Forskere zoomer inn på den skjulte siden av månen
Den sovjetiske Luna 3-sonden ga oss de første bildene, og siden har sonder, satellitter og en rover brakt oss stadig naermere. Følg sju tiår med utforskning av månens bakside.
1959
DE FØRSTE BILDENE Sovjetisk romsonde viser fremmed verden
Ingen hadde sett månens bakside før den sovjetiske romsonden Luna 3 fløy forbi i 1959 og sendte bilder tilbake til jorden. I løpet av førti minutter klarte sonden å ta 29 bilder som til sammen dekket sytti prosent av baksiden.
Forbiflyvningen gikk fra sørpolen til nordpolen, og da sonden fikk radiokontakt med jorden igjen, klarte den å sende 17 bilder tilbake til kontrollsenteret. Bildene var av dårlig kvalitet, men ikke desto mindre banebrytende, for de avslørte at månens bakside er helt annerledes enn forsiden. I stedet for de store, mørke slettene av størknet lava som vi kjenner fra forsiden, er baksiden dekket av kratre. Dette tyder på at månen har hatt betydelig mer vulkansk aktivitet på forsiden enn på baksiden.
1967
DET FULLE OVERBLIKKET Nasa kartlegger månens bakside
På 1960-tallet ble hele baksiden av månen endelig fotografert for første gang. Det skjedde med Nasas Lunar Orbiter-program, som besto av fem romsonder som gikk i bane rundt månen – blant annet for å undersøke tjue mulige landingssteder for Apollo-astronautene. Til sammen kartla sondene 99 prosent av månens overflate i 3062 bilder med en oppløsning ned til én meter.
Lunar Orbiter 4 og 5 fullførte fotograferingen av månens bakside i 1967 før de styrtet ned på overflaten i likhet med sine forgjengere. Året etter fikk mennesker for første gang se baksiden med egne øyne da de tre astronautene på Apollo 8-ferden gikk i bane rundt månen og så ned på den kraterbestrødde overflaten.
1990
ANALYSER PÅ AVSTAND Satellitter på jakt etter nye ressurser
Fra 1990-tallet og utover har vi gradvis fått mer innsikt i månens bakside takket vaere tjue satellitter i bane rundt månen, spekket med måleinstrumenter. I tillegg til å utforske månens struktur og geologiske historie har de som mål å finne ressurser som vi kan utnytte både på en framtidig månebase og her på jorden. Det dreier seg blant annet om grunnstoffer som silisium, titan og aluminium.
En månebase vil også trenge vann, som kanskje er lettest å finne på månens bakside naer sørpolen. Den indiske månesatellitten Chandrayaan-1, som gikk i bane rundt månen i 2008, fant de første bevisene på at mineraler i unge kratre på månens bakside inneholder vann.
2019
LANDING PÅ OVERFLATEN Rover skanner undergrunnen
Den 3. januar 2019 var en merkedag for utforskningen av månens skjulte side. Det kinesiske romfartøyet Chang’e 4 var det første til å lande på månens bakside. Deretter rullet månebilen Yutu-2 ut på overflaten.
Roveren var utstyrt med en radar som kunne skanne den ytre delen av måneskorpen, og målingene ga forskerne en overraskelse: De øvre lagene med løst materiale er omtrent fire ganger så tykke som antatt. De består av vekslende lag med fine partikler og større stein, men det er ingen lag med størknet lava i de øverste tretti meterne. Det betyr at bunnen av meteorkrateret som Yutu-2 beveger seg gjennom, raskt må ha blitt dekket av materiale fra senere nedslag.
2024
INNSAMLING AV PRØVER Månegrus skal tilbake til jorden
Det kinesiske prosjektet Chang’e 6, som skal lande på månens bakside i mai 2024, blir det første som tar med seg prøver tilbake til jorden. Landingsfartøyet er utstyrt med en spade og et bor som kan ta prøver opp til to meter under overflaten. Et lite oppstigningsfartøy vil deretter fly prøvene opp til et romfartøy som bringer dem tilbake til jorden.
Analyser av prøvene skal blant annet vise om månens bakside inneholder store forekomster av helium-3, en variant av grunnstoffet som kan brukes i fusjonskraftverk, men som er svaert sjeldent på jorden. Forskerne håper også at prøvene inneholder materiale fra månens mantel. De er samlet inn i det lavtliggende Sørpol-Aitkenbassenget, der en asteroide pløyde seg ned i måneskorpen for over fire milliarder år siden.