rett.

Slik er det ikke hos mennesket. Riktignok er det hos mennesker enkelte individer som ikke spiller etter de samme reglene som oss andre, og kan finne på å true seg til goder som de ellers ikke ville vaere berettiget til. Men generelt har menneskearten svaert sofistikerte spilleregler for rett og rimelighet, og ofte vi trenger ikke engang diskutere om noe er rettferdig eller urettferdig.

Ultimatumspill straffer juksemakere

De sofistikerte spillereglene ligger som et uuttalt premiss i så godt som all menneskelig samspill, og først når noen bryter spillereglene, blir vi klar over hvilke normer som eksisterer for rettferdighet. Disse normene

har blitt undersøkt vitenskapelig ved hjelp av såkalte spillteoretiske leker. Lekene ble opprinnelig skapt innen økonomien, men i dag brukes de også flittig innen psykologi og biologi, når forskere vil belyse menneskelige fordelingsmekanismer.

Et av forsøkene kalles ultimatumspillet, og her blir du som forsøksperson plassert i et ventevaerelse. Etter hvert kommer en forsøksleder inn, gir deg 1000 kroner og forteller at det i rommet ved siden av sitter enda en forsøksperson. Forsøkslederen forklarer deg at dere skal dele pengene, og at du får bestemme hvor mye hver og en av dere skal ha. Du får dessuten vite at du ikke vil få møte den andre forsøkspersonen. Hvis den andre forsøkspersonen sier ja til beløpet, deler dere pengene etter din fordeling. Men sier forsøkspersonen nei til beløpet, får ingen av dere noe som helst. Hvor mye tilbyr du den andre forsøkspersonen? Hvis du gjør som de fleste, så tilbyr du den andre forsøkspersonen omkring halvparten av beløpet. Er du den andre forsøkspersonen, vil du føle deg så urettferdig behandlet hvis du blir tilbudt under 20 prosent av det samlede beløpet at du takker nei. I så fall får ingen av dere noe.

Men hvor stammer dette fokuset på rettferdig behandling fra? Ultimatumspillet har blitt utført i både vestlige industrisamfunn, åkerbrukssamfunn og jeger-sanker-samfunn, og resultatene er veldig like på tvers av kulturer.

Andre aper har samme prinsipper

Rettferdighetsfølelsen ser altså ut til å vaere så grundig forankret i menneskearten at den ikke krever en spesiell type kulturell preging for å komme til uttrykk. Det er dessuten vitenskapelig belegg for at det kan vaere et medfødt instinkt hos mennesket. Forskerne har i hvert fall funnet ganske klare indikatorer på at rettferdighetsfølelsen også er til stede hos noen av primatslektningene våre.

I et tankevekkende amerikansk forsøk ville forskerne undersøke hvordan søramerikanske cappucineraper reagerer på urettferdighet. Apene var plassert i hvert sitt avlukke, der de hadde fritt utsyn til de andre apene. Alle apene hadde allerede laert at de kunne bytte en stein med en bit agurk, som er en ganske kjedelig matvare for en cappucinerape. Forsøket gikk i gang, og apene byttet steinen med agurkbiter. Men med ett skiftet forsøket retning, slik at en ape i bytte mottok en herlig, saftig drue. Forsøkslederen gikk videre til neste avlukke, der apen ikke ble belønnet med en drue, men med den vanlige, kjedelige agurkbiten. Hvordan tok apen det? Ikke saerlig pent. Den nektet å spise noe i det hele tatt. Og da kastet apen både agurkbiten og steinen gjennom ut gjennom sprinklene i hodet på forsøkslederen, slik at vedkommende forsto budskapet.

Samme forsøk har senere blitt foretatt med menneskets naermeste slektning, sjimpansen, og resultatene er de samme. Verken cappucineraper, sjimpanser eller mennesker finner seg altså i å bli urettferdig behandlet. Som individer fra en av disse artene blir vi faktisk så sinte at vi heller vil unnvaere goder helt enn å få en urettferdig andel. Charles Darwin var allerede i 1872 inne på tanken om hvorfor det gir mening at moralen skulle ha sin bakgrunn i biologien.

Hvis flokkdyr i det hele tatt skal kunne fungere sammen, må noen grunnleggende fordelingsmekanismer sikre at ikke alle handlinger er egoistiske. Ellers ville prisen for å befinne seg i en flokk rett og slett bli for høy til at det kan lønne seg i stedet for å leve alene. Altså har et evolusjonaert seleksjonspress skapt byggesteinene til det vi i dag kjenner som rettferdighetssansen.

Rettferdighetssansen kan vaere et medfødt instinkt hos mennesket.

JILL BYRNIT