EROBRINGEN AV BENGAL

Før 1757 konkurrerte flere europeiske stormakter om makt og innflytelse i India. Et av slagene sto ved Plassey.

Før 1757 konkurrerte flere europeiske stormakter om makt og innflytelse i India. Ved Plassey klarte en liten styrke fra Det britiske østindiske kompani å slå nawaben av Bengal og hans franske støttespillere. Seieren banet veien for et britisk overherredømme som varte fram til 1948.

Robert Clive og Mir Jafar etter slaget ved Plassey 1757.

Nye skipstyper og navigasjonsmetoder på 1500-tallet åpnet for direkte sjøveis handel mellom Europa og Asia. De europeiske maktene etablerte støttepunkter for sin handel, først Spania og Portugal, så fulgte nederlendere, briter og franskmenn på 1600-tallet. De britiske, franske og nederlandske interessene ble ikke representert ved statsmakten som sådan, men av private monopoler (kompanier) som hadde fått enerett på å handle i spesielle områder. Disse hadde sine egne vaepnede styrker, domstoler og fengsler og ble snart involvert i maktkamper mellom hverandre og med lokale herskere.

I tillegg til sine europeiske kjernetropper rekrutterte de europeiske kompaniene lokalt. Først ute til å stable på beina en slik styrke av noe verdi var franskmannen Joseph Dupleix. Det britiske østindiske kompani (etablert 1608) fulgte snart etter med sine berømte sepoyer, takket vaere Robert Clive som ikke bare viste seg å ha talent som haerfører, men også som diplomat. Clive hadde opprinnelig vaert kontorist, men ble overført til kompaniets vaepnede styrker etter å ha satt seg i gjeld og forsøkt å skyte seg selv. Her steg han raskt i gradene og ble utnevnt til kaptein i 1751. Clive vant berømmelse samme år etter først å ha planlagt erobringen av byen Arcot og så forsvart byen med bare 200 mann mot en angripende styrke på 10 000.

I 1756 bygget Østindiakompaniet ut Fort William i Calcutta av frykt for franske angrep. Nawaben av Bengal, Siraj-ut-daulah, trodde britenes virkelige mål var å erobre hans rike. Nawaben ga derfor ordre om å ødelegge befestningene. Dette var brudd på avtaler mellom kompaniet og Sirajs forgjenger og det siste i en lang rekke uoverensstemmelser mellom Siraj og Østindiakompaniet. I tillegg var det kjent at han hadde hemmelige kontakter med franskmennene. Den britiske guvernøren nektet å etterkomme kravet, og 20. juni 1756 ble Calcutta angrepet og den lille garnisonen ble overmannet. De overlevende ble fengslet i det berømte Black Hole of Calcutta, og bare 23 av 146 skal ha overlevd forholdene i fangehullet.

I august nådde nyheten om Calcuttas fall fram til Østindiakompaniets hovedbase i Madras på vestkysten av India. En styrke på 900 engelske soldater og 1500 sepoyer, under oberstløytnant Robert Clive, ble fraktet rundt sjøveien av en marinestyrke under kommando av admiral Charles Watson. 2. januar 1757 klarte de å gjenerobre byen som ble forsvart av 3000 av nawabens menn.

Selv ble han tvunget til å betale erstatning og gjenopprette kompaniets handelsprivilegier i Bengal. Nawaben forsøkte igjen å ta Calcutta 5. februar, men troppene hans ble overrasket og knust i et britisk motangrep. Dette resulterte i Alinagartraktaten, men det hindret ikke den bengalske herskeren å forsøke seg på nytt.

I mellomtiden hadde sjuårskrigen (1756–1763) brutt ut både i Europa og Nordamerika, og dette førte også til trefninger

mellom franske og britiske styrker i India. På tross av avtaler mellom kompaniet og nawaben økte fransk innflytelse og handel i Bengal. Den franske generalguvernøren i India, Joseph François Dupleix, var endog flittig gjest ved hoffet. 14. mars angrep og overmannet Clive den 300 mann sterke franske garnisonen i Chandannagar. Naturlig nok søkte franskmennene og nawaben sammen i et forsøk på å drive britene helt ut av Bengal.

Britene på sin side bestemte seg for å fjerne Siraj fra makten. Han var en despotisk tyrann, og det manglet ikke på lokale rivaler som delte britenes ambisjoner, og som nå ba om hjelp til å bli kvitt ham. I tillegg hadde han nettopp lidd nederlag overfor den afghanske krigsherren Ahmad Shah Durrani som hadde plyndret Dehli året før. I spissen for denne hemmelige opposisjonen sto den populaere bukhsheen Mir Jafar Ali Khan, en slags generalinspektør for de bengalske troppene. Han ble lovet tronen dersom britenes aksjon lyktes. Til gjengjeld skulle de holde franskmennene ute av Bengal, betale £ 500 000 til Østindiakompaniet og £ 250 000 til europeere i Calcutta som erstatning for skadeverk påført dem under Siraj.

Forsterket med ytterligere 500 sepoyer dro Clives styrke ut fra Chandannagar

13. mars med kurs for nawabens sete i Murshidabad. Fem dager senere nådde de Cutwa fort, og om kvelden 22. mars nådde de elven Bhagirathi, 150 kilometer nord for Calcutta. Rundt klokka ett om natten hadde de kommet seg over og slo leir under mangotraerne ved landsbyen Palashi. I Clives rapporter ble Palashi til Palassey, noe som for ettertiden ga navn til slaget som skulle stå neste morgen.

Slaget ved Plassey

Ved daggry våknet britene til at Siraj naermet seg leiren i hurtig marsj fra nord med en styrke på 15 000 kavalerister,

35 000 infanterister og rundt 40 kanoner. I tillegg fikk de bistand av en mindre fransk styrke på rundt 40 mann under monsieur Sinfray med ytterligere fire feltkanoner. De utgrupperte i en halvmåne rundt stillingene ved mangolunden. Artilleriet ble spredt rundt linjen for å minske sjansen for at de ble tatt ut av britisk motbatteriild. Unntaket var de franske kanonene som ble plassert i en bastion i fremste linje. På forhånd visste Clive at kommandantenes troskap til nawaben var tvilsom. Mir Muddin var den eneste som sikkert ville forbli lojal, og ved å forsøke å ta ut hans styrker kunne britene regne med at resten av linjen ville bryte sammen.

Slaget startet rundt klokka seks med at de franske kanonene åpnet ild. Disse ble imidlertid snart satt ut av spill av britene, hvis kanoner hadde lengre rekkevidde. Så begynte nawaben bombardementet fra sine egne tunge kanoner. Britene krøp sammen bak jordvollene som omga mangolunden, og selv om dette pågikk i flere timer, var styrken uskadet. Fra sine stillinger bak vollene kunne det britiske artilleriet hamre løs på de bengalske styrkenes kanoner som var oppstilt i åpent terreng. Britenes stilling var fortsatt kritisk. Så skjedde mirakelet. Fra nesten blå himmel skiftet vaeret plutselig til øsende regn. Britene strakte seildukspresenninger over sine forsyninger mens bengalernes krutt ble gjennomtrukket av vann og ilden fra artilleriet deres opphørte. Bengalerne trodde det britiske artilleriet hadde samme problem.

Mir Mudden besluttet derfor å storme de britiske stillingene, men mennene hans ble slaktet ned av disiplinert muskettild og kardeskladninger. Mudden selv ble dødelig såret av en kanonkule, og de overlevende tok straks til flukten. Mir Jafar på sin side unnlot å følge ordre fra nawaben om også å angripe de britiske stillingene. Enkelte historikere har i tillegg hevdet at bengalske soldater også ble bestukket til å overgi seg, og til og med å rette våpnene mot sine egne.

Omkring middagstider trakk bengalerne seg tilbake til leiren. På dette tidspunktet hadde Siraj fullstendig mistet oversikten og spurte den forraederske Mir Jafar til råds. Jafar, som hadde kommandoen over om lag halvparten av nawabens kavaleri ved Plassey, lot ikke sjansen gå fra seg og fortalte sin hersker at britene var slått, og at han burde dra tilbake til Murshidabad samtidig som han tilbød seg å gjennomføre opprenskingsoperasjonene. Da Clive skjønte at Siraj var på vei vekk, beordret han en del av styrken fram. Med seg hadde den to feltkanoner og tok stilling på et høydedrag naer fiendens leir ca. 300

«FRA NESTEN BLÅ HIMMEL SKIFTET VAERET PLUTSELIG TIL ØSENDE REGN. BRITENE STRAKTE SEILDUKSPRESENNINGER OVER SINE FORSYNINGER MENS BENGALERNES KRUTT BLE GJENNOMTRUKKET AV VANN OG ILDEN FRA ARTILLERIET DERES OPPHØRTE.»

meter fra utgangsstillingen hvor de franske kanonene hadde hatt sine posisjoner om morgenen. Dette framprovoserte ikke mer enn halvhjertede motangrep fra bengalerne. Clives menn fortsatte framrykkingen og tok ytterligere to høydedrag, noe som brakte dem på høyde med nawabens leir. Bengalerne forsøkte nå å få kanoner i stilling for å få ram på fienden, men de ble tatt ut av britenes eget artilleri. Bengalerne kastet også inn kavaleri mot de nye britiske stillingene, men også de ble slått tilbake og hestene drept. Clive bemerket at etter at fire eller fem av deres mest framtredende offiserer ble drept, brøt moralen helt sammen. Clives menn stormet bengalernes leir, og rundt klokka 17.00 gikk slaget over i flukt og forfølgelse.

I våre dager er det lett å forklare fåtallige europeiske styrkers seirer over ikkeeuropeere ut fra teknologisk overlegenhet. Men helt fram til slutten av 1700-tallet hadde haerstyrkene fra f.eks. India og Kina ofte like avanserte våpen som vestlige armeer. Østindiakompaniets seier ved

Plassey skyldtes nok i større grad bedre trening, organisasjon, disiplin og taktikk. De bengalske styrkene kunne bestikkes og flyktet raskt ved motgang. Siraj mistet også fort oversikten og kontrollen over sine styrker mens britene på sin side besluttet å kjempe til tross for det dårlige utgangspunktet, og det er ingen ting som tyder på at Clive ikke hadde full kontroll over sine menn fra begynnelse til slutt.

Infanteri med musketter var også avhengig av streng disiplin for å vaere effektive i strid. Våpnene var så lite treffsikre at de måtte avfyres samlet og rekkevis for å ha forutsigbar dødelig virkning over en gitt del av slagfeltet. Drilling i ladning hadde også alt å si for hvilken ildkraft avdelingen samlet sett hadde. En veltrent og godt koordinert avdeling kunne derfor vaere verdt mer enn ti utrente.

Etter slaget

Over 40 kanoner og et stort tren ble tatt fra Sirajs menn som mistet rundt 500 mann. Ifølge Clives egne rapporter mistet Det østindiske kompani bare 22 drepte og 50 sårede – for det meste sepoyer. Britene nådde Murshidabad 29. juni hvor Clive i tråd med kompaniets løfter utnevnte Jafar til ny nawab over Bengal. Selv ble nawaben tatt til fange 2. juli av Jafars sønn og senere drept.

Jafar klarte imidlertid ikke å avfinne seg med det britiske overherredømmet. Han ba om assistanse fra Det nederlandske østindiakompaniet som sendte 7 skip med 700 mann. Disse ble imidlertid nedkjempet av en britisk styrke ved Chinsurah 25. november 1759. Jafar ble så avsatt og erstattet med sin svigersønn Mir Kasim

Ali Khan. Men også han forsøkte å gjøre opprør mot Det britiske østindiakompani og ble slått i slaget ved Buxar i 1764. Jafar ble gjeninnsatt, men all politisk makt i Bengal lå nå definitivt i hendene på kompaniet.

Østindiakompaniet kunne hente ut store rikdommer fra Bengal, i alt beregnet til 2,5 millioner pund. Dette tillot en betydelig økning av kompaniets egne militaere styrker, og området skulle bli en viktig forsyningsbase for videre ekspansjon i hele Asia. Store deler av midlene ble også investert i den gryende industrialiseringen som virkelig skulle gjøre Storbritannia til en verdensmakt i årene som fulgte. Clive selv kunne bemektige seg med verdier for £ 234 000 fra nawabens skattkammer. I tillegg ble jordområdet rundt Fort William overdratt Clive på livstid, hvorpå kompaniet betalte £ 63 000 i årlig leie. For sine bedrifter ble Clive betegnet som en «gudesendt general» av statsminister William Pitt den eldre. I tillegg ble han utnevnt til baron av Plassey i 1762 og guvernør i Bengal i 1765. Robert Clive utviklet etter hvert et opiummisbruk og begikk selvmord i 1774. Den engelske kronen overtok imidlertid Østindiakompaniets politiske og militaere posisjon etter at sepoyopprøret brøt ut i 1857 og det ble nødvendig å kalle inn kongens egne tropper.

Black Hole of Calcutta ble senere flittig brukt for å rettferdiggjøre økt britisk kontroll i Bengal. Beretninger fra de overlevende i litteratur og vitnemål overfor en parlamentskomité skapte stor oppstandelse i samtiden og er senere sett som motiv for den britiske motaksjonen og slaget ved Plassey. Den umenneskelige behandlingen av fangene ble imidlertid først kjent i etterkant.

ARTIKKELFORFATTEREN

Frode Lindgjerdet er cand.philol. fra NTNU i Trondheim med hovedfagsoppgaven Den kalde krigen i norske laerebøker. Han har bidratt til flere oppslagsverk om blant annet sikkerhetspolitikk og militaerhistorie og skrevet artikler innen de samme emnene i norske tidsskrifter.