SLA­GET VED GETTYSBURG

1863

Infanteriet angriper - - INNHOLD - KARL JA­KOB SKARSTEIN

Etter to år med vold­som­me kam­per møt­tes bor­ger­kri­gens ho­vedha­erer på mar­ke­ne rundt den søv­ni­ge små­byen Gettysburg i Penn­syl­va­nia.

USA var split­tet. Sørsta­te­nes for­søk på å bry­te ut av unio­nen had­de ført til full krig mot Nord­sta­te­ne. Etter to år med vold­som­me kam­per møt­tes ho­vedha­ere­ne på mar­ke­ne rundt den søv­ni­ge små­byen Gettysburg i Penn­syl­va­nia. Her skul­le det av­gjø­res om USA skul­le be­stå som én na­sjon el­ler om ut­bry­ter­sta­te­ne i sør skul­le vin­ne sin uav­hen­gig­het.

En lang ko­lon­ne av menn mar­sjer­te nord­over langs sø­le­te lande­vei­er. De lan­ge ge­va­ere­ne de bar på skuld­re­ne vis­te at de var sol­da­ter, men el­lers min­net de mest om en gjeng lo­slit­te bøn­der. De var kledd i alle mu­li­ge ny­an­ser av grått og brunt, og man­ge had­de farge­rike sam­men­rul­le­de tep­per slyn­get over skul­de­ren. De van­ligs­te hode­plag­ge­ne var svar­te el­ler bru­ne bred­brem­me­de filt­hat­ter i uli­ke fa­son­ger. Over ko­lon­nen blaf­ret røde flagg med blå kryss be­satt med 13 hvi­te stjer­ner. Det­te var sol­da­te­ne i ge­ne­ral Ro­bert E. Le­es le­gen­da­ris­ke «Ar­my of Northern Vir­gi­nia». Hard­bar­ke­de ve­te­ra­ner som had­de for­svart Vir­gi­nia med stort hell og vun­net en rek­ke strå­len­de sei­re mot tall­mes­si­ge over­leg­ne og bed­re ut­styr­te fiendeha­erer. Nå var de på vei nord­over for

å in­va­de­re fien­dens ter­ri­to­ri­um og vin­ne uav­hen­gig­het for Ame­ri­kas Kon­fø­de­rer­te Sta­ter, også kjent som Sørsta­te­ne.

Krig i in­du­stri­ell ska­la

Det var i slut­ten av juni 1863, og den ame­ri­kans­ke bor­ger­kri­gen had­de rast i over to år. Kri­gen var et re­sul­tat av en lang­va­rig split­tel­se mel­lom de nord­li­ge og sør­li­ge del­sta­te­ne i USA. Split­tel­sen had­de man­ge år­sa­ker. Mens Nord­sta­te­ne var på full fart inn i den in­du­stri­el­le tids­al­der, var Sørsta­te­ne et mer en­si­dig jord­bruks­sam­funn. I nord fant det sted en enorm øko­no­misk vekst sam­ti­dig som folke­tal­let økte dra­ma­tisk, til dels på grunn av inn­vand­ring fra Euro­pa. Sørsta­te­ne sak­ket ak­ter­ut i den­ne ut­vik­lin­gen. I 1860 var folke­tal­let i sør ba­re 9 mil­lio­ner, mot 22 mil­lio­ner i nord. Sli­ke for­skjel­ler før­te til sta­dig ster­ke­re in­ter­esse­kon­flik­ter mel­lom nord og sør, blant an­net om toll­sat­ser og and­re vik­ti­ge øko­no­mis­ke spørs­mål.

Men den kan­skje vik­tigs­te år­sa­ken til bor­ger­kri­gen var at 4 mil­lio­ner av Sørsta­te­nes inn­byg­ge­re var sla­ver av afri­kansk av­stam­ning. I Nord­sta­te­ne var sla­ve­ri blitt for­budt, og her voks­te det fram en sterk og fritta­len­de an­ti-sla­veri­be­ve­gel­se. For Sørsta­te­ne var sla­ve­ri­et en grunn­pi­lar i sam­funns­struk­tu­ren, og de mis­lik­te sterkt at sla­veri­mot­stan­der­ne i nord blan­det seg inn i det de be­trak­tet som sine ind­re an­lig­gen­der. Sla­veri­spørs­må­let før­te til man­ge al­vor­li­ge po­li­tis­ke kon­flik­ter. Sørsta­te­ne føl­te seg sta­dig mer pres­set av sta­te­ne i nord. Da den kjen­te sla­veri­mot­stan­de­ren Abra­ham Lin­coln ble valgt til USAS pre­si­dent i 1860, be­gyn­te Sørsta­te­ne en etter en å mel­de seg ut av unio­nen, og dan­net etter hvert sitt eget for­bund: Ame­ri­kas Kon­fø­de­rer­te Sta­ter.

Abra­ham Lin­coln var fast be­stemt på å be­va­re unio­nens en­het, og er­k­la­er­te at ut­mel­del­se var det sam­me som opp­rør mot na­sjo­nens lov­lig valg­te re­gje­ring. De førs­te skud­de­ne ble løs­net 12. april 1861, da sør­stats­trop­per åp­net ild mot nord­stats­fest­nin­gen Fort Sum­ter i havne­bas­sen­get uten­for byen Charleston i Sør-

Caro­lina. Pre­si­dent Lin­coln be­gyn­te straks å kal­le inn fri­vil­li­ge for å tvin­ge Sørsta­te­ne inn i unio­nen igjen, og bor­ger­kri­gen var et fak­tum.

Beg­ge par­ter reg­net med at det vil­le bli en kort krig, men de tok feil. Det vis­te seg å va­ere sva­ert vans­ke­lig å opp­nå noen av­gjø­ren­de sei­er på slag­mar­ken. Det var fle­re år­sa­ker til det­te. Både i nord og sør var or­ga­ni­sa­sjon og tak­tikk sterkt in­spi­rert av Na­po­le­ons­kri­ge­ne, som man­ge av le­der­ne had­de la­ert om på krigs­sko­len West Point. Men krig­fø­rin­gen had­de end­ret seg mye si­den Na­po­le­ons tid. Våp­ne­ne var nå mye mer pre­si­se og langt­rek­ken­de. Det van­ligs­te ge­va­e­ret var nå rif­le­mus­ket­ter med en ef­fek­tiv rekke­vid­de på 300–600 me­ter, om­trent tre gan­ger rekke­vid­den til mus­ket­te­ne i Na­po­le­ons­kri­ge­ne. Det­te ga en taktisk for­del til den de­fen­si­ve part som kun­ne stå stil­le og sky­te, og før­te til at fron­tal­an­grep had­de mind­re sjan­se til å lyk­kes. Li­ke­vel fort­sat­te ge­ne­ra­le­ne å gi ord­rer om stor­stil­te fron­tal­an­grep etter møns­ter av Na­po­le­on, noe som stort sett ba­re før­te til for­fer­de­li­ge taps­tall for an­gri­per­ne.

Også ha­ere­nes stør­rel­se og fron­te­nes geo­gra­fis­ke ut­strek­ning gjor­de det vans­ke­lig å opp­nå noe av­gjø­ren­de over­tak. Beg­ge par­ter mo­bi­li­ser­te tid­lig man­ge hundre­tu­se­ner av fri­vil­li­ge, og da det­te ikke strakk til, ble en form for all­menn verne­plikt inn­ført. Til sam­men del­tok rundt tre mil­lio­ner ame­ri­ka­ne­re i den­ne kri­gen. Der­med fan­tes det van­lig­vis nok av re­krut­ter til å er­stat­te dem som falt på slag­mar­ken, i hvert fall i Nord­sta­te­ne. Den bre­de mo­bi­li­se­rin­gen sat­te også par­te­ne i stand til å sen­de fle­re ar­me­er i fel­ten, slik at de kun­ne kjem­pe sam­ti­dig på fle­re for­skjel­li­ge front­av­snitt. In­du­stri­el­le frem­skritt, i førs­te rek­ke jern­ba­nen, gjor­de det mu­lig å ut­sty­re og for­sy­ne de sva­ere ha­er­styr­ke­ne ved fron­ten. Det­te var krig i in­du­stri­ell ska­la.

Den per­fek­te gent­le­man

Ro­bert E. Lee var 56 år gam­mel i 1863. En be­sø­ken­de en­gelsk of­fi­ser be­skrev ham slik: «Høy, bred­skuld­ret, vel­byg­get, […] hans frem­ferd er høf­lig og sva­ert ver­dig. Han er på alle må­ter den per­fek­te gent­le­man […] Han har van­lig­vis på seg en lang grå jak­ke, en høy sort filt­hatt og blå buk­ser stuk­ket ned i de høye Wel­ling­ton­støv­le­ne sine. Jeg så ham ald­ri ba­ere

«BAK LE­ES HØFLIGE OG RESERVERTE FA­SA­DE SKJULTE DET SEG EN USEDVANLIG AGGRESSIV HAERFØRER. LE­ES VAREMERKE VAR Å AN­GRI­PE MED STOR KRAFT MOT SVA­KE PUNKT I FIEN­DENS PO­SI­SJO­NER.»

vå­pen, og det enes­te syn­li­ge teg­net på hans mi­li­ta­ere rang var tre stjer­ner på kra­gen.»

Da bor­ger­kri­gen brøt ut, var Lee kan­skje den mest re­spek­ter­te of­fi­se­ren i hele USAS ha­er. Han had­de blant an­net ut­mer­ket seg som en in­tel­li­gent og plikt­opp­fyl­len­de stabs­of­fi­ser un­der USAS krig mot Mex­i­co i 1846–48. Det var na­tur­lig at Lin­col­ns krigs­mi­nis­ter til­bød ham stil­lin­gen som øverst­kom­man­de­ren­de for nord­statsha­eren. Men Lee kom fra sør­sta­ten Vir­gi­nia og vil­le ikke kjem­pe mot sine egne. Han søk­te av­skjed og meld­te seg til tje­nes­te i hjem­sta­ten. Her fikk han først en kom­man­do i fjell­om­rå­de­ne vest i Vir­gi­nia. Felt­to­get der end­te i ne­der­lag for Lee og Sørsta­te­ne. Man­ge stil­te spørs­mål ved Le­es ev­ner som ge­ne­ral.

Le­es sjan­se til re­van­sje kom i slut­ten av juni 1862 da en sva­er nord­statsha­er sto foran Sørsta­te­nes ho­ved­stad Rich­mond. Selv om ha­eren hans var be­ty­de­lig mind­re enn fien­dens sat­te Lee i gang en dris­tig of­fen­siv som skrem­te nord­sta­te­nes ge­ne­ra­ler til å slå re­t­rett. Han frem­sto nå som Rich­monds red­nings­mann. Men Lee var ikke den som hvil­te på sine laur­ba­er. Snart le­det han sine trop­per mot nord og vant en ny stor sei­er like uten­for Washing­ton. Så krys­set han Po­to­mac-el­ven og in­va­der­te nord­sta­ten Ma­ry­land. Det ble en kort­va­rig in­va­sjon, for Lee måt­te ven­de til­ba­ke til Vir­gi­nia etter å ha lidd ne­der­lag i det blo­di­ge sla­get ved Anti­etam, der Nord­statsha­eren var nes­ten dob­belt så stor som hans egen. Li­ke­vel var det nå få som tvil­te på Le­es ev­ner som ge­ne­ral.

I de­sem­ber 1862 vant Lee en ny stor sei­er ved Fre­de­ricks­burg i Vir­gi­nia. Han fulg­te opp i mai 1863 med sin til da mest im­po­ne­ren­de tri­umf da han med 60 000 mann full­sten­dig ut­ma­nøv­rer­te og be­sei­ret 120 000 nord­stats­sol­da­ter i sla­get ved Chan­cel­lorsvil­le.

Lee syn­tes nå at ti­den var mo­den for å prø­ve en ny in­va­sjon av Nord­sta­te­ne.

Han kun­ne se fle­re for­de­ler med en slik stra­te­gi. Lands­byg­da i Vir­gi­nia var full­sten­dig ut­ar­met etter at sol­da­ter fra beg­ge si­der i to år had­de saum­fart går­de­ne etter alt spi­se­lig. Lee vil­le gi Vir­gi­nias bøn­der litt fred ved å flyt­te kri­gen nord­over til nord­sta­te­ne Ma­ry­land og Penn­syl­va­nia. I dis­se sta­te­ne var går­de­ne i mye mind­re grad be­rørt av kri­gen og Le­es sol­da­ter kun­ne reg­ne med å fin­ne ri­ke­li­ge mat­for­sy­nin­ger der.

Lee hå­pet også at en sei­er i Nord­sta­te­ne kun­ne føre til at euro­pe­is­ke stor­mak­ter som Frank­ri­ke og Stor­bri­tan­nia vil­le an­er­kjen­ne Sørstats-kon­fø­de­ra­sjo­nen som en su­ve­ren na­sjon og gi mi­li­ta­er hjelp.

Men Le­es ho­ved­mål var etter alt å døm­me å få slutt på hele kri­gen ved å på­fø­re Nord­sta­te­ne et knu­sen­de ne­der­lag på de­res eget ter­ri­to­ri­um og på den må­ten tvin­ge Lin­col­ns re­gje­ring til å slut­te fred. Lee vil­le sat­se alt på et enes­te stort slag slik Na­po­le­on had­de gjort.

Bak Le­es høflige og reserverte fa­sa­de skjulte det seg en usedvanlig aggressiv haerfører. Le­es varemerke var å an­gri­pe

med stor kraft mot sva­ke punkt i fien­dens po­si­sjo­ner. Ofte før­te dis­se an­gre­pe­ne til fryk­te­li­ge tap blant hans egne trop­per. In­gen an­nen armé had­de like høy taps­pro­sent på slag­mar­ken som Le­es «Ar­my of Northern Vir­gi­nia.» Men Lee føl­te at slik aggressiv tak­tikk var nød­ven­dig for å kom­pen­se­re for fien­dens tall­mes­si­ge over­le­gen­het, og hans ster­ke plikt­fø­lel­se drev ham til å gjø­re alt han kun­ne for å vin­ne kri­gen. Sam­ti­dig føl­te han et enormt an­svar for sine menn, og det tyn­get ham at han på­før­te dem så mye li­del­se og død. Det var del­vis hå­pet om å spa­re sine menn for fle­re li­del­ser ved å tvin­ge fram en rask av­gjø­rel­se som fikk ham til å set­te kur­sen nord­over i juni 1863.

Blå­jak­ke­ne

Nord­sta­te­nes ho­ved­armé, «The Ar­my of the Po­to­mac», var bor­ger­kri­gens best ut­styr­te og kan­skje også best tren­te armé. Li­ke­vel had­de den lidd det ene svi­en­de ne­der­la­get etter det and­re. Den mest åpen­ba­re grun­nen til det­te var at dens ge­ne­ra­ler så langt had­de blitt ut­klas­set av ge­ne­ral Lee. Nord­stats­ge­ne­ra­le­ne had­de va­ert for for­sik­ti­ge, nø­len­de og om­sten­de­li­ge i sine ma­nøv­rer, noe de ble hardt straf­fet for når Lee slo til med sine plut­se­li­ge of­fen­si­ver.

En etter en fikk Po­to­mac-armé­ens sje­fer spar­ken etter å ha mis­lyk­tes i å be­sei­re Le­es sør­statsha­er. Den sis­te av dem var Joseph Hook­er som måt­te gå av mens Lee var på marsj nord­over.

Hook­ers er­stat­ter var Ge­or­ge Gor­don Meade, en 47 år gam­mel kar­rie­re­sol­dat fra Penn­syl­va­nia. Meade var en type som gjor­de lite av seg, og han var for­holds­vis ukjent blant sol­da­te­ne i Po­to­mac-ar­me­en, bort­sett fra dem som til­hør­te av­de­lin­ger han selv had­de kom­man­dert. Han had­de ste­get jevnt og trutt i gra­de­ne ved å vise so­lid le­der­skap i kamp, men det var man­ge som stil­te spørs­mål ved om han had­de det som skul­le til for å ham­le opp med Lee.

Han var høy og ma­ger, grå i hå­ret og i ferd med å bli skal­let. Han bruk­te små stål­inn­fat­te­de bril­ler som ikke kun­ne skju­le de mør­ke po­se­ne un­der øyne­ne. Va­ere­må­ten hans var van­lig­vis stil­le og til­bake­truk­ket, men han kun­ne også va­ere streng, bis­ter og tem­me­lig ir­ri­ta­bel. Ra­seri­an­fal­le­ne hans var be­ryk­te­de.

Da Meade over­tok som Po­to­ma­ca­r­me­enes øverst­kom­man­de­ren­de var felt­to­get i full gang. Det førs­te han måt­te gjø­re var å set­te seg inn i hvor de for­skjel­li­ge av­de­lin­ge­ne hans be­fant seg og prø­ve å få over­blikk over den stra­te­gis­ke si­tua­sjo­nen. Han had­de li­ten tid, for Sørstats­trop­pe­ne var al­le­re­de langt in­ne i hans egen hjem­stat Penn­syl­va­nia mens Po­to­mac-ar­me­en frem­de­les be­fant seg i det sør­li­ge Ma­ry­land, rundt byen Fre­de­rick.

Le­es trop­per had­de krys­set grense­el­ven Po­to­mac om­trent 130 kilo­me­ter nord­vest for Washing­ton og fort­satt rett nord­over gjen­nom Ma­ry­land og inn i Penn­syl­va­nia, godt skjer­met av fjell­kje­den South Moun­tain. I Penn­syl­va­nia spredde Lee sine 75 000 mann over et stort om­rå­de mens de sam­let inn for­sy­nin­ger i den­ne rike og frukt­ba­re nord­sta­ten. Le­es plan var å sam­le sine styr­ker straks han fikk mel­ding om at Po­to­mac-ar­me­en na­er­met seg, og så fin­ne en eg­net an­led­ning til å ut­kjem­pe et slag.

Meade had­de 90 000 mann un­der sin kom­man­do, men trod­de han var tall­mes­sig un­der­le­gen, for etter­ret­nings­rap­por­te­ne over­drev Le­es styr­ke og an­slo at han had­de over 110 000 mann. Li­ke­vel lot ikke Meade seg skrem­me. Han var fast be­stemt på å ta opp kam­pen med sør­statsha­eren i Penn­syl­va­nia. I et brev til sin kone skrev Meade. «Jeg skal gå rett mot dem og sør­ge for at det­te blir av­gjort på den ene el­ler and­re må­ten.»

Snart var lan­ge ko­lon­ner med blå­kled­de nord­stats­sol­da­ter på marsj nord­over mot Penn­syl­va­nia. I mot­set­ning til sine mot­stan­de­re var de for det mes­te tem­me­lig likt uni­for­mert med mørke­blå jak­ker og ly­se­blå buk­ser. På ho­det had­de de fles­te blå ke­pi­er – en form for skygge­lue – med sort brem. De had­de også fått ut­le­vert stan­dar­di­ser­te rygg­sek­ker. Våp­ne­ne de­res var munn­lad­nings­rif­ler og ba­jo­net­ter av sam­me ty­per som sør­stats­sol­da­te­ne bruk­te. Over ko­lon­ne­ne vaiet USAS «stars and stri­pes» side om side med del­stats­flagg, som of­test med del­sta­tens vå­pen­skjold på mørke­blå bak­grunn.

«VIL­LE SØRSTATS­GE­NE­RA­LEN FORT­SET­TE ØSTOVER MOT DELSTATSHOVEDSTADEN HARRISBURG, EL­LER VIL­LE HAN SVIN­GE SØROVER I RET­NING BALTI­MORE OG WASHING­TON? MEADE MÅT­TE VA­ERE FOR­BE­REDT PÅ ALLE EVENTUALITETER OG SPREDDE DER­FOR KORP­SE­NE SINE OVER EN BRED FRONT.»

«Det var eks­tremt varmt og vei­ene var stø­ve­te. Når vi gjor­de holdt var men­ne­ne så ut­slit­te at de slang seg ned på tep­pe­ne sine uten å orke å koke kaf­fe el­ler spi­se an­net enn noen bi­ter kjeks og rå skin­ke,» for­tal­te se­kond­løyt­nant William Loch­ren fra 1. Min­ne­so­ta in­fan­teri­re­gi­ment.

Loch­ren, som var født i Lux­em­burg, var en av man­ge euro­pe­is­ke inn­vand­re­re i Nord­statsha­eren. I 1. Min­ne­so­ta fan­tes det både tys­ke­re, fransk­menn, sveit­se­re, irer, svens­ker, dans­ker og nord­menn. Nest etter tys­ker­ne (rundt 100 styk­ker) ut­gjor­de svens­ke­ne og nord­men­ne­ne de størs­te inn­vand­rer­inn­sla­ge­ne i re­gi­men­tet. Rundt 30 nors­ke inn­vand­re­re tje­neste­gjor­de i 1. Min­ne­so­ta i lø­pet av kri­gen. Om­trent halv­par­ten av dis­se var med re­gi­men­tet på mar­sjen mot Penn­syl­va­nia. Også fle­re and­re nord­stats­re­gi­men­ter had­de nors­ke inn­slag, i førs­te rek­ke dem fra Wis­con­sin.

Både Nord­sta­te­ne og Sørsta­te­ne for­del­te sine sol­da­ter i re­gi­men­ter. Re­gi­men­te­ne ble ver­vet av del­stats­myn­dig­he­te­ne og fikk num­mer etter den rekke­føl­ge de ble opp­ret­tet. Slik fikk de navn som 24. Michi­gan el­ler 147. New York. På pa­pi­ret skul­le et re­gi­ment be­stå av over 1 000 mann, men i vir­ke­lig­he­ten før­te syk­dom, tap på slag­mar­ken og de­ser­te­ring til at de sjel­den kun­ne mønst­re mer enn 500. Det skjed­de ofte at re­gi­men­ter gikk i strid med knapt 200 sol­da­ter un­der fa­ne­ne.

I sto­re trekk fulg­te beg­ge par­ter et or­ga­ni­sa­sjons­møns­ter in­spi­rert av Na­po­le­ons armé. Van­lig­vis ble mel­lom tre og seks re­gi­men­ter sam­let i en bri­ga­de, to til fire bri­ga­der ut­gjor­de en di­vi­sjon, og to el­ler fle­re di­vi­sjo­ner et armé­korps. Po­to­mac-ar­me­en be­sto av sju armé­korps.

Om kvel­den 30. juni var Me­a­des trop­per på vei inn i Penn­syl­va­nia. På grunn­lag av rap­por­ter had­de Meade dan­net seg et inn­trykk av i hvil­ket om­rå­de Le­es ha­er be­fant seg, men han viss­te ikke sik­kert hvor ho­ved­styr­ken var, el­ler hvor Lee had­de tenkt seg. Vil­le sørstats­ge­ne­ra­len fort­set­te østover mot delstatshovedstaden Harrisburg, el­ler vil­le han svin­ge sørover i ret­ning Balti­more og Washing­ton? Meade måt­te va­ere for­be­redt på alle eventualiteter og spredde der­for korp­se­ne sine over en bred front.

Sko­ene i Gettysburg

Ge­ne­ral Lee var be­kym­ret. Ha­eren hans var sår­bar så len­ge den var spredd ut­over sto­re de­ler av Penn­syl­va­nia. Dess­uten mang­let han in­for­ma­sjon om hvor fien­dens

Ge­ne­ral Le­es in­va­sjon av Nord­sta­te­ne juni–juli 1863. For­fat­te­rens kart.

ha­er be­fant seg. Ge­ne­ral Stuart, sje­fen for Le­es ka­va­le­ri, var van­lig­vis en mes­ter i å hol­de Lee ori­en­tert om fien­dens be­ve­gel­ser, men Stuart had­de ikke re­tur­nert fra sitt sis­te opp­drag.

Da felt­to­get star­tet had­de Lee sendt Stuart og sto­re de­ler av ka­va­le­ri­et av går­de på et raid bak fien­dens lin­jer.

Beg­ge had­de reg­net med at Stuart vil­le ven­de til­ba­ke i tide til å ut­fø­re sine vik­ti­ge re­ko­gno­se­rings­opp­ga­ver un­der in­va­sjo­nen av Penn­syl­va­nia. Men Stuart lot seg sann­syn­lig­vis rive med av drøm­mer om å ut­fø­re glo­riø­se brag­der og kom for langt bort fra res­ten av Le­es armé. Da han skul­le ven­de til­ba­ke var vei­en sper­ret av Po­to­mac-armé­ens marsj­ko­lon­ner. Stuart valg­te da å ri nord og østover i et for­søk på å kom­me helt rundt fien­dens ha­er. Men det­te tok tid, og i mel­lom­ti­den had­de han in­gen kon­takt med Lee.

I Stuarts fra­va­er var Lee uvi­ten­de om at Po­to­mac-ar­me­en var på full fart nord­over un­der sin nye øverst­kom­man­de­ren­de. Det­te fikk han først greie på da en spion meld­te seg i ho­ved­kvar­te­ret hans nat­ten til 29. juni. Spio­nen kun­ne for­tel­le at han had­de sett Po­to­mac-ar­me­en rundt Fre­de­rick i Ma­ry­land, ba­re noen få dags­mar­sjer unna. Lee innså straks at det var på tide å sam­le ha­eren og for­be­re­de seg på slag. Han send­te ut en rek­ke ord­re som sat­te sørstats­trop­pe­ne i be­ve­gel­se i ret­ning den lil­le byen Gettysburg. Men det vil­le ennå ta et par da­ger før alle nåd­de fram. I mel­lom­ti­den var de uli­ke av­de­lin­ge­ne sva­ert sår­ba­re der­som de skul­le tref­fe på en sam­let Po­to­mac-armé.

Gettysburg lå like nord for gren­sen mel­lom Ma­ry­land og Penn­syl­va­nia. Ved førs­te øye­kast var det lite som skil­te den fra and­re ame­ri­kans­ke små­byer. Den had­de 2 500 inn­byg­ge­re, et col­le­ge, en preste­sko­le, et par ban­ker, noen verts­hus, og litt små­in­du­stri som i førs­te rek­ke pro­du­ser­te vog­ner og sko. Rundt byen lå åpne en­ger, åkrer, frukt­ha­ger, og noen lave, del­vis skog­kled­de høyde­drag. Det var lite som ty­det på at det­te fre­de­li­ge lo­kal­sam­fun­net kun­ne få noen sa­er­lig mi­li­ta­er be­tyd­ning.

Men li­ke­vel fan­tes det fle­re fak­to­rer som skul­le bi­dra til å gjø­re Gettysburg til åsted for det mest be­røm­te slag i Ame­ri­kas his­to­rie. For det førs­te var det et vik­tig vei­knute­punkt, ikke mind­re enn ti vei­er møt­tes her. For det and­re kun­ne de lave høyde­dra­ge­ne ut­gjø­re gode for­svars­stil­lin­ger. I til­legg skul­le også sko­ene som ble pro­du­sert her vise seg å få mi­li­ta­er be­tyd­ning.

Man­ge av sol­da­te­ne i ge­ne­ral Hen­ry Heths sør­stats­di­vi­sjon had­de slitt ut sko­ene sine og måt­te mar­sje­re mer el­ler mind­re bar­føtt. Da Heth fikk høre at det fan­tes et la­ger med sko i Gettysburg vil­le han mar­sje­re dit for å skaf­fe sko til de bar­føt­te. Han fikk til­la­tel­se fra sin over­ord­ne­de, men der­som han traff på be­ty­de­li­ge fiende­styr­ker i Gettysburg skul­le han trek­ke seg til­ba­ke, for Lee øns­ket ikke å inn­la­te seg på noe stør­re slag før hele ha­eren var sam­let.

Tid­lig om mor­ge­nen 1. juli mar­sjer­te Heths sol­da­ter mot Gettysburg fra vest. De var om­trent 7 500 mann for­delt på 4 bri­ga­der. Det reg­net lett i mor­gen­ti­me­ne, men va­e­ret klar­net opp etter hvert, og det skul­le kom­me til å bli en varm som­mer­dag.

Et slag som ikke var plan­lagt

Tre kilo­me­ter uten­for Gettysburg fikk Heths sør­stats­sol­da­ter øye på en grup­pe ryt­te­re et styk­ke foran seg. Reg­net be­gren­set sik­ten og gjor­de det vans­ke­lig å av­gjø­re om ryt­ter­ne til­hør­te fien­den, men det skar­pe smel­let fra et ge­va­er fjer­net brått all tvil. Heths menn be­gyn­te straks å dan­ne skyt­ter­kje­der og gjø­re seg kla­re til kamp.

Heth trod­de ikke at han sto over­for in­fan­te­ris­ter fra Po­to­mac-ar­me­en, men en­ten ka­va­le­ri el­ler lo­kal mi­lits, som van­lig­vis var dår­li­ge­re ut­styrt og mind­re stand­haf­ti­ge enn er­far­ne in­fan­te­ris­ter.

Han reg­net der­for med at han raskt kun­ne feie dem til side og lede sine menn inn i Gettysburg.

Heth had­de rett i at det var ka­va­le­ris­ter han had­de støtt på, men han tok feil når han trod­de det vil­le bli en­kelt å jage dem bort. Nord­statska­va­le­ris­te­ne til­hør­te ge­ne­ral John Bu­fords di­vi­sjon, og Bu­ford had­de ikke tenkt å gi seg uten kamp. Han had­de re­ko­gno­sert Gettysburg-om­rå­det og syn­tes at nord­statsha­eren bur­de ut­nyt­te de gode for­svars­stil­lin­ger på høy­de­ne rundt byen. Der­for vil­le han prø­ve å sin­ke Heths frem­marsj så len­ge som mu­lig for å gi Po­to­mac-ar­me­en tid til å nå Gettysburg før Le­es di­vi­sjo­ner.

Nord­statska­va­le­ris­te­ne var bevaepnet med ka­ra­bi­ner, en type ge­va­erer som var kor­te­re og let­te­re enn sør­stats­in­fan­te­ris­te­nes rif­le­mus­ket­ter. De had­de kor­te­re rekke­vid­de og var mind­re treff­sik­re, men had­de for­de­ler som langt på vei vei­de opp for det­te. Ka­ra­bi­ne­ne var bak­la­de­re, noe som gjor­de at det gikk for­te­re å lade dem enn rif­le­mus­ket­te­ne som var munn­la­de­re. Med en bak­la­der­ka­ra­bin kun­ne man av­fyre 5 til 8 skudd i mi­nut­tet, mot 2 til 3 med en rif­le­mus­kett. En ka­ra­bin var dess­uten lett å lade mens man lå i dek­ning. For å lade en rif­le­mus­kett måt­te man bite av en pa­pir­hyl­se som inne­holdt både krutt og kule. Så hel­te man krut­tet ned i lø­pet og dyt­tet der­et­ter ku­len på plass med lade­stok­ken. Den­ne om­sten­de­li­ge ope­ra­sjo­nen bur­de helst ut­fø­res stå­en­de. Til slutt måt­te man leg­ge en per­ku­sjons­het­te un­der ha­nen som tenn­sats.

Bu­fords menn spredde seg ut i tyn­ne skyt­ter­kje­der for å dek­ke en bred front. De var om­trent 1 200 mann mot 3 500 sør­stats­in­fan­te­ris­ter i de to førs­te av Heths bri­ga­der. Og res­ten av Heths di­vi­sjon var ikke langt unna.

Nord­statska­va­le­ris­te­ne kjem­pet til fots. Hver fjer­de mann ble etter­latt som heste­pas­se­re, noe som be­tyd­de at ba­re 900 mann var til­gjen­ge­li­ge i front­lin­jen. Bu­ford var full­sten­dig klar over at ka­va­le­ris­te­ne hans ikke kun­ne stå imot

Heths di­vi­sjon sa­er­lig len­ge, men han viss­te også at der­som han klar­te å vin­ne et par ti­mer kun­ne det va­ere nok til at Po­to­mac-armé­ens Førs­te korps rakk fram til slag­mar­ken i tide til å stop­pe Heth foran Gettysburg.

Bu­fords ka­va­le­ris­ter bruk­te den dek­nin­gen de fant bak tra­er, gjer­der og stei­ner og fyr­te løs. Ka­ra­bin­skud­de­ne kna­tret uopp­hør­lig fra en­ger og skog­holt. Selv om sva­ert få av skud­de­ne traff, etter­som det for det mes­te ble skutt på langt hold, var den kraf­ti­ge ild­gi­vin­gen nok til å få Heths menn til å ryk­ke fram med stor for­sik­tig­het. Li­ke­vel ble nord­statska­va­le­ris­te­nes frem­re skyt­ter­kje­de snart pres­set bak­over. Bu­ford send­te for­sterk­nin­ger for å hol­de en høy­de­rygg kalt Herr’s Rid­ge, 3 kilo­me­ter vest for Gettysburg. Her hard­net ka­va­le­ris­te­nes mot­stand og Heth så seg nødt til å gi ord­re om å dan­ne slag­lin­jer for å gi sin frem­ryk­ning eks­tra tyng­de. Det­te var en tid­kre­ven­de ma­nø­ver – ak­ku­rat hva Bu­ford hå­pet å opp­nå.

Da Heths slag­lin­jer var kla­re fort­sat­te frem­ryk­nin­gen. Nord­statska­va­le­ris­te­ne ble lett for­dre­vet fra Herr’s Rid­ge og trakk seg til­ba­ke ned­over den sla­ke skrå­nin­gen mot en li­ten elv kalt Wil­lough­by Run.

Heths ar­til­le­ri, 20 ka­no­ner, ble nå rul­let fram på ås­kam­men og be­gyn­te å fyre løs på Bu­fords stil­lin­ger på det nes­te høyde­dra­get, Mcp­her­son’s Rid­ge, 2

kilo­me­ter fra Gettysburg. Bu­ford had­de ba­re 6 ka­no­ner å sva­re med, men ar­til­le­ris­te­ne hans kjem­pet tap­pert mot over­mak­ten. De vold­som­me bra­ke­ne fra ka­no­ne­ne blan­det seg med knat­rin­gen fra ge­va­ere­ne. Tyk­ke dot­ter av hvit krutt­røyk vel­let opp mens mor­gen­so­len brøt gjen­nom sky­ene.

Ka­no­ne­nes dype drønn kun­ne hø­res man­ge kilo­me­ter unna, og for­tal­te tu­se­ner av sol­da­ter som var på vei mot Gettysburg at et slag var i em­ning. De kom fra alle ret­nin­ger; lan­ge ko­lon­ner av menn med ge­va­erer på skuld­re­ne. Blå­jak­ke­ne i Po­to­mac-ar­me­en kom fra sør og øst, Le­es sør­stats­sol­da­ter fra vest og nord.

I ut­gangs­punk­tet had­de ver­ken Lee el­ler Meade plan­lagt å ut­kjem­pe et slag ved Gettysburg den­ne da­gen. Be­slut­nin­gen om å star­te kam­pe­ne ble tatt av de­res noe over­iv­ri­ge un­der­ord­ne­de: Heth, som ikke stop­pet i tide når han møt­te mot­stand vest for Gettysburg, hans mot­stan­der Bu­ford, som var fast be­stemt på å gi

Heth mot­stand så len­ge som mu­lig, og ge­ne­ral John F. Rey­nolds, sjef for Po­to­ma­ca­rmé­ens Førs­te korps, som be­stem­te seg for å støt­te Bu­ford og hol­de Gettysburg for en­hver pris.

Og når kam­pe­ne først var i gang ble sta­dig fle­re av­de­lin­ger truk­ket inn, en­ten som føl­ge av fore­spørs­ler om for­sterk­nin­ger el­ler for­di de hør­te ly­den av ka­no­ne­ne og skjøn­te at det var be­hov for dem. Vei­net­tet som sam­let seg i Gettysburg sør­get også for at av­de­lin­ge­ne lett ble slu­set inn i den lil­le byen.

Jern­bri­ga­dens kamp

De førs­te nord­stats­in­fan­te­ris­te­ne som an­kom slag­mar­ken var en di­vi­sjon på litt un­der 4 000 mann fra ge­ne­ral Rey­nolds Førs­te korps. Den ene av den­ne di­vi­sjo­nens to bri­ga­der var be­rømt som «The Iron Bri­ga­de», et til­navn den had­de fått etter ene­stå­en­de tap­per inn­sats i tid­li­ge­re slag. Tre av Jern­bri­ga­dens fem re­gi­men­ter kom fra Wis­con­sin og had­de noen få nors­ke inn­vand­re­re i rek­ke­ne, an­ta­ke­lig mel­lom 20 og 30 til sam­men.

Jern­bri­ga­den na­er­met seg Bu­fords for­svars­lin­je på høyde­dra­get Mcp­her­sons Rid­ge i sis­te li­ten. Ka­va­le­ris­te­nes mot­stand var i ferd med bry­te sam­men un­der pres­set fra Heths sør­stats­bri­ga­der.

Sol­da­te­ne i Jern­bri­ga­den kas­tet fra seg rygg­sek­ker og and­re ting som kun­ne hem­me dem i kamp. Noen la­det ge­va­ere­ne i full fart, men man­ge rakk ikke å lade før de fikk ord­re om å ryk­ke fram i spring­marsj, og måt­te der­for star­te stri­den med tom­me ge­va­erer. Men de fikk i det mins­te satt på ba­jo­net­ter. Så stor­met de over mar­ke­ne mot en li­ten skog som dek­ket høyde­dra­get like sør for hu­se­ne på Mcp­her­son-går­den. Ge­ne­ral Rey­nolds satt på sin sto­re svar­te hest i skog­bry­net og så Jern­bri­ga­dens menn pas­se­re inn mel­lom traer­ne. «Fremad menn! Fremad for Guds skyld, og driv de fol­ke­ne ut av sko­gen!» rop­te han etter dem.

Heths menn holdt på å for­dri­ve de sis­te ka­va­le­ris­te­ne fra sko­gen da det førs­te av Jern­bri­ga­dens re­gi­men­ter kom til syne over ås­kam­men, knap­pe 40 me­ter unna: En lang mørk slaglinje strittende av blan­ke ba­jo­net­ter. Sør­stats­sol­da­te­ne av­fyr­te straks en gevaersalve. På den kor­te av­stan­den var virkningen gru­somt ef­fek­tiv. Bort­imot en fjerdedel av nordstatsregimentets menn ble truf­fet. Og len­ger bak traff en av kulene ge­ne­ral Rey­nolds i nakken mens han snud­de ho­det for å speide etter for­sterk­nin­ger. Ge­ne­ra­len gled ned fra hes­ten og ble lig­gen­de liv­løs i gres­set. Den høy­est ran­ger­te nord­stats­ge­ne­ra­len på slag­mar­ken var død.

Men veteranene i Jern­bri­ga­den vek ikke til­ba­ke. De ble stå­en­de mel­lom traer­ne på ås­kam­men og la­det og skjøt i full fart. Straks de and­re Jern­bri­gade­re­gi­men­te­ne var i stil­ling gikk de til an­grep over ås­kam­men og ned skrå­nin­gen mot Wil­lough­by Run. De ble møtt av skudd­sal­ver som fel­te man­ge av dem, men stop­pet ikke. Sør­stats­sol­da­te­ne ble pres­set sam­men i dal­bun­nen der man­ge

«EN LANG MØRK SLAGLINJE STRITTENDE AV BLAN­KE BA­JO­NET­TER. SØR­STATS­SOL­DA­TE­NE AV­FYR­TE STRAKS EN GEVAERSALVE. PÅ DEN KOR­TE AV­STAN­DEN VAR VIRKNINGEN GRU­SOMT EF­FEK­TIV. BORT­IMOT EN FJERDEDEL AV NORDSTATSREGIMENTETS MENN BLE TRUF­FET. OG LEN­GER BAK TRAFF EN AV KULENE GE­NE­RAL REY­NOLDS I NAKKEN MENS HAN SNUD­DE HO­DET FOR Å SPEIDE ETTER FOR­STERK­NIN­GER.»

Sla­get ved Gettysburg. Kam­pe­ne 1. juli. For­fat­te­rens kart.

«RU­VEN­DE RAKRYGGET I SADELEN RED HAN RUNDT PÅ ÅSEN OG OPPILDNET SOL­DA­TE­NE MED SIN KRAF­TI­GE STEM­ME. DE SOM SLUNTRET UNNA EL­LER IKKE ADLØD ORD­RE ØYEBLIKKELIG, FIKK FART PÅ SEG ETTER Å HA FÅTT EN DOSE AV HANS IM­PO­NE­REN­DE REGISTER AV EDER OG BANNEORD.»

ble tvun­get til å over­gi seg, blant dem en ge­ne­ral. Res­ten flyk­tet. Jern­bri­ga­den had­de vun­net en ny stor tri­umf, men det had­de kos­tet. Hundre­vis av drep­te el­ler så­re­de blå­jak­ker lå strødd der bri­ga­den had­de ryk­ket fram.

Sam­ti­dig ras­te kam­pe­ne også på de åpne mar­ke­ne nord for Mcp­her­sons gård. Her lyk­tes Heths sør­stats­trop­per med å jage bort tre nord­stats­re­gi­men­ter fra

New York og Penn­syl­va­nia, og tru­et med å over­man­ne hele nord­stats­stil­lin­gen på Mcp­her­sons Rid­ge. Da gikk to and­re New York-re­gi­men­ter til mot­an­grep sam­men med et Wis­con­sin-re­gi­ment fra Jern­bri­ga­den. Mot­an­gre­pet kom så plut­se­lig at det over­rump­let de sei­ers­sik­re sør­stats­sol­da­te­ne og et par hund­re av dem ble av­skå­ret og tatt til fan­ge. De and­re trakk seg til­ba­ke i all hast.

Nå ble det en pau­se i kam­pe­ne langs Mcp­her­sons Rid­ge. Heth om­grup­per­te sine bri­ga­der og vur­der­te nes­te trekk. Imens kom res­ten av Po­to­mac-armé­ens Førs­te korps og tok stil­ling på høyde­dra­ge­ne vest for Gettysburg.

Barlows høy­de

Blå­jak­ke­ne had­de skaf­fet seg et puste­rom på Mcp­her­sons Rid­ge, men nå na­er­met en ny trus­sel seg fra nord: En di­vi­sjon på 7 800 mann fra ge­ne­ral Ewells sør­stats­korps. Det at den­ne di­vi­sjo­nen til­fel­dig­vis kom fra nord ga den en gyl­len mu­lig­het til å an­gri­pe for­sva­rer­ne av Mcp­her­sons Rid­ge i flan­ken og bak­fra. Men Ewell som­let, og blå­jak­ke­ne fikk tid til å for­be­re­de seg.

Da Ewells bri­ga­der en­de­lig an­grep var frem­ryk­nin­gen de­res fam­len­de og dår­lig ko­or­di­nert. Nord­stats­re­gi­men­te­ne skjulte seg bak noen stein­gjer­der i kan­ten av en skog og av­fyr­te over­ras­ken­de sal­ver på kort hold. Et par av Ewells bri­ga­der gikk prak­tisk talt i opp­løs­ning etter å ha mis­tet hundre­vis av menn i lø­pet av få mi­nut­ter foran stein­gjer­de­ne.

Enda en sør­stats­of­fen­siv var stop­pet, men fle­re sør­stats­di­vi­sjo­ner var på vei. Ge­ne­ral Earlys di­vi­sjon av Ewells korps kom fra nordøst. Her var land­ska­pet for det mes­te flatt og åpent uten lan­ge høy­de­ryg­ger el­ler sko­ger som kun­ne ut­gjø­re na­tur­li­ge for­svars­stil­lin­ger.

Ear­ly had­de der­med nes­ten fri ba­ne mot Gettysburg. Der­som Ear­ly klar­te å inn­ta byen kun­ne det bety ka­ta­stro­fe for Po­to­mac-armé­ens Førs­te korps, som vil­le va­ere prak­tisk talt om­rin­get med Heth i front og Ear­ly bak seg.

Men før Ear­ly var na­er nok til å an­gri­pe mar­sjer­te et nytt nord­stats­korps inn i Gettysburg fra sør. Det­te var ge­ne­ral Howards El­lev­te korps, litt over 9 000 mann, om­trent halv­par­ten av dem tys­ke inn­vand­re­re. Tys­ker­ne had­de fått et ufor­tjent ryk­te for å va­ere fei­ge og upå­li­te­li­ge sol­da­ter etter å ha blitt dre­vet på flukt i sla­get ved Chan­cel­lorsvil­le to må­ne­der tid­li­ge­re. I vir­ke­lig­he­ten var det ikke de tysk­fød­te sol­da­te­nes di­si­plin el­ler kamp­vil­je som var pro­ble­met, men mang­len­de dyk­tig­het hos de­res ge­ne­ra­ler, i førs­te rek­ke korps­sje­fen, ame­ri­kansk­fød­te Howard, som had­de plas­sert dem i en håp­løs si­tua­sjon ved Chan­cel­lorsvil­le.

Nå send­te Howard to av sine små di­vi­sjo­ner – ba­re 6 000 mann – for å hol­de en to kilo­me­ter lang for­svars­lin­je på de fla­te jor­de­ne nord for Gettysburg. Sin tred­je di­vi­sjon plas­ser­te Howard i re­ser­ve på en ås kalt Ce­me­te­ry Hill, sør for byen.

Til å be­gyn­ne med møt­te El­lev­te korps li­ten mot­stand. Ba­re en av Ewells bri­ga­der for­søk­te halv­hjer­tet å hind­re Howards menn i å inn­ta sine po­si­sjo­ner. Lengst vest i Howards for­svars­lin­je gikk 82. Il­li­no­is­re­gi­ment i stil­ling for å støt­te et bat­te­ri med ka­no­ner. Det­te re­gi­men­tet be­sto i ho­ved­sak av tys­ke­re, med had­de også et kom­pa­ni med skan­di­na­ver fra Chi­ca­go, de fles­te av dem nors­ke. Skan­di­na­ve­ne ble le­det av løyt­nant Chris­ti­an Erentz Eriksen fra Ber­gen. Den svens­ke of­fi­se­ren Måns Ols­son Lind­bergh som tje­neste­gjor­de ved et an­net kom­pa­ni i sam­me re­gi­ment be­skrev hvor­dan kam­pen be­gyn­te:

«GE­NE­RAL BARLOWS 2 500 MANN BLE STÅ­EN­DE SVA­ERT UT­SATT TIL I SIN FREMSKUTTE STIL­LING, NES­TEN UTEN STØT­TE PÅ FLANKENE. OG NÅ GIKK GE­NE­RAL EARLYS STO­RE SØR­STATS­DI­VI­SJON – OVER 5 000 MANN – TIL AN­GREP FRA NORDØST, RETT MOT BARLOWS PO­SI­SJON.»

«Ut­kom­na på nor­ra si­den af sta­den ut­bred­de sig gen­ast wår korps på öpp­na fäl­tet […] fien­dens bom­ber och ku­lar sur­ra­de kring öro­nen. […] Re­bel­ler­na [sør­stats­sol­da­te­ne] som trod­de sig hafwa att göra med nya [uer­far­ne] trup­per, mar­che­ra­de med hög­bu­ret hufwud emot oss, hop­pan­des at med en el­ler twen­ne sal­fwor jaga oss på flyk­ten. […] På

tem­li­gen långt af­stånd gå­fwo de oss första sal­wan, de der­igen­om upp­kom­na lu­ck­or­na i wåra le­der fyll­des ögon­blick­li­gen och de såra­de bort­för­des gen­ast, allt un­der ord­ning och lugn. Wi ryck­tet när­ma­re och först nu in­gen­kän­de re­bel­ler­na si­na gam­la be­kan­ta från Vir­gi­nia […] De­ras första li­nie uppre­fwo wi full­kom­ligt; de som icke rädda­de sig ge­n­om flyk­ten ble­fwo ned­gjor­de el­ler til­fångata­g­na.» Kam­pen svens­ken be­skrev var sann­syn­lig­vis en mind­re tref­ning mel­lom for­trop­pe­ne, for 82. Il­li­nois del­tok ikke i noen stør­re stri­der i den­ne fa­sen av sla­get. El­lev­te korps fikk det re­la­tivt lett mens det po­si­sjo­ner­te seg på mar­ke­ne nord for byen. Og til å be­gyn­ne med had­de Howards menn få pro­ble­mer med å hol­de stil­lin­gen.

Men etter hvert be­gyn­te Howards lin­je å gå opp i li­min­gen. En av Howards di­vi­sjons­sje­fer, ame­ri­kansk­fød­te Fran­cis Bar­low, had­de på eget ini­tia­tiv ryk­ket fram for å ta stil­ling på en li­ten høy­de som han men­te var en god for­svars­po­si­sjon. Pro­ble­met var ba­re at den­ne uauto­ri­ser­te frem­ryk­nin­gen strakk den al­le­re­de alt­for tyn­ne lin­jen til El­lev­te korps enda len­ger. Ge­ne­ral Barlows 2 500 mann ble stå­en­de sva­ert ut­satt til i sin fremskutte stil­ling, nes­ten uten støt­te på flankene. Og nå gikk ge­ne­ral Earlys sto­re sør­stats­di­vi­sjon

– over 5 000 mann – til an­grep fra nordøst, rett mot Barlows po­si­sjon.

Earlys ve­te­ra­ner an­grep over en bred front. En bri­ga­de med fem re­gi­men­ter fra Ge­or­gia før­te an. Først krys­set Ge­or­gi­a­sol­da­te­ne en hvete­åker, så plas­ket de over en li­ten elv ved fo­ten av høy­den, ba­net seg vei gjen­nom skog og kratt langs elve­bred­den, kjepp­ja­get Barlows frem­re skyt­ter­kje­de, og fort­sat­te opp skrå­nin­gen mot top­pen av åsen, der Bar­low had­de sta­sjo­nert fire ka­no­ner.

153. Penn­syl­va­nia-re­gi­ment for­søk­te å stop­pe geor­gier­ne, men ble fan­get i en for­fer­de­lig kryss­ild for­di geor­gier­ne over­lap­pet fron­ten de­res på beg­ge flan­ker. Blå­jak­ke­ne fra Penn­syl­va­nia ble skutt ned i hope­tall og de over­le­ven­de be­gyn­te snart å trek­ke seg til­ba­ke. Også un­der re­tret­ten ble man­ge truf­fet av geor­gier­nes ku­ler. Penn­syl­va­nia-re­gi­men­tet had­de star­tet sla­get med litt un­der 500 mann, av dis­se ble 33 drept, 101 så­ret og 80 tatt til fan­ge.

Med in­fan­teri­støt­ten i full re­t­rett fant ar­til­le­ris­te­ne ut at det var best å red­de ka­no­ne­ne sine mens det ennå var tid. Det tun­ge skyt­set ble hek­tet til heste­span­ne­ne og truk­ket bort i all hast.

Ge­ne­ral Bar­low red inn blant sine sol­da­ter og for­søk­te å stan­se re­tret­ten, men det var få­fengt. Han had­de plas­sert di­vi­sjo­nen sin i en stil­ling som den umu­lig kun­ne hol­de. Med ett ble den unge ge­ne­ra­len truf­fet av en kule i si­den. Han steg av hes­ten og for­søk­te å gå i sik­ker­het, men seg­net snart om på grunn av sjok­ket og blod­ta­pet. Hjelpe­løs ble han lig­gen­de på mar­ken mens men­ne­ne hans flyk­tet for­bi.

Et par nord­stats­re­gi­men­ter prøv­de å gå til mot­an­grep idet Earlys geor­gi­ere var i ferd med å nå top­pen av høy­den. Men også de hav­net i en gru­som kryss­ild og an­gre­pe­ne de­res ble raskt stop­pet. Det ene – 17. Con­nec­ti­cut – flyk­tet like etter at ho­det til re­gi­ments­sje­fen de­res ble smad­ret av et ar­til­leri­pro­sjek­til.

Vest for høy­den kjem­pet tre and­re av Barlows re­gi­men­ter de­spe­rat mot over­mak­ten. En av nordstatssoldatene for­tal­te at de fre­ne­tisk bet opp pa­pir­hyl­se­ne og la­det ge­va­ere­ne mens sør­stats­sol­da­te­ne na­er­met seg hur­tig fra alle kan­ter. Han hus­ket også den øre­dø­ven­de lar­men, den tyk­ke krutt­røy­ken og de stram­me luk­te­ne. Han kun­ne knapt se men­ne­ne ved si­den av seg. Og hele ti­den falt fle­re blå­kled­de om på mar­ken.

«IN­NE I BYEN RÅ­DET FULLT KAOS. RUNDT 10 000 SOL­DA­TER FRA FØRS­TE OG EL­LEV­TE KORPS FOR­SØK­TE Å PRES­SE SEG GJEN­NOM DE TRAN­GE BYGATENE SAM­TI­DIG. DISIPLINEN VAR I FERD MED Å BRY­TE FULL­STEN­DIG SAM­MEN, DE FLES­TE NORDSTATSSOLDATENE TENK­TE NÅ BA­RE PÅ Å RED­DE SITT EGET SKINN.»

Barlows di­vi­sjon brøt sam­men og strøm­met til­ba­ke mot Gettysburg. Den and­re av Howards di­vi­sjo­ner på nord­si­den av byen gjor­de noen for­tvil­te for­søk på å stop­pe Earlys an­grep, men opp­nåd­de ikke stort mer enn å øke taps­tal­le­ne.

Iføl­ge fle­re med­lem­mer av 82.

Il­li­nois var det­te re­gi­men­tet et av de sis­te til å for­la­te slag­mar­ken nord for Gettysburg. Ber­gen­se­ren Eriksen og hans skan­di­na­vis­ke kom­pa­ni skal ha ut­mer­ket seg med stø­dig og di­si­pli­nert opp­tre­den. Men hel­ler ikke Erik­sens kom­pa­ni slapp fra det uten tap. 20 år gam­le Iver Even­sen fra Stavanger ble dø­de­lig så­ret. Blant kom­pa­ni­ets øv­ri­ge så­re­de var ser­sjant Ole K. Hal­vor­sen fra Ber­gen og en an­nen nord­mann ved navn Gottschalk Ol­son. Halvor H. Ol­son (med for­eld­re fra Tinn i Tele­mark) og Sy­ver Ras­mus­sen fra Chris­tia­nia (Oslo) ble tatt til fan­ge.

Lee tar kom­man­do­en

Mens Ear­ly gjor­de seg klar til å an­gri­pe Howards lin­jer nord for Gettysburg an­kom ge­ne­ral Lee slag­mar­ken vest for Mcp­her­sons Rid­ge. I ut­gangs­punk­tet var Lee mis­for­nøyd med at Heth og Ewell had­de inn­latt seg på et slag selv om han had­de gitt dem ty­de­lig ord­re om å ven­te til

Sørstatsha­erens an­grep 2. juli. For­fat­te­rens kart.

ha­eren var sam­let. Men etter hvert innså Lee at til­fel­dig­he­te­ne had­de gitt ham en strå­len­de mu­lig­het. Heth had­de nå fått støt­te av en an­nen sør­stats­di­vi­sjon fra vest, og Ewell had­de fle­re bri­ga­der kla­re til å an­gri­pe fra nord. Sam­men kun­ne de knu­se nord­stats­styr­ke­ne i Gettysburg mel­lom seg. Lee ga sine di­vi­sjo­ner ord­re om å an­gri­pe langs hele lin­jen. Til sam­men had­de han nå rundt 24 000 mann på slag­mar­ken mot un­der 19 000 nord­stats­sol­da­ter fra Førs­te og El­lev­te korps.

Tid­lig på etter­mid­da­gen, un­der en ste­ken­de sol, ryk­ket Heths di­vi­sjon fram på ny, an­ført av to bri­ga­der som ennå ikke had­de va­ert i kamp. På Mcp­her­son’s Rid­ge ven­tet Jern­bri­ga­den og and­re av­de­lin­ger fra nord­statsha­erens Førs­te korps. Det ble en hard og seig kamp med sto­re tap på beg­ge si­der. I sør­stats­re­gi­men­tet 26. North Caro­lina – det størs­te i Le­es armé med over 800 mann – ble minst 80 drept og 500 så­ret un­der stri­den med Jern­bri­ga­den i sko­gen sør for Mcp­her­son-går­den. And­re re­gi­men­ter had­de lig­nen­de taps­tall.

Kam­pen i sko­gen var et he­te­dir­ren­de in­fer­no, for in­ne mel­lom traer­ne ble som­mer­var­men for­ster­ket av den stin­ne luf­ten og kropps­var­men fra alle de kjem­pen­de. En sør­stats­sol­dat for­tal­te at det ble vans­ke­lig å lade ge­va­ere­ne for­di svet­ten som sil­te fra hen­de­ne de­res gjor­de lade­stok­ke­ne av jern slei­pe og glat­te.

Førs­te korps had­de hatt bed­re tid enn El­lev­te korps til å for­be­re­de sine stil­lin­ger, dess­uten var høy­de­ryg­ge­ne vest for Gettysburg let­te­re å for­sva­re enn de åpne mar­ke­ne nord for byen. Der­for ble kam­pen jev­ne­re her, og de an­gri­pen­de sørstats­trop­pe­ne led fryk­te­li­ge tap.

Med god hjelp fra en av Ewells sør­stats­bri­ga­der som an­grep fra nord klar­te Heths menn til slutt å dri­ve Jern­bri­ga­den og and­re nord­stats­av­de­lin­ger fra Mcp­her­son’s Rid­ge. Men nordstatssoldatene fort­sat­te kam­pen på den nes­te høy­de­ryg­gen, Se­mi­na­ry Rid­ge, ba­re noen hund­re me­ter len­ger øst.

Heths skade­skut­te di­vi­sjon kom in­gen vei mot stil­lin­ge­ne på Se­mi­na­ry Rid­ge, og en an­nen sør­stats­di­vi­sjon måt­te over­ta angrepet fra vest. Den­ne di­vi­sjo­nen fikk også hard med­fart i den vold­som­me ild­gi­vin­gen fra blå­jak­ke­ne på Se­mi­na­ry Rid­ge, og for en stund gikk angrepet i stå. En of­fi­ser i Jern­bri­ga­den rap­por­ter­te at ge­vaer­sal­ve­ne fra re­gi­men­tet hans fel­te sør­stats­sol­da­te­ne «som en ljå gjen­nom gress.»

Men for­sva­ret av høy­de­ryg­gen kun­ne ikke vare stort len­ger. Den nord­re en­den av lin­jen ble angrepet på tre kan­ter av Ewells bri­ga­der og var i ferd med å bry­te sam­men. Sam­ti­dig be­gyn­te and­re sør­stats­styr­ker å kom­me rundt sør­en­den av stil­lin­gen. Og bak seg kun­ne men­ne­ne fra Førs­te korps se El­lev­te korps i full re­t­rett gjen­nom Gettysburg med Earlys trop­per hakk i hael. Om ikke len­ge vil­le Førs­te korps va­ere om­rin­get. En hur­tig re­t­rett var det enes­te som kun­ne red­de korp­set fra til­in­tet­gjø­rel­se.

Snart strøm­met blå­jak­ke­ne ned skrå­nin­gen fra Se­mi­na­ry Rid­ge og inn mot Gettysburg. Noen re­gi­men­ter for­søk­te å hol­de seg sam­let og få til et noen­lun­de kon­trol­lert til­bake­tog, mens and­re had­de opp­løst seg til løse flok­ker av menn som flyk­tet for li­vet. Sør­stats­sol­da­te­ne

«NOEN AV BY­ENS INN­BYG­GE­RE HAD­DE SØK TILFLUKT I KJELLERNE SINE. GJEN­NOM KJELLERVINDUENE BLE DE VETTSKREMTE VIT­NER TIL AT KRI­GEN PLUT­SE­LIG BLE UTKJEMPET RETT FORAN DØRSTOKKEN DE­RES. DE HØR­TE GEVAERSALVER PÅ KLOSS HOLD OG SÅ KU­LER SMEL­LE INN I HUSVEGGENE SÅ FLISER OG MURPUSS SPRUTET.»

Et mo­der­ne bil­de av Litt­le Round Top sett fra De­vil's Den. Slag­mar­ken er godt be­vart, og vel verdt et be­søk.

pres­set på fra alle kan­ter og for­søk­te å av­sk­ja­ere re­trett­mu­lig­he­te­ne. Fle­re gan­ger ble de flyk­ten­de blå­jak­ke­ne ut­satt for en dre­pen­de kryss­ild. Jern­bri­ga­den var en av av­de­lin­ge­ne som led sto­re tap un­der re­tret­ten gjen­nom Gettysburg.

In­ne i byen rå­det fullt kaos. Rundt

10 000 sol­da­ter fra Førs­te og El­lev­te korps for­søk­te å pres­se seg gjen­nom de tran­ge bygatene sam­ti­dig. Disiplinen var i ferd med å bry­te full­sten­dig sam­men, de fles­te nordstatssoldatene tenk­te nå ba­re på å red­de sitt eget skinn. Sørstats­trop­pe­ne had­de al­le­re­de be­gynt å tren­ge inn i byen og fyr­te løs på de sam­men­pres­se­de mas­se­ne av flyk­ten­de blå­jak­ker.

Noen av by­ens inn­byg­ge­re had­de søk tilflukt i kjellerne sine. Gjen­nom kjellervinduene ble de vettskremte vit­ner til at kri­gen plut­se­lig ble utkjempet rett foran dørstokken de­res. De hør­te gevaersalver på kloss hold og så ku­ler smel­le inn i husveggene så fliser og murpuss sprutet. Nå og da de­to­ner­te ar­til­le­ri­gra­na­ter mot hus­ta­ke­ne med vold­som­me brak og tak­stein og tak­ren­ner fløy i alle ret­nin­ger.

En ten­årings­gutt for­tal­te at han så en nord­stats­sol­dat løpe ned­over ga­ten med noen sør­stats­sol­da­ter like bak seg. Den flyk­ten­de sol­da­ten had­de åpen­bart in­gen pla­ner om å kjem­pe mer, men han vil­le hel­ler ikke over­gi seg. Han prøv­de ba­re å kom­me seg unna. En av for­føl­ger­ne rop­te: «Skyt ham! Skyt ham!» Et ge­va­er­skudd smalt og nord­stats­sol­da­ten falt død om rett foran hu­set der ten­årin­gen bod­de.

Tross for­vir­rin­gen og skudd­sal­ve­ne fra for­føl­ger­ne klar­te meste­par­ten av nordstatssoldatene å kom­me seg hel­skin­net gjen­nom ga­te­ne og opp på åsen Ce­me­te­ry Hill like sør for byen. Her for­søk­te nord­stats­ge­ne­ra­le­ne å etab­le­re en for­svars­stil­ling.

Man­ge av re­gi­men­te­ne som sam­let seg på åsen var sør­ge­lig re­du­ser­te etter da­gens kam­per. Jern­bri­ga­den kun­ne for ek­sem­pel ba­re mønst­re rundt 600 av de over 1 800 som had­de va­ert på plass i rek­ke­ne da sla­get star­tet. Blant Jern­bri­ga­dens fal­ne var den nors­ke inn­vand­re­ren Pe­ter M. Ole­son. Fle­re and­re nors­ke var så­ret: Sa­mu­el El­liot (Svend Hel­lick­sen (El­ling­sen?) fra Hal­ling­dal),

Ole Strand (fra Vald­res), Pe­ter A. Ever­son (ba­re 17 år gam­mel) og Ole Gun­der­son. En ber­gen­ser som var inn­rul­lert un­der det un­der­li­ge nav­net Louis Tam­son ble tatt til fan­ge.

Blå­jak­ke­ne på åsen

Så langt had­de Le­es sør­stats­sol­da­ter sei­ret ved Gettysburg. Blå­jak­ke­ne var dre­vet på flukt langs hele front­lin­jen. Le­es sei­ers­rek­ke fort­sat­te, og den en­de­li­ge sei­e­ren, den som kun­ne av­gjø­re kri­gen og gi Sørsta­te­ne uav­hen­gig­het, syn­tes na­er.

Men sla­get var ikke over. På Ce­me­te­ry Hill var nord­stats­ge­ne­ra­le­ne tra­velt opp­tatt med å po­si­sjo­ne­re sine trop­per og set­te nytt mot i de slag­ne trop­pe­ne. Det­te ar­bei­det ble le­det av ge­ne­ral Win­field

Scott Han­cock som ny­lig had­de an­kom­met slag­mar­ken for å over­ta kom­man­do­en etter ord­re fra ge­ne­ral Meade. 39 år gam­le Han­cock var som skapt for den­ne opp­ga­ven. Han var høy, bred­byg­get, og for­me­lig oste av selv­til­lit og na­tur­lig auto­ri­tet. Ru­ven­de rakrygget i sadelen red han rundt på åsen og oppildnet sol­da­te­ne med sin kraf­ti­ge stem­me. De som sluntret unna el­ler ikke adlød ord­re øyeblikkelig fikk fart på seg etter å ha fått en dose av hans im­po­ne­ren­de register av eder og banneord.

Sam­ti­dig, på den and­re si­den av

Gettysburg, innså Lee at Ce­me­te­ry Hill bur­de erob­res for at sei­e­ren hans skul­le bli full­kom­men. Det var fort­satt et par ti­mer med dags­lys igjen. Pro­ble­met var ba­re å fin­ne ut hvil­ke trop­per han skul­le bru­ke. Ewells di­vi­sjo­ner var i ferd med å ok­ku­pe­re Gettysburg, og var na­er­mest Ce­me­te­ry

Hill, men Ewell var lite vil­lig til an­gri­pe åsen, han men­te at sol­da­te­ne hans var for slit­ne etter da­gens stra­ba­ser. Det sto enda ver­re til med Heths di­vi­sjon og de and­re trop­pe­ne som had­de mis­tet tu­se­ner av menn i kam­pe­ne mot Førs­te korps vest for byen. And­re di­vi­sjo­ner var til­gjen­ge­li­ge, men det tok tid å få dem i stil­ling, og Lee valg­te å be­hol­de en av dem i re­ser­ve.

Ver­di­full tid gikk tapt mens Lee og hans ge­ne­ra­ler vur­der­te for­skjel­li­ge pla­ner. Lee unn­lot å ta di­rek­te sty­ring, det enes­te han gjor­de var å sen­de føl­gen­de ord­re til Ewell: «An­grip, hvis for­hol­de­ne lig­ger til ret­te for det.» Ord­ren bur­de kan­skje va­ert kla­re­re for­mu­lert, for Ewell nøl­te, og angrepet ble ald­ri noe av. Si­den den gang har man­ge his­to­ri­ke­re hev­det at Ewell her kas­tet bort en gyl­len mu­lig­het til å gi nord­statsha­eren nåde­stø­tet, men ny­ere forsk­ning an­ty­der at Lee må ba­ere meste­par­ten av skyl­den for at angrepet på Ce­me­te­ry Hill ikke ble gjen­nom­ført. Det er dess­uten langt fra sik­kert at sørstats­trop­pe­ne vil­le klart å stor­me en så sterk stil­ling sent på etter­mid­da­gen 1. juli.

Heni­mot kveld be­gyn­te fle­re nord­stats­trop­per å an­kom­me Ce­me­te­ry

Hill, der­iblant to hele armé­korps, og fle­re var på vei. Sent på nat­ten red ge­ne­ral Meade per­son­lig opp på åsen og tok kom­man­do­en over sine styr­ker. Han kon­fe­rer­te med sine ge­ne­ra­ler og be­stem­te at stil­lin­gen skul­le hol­des nes­te dag. USAS frem­tid skul­le av­gjø­res her.

I ly­set fra en klar full­måne mar­sjer­te lan­ge ko­lon­ner mot slag­mar­ken. Beg­ge par­ter mot­tok sto­re for­sterk­nin­ger, og i lø­pet av nes­te dag vil­le ha­ere­ne va­ere sam­let ved Gettysburg; rundt

65 000 sør­stats­sol­da­ter mot 86 000 nord­stats­sol­da­ter.

Hvete­åke­ren og Fers­ken­ha­gen

Om mor­ge­nen 2. juli gjor­de ha­ere­ne seg kla­re til å fort­set­te sla­get, men for­be­re­del­se­ne tok tid og so­len steg høyt på him­me­len uten at det kom til noen stør­re sam­men­støt.

Meade plas­ser­te sine korps i en kom­pakt for­svars­po­si­sjon langs høy­de­ne sør for Gettysburg. Lin­jen had­de form som en enorm fiske­krok, med spis­sen fes­tet på en stei­ne­te skog­kledd ås kalt Culp’s

Hill, buen rundt Ce­me­te­ry Hill, og skaf­tet struk­ket sørover langs den lave ås­ryg­gen Ce­me­te­ry Rid­ge. Ved lin­jens sør­li­ge ende, Me­a­des ven­st­re flan­ke, lå to skog­kled­de åser kalt Litt­le Round Top og Big Round Top. Meade had­de in­gen pla­ner om å an­gri­pe. Han vil­le hol­de stil­lin­gen og ven­te på fien­dens an­grep.

Etter suk­ses­sen da­gen før var Lee fast be­stemt på å fort­set­te an­gre­pe­ne. Po­to­mac-ar­me­en skul­le knu­ses en gang for alle. Men Lee had­de sto­re pro­ble­mer med å få iverk­satt sine an­greps­pla­ner. Ge­ne­ral Stuart og meste­par­ten av ka­va­le­ri­et had­de frem­de­les ikke duk­ket opp, og uten dem var det vans­ke­lig å fore­ta en skik­ke­lig re­ko­gno­se­ring av ter­ren­get og fien­dens stil­lin­ger. I til­legg var Le­es mest be­trod­de ge­ne­ral, Ja­mes Longs­tre­et, ue­nig i Le­es of­fen­si­ve tak­tikk. Longs­tre­et vil­le helst mar­sje­re sørover, rundt Po­to­mac-ar­me­en, og inn­ta en for­svars­po­si­sjon mel­lom den og Washing­ton for på den må­ten å tvin­ge Meade til å an­gri­pe sør­statsha­eren. Da

Lee av­vis­te det­te ble Longs­tre­et sva­ert mis­for­nøyd, og opp­tråd­te pas­sivt og uin­spi­rert.

Le­es plan var at Longs­tre­ets korps, som ikke had­de va­ert i il­den da­gen før, skul­le mar­sje­re i en sving mot sør og an­gri­pe Me­a­des ven­st­re flan­ke like nord for Litt­le Round Top. Etter at Longs­tre­ets an­grep had­de truk­ket til seg Me­a­des re­ser­ver skul­le Ewell an­gri­pe fra mot­satt side,

mot Culp’s Hill og Ce­me­te­ry Hill. Der­som an­gre­pe­ne lyk­tes, vil­le de knu­se Po­to­ma­ca­r­me­en som i en knipe­tangs­ma­nø­ver.

Longs­tre­et bruk­te lang tid på å kom­me seg i po­si­sjon. Det­te skyld­tes del­vis pro­ble­mer med å fin­ne en marsj­rute som ikke kun­ne se­es av fien­dens ut­kikks­post på Litt­le Round Top. Longs­tre­ets mang­len­de en­tu­si­as­me for Le­es an­greps­plan bi­dro hel­ler ikke til å få opp far­ten.

Da Longs­tre­ets di­vi­sjo­ner na­er­met seg de plan­lag­te ut­gangs­po­si­sjo­ne­ne for angrepet fikk de seg en ube­ha­ge­lig over­ras­kel­se. Et helt nord­stats­korps had­de ryk­ket fram fra Ce­me­te­ry Rid­ge og tatt stil­ling på et høyde­drag med en fers­ken­hage på top­pen. Det­te før­te til at Longs­tre­ets menn måt­te mar­sje­re en om­vei og end­re an­greps­pla­nen.

Nord­stats­korp­set i og rundt fers­ken­ha­gen var Po­to­mac-armé­ens

Tred­je korps, kom­man­dert av ge­ne­ral Dan Sick­les. Han var en så­kalt «po­li­tisk ge­ne­ral», en po­li­ti­ker uten mi­li­ta­er ut­dan­nel­se el­ler er­fa­ring som had­de opp­nådd høy mi­li­ta­er rang på grunn av sin po­li­tis­ke inn­fly­tel­se. Sick­les var sva­ert egen­rå­dig og etter egen opp­fat­ning en sva­ert dyk­tig ge­ne­ral.

Da Meade ga ham ord­re om å plas­se­re Tred­je korps langs Ce­me­te­ry Rid­ge mis­lik­te Sick­les po­si­sjo­nen. I det­te om­rå­det fla­tet Ce­me­te­ry Rid­ge ut og for­svant nes­ten helt na­er fo­ten av Litt­le Round Top. Foran stil­lin­gen sin så Sick­les høyde­dra­get med fers­ken­ha­gen om­trent en kilo­me­ter mot vest. Han men­te at det så ut som en langt bed­re stil­ling for ka­no­ne­ne hans, og uten å gi be­skjed til Meade flyt­tet han hele korp­set sitt fram og tok stil­ling på beg­ge si­der av fers­ken­ha­gen. Den­ne uauto­ri­ser­te frem­ryk­nin­gen skap­te en sår­bar ut­bu­ling i nord­stats­lin­jen, og strakk Sick­les’ lin­jer slik at han ikke len­ger had­de trop­per til å dek­ke Litt­le Round Top.

Klok­ken fire om etter­mid­da­gen var Longs­tre­ets sør­stats­di­vi­sjo­ner en­de­lig kla­re til å an­gri­pe. De vel­tet fram med vold­som kraft over en to kilo­me­ter bred front, og i noen av kri­gens har­des­te kam­per drev de Sick­les’ korps til­ba­ke mot Ce­me­te­ry Rid­ge. Små styk­ker med jord­bruks­land og ut­mark som tid­li­ge­re ba­re had­de hatt be­tyd­ning for de lo­ka­le bøn­der, fikk etter den­ne da­gen na­sjo­nal be­røm­mel­se på grunn av alle men­ne­ne som ble drept der: The Peach Or­chard (Fers­ken­ha­gen), The Wheat­field (Hvete­åke­ren) og en ur med sto­re stein­blok­ker kalt De­vil’s Den (Dje­ve­lens hi).

Sør­stats­sol­da­te­ne stor­met De­vil’s

Den etter blo­di­ge naer­kam­per, og var na­er ved å ta den ube­vok­te­de åsen Litt­le Round Top, der ka­no­ne­ne de­res vil­le kun­ne be­skyt­te nord­stats­lin­je­ne på Ce­me­te­ry Rid­ge side­lengs og gjø­re Me­a­des stil­ling uhold­bar. Men i sis­te li­ten gikk en nord­stats­bri­ga­de i stil­ling på åsen og klar­te så vidt å hol­de stand mot sør­stats­trop­pe­nes vold­som­me an­grep.

Len­ger nord bøl­get kam­pen fram og til­ba­ke gjen­nom Hvete­åke­ren. Par­te­ne

«KARDESKLADNINGENE VAR TYN­NE METALLHYLSER FYLT MED SMÅ RUN­DE JERNKULER. NÅR LADNINGEN BLE AV­FYRT REVNET HYLSEN SLIK AT JERNKULENE OG SPLINTENE FRA HYLSEN BLE SPREDD SOM EN ENORM HAGLLADNING. KARDESKER VAR SPE­SI­ELT EF­FEK­TI­VE MOT TET­TE FOR­MA­SJO­NER AV FIENDTLIGE SOL­DA­TER.»

skif­tet om å ha over­ta­ket etter hvert som de send­te inn for­sterk­nin­ger. Hundre­vis falt mel­lom hvete­ak­se­ne og tu­se­ner ble så­ret.

Så send­te Longs­tre­et en bri­ga­de med Mis­sis­sip­pi-re­gi­men­ter rett mot Sick­les ut­sat­te po­si­sjon i Fers­ken­ha­gen. Men­ne­ne fra Mis­sis­sip­pi ut­støt­te «The Re­bel Yell» – sør­stats­sol­da­te­nes sking­ren­de krigs­rop – mens de stor­met mot Fers­ken­ha­gen med fel­te ba­jo­net­ter. Nordstatssoldatene klar­te ikke å stå imot det­te plut­se­li­ge storm­lø­pet, og snart strøm­met Longs­tre­ets menn tri­um­fe­ren­de inn blant fers­ken­traer­ne. Blå­jak­ke­ne flyk­tet hals over hode.

Bige­lows bat­te­ri

Sick­les po­si­sjon var smad­ret på midt­en og med det­te rak­net lin­je­ne hans full­sten­dig. Nord­stats­trop­pe­ne i Hvete­åke­ren ble angrepet fra fle­re kan­ter og dre­vet på flukt. Imens fort­sat­te Mis­sis­sip­pi-bri­ga­den sin frem­ryk­ning fra Fers­ken­ha­gen.

Over­alt pres­set Longs­tre­ets menn sine mot­stan­de­re bak­over. Men blå­jak­ke­ne bet godt fra seg un­der re­tret­ten.

Fle­re ka­non­bat­te­ri­er gjor­de helte­mo­dig inn­sats for å sin­ke sør­stats­sol­da­te­nes frem­marsj. Ett av dis­se var kap­tein Bige­lows 9. Mas­sachu­setts let­te bat­te­ri med sine seks 12-punds bronse­ka­no­ner. To av ka­no­ne­ne sto un­der kom­man­do av løyt­nant Chris­top­her Erick­son (Erich­sen), som opp­rin­ne­lig kom fra går­den Da­lå­ker på Ren­nes­øy i Ro­ga­land. 28 år gam­le Erick­son var al­le­re­de truf­fet av en gra­nat­splint i brys­tet, men vil­le ikke for­la­te slag­mar­ken, selv om lun­gen var ska­det og det dryp­pet blod fra mun­nen hans.

Til å be­gyn­ne med had­de Bige­lows bat­te­ri va­ert sta­sjo­nert like øst for Fers­ken­ha­gen. Med frykt­inn­gy­ten­de ef­fekt had­de det fyrt løs på de frem­ryk­ken­de mas­se­ne med sør­stats­sol­da­ter. Da nord­stats­stil­lin­gen kol­lap­set, trakk bat­te­ri­et seg til­ba­ke mot gårds­tu­net til en fa­mi­lie ved navn Trost­le.

Un­der re­tret­ten gjor­de bat­te­ri­et sta­dig holdt og fyr­te løs med kardes­klad­nin­ger for å hol­de fien­den på av­stand. Kardeskladningene var tyn­ne metallhylser fylt med små run­de jernkuler. Når ladningen ble av­fyrt revnet hylsen slik at jernkulene og splintene fra hylsen ble spredd som en enorm haglladning. Kardesker var spe­si­elt ef­fek­ti­ve mot tet­te for­ma­sjo­ner av fiendtlige sol­da­ter.

Like ved Trost­les gårds­tun kom en ar­til­leri­ma­jor ri­den­de og ga ord­re om at Bige­lows bat­te­ri skul­le stop­pe re­tret­ten og hol­de stil­lin­gen ved Trost­le-går­den

«til det sis­te» for å vin­ne tid slik at en ny for­svars­lin­je kun­ne etab­le­res på Ce­me­te­ry Rid­ge, noen hund­re me­ter len­ger bak. I prak­sis be­tyd­de det­te at bat­te­ri­et skul­le of­res for å red­de nord­statsha­eren fra et mu­lig ne­der­lag.

Bige­low plas­ser­te sine seks ka­no­ner i en halv­sir­kel slik at de kun­ne sky­te både mot sør og vest. Erick­sons to ka­no­ner sto i midt­en. Det var en dår­lig ka­non­stil­ling, for den var om­gitt av et lite høyde­drag som be­gren­set skudd­fel­tet til knap­pe hund­re me­ter. Dess­uten fan­tes det in­gen in­fan­teri­av­de­lin­ger som kun­ne støt­te bat­te­ri­et og hol­de fien­dens ge­va­er­skyt­te­re på av­stand. Ar­til­le­ris­te­ne måt­te kla­re seg ale­ne.

Bige­low gjor­de det bes­te ut av en dår­lig si­tua­sjon. Han fikk sine menn til å lade ka­no­ne­ne med dob­le kardes­klad­nin­ger og ven­tet til en slaglinje med sør­stats­sol­da­ter kom til syne over høyde­dra­get foran dem. Så ga han ga ord­ren: «Fyr!»

Med øre­dø­ven­de brak sprutet ka­no­ne­ne ut sine by­ger med me­tall. Ar­til­le­ris­te­ne gikk straks i gang med den nøye inn­øvde pro­se­dy­ren for å lade ka­no­ne­ne på nytt. De la­det og skjøt så fort de kun­ne mens krutt­røy­ken tet­net og an­gri­per­nes ge­va­er­ku­ler pep rundt ho­de­ne de­res. Selv om han var så­ret satt Erick­son til hest like bak sine to ka­no­ner. Et øyen­vit­ne for­tal­te at han svai­et i sadelen og at blo­det skum­met rundt mun­nen hans. Sør­stats­sol­da­te­ne kom sta­dig na­er­me­re. Iføl­ge Bige­low stor­met de rett mot mun­nin­ge­ne til Erick­sons ka­no­ner før de ble «blåst bort» av kardeskladningene. Men det var­te ikke len­ge før de ryk­ket fram på ny.

An­gri­per­nes ge­vaerild ble mer og mer in­tens. Fle­re og fle­re av hes­te­ne som skul­le trek­ke ka­no­ne­ne ble truf­fet, uten dem var det små sjan­ser for å red­de unna ka­no­ne­ne før sør­stats­sol­da­te­ne stor­met stil­lin­gen. Også ar­til­le­ris­te­ne ble truf­fet. «Ser­sjan­te­ne mine ble skutt ned en etter en, [truf­ne] hes­ter spar­ket og lå over­alt,» for­tal­te Bige­low.

Erick­son spo­ret hes­ten for å ri bort til en av de and­re of­fi­se­re­ne. Nes­ten med det sam­me ble han truf­fet av fle­re ku­ler og dei­set i bak­ken. Hes­ten hans løp inn i fien­dens lin­jer. Erick­son var død.

Sør­stats­sol­da­te­ne be­gyn­te nå å tren­ge inn i ka­non­stil­lin­gen. En av dem var en fane­ba­erer som sprang opp på en am­mu­ni­sjons­kas­se og vei­vet tri­um­fe­ren­de med fa­nen sin. Bige­low ga nå ord­re om re­t­rett, men det fan­tes ba­re nok hes­ter til to av ka­no­ne­ne. Dis­se unn­slapp med nød og nep­pe. De fire and­re falt i fien­dens hen­der. Bige­low selv ble al­vor­lig så­ret og måt­te hjel­pes i sik­ker­het.

Mas­sachu­setts-bat­te­ri­et had­de måt­tet be­ta­le dyrt for sitt tap­re for­svar av stil­lin­gen ved Trost­le-går­den, men i mel­lom­ti­den had­de and­re nord­stats­bat­te­ri­er ruk­ket å dan­ne en ny stil­ling på Ce­me­te­ry Rid­ge.

1. Min­ne­so­tas an­grep

Selv om Bige­lows bat­te­ri og and­re nord­stats­av­de­lin­ger had­de gjort en tap­per inn­sats for å sin­ke Longs­tre­ets frem­ryk­ning, var si­tua­sjo­nen frem­de­les kri­tisk for Me­a­des armé. Sick­les’ korps var knust, og den nye nord­stats­lin­jen på Ce­me­te­ry Rid­ge be­sto ba­re av en tynn lin­je ka­no­ner nes­ten uten in­fan­teri­støt­te. For­sterk­nin­ger fra and­re de­ler av nord­stats­stil­lin­ge­ne var på vei, men det vil­le ta tid før de nåd­de fram. Og nå fikk Longs­tre­et hjelp fra enda en sør­stats­di­vi­sjon som an­grep nord for Fers­ken­ha­gen, rett mot Ce­me­te­ry Rid­ge.

Sørstatsha­erens an­grep 3. juli. For­fat­te­rens kart.

Sørstats­re­gi­men­te­nes røde fa­ner blaf­ret i det skrå ly­set fra kvelds­so­len mens de ryk­ket fram mot den lave ås­kam­men. Sørsta­te­nes drøm om sei­er og uav­hen­gig­het syn­tes na­er­me­re opp­fyl­lel­se enn noen­sin­ne.

Da Sick­les le­det sitt korps fram mot Fers­ken­ha­gen had­de det opp­stått en åp­ning mel­lom hans lin­jer og ge­ne­ral Han­cocks And­re korps på Ce­me­te­ry Rid­ge. Nå styr­te fem Ala­ba­ma-re­gi­men­ter fra ge­ne­ral Wil­cox’ sør­stats­bri­ga­de rett mot den­ne åp­nin­gen.

Ge­ne­ral Han­cock så hva som var i ferd med å skje. Kvel­den i for­vei­en had­de han sta­bi­li­sert si­tua­sjo­nen på Ce­me­te­ry Hill og satt nytt mot i de slag­ne nord­stats­trop­pe­ne. Nå var ge­ne­ra­len med den run­gen­de røs­ten igjen rett mann på rett sted til rett tid. Han så at den an­gri­pen­de sør­stats­bri­ga­den måt­te stop­pes, men han mang­let trop­per. Den enes­te av­de­lin­gen han had­de for hån­den var åtte kom­pa­ni­er fra 1. Min­ne­so­ta re­gi­ment, rundt 290 mann mot Wil­cox’ 1 600. Det var en de­spe­rat si­tua­sjon, og Han­cock tok straks en de­spe­rat be­slut­ning: Han vil­le ofre Min­ne­so­ta­re­gi­men­tet for å vin­ne tid til å hen­te for­sterk­nin­ger.

Han­cock red bort til re­gi­men­tets oberst og pek­te mot en fane midt i Wil­cox’ slaglinje. «Ser du den fa­nen?» spur­te Han­cock. Ober­s­ten nik­ket. «Godt. Ta den!»

«Hver enes­te mann for­sto straks hva den ord­ren be­tyd­de,» for­tal­te løyt­nant Loch­ren. «Vi kom alle til å bli drept el­ler så­ret. Re­gi­men­tet skul­le of­res for å vin­ne noen mi­nut­ter og red­de stil­lin­gen.»

Stri­mer av krutt­røyk fra kam­pe­ne rundt Trost­le-går­den drev over mar­ke­ne i det ble­ke skum­rings­ly­set da 1. Min­ne­so­ta mar­sjer­te ned den sla­ke skrå­nin­gen fra Ce­me­te­ry Rid­ge, rett mot fien­den. Men­ne­ne fra Min­ne­so­ta var hard­bar­ke­de ve­te­ra­ner med en aere­full me­ritt­lis­te fra fle­re av bor­ger­kri­gens størs­te slag. Rundt 15 av dem var nors­ke inn­vand­re­re. En av dis­se var den 26 år gam­le ser­sjan­ten Char­les A. Ste­en, en av seks brød­re fra Gro­rud­da­len som alle kjem­pet i den ame­ri­kans­ke bor­ger­kri­gen.

1. Min­ne­so­ta stor­met mot fien­den i spring­marsj med fel­te ba­jo­net­ter. Til å be­gyn­ne med vek sør­stats­sol­da­te­ne til­ba­ke for det plut­se­li­ge angrepet, men Wil­cox’ menn fikk snart sum­met seg, og fra tre si­der fyr­te de løs mot Min­ne­so­ta-re­gi­men­tet. Det var en gru­som ned­slak­ting, få re­gi­men­ter i bor­ger­kri­gen ble noen gang ut­satt for noe lig­nen­de.

Mens 1. Min­ne­so­ta ble skutt i styk­ker, fikk Han­cock den ti­den han treng­te til å hen­te for­sterk­nin­ger, og Wil­cox ble til slutt dre­vet til­ba­ke. Nord­stats­stil­lin­ge­ne på Ce­me­te­ry Rid­ge var igjen tryg­ge. Det lil­le re­gi­men­tets de­spe­ra­te an­grep had­de tjent sitt for­mål, men til en for­fer­de­lig pris. Rundt 170 var døde el­ler så­ret.

Char­les A. Ste­en var skutt i lå­ret og måt­te se­ne­re få bei­net am­pu­tert.

Pe­ter Ever­sen (Iversen) fra Ber­gen fikk

un­der­kje­ven skutt i styk­ker og slet med ska­de­ne res­ten av li­vet. John H. Dock­en fra Sands­va­er i Bus­ke­rud ble let­te­re så­ret i ar­men.

Opp Ce­me­te­ry Hill

Longs­tre­ets an­grep døde hen i skum­rin­gen, men­ne­ne hans had­de dre­vet blå­jak­ke­ne til­ba­ke og på­ført dem sto­re tap, men sør­stats­sol­da­te­ne klar­te ikke å opp­nå et av­gjø­ren­de gjen­nom­brudd. Det er mu­lig at Longs­tre­et vil­le hatt stør­re suk­sess der­som Ewell had­de angrepet Me­a­des and­re flan­ke, stil­lin­ge­ne på høy­de­ne

Culp’s Hill og Ce­me­te­ry Hill, slik Lee had­de plan­lagt. Fle­re av nord­stats­av­de­lin­ge­ne som stop­pet Longs­tre­et kun­ne da ha blitt tvun­get til å kjem­pe mot Ewell i ste­det. Men Ewell nøl­te, ak­ku­rat som da­gen før.

Først i kvel­din­gen, mens Longs­tre­ets an­grep var i ferd med å ebbe ut, send­te Ewell sine trop­per i an­grep. To sør­stats­bri­ga­der mar­sjer­te opp den stei­ne­te skrå­nin­gen mot kirke­går­den som ga navn til Ce­me­te­ry Hill. Den ene av dis­se bri­ga­de­ne var ge­ne­ral Hays’ Loui­sia­nab­ri­ga­de, hvor det var minst to, og kan­skje fle­re nors­ke inn­vand­re­re i rek­ke­ne, noen av de få nord­men­ne­ne som var inn­rul­lert i sør­statsha­eren.

Tross hef­tig ild fra en rek­ke nord­stats­ka­no­ner plas­sert mel­lom grav­støt­te­ne og fra in­fan­te­ri i dek­ning bak et stein­gjer­de, klar­te sør­stats­sol­da­te­ne å stor­me stil­lin­ge­ne på top­pen av åsen og erob­ret fle­re ka­no­ner. Men len­ger kom de ikke. De to bri­ga­de­ne mang­let støt­te, res­ten av Ewells trop­per var langt bak, og i det til­ta­ken­de mør­ket gikk tall­mes­sig over­leg­ne nord­stats­styr­ker til mot­an­grep. Sør­stats­sol­da­te­ne måt­te gi slipp på ka­no­ne­ne og ble dre­vet til­ba­ke ned skrå­nin­gen. En av sør­stats­sol­da­te­ne som ble så­ret i det­te angrepet, var nord­man­nen Ole C. Rønd­ok­ken fra Loui­sia­na-bri­ga­den.

En an­nen del av Ewells korps an­grep den skog­kled­de åsen Culp’s Hill. Her had­de sørstats­trop­pe­ne li­ten frem­gang før natte­mør­ket sat­te en stop­per for kam­pe­ne.

Dag to av sla­get ved Gettysburg var

over. Le­es plan for å knu­se Po­to­ma­ca­r­me­en mel­lom Longs­tre­et og Ewell had­de mis­lyk­tes. Li­ke­vel nek­tet Lee å gi opp.

Han føl­te at an­gre­pe­ne hans had­de rys­tet blå­jak­ke­ne og hå­pet at et nytt stort an­grep nes­te dag vil­le få Po­to­mac-ar­me­en til å bry­te sam­men.

Lee had­de rett i at nord­statsha­eren had­de fått hard med­fart i kam­pe­ne 2. juli. Bort­imot 9 000 blå­jak­ker var drept el­ler så­ret, men sørstatsha­erens tap var like sto­re. Og Meade var fast be­stemt på å fort­set­te å hol­de stil­lin­gen nes­te dag. På et krigs­råd den kvel­den ga de frems­te nord­stats­ge­ne­ra­le­ne sin støt­te til Me­a­des be­slut­ning. Lee had­de be­sei­ret dem man­ge gan­ger, men den­ne gan­gen nek­tet de å gi seg.

Pick­etts an­grep

Le­es plan for sla­gets tred­je dag var å for­sø­ke å brøy­te seg gjen­nom sen­trum av Me­a­des for­svars­stil­ling med et mas­sivt fron­tal­an­grep mot Ce­me­te­ry Rid­ge. Ge­ne­ral Pick­etts di­vi­sjon, den enes­te di­vi­sjo­nen i Le­es armé som ennå ikke had­de del­tatt i sla­get, fikk opp­ga­ven med å lede fron­tal­an­gre­pet. To and­re di­vi­sjo­ner skul­le støt­te Pick­ett, slik at an­greps­styr­ken til sam­men be­sto av litt un­der 13 000 mann.

For­be­re­del­se­ne tok tid, først klok­ken ett på etter­mid­da­gen 3. juli be­gyn­te sør­stats­ar­til­le­ri­et et vold­somt bom­bar­de­ment som skul­le ba­ne vei for Pick­etts an­grep. Bom­bar­de­men­tet la­get en frykt­inn­gy­ten­de larm, men had­de li­ten virk­ning på nord­stats­stil­lin­ge­ne.

Etter om­trent to ti­mer tiet ka­no­ne­ne, og de lan­ge rek­ke­ne med sør­stats­sol­da­ter mar­sjer­te fram over de åpne mar­ke­ne mot Ce­me­te­ry Rid­ge. Det­te skul­le bli bor­ger­kri­gens mest be­røm­te an­grep, for all­tid hus­ket som «Pick­ett’s Char­ge».

Ute på mar­ke­ne ut­gjor­de an­gri­per­nes tet­te for­ma­sjo­ner glim­ren­de skyte­ski­ver for nord­stats­ka­no­ne­ne på Ce­me­te­ry Rid­ge, og gra­nat­eks­plo­sjo­ne­ne rev sva­ere hull i rek­ke­ne av sør­stats­sol­da­ter. «Ef­fek­ten

[av ka­non­il­den] var gru­som,» for­tal­te en sør­stats­of­fi­ser. «Noen gan­ger ble så man­ge som ti menn drept av en enes­te gra­nat.» Etter hvert som Pick­etts menn na­er­met seg ås­kam­men, ble lin­je­ne de­res sta­dig kor­te­re, og et spor av døde og så­re­de lå igjen bak dem. Men de stop­pet ikke.

Blå­jak­ke­ne lå i dek­ning bak et stein­gjer­de og ven­tet til Pick­etts menn var på godt skudd­hold, så reis­te de seg opp og fyr­te løs med ge­va­ere­ne sine. Pick­etts for­ma­sjo­ner gikk i opp­løs­ning, man­ge av sol­da­te­ne had­de fått nok, og flyk­tet til­ba­ke sam­me vei som de had­de kom­met. Li­ke­vel fort­sat­te angrepet. Dre­vet fram av sine of­fi­se­rer stor­met små grup­per av sør­stats­sol­da­ter de sis­te me­ter­ne fram mot stein­gjer­det. Her og der klar­te de å bry­te igjen­nom. En sør­stats­ge­ne­ral le­det om­trent 150 mann over gjer­det na­er en li­ten klyn­ge med høye tra­er. I vil­le naer­kam­per ble blå­jak­ke­ne pres­set bak­over. Pick­etts menn had­de brutt fien­dens lin­je, men det var alt­for få av dem igjen.

Fra alle kan­ter stor­met nord­stats­av­de­lin­ge­ne fram for å dri­ve sør­stats­sol­da­te­ne til­ba­ke. Res­te­ne av 1. Min­ne­so­ta re­gi­ment del­tok i mot­an­gre­pet. Det ble kjem­pet på kloss hold. Menn ble spid­det av ba­jo­net­ter og slått ned med ge­vaer­kol­ber. De brøl­te og skrek.

I lø­pet av noen mi­nut­ter var det over. Nes­ten alle sør­stats­sol­da­te­ne som krys­set stein­gjer­det var døde, så­ret el­ler tatt til fan­ge. De øv­ri­ge flyk­tet. Le­es sto­re fron­tal­an­grep had­de mis­lyk­tes. Mind­re enn halv­par­ten av sol­da­te­ne i Pick­etts di­vi­sjon kom hel­skin­net til­ba­ke. Samt­li­ge av di­vi­sjo­nens 15 re­gi­ments­sje­fer ble drept el­ler så­ret. Av de knap­pe 13 000 som del­tok i angrepet ble 1 200 drept, mens 3 350 ble tatt til fan­ge (man­ge av dem så­ret). Yt­ter­li­ge­re 1 800 så­re­de tok seg til­ba­ke til egne lin­jer.

Lee innså at sla­get var tapt. Han red inn blant sine flyk­ten­de sol­da­ter og gjor­de sitt bes­te for å få dem til å inn­ta for­svars­stil­lin­ger langs Se­mi­na­ry Rid­ge. Til en av de få ge­ne­ra­le­ne som kom hel­skin­net til­ba­ke etter å ha del­tatt i angrepet sa Lee: «Alt sam­men er min skyld. Det er jeg som har tapt den­ne

kam­pen, og du må hjel­pe meg ut av den så godt du kan.»

Lee fryk­tet at Meade vil­le be­nyt­te an­led­nin­gen til å gå til mot­an­grep, men Meade var for­nøyd med å ha vun­net sla­get og vil­le ikke ta noen sjan­ser.

Høy­vanns­mer­ket

Nes­te dag be­gyn­te den slag­ne sør­statsha­eren sitt til­bake­tog. Nord­statsha­eren fulg­te etter på re­spekt­full av­stand. Ti da­ger se­ne­re krys­set sør­stats­sol­da­te­ne Po­to­mac-el­ven og kom seg trygt til­ba­ke til Vir­gi­nia.

Selv om re­tret­ten var vel­lyk­ket, had­de Lee tapt sitt vik­tigs­te slag ved Gettysburg. Sørsta­te­ne skul­le ald­ri mer kom­me så na­er ved å vin­ne uav­hen­gig­het gjen­nom en av­gjø­ren­de tri­umf på slag­mar­ken. Ste­det der Pick­etts menn stor­met over stein­gjer­det på Ce­me­te­ry Rid­ge ble kjent som «the High Wa­ter Mark of the Con­fe­deracy» – Sørstats­kon­fø­de­ra­sjo­nens høy­vanns­mer­ke.

He­ret­ter måt­te Sørsta­te­ne først og fremst sat­se på å hol­de kri­gen gå­en­de i håp om at krigs­trett­het blant be­folk­nin­gen i nord til slutt vil­le tvin­ge pre­si­dent Lin­coln til å be om fred. Men det var et svakt håp, for Nord­sta­te­nes over­le­gen­het i an­tall menn og ma­te­ri­ell gjor­de seg sta­dig mer gjel­den­de.

I to år til gjor­de Sørsta­te­ne inn­bitt mot­stand mot de sva­ere nord­statsha­ere­ne som mar­sjer­te fram på alle fron­ter, men den 9. april 1865 ble ge­ne­ral Lee tvun­get til å over­gi seg med de sør­ge­li­ge res­te­ne av sin ha­er ved App­o­matt­ox i Vir­gi­nia. Like etter tok kri­gen slutt.

USA var igjen en sam­let til én na­sjon og sla­ve­ri ble for­budt i alle sta­te­ne.

Pick­etts an­grep 3. juli. Ge­ne­ral Lewis Ar­mis­te­ad (med hat­ten på sa­be­len) le­der sine menn over stein­gjer­det på Ce­me­te­ry Rid­ge mot det som skul­le bli kjent som Sørsta­te­nes «høy­vanns­mer­ke».

Det­te er vei­en som le­der opp til Gettysburg.

Sørstats­ge­ne­ra­len Ge­or­ge Pick­ett.

Sørstatsha­erens øverst­kom­man­de­ren­de ved Gettysburg: Ge­ne­ral Ro­bert E. Lee.

Nord­statsha­ere­nes øverst­kom­man­de­ren­de ved Gettysburg: Ge­ne­ral Ge­or­ge G. Meade.

Foto: Li­bra­ry of Con­gress

Nord­stats­leir før sla­get.

Illustrasjon: Osprey Pub­lish­ing

Ser­sjant, me­nig og tromme­gutt fra sør­statsha­eren i 1863.

Illustrasjon: Osprey Pub­lish­ing

En 2. løyt­nant, en ser­sjant og en me­nig i Nord­statsha­eren i 1863.

Foto: Li­bra­ry of Con­gress

Sørstatska­va­le­ri stop­per langs vei­en på sin frem­ryk­ning inn i nord­sta­te­ne.

Chris­ti­an Erentz Eriksen fra Ber­gen kom­man­der­te et skan­di­na­visk kom­pa­ni i nord­stats­re­gi­men­tet 82. Il­li­nois i sla­get ved Gettysburg.

Foto: Li­bra­ry of Con­gress

Ge­ne­ral Me­a­des ho­ved­kvar­ter un­der sla­get.

Foto: Ves­ter­heim Nor­we­gi­an-ame­ri­can Mu­se­um

Ser­sjant Char­les A. Ste­en, 1. Min­ne­so­ta re­gi­ment, en av seks brød­re fra Gro­rud­da­len som del­tok i bor­ger­kri­gen. Char­les var den enes­te av brød­re­ne som kjem­pet ved Gettysburg, hvor han ble så­ret i bei­net og måt­te få det am­pu­tert.

En akva­rell la­get av sla­get kort tid etter. Bil­det er la­get i nord­sta­te­ne og vi­ser ty­de­lig den frem­gangs­rike nord­statsha­eren i an­grep. Ukjent ma­ler.

Foto: Li­bra­ry of Con­gress

Døde sol­da­ter lig­ger strødd over alt der kam­pe­ne har rast. På grunn av var­men svul­met li­ke­ne raskt opp og det hang en gru­som lik­stank over slag­mar­ken.

Foto: Li­bra­ry of Con­gress

Drep­te nord- og sør­stats­sol­da­ter lig­ger om hver­and­re på slag­mar­ken.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.