SLAGET OM LORRAINE
1914
Bitre franskmenn ville gjenerobre Lorraine som gikk tapt til tyskerne under krigen i 1870-71. Slik oppstod det første store slaget på Vestfronten under første verdenskrig.
Det hadde vaert en sviende ydmykelse for Frankrike å måtte gi fra seg Lorraine til tyskerne etter nederlaget i krigen 1870– 71. Denne grenseprovinsen i nordøst hadde vaert fransk siden solkongen Ludvig XIVS dager. Da første verdenskrig startet, var derfor gjenerobringen av Lorraine et av Frankrikes fremste krigsmål. Så snart de franske styrkene var mobilisert, marsjerte to armeer mot Lorraine. To tyske armeer sto klare til å møte dem. Resultatet var det første store slaget på vestfronten i første verdenskrig.
Ide varme sensommerdagene i begynnelsen av august 1914 startet den største krigen Europa til da hadde opplevd. Første verdenskrig var i gang. Tyskland og Østerrikeungarn var i krig mot Russland, Frankrike, Storbritannia, Belgia og Serbia. Tusenvis av jernbanetog stappfulle av soldater dampet mot grensene i et gigantisk kappløp for å angripe først.
Aldri før hadde de europeiske samfunnene vaert så gjennomorganisert for krigføring. Jernbaner og veinett var planlagt og konstruert for å lette transporten av soldater, kanoner og annet krigsmateriell til fronten. Grundig utarbeidede mobiliseringsplaner fastla ned til hver minste detalj hvordan millioner av menn skulle innkalles, utstyres og sendes i kamp på kortest mulig tid.
Stabsoffiserer hadde arbeidet i årevis med å lage felttogsplaner for å vaere forberedt på forskjellige krigsscenarioer. Både i Tyskland og Frankrike hadde det vaert en hovedprioritet å legge planer for en ny krig mellom de to landene. Begge parter regnet med at det først og fremst var på den tysk-franske fronten en europeisk storkrig ville bli avgjort.
Allerede på slutten av 1800-tallet begynte den tyske generalstaben i all hemmelighet å planlegge tidenes største flankeangrep. I stedet for et frontalangrep mot de sterke franske festningsverkene langs den tysk-franske grensen, ville tyskerne rette et massivt angrep gjennom Belgia og Luxemburg for å komme rundt franskmennenes nordflanke og invadere Frankrike over den belgiske grensen, der det fantes få befestede stillinger. Deretter skulle de tyske armeene svinge sørover mot Paris for å ta den franske hovedstaden og presse de franske armeene sørøstover til de ble stående med ryggen mot den tyske grensen og Alpene, hvor de ville bli tvunget til å kapitulere. Denne planen var verket til den tyske generalstabssjefen Alfred von Schlieffen og ble derfor omtalt som Schlieffenplanen.
Det at et uprovosert angrep på nøytrale Belgia sannsynligvis ville føre til at Storbritannia sluttet seg til Tysklands fiender, betraktet Schlieffen som en uheldig, men uunngåelig sideeffekt av planen sin. Schlieffen mente at angrepet gjennom
Belgia var Tysklands eneste sjanse til å vinne
«BÅDE I TYSKLAND OG FRANKRIKE HADDE DET VAERT EN HOVEDPRIORITET Å LEGGE PLANER FOR EN NY KRIG MELLOM DE TO LANDENE.»
en rask seier på vestfronten før de svaere russiske haerstyrkene rakk å angripe fra øst. Fra Schlieffens synspunkt overskygget dette konsekvensene av å bryte Belgias nøytralitet og provosere Storbritannia. Schlieffen døde i 1913, men hovedtrekkene i tyskernes felttogsplan i 1914 var fortsatt basert på hans vurderinger.
Selv om Joseph Césaire Joffre, den franske haersjefen, kjente til mange indikasjoner på at tyskerne planla et angrep gjennom Belgia, valgte han å basere sine planer på at tyskerne ville foreta sin hovedoffensiv like sør for Luxemburg fra området rundt festningsbyen Metz. Joffre ville møte et slikt tysk angrep med to store motoffensiver, først i Lorraine og så gjennom de skogkledde åsene i Ardennene, i retning Luxemburg. Disse motoffensivene skulle true flankene til den tyske angrepsstyrken og ta kraften ut av tyskernes framstøt. Slik ville Joffre vinne tid inntil russerne angrep tyskerne fra øst. Under hardt press i både øst og vest ville tyskerne forhåpentlig bli tvunget til å be om fred.
Det sentrale elementet i franskmennenes planlegging var troen på de franske soldatenes offensive kraft. Ifølge den franske militaere doktrinen skulle fienden tvinges på defensiven av besluttsomme franske angrep. Til tross for at store våpenteknologiske framskritt ga skytevåpnene en ildkraft som var mange ganger sterkere enn i tidligere kriger, ville den franske haerledelsen fortsatt satse på å overmanne fienden gjennom bajonettangrep. Det ble hevdet at en slik taktikk var det som best passet de franske soldatenes lynne, og ville styrke kampmoralen slik at franskmennene fikk et psykologisk overtak på slagmarken.
Søkelyset på den taktiske offensiven gjenspeilet seg i de franske armeenes utstyr. De franske divisjonene ble tildelt et stort antall lette 75 mm feltkanoner. Dette var fremragende kanoner med høy skuddtakt og stor treffsikkerhet, velegnede for direkte støtte av mobile operasjoner, men med sin flate skuddbane passet de dårlig til bombardementer av befestede stillinger. Franskmennene så liten grunn til å utstyre sine avdelinger med noe stort antall tungt artilleri siden tunge kanoner var for lite mobile til å henge med i de hurtige og aggressive manøvrene de franske generalene planla.
Armeer på marsj
Bortimot en og en halv million tyske soldater begynte å marsjere vestover mot Belgia og Frankrike i første halvdel av august 1914. Etter at det tunge tyske artilleriet hadde pulverisert festningsverkene rundt den belgiske byen Liège, fortsatte den tyske hovedangrepsstyrken vestover. Denne styrken besto av Alexander von Klucks
320 000 mann sterke Første armé og Karl von Bülows Andre armé med 260 000.
Lenger sør gjorde fem mindre tyske armeer seg klare til kamp langs en 300 kilometer lang front som strakte seg fra nord for Ardennene til den sveitsiske grensen. Disse armeene skulle holde de franske armeene i sjakk mens Kluck og Bülow svingte rundt nordflanken deres.
Joffre fikk tidlig meldinger om at tyske styrker var på marsj gjennom Belgia, men han gikk fortsatt ut fra at tyskernes hovedoffensiv ville komme rett sør for Luxemburg, fra området rundt Metz. 11. august begynte Joffre å forberede sin planlagte motoffensiv. Fire armékorps, kanskje 160 000 mann til sammen, fra general Auguste Dubails Første armé, skulle rykke fram mot Sarrebourg (Saarburg) og nordenden av fjellkjeden Les Vosges, mens tre armékorps, rundt 120 000 mann, fra general Édouard de Castelnaus Andre armé skulle angripe i retning Morhange (Mörchingen). Joffre baserte sin angrepsplan på at tyskerne hadde mindre styrker i dette området, siden han antok at deres hovedkonsentrasjon fant sted et stykke lenger nord og vest, rundt Metz. Ifølge Joffres beregninger hadde tyskerne maks seks armékorps tilgjengelige på det frontavsnittet der hans egne sju korps skulle angripe. Dermed ville franskmennene få et lokalt tallmessig overtak.
Uheldigvis for Joffre var beregningene hans
gale. I virkeligheten hadde tyskerne åtte armékorps i stilling langs fronten i Lorraine og hadde dermed det tallmessige overtaket. De tyske korpsene tilhørte den hovedsakelig bayerske Sjette armé under kommando av kronprins Rupprecht av Bayern og Sjuende armé kommandert av Josias von Heeringen. Ved siden av å kommandere sin egen armé hadde den 45 år gamle bayerske kronprinsen også fått myndighet til å gi ordre til Heeringen for å samordne de to armeenes operasjoner. Rupprecht og hans bayerske tropper hadde blitt tildelt en forholdsvis passiv rolle i den store tyske felttogsplanen. Det var meningen at bayerne skulle trekke seg tilbake når franskmennene foretok sitt forventede angrep i Lorraine. På denne måten skulle Rupprecht lokke franskmennene med seg nordøstover mot Rhinen for å gi hovedangrepsstyrken tid til å rykke fram gjennom Belgia og inn i Nord-frankrike.
Rupprecht og hans energiske stabssjef, Krafft von Dellmensingen, var lite fornøyde med den passive rollen troppene deres hadde blitt tildelt. De mente at det å trekke seg tilbake og tillate franskmennene å okkupere tysk territorium ville virke negativt på bayernes kampmoral. Dessuten argumenterte de med at de kunne binde opp flere franske avdelinger gjennom en offensiv enn ved et passivt forsvar. Men den tyske haerledelsen avslo Rupprechts anmodning om å få iverksette et stort angrep.
Inn i Lorraine
Om morgenen 14. august startet Joffres offensiv i Lorraine. De franske troppene forlot sine utgangsstillinger langs elven Meurthe mellom Nancy og Saint-dié, og marsjerte nordøstover mot grensen. Det var en anstrengende marsj i den stekende sensommerheten for soldatene i tunge lyseblå uniformsfrakker, 25 kilos oppakning på ryggen pluss fire kilo tunge Lebel-rifler på skuldrene. Likevel var entusiasmen stor da de første troppene krysset grensen og rev ned de stripete grensestolpene for å markere at Lorraine igjen skulle bli fransk. Noen avdelinger sang den franske nasjonalsangen Marseillaisen mens de passerte grensen, før de fortsatte nordover langs brede landeveier flankert av endeløse alleer med høye skyggetraer mellom bølgende marker med grønn alfalfa, gyllent korn eller lange rekker av høystakker. De franske fotsoldatenes røde bukser og blå kepier, skyggeluer med røde topper, bidro til fargespillet. Oppe under den blå himmelen fløy små propellfly på rekognoseringsoppdrag. Luftkrigen var fremdeles i sin barndom.
Flere steder møtte franskmennene hard motstand allerede før de fikk krysset grensen. Skjaerende smell fra 75 mmkanonene gjenlød mellom de slake bakkene akkompagnert av den skarpe knatringen fra rifler og maskingevaerer. Tyskerne svarte med både 77 mm-feltkanoner og tyngre 105 mmog 150 mm-kanoner i godt skjulte stillinger.
General Ferdinand Fochs XX korps fra Castelnaus Andre armé utgjorde de franske
angrepsstyrkenes venstre fløy og rykket fram lengst vest, fra Lunéville i retning Château-salins. Fochs tropper kom under kraftig tysk artilleriild, men klarte likevel å ta tyskernes fremre stillinger på høydene langs grensen rundt Arracourt. Allerede nå begynte franskmennene å merke de alvorlige konsekvensene av haerledelsens manglende tro på tungt artilleri. Da granatene fra de tunge tyske kanonene begynte å slå ned, hadde det franske artilleriet ingen kanoner med tilstrekkelig rekkevidde til å skyte tilbake mot de tyske kanonstillingene. Flere av Fochs avdelinger led merkbare tap. 1. bataljon fra 26. regiment mistet for eksempel 150 mann, hvorav 14 drepte.
Til høyre for Foch møtte Louis Espinasses XV korps hard motstand, spesielt ved den lille grensebyen Moncourt. Granatene fra det tunge tyske artilleriet og heftig skyting med rifler og maskingevaerer fra infanteri i skyttergraver påførte de franske angriperne alvorlige tap og sinket framrykningen deres.
Neste korps i den franske frontlinjen var Louis Tavernas XVI korps, som skulle rykke fram mot et område med store innsjøer vest for Sarrebourg og opprettholde forbindelsen med Dubails Første armé. Tavernas menn krysset grensen uten å møte betydelig motstand.
Dubails Første armé marsjerte også nordover i morgentimene. Lengst til venstre lyktes general Joseph de Castellis VIII korps i å ta høydene ved Domèvre tross tidvis hard motstand fra bayerske baktropper.
César Alix’ XIII korps angrep samtidig litt lenger øst. Korpsets høyre fløy rykket raskt fram mot Cirey ved elven Vezouse. Sent på ettermiddagen manøvrerte tre franske bataljoner for å storme tyske stillinger foran Cirey.
Armésjefen Dubail var senere svaert kritisk til hvordan hans underordnede utførte angrepet: «Angrepet ble hastig innledet mer enn 2000 meter fra fienden … Signaltrompetene lød (hvem som tok initiativ til dette, er umulig å vite), og troppene ble sendt i angrep på toskete vis. Med en slik avstand å tilbakelegge herjet (fiendens) ildgivning stygt. Tapene var svaert alvorlige. Angrepet mistet sin kraft før sammenstøtet, og divisjonen ble slått tilbake sterkt preget og i en viss uorden, på grunn av det tiltagende mørket.» Døde og sårede franskmenn lå strødd utover markene i skumringen.
Dubail irettesatte Alix nådeløst. Det hadde ikke vaert påkrevet å ta Cirey denne dagen. «Dessuten», skrev Dubail senere, «man igangsetter ikke et angrep på slutten av dagen, på en så viktig posisjon som ikke er skikkelig rekognosert.»
På Dubails høyre fløy hadde tropper fra general Legrand-girardes XXI korps besatt Mont Donon, det nordligste fjellet i Les Vosges, og utkjempet en hard kamp i fjellovergangene lenger sør ved Saint-blaise. Denne kampen endte med en klar seier for franskmennene som tok over 500 fanger pluss 12 kanoner og 8 maskingevaerer, og best av alt: fanen til en tysk bataljon.
Lenger sør i Les Vosges besatte XIV korps andre viktige fjellpass for å sikre Dubails flanke og rygg.
Gjennom regn og søle
Lørdag 15. august, den franske offensivens andre dag, begynte regnet å hølje ned og gjorde Lorraines leirjord til seig gjørme.
Fochs korps ble stående i posisjonene det hadde nådd dagen før, for ikke å komme for langt foran resten av Castelnaus armé. Espinasses korps begynte først å rykke fram utpå ettermiddagen og avanserte bare noen få kilometer. Tavernas korps hadde heller ikke noen vesentlig framgang.
For Dubail startet dagen dårlig. Han fikk melding om at Castelnaus armé ikke kom til å gi hans venstre fløy noen skikkelig støtte. Dubail gjorde likevel det han kunne for å opprettholde framdriften i sin egen offensiv. Han besøkte sine underordnedes hovedkvarterer for å holde seg oppdatert om deres framgang og gi ordre på stedet. På et tidspunkt overtok han styringen over XIII korps fordi general Alix ikke var i hovedkvarteret. Dubail noterte tilfreds at den tyske stillingen ved Cirey, som hadde kostet franskmennene så mye blod dagen før, falt som «en moden paere» etter manøvrene han selv iverksatte. Både XIII korps og Castellis VIII korps fikk skjøvet fronten sin noen kilometer nordover denne dagen.
På tysk side nølte kronprins Rupprecht med å gi sin armé ordre om å trekke seg tilbake. Overkommandoen hadde gitt ham beskjed om at franskmennene kom til å angripe med overlegne styrker i Lorraine, og at han derfor ville bli nødt til å trekke seg tilbake for å vinne tid. Men den tamme starten på den franske offensiven fikk Rupprecht og hans stabssjef Krafft til å tvile på at en større tilbaketrekning var nødvendig. Ifølge meldingene de hadde mottatt fra fronten, var den franske angrepsstyrken langt mindre enn hva overkommandoen antok. Dessuten tyder mye på at de to bayerske lederne betraktet det som et alvorlig prestisjetap å la franskmennene okkupere tysk område uten å gi dem skikkelig motstand. Men overkommandoen fortsatte å insistere på at franskmennene var tallmessig overlegne, og at den bayerske kronprinsen derfor måtte trekke armeen sin tilbake. Rupprecht bøyde seg for presset. Om ettermiddagen 15. august sendte han motvillig ut ordre om en tilbaketrekning til elven Sarre (Saar).
I dagene som fulgte fortsatte de to franske armeene framrykningen mot Morhange og Sarrebourg, mens tyskerne foretok en kontrollert retrett. Det kom til spredte kamper mellom franske fortropper og tyske
«SIGNALET LØD, OG TROPPENE BLE SENDT I ANGREP PÅ TOSKETE VIS. MED EN SLIK AVSTAND Å TILBAKELEGGE HERJET ILDGIVNINGEN STYGT. TAPENE VAR SVAERT ALVORLIGE.»
baktropper, men ingen større sammenstøt fant sted. Fochs korps inntok Château-salins 17. august. Dagen etter marsjerte Dubails tropper inn i Sarrebourg. Franskmennenes musikkorps spilte Marseillaisen mens de blå- og rødkledde soldatene marsjerte triumferende gjennom gatene. Gjenerobringen av Lorraine var i gang.
Problemer for franskmennene
Men alt gikk ikke etter planen for franskmennene. 18. august ble en vanskelig dag for Tavernas korps som rykket fram mellom Morhange og Sarrebourg. Da
Tavernas menn naermet seg Mittersheim, 15 kilometer nordvest for Sarrebourg, ble de møtt av et kraftig tysk motangrep og drevet flere kilometer tilbake etter å ha lidd store tap.
Også flere andre steder langs fronten begynte den tyske motstanden å hardne til. Tyskerne nøt nå godt av at de hadde bygget mange sterke forsvarsstillinger med skyttergraver, betongskanser og piggtråd mellom Morhange og Sarrebourg.
Dessuten hadde hendelsene på andre frontavsnitt begynt å påvirke den franske offensiven i Lorraine. Det kom stadig mer urovekkende meldinger om en storstilt tysk framrykning gjennom Belgia mot Nordfrankrike, og Joffre bestemte seg for å ta mesteparten av to armékorps som egentlig skulle utgjøre en reserve for Castelnaus armé, og sende dem nordover. Dette innebar at Castelnaus muligheter til å forsterke sine frontstyrker ble betydelig svekket.
Likevel var de franske generalene fast bestemte på å fortsette å angripe i Lorraine. Dubail håpet på å oppnå et gjennombrudd nord for Sarrebourg og hadde et kavalerikorps klart til å starte forfølgelsen dersom tyskernes forsvarslinje ble brutt. Castelnau sendte ut et skriv til sine underordnede 18. august der han erklaerte at fienden var på vikende front, og måtte forfølges med «den største hurtighet og besluttsomhet».
«Slå til, og Gud vaere med dere!»
Rupprecht og Krafft syntes de hadde trukket seg langt nok tilbake, og argumenterte heftig med den tyske overkommandoen for å få tillatelse til å gå til motangrep. Offiserene ved overkommandoen var unnvikende og utydelige i sine svar. De var lite lystne på å gi direkte ordre til den kongelige armésjefen, men indikerte at de helst så at Rupprechts tropper forholdt seg passive mens den tyske hovedangrepsstyrken pløyde gjennom Belgia og inn i Nord-frankrike.
17. august mottok Rupprecht og Krafft melding om at et rekognoseringsfly hadde observert store franske styrker på marsj bort fra fronten. De tolket dette som et tydelig tegn på at franskmennene sendte tropper fra Lorraine nordover for å møte det tyske hovedangrepet. Etter deres syn var det derfor helt nødvendig å angripe så fort
som mulig for å forhindre en større fransk styrkeforskyvning mot nord, noe som kunne velte hele den tyske felttogsplanen.
Igjen var overkommandoen unnvikende og lot vaere å gi Rupprecht klare ordre. Om ettermiddagen 18. august mistet Krafft tålmodigheten og ringte overkommandoen for å forlange et svar på om kronprinsen kunne angripe i Lorraine eller ikke. Svaret han fikk, var at overkommandoen ikke ønsket å gi noe direkte forbud mot et angrep, men at Krafft og kronprinsen «måtte ta det fulle ansvar og ta den beslutning de syntes var riktig».
Kraft svarte: «Beslutningen er tatt. Vi angriper.»
«Slå til, og Gud vaere med dere!» svarte offiseren fra overkommandoen.
I utgangspunktet hadde kronprinsen og Krafft tenkt å iverksette motoffensiven allerede neste dag, men de ville ha med seg von Heeringens Syvende armé, og von Heeringens tre korps trengte enda en dag for å nå sine utgangsposisjoner. Angrepet ble derfor utsatt til 20. august.
Mot Morhange
Om morgenen 19. august sto Fochs fremste linje like nord for Château-salins. Vaeret hadde klarnet opp, og det så ut til å bli en ny het sensommerdag. Både tyske og franske rekognoseringsfly fløy over slagmarken. I tråd med Castelnaus instruksjoner hadde Foch gitt sine divisjoner ordre om å angripe nordover mot Morhange, en liten garnisonsby på sørsiden av et høydedrag som strakte seg vestover mot Oron. Langs dette høydedraget hadde tyskerne en rekke sterke forskansninger og kanonstillinger.
Fochs fortropper ble møtt av kraftige bombardementer da de naermet seg høydene vest for Morhange. Det franske artilleriet svarte så godt det kunne, men bortsett fra de lette 75 mm-kanonene hadde Fochs artillerister bare 12 korte Rimailho 155 mmkanoner. Dette ble altfor spedt mot tyskernes tallrike 105- og 150 mm-ere.
Granatene fra de tyske kanonene forårsaket alvorlige tap i de franske avdelingene, men Fochs menn fortsatte likevel framrykningen og drev de bayerske fortroppene tilbake mot toppen av høydene. Det ble utkjempet bitre kamper i vinåkrene i skråningene.
I kveldingen var Fochs fortropper mindre enn en kilometer fra Morhange og hadde flere steder nådd toppen av høyderyggen vest for byen. Foch var fast bestemt på å fortsette angrepet neste morgen.
Samtidig som Foch angrep mot Morhange, hadde 68. franske reservedivisjon okkupert Delme, 18 kilometer sørvest for Morhange, for å beskytte Fochs venstre flanke mot de tyske styrkene rundt festningsbyen Metz.
Øst for Morhange hadde resten av Castelnaus armé problemer. Etter nederlaget til Tavernas korps ved Mittersheim dagen før, ville Castelnau at Espinasses XV korps skulle
angripe i retning Bénestroff for å lette presset på Tavernas menn, men dette skulle ikke bli noen lett oppgave.
Før daggry krysset Espinasses fortropper elven Seille og inntok Dieuze, før de svingte nordøstover mot landsbyene Vergaville og Bénestroff. Her åpnet det seg en svaer åpen slette der det tyske artilleriet hadde drevet øvelsesskyting før krigen. Avstander og landemerker var nøye registrert, så da det lysnet og de tyske artilleriobservatørene fikk øye på de framrykkende franskmennene, var det et drømmescenario for de tyske artilleristene. Fra flere kanter fyrte tyskerne løs med både feltkanoner og tunge haubitser. Virkningen var grusom. En fransk alpejegerløytnant fra 29. divisjon fortalte:
«Gruppert i seksjoner prøver vi å avansere i korte sprang. Vi kaster oss ned når granatene kommer … med ansiktene mot bakken. Etter 800 til 1000 meter kommer vi ikke lenger. Bombardementet fortsetter uten opphold. Marken pløyes opp av granater som slår ned på alle kanter; til høyre, til venstre, foran og bak oss … Noen ganger slår en granat ned naer vår seksjon og jord og kuler spruter over oss … Utpå ettermiddagen kryper jeg bort til en høystakk hvor jeg finner min kaptein. Han røyker en sigarett … Jeg har aldri sett ham så rolig … Jeg legger meg ned ved siden av ham for å rådslå. Hva skal vi gjøre? 'Vente til det blir natt', svarer kapteinen. 'For øyeblikket vil enhver bevegelse føre til den sikre død.'
Da får sersjantmajoren noen av mennene fra sin seksjon til å reise seg for å ta dekning bak høystakkene. Vi roper: 'Ikke rør dere!'
For sent. Da røyken letter, er seksjonen sprengt i filler. Noen sårede menn er fremdeles i stand til å reise seg. Et nytt granatnedslag tilintetgjør dem.»
Dette var moderne krigføring i all sin gru. Hundrevis av Espinasses soldater ble drept eller såret på den store sletten uten å se snurten av en tysker. Angrepet stoppet opp. Espinasses fåtallige tunge artilleri, et par batterier med lange 120 mm-ere, prøvde å skyte tilbake mot de tyske batteriene, men med liten effekt. Tyske rekognoseringsfly oppdaget de franske kanonstillingene slik at de stadig måtte flyttes for ikke å bli bombardert sønder og sammen av det tyske artilleriet.
Kanontorden langs Sarre
Ved Sarrebourg fortsatte Dubails armé å presse tyskerne bakover, men motstanden ble stadig hardere. Dubail hadde mottatt urovekkende meldinger om at store tyske styrker var observert øst for Sarrebourg, rundt Arzviller, noe som innebar en alvorlig trussel mot hans høyre fløy. Dubail besluttet derfor å la sin venstre fløy fortsette angrepene nord og nordøst for Sarrebourg i håp om å komme et tysk angrep i forkjøpet og tvinge tyskerne til å omgruppere styrkene sine.
Om morgenen 19. august rykket franskmennene fram i lange skytterkjeder nord og øst for Sarrebourg. De undertallige tyske forpostene ble drevet tilbake over elven Sarre, men beholdt et brohode i Gosselming. Det franske artilleriet forsøkte å følge opp ved å bombardere de tyske stillingene på østbredden av Sarre, men et intenst motbombardement fra det overlegne tyske artilleriet tvang de franske artilleristene til å foreta en hastig retrett. Framrykningen til Dubails infanteri stoppet også opp under den voldsomme artilleribeskytningen. Tyske fly og observatører på høydene øst for elven ga artilleristene svaert presise meldinger om hvor de skulle skyte. Ilden var så treffsikker at franskmennene var overbeviste om at tyske spioner også måtte vaere på ferde.
Til og med hovedkvarteret til den franske armékorpssjefen general Castelli ble truffet av tyske granater, men generalen slapp uskadet fra det.
Til tross for det tyske artilleriets overlegenhet fortsatte Dubail å planlegge angrep. Han var klar over at mye tydet på at tyskerne snart ville foreta et stort motangrep, men et passivt forsvar stred imot den franske haerens offensive filosofi. Ved å fortsette å angripe håpet Dubail å beholde initiativet og gjøre det vanskelig for tyskerne å gjennomføre sine egne angrepsplaner.
«Vår tid er kommet!»
Natten til torsdag 20. august gjorde tyskerne seg klare til å angripe langs hele fronten, fra like øst for Metz til nordenden av Les Vosges. Fire bayerske og tre andre tyske armékorps, bortimot 300 000 mann, sto klare til å gå løs på franskmennene. Kronprins Rupprecht utstedte en oppildnende dagsbefaling:
«Soldater fra Sjette armé! Overordnede hensyn har tvunget meg til å tøyle deres kampvilje og la dere gjennomgå en vanskelig tid med venting og tilbaketog. Den tiden er nå over. Vår tid er kommet! Vi må og skal seire!»
Hundrevis av tyske kanoner hadde siktet seg inn på franskmennenes posisjoner, og angrepsordrene var sendt ut. Skjult i skoger og bak bakkekammer ventet de tyske infanteristene.
Franskmennene hadde bare seks armékorps i frontlinjen der tyskerne skulle angripe, for Dubails XIV korps var opptatt med å holde fjellovergangene i de nordlige Les Vosges.
I tråd med sine offensive idealer hadde franskmennene gjort få forberedelser på å forsvare seg mot et tysk angrep. Deres plan var å fortsette sine egne framstøt. Etter tilbakeslagene øst for Morhange dagen før ville Castelnau likevel vaere forsiktig. Foch fikk ordre om å holde sine tropper i ro foran Morhange for ikke å komme for langt foran resten av Castenaus armé og bli isolert. De øvrige to korpsene til Castelnau skulle fortsette sine angrep i retning Bénestroff og Mittersheim.
Åsryggen ved Achain
Morgenen torsdag 20. august var klam og fuktig, med tett tåke. Den dårlige sikten hindret flyrekognosering, noe som fikk den forsiktige Castelnau til å utsette de planlagte angrepene til Espinasses og Tavernas korps. Men Fochs tropper var allerede i bevegelse framover, til tross for Castelnaus ordre om å holde seg i ro.
Bakgrunnen for Fochs ulydighet er uklar. Han hevdet senere at han aldri hadde mottatt ordren om å bli stående. Da Castelnau grytidlig om morgenen fikk greie på at Foch hadde gitt angrepsordrer til sine divisjoner, sendte han straks en stabsoffiser for å insistere på at Foch måtte holde sine posisjoner. Like etter gjentok Castelnau sine ordrer via telefon, men det var for sent; angrepet hadde allerede startet.
I grålysningen begynte Fochs tropper å utgruppere seg i skytterlinjer for å rykke fram gjennom tåken. General Balfouriers 11. divisjon, kjent som «Jerndivisjonen», skulle avansere nordøstover i retning Bénestroff for å støtte Espinasses XV korps, mens 39. divisjon, «Ståldivisjonen», satte kursen mot Morhange og høydene vest for byen.
Fochs angrep ble et av krigshistoriens korteste, for mennene hans hadde knapt rukket å nå sine utgangsposisjoner før de ble truffet av en veritabel storm av ild og metall. Langs hele fronten lød tordenen fra de tyske kanonene. Bakken dirret under utallige granatnedslag. Den tyske motoffensiven var i gang.
Sola var i ferd med å få tåken til å fordampe. Bak de tyske linjene syntes Rupprecht og Krafft at den minnet om den berømte sola ved Austerlitz som trengte gjennom tåken da Napoleon vant sin største seier.
Ut av skogene og over åsene nordvest for
Morhange kom lange, tette skytterkjeder i grågrønne uniformer til syne. Dette var tropper fra 3. bayerske divisjon under general von Breitkopf. Tyske maskingevaerer åpnet ild på langt hold for å dekke framrykningen samtidig som artilleribombardementet fortsatte. Franske artillerister med sine lette 75 mm-ere forsøkte å svare på den intense tyske kanonilden, men med liten effekt. Noen franske batterier ble utsatt for så kraftig granatild at artilleristene forlot kanonene sine.
Breitkopfs bayerske skytterkjeder krysset den myrlendte dalen og fortsatte opp skråningene mot de franske posisjonene på åsryggen nord for Achain. Franskmennene var dårlig forberedt på å møte angrepet, men rifleskytingen deres var likevel virkningsfull. Det bayerske krigsarkivets historieverk fortalte at «overivrige» bayerske offiserer lot troppene rykke fram så tett at de franske kulene ikke kunne unngå å treffe, og at bayerne led «smertelige tap». Framrykningen fortsatte likevel, og etter en «hardnakket kamp» med «blanke våpen» ble franskmennene fordrevet fra den nordligste delen av åsryggen.
Men franskmennene nektet å gi opp. Et av de franske regimentene, 153. infanteri, ble ledet av oberst Loyzeau de Grandmaison, som før krigen hadde framstått som selveste ypperstepresten for den franske offensivkulten med sine forelesninger på stabsskolen. Ifølge Grandmaison var det å gripe initiativet den altoverskyggende nøkkelen til suksess på slagmarken. «Angrip for enhver pris», var Grandmaisons motto. Og nå fulgte han opp sine ord med handling.
Da Grandmaison så mennene sine flykte fra det tyske angrepet, var hans første respons å få i gang et motangrep. Nede ved foten av skråningen ved Achain så underløytnant Laffarge obersten stå med bandasjert hode og en rifle i hånden mens han skjelte ut og slo en skrekkslagen soldat som lå på bakken og skrek. Laffarge fant det best å leve opp til sin obersts idealer og ropte til mennene i sin seksjon: «Dann skytterkjede! Fest bajonetter!» Han trakk sabelen og sprang framover. Mennene hans fulgte etter.
Da han naermet seg toppen av åsryggen, møtte Laffargue en skrikende soldat. «Hodet hans var ikke annet enn et eneste stort rødt sår. En annen fulgte, så enda en, med knust ansikt.» Laffargue forsto at de var skutt på kloss hold, og at mennene hans ville bli meiet ned dersom de fortsatte. Han fikk dem
«LIGGENDE FLATE BAK DEN LILLE JORDVOLLEN SKJØT VÅRE MENN SIKKERT, MASKINGEVAERENE MEIDE TYSKERNE NED.»
til å søke dekning mens han rekognoserte litt. Da han vendte tilbake, oppdaget han at mennene hans hadde endret front og fyrte løs mot vest. I kikkerten sin kunne Laffargue se rekker av grågrønne flekker langs høydedraget franskmennene hadde holdt kvelden før. Tyskerne! Laffargue noterte stolt at mennene hans skjøt rolig og kontrollert. I kikkerten så han flere tyskere falle om etter å ha blitt truffet av franske kuler.
Men dette var ikke noe blivende sted. Laffargues menn var allerede under kraftig rifle-ild, og når som helst kunne tyskerne komme stormende over åsryggen rett mot deres blottede flanke. Laffarge beordret retrett, og han og mennene hans styrtet ned skråningen mens kulene hvinte rundt dem.
Den franske frontlinjen var i ferd med å bryte sammen. Oberst Grandmaison var såret på ny og måtte hjelpes bort. To batterier med 75 mm-kanoner ble erobret av tyskerne. Døde franskmenn, iøynefallende i sine blå og røde uniformer, lå strødd utover bakkene. Laffargue syntes de minnet om blåbaer og valmuer.
Også lenger øst, rundt Oron og Delme, var det franske forsvaret på randen av sammenbrudd.
Chasseurene ved Morhange
Foran Morhange holdt franskmennene fremdeles stand mot de tyske angrepene.
Her kjempet elitetroppene fra 4. franske chasseurregiment (jegerregiment) en innbitt kamp. I tråd med Fochs ordre hadde de angrepet i grålysningen og stormet den tyske forpostlinjen, men måtte trekke seg tilbake da det voldsomme artilleribombardementet startet.
En av chasseurene fortalte: «På noen minutter gravde vi oss en grunn skyttergrav i en opphøyd åker. To batterier med 75-ere fyrte løs bak oss og stagget den bayerske divisjonen foran oss. Men kanonene ble snart skutt i stykker av fiendens artilleri, og vårt regiment var alene mot fiendens infanteri og artilleri. Liggende flate bak den lille jordvollen skjøt våre menn sikkert, maskingevaerene meide [tyskerne] ned, og i fire timer lyktes vi i å holde 'les Boches' (økenavn på tyskerne) på drøye 1000 meters avstand.»
På Fochs venstre fløy hadde Balfouriers Jerndivisjon blitt drevet ut av Conthil og Lidrezing i morgentimene, men deretter hardnet det franske forsvaret rundt Hautde-koeking. Selv om de led store tap under håpløse motangrep, lyktes Balfouriers soldater i å holde stand utover formiddagen under en stekende sol.
Situasjonen var likevel kritisk for Fochs korps, siden den venstre fløyen fra Achain til Delme var naer ved å kollapse. Dessuten kom det urovekkende meldinger fra øst, der også de to andre korpsene i Castelnaus armé hadde blitt rammet av voldsomme tyske angrep.
Vakker, men skremmende
Espinasses XV korps hadde startet sitt planlagte angrep nordover tidlig om morgenen, men i likhet med Fochs menn ble XV korps brått stoppet av et voldsomt
tysk artilleribombardement. Snart fikk Espinasses soldater øye på sine fiender. Alpejegerløytnanten fra 29. divisjon i Vergaville så dem komme: «Da sola begynte å stige, fikk vi se noe som er vanskelig å beskrive med ord. Omtrent 800 meter foran oss var det en lav bakkekam. Over kammen kom fiendens avdelinger til syne … de grålige [tyske] infanteristene spredte seg i springmarsj mot høyre og venstre … mens de avanserte rett mot oss. Den regelmessige utgrupperingen deres var på en måte både vakker og skremmende på én gang … Det var noe tragisk og ubønnhørlig over det hele. … Mine menn, i dekning bak en mur, skjøt uten opphold inn i denne veritable flommen av menn.» Men etter omtrent en time kom ordre om tilbaketrekning. Tyskerne var allerede i ferd med å trenge inn blant husene i Vergaville.
Tyskerne fra Fritz von Belows XXI korps hadde trengt gjennom Koeking- og Monackskogene, der det var en åpning mellom korpsene til Foch og Espinasse, og herfra truet de Espinasses venstre flanke og rygg. Dermed varte det ikke lenge før Espinasses divisjoner måtte trekke seg tilbake. Men franskmennene bet kraftig fra seg under tilbaketrekningen. Det offisielle tyske historieverket Der Weltkrieg forteller at franskmennene trakk seg bakover «skritt for skritt» og forårsaket «store tap» blant de angripende troppene fra 31. tyske divisjon. Tyskerne nådde ikke Dieuze før utpå ettermiddagen.
Kaotisk skogkamp
Lenger øst var situasjonen verre for franskmennene. Tavernas XVI korps hadde så vidt begynt å rykke fram gjennom morgentåken da det lysnet, men ble brutalt stoppet av tyskernes kanonild. Så, mens tåken lettet, kunne de franske forpostene se de tyske skytterkjedene fra I bayerske reservekorps komme mot seg.
Like sør og vest for Loudrefing ble bayerne oppholdt en stund av franske forsvarere i nordenden av Fénétrange-skogen (av tyskerne kalt Forst Albesdorf) og på høyde 255 sør for Cutting. Men det varte ikke lenge før bayerne begynte å trenge inn i skogen, og det brøt ut en voldsom og kaotisk kamp mellom traerne. I den uoversiktlige situasjonen bombarderte det tyske artilleriet både sine egne og fiendens tropper. Dessuten forvekslet tropper fra 13. og 10. bayerske reserveregimenter hverandre med fienden og begynte å skyte på hverandre. 13. regiment måtte trekke seg tilbake for å reorganisere før angrepet kunne fortsette.
Men bayerne lot seg ikke stoppe. I titiden om formiddagen stormet 10. bayerske reserveregiment høyde 255. Franskmennene trakk seg tilbake i siste øyeblikk etter å ha påført angriperne «ikke ubetydelige tap.» Tapene var spesielt store blant offiserene.
Litt lenger øst klarte også 7. bayerske reserveregiment å trenge inn i skogen. En løytnant fra dette regimentet beskrev angrepet fra tysk side: «Vårt angrep gikk raskt framover i lange sprang … det var en fryd å se våre skytteres ubønnhørlige framrykking mot skogranden … Da [våre menn] naermet seg trelinjen, ble den fiendtlige ildgivningen stadig svakere. Man fikk følelsen av at franskmennene allerede hadde trukket seg tilbake.» Men så ble også dette regimentet rammet av et voldsomt bombardement fra sitt eget artilleri. De bayerske reservistene forsøkte desperat å signalisere ved å vinke med sine pikkelhuer, signalflagg og lommetørklaer, til og med bataljonsfanen, men tyske shrapnelgranater fortsatte å sprute sine dødbringende kuler over 7. regiment. «Dette [bombardementet] kostet oss større tap enn fiendens infanteriskyting», fortalte løytnanten. Først da en offiser til hest red til kanonstillingene med en skriftlig ordre, opphørte det feilrettede bombardementet.
Men 7. regiments problemer var ikke over. Da de bayerske reservistene fortsatte innover i skogen, ble de møtt av intens fransk rifle- og maskingevaerskyting. «I skogforsvar var franskmennene mestere. De forsto seg på denne lumske kamptypen bedre enn oss», skrev løytnanten. Noen steder begynte bayerne å vike. Løytnanten fortalte at regimentsstaben, som han selv tilhørte, måtte fram i frontlinjen for å lede og oppmuntre soldatene direkte. Små franske stillinger med skyttergraver dekket av nedhugde traer skapte store problemer for angriperne. Likevel fikk bayerne gradvis overtaket og tok den ene franske posisjonen etter den andre.
Så rammet ulykken igjen. I den tette skogen brøt det ut en ny voldsom skuddveksling mellom bayerske avdelinger som forvekslet hverandre med fienden. Til slutt måtte de trekke seg et stykke tilbake for å få oversikt over situasjonen og få orden i rekkene.
Tidlig på ettermiddagen rykket bayerne fram på ny. Også franskmennene hadde kommet i uorden under skogkampene. Bayerne i 7. regiment avanserte tre kilometer gjennom skogen uten å møte alvorlig motstand, først da de nådde skogkanten nord for Angweiler i tretiden om ettermiddagen,
«I DEN TETTE SKOGEN BRØT DET UT EN NY VOLDSOM SKUDDVEKSLING MELLOM BAYERSKE AVDELINGER SOM FORVEKSLET HVERANDRE MED FIENDEN.»
måtte de igjen gjøre holdt.
Franskmennene ventet på dem i en sterk skyttergravsstilling med gode åpne skuddfelt på markene på begge sider av landsbyen. Offiserene i 7. regiment fant det derfor best å vente på artilleristøtte og at andre tyske regimenter skulle true fiendens flanker. Dette tok tid. Først klokka halv seks begynte de tyske kanonene å bombardere Angweiler. Kort etter begynte landsbyen å brenne.
Klokka var seks om kvelden da 7. regiment forlot trelinjen og stormet fram mot landsbyen fra nord og nordøst. Samtidig angrep et annet regiment fra vest. Franskmennene innså at de ikke kunne holde stand mot denne overmakten, og trakk seg hurtig tilbake, men ikke alle kom seg unna i tide. Løytnanten i 7. regiment fortalte at «et stort antall rødbukser ble tatt til fange».
Andre armé slår retrett
Tavernas korps ble presset bakover langs hele sin frontlinje. Verst var det lengst øst, der tyske framstøt mellom vannene og skogene sør for Mittersheim drev en dyp kile mellom Tavernas og Dubails armé ved Sarrebourg, slik at de to franske armeene sto i fare for å bli helt avskåret fra hverandre og dermed ute av stand til å gi hverandre effektiv støtte.
Allerede tidlig på formiddagen så Castelnau mørkt på situasjonen for sin Andre armé. Samtlige av de tre korpsene i frontlinjen var i store vansker. Fochs venstre flanke ved Delme og Achain var i ferd med å kollapse. Fochs høyre flanke var også truet, siden Espinasses menn ble drevet bakover mot Dieuze. Og det kom illevarslende meldinger fra Tavernas avdelinger i skogene i øst.
Castelnau mente at han ikke hadde noe annet valg enn å gi ordre om retrett. I første omgang skulle armeen trekke seg tilbake åtte–tolv kilometer for å danne en ny front langs grensen. Det skulle vaere en metodisk, trinnvis tilbaketrekning med sterke baktropper til å holde fienden på avstand.
De franske baktroppene gjorde en formidabel innsats og holdt sine posisjoner i timevis under den stekende augustsola, men likevel gikk ikke den franske retretten fullt så glatt som generalene håpet. Det oppsto forvirring og tilløp til panikk i flere avdelinger, og mye våpen og utstyr ble etterlatt.
Drama langs Sarre
Dubails offensiv nord for Sarrebourg hadde startet klokka fire om morgenen. 15. divisjon rykket fram nordøstover for å ta landsbyene Oberstinzel, Gosselming og Saint-jean-debassel langs elven Sarre. Franskmennene fikk en god start. I ly av morgentåken ble Gosselming stormet med et bajonettangrep.
Men så begynte problemene for 15. divisjon. Et framstøt nordover mot Saint-jeande-bassel mens tåken lettet ble stoppet av fiendens rifler, maskingevaerer og kanoner. Andre avdelinger fra 15. divisjon passerte Dolving og fortsatte mot Sarre-dalen mellom Oberstinzel og Sarraltroff (Saaraltdorf), men da de nådde skogkanten øverst i dalsiden, ble de møtt av en intens ild fra maskingevaerer og artilleri på høydene på østsiden av dalen. Det franske angrepet kom ikke lenger. Kraftig tysk artilleriskyting satte Gosselming i flammer, og i nitiden om morgenen ble franskmennene drevet ut av et bayersk motangrep. Under retretten over myrsenkningene og de åpne bakkene sørvest for landsbyen ble franskmennene heftig beskutt med granater og maskingevaerer samtidig som et bayersk regiment rykket sørover fra Saint-jean-de-bassel og truet flanken deres. Franskmennene led store tap før de nådde skogen Bergwald vest for Dolving.
Infanterikampene minket i styrke utover formiddagen. På denne fronten hadde sjefen for tyskernes Syvende armé, Josias von Heeringen, utsatt den store motoffensiven til klokka elleve for å gi sine styrker bedre tid til å nå sine utgangsposisjoner. Imens ble det utkjempet en serie ujevne artilleridueller mellom noen batterier med korte franske 155 mm-rimailho-kanoner og en del av de tyske batteriene med tungt artilleri på motsatt side av elven. Franskmennenes kanonstillinger ble gang på gang oppdaget og bombardert av tyskerne, slik at de franske artilleristene stadig måtte flytte skytset sitt for ikke å bli skutt sønder og sammen. Dermed ble franskmennenes skyting lite effektiv.
Klokka elleve braket det løs langs hele fronten ved Sarre. Hundrevis av tyske
kanoner og haubitser fyrte løs med full kraft mot de franske posisjonene. Så begynte lange skytterkjeder med soldater i pikkelhuer og «feltgrå» uniformer å bevege seg framover.
Ved Oberstinzel, sju kilometer nord for Sarrebourg, ble den fremste franske linjen i skogkanten naer elven knust av de tyske granatene og kulebygene fra maskingevaerene. Det bayerske krigsarkivets historieverk forteller at da de bayerske troppene krysset den intakte broen sør for Oberstinzel og rykket inn i skogen, fant de mengder av døde og sårede franske soldater. Og bayerne møtte bare svak motstand da de fortsatte oppover mellom traerne til høyde 304. Like etter inntok de Dolving.
Hele den franske fronten nord for Sarrebourg var allerede i ferd med å rakne. Tyske observatører på høydene øst for elven kunne se franske soldater trekke seg tilbake i uorden over de åpne bakkene vest for skogen Sarrewald. Og bayerne presset på for å utnytte sitt overtak. Tidlig på ettermiddagen krysset de Sarre ved landsbyen Sarraltroff (Saaraltdorf).
Så fortsatte de opp skråningene og fordrev de siste franskmennene fra skogene øverst i dalsiden.
Lenger nord rykket bayerne fram fra Dolving mot Haut-clocher. Løytnant Feuchtinger (antagelig fra 15. bayerske infanteriregiment) fortalte:
«Vårt oppdrag er nå å rykke fram langs veien mot Zittersdorf [Haut-clocher], ta det stedet og sikre høydene på sørsiden.
Med det samme vi forlater landsbyen, kommer vi under artilleriild, som etter de dukkende hodene å dømme forårsaker en del bekymring, men heldigvis fører det ikke til noen tap. Snart blir vi også beskutt av infanteri, som ligger på et høydedrag langs veien mellom Zittersdorf og Saarburg. Nå begynner arbeidet for oss. Jeg er igjen i første linje med troppen min og rykker fram langs veien [fra Dolving]. Terrenget er uoversiktlig, kratt og slåpetorn-hekker sperrer sikten … kulene kommer pipende fra den andre siden, flere ganger hviner døden like forbi meg. Jeg iler fra mann til mann, fra hekk til hekk, peker mot målet, kontrollerer, oppmuntrer … Mennene mine skyter, det er deres første skytestrid, og de er litt nervøse. Jeg må hele tiden rope, eller snarere skrike, at de må skyte langsomt og sikte godt. Franskmennene skyter for det meste for høyt. Jeg har bare noen få sårede i min lille tropp. Noen grupper av våre er til venstre for veien der det er åpne enger, og utgjør derfor mye bedre mål for fienden enn oss bak hekkene, og lider større tap.
Jeg griper gevaeret til en såret soldat, tørker svetten fra pannen og øynene, og fyrer løs jeg også. Artilleriet vårt skyter igjen med stor effektivitet. Etter omtrent en time begynner våre motstandere å rømme sin stilling langs veien [mot Sarrebourg]. Det er en fryd! Hurra, rødbuksene trekker seg tilbake! Nå, mine menn! Opp! Opp! Gå på mot den vikende fienden!»
Med begge flankene truet av framrykkende tyske avdelinger måtte franskmennene snart
«PÅ 300 METERS HOLD KASTET TYSKERNE SEG NED. DET BLE SKUTT PÅ KLOSS HOLD. VÅRT ANTALL BLE REDUSERT MINUTT FOR MINUTT, MENS FIENDENS ANTALL ØKTE HELE TIDEN.»
trekke seg ut fra Haut-clocher/zittersdorf og fortsette retretten mot sørvest.
Samtidig raste det heftige kamper på østsiden av Sarrebourg. Bayerske avdelinger hadde avansert ned fra høydene for å storme byen, men møtte hard fransk motstand. Her lyktes det franske artilleriet i å påføre bayerne betydelige tap. General Rauchenberger var blant de sårede.
Bayerne klarte å storme to landsbyer kalt store og lille Eich, men da de fortsatte mot kasernebygningene i østkanten av byen, ble de stoppet av intens fransk skyting med rifler og maskingevaerer.
Sarrebourg ble forsvart av 95. regiment fra 16. divisjon. Divisjonssjefen, Louis Ernest de Maud’huy, kom selv fra Lorraine og var fast bestemt på at mennene hans skulle holde stand så lenge som mulig. En av Maud’huys soldater, Jacques Péricard, beskrev senere kampene: «På 300 meters hold kastet tyskerne seg ned. Det ble skutt på kloss hold. Vårt antall ble redusert minutt for minutt, mens fiendens antall økte hele tiden … [Bombardementet fra] fiendens artilleri økte i styrke. Mange hus tok fyr. Ilden fra maskingevaerene var … voldsom … Tyskerne infiltrerte utkanten av byen på flere steder, forsvarerne ble beskutt ikke bare forfra, men fra høyre og venstre. De led enorme tap.
(1067 av regimentets menn ble liggende igjen i Sarrebourg).»
De bayerske troppene rundt Sarrebourg tilhørte general Oskar von Xylanders 1. bayerske korps. Xylander observerte kampene fra en høyde like øst for Sarraltroff. Det bayerske krigsarkivets historieverk beskrev utsikten: «Våre egne og fiendens tropper var nesten umulige å se der de lå i dekning i senkningene og andre skjulesteder, men luften skalv av tordenen fra kanonene, knallene fra gevaerene og larmen fra maskingevaerene. Shrapnel- og sprenggranater [detonerte] overalt. Over [skogene] Saarwald og Unterwald lå tykk røyk. Her og der sto hus i full fyr. Også Sarrebourg brente stadig mer. En tykk røyksky steg opp fra proviantmagasinet.»
Kvart på tre om ettermiddagen, da det var åpenbart at angrepet var i ferd med å lykkes, sendte Xylander ordre til sine to divisjoner om at suksessen skulle følges opp med en videre framrykning mot sørvest.
Dubails armé ble presset bakover. Etter at franskmennene ble fordrevet fra høydene nord for byen, måtte Sarrebourgs forsvarere trekke seg tilbake for ikke å bli avskåret. Det var bittert for de franske soldatene å måtte forlate byen de nylig hadde erobret, men general Maud’huy demonstrerte sin ubøyelige kampånd ved å kommandere sine musikanter til å spille melodien «Marche Lorraine» mens troppene hans marsjerte ut. Selv sto han med pipen i munnviken og hilste sine menn
mens de passerte. Maud’huy skal ha vaert en av de siste franskmennene til å forlate byen. Det skulle gå over fire lange år før frie franske tropper igjen skulle sette sin fot i Sarrebourg.
For å lette presset på sine øvrige avdelinger ga Dubail ordre om at XIII korps skulle foreta et motangrep sør for Sarrebourg i kveldingen. Angrepet ble brutalt stoppet av bayernes rifler, maskingevaerer og kanoner, men
Dubail kalte det likevel en «perfekt suksess» siden det etter hans oppfatning hadde lettet retretten til Maud’huys 16. divisjon.
Selv om bayerske avdelinger sent på kvelden hadde nådd posisjoner nesten ti kilometer sørvest for Sarrebourg, nektet Dubail å godta at armeen hans var slått. På hans høyre fløy naer Mont Donon hadde tyskerne hatt liten framgang, og Dubail planla å fortsette slaget neste dag, men så kom meldinger om at Castelnaus armé var i full retrett. Det første store slaget om Lorraine var tapt.
Fransk retrett
Castelnau hadde en vond dag. Flere av avdelingene hans var naer ved å gå i oppløsning under retretten fra Morhange, og midt oppe i det hele kom meldingen om at hans egen sønn, som var løytnant i 4. chasseurregiment, hadde falt under kampene naer Morhange. I kveldingen besluttet Castelnau å fortsette retretten gjennom natten for å returnere til de befestede posisjonene rundt Nancy, der franskmennene hadde startet sin offensiv. Castelnau vurderte også en videre tilbaketrekning helt til elven Moselle, men han fikk klar beskjed fra Joffre om at dette ikke var aktuelt. Stillingene ved Nancy skulle holdes.
Dubail skrev senere at det var med sterke motforestillinger han fulgte en ordre fra
Joffre om å trekke seg tilbake. Fra Dubails synspunkt var denne tilbaketrekningen kun nødvendig fordi Castelnaus armé hadde blitt drevet tilbake og dermed blottlagt Dubails venstre flanke. Men Dubail valgte å overse at nederlaget til hans egne divisjoner nord for Sarrebourg også hadde bidratt til at de to franske armeene hadde mistet kontakten med hverandre. Begge de franske armeene hadde lidd nederlag 20. august.
Tapstallene for slagene ved Morhange og Sarrebourg er usikre, men var åpenbart store. Ved å legge sammen tapstallene oppgitt for regimentene i Fochs korps kommer det fram at over 8000 ble drept, såret eller tatt til fange. Også de andre korpsene i Castelnaus armé led store tap. Ifølge en moderne fransk historiker var det totale antall drepte og tilfangetagne fra denne armeen 12 000. De sårede nevnes ikke. Dubails tap var antagelig tilsvarende. Det er dermed åpenbart at de franske tapene langt oversteg både de 5000 de selv innrømmet og anslaget på 10 000 fra senere historikere. Høyst sannsynlig må de franske tapene ha vaert på over 20 000.
Tyskernes tap ser ut til å ha vaert noe lavere, men var likevel alvorlige. Noen avdelinger var spesielt hardt rammet.
18. bayerske regiment, som kjempet ved Morhange, skal ha mistet 45 prosent av sine soldater. Også mange andre tyske regimenter meldte om fryktelige tap.
«HØYST SANNSYNLIG MÅ DE FRANSKE TAPENE HA VAERT PÅ OVER 20 000. TYSKERNES TAP SER UT TIL Å HA VAERT NOE LAVERE, MEN VAR LIKEVEL ALVORLIGE. NOEN AVDELINGER VAR SPESIELT HARDT RAMMET. 18. BAYERSKE REGIMENT SKAL HA MISTET 45 % AV SINE SOLDATER.»
Trouée de Charmes
Heldigvis for franskmennene var den tyske forfølgelsen langsom og forsiktig. Dermed fikk de slagne franske armeene tid til å reorganisere seg og forberede neste runde av kampene i Lorraine. Da tyskerne den
25. august endelig naermet seg de sterkt befestede franske stillingene rundt Nancy, ble de møtt av et voldsomt fransk motangrep og drevet tilbake under blodige kamper. Det som ble kalt slaget i Trouée de Charmes, var en begrenset fransk seier. De neste dagene begynte fronten å stabilisere seg. Kronprins Rupprechts seiersmarsj var stanset.
Imens hadde krigens sentrum flyttet seg vestover, der de svaere tyske armeene til Kluck og Bülow pløyde gjennom Belgia, inn i Nord-frankrike og videre sørover i retning Paris og elven Marne.
Slaget om Lorraine hadde tydelig vist den franske offensivdoktrinens svakheter, men også tyske svakheter ble eksponert, blant annet vanskene med å følge opp vellykkede angrep og å unngå at det langtrekkende artilleriet beskjøt deres egne.
Men framfor alt demonstrerte dette slaget den moderne krigens grufulle virkelighet. Dagen etter red kronprins Rupprecht over slagmarken mot sitt nye hovedkvarter i Dieuze. Overalt på markene så han massegraver for menn eller hester, bygninger som var nedbrent eller rasert av granater, og kuer som sto med sprekkeferdige jur og rautet i smerte fordi ingen hadde kunnet melke dem på flere dager. Mange lik var fremdeles ikke begravd. Kronprinsen så franske døde ligge strødd utover i sine iøynefallende røde bukser. «De lå side ved side. Noen grep fremdeles om riflene sine. På grunn av den intense heten var de fleste ansiktene allerede blåsvarte.»