DE OVER­LEG­NE SPARTANERNE

Og sla­get ved Therm­opy­le­ne

Infanteriet angriper - - INNHOLD - INGAR EF­TE­DAL HØGSTEDT

Kong Le­oni­das og hans 300 sol­da­ter holdt stand i fle­re da­ger mot per­ser­kon­gen Xerxes’ enor­me styr­ker.

Sparta og spartanerne er et av det an­tik­ke Hel­las’ mest myte­om­spun­ne folk. De­res mi­li­ta­ere or­ga­ni­se­ring var til in­spi­ra­sjon for Alek­san­der den sto­re og se­ne­re også for Romerriket. Ett av Spar­tas stol­tes­te øye­blikk var sla­get ved Therm­opy­le­ne hvor en gresk al­li­an­se, le­det av 300 spar­ta­ne­re, holdt stand i fle­re da­ger mot per­ser­kon­gen Xerxes’ enor­me styr­ker.

«DET HAR FORUNDRET MAN­GE HISTORIEINTERESSERTE AT SPARTA ALD­RI DREV EN MER OF­FEN­SIV EKSPANSJONSPOLITIKK, DA DET KNAPT FAN­TES NOEN STA­TER I HEL­LAS SOM KUN­NE STÅ IMOT DEM.»

Sol­da­ter fra Sparta i Lykurgs tids­al­der. Her ser vi for­skjel­len på ut­rust­nin­gen de bruk­te.

Sparta var ikke en po­lis (by) på sam­me måte som At­hen el­ler The­ben. Nav­net «Sparta» kom fra tit­te­len som de frie men­ne­ne med ful­le bor­ger­ret­tig­he­ter holdt, nem­lig spar­tia­te­ne. Det vi i dag kal­ler Sparta, kal­te gre­ker­ne, og spartanerne selv for den saks skyld, La­ke­da­i­mon. Byen lå plas­sert sen­tralt på Pelo­pon­nes, i om­rå­det La­ko­nia. La­ke­da­i­mon lå godt plas­sert i en dal, be­skyt­tet av dal­si­de­ne og med ri­ke­lig til­gang på drikke­vann, alt­så på en per­fekt plass for en mi­li­ta­er­for­leg­ning. Rundt La­ke­da­i­mon bod­de en rek­ke for­skjel­li­ge folk som spartanerne had­de erob­ret og lagt un­der seg. Noen av dem som bod­de na­er­mest Sparta, had­de be­holdt sin fri­het, men had­de ikke bor­ger­ret­tig­he­ter og var ikke spar­tia­ter. De ble kalt pe­rioi­ke­re (de som bor rundt). De had­de be­holdt selv­sty­re i egne om­rå­der, men had­de in­gen kon­troll over egen uten­riks­po­li­tikk. De var på­lagt å stil­le med for­sy­nin­ger og even­tu­elt sol­da­ter til Sparta, der­som be­ho­vet skul­le mel­de seg. Den­ne for­men for herre­døm­me sto som mo­dell for ro­mer­ne da de­res ekspansjonspolitikk slo ut i full blomst på 200-tal­let f.kr.

Men­nes­ker som var un­der­lagt Sparta, men ikke var pe­rioi­ke­re, ble kalt heílô­tes (he­lo­ter, sla­ver). He­lo­te­ne var fullt og helt un­der­lagt Spar­tas vil­je. De had­de in­gen råde­rett over ver­ken egen eien­dom el­ler kropp. Spar­tas mann­li­ge be­folk­ning var ute­luk­ken­de sol­da­ter, det fan­tes in­gen spar­tans­ke bøn­der, potte­ma­ke­re el­ler gje­te­re. Der­som det skal va­ere mu­lig å dri­ve en ha­er be­stå­en­de av hele den mann­li­ge be­folk­nin­gen, tren­ger man noen som kan skaf­fe mat og gjø­re nød­ven­dig ved­li­ke­hold. Sparta løs­te pro­ble­met ved å erob­re et folk og gjø­re alle til sla­ver. He­lo­te­ne ble erob­ret mel­lom 800 og 700 f.kr. og for­ble sla­ver i nes­ten 400 år. He­lo­te­ne gjor­de alt det prak­tis­ke ar­bei­det i Sparta, og sam­fun­net de­res var helt av­hen­gig av den­ne gra­tis ar­beids­kraf­ten for å fun­ge­re. Spar­tans­ke ha­erer dro sjel­den langt fra mo­der­byen. De­res ak­ti­vi­tet var ofte de­fen­siv, ned­leg­gel­se av opp­rør blant pe­rioi­ke­ne el­ler he­lo­te­ne, el­ler kon­flik­ter med de ster­kes­te nabo­fol­ke­ne på Pelo­pon­nes. Det har forundret man­ge historieinteresserte at Sparta ald­ri drev en mer of­fen­siv ekspansjonspolitikk, da det knapt fan­tes noen sta­ter i Hel­las som kun­ne stå imot dem. De fles­te me­ner nå at det var fa­ren for opp­rør blant he­lo­te­ne som var år­sa­ken til at ha­eren ald­ri dro langt.

Lykurg

Sva­ert man­ge av Spar­tas tra­di­sjo­ner og nor­mer skrev seg til­ba­ke til det som his­to­ri­ke­re kal­ler de mør­ke år­hund­re­ne i gresk his­to­rie (ca. 1200–750 f.kr.), hvor man ikke har skrift­li­ge kil­der og be­mer­kel­ses­ver­dig få ar­keo­lo­gis­ke funn. Man­ge av de sa­ereg­ne spar­tans­ke tra­di­sjo­ne­ne skal ha blitt inn­stif­tet av stats­man­nen Lykurg. Vi vet ikke mer om den­ne man­nen enn det som er be­vart om ham i spar­tans­ke le­gen­der. Dis­ku­sjo­nen om Lykurg vir­ke­lig ut­ret­tet alt det han er blitt til­skre­vet el­ler ei, og om han i det hele tatt har levd, har rast i fors­ker­mil­jø­et i lang tid. Lykurg skal blant an­net ha inn­stif­tet den stat­li­ge un­der­vis­nin­gen, et folke­råd kalt gerou­sia og valg­ord­nin­gen til eforene (opp­syns­menn). Ved si­den av kongene var eforene de mek­tigs­te i den spar­tans­ke sta­ten. Eforene ble valgt fra veteranene og var nes­ten ute­luk­ken­de fra nobiliteten. På slag­mar­ken var det kon­gens ord som var lov, men i po­li­tis­ke spørs­mål had­de kon­gen ba­re én stem­me i rå­det. I gerou­sia-rå­det had­de kongene fast sete, ved si­den av eforene. De res­te­ren­de med­lem­me­ne ble valgt år­lig. Rå­det ble le­det av eforene, som had­de makt til å heve råds­mø­ter og der­med av­slut­te en dis­ku­sjon før alle had­de fått uttale seg. Eforene var også an­svar­li­ge for å kon­trol­le­re kongene, og å stil­le dem for ret­ten der­som de brøt god spar­tansk skikk.

Et as­pekt ved Sparta som skil­te seg sterkt fra and­re gre­ke­re, var de­res dob­belt­mo­nar­ki. Det var til en­hver tid to kon­ger i Sparta. Konge­mak­ten gikk i arv inn­ad i to fa­mi­li­er, dis­se fa­mi­lie­ne kun­ne føre sine slekts­lin­jer til­ba­ke til hel­ten Hera­k­les, hos oss kan­skje bed­re kjent un­der sitt la­tins­ke navn,

Herkules. De to tro­ne­ne var opp­kalt etter de to førs­te spar­tans­ke kongene som skal ha va­ert etter­kom­me­re av Hera­k­les, og ble kalt ery­pon­tid og agist­ro­nen. I det fem­te og det fjer­de år­hund­re f.kr., mens Hel­las rant over

«VED SI­DEN AV KONGENE VAR EFORENE DE MEK­TIGS­TE I DEN SPAR­TANS­KE STA­TEN. EFORENE BLE VALGT FRA VETERANENE OG VAR NES­TEN UTE­LUK­KEN­DE FRA NOBILITETEN. PÅ SLAG­MAR­KEN VAR DET KON­GENS ORD SOM VAR LOV, MEN I PO­LI­TIS­KE SPØRS­MÅL HAD­DE KON­GEN BA­RE ÉN STEM­ME I RÅ­DET.»

av de­mo­kra­tis­ke tan­ker og ide­er, holdt Sparta hardt på sitt mo­nar­ki. De gikk så langt at de er­k­la­er­te krig mot de av de­res al­li­er­te sta­ter som inn­før­te de­mo­kra­ti el­ler va­ge for­mer for folke­sty­re.

Når Sparta er­k­la­er­te krig uten­for sine egne gren­ser, var det eforene som be­stem­te hvil­ken av de to kongene som skul­le lede ha­eren. Den tre­del­te makt­struk­tu­ren holdt seg re­la­tivt sta­bil fram til 200-tal­let f.kr.

Den spar­tans­ke sol­dat

Spartanerne be­nyt­tet, i lik­het med and­re gre­ke­re, hop­lit­ter og fa­lanks i sin krig­fø­ring. En hop­litt-sol­dat var ut­styrt med et langt spyd, hjelm, legg­skinn og et stort skjold (hoplon). Det var det­te skjol­det som ga dem nav­net hop­litt, som en­kelt nok be­tyr mann med hoplon/skjold. De sto i tett for­ma­sjon, hvor hver sol­dats skjold be­skyt­tet ei­e­rens kropp og na­bo­ens høy­re side. Spy­de­ne ble brukt som stikk­vå­pen over kan­ten på skjol­det. Spy­de­ne var så lan­ge at sol­da­te­ne i and­re rek­ke stakk sine spyd over skuld­re­ne på førs­te rek­ke. I vel­fun­ge­ren­de hop­littha­erer var for­ma­sjo­nen så tett at også tred­je rek­kes og, i eks­tre­me til­fel­ler, fjer­de rek­kes spyd kun­ne nå fien­den.

Spartanerne var hop­litt-sol­da­ter par excel­len­ce. De tren­te hver enes­te dag og viet sitt liv helt og hol­dent til mi­li­ta­e­ret.

De var sam­kjør­te på en måte som and­re hop­litt-ha­erer ba­re kun­ne drøm­me om. En så tett­pak­ket for­ma­sjon som en hop­litt-fa­lanks had­de stort sett ba­re én ret­ning, og det var fram­over. Re­t­rett i for­ma­sjon var na­er­mest umu­lig, uten at sol­da­te­ne snub­let el­ler dul­tet borti hver­and­re og der­med mis­tet ba­lan­sen. Spartanerne øvde på for­skjel­li­ge danse­steg for å øke kropps­be­hers­kel­se, ryt­me og sam­hand­ling. Det­te var et vik­tig grunn­lag for de­res styr­ke i strid. In­gen and­re ha­erer had­de mu­lig­het til å tre­ne på ma­nøv­re og sam­hand­ling si­den de var opp­tatt med å ar­bei­de. Spartanerne var yr­kes­sol­da­ter og kun­ne der­med per­fek­sjo­ne­re kom­pli­ser­te ma­nøv­re. De­res for­ma­sjon fram­sto som en be­ve­ge­lig mur­vegg når den fun­ger­te som den skul­le. Hvil­ke spe­si­el­le be­ve­gel­ser spartanerne kun­ne ut­fø­re, som and­re ikke kun­ne, blir ald­ri spe­si­fi­sert i kil­de­ne. Det mest sann­syn­li­ge er at spartanerne kun­ne dreie for­ma­sjo­nen, end­re ret­ning, møte en ut­flan­ke­ring el­ler et bak­hold. Det­te vil­le i så fall gi enor­me tak­tis­ke for­de­ler mot de and­re, re­la­tivt en­spo­re­de, hop­lit­te­ne.

Falank­sen var mer ef­fek­tiv i kamp mot and­re fa­lank­ser og hop­lit­ter enn mot and­re stil­ar­ter. I kamp mot for­ma­sjo­ner med en lø­se­re or­ga­ni­se­ring ble hop­lit­te­ne lett ut­flan­kert og hug­get ned på sin ube­skyt­te­de høy­re side el­ler bak­fra. Det er imid­ler­tid enig­het om at det var yt­terst sjel­den at to fa­lank­ser fak­tisk møt­tes i krig. Kam­pen ble ofte av­gjort ved at en av si­de­ne mis­tet mo­tet og flyk­tet før ha­ere­ne kom in­nen rekke­vid­de. De gan­ge­ne de møt­tes, var taps­tal­le­ne sva­ert lave, og ha­ere­ne sto og knuf­fet på hver­and­re inn­til en av ha­ere­ne mis­tet mo­tet el­ler ikke klar­te å stå imot pres­set. Døds­tal­le­ne be­gyn­te først å sti­ge når en side la på sprang.

Ago­gen

Ago­gen var noe så sjel­den i den an­tik­ke ver­den som en stat­lig be­talt utdanning.

Alle gutte­barn i Sparta måt­te gjen­nom den­ne ut­dan­nin­gen, med ett vik­tig unn­tak – tron­ar­vin­ge­ne slapp ago­gen, de fikk en spe­sial­til­pas­set utdanning. De treng­te ikke å vite hvor­dan man be­ve­get seg som en en­het, men måt­te der­imot vite hvor­dan man kon­trol­ler­te en en­het. De­res utdanning var mil­de­re, men den var li­ke­vel helt konsentrert om de mi­li­ta­ere opp­ga­ve­ne som vil­le til­fal­le dem se­ne­re i li­vet.

Al­le­re­de ved fød­se­len kon­trol­ler­te eforene bar­na for mis­dan­nel­ser og svak­he­ter. Der­som noe skul­le va­ere galt, ble bar­na satt ut til ul­ve­ne, det var ikke plass til de sva­ke i Sparta. De gut­te­ne som ble god­kjent, ble gitt til­ba­ke til sine mød­re, hvor de for­ble inn­til de­res sju­en­de som­mer. På det­te tids­punk­tet ble de hardt og bru­talt re­vet vekk fra hjem­mets trygg­het og kas­tet inn i ago­gens har­de hver­dag.

I ago­gen skul­le gut­te­ne la­ere å bli sol­da­ter og hop­lit­ter, na­er­me­re be­stemt spar­tia­ter.

Det pe­da­go­gis­ke opp­leg­get ba­ser­te seg på fy­sisk av­straf­fel­se, mob­bing, yd­my­kel­se og hard fy­sisk fost­ring. De yngs­te gut­te­ne ble pa­ret opp med en eld­re gutt straks de be­gyn­te i ago­gen. Den­ne eld­re gut­ten var en slags fad­der for den ny­an­kom­ne. Fad­de­ren var an­svar­lig for at gut­ten gjor­de som han skul­le, og at han fikk den straf­fen han skul­le ha. Den elds­te gut­ten ble kalt «amor» (els­ker), og det ble opp­ford­ret til sek­su­ali­tet i den­ne fad­der­ord­nin­gen. Det­te la­er­te de yngs­te å tåle den størs­te yd­my­kel­se og smer­te, og skap­te et tet­te­re for­hold til fad­de­ren.

Gut­te­ne ble gitt mat på sta­tens reg­ning, men ba­re nok til at de over­lev­de, ikke til at de ble met­te. Det­te skul­le la­ere dem å hånd­te­re sult, noe som fort kun­ne bli ak­tu­elt på lang­va­ri­ge felt­tog. For å stil­ne sul­ten ble gut­te­ne opp­ford­ret til å stje­le og jak­te. I lik­het med det mes­te i ago­gen had­de også det­te et pe­da­go­gisk for­mål. Jakt var en nyt­tig kunn­skap å ha, både til hver­dags og på felt­tog. Ty­ve­ri­ene skul­le la­ere gut­te­ne å va­ere lis­ti­ge og hol­de seg ute av syne. Straf­fen for å bli opp­da­get var of­fent­lig pis­king.

En his­to­rie om en gutt som had­de fan­get en gna­ger rett før in­spek­sjon, il­lust­re­rer både hvor sult­ne og di­si­pli­ner­te ele­ve­ne i ago­gen var: Gut­ten had­de gjemt gna­ge­ren i klaer­ne sine, hel­ler enn å ri­si­ke­re å dele den med and­re el­ler, enda ver­re, å mis­te byt­tet. Dy­ret fikk pa­nikk og be­gyn­te å gna­ge på gut­tens mage. Den gnag­de seg gjen­nom hud­en og inn til inn­vol­le­ne. Gut­ten på sin side leet ikke et øye­lokk un­der in­spek­sjo­nen, men døde se­ne­re av ska­de­ne gna­ge­ren had­de på­ført ham.

Da gut­te­ne var 17 år gam­le, gikk de ut av ago­gen. De var nå an­sett som voks­ne, frie menn og had­de ful­le bor­ger­ret­tig­he­ter, men ut­dan­nin­gen var ikke fer­dig. Det nes­te ste­get var å bli opp­tatt til et av messe­tel­te­ne. Den spar­tans­ke ha­eren var opp­delt i for­skjel­li­ge av­de­lin­ger etter hvil­ket messe­telt man var en del av. Alle spar­tia­ter, alt­så frie bor­ge­re som had­de full­ført ago­gen, inn­tok sine mål­ti­der der, og alle bi­dro med mat, pro­du­sert av he­lo­te­ne. Hver en­kelt spar­tiat ble til­delt et jord­styk­ke og en he­lot­fa­mi­lie til å dri­ve den. De som spis­te sam­men, både sov og kjem­pet sam­men. De bod­de i egne brak­ker fram til de var om­trent 30 år gam­le, da fikk de mu­lig­het til å flyt­te til sine fa­mi­li­er og kun­ne over­late plas­sen til en ung sol­dat. Det var fra den­ne al­de­ren at de ble reg­net som ve­te­ra­ner, og kun­ne kon­sen­tre­re seg om po­li­tikk og lik­nen­de el­ler bli va­eren­de som en del av ha­eren.

De som ut­mer­ket seg i ago­gen, ble inn­viet i Spar­tas hem­me­li­ge po­li­ti, kalt kryp­teia. Dis­se lev­de i skjul i sko­ge­ne i naer­he­ten av he­lo­te­ne. De had­de frie tøy­ler til å ta li­vet av he­lo­ter som tru­et Spar­tas sik­ker­het, ikke job­bet el­ler var på feil sted til feil tid.

Det var en­hver spar­tansk manns plikt å gif­te seg og få søn­ner, alt­så re­krut­ter til ha­eren, og døt­re som kun­ne pro­du­se­re enda fle­re gut­ter. De al­ler fles­te gif­tet seg i slut­ten av ten­åre­ne. Pro­ble­met var at de unge men­ne­ne ikke fikk va­ere sam­men med sine ko­ner, selv om de plik­tet å få søn­ner. Det­te er enda et ek­sem­pel på spar­tansk pe­da­go­gikk. Brud­gom­men var for­ven­tet å kla­re å sni­ke seg til sin brud og å gjø­re hen­ne gra­vid. Den som ble tatt, fikk sam­me straff som den som ble tatt i å stje­le.

Sla­get ved Therm­opy­le­ne

Selv om det­te sla­get end­te i et blo­dig ne­der­lag for spartanerne, var det et av by­ens størs­te øye­blikk. His­to­rie­ne om kong Le­oni­das og hans 300 spar­ta­ne­re har blitt til le­gen­der om helte­mot, mas­ku­li­ni­tet og lo­ja­li­tet. Dis­se men­ne­ne in­kar­ner­te alt en spar­tiat skul­le va­ere, og de­res tap ble en mo­ralsk sei­er for alle gre­ke­re.

Året var 480 f.kr., og Fast­lands-hel­las var tru­et av in­va­sjon fra den mek­ti­ge per­ser­kon­gen Xerxes. Den­ne trus­se­len ble an­er­kjent av de fles­te gre­ker­ne, og det ble be­stemt at man skul­le yte mot­stand der­som in­va­sjo­nen kom. Den mest na­tur­li­ge ru­ten Xerxes kun­ne ta til fast­lan­det, gikk gjen­nom et fjell­pass kalt Therm­opy­le­ne (de var­me por­te­ne). I alt var det ca. 4000 gre­ke­re som sam­let seg ved pas­sets sma­les­te punkt. I et krigs­råd ble det be­stemt at Le­oni­das skul­le ha den over­ord­ne­de kom­man­do­en, mens hvert en­kelt folk skul­le le­des in­ternt av sine egne of­fi­se­rer. At val­get falt på Le­oni­das, var ikke over­ras­ken­de; han var en er­fa­ren sol­dat og of­fi­ser og, ikke minst, spar­ta­ner. Ba­re det­te var egent­lig nok til å kva­li­fi­se­re ham fram­for and­re le­de­re og kon­ger.

Hvor­for stil­te Sparta med så få sol­da­ter?

Per­sis­ke sol­da­ter på en ke­ra­misk vase i Berlin mu­se­um.

Sla­get ved Therm­opy­le­ne og Le­oni­das' fall. Le­oni­das ses i midt­en av ma­le­ri­et – litt oppe til ven­st­re med mørkt hår.

Det­te spørs­må­let har ofte blitt stilt i for­bin­del­se med sla­get ved Therm­opy­le­ne. Spe­si­elt når man vet at Sparta be­sat­te den nu­me­risk størs­te og best tren­te ha­eren av alle de gres­ke by­sta­te­ne, er det grunn til å spør­re hvor­for de da send­te så få.

Fle­re fak­to­rer har blitt pekt på. Iføl­ge de an­tik­ke kil­de­ne var det på grunn av fei­rin­gen av Karneia, en re­li­giøs festival til aere for Apol­lon. Å sen­de bort ha­eren var uak­tu­elt – det vil­le va­ere for­na­er­men­de over­for Apol­lon. Det var fle­re and­re po­leis som bruk­te en lik­nen­de unn­skyld­ning, ba­re med en ikke navn­gitt olym­pisk festival. Et an­net as­pekt som ofte pe­kes på, er at Xerxes’ in­va­sjon kom helt nord på det gres­ke fast­lan­det. Sparta lå som kjent gans­ke langt sør på Pelo­pon­nes, og man vil­le ven­te og se hvor langt Xerxes var vil­lig til å gå før man en­ga­sjer­te hele ha­eren, og hel­ler møte ham på ei­det mel­lom Pelo­pon­nes og fast­lan­det der­som han gikk den vei­en. I en an­nen ver­sjon av his­to­ri­en vil­le eforene sen­de hele ha­eren, men ble stan­set av Le­oni­das. Han

had­de fått en pro­fe­ti; «En spar­tansk kon­ge og alle hans menn må dø for per­sis­ke vå­pen for at ikke Sparta skal for­gå.»

Tal­let 300 var ikke til­fel­dig, det­te var tal­let på kon­gens liv­vakt. Uan­sett hvor kon­gen dro, tok han med seg sin liv­vakt. Den­ne be­sto av 300 spe­si­elt ut­pek­te menn. Å bli ut­valgt var en stor aere, den ba­ser­te seg på be­vist mot, styr­ke og dyk­tig­het med vå­pen. Det enes­te ab­so­lut­te kra­vet var at de måt­te ha pro­du­sert søn­ner.

Xerxes

Xerxes var den tred­je per­sis­ke gude­kon­gen, selv om ri­ket var vel­etab­lert, had­de det inn­til ny­lig blitt styrt av en folke­grup­pe som het ake­me­ni­der. Xerxes fulg­te sin fars, Dareios’, ag­gres­si­ve ekspansjonspolitikk og erob­ret fle­re om­rå­der langs Svarte­ha­vets sør­li­ge kyst­lin­je. Dareios had­de også en per­son­lig kon­flikt med At­hen, som had­de kom­met jo­ner­ne til unn­set­ning i det som er kjent som Det jo­nis­ke opp­rø­ret (se He­ro­dots His­to­ri­er, bok V for mer). Xerxes bruk­te den­ne kon­flik­ten som unn­skyld­ning for en in­va­sjon av Hel­las.

Stør­rel­sen på hans ha­er ble le­gen­da­risk. Histo­ri­ke­ren Dio­do­ros hev­det at den var på godt over en mil­lion sol­da­ter, i til­legg kom alle sjø­men­ne­ne, kjøp­menn og and­re som fulg­te en stor ha­er. Med tan­ke på hvil­ke lo­gis­tis­ke kom­pli­ka­sjo­ner det vil­le føre med seg å lede en så stor ha­er og hvil­ke mu­lig­he­ter ti­dens tek­no­lo­gi ga, er det ikke sa­er­lig sann­syn­lig at ha­eren kan ha va­ert så stor. Tal­let er åpen­bart blåst opp for å gjø­re hel­te­ne fra Therm­opy­le­ne, om mu­lig, enda mer he­rois­ke. Mo­der­ne fors­ke­re har reg­net seg fram til en styr­ke på om lag 180 000 mann og

730 krigs­skip, noe som må sies å va­ere en for­mi­da­bel styr­ke. Si­ta­tet fra Dio­do­ros om ha­eren er pas­sen­de: «Det ble sagt at de (den per­sis­ke ha­eren) drakk el­ve­ne tør­re og at ha­vet ble skjult av seil.»

Xerxes’ ha­er var satt sam­men av en rek­ke for­skjel­li­ge folkeslag. Ett av persernes krav til sine undersåtter var at de stil­te med de sol­da­te­ne kon­gen til en­hver tid had­de be­hov for. Xerxes’ ha­er had­de der­med en mengde uli­ke kampstiler, vå­pen og for­ma­sjo­ner.

«XERXES’ HA­ER VAR SATT SAM­MEN AV EN REK­KE FOR­SKJEL­LI­GE FOLKESLAG. ETT AV PERSERNES KRAV TIL SINE UNDERSÅTTER VAR AT DE STIL­TE MED DE SOL­DA­TER KON­GEN TIL EN­HVER TID HAD­DE BE­HOV FOR. XERXES’ HA­ER HAD­DE DER­MED EN MENGDE ULI­KE KAMPSTILER, VÅ­PEN OG FOR­MA­SJO­NER.»

Dag 1

Xerxes’ spei­de­re opp­da­get at noen få gre­ke­re had­de slått leir ved Therm­opy­le­ne-pas­set, og rap­por­ter­te det­te til Xerxes. I for­hold til den per­sis­ke ha­eren vil­le en­hver gresk ha­er se li­ten ut, men spei­der­ne så ba­re dem som holdt vakt foran en vegg byg­get på pas­sets sma­les­te punkt, og ga Xerxes et feil­ak­tig bil­de av den gres­ke styr­ken. Xerxes, i sin ar­ro­gan­se, send­te am­bas­sa­dø­rer for å for­tel­le gre­ker­ne at de skul­le få be­hol­de li­vet der­som de un­der­kas­tet seg ham, og over­ga alle vå­pen. Le­oni­das ga ham et svar så fullt av fiendt­lig­het at Xerxes ble rent for­bløf­fet og ikke minst sint. In­gen sat­te seg opp mot kon­gen, el­ler gud som han selv hev­det. Han send­te søn­ne­ne av dem som had­de blitt be­sei­ret i det jo­nis­ke opp­rø­ret, me­ni­de­ne, for å sam­le de frek­ke gre­ker­ne og føre dem til ham.

Le­oni­das had­de stilt opp sine hopp­lit­ter foran veg­gen i det sma­le pas­set. De per­sis­ke me­ni­de­ne had­de ikke ven­tet rare mot­stan­den og ble vir­ke­lig tatt på sen­gen av vel­or­ga­ni­ser­te spar­ta­ne­re, og etter en lang og hard kamp ble de sendt til­ba­ke til Xerxes med ha­len mel­lom bei­na. Dio­do­ros for­tel­ler om en and­re bøl­ge av cis­si­ne­re og sac­ca­ne­re. Han for­kla­rer at de­res ut­rust­ning med skjold og sva­ert mo­bi­le tak­tikk var ef­fek­tiv i åpne om­rå­der, men at den ikke kun­ne måle seg mot gres­ke hop­lit­ter i det sma­le pas­set.

Perserne an­grep i bøl­ge etter bøl­ge, men gre­ker­ne sto stand­haf­tig imot dem.

Le­oni­das av Sparta malt i en ro­man­tisk stil.

Le­oni­das pas­set på å rul­le­re sol­da­ter ved en­hver an­led­ning. Det­te ga fris­ke bein, og kon­ti­nu­er­lig suk­sess ga god mo­ti­va­sjon, selv til de gre­ker­ne som ikke var kjent som spe­si­elt gode sol­da­ter. Det var alt­så ikke ba­re spartanerne som kjem­pet mot eks­tre­me odds i det tran­ge fjell­pas­set.

Da kvel­den kom, var Xerxes ra­sen­de og send­te nå en av sine mest sagn­om­sus­te av­de­lin­ger, De udø­de­li­ge. Dis­se sol­da­te­ne var fryk­tet over hele det øst­li­ge mid­del­havs­om­rå­det. Dess­ver­re fin­nes det få be­skri­vel­ser av dem, bort­sett fra at de be­nyt­tet kor­te spyd i kamp. Dis­se ble også slått til­ba­ke. Nat­ten kom, og den førs­te da­gen i en tre da­ger lang krig var over.

Dag 2

Xerxes var nå over­be­vist om at gre­ker­ne vil­le va­ere svek­ket av ska­der og den fy­sis­ke på­kjen­nin­gen fra da­gen før. Han pluk­ket ut de fol­ke­ne i ha­eren som ikke var per­se­re, men som han li­ke­vel an­så som sto­re kri­ger­folk. Han lo­vet dem be­løn­nin­ger så gode at de nes­ten ikke kun­ne fore­stil­le seg det, der­som de ned­kjem­pet gre­ker­ne.

Tak­ket va­ere Le­oni­das’ rul­le­ring had­de ikke den fy­sis­ke på­kjen­nin­gen blitt spe­si­elt stor på hver en­kelt sol­dat, og den tak­tis­ke bru­ken av veg­gen og for­de­len ved hop­litt­ut­rust­nin­gen i det sma­le pas­set had­de også ført til at ba­re et lite an­tall sol­da­ter var så­ret og enda faer­re var døde. Gre­ker­ne klar­te igjen å stå imot alt Xerxes send­te mot dem.

Etter at kam­pe­ne had­de vart en god stund, ble Xerxes opp­søkt av en mann kalt Efia­l­tes. Hans navn ble se­ne­re i gresk his­to­rie for­bun­det med lands­svik. Efia­l­tes var ikke spar­ta­ner, slik det har blitt hev­det i fle­re fil­mer og his­to­ris­ke ro­ma­ner. Han kom fra en po­lis kalt Tracia, som lå ba­re noen få mil vest for Therm­opy­le­ne. Efia­l­tes for­tal­te Xerxes om en li­ten sti som gikk over fjel­le­ne, så man slapp å bru­ke pas­set. Le­oni­das viss­te al­le­re­de om den­ne sti­en og had­de satt sol­da­te­ne fra Phocia til å pas­se på den. Le­oni­das hå­pet at Xerxes ikke vil­le fin­ne den, for skul­le de ha en sjan­se, var gre­ker­ne av­hen­gi­ge av for­de­len de sma­le por­te­ne gav.

Efia­l­tes had­de fore­stilt seg at han vil­le bli ri­ke­lig be­løn­net av Xerxes for in­for­ma­sjo­nen han kom med. Iste­den­for ble han kaldt av­vist av den per­sis­ke kon­gen, som ikke had­de bruk for svi­ke­re i sitt hoff. Efia­l­tes bruk­te res­ten av li­vet på å flyk­te fra ra­sen­de gre­ke­re. Han ble iføl­ge le­gen­den drept av en mann ved navn At­he­na­des «et el­ler an­net sted i Thes­sa­lia». At­he­na­des ble hedret som en helt i Sparta. Xerxes send­te sin of­fi­ser Hy­d­ar­nas med res­ten av De udø­de­li­ge rundt den­ne sti­en ved mør­kets fram­brudd. Perserne mar­sjer­te hele nat­ten, uten å møte pro­ble­mer.

Dag 3

Ved dag­gry på den tred­je og sis­te da­gen møt­te perserne på phocier­ne. Den­ne vakt­pos­ten var ba­re 100 mann stor og var ikke vil­lig til å kjem­pe mot De udø­de­li­ge. De fles­te phocier­ne røm­te til sin hjem­by, som lå ikke langt fra Therm­opy­le­ne, hel­ler enn å gi be­skjed til sine al­li­er­te om at perserne had­de fun­net vei­en rundt fjel­let. De få som ikke svik­tet den gres­ke sak, tok opp­stil­ling på en

li­ten fjell­topp og var kla­re til å møte sin død. Da Hy­d­ar­nas var blitt gjort opp­merk­som på at hans mot­stan­de­re ikke var spar­ta­ne­re, men phociere, gadd han rett og slett ikke å bry seg med dem, og fort­sat­te sin marsj vi­de­re.

Le­oni­das og hans menn gjor­de seg kla­re til da­gens uunn­gåe­li­ge kamp da en spå­mann for­tal­te ham at perserne i dag vil hug­ge ham i ryg­gen. Le­oni­das fryk­tet det ver­ste, men stil­te fort­satt opp sine menn som han had­de gjort i to da­ger. Ikke len­ge etter­på kom det noen de­ser­tø­rer fra Xerxes’ ha­er og for­tal­te ham his­to­ri­en om Efia­l­tes. Da bud­brin­ge­re fra phocier­ne an­kom med be­skjed om at perserne had­de pas­sert dem, kal­te Le­oni­das sam­men til krigs­råd. Gre­ker­ne innså at sla­get i rea­li­te­ten var tapt. Le­oni­das lot hver na­sjons le­de­re av­gjø­re om de vil­le bli igjen og møte sin skjeb­ne med aere, el­ler rei­se til­ba­ke til sine hjem­byer for å møte sine fa­mi­li­er og kjem­pe på egne mu­rer. Le­oni­das’ tale var lite

ef­fek­tiv, kun de fra La­ko­nia (de fra Sparta og The­ben un­der Le­oni­das di­rek­te le­del­se) og de fra den lil­le po­li­sen Thespiai ble va­eren­de. Tra­di­sjo­nelt sett var Thespiai og The­ben bit­re fien­der, men i den­ne si­tua­sjo­nen sto de sam­men mot en in­va­de­ren­de fien­de.

Her­fra og til sla­gets slutt spri­ker våre to vik­tigs­te kil­der, He­ro­dots His­to­ri­er og Dio­do­ros Si­cu­lus’ Histo­rie­bi­blio­tek, når det gjel­der gjen­gi­vel­se av hen­del­ses­for­lø­pet. He­ro­dot blir ofte an­sett som den mest sann­fer­di­ge.

He­ro­dot

For å gi Hy­d­ar­nas tid til å kom­me i po­si­sjon, ven­tet Xerxes til langt på dag med å sen­de sine styr­ker. Gre­ker­ne på sin side var nå fullt klar over at de ikke kom til å se en ny sol­opp­gang, og trakk len­ger ut i pas­set enn van­lig. Den­ne fris­tel­sen ble for stor for Xerxes, han ga blaf­fen i Hy­d­ar­nas og send­te fram den førs­te bøl­gen. Spar­ta­ne­re kjem­pet hardt og drep­te for fote som de to fore­gå­en­de da­ge­ne, men den­ne gan­gen led de selv av sto­re taps­tall. Da de opp­da­get at Hy­d­ar­nas og De udø­de­li­ge kom ned fra sti­en, trakk gre­ker­ne seg til­ba­ke til den sma­le de­len av pas­set og kjem­pet til sis­te mann.

Dio­do­ros Si­cu­lus

Etter at rå­det had­de blitt he­vet, dro alle, bort­sett fra spartanerne og thespier­ne. Le­oni­das ba de gjen­va­eren­de sol­da­te­ne om å spi­se en god fro­kost, for «i kveld skal vi spi­se i Ha­des». Tid­lig på mor­ge­nen, mens det fort­satt var mørkt, snek gre­ker­ne seg ned mot persernes leir. Gre­ker­ne had­de fått ord­re av Le­oni­das om å gå etter Xerxes. Da de sto uten­for kon­gens telt, ble de opp­da­get, og hele den per­sis­ke lei­ren end­te i fullt kaos. Xerxes selv flyk­tet og red­det der­med li­vet. For­vir­rin­gen var så stor at fle­re per­se­re døde for sine kol­le­gers vå­pen enn for gres­ke. Da dags­ly­set en­de­lig kom, ble spartanerne hur­tig om­rin­get, og de end­te sine live skutt i fil­ler av per­sis­ke pi­ler.

Therm­opy­le­nes epi­tet

Therm­opy­le­ne for­ble et le­gen­da­risk slag, og man­ge kjen­te si­ta­ter ble til­lagt de mo­di­ge sol­da­te­ne fra det­te sla­get. Ett av de mest kjen­te skal ha kom­met før kam­pe­ne star­tet den førs­te da­gen. En av sol­da­te­ne fra Th­ra­kis had­de hørt at når Xerxes’ ha­er av­fyr­te sine buer, ble sola dek­ket, for­di an­tal­let pi­ler var så stort. Dice­nes, en spar­tansk sol­dat, skal da ha snudd seg til folke­meng­den og ut­brutt: «Våre venner fra Th­ra­kis kom­mer med gode ny­he­ter, for hvis me­ni­de­ne gjem­mer sola, kan vi slåss i skyg­gen og slip­pe unna det ste­ken­de sol­ly­set.»

Therm­opy­le­ne ble et be­vis for Sparta på hvil­ket mot og hvil­ke fer­dig­he­ter hen­nes sol­da­ter be­sat­te. Le­oni­das ble hus­ket som helt i hjem­byen og som en le­gen­de i sitt land. I 440 f.kr. ble krop­pen hans hen­tet hjem til Sparta fra Therm­opy­le­ne. Hans lev­nin­ger ble grav­lagt i hjer­tet av Sparta, og det ble reist en søy­le med nav­ne­ne til alle de 300 sol­da­te­ne som had­de kjem­pet mot Xerxes dis­se tre da­ge­ne.

Xerxes fort­sat­te sin marsj inn i Hel­las og tok etter hvert At­hen og fikk sin hevn.

Han ga seg der­imot ikke og fort­sat­te sitt erob­rings­tokt i Hel­las, helt til det fa­ta­le sjø­sla­get ved Sala­mis. Etter det­te ta­pet trakk han sin ha­er ut av Hel­las og vend­te blik­ket mot et opp­rør i Ba­by­lon.

AR­TIK­KEL­FOR­FAT­TE­REN

Ingar Ef­te­dal Høgstedt har mas­ter­grad i la­tin og bachel­or­grad i an­tikk his­to­rie fra Uni­ver­si­te­tet i Ber­gen. Han har an­tik­kens mi­li­taer­his­to­rie som sitt spe­sial­felt, med ho­ved­vekt på den ro­mers­ke re­pub­li­kans­ke ha­eren.

Illustrasjon: Sig­ve Solberg

Sol­da­te­ne fra Sparta var vel­byg­de og ster­ke menn som ble fryk­tet på slag­mar­ken.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.