Lysbølger avslører planeter
Normalt blir planeter i bane rundt fremmede stjerner oppdaget ved at de forårsaker et fall i lysstyrken når de beveger seg inn foran stjernen sett fra jorden. Men med en ny tyngdekraftbasert teknikk som kalles radialhastighetsmetoden, kan også andre planeter oppdages.
Stjernen slingrer
Radialhastighetsmetoden
1 ser på den ørlille roterende bevegelsen en stjerne utsettes for når en planet går i bane rundt den. Bevegelsen påvirker bølgelengdene i stjernens lys.
Stjerne på vei vekk lyser rødt
Når stjernen beveger seg vekk 2 fra jorden i den lille roterende bevegelsen, blir bølgelengdene i lyset strukket ut. De lengre bølgelengdene innebaerer at lyset fra stjernen blir mer rødlig.
Stjerne lyser blått på vei mot
Beveger stjernen seg mot
3 jorden i den lille roterende bevegelsen, blir bølgelengdene i lyset komprimert. De kortere bølgelengdene innebaerer at lyset fra stjernen blir mer blålig.
trakter som sentralt for liv. I det henseendet er jorden faktisk ikke optimalt plassert, for den ligger veldig tett på den indre grensen i forhold til solen. Faktisk ville en bane med bare en prosent mindre diameter antagelig ha resultert i at jorden hadde endt opp som Venus, som nettopp er preget av galopperende drivhuseffekt.
I tillegg til avstanden er også selve stjernen slett ikke optimal i jordens tilfelle. Solen er en dvergstjerne av G-typen, og forskerne mener at levetiden er for kort til at planeter rundt den kan rekke å utvikle seg til å vaere superbeboelige.
Fra en type G-stjerne fødes – i en kosmisk sky av gass – til den kollapser og i dødskramper sluker de innerste planetene, går det bare ti milliarder år. Reelt sett er det bare halvparten av den tiden det kan vaere avansert, flercellet og landlevende liv på planetene rundt stjernen. Solen er for eksempel beregnet til å leve enda fem milliarder år, og den stadig kraftigere strålingen vil antagelig gjøre jorden ubeboelig for liv allerede om én milliard år.
Stråling steker DNA
Fem eller seks milliarder år er det livet har til å utvikle seg på jorden. Det kan høres mye ut, men det vil i de fleste tilfeller neppe vaere nok. Det understreket de to fysikerne Robert A. Rohde og Richard A. Muller i 2005 i tidsskriftet Nature. Rohde og Muller samlet alle tilgjengelige paleontologiske data og forsøkte å fastslå antallet dyreslekter på kloden i løpet av de geologiske tidsaldrene. Og konklusjonen var klar.
Siden det komplekse, flercellede livet oppsto for omtrent 700 millioner år siden, har det biologiske mangfoldet eksplodert, bare avbrutt av korte episoder med masseutryddelse. Faktisk er biologisk mangfold i dag det doble av nivået på slutten av kritttiden for 66 millioner år siden, da en meteor utryddet dinosaurene.
Med andre ord er økosystemene fortsatt under utvikling og vil antagelig vaere det