ROMERSK LEGIONAER

Infanteriet angriper - - INNHOLD - Illustrasjon: Sig­ve Solberg

Romerriket var en su­per­makt i fle­re år­hund­rer.

Mye av de­res makt ble skapt og holdt tak­ket va­ere den ro­mers­ke in­fan­te­ris­ten. Vi har et bil­de og en fore­stil­ling av en ha­er som var godt or­ga­ni­sert med pro­fe­sjo­nel­le og di­si­pli­ner­te sol­da­ter.

Ro­ma erob­ret land i Euro­pa, Nord­afri­ka og Midt­østen. Det var in­gen and­re land el­ler sta­ter som kun­ne stop­pe de ro­mers­ke le­gio­na­ere­ne i kamp. Det­te bil­det er rik­tig i de­ler av den ro­mers­ke his­to­ri­en, men ha­eren og ri­ket end­ret seg over tid. Den­ne pro­fi­len vil be­skri­ve en romersk infanterist un­der det sis­te år­hund­ret før den mo­der­ne tids­reg­ning. Sol­da­te­ne var et vik­tig verk­tøy for Ca­esars erob­rin­ger av blant an­net Gal­lia.

His­to­ri­en til den ro­mers­ke ha­eren kan de­les i tre pe­rio­der. I den førs­te ti­den, tred­je og and­re år­hund­re før Kris­tus, var sol­da­ten stort sett en bon­de som grep til vå­pen når Ro­ma var i krig. Sol­da­te­ne var or­ga­ni­sert og un­der­kas­tet en streng di­si­plin, men ble si­vi­le igjen etter at kri­gen slut­tet. For sli­ke sol­da­ter var ha­eren ikke en kar­rie­re, men en plikt. Dis­se sol­da­te­ne slo al­li­ke­vel Kar­ta­go i de tre pu­nis­ke kri­ge­ne og etab­ler­te Ro­ma som en stor­makt i Mid­del­ha­vet.

Nes­te pe­rio­de var sis­te år­hund­re f.kr. til tid­lig tred­je år­hund­re e.kr. Ro­ma skap­te en pro­fe­sjo­nell armé. Be­ho­vet for å be­fes­te det sto­re im­pe­ri­et krev­de nye og fle­re sol­da­ter, som ikke skul­le per­mit­te­res straks kri­gen el­ler trus­se­len var over. Sol­da­te­ne var ofte fat­ti­ge bor­ge­re, som så ha­eren som en kar­rie­re­mu­lig­het. Ha­eren ble også mer selv­sten­dig og løs­re­vet fra sta­ten, og det­te med­før­te at sol­da­te­ne også kjem­pet i fle­re bor­ger­kri­ger. Lo­ja­li­te­ten var na­tur­lig nok mot ge­ne­ra­len el­ler dem som be­tal­te løn­nen. I den­ne pe­rio­den var de ro­mers­ke sol­da­te­ne på sitt bes­te.

Den sis­te pe­rio­den fra tred­je til fem­te år­hund­re e.kr. var sol­da­te­ne fort­satt en del av en pro­fe­sjo­nell armé. De var imid­ler­tid svek­ket på grunn av bor­ger­krig og man­ge kam­per mot ytre fien­der. Nye en­he­ter med va­rie­ren­de ut­styr opp­sto. Til slutt ble im­pe­ri­et erob­ret.

Star­ten på den pro­fe­sjo­nel­le ro­mers­ke ar­me­en tid­fes­tes av man­ge til år 107 før år null. Gai­us Ma­ri­us skap­te per­ma­nen­te le­gio­ner som be­holdt num­mer og navn un­der hele sin ek­sis­tens. Ma­ri­us ga le­gio­ne­ne en sølv­ørn som sym­bol (stan­dard). Det var sta­ten som skaf­fet sol­da­te­ne vå­pen og ut­styr. Sol­da­te­ne ble or­ga­ni­sert i «cen­tu­rio­ner» som be­sto av 80 mann. Seks «cen­tu­rio­ner» ut­gjor­de en «kohort», og ti av dis­se ble en le­gion. Alle sol­da­te­ne i en le­gion

«DEN RO­MERS­KE LEGIONAEREN PÅ HØY­DEN AV ROMAS MAKT VAR EN ME­GET GODT TRENT SOL­DAT, BÅDE FY­SISK OG TAKTISK, MEN DEN­NE TRENINGEN SKUL­LE BA­RE GJØ­RE HAM TIL EN VEL­FUN­GE­REN­DE DEL AV ET HØYT UT­VIK­LET MASKINERI.»

var likt ut­rus­tet og trent.

Le­gio­na­ere­ne had­de rust­ning (bryst) og hjelm av me­tall. Tu­ni­ka­en var van­lig­vis rød pro­du­sert i ull for vin­te­ren og lin for som­mer­en. Skjol­det var la­get av kryss­fi­ner og la­er. Skjol­det var buet slik at det dek­ket mer av krop­pen. Far­gen var rød, brun el­ler bei­ge. San­da­le­ne som ble brukt hele året, var la­get av la­er med jern­nag­ler for å for­ster­ke fot­tøy­et.

Sol­da­ten var va­ep­net med kaste­spyd

(pilum) og et kort stikk­s­verd (gla­di­us). Det ro­mers­ke sver­det var in­spi­rert av spans­ke mo­del­ler. Bla­det på sver­det i førs­te år­hund­re f.kr. va­rier­te fra 400 mm til 520 mm med en bred­de på 54 mm til 74 mm. Sver­det ble bå­ret på høy­re side, for at det let­te­re kun­ne trek­kes i de tet­te for­ma­sjo­ne­ne som ble brukt. I lø­pet av de sis­te åre­ne f.kr. ble et nytt sverd tatt i bruk (Pom­peii-mo­del­len) som var mel­lom 420 og 500 mm langt med rett blad.

Kaste­spy­det fan­tes i to ut­ga­ver, et lett og et tungt. Det let­te ble kas­tet først, på en av­stand av ca. 30 m. Det tun­ge etter­på, på ca. 15 m. Spyd­reg­net skul­le få mot­stan­de­rens skjold­mur til å rak­ne. Der­et­ter gikk le­gio­na­ere­ne inn i naer­kam­pen med gla­diu­sen. Den ge­ne­rel­le strids­tek­nik­ken for den en­kel­te legionaer var å smek­ke skjol­det inn i krop­pen el­ler an­sik­tet til mot­stan­de­ren, for så å kjø­re sver­det inn i ma­gen på ham når han var ute av ba­lan­se. En an­nen tek­nikk var å sto­le på at skjol­det (scutum) og rust­nin­gen (lorica), samt den ven­st­re side­man­nen, skul­le be­skyt­te legionaeren mot fien­den rett foran ham. Selv kon­sen­trer­te legionaeren seg om å dre­pe mot­stan­de­ren som sto foran hans høy­re mak­ker. Når mot­stan­de­ren løf­tet ar­men for å hug­ge med sverd el­ler stø­te med spyd, var han et lett mål for et vel­plas­sert sverd­støt fra høy­re.

I den pro­fe­sjo­nel­le ha­eren tje­neste­gjor­de sol­da­te­ne i 25 år – ofte i den sam­me le­gio­nen. Of­fi­se­re­ne var også pro­fe­sjo­nel­le med unn­tak av de øvers­te le­der­ne.

Ro­mers­ke se­na­to­rer had­de ofte en kor­te­re mi­li­taer­kar­rie­re før de vend­te til­ba­ke til det si­vi­le li­vet og po­li­tik­ken. De ro­mers­ke sol­da­te­ne ble re­krut­tert blant Romas bor­ge­re. Sol­da­te­ne måt­te gjen­nom­føre en om­fat­ten­de tre­ning med vekt på psy­kisk og fy­sisk styr­ke. De måt­te un­der­leg­ge seg en streng di­si­plin og tre­ne i å mar­sje­re og kjem­pe i for­ma­sjon. Marsj­tre­ning var vik­tig si­den det ro­mers­ke infanteriet måt­te va­ere mo­bilt og kun­ne til­bake­leg­ge sto­re av­stan­der. Sol­da­te­ne ble for­lagt i en av de man­ge gar­ni­so­ne­ne/ for­te­ne. Mye av sol­dat­li­vet var å til­brin­ge ti­den i ba­rak­ke­ne. Som i de fles­te stå­en­de ar­me­er var man opp­tatt av å sys­sel­set­te sol­da­te­ne. De ble på­lagt man­ge plik­ter og måt­te del­ta i re­li­giø­se se­re­mo­ni­er og pa­ra­der. Etter tje­nes­te bo­sat­te man­ge tid­li­ge­re sol­da­ter seg i naer­he­ten av for­leg­nin­gen og gif­tet seg med lo­ka­le kvin­ner.

En romersk feltarmé be­sto sjel­den av mer enn 40 000 mann. De møt­te ofte ve­sent­lig stør­re ha­er­styr­ker fra mot­stan­der­ne selv om de an­tik­ke kil­de­ne ofte over­vur­der­te stør­rel­sen på de ro­mers­ke mot­stan­der­ne.

Den ro­mers­ke legionaeren på høy­den av Romas makt var en me­get godt trent sol­dat, både fy­sisk og taktisk, men den­ne treningen skul­le ba­re gjø­re ham til en vel­fun­ge­ren­de del av et høyt ut­vik­let maskineri. Den ro­mers­ke le­gio­nen var kon­stru­ert for én ting, å dre­pe, og var uten tvil den mest ef­fek­ti­ve og hen­syns­løse draps­ma­ski­nen ver­den til da had­de sett.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.