Forskere finner kreftens selvmordsknapp

I laboratoriet kan forskerne ha funnet en vei inn til hjertet av de overaktive og farlige cellene. Oppdagelsen kan potensielt vaere effektiv saerlig mot én type kreft.

Den kan oppstå i nesten alle organer og er den nest hyppigste dødsårsaken på verdensbasis.

Kreft oppstår når en eller flere av kroppens 50 billioner celler begynner å oppføre seg unormalt og ignorerer kroppens signaler om å begå selvmord hvis noe går galt. I stedet blir de syke cellene overaktive og deler seg, slik at det blir flere og flere av dem.

Men nå kan forskere ved universitetet i California og universitetet i Indiana ha gjort en oppdagelse som kan ramme de farlige cellefabrikkene fra to vinkler.

Legene har i dag flere ulike våpen mot de overproduktive kreftcellene.

Et av de nyere våpnene er T-celleterapi, der en gruppe av kroppens egne immunceller, såkalte T-celler, genmodifiseres til å angripe de syke cellene, noe som kan vaere effektivt saerlig mot blodkreft. Behandlingen har imidlertid vist seg å ha begrenset effekt mot såkalte faste svulster som stammer fra lungene, mage-tarmkanalen, hode og nakke og leveren.

Men de amerikanske forskernes nye oppdagelse kan øke suksessraten.

I laboratoriet har de funnet en liten proteinnøkkel som kan binde seg til en bestemt reseptor som kalles CD95, og som befinner seg på overflaten av kreftceller. Når reseptoren aktiveres av det lille proteinet, kan den utløse en rekke kjemiske signaler som får kreftcellen til å ødelegge seg selv.

Derfor har «dødsreseptoren» lenge vaert et mål i kampen mot kreft, med mange mislykkede forsøk bak seg.

Nå håper forskerne at oppdagelsen av den lille nøkkelen som aktiverer den, kan vaere et avgjørende skritt for framtidige behandlinger. Og ikke nok med det.

Oppdagelsen kan også bidra til å nå inn til hjertet av faste svulster og gjøre dem åpne og mottakelige for omprogrammerte T-celler som kan trenge inn i svulsten og bekjempe den.

Forskerne mener at dette kan vaere viktig saerlig i behandlingen av eggstokkreft.

Studien ble utført på mus og dyrkede menneskeceller i laboratoriet. Derfor trengs det mange flere eksperimenter før forskerne vet om oppdagelsen kan overføres til behandling av mennesker.