SLAGET VED GETTYSBURG
1863
Etter to år med voldsomme kamper møttes borgerkrigens hovedhaerer på markene rundt den søvnige småbyen Gettysburg i Pennsylvania.
USA var splittet. Sørstatenes forsøk på å bryte ut av unionen hadde ført til full krig mot Nordstatene. Etter to år med voldsomme kamper møttes hovedhaerene på markene rundt den søvnige småbyen Gettysburg i Pennsylvania. Her skulle det avgjøres om USA skulle bestå som én nasjon eller om utbryterstatene i sør skulle vinne sin uavhengighet.
En lang kolonne av menn marsjerte nordover langs sølete landeveier. De lange gevaerene de bar på skuldrene viste at de var soldater, men ellers minnet de mest om en gjeng loslitte bønder. De var kledd i alle mulige nyanser av grått og brunt, og mange hadde fargerike sammenrullede tepper slynget over skulderen. De vanligste hodeplaggene var svarte eller brune bredbremmede filthatter i ulike fasonger. Over kolonnen blafret røde flagg med blå kryss besatt med 13 hvite stjerner. Dette var soldatene i general Robert E. Lees legendariske «Army of Northern Virginia». Hardbarkede veteraner som hadde forsvart Virginia med stort hell og vunnet en rekke strålende seire mot tallmessige overlegne og bedre utstyrte fiendehaerer. Nå var de på vei nordover for
å invadere fiendens territorium og vinne uavhengighet for Amerikas Konfødererte Stater, også kjent som Sørstatene.
Krig i industriell skala
Det var i slutten av juni 1863, og den amerikanske borgerkrigen hadde rast i over to år. Krigen var et resultat av en langvarig splittelse mellom de nordlige og sørlige delstatene i USA. Splittelsen hadde mange årsaker. Mens Nordstatene var på full fart inn i den industrielle tidsalder, var Sørstatene et mer ensidig jordbrukssamfunn. I nord fant det sted en enorm økonomisk vekst samtidig som folketallet økte dramatisk, til dels på grunn av innvandring fra Europa. Sørstatene sakket akterut i denne utviklingen. I 1860 var folketallet i sør bare 9 millioner, mot 22 millioner i nord. Slike forskjeller førte til stadig sterkere interessekonflikter mellom nord og sør, blant annet om tollsatser og andre viktige økonomiske spørsmål.
Men den kanskje viktigste årsaken til borgerkrigen var at 4 millioner av Sørstatenes innbyggere var slaver av afrikansk avstamning. I Nordstatene var slaveri blitt forbudt, og her vokste det fram en sterk og frittalende anti-slaveribevegelse. For Sørstatene var slaveriet en grunnpilar i samfunnsstrukturen, og de mislikte sterkt at slaverimotstanderne i nord blandet seg inn i det de betraktet som sine indre anliggender. Slaverispørsmålet førte til mange alvorlige politiske konflikter. Sørstatene følte seg stadig mer presset av statene i nord. Da den kjente slaverimotstanderen Abraham Lincoln ble valgt til USAS president i 1860, begynte Sørstatene en etter en å melde seg ut av unionen, og dannet etter hvert sitt eget forbund: Amerikas Konfødererte Stater.
Abraham Lincoln var fast bestemt på å bevare unionens enhet, og erklaerte at utmeldelse var det samme som opprør mot nasjonens lovlig valgte regjering. De første skuddene ble løsnet 12. april 1861, da sørstatstropper åpnet ild mot nordstatsfestningen Fort Sumter i havnebassenget utenfor byen Charleston i Sør-
Carolina. President Lincoln begynte straks å kalle inn frivillige for å tvinge Sørstatene inn i unionen igjen, og borgerkrigen var et faktum.
Begge parter regnet med at det ville bli en kort krig, men de tok feil. Det viste seg å vaere svaert vanskelig å oppnå noen avgjørende seier på slagmarken. Det var flere årsaker til dette. Både i nord og sør var organisasjon og taktikk sterkt inspirert av Napoleonskrigene, som mange av lederne hadde laert om på krigsskolen West Point. Men krigføringen hadde endret seg mye siden Napoleons tid. Våpnene var nå mye mer presise og langtrekkende. Det vanligste gevaeret var nå riflemusketter med en effektiv rekkevidde på 300–600 meter, omtrent tre ganger rekkevidden til muskettene i Napoleonskrigene. Dette ga en taktisk fordel til den defensive part som kunne stå stille og skyte, og førte til at frontalangrep hadde mindre sjanse til å lykkes. Likevel fortsatte generalene å gi ordrer om storstilte frontalangrep etter mønster av Napoleon, noe som stort sett bare førte til forferdelige tapstall for angriperne.
Også haerenes størrelse og frontenes geografiske utstrekning gjorde det vanskelig å oppnå noe avgjørende overtak. Begge parter mobiliserte tidlig mange hundretusener av frivillige, og da dette ikke strakk til, ble en form for allmenn verneplikt innført. Til sammen deltok rundt tre millioner amerikanere i denne krigen. Dermed fantes det vanligvis nok av rekrutter til å erstatte dem som falt på slagmarken, i hvert fall i Nordstatene. Den brede mobiliseringen satte også partene i stand til å sende flere armeer i felten, slik at de kunne kjempe samtidig på flere forskjellige frontavsnitt. Industrielle fremskritt, i første rekke jernbanen, gjorde det mulig å utstyre og forsyne de svaere haerstyrkene ved fronten. Dette var krig i industriell skala.
Den perfekte gentleman
Robert E. Lee var 56 år gammel i 1863. En besøkende engelsk offiser beskrev ham slik: «Høy, bredskuldret, velbygget, […] hans fremferd er høflig og svaert verdig. Han er på alle måter den perfekte gentleman […] Han har vanligvis på seg en lang grå jakke, en høy sort filthatt og blå bukser stukket ned i de høye Wellingtonstøvlene sine. Jeg så ham aldri baere
«BAK LEES HØFLIGE OG RESERVERTE FASADE SKJULTE DET SEG EN USEDVANLIG AGGRESSIV HAERFØRER. LEES VAREMERKE VAR Å ANGRIPE MED STOR KRAFT MOT SVAKE PUNKT I FIENDENS POSISJONER.»
våpen, og det eneste synlige tegnet på hans militaere rang var tre stjerner på kragen.»
Da borgerkrigen brøt ut, var Lee kanskje den mest respekterte offiseren i hele USAS haer. Han hadde blant annet utmerket seg som en intelligent og pliktoppfyllende stabsoffiser under USAS krig mot Mexico i 1846–48. Det var naturlig at Lincolns krigsminister tilbød ham stillingen som øverstkommanderende for nordstatshaeren. Men Lee kom fra sørstaten Virginia og ville ikke kjempe mot sine egne. Han søkte avskjed og meldte seg til tjeneste i hjemstaten. Her fikk han først en kommando i fjellområdene vest i Virginia. Felttoget der endte i nederlag for Lee og Sørstatene. Mange stilte spørsmål ved Lees evner som general.
Lees sjanse til revansje kom i slutten av juni 1862 da en svaer nordstatshaer sto foran Sørstatenes hovedstad Richmond. Selv om haeren hans var betydelig mindre enn fiendens satte Lee i gang en dristig offensiv som skremte nordstatenes generaler til å slå retrett. Han fremsto nå som Richmonds redningsmann. Men Lee var ikke den som hvilte på sine laurbaer. Snart ledet han sine tropper mot nord og vant en ny stor seier like utenfor Washington. Så krysset han Potomac-elven og invaderte nordstaten Maryland. Det ble en kortvarig invasjon, for Lee måtte vende tilbake til Virginia etter å ha lidd nederlag i det blodige slaget ved Antietam, der Nordstatshaeren var nesten dobbelt så stor som hans egen. Likevel var det nå få som tvilte på Lees evner som general.
I desember 1862 vant Lee en ny stor seier ved Fredericksburg i Virginia. Han fulgte opp i mai 1863 med sin til da mest imponerende triumf da han med 60 000 mann fullstendig utmanøvrerte og beseiret 120 000 nordstatssoldater i slaget ved Chancellorsville.
Lee syntes nå at tiden var moden for å prøve en ny invasjon av Nordstatene.
Han kunne se flere fordeler med en slik strategi. Landsbygda i Virginia var fullstendig utarmet etter at soldater fra begge sider i to år hadde saumfart gårdene etter alt spiselig. Lee ville gi Virginias bønder litt fred ved å flytte krigen nordover til nordstatene Maryland og Pennsylvania. I disse statene var gårdene i mye mindre grad berørt av krigen og Lees soldater kunne regne med å finne rikelige matforsyninger der.
Lee håpet også at en seier i Nordstatene kunne føre til at europeiske stormakter som Frankrike og Storbritannia ville anerkjenne Sørstats-konføderasjonen som en suveren nasjon og gi militaer hjelp.
Men Lees hovedmål var etter alt å dømme å få slutt på hele krigen ved å påføre Nordstatene et knusende nederlag på deres eget territorium og på den måten tvinge Lincolns regjering til å slutte fred. Lee ville satse alt på et eneste stort slag slik Napoleon hadde gjort.
Bak Lees høflige og reserverte fasade skjulte det seg en usedvanlig aggressiv haerfører. Lees varemerke var å angripe
med stor kraft mot svake punkt i fiendens posisjoner. Ofte førte disse angrepene til fryktelige tap blant hans egne tropper. Ingen annen armé hadde like høy tapsprosent på slagmarken som Lees «Army of Northern Virginia.» Men Lee følte at slik aggressiv taktikk var nødvendig for å kompensere for fiendens tallmessige overlegenhet, og hans sterke pliktfølelse drev ham til å gjøre alt han kunne for å vinne krigen. Samtidig følte han et enormt ansvar for sine menn, og det tynget ham at han påførte dem så mye lidelse og død. Det var delvis håpet om å spare sine menn for flere lidelser ved å tvinge fram en rask avgjørelse som fikk ham til å sette kursen nordover i juni 1863.
Blåjakkene
Nordstatenes hovedarmé, «The Army of the Potomac», var borgerkrigens best utstyrte og kanskje også best trente armé. Likevel hadde den lidd det ene sviende nederlaget etter det andre. Den mest åpenbare grunnen til dette var at dens generaler så langt hadde blitt utklasset av general Lee. Nordstatsgeneralene hadde vaert for forsiktige, nølende og omstendelige i sine manøvrer, noe de ble hardt straffet for når Lee slo til med sine plutselige offensiver.
En etter en fikk Potomac-arméens sjefer sparken etter å ha mislyktes i å beseire Lees sørstatshaer. Den siste av dem var Joseph Hooker som måtte gå av mens Lee var på marsj nordover.
Hookers erstatter var George Gordon Meade, en 47 år gammel karrieresoldat fra Pennsylvania. Meade var en type som gjorde lite av seg, og han var forholdsvis ukjent blant soldatene i Potomac-armeen, bortsett fra dem som tilhørte avdelinger han selv hadde kommandert. Han hadde steget jevnt og trutt i gradene ved å vise solid lederskap i kamp, men det var mange som stilte spørsmål ved om han hadde det som skulle til for å hamle opp med Lee.
Han var høy og mager, grå i håret og i ferd med å bli skallet. Han brukte små stålinnfattede briller som ikke kunne skjule de mørke posene under øynene. Vaeremåten hans var vanligvis stille og tilbaketrukket, men han kunne også vaere streng, bister og temmelig irritabel. Raserianfallene hans var beryktede.
Da Meade overtok som Potomacarmeenes øverstkommanderende var felttoget i full gang. Det første han måtte gjøre var å sette seg inn i hvor de forskjellige avdelingene hans befant seg og prøve å få overblikk over den strategiske situasjonen. Han hadde liten tid, for Sørstatstroppene var allerede langt inne i hans egen hjemstat Pennsylvania mens Potomac-armeen fremdeles befant seg i det sørlige Maryland, rundt byen Frederick.
Lees tropper hadde krysset grenseelven Potomac omtrent 130 kilometer nordvest for Washington og fortsatt rett nordover gjennom Maryland og inn i Pennsylvania, godt skjermet av fjellkjeden South Mountain. I Pennsylvania spredde Lee sine 75 000 mann over et stort område mens de samlet inn forsyninger i denne rike og fruktbare nordstaten. Lees plan var å samle sine styrker straks han fikk melding om at Potomac-armeen naermet seg, og så finne en egnet anledning til å utkjempe et slag.
Meade hadde 90 000 mann under sin kommando, men trodde han var tallmessig underlegen, for etterretningsrapportene overdrev Lees styrke og anslo at han hadde over 110 000 mann. Likevel lot ikke Meade seg skremme. Han var fast bestemt på å ta opp kampen med sørstatshaeren i Pennsylvania. I et brev til sin kone skrev Meade. «Jeg skal gå rett mot dem og sørge for at dette blir avgjort på den ene eller andre måten.»
Snart var lange kolonner med blåkledde nordstatssoldater på marsj nordover mot Pennsylvania. I motsetning til sine motstandere var de for det meste temmelig likt uniformert med mørkeblå jakker og lyseblå bukser. På hodet hadde de fleste blå kepier – en form for skyggelue – med sort brem. De hadde også fått utlevert standardiserte ryggsekker. Våpnene deres var munnladningsrifler og bajonetter av samme typer som sørstatssoldatene brukte. Over kolonnene vaiet USAS «stars and stripes» side om side med delstatsflagg, som oftest med delstatens våpenskjold på mørkeblå bakgrunn.
«VILLE SØRSTATSGENERALEN FORTSETTE ØSTOVER MOT DELSTATSHOVEDSTADEN HARRISBURG, ELLER VILLE HAN SVINGE SØROVER I RETNING BALTIMORE OG WASHINGTON? MEADE MÅTTE VAERE FORBEREDT PÅ ALLE EVENTUALITETER OG SPREDDE DERFOR KORPSENE SINE OVER EN BRED FRONT.»
«Det var ekstremt varmt og veiene var støvete. Når vi gjorde holdt var mennene så utslitte at de slang seg ned på teppene sine uten å orke å koke kaffe eller spise annet enn noen biter kjeks og rå skinke,» fortalte sekondløytnant William Lochren fra 1. Minnesota infanteriregiment.
Lochren, som var født i Luxemburg, var en av mange europeiske innvandrere i Nordstatshaeren. I 1. Minnesota fantes det både tyskere, franskmenn, sveitsere, irer, svensker, dansker og nordmenn. Nest etter tyskerne (rundt 100 stykker) utgjorde svenskene og nordmennene de største innvandrerinnslagene i regimentet. Rundt 30 norske innvandrere tjenestegjorde i 1. Minnesota i løpet av krigen. Omtrent halvparten av disse var med regimentet på marsjen mot Pennsylvania. Også flere andre nordstatsregimenter hadde norske innslag, i første rekke dem fra Wisconsin.
Både Nordstatene og Sørstatene fordelte sine soldater i regimenter. Regimentene ble vervet av delstatsmyndighetene og fikk nummer etter den rekkefølge de ble opprettet. Slik fikk de navn som 24. Michigan eller 147. New York. På papiret skulle et regiment bestå av over 1 000 mann, men i virkeligheten førte sykdom, tap på slagmarken og desertering til at de sjelden kunne mønstre mer enn 500. Det skjedde ofte at regimenter gikk i strid med knapt 200 soldater under fanene.
I store trekk fulgte begge parter et organisasjonsmønster inspirert av Napoleons armé. Vanligvis ble mellom tre og seks regimenter samlet i en brigade, to til fire brigader utgjorde en divisjon, og to eller flere divisjoner et armékorps. Potomac-armeen besto av sju armékorps.
Om kvelden 30. juni var Meades tropper på vei inn i Pennsylvania. På grunnlag av rapporter hadde Meade dannet seg et inntrykk av i hvilket område Lees haer befant seg, men han visste ikke sikkert hvor hovedstyrken var, eller hvor Lee hadde tenkt seg. Ville sørstatsgeneralen fortsette østover mot delstatshovedstaden Harrisburg, eller ville han svinge sørover i retning Baltimore og Washington? Meade måtte vaere forberedt på alle eventualiteter og spredde derfor korpsene sine over en bred front.
Skoene i Gettysburg
General Lee var bekymret. Haeren hans var sårbar så lenge den var spredd utover store deler av Pennsylvania. Dessuten manglet han informasjon om hvor fiendens
General Lees invasjon av Nordstatene juni–juli 1863. Forfatterens kart.
haer befant seg. General Stuart, sjefen for Lees kavaleri, var vanligvis en mester i å holde Lee orientert om fiendens bevegelser, men Stuart hadde ikke returnert fra sitt siste oppdrag.
Da felttoget startet hadde Lee sendt Stuart og store deler av kavaleriet av gårde på et raid bak fiendens linjer.
Begge hadde regnet med at Stuart ville vende tilbake i tide til å utføre sine viktige rekognoseringsoppgaver under invasjonen av Pennsylvania. Men Stuart lot seg sannsynligvis rive med av drømmer om å utføre gloriøse bragder og kom for langt bort fra resten av Lees armé. Da han skulle vende tilbake var veien sperret av Potomac-arméens marsjkolonner. Stuart valgte da å ri nord og østover i et forsøk på å komme helt rundt fiendens haer. Men dette tok tid, og i mellomtiden hadde han ingen kontakt med Lee.
I Stuarts fravaer var Lee uvitende om at Potomac-armeen var på full fart nordover under sin nye øverstkommanderende. Dette fikk han først greie på da en spion meldte seg i hovedkvarteret hans natten til 29. juni. Spionen kunne fortelle at han hadde sett Potomac-armeen rundt Frederick i Maryland, bare noen få dagsmarsjer unna. Lee innså straks at det var på tide å samle haeren og forberede seg på slag. Han sendte ut en rekke ordre som satte sørstatstroppene i bevegelse i retning den lille byen Gettysburg. Men det ville ennå ta et par dager før alle nådde fram. I mellomtiden var de ulike avdelingene svaert sårbare dersom de skulle treffe på en samlet Potomac-armé.
Gettysburg lå like nord for grensen mellom Maryland og Pennsylvania. Ved første øyekast var det lite som skilte den fra andre amerikanske småbyer. Den hadde 2 500 innbyggere, et college, en presteskole, et par banker, noen vertshus, og litt småindustri som i første rekke produserte vogner og sko. Rundt byen lå åpne enger, åkrer, frukthager, og noen lave, delvis skogkledde høydedrag. Det var lite som tydet på at dette fredelige lokalsamfunnet kunne få noen saerlig militaer betydning.
Men likevel fantes det flere faktorer som skulle bidra til å gjøre Gettysburg til åsted for det mest berømte slag i Amerikas historie. For det første var det et viktig veiknutepunkt, ikke mindre enn ti veier møttes her. For det andre kunne de lave høydedragene utgjøre gode forsvarsstillinger. I tillegg skulle også skoene som ble produsert her vise seg å få militaer betydning.
Mange av soldatene i general Henry Heths sørstatsdivisjon hadde slitt ut skoene sine og måtte marsjere mer eller mindre barføtt. Da Heth fikk høre at det fantes et lager med sko i Gettysburg ville han marsjere dit for å skaffe sko til de barføtte. Han fikk tillatelse fra sin overordnede, men dersom han traff på betydelige fiendestyrker i Gettysburg skulle han trekke seg tilbake, for Lee ønsket ikke å innlate seg på noe større slag før hele haeren var samlet.
Tidlig om morgenen 1. juli marsjerte Heths soldater mot Gettysburg fra vest. De var omtrent 7 500 mann fordelt på 4 brigader. Det regnet lett i morgentimene, men vaeret klarnet opp etter hvert, og det skulle komme til å bli en varm sommerdag.
Et slag som ikke var planlagt
Tre kilometer utenfor Gettysburg fikk Heths sørstatssoldater øye på en gruppe ryttere et stykke foran seg. Regnet begrenset sikten og gjorde det vanskelig å avgjøre om rytterne tilhørte fienden, men det skarpe smellet fra et gevaer fjernet brått all tvil. Heths menn begynte straks å danne skytterkjeder og gjøre seg klare til kamp.
Heth trodde ikke at han sto overfor infanterister fra Potomac-armeen, men enten kavaleri eller lokal milits, som vanligvis var dårligere utstyrt og mindre standhaftige enn erfarne infanterister.
Han regnet derfor med at han raskt kunne feie dem til side og lede sine menn inn i Gettysburg.
Heth hadde rett i at det var kavalerister han hadde støtt på, men han tok feil når han trodde det ville bli enkelt å jage dem bort. Nordstatskavaleristene tilhørte general John Bufords divisjon, og Buford hadde ikke tenkt å gi seg uten kamp. Han hadde rekognosert Gettysburg-området og syntes at nordstatshaeren burde utnytte de gode forsvarsstillinger på høydene rundt byen. Derfor ville han prøve å sinke Heths fremmarsj så lenge som mulig for å gi Potomac-armeen tid til å nå Gettysburg før Lees divisjoner.
Nordstatskavaleristene var bevaepnet med karabiner, en type gevaerer som var kortere og lettere enn sørstatsinfanteristenes riflemusketter. De hadde kortere rekkevidde og var mindre treffsikre, men hadde fordeler som langt på vei veide opp for dette. Karabinene var bakladere, noe som gjorde at det gikk fortere å lade dem enn riflemuskettene som var munnladere. Med en bakladerkarabin kunne man avfyre 5 til 8 skudd i minuttet, mot 2 til 3 med en riflemuskett. En karabin var dessuten lett å lade mens man lå i dekning. For å lade en riflemuskett måtte man bite av en papirhylse som inneholdt både krutt og kule. Så helte man kruttet ned i løpet og dyttet deretter kulen på plass med ladestokken. Denne omstendelige operasjonen burde helst utføres stående. Til slutt måtte man legge en perkusjonshette under hanen som tennsats.
Bufords menn spredde seg ut i tynne skytterkjeder for å dekke en bred front. De var omtrent 1 200 mann mot 3 500 sørstatsinfanterister i de to første av Heths brigader. Og resten av Heths divisjon var ikke langt unna.
Nordstatskavaleristene kjempet til fots. Hver fjerde mann ble etterlatt som hestepassere, noe som betydde at bare 900 mann var tilgjengelige i frontlinjen. Buford var fullstendig klar over at kavaleristene hans ikke kunne stå imot
Heths divisjon saerlig lenge, men han visste også at dersom han klarte å vinne et par timer kunne det vaere nok til at Potomac-arméens Første korps rakk fram til slagmarken i tide til å stoppe Heth foran Gettysburg.
Bufords kavalerister brukte den dekningen de fant bak traer, gjerder og steiner og fyrte løs. Karabinskuddene knatret uopphørlig fra enger og skogholt. Selv om svaert få av skuddene traff, ettersom det for det meste ble skutt på langt hold, var den kraftige ildgivingen nok til å få Heths menn til å rykke fram med stor forsiktighet. Likevel ble nordstatskavaleristenes fremre skytterkjede snart presset bakover. Buford sendte forsterkninger for å holde en høyderygg kalt Herr’s Ridge, 3 kilometer vest for Gettysburg. Her hardnet kavaleristenes motstand og Heth så seg nødt til å gi ordre om å danne slaglinjer for å gi sin fremrykning ekstra tyngde. Dette var en tidkrevende manøver – akkurat hva Buford håpet å oppnå.
Da Heths slaglinjer var klare fortsatte fremrykningen. Nordstatskavaleristene ble lett fordrevet fra Herr’s Ridge og trakk seg tilbake nedover den slake skråningen mot en liten elv kalt Willoughby Run.
Heths artilleri, 20 kanoner, ble nå rullet fram på åskammen og begynte å fyre løs på Bufords stillinger på det neste høydedraget, Mcpherson’s Ridge, 2
kilometer fra Gettysburg. Buford hadde bare 6 kanoner å svare med, men artilleristene hans kjempet tappert mot overmakten. De voldsomme brakene fra kanonene blandet seg med knatringen fra gevaerene. Tykke dotter av hvit kruttrøyk vellet opp mens morgensolen brøt gjennom skyene.
Kanonenes dype drønn kunne høres mange kilometer unna, og fortalte tusener av soldater som var på vei mot Gettysburg at et slag var i emning. De kom fra alle retninger; lange kolonner av menn med gevaerer på skuldrene. Blåjakkene i Potomac-armeen kom fra sør og øst, Lees sørstatssoldater fra vest og nord.
I utgangspunktet hadde verken Lee eller Meade planlagt å utkjempe et slag ved Gettysburg denne dagen. Beslutningen om å starte kampene ble tatt av deres noe overivrige underordnede: Heth, som ikke stoppet i tide når han møtte motstand vest for Gettysburg, hans motstander Buford, som var fast bestemt på å gi
Heth motstand så lenge som mulig, og general John F. Reynolds, sjef for Potomacarméens Første korps, som bestemte seg for å støtte Buford og holde Gettysburg for enhver pris.
Og når kampene først var i gang ble stadig flere avdelinger trukket inn, enten som følge av forespørsler om forsterkninger eller fordi de hørte lyden av kanonene og skjønte at det var behov for dem. Veinettet som samlet seg i Gettysburg sørget også for at avdelingene lett ble sluset inn i den lille byen.
Jernbrigadens kamp
De første nordstatsinfanteristene som ankom slagmarken var en divisjon på litt under 4 000 mann fra general Reynolds Første korps. Den ene av denne divisjonens to brigader var berømt som «The Iron Brigade», et tilnavn den hadde fått etter enestående tapper innsats i tidligere slag. Tre av Jernbrigadens fem regimenter kom fra Wisconsin og hadde noen få norske innvandrere i rekkene, antakelig mellom 20 og 30 til sammen.
Jernbrigaden naermet seg Bufords forsvarslinje på høydedraget Mcphersons Ridge i siste liten. Kavaleristenes motstand var i ferd med bryte sammen under presset fra Heths sørstatsbrigader.
Soldatene i Jernbrigaden kastet fra seg ryggsekker og andre ting som kunne hemme dem i kamp. Noen ladet gevaerene i full fart, men mange rakk ikke å lade før de fikk ordre om å rykke fram i springmarsj, og måtte derfor starte striden med tomme gevaerer. Men de fikk i det minste satt på bajonetter. Så stormet de over markene mot en liten skog som dekket høydedraget like sør for husene på Mcpherson-gården. General Reynolds satt på sin store svarte hest i skogbrynet og så Jernbrigadens menn passere inn mellom traerne. «Fremad menn! Fremad for Guds skyld, og driv de folkene ut av skogen!» ropte han etter dem.
Heths menn holdt på å fordrive de siste kavaleristene fra skogen da det første av Jernbrigadens regimenter kom til syne over åskammen, knappe 40 meter unna: En lang mørk slaglinje strittende av blanke bajonetter. Sørstatssoldatene avfyrte straks en gevaersalve. På den korte avstanden var virkningen grusomt effektiv. Bortimot en fjerdedel av nordstatsregimentets menn ble truffet. Og lenger bak traff en av kulene general Reynolds i nakken mens han snudde hodet for å speide etter forsterkninger. Generalen gled ned fra hesten og ble liggende livløs i gresset. Den høyest rangerte nordstatsgeneralen på slagmarken var død.
Men veteranene i Jernbrigaden vek ikke tilbake. De ble stående mellom traerne på åskammen og ladet og skjøt i full fart. Straks de andre Jernbrigaderegimentene var i stilling gikk de til angrep over åskammen og ned skråningen mot Willoughby Run. De ble møtt av skuddsalver som felte mange av dem, men stoppet ikke. Sørstatssoldatene ble presset sammen i dalbunnen der mange
«EN LANG MØRK SLAGLINJE STRITTENDE AV BLANKE BAJONETTER. SØRSTATSSOLDATENE AVFYRTE STRAKS EN GEVAERSALVE. PÅ DEN KORTE AVSTANDEN VAR VIRKNINGEN GRUSOMT EFFEKTIV. BORTIMOT EN FJERDEDEL AV NORDSTATSREGIMENTETS MENN BLE TRUFFET. OG LENGER BAK TRAFF EN AV KULENE GENERAL REYNOLDS I NAKKEN MENS HAN SNUDDE HODET FOR Å SPEIDE ETTER FORSTERKNINGER.»
Slaget ved Gettysburg. Kampene 1. juli. Forfatterens kart.
«RUVENDE RAKRYGGET I SADELEN RED HAN RUNDT PÅ ÅSEN OG OPPILDNET SOLDATENE MED SIN KRAFTIGE STEMME. DE SOM SLUNTRET UNNA ELLER IKKE ADLØD ORDRE ØYEBLIKKELIG, FIKK FART PÅ SEG ETTER Å HA FÅTT EN DOSE AV HANS IMPONERENDE REGISTER AV EDER OG BANNEORD.»
ble tvunget til å overgi seg, blant dem en general. Resten flyktet. Jernbrigaden hadde vunnet en ny stor triumf, men det hadde kostet. Hundrevis av drepte eller sårede blåjakker lå strødd der brigaden hadde rykket fram.
Samtidig raste kampene også på de åpne markene nord for Mcphersons gård. Her lyktes Heths sørstatstropper med å jage bort tre nordstatsregimenter fra
New York og Pennsylvania, og truet med å overmanne hele nordstatsstillingen på Mcphersons Ridge. Da gikk to andre New York-regimenter til motangrep sammen med et Wisconsin-regiment fra Jernbrigaden. Motangrepet kom så plutselig at det overrumplet de seierssikre sørstatssoldatene og et par hundre av dem ble avskåret og tatt til fange. De andre trakk seg tilbake i all hast.
Nå ble det en pause i kampene langs Mcphersons Ridge. Heth omgrupperte sine brigader og vurderte neste trekk. Imens kom resten av Potomac-arméens Første korps og tok stilling på høydedragene vest for Gettysburg.
Barlows høyde
Blåjakkene hadde skaffet seg et pusterom på Mcphersons Ridge, men nå naermet en ny trussel seg fra nord: En divisjon på 7 800 mann fra general Ewells sørstatskorps. Det at denne divisjonen tilfeldigvis kom fra nord ga den en gyllen mulighet til å angripe forsvarerne av Mcphersons Ridge i flanken og bakfra. Men Ewell somlet, og blåjakkene fikk tid til å forberede seg.
Da Ewells brigader endelig angrep var fremrykningen deres famlende og dårlig koordinert. Nordstatsregimentene skjulte seg bak noen steingjerder i kanten av en skog og avfyrte overraskende salver på kort hold. Et par av Ewells brigader gikk praktisk talt i oppløsning etter å ha mistet hundrevis av menn i løpet av få minutter foran steingjerdene.
Enda en sørstatsoffensiv var stoppet, men flere sørstatsdivisjoner var på vei. General Earlys divisjon av Ewells korps kom fra nordøst. Her var landskapet for det meste flatt og åpent uten lange høyderygger eller skoger som kunne utgjøre naturlige forsvarsstillinger.
Early hadde dermed nesten fri bane mot Gettysburg. Dersom Early klarte å innta byen kunne det bety katastrofe for Potomac-arméens Første korps, som ville vaere praktisk talt omringet med Heth i front og Early bak seg.
Men før Early var naer nok til å angripe marsjerte et nytt nordstatskorps inn i Gettysburg fra sør. Dette var general Howards Ellevte korps, litt over 9 000 mann, omtrent halvparten av dem tyske innvandrere. Tyskerne hadde fått et ufortjent rykte for å vaere feige og upålitelige soldater etter å ha blitt drevet på flukt i slaget ved Chancellorsville to måneder tidligere. I virkeligheten var det ikke de tyskfødte soldatenes disiplin eller kampvilje som var problemet, men manglende dyktighet hos deres generaler, i første rekke korpssjefen, amerikanskfødte Howard, som hadde plassert dem i en håpløs situasjon ved Chancellorsville.
Nå sendte Howard to av sine små divisjoner – bare 6 000 mann – for å holde en to kilometer lang forsvarslinje på de flate jordene nord for Gettysburg. Sin tredje divisjon plasserte Howard i reserve på en ås kalt Cemetery Hill, sør for byen.
Til å begynne med møtte Ellevte korps liten motstand. Bare en av Ewells brigader forsøkte halvhjertet å hindre Howards menn i å innta sine posisjoner. Lengst vest i Howards forsvarslinje gikk 82. Illinoisregiment i stilling for å støtte et batteri med kanoner. Dette regimentet besto i hovedsak av tyskere, med hadde også et kompani med skandinaver fra Chicago, de fleste av dem norske. Skandinavene ble ledet av løytnant Christian Erentz Eriksen fra Bergen. Den svenske offiseren Måns Olsson Lindbergh som tjenestegjorde ved et annet kompani i samme regiment beskrev hvordan kampen begynte:
«GENERAL BARLOWS 2 500 MANN BLE STÅENDE SVAERT UTSATT TIL I SIN FREMSKUTTE STILLING, NESTEN UTEN STØTTE PÅ FLANKENE. OG NÅ GIKK GENERAL EARLYS STORE SØRSTATSDIVISJON – OVER 5 000 MANN – TIL ANGREP FRA NORDØST, RETT MOT BARLOWS POSISJON.»
«Utkomna på norra siden af staden utbredde sig genast wår korps på öppna fältet […] fiendens bomber och kular surrade kring öronen. […] Rebellerna [sørstatssoldatene] som trodde sig hafwa att göra med nya [uerfarne] trupper, marcherade med högburet hufwud emot oss, hoppandes at med en eller twenne salfwor jaga oss på flykten. […] På
temligen långt afstånd gåfwo de oss första salwan, de derigenom uppkomna luckorna i wåra leder fylldes ögonblickligen och de sårade bortfördes genast, allt under ordning och lugn. Wi rycktet närmare och först nu ingenkände rebellerna sina gamla bekanta från Virginia […] Deras första linie upprefwo wi fullkomligt; de som icke räddade sig genom flykten blefwo nedgjorde eller tilfångatagna.» Kampen svensken beskrev var sannsynligvis en mindre trefning mellom fortroppene, for 82. Illinois deltok ikke i noen større strider i denne fasen av slaget. Ellevte korps fikk det relativt lett mens det posisjonerte seg på markene nord for byen. Og til å begynne med hadde Howards menn få problemer med å holde stillingen.
Men etter hvert begynte Howards linje å gå opp i limingen. En av Howards divisjonssjefer, amerikanskfødte Francis Barlow, hadde på eget initiativ rykket fram for å ta stilling på en liten høyde som han mente var en god forsvarsposisjon. Problemet var bare at denne uautoriserte fremrykningen strakk den allerede altfor tynne linjen til Ellevte korps enda lenger. General Barlows 2 500 mann ble stående svaert utsatt til i sin fremskutte stilling, nesten uten støtte på flankene. Og nå gikk general Earlys store sørstatsdivisjon
– over 5 000 mann – til angrep fra nordøst, rett mot Barlows posisjon.
Earlys veteraner angrep over en bred front. En brigade med fem regimenter fra Georgia førte an. Først krysset Georgiasoldatene en hveteåker, så plasket de over en liten elv ved foten av høyden, banet seg vei gjennom skog og kratt langs elvebredden, kjeppjaget Barlows fremre skytterkjede, og fortsatte opp skråningen mot toppen av åsen, der Barlow hadde stasjonert fire kanoner.
153. Pennsylvania-regiment forsøkte å stoppe georgierne, men ble fanget i en forferdelig kryssild fordi georgierne overlappet fronten deres på begge flanker. Blåjakkene fra Pennsylvania ble skutt ned i hopetall og de overlevende begynte snart å trekke seg tilbake. Også under retretten ble mange truffet av georgiernes kuler. Pennsylvania-regimentet hadde startet slaget med litt under 500 mann, av disse ble 33 drept, 101 såret og 80 tatt til fange.
Med infanteristøtten i full retrett fant artilleristene ut at det var best å redde kanonene sine mens det ennå var tid. Det tunge skytset ble hektet til hestespannene og trukket bort i all hast.
General Barlow red inn blant sine soldater og forsøkte å stanse retretten, men det var fåfengt. Han hadde plassert divisjonen sin i en stilling som den umulig kunne holde. Med ett ble den unge generalen truffet av en kule i siden. Han steg av hesten og forsøkte å gå i sikkerhet, men segnet snart om på grunn av sjokket og blodtapet. Hjelpeløs ble han liggende på marken mens mennene hans flyktet forbi.
Et par nordstatsregimenter prøvde å gå til motangrep idet Earlys georgiere var i ferd med å nå toppen av høyden. Men også de havnet i en grusom kryssild og angrepene deres ble raskt stoppet. Det ene – 17. Connecticut – flyktet like etter at hodet til regimentssjefen deres ble smadret av et artilleriprosjektil.
Vest for høyden kjempet tre andre av Barlows regimenter desperat mot overmakten. En av nordstatssoldatene fortalte at de frenetisk bet opp papirhylsene og ladet gevaerene mens sørstatssoldatene naermet seg hurtig fra alle kanter. Han husket også den øredøvende larmen, den tykke kruttrøyken og de stramme luktene. Han kunne knapt se mennene ved siden av seg. Og hele tiden falt flere blåkledde om på marken.
«INNE I BYEN RÅDET FULLT KAOS. RUNDT 10 000 SOLDATER FRA FØRSTE OG ELLEVTE KORPS FORSØKTE Å PRESSE SEG GJENNOM DE TRANGE BYGATENE SAMTIDIG. DISIPLINEN VAR I FERD MED Å BRYTE FULLSTENDIG SAMMEN, DE FLESTE NORDSTATSSOLDATENE TENKTE NÅ BARE PÅ Å REDDE SITT EGET SKINN.»
Barlows divisjon brøt sammen og strømmet tilbake mot Gettysburg. Den andre av Howards divisjoner på nordsiden av byen gjorde noen fortvilte forsøk på å stoppe Earlys angrep, men oppnådde ikke stort mer enn å øke tapstallene.
Ifølge flere medlemmer av 82.
Illinois var dette regimentet et av de siste til å forlate slagmarken nord for Gettysburg. Bergenseren Eriksen og hans skandinaviske kompani skal ha utmerket seg med stødig og disiplinert opptreden. Men heller ikke Eriksens kompani slapp fra det uten tap. 20 år gamle Iver Evensen fra Stavanger ble dødelig såret. Blant kompaniets øvrige sårede var sersjant Ole K. Halvorsen fra Bergen og en annen nordmann ved navn Gottschalk Olson. Halvor H. Olson (med foreldre fra Tinn i Telemark) og Syver Rasmussen fra Christiania (Oslo) ble tatt til fange.
Lee tar kommandoen
Mens Early gjorde seg klar til å angripe Howards linjer nord for Gettysburg ankom general Lee slagmarken vest for Mcphersons Ridge. I utgangspunktet var Lee misfornøyd med at Heth og Ewell hadde innlatt seg på et slag selv om han hadde gitt dem tydelig ordre om å vente til
Sørstatshaerens angrep 2. juli. Forfatterens kart.
haeren var samlet. Men etter hvert innså Lee at tilfeldighetene hadde gitt ham en strålende mulighet. Heth hadde nå fått støtte av en annen sørstatsdivisjon fra vest, og Ewell hadde flere brigader klare til å angripe fra nord. Sammen kunne de knuse nordstatsstyrkene i Gettysburg mellom seg. Lee ga sine divisjoner ordre om å angripe langs hele linjen. Til sammen hadde han nå rundt 24 000 mann på slagmarken mot under 19 000 nordstatssoldater fra Første og Ellevte korps.
Tidlig på ettermiddagen, under en stekende sol, rykket Heths divisjon fram på ny, anført av to brigader som ennå ikke hadde vaert i kamp. På Mcpherson’s Ridge ventet Jernbrigaden og andre avdelinger fra nordstatshaerens Første korps. Det ble en hard og seig kamp med store tap på begge sider. I sørstatsregimentet 26. North Carolina – det største i Lees armé med over 800 mann – ble minst 80 drept og 500 såret under striden med Jernbrigaden i skogen sør for Mcpherson-gården. Andre regimenter hadde lignende tapstall.
Kampen i skogen var et hetedirrende inferno, for inne mellom traerne ble sommervarmen forsterket av den stinne luften og kroppsvarmen fra alle de kjempende. En sørstatssoldat fortalte at det ble vanskelig å lade gevaerene fordi svetten som silte fra hendene deres gjorde ladestokkene av jern sleipe og glatte.
Første korps hadde hatt bedre tid enn Ellevte korps til å forberede sine stillinger, dessuten var høyderyggene vest for Gettysburg lettere å forsvare enn de åpne markene nord for byen. Derfor ble kampen jevnere her, og de angripende sørstatstroppene led fryktelige tap.
Med god hjelp fra en av Ewells sørstatsbrigader som angrep fra nord klarte Heths menn til slutt å drive Jernbrigaden og andre nordstatsavdelinger fra Mcpherson’s Ridge. Men nordstatssoldatene fortsatte kampen på den neste høyderyggen, Seminary Ridge, bare noen hundre meter lenger øst.
Heths skadeskutte divisjon kom ingen vei mot stillingene på Seminary Ridge, og en annen sørstatsdivisjon måtte overta angrepet fra vest. Denne divisjonen fikk også hard medfart i den voldsomme ildgivingen fra blåjakkene på Seminary Ridge, og for en stund gikk angrepet i stå. En offiser i Jernbrigaden rapporterte at gevaersalvene fra regimentet hans felte sørstatssoldatene «som en ljå gjennom gress.»
Men forsvaret av høyderyggen kunne ikke vare stort lenger. Den nordre enden av linjen ble angrepet på tre kanter av Ewells brigader og var i ferd med å bryte sammen. Samtidig begynte andre sørstatsstyrker å komme rundt sørenden av stillingen. Og bak seg kunne mennene fra Første korps se Ellevte korps i full retrett gjennom Gettysburg med Earlys tropper hakk i hael. Om ikke lenge ville Første korps vaere omringet. En hurtig retrett var det eneste som kunne redde korpset fra tilintetgjørelse.
Snart strømmet blåjakkene ned skråningen fra Seminary Ridge og inn mot Gettysburg. Noen regimenter forsøkte å holde seg samlet og få til et noenlunde kontrollert tilbaketog, mens andre hadde oppløst seg til løse flokker av menn som flyktet for livet. Sørstatssoldatene
«NOEN AV BYENS INNBYGGERE HADDE SØK TILFLUKT I KJELLERNE SINE. GJENNOM KJELLERVINDUENE BLE DE VETTSKREMTE VITNER TIL AT KRIGEN PLUTSELIG BLE UTKJEMPET RETT FORAN DØRSTOKKEN DERES. DE HØRTE GEVAERSALVER PÅ KLOSS HOLD OG SÅ KULER SMELLE INN I HUSVEGGENE SÅ FLISER OG MURPUSS SPRUTET.»
Et moderne bilde av Little Round Top sett fra Devil's Den. Slagmarken er godt bevart, og vel verdt et besøk.
presset på fra alle kanter og forsøkte å avskjaere retrettmulighetene. Flere ganger ble de flyktende blåjakkene utsatt for en drepende kryssild. Jernbrigaden var en av avdelingene som led store tap under retretten gjennom Gettysburg.
Inne i byen rådet fullt kaos. Rundt
10 000 soldater fra Første og Ellevte korps forsøkte å presse seg gjennom de trange bygatene samtidig. Disiplinen var i ferd med å bryte fullstendig sammen, de fleste nordstatssoldatene tenkte nå bare på å redde sitt eget skinn. Sørstatstroppene hadde allerede begynt å trenge inn i byen og fyrte løs på de sammenpressede massene av flyktende blåjakker.
Noen av byens innbyggere hadde søk tilflukt i kjellerne sine. Gjennom kjellervinduene ble de vettskremte vitner til at krigen plutselig ble utkjempet rett foran dørstokken deres. De hørte gevaersalver på kloss hold og så kuler smelle inn i husveggene så fliser og murpuss sprutet. Nå og da detonerte artillerigranater mot hustakene med voldsomme brak og takstein og takrenner fløy i alle retninger.
En tenåringsgutt fortalte at han så en nordstatssoldat løpe nedover gaten med noen sørstatssoldater like bak seg. Den flyktende soldaten hadde åpenbart ingen planer om å kjempe mer, men han ville heller ikke overgi seg. Han prøvde bare å komme seg unna. En av forfølgerne ropte: «Skyt ham! Skyt ham!» Et gevaerskudd smalt og nordstatssoldaten falt død om rett foran huset der tenåringen bodde.
Tross forvirringen og skuddsalvene fra forfølgerne klarte mesteparten av nordstatssoldatene å komme seg helskinnet gjennom gatene og opp på åsen Cemetery Hill like sør for byen. Her forsøkte nordstatsgeneralene å etablere en forsvarsstilling.
Mange av regimentene som samlet seg på åsen var sørgelig reduserte etter dagens kamper. Jernbrigaden kunne for eksempel bare mønstre rundt 600 av de over 1 800 som hadde vaert på plass i rekkene da slaget startet. Blant Jernbrigadens falne var den norske innvandreren Peter M. Oleson. Flere andre norske var såret: Samuel Elliot (Svend Hellicksen (Ellingsen?) fra Hallingdal),
Ole Strand (fra Valdres), Peter A. Everson (bare 17 år gammel) og Ole Gunderson. En bergenser som var innrullert under det underlige navnet Louis Tamson ble tatt til fange.
Blåjakkene på åsen
Så langt hadde Lees sørstatssoldater seiret ved Gettysburg. Blåjakkene var drevet på flukt langs hele frontlinjen. Lees seiersrekke fortsatte, og den endelige seieren, den som kunne avgjøre krigen og gi Sørstatene uavhengighet, syntes naer.
Men slaget var ikke over. På Cemetery Hill var nordstatsgeneralene travelt opptatt med å posisjonere sine tropper og sette nytt mot i de slagne troppene. Dette arbeidet ble ledet av general Winfield
Scott Hancock som nylig hadde ankommet slagmarken for å overta kommandoen etter ordre fra general Meade. 39 år gamle Hancock var som skapt for denne oppgaven. Han var høy, bredbygget, og formelig oste av selvtillit og naturlig autoritet. Ruvende rakrygget i sadelen red han rundt på åsen og oppildnet soldatene med sin kraftige stemme. De som sluntret unna eller ikke adlød ordre øyeblikkelig fikk fart på seg etter å ha fått en dose av hans imponerende register av eder og banneord.
Samtidig, på den andre siden av
Gettysburg, innså Lee at Cemetery Hill burde erobres for at seieren hans skulle bli fullkommen. Det var fortsatt et par timer med dagslys igjen. Problemet var bare å finne ut hvilke tropper han skulle bruke. Ewells divisjoner var i ferd med å okkupere Gettysburg, og var naermest Cemetery
Hill, men Ewell var lite villig til angripe åsen, han mente at soldatene hans var for slitne etter dagens strabaser. Det sto enda verre til med Heths divisjon og de andre troppene som hadde mistet tusener av menn i kampene mot Første korps vest for byen. Andre divisjoner var tilgjengelige, men det tok tid å få dem i stilling, og Lee valgte å beholde en av dem i reserve.
Verdifull tid gikk tapt mens Lee og hans generaler vurderte forskjellige planer. Lee unnlot å ta direkte styring, det eneste han gjorde var å sende følgende ordre til Ewell: «Angrip, hvis forholdene ligger til rette for det.» Ordren burde kanskje vaert klarere formulert, for Ewell nølte, og angrepet ble aldri noe av. Siden den gang har mange historikere hevdet at Ewell her kastet bort en gyllen mulighet til å gi nordstatshaeren nådestøtet, men nyere forskning antyder at Lee må baere mesteparten av skylden for at angrepet på Cemetery Hill ikke ble gjennomført. Det er dessuten langt fra sikkert at sørstatstroppene ville klart å storme en så sterk stilling sent på ettermiddagen 1. juli.
Henimot kveld begynte flere nordstatstropper å ankomme Cemetery
Hill, deriblant to hele armékorps, og flere var på vei. Sent på natten red general Meade personlig opp på åsen og tok kommandoen over sine styrker. Han konfererte med sine generaler og bestemte at stillingen skulle holdes neste dag. USAS fremtid skulle avgjøres her.
I lyset fra en klar fullmåne marsjerte lange kolonner mot slagmarken. Begge parter mottok store forsterkninger, og i løpet av neste dag ville haerene vaere samlet ved Gettysburg; rundt
65 000 sørstatssoldater mot 86 000 nordstatssoldater.
Hveteåkeren og Ferskenhagen
Om morgenen 2. juli gjorde haerene seg klare til å fortsette slaget, men forberedelsene tok tid og solen steg høyt på himmelen uten at det kom til noen større sammenstøt.
Meade plasserte sine korps i en kompakt forsvarsposisjon langs høydene sør for Gettysburg. Linjen hadde form som en enorm fiskekrok, med spissen festet på en steinete skogkledd ås kalt Culp’s
Hill, buen rundt Cemetery Hill, og skaftet strukket sørover langs den lave åsryggen Cemetery Ridge. Ved linjens sørlige ende, Meades venstre flanke, lå to skogkledde åser kalt Little Round Top og Big Round Top. Meade hadde ingen planer om å angripe. Han ville holde stillingen og vente på fiendens angrep.
Etter suksessen dagen før var Lee fast bestemt på å fortsette angrepene. Potomac-armeen skulle knuses en gang for alle. Men Lee hadde store problemer med å få iverksatt sine angrepsplaner. General Stuart og mesteparten av kavaleriet hadde fremdeles ikke dukket opp, og uten dem var det vanskelig å foreta en skikkelig rekognosering av terrenget og fiendens stillinger. I tillegg var Lees mest betrodde general, James Longstreet, uenig i Lees offensive taktikk. Longstreet ville helst marsjere sørover, rundt Potomac-armeen, og innta en forsvarsposisjon mellom den og Washington for på den måten å tvinge Meade til å angripe sørstatshaeren. Da
Lee avviste dette ble Longstreet svaert misfornøyd, og opptrådte passivt og uinspirert.
Lees plan var at Longstreets korps, som ikke hadde vaert i ilden dagen før, skulle marsjere i en sving mot sør og angripe Meades venstre flanke like nord for Little Round Top. Etter at Longstreets angrep hadde trukket til seg Meades reserver skulle Ewell angripe fra motsatt side,
mot Culp’s Hill og Cemetery Hill. Dersom angrepene lyktes, ville de knuse Potomacarmeen som i en knipetangsmanøver.
Longstreet brukte lang tid på å komme seg i posisjon. Dette skyldtes delvis problemer med å finne en marsjrute som ikke kunne sees av fiendens utkikkspost på Little Round Top. Longstreets manglende entusiasme for Lees angrepsplan bidro heller ikke til å få opp farten.
Da Longstreets divisjoner naermet seg de planlagte utgangsposisjonene for angrepet fikk de seg en ubehagelig overraskelse. Et helt nordstatskorps hadde rykket fram fra Cemetery Ridge og tatt stilling på et høydedrag med en ferskenhage på toppen. Dette førte til at Longstreets menn måtte marsjere en omvei og endre angrepsplanen.
Nordstatskorpset i og rundt ferskenhagen var Potomac-arméens
Tredje korps, kommandert av general Dan Sickles. Han var en såkalt «politisk general», en politiker uten militaer utdannelse eller erfaring som hadde oppnådd høy militaer rang på grunn av sin politiske innflytelse. Sickles var svaert egenrådig og etter egen oppfatning en svaert dyktig general.
Da Meade ga ham ordre om å plassere Tredje korps langs Cemetery Ridge mislikte Sickles posisjonen. I dette området flatet Cemetery Ridge ut og forsvant nesten helt naer foten av Little Round Top. Foran stillingen sin så Sickles høydedraget med ferskenhagen omtrent en kilometer mot vest. Han mente at det så ut som en langt bedre stilling for kanonene hans, og uten å gi beskjed til Meade flyttet han hele korpset sitt fram og tok stilling på begge sider av ferskenhagen. Denne uautoriserte fremrykningen skapte en sårbar utbuling i nordstatslinjen, og strakk Sickles’ linjer slik at han ikke lenger hadde tropper til å dekke Little Round Top.
Klokken fire om ettermiddagen var Longstreets sørstatsdivisjoner endelig klare til å angripe. De veltet fram med voldsom kraft over en to kilometer bred front, og i noen av krigens hardeste kamper drev de Sickles’ korps tilbake mot Cemetery Ridge. Små stykker med jordbruksland og utmark som tidligere bare hadde hatt betydning for de lokale bønder, fikk etter denne dagen nasjonal berømmelse på grunn av alle mennene som ble drept der: The Peach Orchard (Ferskenhagen), The Wheatfield (Hveteåkeren) og en ur med store steinblokker kalt Devil’s Den (Djevelens hi).
Sørstatssoldatene stormet Devil’s
Den etter blodige naerkamper, og var naer ved å ta den ubevoktede åsen Little Round Top, der kanonene deres ville kunne beskytte nordstatslinjene på Cemetery Ridge sidelengs og gjøre Meades stilling uholdbar. Men i siste liten gikk en nordstatsbrigade i stilling på åsen og klarte så vidt å holde stand mot sørstatstroppenes voldsomme angrep.
Lenger nord bølget kampen fram og tilbake gjennom Hveteåkeren. Partene
«KARDESKLADNINGENE VAR TYNNE METALLHYLSER FYLT MED SMÅ RUNDE JERNKULER. NÅR LADNINGEN BLE AVFYRT REVNET HYLSEN SLIK AT JERNKULENE OG SPLINTENE FRA HYLSEN BLE SPREDD SOM EN ENORM HAGLLADNING. KARDESKER VAR SPESIELT EFFEKTIVE MOT TETTE FORMASJONER AV FIENDTLIGE SOLDATER.»
skiftet om å ha overtaket etter hvert som de sendte inn forsterkninger. Hundrevis falt mellom hveteaksene og tusener ble såret.
Så sendte Longstreet en brigade med Mississippi-regimenter rett mot Sickles utsatte posisjon i Ferskenhagen. Mennene fra Mississippi utstøtte «The Rebel Yell» – sørstatssoldatenes skingrende krigsrop – mens de stormet mot Ferskenhagen med felte bajonetter. Nordstatssoldatene klarte ikke å stå imot dette plutselige stormløpet, og snart strømmet Longstreets menn triumferende inn blant ferskentraerne. Blåjakkene flyktet hals over hode.
Bigelows batteri
Sickles posisjon var smadret på midten og med dette raknet linjene hans fullstendig. Nordstatstroppene i Hveteåkeren ble angrepet fra flere kanter og drevet på flukt. Imens fortsatte Mississippi-brigaden sin fremrykning fra Ferskenhagen.
Overalt presset Longstreets menn sine motstandere bakover. Men blåjakkene bet godt fra seg under retretten.
Flere kanonbatterier gjorde heltemodig innsats for å sinke sørstatssoldatenes fremmarsj. Ett av disse var kaptein Bigelows 9. Massachusetts lette batteri med sine seks 12-punds bronsekanoner. To av kanonene sto under kommando av løytnant Christopher Erickson (Erichsen), som opprinnelig kom fra gården Dalåker på Rennesøy i Rogaland. 28 år gamle Erickson var allerede truffet av en granatsplint i brystet, men ville ikke forlate slagmarken, selv om lungen var skadet og det dryppet blod fra munnen hans.
Til å begynne med hadde Bigelows batteri vaert stasjonert like øst for Ferskenhagen. Med fryktinngytende effekt hadde det fyrt løs på de fremrykkende massene med sørstatssoldater. Da nordstatsstillingen kollapset, trakk batteriet seg tilbake mot gårdstunet til en familie ved navn Trostle.
Under retretten gjorde batteriet stadig holdt og fyrte løs med kardeskladninger for å holde fienden på avstand. Kardeskladningene var tynne metallhylser fylt med små runde jernkuler. Når ladningen ble avfyrt revnet hylsen slik at jernkulene og splintene fra hylsen ble spredd som en enorm haglladning. Kardesker var spesielt effektive mot tette formasjoner av fiendtlige soldater.
Like ved Trostles gårdstun kom en artillerimajor ridende og ga ordre om at Bigelows batteri skulle stoppe retretten og holde stillingen ved Trostle-gården
«til det siste» for å vinne tid slik at en ny forsvarslinje kunne etableres på Cemetery Ridge, noen hundre meter lenger bak. I praksis betydde dette at batteriet skulle ofres for å redde nordstatshaeren fra et mulig nederlag.
Bigelow plasserte sine seks kanoner i en halvsirkel slik at de kunne skyte både mot sør og vest. Ericksons to kanoner sto i midten. Det var en dårlig kanonstilling, for den var omgitt av et lite høydedrag som begrenset skuddfeltet til knappe hundre meter. Dessuten fantes det ingen infanteriavdelinger som kunne støtte batteriet og holde fiendens gevaerskyttere på avstand. Artilleristene måtte klare seg alene.
Bigelow gjorde det beste ut av en dårlig situasjon. Han fikk sine menn til å lade kanonene med doble kardeskladninger og ventet til en slaglinje med sørstatssoldater kom til syne over høydedraget foran dem. Så ga han ga ordren: «Fyr!»
Med øredøvende brak sprutet kanonene ut sine byger med metall. Artilleristene gikk straks i gang med den nøye innøvde prosedyren for å lade kanonene på nytt. De ladet og skjøt så fort de kunne mens kruttrøyken tetnet og angripernes gevaerkuler pep rundt hodene deres. Selv om han var såret satt Erickson til hest like bak sine to kanoner. Et øyenvitne fortalte at han svaiet i sadelen og at blodet skummet rundt munnen hans. Sørstatssoldatene kom stadig naermere. Ifølge Bigelow stormet de rett mot munningene til Ericksons kanoner før de ble «blåst bort» av kardeskladningene. Men det varte ikke lenge før de rykket fram på ny.
Angripernes gevaerild ble mer og mer intens. Flere og flere av hestene som skulle trekke kanonene ble truffet, uten dem var det små sjanser for å redde unna kanonene før sørstatssoldatene stormet stillingen. Også artilleristene ble truffet. «Sersjantene mine ble skutt ned en etter en, [trufne] hester sparket og lå overalt,» fortalte Bigelow.
Erickson sporet hesten for å ri bort til en av de andre offiserene. Nesten med det samme ble han truffet av flere kuler og deiset i bakken. Hesten hans løp inn i fiendens linjer. Erickson var død.
Sørstatssoldatene begynte nå å trenge inn i kanonstillingen. En av dem var en fanebaerer som sprang opp på en ammunisjonskasse og veivet triumferende med fanen sin. Bigelow ga nå ordre om retrett, men det fantes bare nok hester til to av kanonene. Disse unnslapp med nød og neppe. De fire andre falt i fiendens hender. Bigelow selv ble alvorlig såret og måtte hjelpes i sikkerhet.
Massachusetts-batteriet hadde måttet betale dyrt for sitt tapre forsvar av stillingen ved Trostle-gården, men i mellomtiden hadde andre nordstatsbatterier rukket å danne en ny stilling på Cemetery Ridge.
1. Minnesotas angrep
Selv om Bigelows batteri og andre nordstatsavdelinger hadde gjort en tapper innsats for å sinke Longstreets fremrykning, var situasjonen fremdeles kritisk for Meades armé. Sickles’ korps var knust, og den nye nordstatslinjen på Cemetery Ridge besto bare av en tynn linje kanoner nesten uten infanteristøtte. Forsterkninger fra andre deler av nordstatsstillingene var på vei, men det ville ta tid før de nådde fram. Og nå fikk Longstreet hjelp fra enda en sørstatsdivisjon som angrep nord for Ferskenhagen, rett mot Cemetery Ridge.
Sørstatshaerens angrep 3. juli. Forfatterens kart.
Sørstatsregimentenes røde faner blafret i det skrå lyset fra kveldssolen mens de rykket fram mot den lave åskammen. Sørstatenes drøm om seier og uavhengighet syntes naermere oppfyllelse enn noensinne.
Da Sickles ledet sitt korps fram mot Ferskenhagen hadde det oppstått en åpning mellom hans linjer og general Hancocks Andre korps på Cemetery Ridge. Nå styrte fem Alabama-regimenter fra general Wilcox’ sørstatsbrigade rett mot denne åpningen.
General Hancock så hva som var i ferd med å skje. Kvelden i forveien hadde han stabilisert situasjonen på Cemetery Hill og satt nytt mot i de slagne nordstatstroppene. Nå var generalen med den rungende røsten igjen rett mann på rett sted til rett tid. Han så at den angripende sørstatsbrigaden måtte stoppes, men han manglet tropper. Den eneste avdelingen han hadde for hånden var åtte kompanier fra 1. Minnesota regiment, rundt 290 mann mot Wilcox’ 1 600. Det var en desperat situasjon, og Hancock tok straks en desperat beslutning: Han ville ofre Minnesotaregimentet for å vinne tid til å hente forsterkninger.
Hancock red bort til regimentets oberst og pekte mot en fane midt i Wilcox’ slaglinje. «Ser du den fanen?» spurte Hancock. Obersten nikket. «Godt. Ta den!»
«Hver eneste mann forsto straks hva den ordren betydde,» fortalte løytnant Lochren. «Vi kom alle til å bli drept eller såret. Regimentet skulle ofres for å vinne noen minutter og redde stillingen.»
Strimer av kruttrøyk fra kampene rundt Trostle-gården drev over markene i det bleke skumringslyset da 1. Minnesota marsjerte ned den slake skråningen fra Cemetery Ridge, rett mot fienden. Mennene fra Minnesota var hardbarkede veteraner med en aerefull merittliste fra flere av borgerkrigens største slag. Rundt 15 av dem var norske innvandrere. En av disse var den 26 år gamle sersjanten Charles A. Steen, en av seks brødre fra Groruddalen som alle kjempet i den amerikanske borgerkrigen.
1. Minnesota stormet mot fienden i springmarsj med felte bajonetter. Til å begynne med vek sørstatssoldatene tilbake for det plutselige angrepet, men Wilcox’ menn fikk snart summet seg, og fra tre sider fyrte de løs mot Minnesota-regimentet. Det var en grusom nedslakting, få regimenter i borgerkrigen ble noen gang utsatt for noe lignende.
Mens 1. Minnesota ble skutt i stykker, fikk Hancock den tiden han trengte til å hente forsterkninger, og Wilcox ble til slutt drevet tilbake. Nordstatsstillingene på Cemetery Ridge var igjen trygge. Det lille regimentets desperate angrep hadde tjent sitt formål, men til en forferdelig pris. Rundt 170 var døde eller såret.
Charles A. Steen var skutt i låret og måtte senere få beinet amputert.
Peter Eversen (Iversen) fra Bergen fikk
underkjeven skutt i stykker og slet med skadene resten av livet. John H. Docken fra Sandsvaer i Buskerud ble lettere såret i armen.
Opp Cemetery Hill
Longstreets angrep døde hen i skumringen, mennene hans hadde drevet blåjakkene tilbake og påført dem store tap, men sørstatssoldatene klarte ikke å oppnå et avgjørende gjennombrudd. Det er mulig at Longstreet ville hatt større suksess dersom Ewell hadde angrepet Meades andre flanke, stillingene på høydene
Culp’s Hill og Cemetery Hill, slik Lee hadde planlagt. Flere av nordstatsavdelingene som stoppet Longstreet kunne da ha blitt tvunget til å kjempe mot Ewell i stedet. Men Ewell nølte, akkurat som dagen før.
Først i kveldingen, mens Longstreets angrep var i ferd med å ebbe ut, sendte Ewell sine tropper i angrep. To sørstatsbrigader marsjerte opp den steinete skråningen mot kirkegården som ga navn til Cemetery Hill. Den ene av disse brigadene var general Hays’ Louisianabrigade, hvor det var minst to, og kanskje flere norske innvandrere i rekkene, noen av de få nordmennene som var innrullert i sørstatshaeren.
Tross heftig ild fra en rekke nordstatskanoner plassert mellom gravstøttene og fra infanteri i dekning bak et steingjerde, klarte sørstatssoldatene å storme stillingene på toppen av åsen og erobret flere kanoner. Men lenger kom de ikke. De to brigadene manglet støtte, resten av Ewells tropper var langt bak, og i det tiltakende mørket gikk tallmessig overlegne nordstatsstyrker til motangrep. Sørstatssoldatene måtte gi slipp på kanonene og ble drevet tilbake ned skråningen. En av sørstatssoldatene som ble såret i dette angrepet, var nordmannen Ole C. Røndokken fra Louisiana-brigaden.
En annen del av Ewells korps angrep den skogkledde åsen Culp’s Hill. Her hadde sørstatstroppene liten fremgang før nattemørket satte en stopper for kampene.
Dag to av slaget ved Gettysburg var
over. Lees plan for å knuse Potomacarmeen mellom Longstreet og Ewell hadde mislyktes. Likevel nektet Lee å gi opp.
Han følte at angrepene hans hadde rystet blåjakkene og håpet at et nytt stort angrep neste dag ville få Potomac-armeen til å bryte sammen.
Lee hadde rett i at nordstatshaeren hadde fått hard medfart i kampene 2. juli. Bortimot 9 000 blåjakker var drept eller såret, men sørstatshaerens tap var like store. Og Meade var fast bestemt på å fortsette å holde stillingen neste dag. På et krigsråd den kvelden ga de fremste nordstatsgeneralene sin støtte til Meades beslutning. Lee hadde beseiret dem mange ganger, men denne gangen nektet de å gi seg.
Picketts angrep
Lees plan for slagets tredje dag var å forsøke å brøyte seg gjennom sentrum av Meades forsvarsstilling med et massivt frontalangrep mot Cemetery Ridge. General Picketts divisjon, den eneste divisjonen i Lees armé som ennå ikke hadde deltatt i slaget, fikk oppgaven med å lede frontalangrepet. To andre divisjoner skulle støtte Pickett, slik at angrepsstyrken til sammen besto av litt under 13 000 mann.
Forberedelsene tok tid, først klokken ett på ettermiddagen 3. juli begynte sørstatsartilleriet et voldsomt bombardement som skulle bane vei for Picketts angrep. Bombardementet laget en fryktinngytende larm, men hadde liten virkning på nordstatsstillingene.
Etter omtrent to timer tiet kanonene, og de lange rekkene med sørstatssoldater marsjerte fram over de åpne markene mot Cemetery Ridge. Dette skulle bli borgerkrigens mest berømte angrep, for alltid husket som «Pickett’s Charge».
Ute på markene utgjorde angripernes tette formasjoner glimrende skyteskiver for nordstatskanonene på Cemetery Ridge, og granateksplosjonene rev svaere hull i rekkene av sørstatssoldater. «Effekten
[av kanonilden] var grusom,» fortalte en sørstatsoffiser. «Noen ganger ble så mange som ti menn drept av en eneste granat.» Etter hvert som Picketts menn naermet seg åskammen, ble linjene deres stadig kortere, og et spor av døde og sårede lå igjen bak dem. Men de stoppet ikke.
Blåjakkene lå i dekning bak et steingjerde og ventet til Picketts menn var på godt skuddhold, så reiste de seg opp og fyrte løs med gevaerene sine. Picketts formasjoner gikk i oppløsning, mange av soldatene hadde fått nok, og flyktet tilbake samme vei som de hadde kommet. Likevel fortsatte angrepet. Drevet fram av sine offiserer stormet små grupper av sørstatssoldater de siste meterne fram mot steingjerdet. Her og der klarte de å bryte igjennom. En sørstatsgeneral ledet omtrent 150 mann over gjerdet naer en liten klynge med høye traer. I ville naerkamper ble blåjakkene presset bakover. Picketts menn hadde brutt fiendens linje, men det var altfor få av dem igjen.
Fra alle kanter stormet nordstatsavdelingene fram for å drive sørstatssoldatene tilbake. Restene av 1. Minnesota regiment deltok i motangrepet. Det ble kjempet på kloss hold. Menn ble spiddet av bajonetter og slått ned med gevaerkolber. De brølte og skrek.
I løpet av noen minutter var det over. Nesten alle sørstatssoldatene som krysset steingjerdet var døde, såret eller tatt til fange. De øvrige flyktet. Lees store frontalangrep hadde mislyktes. Mindre enn halvparten av soldatene i Picketts divisjon kom helskinnet tilbake. Samtlige av divisjonens 15 regimentssjefer ble drept eller såret. Av de knappe 13 000 som deltok i angrepet ble 1 200 drept, mens 3 350 ble tatt til fange (mange av dem såret). Ytterligere 1 800 sårede tok seg tilbake til egne linjer.
Lee innså at slaget var tapt. Han red inn blant sine flyktende soldater og gjorde sitt beste for å få dem til å innta forsvarsstillinger langs Seminary Ridge. Til en av de få generalene som kom helskinnet tilbake etter å ha deltatt i angrepet sa Lee: «Alt sammen er min skyld. Det er jeg som har tapt denne
kampen, og du må hjelpe meg ut av den så godt du kan.»
Lee fryktet at Meade ville benytte anledningen til å gå til motangrep, men Meade var fornøyd med å ha vunnet slaget og ville ikke ta noen sjanser.
Høyvannsmerket
Neste dag begynte den slagne sørstatshaeren sitt tilbaketog. Nordstatshaeren fulgte etter på respektfull avstand. Ti dager senere krysset sørstatssoldatene Potomac-elven og kom seg trygt tilbake til Virginia.
Selv om retretten var vellykket, hadde Lee tapt sitt viktigste slag ved Gettysburg. Sørstatene skulle aldri mer komme så naer ved å vinne uavhengighet gjennom en avgjørende triumf på slagmarken. Stedet der Picketts menn stormet over steingjerdet på Cemetery Ridge ble kjent som «the High Water Mark of the Confederacy» – Sørstatskonføderasjonens høyvannsmerke.
Heretter måtte Sørstatene først og fremst satse på å holde krigen gående i håp om at krigstretthet blant befolkningen i nord til slutt ville tvinge president Lincoln til å be om fred. Men det var et svakt håp, for Nordstatenes overlegenhet i antall menn og materiell gjorde seg stadig mer gjeldende.
I to år til gjorde Sørstatene innbitt motstand mot de svaere nordstatshaerene som marsjerte fram på alle fronter, men den 9. april 1865 ble general Lee tvunget til å overgi seg med de sørgelige restene av sin haer ved Appomattox i Virginia. Like etter tok krigen slutt.
USA var igjen en samlet til én nasjon og slaveri ble forbudt i alle statene.