DE OVERLEGNE SPARTANERNE
Og slaget ved Thermopylene
Kong Leonidas og hans 300 soldater holdt stand i flere dager mot perserkongen Xerxes’ enorme styrker.
Sparta og spartanerne er et av det antikke Hellas’ mest myteomspunne folk. Deres militaere organisering var til inspirasjon for Aleksander den store og senere også for Romerriket. Ett av Spartas stolteste øyeblikk var slaget ved Thermopylene hvor en gresk allianse, ledet av 300 spartanere, holdt stand i flere dager mot perserkongen Xerxes’ enorme styrker.
«DET HAR FORUNDRET MANGE HISTORIEINTERESSERTE AT SPARTA ALDRI DREV EN MER OFFENSIV EKSPANSJONSPOLITIKK, DA DET KNAPT FANTES NOEN STATER I HELLAS SOM KUNNE STÅ IMOT DEM.»
Soldater fra Sparta i Lykurgs tidsalder. Her ser vi forskjellen på utrustningen de brukte.
Sparta var ikke en polis (by) på samme måte som Athen eller Theben. Navnet «Sparta» kom fra tittelen som de frie mennene med fulle borgerrettigheter holdt, nemlig spartiatene. Det vi i dag kaller Sparta, kalte grekerne, og spartanerne selv for den saks skyld, Lakedaimon. Byen lå plassert sentralt på Peloponnes, i området Lakonia. Lakedaimon lå godt plassert i en dal, beskyttet av dalsidene og med rikelig tilgang på drikkevann, altså på en perfekt plass for en militaerforlegning. Rundt Lakedaimon bodde en rekke forskjellige folk som spartanerne hadde erobret og lagt under seg. Noen av dem som bodde naermest Sparta, hadde beholdt sin frihet, men hadde ikke borgerrettigheter og var ikke spartiater. De ble kalt perioikere (de som bor rundt). De hadde beholdt selvstyre i egne områder, men hadde ingen kontroll over egen utenrikspolitikk. De var pålagt å stille med forsyninger og eventuelt soldater til Sparta, dersom behovet skulle melde seg. Denne formen for herredømme sto som modell for romerne da deres ekspansjonspolitikk slo ut i full blomst på 200-tallet f.kr.
Mennesker som var underlagt Sparta, men ikke var perioikere, ble kalt heílôtes (heloter, slaver). Helotene var fullt og helt underlagt Spartas vilje. De hadde ingen råderett over verken egen eiendom eller kropp. Spartas mannlige befolkning var utelukkende soldater, det fantes ingen spartanske bønder, pottemakere eller gjetere. Dersom det skal vaere mulig å drive en haer bestående av hele den mannlige befolkningen, trenger man noen som kan skaffe mat og gjøre nødvendig vedlikehold. Sparta løste problemet ved å erobre et folk og gjøre alle til slaver. Helotene ble erobret mellom 800 og 700 f.kr. og forble slaver i nesten 400 år. Helotene gjorde alt det praktiske arbeidet i Sparta, og samfunnet deres var helt avhengig av denne gratis arbeidskraften for å fungere. Spartanske haerer dro sjelden langt fra moderbyen. Deres aktivitet var ofte defensiv, nedleggelse av opprør blant perioikene eller helotene, eller konflikter med de sterkeste nabofolkene på Peloponnes. Det har forundret mange historieinteresserte at Sparta aldri drev en mer offensiv ekspansjonspolitikk, da det knapt fantes noen stater i Hellas som kunne stå imot dem. De fleste mener nå at det var faren for opprør blant helotene som var årsaken til at haeren aldri dro langt.
Lykurg
Svaert mange av Spartas tradisjoner og normer skrev seg tilbake til det som historikere kaller de mørke århundrene i gresk historie (ca. 1200–750 f.kr.), hvor man ikke har skriftlige kilder og bemerkelsesverdig få arkeologiske funn. Mange av de saeregne spartanske tradisjonene skal ha blitt innstiftet av statsmannen Lykurg. Vi vet ikke mer om denne mannen enn det som er bevart om ham i spartanske legender. Diskusjonen om Lykurg virkelig utrettet alt det han er blitt tilskrevet eller ei, og om han i det hele tatt har levd, har rast i forskermiljøet i lang tid. Lykurg skal blant annet ha innstiftet den statlige undervisningen, et folkeråd kalt gerousia og valgordningen til eforene (oppsynsmenn). Ved siden av kongene var eforene de mektigste i den spartanske staten. Eforene ble valgt fra veteranene og var nesten utelukkende fra nobiliteten. På slagmarken var det kongens ord som var lov, men i politiske spørsmål hadde kongen bare én stemme i rådet. I gerousia-rådet hadde kongene fast sete, ved siden av eforene. De resterende medlemmene ble valgt årlig. Rådet ble ledet av eforene, som hadde makt til å heve rådsmøter og dermed avslutte en diskusjon før alle hadde fått uttale seg. Eforene var også ansvarlige for å kontrollere kongene, og å stille dem for retten dersom de brøt god spartansk skikk.
Et aspekt ved Sparta som skilte seg sterkt fra andre grekere, var deres dobbeltmonarki. Det var til enhver tid to konger i Sparta. Kongemakten gikk i arv innad i to familier, disse familiene kunne føre sine slektslinjer tilbake til helten Herakles, hos oss kanskje bedre kjent under sitt latinske navn,
Herkules. De to tronene var oppkalt etter de to første spartanske kongene som skal ha vaert etterkommere av Herakles, og ble kalt erypontid og agistronen. I det femte og det fjerde århundre f.kr., mens Hellas rant over
«VED SIDEN AV KONGENE VAR EFORENE DE MEKTIGSTE I DEN SPARTANSKE STATEN. EFORENE BLE VALGT FRA VETERANENE OG VAR NESTEN UTELUKKENDE FRA NOBILITETEN. PÅ SLAGMARKEN VAR DET KONGENS ORD SOM VAR LOV, MEN I POLITISKE SPØRSMÅL HADDE KONGEN BARE ÉN STEMME I RÅDET.»
av demokratiske tanker og ideer, holdt Sparta hardt på sitt monarki. De gikk så langt at de erklaerte krig mot de av deres allierte stater som innførte demokrati eller vage former for folkestyre.
Når Sparta erklaerte krig utenfor sine egne grenser, var det eforene som bestemte hvilken av de to kongene som skulle lede haeren. Den tredelte maktstrukturen holdt seg relativt stabil fram til 200-tallet f.kr.
Den spartanske soldat
Spartanerne benyttet, i likhet med andre grekere, hoplitter og falanks i sin krigføring. En hoplitt-soldat var utstyrt med et langt spyd, hjelm, leggskinn og et stort skjold (hoplon). Det var dette skjoldet som ga dem navnet hoplitt, som enkelt nok betyr mann med hoplon/skjold. De sto i tett formasjon, hvor hver soldats skjold beskyttet eierens kropp og naboens høyre side. Spydene ble brukt som stikkvåpen over kanten på skjoldet. Spydene var så lange at soldatene i andre rekke stakk sine spyd over skuldrene på første rekke. I velfungerende hoplitthaerer var formasjonen så tett at også tredje rekkes og, i ekstreme tilfeller, fjerde rekkes spyd kunne nå fienden.
Spartanerne var hoplitt-soldater par excellence. De trente hver eneste dag og viet sitt liv helt og holdent til militaeret.
De var samkjørte på en måte som andre hoplitt-haerer bare kunne drømme om. En så tettpakket formasjon som en hoplitt-falanks hadde stort sett bare én retning, og det var framover. Retrett i formasjon var naermest umulig, uten at soldatene snublet eller dultet borti hverandre og dermed mistet balansen. Spartanerne øvde på forskjellige dansesteg for å øke kroppsbeherskelse, rytme og samhandling. Dette var et viktig grunnlag for deres styrke i strid. Ingen andre haerer hadde mulighet til å trene på manøvre og samhandling siden de var opptatt med å arbeide. Spartanerne var yrkessoldater og kunne dermed perfeksjonere kompliserte manøvre. Deres formasjon framsto som en bevegelig murvegg når den fungerte som den skulle. Hvilke spesielle bevegelser spartanerne kunne utføre, som andre ikke kunne, blir aldri spesifisert i kildene. Det mest sannsynlige er at spartanerne kunne dreie formasjonen, endre retning, møte en utflankering eller et bakhold. Dette ville i så fall gi enorme taktiske fordeler mot de andre, relativt ensporede, hoplittene.
Falanksen var mer effektiv i kamp mot andre falankser og hoplitter enn mot andre stilarter. I kamp mot formasjoner med en løsere organisering ble hoplittene lett utflankert og hugget ned på sin ubeskyttede høyre side eller bakfra. Det er imidlertid enighet om at det var ytterst sjelden at to falankser faktisk møttes i krig. Kampen ble ofte avgjort ved at en av sidene mistet motet og flyktet før haerene kom innen rekkevidde. De gangene de møttes, var tapstallene svaert lave, og haerene sto og knuffet på hverandre inntil en av haerene mistet motet eller ikke klarte å stå imot presset. Dødstallene begynte først å stige når en side la på sprang.
Agogen
Agogen var noe så sjelden i den antikke verden som en statlig betalt utdanning.
Alle guttebarn i Sparta måtte gjennom denne utdanningen, med ett viktig unntak – tronarvingene slapp agogen, de fikk en spesialtilpasset utdanning. De trengte ikke å vite hvordan man beveget seg som en enhet, men måtte derimot vite hvordan man kontrollerte en enhet. Deres utdanning var mildere, men den var likevel helt konsentrert om de militaere oppgavene som ville tilfalle dem senere i livet.
Allerede ved fødselen kontrollerte eforene barna for misdannelser og svakheter. Dersom noe skulle vaere galt, ble barna satt ut til ulvene, det var ikke plass til de svake i Sparta. De guttene som ble godkjent, ble gitt tilbake til sine mødre, hvor de forble inntil deres sjuende sommer. På dette tidspunktet ble de hardt og brutalt revet vekk fra hjemmets trygghet og kastet inn i agogens harde hverdag.
I agogen skulle guttene laere å bli soldater og hoplitter, naermere bestemt spartiater.
Det pedagogiske opplegget baserte seg på fysisk avstraffelse, mobbing, ydmykelse og hard fysisk fostring. De yngste guttene ble paret opp med en eldre gutt straks de begynte i agogen. Denne eldre gutten var en slags fadder for den nyankomne. Fadderen var ansvarlig for at gutten gjorde som han skulle, og at han fikk den straffen han skulle ha. Den eldste gutten ble kalt «amor» (elsker), og det ble oppfordret til seksualitet i denne fadderordningen. Dette laerte de yngste å tåle den største ydmykelse og smerte, og skapte et tettere forhold til fadderen.
Guttene ble gitt mat på statens regning, men bare nok til at de overlevde, ikke til at de ble mette. Dette skulle laere dem å håndtere sult, noe som fort kunne bli aktuelt på langvarige felttog. For å stilne sulten ble guttene oppfordret til å stjele og jakte. I likhet med det meste i agogen hadde også dette et pedagogisk formål. Jakt var en nyttig kunnskap å ha, både til hverdags og på felttog. Tyveriene skulle laere guttene å vaere listige og holde seg ute av syne. Straffen for å bli oppdaget var offentlig pisking.
En historie om en gutt som hadde fanget en gnager rett før inspeksjon, illustrerer både hvor sultne og disiplinerte elevene i agogen var: Gutten hadde gjemt gnageren i klaerne sine, heller enn å risikere å dele den med andre eller, enda verre, å miste byttet. Dyret fikk panikk og begynte å gnage på guttens mage. Den gnagde seg gjennom huden og inn til innvollene. Gutten på sin side leet ikke et øyelokk under inspeksjonen, men døde senere av skadene gnageren hadde påført ham.
Da guttene var 17 år gamle, gikk de ut av agogen. De var nå ansett som voksne, frie menn og hadde fulle borgerrettigheter, men utdanningen var ikke ferdig. Det neste steget var å bli opptatt til et av messeteltene. Den spartanske haeren var oppdelt i forskjellige avdelinger etter hvilket messetelt man var en del av. Alle spartiater, altså frie borgere som hadde fullført agogen, inntok sine måltider der, og alle bidro med mat, produsert av helotene. Hver enkelt spartiat ble tildelt et jordstykke og en helotfamilie til å drive den. De som spiste sammen, både sov og kjempet sammen. De bodde i egne brakker fram til de var omtrent 30 år gamle, da fikk de mulighet til å flytte til sine familier og kunne overlate plassen til en ung soldat. Det var fra denne alderen at de ble regnet som veteraner, og kunne konsentrere seg om politikk og liknende eller bli vaerende som en del av haeren.
De som utmerket seg i agogen, ble innviet i Spartas hemmelige politi, kalt krypteia. Disse levde i skjul i skogene i naerheten av helotene. De hadde frie tøyler til å ta livet av heloter som truet Spartas sikkerhet, ikke jobbet eller var på feil sted til feil tid.
Det var enhver spartansk manns plikt å gifte seg og få sønner, altså rekrutter til haeren, og døtre som kunne produsere enda flere gutter. De aller fleste giftet seg i slutten av tenårene. Problemet var at de unge mennene ikke fikk vaere sammen med sine koner, selv om de pliktet å få sønner. Dette er enda et eksempel på spartansk pedagogikk. Brudgommen var forventet å klare å snike seg til sin brud og å gjøre henne gravid. Den som ble tatt, fikk samme straff som den som ble tatt i å stjele.
Slaget ved Thermopylene
Selv om dette slaget endte i et blodig nederlag for spartanerne, var det et av byens største øyeblikk. Historiene om kong Leonidas og hans 300 spartanere har blitt til legender om heltemot, maskulinitet og lojalitet. Disse mennene inkarnerte alt en spartiat skulle vaere, og deres tap ble en moralsk seier for alle grekere.
Året var 480 f.kr., og Fastlands-hellas var truet av invasjon fra den mektige perserkongen Xerxes. Denne trusselen ble anerkjent av de fleste grekerne, og det ble bestemt at man skulle yte motstand dersom invasjonen kom. Den mest naturlige ruten Xerxes kunne ta til fastlandet, gikk gjennom et fjellpass kalt Thermopylene (de varme portene). I alt var det ca. 4000 grekere som samlet seg ved passets smaleste punkt. I et krigsråd ble det bestemt at Leonidas skulle ha den overordnede kommandoen, mens hvert enkelt folk skulle ledes internt av sine egne offiserer. At valget falt på Leonidas, var ikke overraskende; han var en erfaren soldat og offiser og, ikke minst, spartaner. Bare dette var egentlig nok til å kvalifisere ham framfor andre ledere og konger.
Hvorfor stilte Sparta med så få soldater?
Persiske soldater på en keramisk vase i Berlin museum.
Slaget ved Thermopylene og Leonidas' fall. Leonidas ses i midten av maleriet – litt oppe til venstre med mørkt hår.
Dette spørsmålet har ofte blitt stilt i forbindelse med slaget ved Thermopylene. Spesielt når man vet at Sparta besatte den numerisk største og best trente haeren av alle de greske bystatene, er det grunn til å spørre hvorfor de da sendte så få.
Flere faktorer har blitt pekt på. Ifølge de antikke kildene var det på grunn av feiringen av Karneia, en religiøs festival til aere for Apollon. Å sende bort haeren var uaktuelt – det ville vaere fornaermende overfor Apollon. Det var flere andre poleis som brukte en liknende unnskyldning, bare med en ikke navngitt olympisk festival. Et annet aspekt som ofte pekes på, er at Xerxes’ invasjon kom helt nord på det greske fastlandet. Sparta lå som kjent ganske langt sør på Peloponnes, og man ville vente og se hvor langt Xerxes var villig til å gå før man engasjerte hele haeren, og heller møte ham på eidet mellom Peloponnes og fastlandet dersom han gikk den veien. I en annen versjon av historien ville eforene sende hele haeren, men ble stanset av Leonidas. Han
hadde fått en profeti; «En spartansk konge og alle hans menn må dø for persiske våpen for at ikke Sparta skal forgå.»
Tallet 300 var ikke tilfeldig, dette var tallet på kongens livvakt. Uansett hvor kongen dro, tok han med seg sin livvakt. Denne besto av 300 spesielt utpekte menn. Å bli utvalgt var en stor aere, den baserte seg på bevist mot, styrke og dyktighet med våpen. Det eneste absolutte kravet var at de måtte ha produsert sønner.
Xerxes
Xerxes var den tredje persiske gudekongen, selv om riket var veletablert, hadde det inntil nylig blitt styrt av en folkegruppe som het akemenider. Xerxes fulgte sin fars, Dareios’, aggressive ekspansjonspolitikk og erobret flere områder langs Svartehavets sørlige kystlinje. Dareios hadde også en personlig konflikt med Athen, som hadde kommet jonerne til unnsetning i det som er kjent som Det joniske opprøret (se Herodots Historier, bok V for mer). Xerxes brukte denne konflikten som unnskyldning for en invasjon av Hellas.
Størrelsen på hans haer ble legendarisk. Historikeren Diodoros hevdet at den var på godt over en million soldater, i tillegg kom alle sjømennene, kjøpmenn og andre som fulgte en stor haer. Med tanke på hvilke logistiske komplikasjoner det ville føre med seg å lede en så stor haer og hvilke muligheter tidens teknologi ga, er det ikke saerlig sannsynlig at haeren kan ha vaert så stor. Tallet er åpenbart blåst opp for å gjøre heltene fra Thermopylene, om mulig, enda mer heroiske. Moderne forskere har regnet seg fram til en styrke på om lag 180 000 mann og
730 krigsskip, noe som må sies å vaere en formidabel styrke. Sitatet fra Diodoros om haeren er passende: «Det ble sagt at de (den persiske haeren) drakk elvene tørre og at havet ble skjult av seil.»
Xerxes’ haer var satt sammen av en rekke forskjellige folkeslag. Ett av persernes krav til sine undersåtter var at de stilte med de soldatene kongen til enhver tid hadde behov for. Xerxes’ haer hadde dermed en mengde ulike kampstiler, våpen og formasjoner.
«XERXES’ HAER VAR SATT SAMMEN AV EN REKKE FORSKJELLIGE FOLKESLAG. ETT AV PERSERNES KRAV TIL SINE UNDERSÅTTER VAR AT DE STILTE MED DE SOLDATER KONGEN TIL ENHVER TID HADDE BEHOV FOR. XERXES’ HAER HADDE DERMED EN MENGDE ULIKE KAMPSTILER, VÅPEN OG FORMASJONER.»
Dag 1
Xerxes’ speidere oppdaget at noen få grekere hadde slått leir ved Thermopylene-passet, og rapporterte dette til Xerxes. I forhold til den persiske haeren ville enhver gresk haer se liten ut, men speiderne så bare dem som holdt vakt foran en vegg bygget på passets smaleste punkt, og ga Xerxes et feilaktig bilde av den greske styrken. Xerxes, i sin arroganse, sendte ambassadører for å fortelle grekerne at de skulle få beholde livet dersom de underkastet seg ham, og overga alle våpen. Leonidas ga ham et svar så fullt av fiendtlighet at Xerxes ble rent forbløffet og ikke minst sint. Ingen satte seg opp mot kongen, eller gud som han selv hevdet. Han sendte sønnene av dem som hadde blitt beseiret i det joniske opprøret, menidene, for å samle de frekke grekerne og føre dem til ham.
Leonidas hadde stilt opp sine hopplitter foran veggen i det smale passet. De persiske menidene hadde ikke ventet rare motstanden og ble virkelig tatt på sengen av velorganiserte spartanere, og etter en lang og hard kamp ble de sendt tilbake til Xerxes med halen mellom beina. Diodoros forteller om en andre bølge av cissinere og saccanere. Han forklarer at deres utrustning med skjold og svaert mobile taktikk var effektiv i åpne områder, men at den ikke kunne måle seg mot greske hoplitter i det smale passet.
Perserne angrep i bølge etter bølge, men grekerne sto standhaftig imot dem.
Leonidas av Sparta malt i en romantisk stil.
Leonidas passet på å rullere soldater ved enhver anledning. Dette ga friske bein, og kontinuerlig suksess ga god motivasjon, selv til de grekerne som ikke var kjent som spesielt gode soldater. Det var altså ikke bare spartanerne som kjempet mot ekstreme odds i det trange fjellpasset.
Da kvelden kom, var Xerxes rasende og sendte nå en av sine mest sagnomsuste avdelinger, De udødelige. Disse soldatene var fryktet over hele det østlige middelhavsområdet. Dessverre finnes det få beskrivelser av dem, bortsett fra at de benyttet korte spyd i kamp. Disse ble også slått tilbake. Natten kom, og den første dagen i en tre dager lang krig var over.
Dag 2
Xerxes var nå overbevist om at grekerne ville vaere svekket av skader og den fysiske påkjenningen fra dagen før. Han plukket ut de folkene i haeren som ikke var persere, men som han likevel anså som store krigerfolk. Han lovet dem belønninger så gode at de nesten ikke kunne forestille seg det, dersom de nedkjempet grekerne.
Takket vaere Leonidas’ rullering hadde ikke den fysiske påkjenningen blitt spesielt stor på hver enkelt soldat, og den taktiske bruken av veggen og fordelen ved hoplittutrustningen i det smale passet hadde også ført til at bare et lite antall soldater var såret og enda faerre var døde. Grekerne klarte igjen å stå imot alt Xerxes sendte mot dem.
Etter at kampene hadde vart en god stund, ble Xerxes oppsøkt av en mann kalt Efialtes. Hans navn ble senere i gresk historie forbundet med landssvik. Efialtes var ikke spartaner, slik det har blitt hevdet i flere filmer og historiske romaner. Han kom fra en polis kalt Tracia, som lå bare noen få mil vest for Thermopylene. Efialtes fortalte Xerxes om en liten sti som gikk over fjellene, så man slapp å bruke passet. Leonidas visste allerede om denne stien og hadde satt soldatene fra Phocia til å passe på den. Leonidas håpet at Xerxes ikke ville finne den, for skulle de ha en sjanse, var grekerne avhengige av fordelen de smale portene gav.
Efialtes hadde forestilt seg at han ville bli rikelig belønnet av Xerxes for informasjonen han kom med. Istedenfor ble han kaldt avvist av den persiske kongen, som ikke hadde bruk for svikere i sitt hoff. Efialtes brukte resten av livet på å flykte fra rasende grekere. Han ble ifølge legenden drept av en mann ved navn Athenades «et eller annet sted i Thessalia». Athenades ble hedret som en helt i Sparta. Xerxes sendte sin offiser Hydarnas med resten av De udødelige rundt denne stien ved mørkets frambrudd. Perserne marsjerte hele natten, uten å møte problemer.
Dag 3
Ved daggry på den tredje og siste dagen møtte perserne på phocierne. Denne vaktposten var bare 100 mann stor og var ikke villig til å kjempe mot De udødelige. De fleste phocierne rømte til sin hjemby, som lå ikke langt fra Thermopylene, heller enn å gi beskjed til sine allierte om at perserne hadde funnet veien rundt fjellet. De få som ikke sviktet den greske sak, tok oppstilling på en
liten fjelltopp og var klare til å møte sin død. Da Hydarnas var blitt gjort oppmerksom på at hans motstandere ikke var spartanere, men phociere, gadd han rett og slett ikke å bry seg med dem, og fortsatte sin marsj videre.
Leonidas og hans menn gjorde seg klare til dagens uunngåelige kamp da en spåmann fortalte ham at perserne i dag vil hugge ham i ryggen. Leonidas fryktet det verste, men stilte fortsatt opp sine menn som han hadde gjort i to dager. Ikke lenge etterpå kom det noen desertører fra Xerxes’ haer og fortalte ham historien om Efialtes. Da budbringere fra phocierne ankom med beskjed om at perserne hadde passert dem, kalte Leonidas sammen til krigsråd. Grekerne innså at slaget i realiteten var tapt. Leonidas lot hver nasjons ledere avgjøre om de ville bli igjen og møte sin skjebne med aere, eller reise tilbake til sine hjembyer for å møte sine familier og kjempe på egne murer. Leonidas’ tale var lite
effektiv, kun de fra Lakonia (de fra Sparta og Theben under Leonidas direkte ledelse) og de fra den lille polisen Thespiai ble vaerende. Tradisjonelt sett var Thespiai og Theben bitre fiender, men i denne situasjonen sto de sammen mot en invaderende fiende.
Herfra og til slagets slutt spriker våre to viktigste kilder, Herodots Historier og Diodoros Siculus’ Historiebibliotek, når det gjelder gjengivelse av hendelsesforløpet. Herodot blir ofte ansett som den mest sannferdige.
Herodot
For å gi Hydarnas tid til å komme i posisjon, ventet Xerxes til langt på dag med å sende sine styrker. Grekerne på sin side var nå fullt klar over at de ikke kom til å se en ny soloppgang, og trakk lenger ut i passet enn vanlig. Denne fristelsen ble for stor for Xerxes, han ga blaffen i Hydarnas og sendte fram den første bølgen. Spartanere kjempet hardt og drepte for fote som de to foregående dagene, men denne gangen led de selv av store tapstall. Da de oppdaget at Hydarnas og De udødelige kom ned fra stien, trakk grekerne seg tilbake til den smale delen av passet og kjempet til siste mann.
Diodoros Siculus
Etter at rådet hadde blitt hevet, dro alle, bortsett fra spartanerne og thespierne. Leonidas ba de gjenvaerende soldatene om å spise en god frokost, for «i kveld skal vi spise i Hades». Tidlig på morgenen, mens det fortsatt var mørkt, snek grekerne seg ned mot persernes leir. Grekerne hadde fått ordre av Leonidas om å gå etter Xerxes. Da de sto utenfor kongens telt, ble de oppdaget, og hele den persiske leiren endte i fullt kaos. Xerxes selv flyktet og reddet dermed livet. Forvirringen var så stor at flere persere døde for sine kollegers våpen enn for greske. Da dagslyset endelig kom, ble spartanerne hurtig omringet, og de endte sine live skutt i filler av persiske piler.
Thermopylenes epitet
Thermopylene forble et legendarisk slag, og mange kjente sitater ble tillagt de modige soldatene fra dette slaget. Ett av de mest kjente skal ha kommet før kampene startet den første dagen. En av soldatene fra Thrakis hadde hørt at når Xerxes’ haer avfyrte sine buer, ble sola dekket, fordi antallet piler var så stort. Dicenes, en spartansk soldat, skal da ha snudd seg til folkemengden og utbrutt: «Våre venner fra Thrakis kommer med gode nyheter, for hvis menidene gjemmer sola, kan vi slåss i skyggen og slippe unna det stekende sollyset.»
Thermopylene ble et bevis for Sparta på hvilket mot og hvilke ferdigheter hennes soldater besatte. Leonidas ble husket som helt i hjembyen og som en legende i sitt land. I 440 f.kr. ble kroppen hans hentet hjem til Sparta fra Thermopylene. Hans levninger ble gravlagt i hjertet av Sparta, og det ble reist en søyle med navnene til alle de 300 soldatene som hadde kjempet mot Xerxes disse tre dagene.
Xerxes fortsatte sin marsj inn i Hellas og tok etter hvert Athen og fikk sin hevn.
Han ga seg derimot ikke og fortsatte sitt erobringstokt i Hellas, helt til det fatale sjøslaget ved Salamis. Etter dette tapet trakk han sin haer ut av Hellas og vendte blikket mot et opprør i Babylon.
ARTIKKELFORFATTEREN
Ingar Eftedal Høgstedt har mastergrad i latin og bachelorgrad i antikk historie fra Universitetet i Bergen. Han har antikkens militaerhistorie som sitt spesialfelt, med hovedvekt på den romerske republikanske haeren.