BRITISK INFANTERIST

UNDER NAPOLEONSKRIGENE

Britene erobret et imperium ikke minst takket vaere den britiske flåten og dyktige admiraler som Nelson. Historien har noe mindre oppmerksomhet på den andre store bidragsyteren til oppbyggingen av det britiske imperiet – den britiske haeren symbolisert ved «rødjakkene». Fram til det andre krigsåret under første verdenskrig besto den britiske haeren av en liten og profesjonell armé. Rekrutteringen under Napoleonstiden samlet ikke «kremen» av britisk ungdom, men disiplin og trening skapte likevel en av historiens beste militaere avdelinger som Napoleon aldri klarte å slå.

De britiske soldatene sloss mot de franske styrkene under Napoleonskrigen på Pyrenéhalvøya fra 1808 til 1814 og ikke minst under slaget ved Waterloo i 1815 i Belgia (les MHT nummer 2 2008). Den britiske haeren sloss ofte en defensiv kamp, der soldatene sto i to rekker for å utnytte sin styrke nummer én – hurtig skyting. De franske soldatene var ofte satt opp i tre rekker for å slå gjennom fiendens linjer med en mer offensiv holdning. De framrykkende franske infanteristene møtte derfor som regel et britisk forsvar der flere kunne skyte samtidig.

Under krigen måtte britene raskt bygge opp flere avdelinger for å kunne stoppe en stadig mer ambisiøs fransk keiser. Det var alltid mangel på frivillige, og det ble vanlig å utbetale en stor sum penger (i 1805 var summen 18 guineas) for å la seg verve. Mange soldater ble også rekruttert fra militsen. Den britiske haeren klarte derfor å mobilisere ca.

300 000 mann mot ca. 50 000 i fredstid. Offiserene ble i hovedsak rekruttert fra lavadelen.

Trening med vekt på drill og hard disiplin med strenge straffer for avvik var oppskriften for å skape en profesjonell haer. Soldatene var satt opp med den upresise flintelåsmusketten, Brown Bess, som sitt hovedvåpen. Presisjonen var derfor dårlig, og den britiske taktikken var å kunne skyte salvene samtidig og hurtig. Hver soldat kunne skyte opptil tre ganger i minuttet. Det ga en samlet ildkraft på ca. 1500 salver i minuttet per bataljon.

Soldatene hadde en meget stor lojalitet til sitt regiment og ikke minst til fanen. De britiske soldatene var også kongetro og følte en sterk tilknytning til landet sitt. Fienden beskrev ofte de britiske soldatene som svaert rolige og disiplinerte under strid.

Soldatene var organisert i en bataljon bestående av stab, åtte kompanier og to flankekompanier som igjen besto av et grenaderkompani og et lett infanterikompani. Hvert kompani besto av en kaptein, to løytnanter, to sersjanter, tre korporaler, en trommeslager og 85–100 menige. I staben var det både offiserer, feltlege med assistenter, administrasjon og en pionerkorporal med ti pionersoldater. I praksis var det sjelden

at avdelingene var fullt oppsatt.

Uniformsjakken var rød og ga soldatene tilnavnet «rødjakker». Den sterke fargen skulle både gjøre det lettere å se formasjonene i strid med en kraftig røykutvikling og skremme fienden. Under krigen i Portugal/spania ble de tradisjonelle hvite knebuksene byttet ut med en grå variant, som vist på tegningen. Buksene var laget av tykk ull og var varme om sommeren. Soldatene hadde svarte gamasjer siden de ikke var satt opp med støvler. Skoene var ofte av dårlig kvalitet og var rette slik at de kunne brukes vekselvis på begge føtter for å redusere slitasjen. På hodet hadde de en ovnsrørs-sjako. Ryggsekken som ble brukt, var svart med regimentsnummeret på ryggen. Vannflasken var laget av tre og rommet ca. 2,43 liter vann. En soldat kunne ha en oppakning på ca. 25 kilo og hadde gjerne lagt bak seg 25 km før de slo leir for kvelden. Dårlig kosthold og overnattingsmuligheter medførte store tap som følge av sykdom eller ren utmattelse. Telt ble først tatt i bruk mot slutten av Napoleonskrigene.

Når soldatene ble utsatt for kavaleriangrep, dannet de en karré, det vil si en firkantformasjon. Denne formasjonen hadde infanteriet benyttet seg av for å stoppe kavaleriets dominans siden 1500-tallet. Denne taktikken var helt avgjørende under slaget ved Waterloo da franskmennene slapp løs sitt fryktede kavaleri. Svakheten med formasjon var sårbarheten ved artilleribeskytning.

Rødjakkene ble sammen med flåten selve symbolet på det britiske imperiet. Allerede under den amerikanske frigjøringskrigen erfarte de rødkledde soldatene at de også kunne vaere utsatte målskiver. Allikevel beholdt britene rødjakkene som hoveduniform helt fram til slutten av 1800-tallet. Kakiuniformen ble først tatt i bruk under Sudanfelttoget fra 1885.