SLA­GET OM LOR­RAI­NE

1914

Infanteriet angriper - - INNHOLD - KARL JA­KOB SKARSTEIN

Bit­re fransk­menn vil­le gjen­erob­re Lor­rai­ne som gikk tapt til tys­ker­ne un­der kri­gen i 1870-71. Slik opp­stod det førs­te sto­re sla­get på Vest­fron­ten un­der førs­te ver­dens­krig.

Det had­de va­ert en svi­en­de yd­my­kel­se for Frank­ri­ke å måt­te gi fra seg Lor­rai­ne til tys­ker­ne etter ne­der­la­get i kri­gen 1870– 71. Den­ne grense­pro­vin­sen i nordøst had­de va­ert fransk si­den sol­kon­gen Lud­vig XIVS da­ger. Da førs­te ver­dens­krig star­tet, var der­for gjen­erob­rin­gen av Lor­rai­ne et av Frank­ri­kes frems­te krigs­mål. Så snart de frans­ke styr­ke­ne var mo­bi­li­sert, mar­sjer­te to ar­me­er mot Lor­rai­ne. To tys­ke ar­me­er sto kla­re til å møte dem. Re­sul­ta­tet var det førs­te sto­re sla­get på vest­fron­ten i førs­te ver­dens­krig.

Ide var­me sen­som­mer­da­ge­ne i be­gyn­nel­sen av au­gust 1914 star­tet den størs­te kri­gen Euro­pa til da had­de opp­levd. Førs­te ver­dens­krig var i gang. Tyskland og Øs­ter­rike­un­garn var i krig mot Russ­land, Frank­ri­ke, Stor­bri­tan­nia, Bel­gia og Ser­bia. Tu­sen­vis av jern­bane­tog stapp­ful­le av sol­da­ter dam­pet mot gren­se­ne i et gi­gan­tisk kapp­løp for å an­gri­pe først.

Ald­ri før had­de de euro­pe­is­ke sam­fun­ne­ne va­ert så gjen­nom­or­ga­ni­sert for krig­fø­ring. Jern­ba­ner og vei­nett var plan­lagt og kon­stru­ert for å let­te trans­por­ten av sol­da­ter, ka­no­ner og an­net krigs­ma­te­ri­ell til fron­ten. Grun­dig ut­ar­bei­de­de mo­bi­li­se­rings­pla­ner fast­la ned til hver mins­te de­talj hvor­dan mil­lio­ner av menn skul­le inn­kal­les, ut­sty­res og sen­des i kamp på kor­test mu­lig tid.

Stabs­of­fi­se­rer had­de ar­bei­det i åre­vis med å lage felt­togspla­ner for å va­ere for­be­redt på for­skjel­li­ge krigs­sce­na­rio­er. Både i Tyskland og Frank­ri­ke had­de det va­ert en hovedprioritet å leg­ge pla­ner for en ny krig mel­lom de to lan­de­ne. Beg­ge par­ter reg­net med at det først og fremst var på den tysk-frans­ke fron­ten en euro­pe­isk stor­krig vil­le bli av­gjort.

Al­le­re­de på slut­ten av 1800-tal­let be­gyn­te den tys­ke ge­ne­ral­sta­ben i all hem­me­lig­het å plan­leg­ge ti­de­nes størs­te flanke­an­grep. I ste­det for et fron­tal­an­grep mot de ster­ke frans­ke fest­nings­ver­ke­ne langs den tysk-frans­ke gren­sen, vil­le tys­ker­ne ret­te et mas­sivt an­grep gjen­nom Bel­gia og Lux­em­burg for å kom­me rundt fransk­men­ne­nes nord­flan­ke og in­va­de­re Frank­ri­ke over den bel­gis­ke gren­sen, der det fan­tes få be­fes­te­de stil­lin­ger. Der­et­ter skul­le de tys­ke ar­me­ene svin­ge sørover mot Pa­ris for å ta den frans­ke ho­ved­sta­den og pres­se de frans­ke ar­me­ene sør­øst­over til de ble stå­en­de med ryg­gen mot den tys­ke gren­sen og Al­pe­ne, hvor de vil­le bli tvun­get til å ka­pi­tu­le­re. Den­ne pla­nen var ver­ket til den tys­ke ge­ne­ral­stabs­sje­fen Al­fred von Sch­li­ef­fen og ble der­for om­talt som Sch­li­ef­fen­pla­nen.

Det at et upro­vo­sert an­grep på nøy­tra­le Bel­gia sann­syn­lig­vis vil­le føre til at Stor­bri­tan­nia slut­tet seg til Tysk­lands fien­der, be­trak­tet Sch­li­ef­fen som en uhel­dig, men uunn­gåe­lig side­ef­fekt av pla­nen sin. Sch­li­ef­fen men­te at angrepet gjen­nom

Bel­gia var Tysk­lands enes­te sjan­se til å vin­ne

«BÅDE I TYSKLAND OG FRANK­RI­KE HAD­DE DET VA­ERT EN HOVEDPRIORITET Å LEG­GE PLA­NER FOR EN NY KRIG MEL­LOM DE TO LAN­DE­NE.»

en rask sei­er på vest­fron­ten før de sva­ere rus­sis­ke ha­er­styr­ke­ne rakk å an­gri­pe fra øst. Fra Sch­li­ef­fens syns­punkt over­skyg­get det­te kon­se­kven­se­ne av å bry­te Bel­gias nøy­tra­li­tet og pro­vo­se­re Stor­bri­tan­nia. Sch­li­ef­fen døde i 1913, men ho­ved­trek­ke­ne i tys­ker­nes felt­togsplan i 1914 var fort­satt ba­sert på hans vur­de­rin­ger.

Selv om Joseph Cé­sa­i­re Joff­re, den frans­ke haer­sje­fen, kjen­te til man­ge in­di­ka­sjo­ner på at tys­ker­ne plan­la et an­grep gjen­nom Bel­gia, valg­te han å ba­se­re sine pla­ner på at tys­ker­ne vil­le fore­ta sin ho­ved­of­fen­siv like sør for Lux­em­burg fra om­rå­det rundt fest­nings­byen Metz. Joff­re vil­le møte et slikt tysk an­grep med to sto­re mot­of­fen­si­ver, først i Lor­rai­ne og så gjen­nom de skog­kled­de åse­ne i Ar­den­ne­ne, i ret­ning Lux­em­burg. Dis­se mot­of­fen­si­ve­ne skul­le true flankene til den tys­ke an­greps­styr­ken og ta kraf­ten ut av tys­ker­nes fram­støt. Slik vil­le Joff­re vin­ne tid inn­til rus­ser­ne an­grep tys­ker­ne fra øst. Un­der hardt press i både øst og vest vil­le tys­ker­ne for­hå­pent­lig bli tvun­get til å be om fred.

Det sen­tra­le ele­men­tet i fransk­men­ne­nes plan­leg­ging var tro­en på de frans­ke sol­da­te­nes of­fen­si­ve kraft. Iføl­ge den frans­ke mi­li­ta­ere dok­tri­nen skul­le fien­den tvin­ges på de­fen­si­ven av be­slutt­som­me frans­ke an­grep. Til tross for at sto­re vå­pen­tek­no­lo­gis­ke fram­skritt ga skyte­våp­ne­ne en ild­kraft som var man­ge gan­ger ster­ke­re enn i tid­li­ge­re kri­ger, vil­le den frans­ke ha­er­le­del­sen fort­satt sat­se på å over­man­ne fien­den gjen­nom ba­jo­nett­an­grep. Det ble hev­det at en slik tak­tikk var det som best pas­set de frans­ke sol­da­te­nes lyn­ne, og vil­le styr­ke kamp­mo­ra­len slik at fransk­men­ne­ne fikk et psy­ko­lo­gisk over­tak på slag­mar­ken.

Søke­ly­set på den tak­tis­ke offensiven gjen­spei­let seg i de frans­ke ar­me­enes ut­styr. De frans­ke di­vi­sjo­ne­ne ble til­delt et stort an­tall let­te 75 mm felt­ka­no­ner. Det­te var frem­ra­gen­de ka­no­ner med høy skudd­takt og stor treff­sik­ker­het, vel­eg­ne­de for di­rek­te støt­te av mo­bi­le ope­ra­sjo­ner, men med sin fla­te skudd­bane pas­set de dår­lig til bom­bar­de­men­ter av be­fes­te­de stil­lin­ger. Fransk­men­ne­ne så li­ten grunn til å ut­sty­re sine av­de­lin­ger med noe stort an­tall tungt ar­til­le­ri si­den tun­ge ka­no­ner var for lite mo­bi­le til å hen­ge med i de hur­ti­ge og ag­gres­si­ve ma­nøv­re­ne de frans­ke ge­ne­ra­le­ne plan­la.

Ar­me­er på marsj

Bort­imot en og en halv mil­lion tys­ke sol­da­ter be­gyn­te å mar­sje­re vest­over mot Bel­gia og Frank­ri­ke i førs­te halv­del av au­gust 1914. Etter at det tun­ge tys­ke artilleriet had­de pulve­ri­sert fest­nings­ver­ke­ne rundt den bel­gis­ke byen Liè­ge, fort­sat­te den tys­ke ho­ved­an­greps­styr­ken vest­over. Den­ne styr­ken be­sto av Alex­an­der von Klu­cks

320 000 mann ster­ke Førs­te armé og Karl von Bülows And­re armé med 260 000.

Len­ger sør gjor­de fem mind­re tys­ke ar­me­er seg kla­re til kamp langs en 300 kilo­me­ter lang front som strak­te seg fra nord for Ar­den­ne­ne til den sveit­sis­ke gren­sen. Dis­se ar­me­ene skul­le hol­de de frans­ke ar­me­ene i sjakk mens Klu­ck og Bülow sving­te rundt nord­flan­ken de­res.

Joff­re fikk tid­lig mel­din­ger om at tys­ke styr­ker var på marsj gjen­nom Bel­gia, men han gikk fort­satt ut fra at tys­ker­nes ho­ved­of­fen­siv vil­le kom­me rett sør for Lux­em­burg, fra om­rå­det rundt Metz. 11. au­gust be­gyn­te Joff­re å for­be­re­de sin plan­lag­te mot­of­fen­siv. Fire armé­korps, kan­skje 160 000 mann til sam­men, fra ge­ne­ral Au­gus­te Du­bails Førs­te armé, skul­le ryk­ke fram mot Sarre­bourg (Saar­burg) og nord­enden av fjell­kje­den Les Vos­ges, mens tre armé­korps, rundt 120 000 mann, fra ge­ne­ral Édouard de Cas­tel­naus And­re armé skul­le an­gri­pe i ret­ning Mor­han­ge (Mör­chin­gen). Joff­re ba­ser­te sin an­greps­plan på at tys­ker­ne had­de mind­re styr­ker i det­te om­rå­det, si­den han an­tok at de­res ho­ved­kon­sen­tra­sjon fant sted et styk­ke len­ger nord og vest, rundt Metz. Iføl­ge Joff­res be­reg­nin­ger had­de tys­ker­ne maks seks armé­korps til­gjen­ge­li­ge på det front­av­snit­tet der hans egne sju korps skul­le an­gri­pe. Der­med vil­le fransk­men­ne­ne få et lo­kalt tall­mes­sig over­tak.

Uhel­dig­vis for Joff­re var be­reg­nin­ge­ne hans

gale. I vir­ke­lig­he­ten had­de tys­ker­ne åtte armé­korps i stil­ling langs fron­ten i Lor­rai­ne og had­de der­med det tall­mes­si­ge over­ta­ket. De tys­ke korp­se­ne til­hør­te den ho­ved­sa­ke­lig bay­ers­ke Sjet­te armé un­der kom­man­do av kron­prins Rupprecht av Bay­ern og Sju­en­de armé kom­man­dert av Jo­sias von He­e­rin­gen. Ved si­den av å kom­man­de­re sin egen armé had­de den 45 år gam­le bay­ers­ke kron­prin­sen også fått myn­dig­het til å gi ord­re til He­e­rin­gen for å sam­ord­ne de to ar­me­enes ope­ra­sjo­ner. Rupprecht og hans bay­ers­ke trop­per had­de blitt til­delt en for­holds­vis pas­siv rol­le i den sto­re tys­ke felt­togspla­nen. Det var me­nin­gen at bay­er­ne skul­le trek­ke seg til­ba­ke når fransk­men­ne­ne fore­tok sitt for­ven­te­de an­grep i Lor­rai­ne. På den­ne må­ten skul­le Rupprecht lok­ke fransk­men­ne­ne med seg nord­øst­over mot Rhi­nen for å gi ho­ved­an­greps­styr­ken tid til å ryk­ke fram gjen­nom Bel­gia og inn i Nord-frank­ri­ke.

Rupprecht og hans ener­gis­ke stabs­sjef, Krafft von Dell­mensin­gen, var lite for­nøy­de med den pas­si­ve rol­len trop­pe­ne de­res had­de blitt til­delt. De men­te at det å trek­ke seg til­ba­ke og til­la­te fransk­men­ne­ne å ok­ku­pe­re tysk ter­ri­to­ri­um vil­le vir­ke ne­ga­tivt på bay­er­nes kamp­mo­ral. Dess­uten ar­gu­men­ter­te de med at de kun­ne bin­de opp fle­re frans­ke av­de­lin­ger gjen­nom en of­fen­siv enn ved et pas­sivt for­svar. Men den tys­ke ha­er­le­del­sen av­slo Rupprechts an­mod­ning om å få iverk­set­te et stort an­grep.

Inn i Lor­rai­ne

Om mor­ge­nen 14. au­gust star­tet Joff­res of­fen­siv i Lor­rai­ne. De frans­ke trop­pe­ne for­lot sine ut­gangs­stil­lin­ger langs el­ven Me­urthe mel­lom Nancy og Saint-dié, og mar­sjer­te nord­øst­over mot gren­sen. Det var en an­stren­gen­de marsj i den ste­ken­de sen­som­mer­he­ten for sol­da­te­ne i tun­ge ly­se­blå uni­forms­frak­ker, 25 ki­los oppak­ning på ryg­gen pluss fire kilo tun­ge Le­bel-rif­ler på skuld­re­ne. Li­ke­vel var en­tu­si­as­men stor da de førs­te trop­pe­ne krys­set gren­sen og rev ned de stri­pe­te grense­stol­pe­ne for å mar­ke­re at Lor­rai­ne igjen skul­le bli fransk. Noen av­de­lin­ger sang den frans­ke na­sjo­nal­san­gen Mar­seil­lai­sen mens de pas­ser­te gren­sen, før de fort­sat­te nord­over langs bre­de lande­vei­er flan­kert av en­de­lø­se al­le­er med høye skygge­tra­er mel­lom bøl­gen­de mar­ker med grønn al­falfa, gyl­lent korn el­ler lan­ge rek­ker av høy­stak­ker. De frans­ke fot­sol­da­te­nes røde buk­ser og blå ke­pi­er, skygge­luer med røde top­per, bi­dro til farge­spil­let. Oppe un­der den blå him­me­len fløy små pro­pell­fly på re­ko­gno­se­rings­opp­drag. Luft­kri­gen var frem­de­les i sin barn­dom.

Fle­re ste­der møt­te fransk­men­ne­ne hard mot­stand al­le­re­de før de fikk krys­set gren­sen. Sk­ja­eren­de smell fra 75 mm­ka­no­ne­ne gjen­lød mel­lom de sla­ke bak­ke­ne ak­kom­pag­nert av den skar­pe knat­rin­gen fra rif­ler og ma­skin­ge­va­erer. Tys­ker­ne svar­te med både 77 mm-felt­ka­no­ner og tyng­re 105 mmog 150 mm-ka­no­ner i godt skjulte stil­lin­ger.

Ge­ne­ral Fer­di­nand Fochs XX korps fra Cas­tel­naus And­re armé ut­gjor­de de frans­ke

an­greps­styr­ke­nes ven­st­re fløy og ryk­ket fram lengst vest, fra Luné­vil­le i ret­ning Château-salins. Fochs trop­per kom un­der kraf­tig tysk ar­til­leri­ild, men klar­te li­ke­vel å ta tys­ker­nes frem­re stil­lin­ger på høy­de­ne langs gren­sen rundt Ar­ra­court. Al­le­re­de nå be­gyn­te fransk­men­ne­ne å mer­ke de al­vor­li­ge kon­se­kven­se­ne av ha­er­le­del­sens mang­len­de tro på tungt ar­til­le­ri. Da gra­na­te­ne fra de tun­ge tys­ke ka­no­ne­ne be­gyn­te å slå ned, had­de det frans­ke artilleriet in­gen ka­no­ner med til­strek­ke­lig rekke­vid­de til å sky­te til­ba­ke mot de tys­ke ka­non­stil­lin­ge­ne. Fle­re av Fochs av­de­lin­ger led merk­ba­re tap. 1. ba­tal­jon fra 26. re­gi­ment mis­tet for ek­sem­pel 150 mann, hvor­av 14 drep­te.

Til høy­re for Foch møt­te Louis Espin­as­ses XV korps hard mot­stand, spe­si­elt ved den lil­le grense­byen Mon­court. Gra­na­te­ne fra det tun­ge tys­ke artilleriet og hef­tig sky­ting med rif­ler og ma­skin­ge­va­erer fra in­fan­te­ri i skyt­ter­gra­ver på­før­te de frans­ke an­gri­per­ne al­vor­li­ge tap og sin­ket fram­ryk­nin­gen de­res.

Nes­te korps i den frans­ke front­lin­jen var Louis Ta­ver­nas XVI korps, som skul­le ryk­ke fram mot et om­rå­de med sto­re inn­sjø­er vest for Sarre­bourg og opp­rett­hol­de for­bin­del­sen med Du­bails Førs­te armé. Ta­ver­nas menn krys­set gren­sen uten å møte be­ty­de­lig mot­stand.

Du­bails Førs­te armé mar­sjer­te også nord­over i mor­gen­ti­me­ne. Lengst til ven­st­re lyk­tes ge­ne­ral Joseph de Cas­tel­lis VIII korps i å ta høy­de­ne ved Domèv­re tross tid­vis hard mot­stand fra bay­ers­ke bak­trop­per.

Cé­sar Alix’ XIII korps an­grep sam­ti­dig litt len­ger øst. Korp­sets høy­re fløy ryk­ket raskt fram mot Ci­rey ved el­ven Vezou­se. Sent på etter­mid­da­gen ma­nøv­rer­te tre frans­ke ba­tal­jo­ner for å stor­me tys­ke stil­lin­ger foran Ci­rey.

Armé­sje­fen Du­bail var se­ne­re sva­ert kri­tisk til hvor­dan hans un­der­ord­ne­de ut­før­te angrepet: «Angrepet ble has­tig inn­le­det mer enn 2000 me­ter fra fien­den … Sig­nal­t­rom­pe­te­ne lød (hvem som tok ini­tia­tiv til det­te, er umu­lig å vite), og trop­pe­ne ble sendt i an­grep på toskete vis. Med en slik av­stand å til­bake­leg­ge herjet (fien­dens) ild­giv­ning stygt. Ta­pe­ne var sva­ert al­vor­li­ge. Angrepet mis­tet sin kraft før sam­men­stø­tet, og di­vi­sjo­nen ble slått til­ba­ke sterkt pre­get og i en viss uor­den, på grunn av det til­ta­gen­de mør­ket.» Døde og så­re­de fransk­menn lå strødd ut­over mar­ke­ne i skum­rin­gen.

Du­bail irette­sat­te Alix nåde­løst. Det had­de ikke va­ert på­kre­vet å ta Ci­rey den­ne da­gen. «Dess­uten», skrev Du­bail se­ne­re, «man igang­set­ter ikke et an­grep på slut­ten av da­gen, på en så vik­tig po­si­sjon som ikke er skik­ke­lig re­ko­gno­sert.»

På Du­bails høy­re fløy had­de trop­per fra ge­ne­ral Le­grand-gi­rar­des XXI korps be­satt Mont Do­non, det nord­ligs­te fjel­let i Les Vos­ges, og utkjempet en hard kamp i fjell­over­gan­ge­ne len­ger sør ved Saint-blai­se. Den­ne kam­pen end­te med en klar sei­er for fransk­men­ne­ne som tok over 500 fan­ger pluss 12 ka­no­ner og 8 ma­skin­ge­va­erer, og best av alt: fa­nen til en tysk ba­tal­jon.

Len­ger sør i Les Vos­ges be­sat­te XIV korps and­re vik­ti­ge fjell­pass for å sik­re Du­bails flan­ke og rygg.

Gjen­nom regn og søle

Lør­dag 15. au­gust, den frans­ke of­fen­si­vens and­re dag, be­gyn­te reg­net å høl­je ned og gjor­de Lor­rai­nes leir­jord til seig gjør­me.

Fochs korps ble stå­en­de i po­si­sjo­ne­ne det had­de nådd da­gen før, for ikke å kom­me for langt foran res­ten av Cas­tel­naus armé. Espin­as­ses korps be­gyn­te først å ryk­ke fram utpå etter­mid­da­gen og avan­ser­te ba­re noen få kilo­me­ter. Ta­ver­nas korps had­de hel­ler ikke noen ve­sent­lig fram­gang.

For Du­bail star­tet da­gen dår­lig. Han fikk mel­ding om at Cas­tel­naus armé ikke kom til å gi hans ven­st­re fløy noen skik­ke­lig støt­te. Du­bail gjor­de li­ke­vel det han kun­ne for å opp­rett­hol­de fram­drif­ten i sin egen of­fen­siv. Han be­søk­te sine un­der­ord­ne­des ho­ved­kvar­te­rer for å hol­de seg opp­da­tert om de­res fram­gang og gi ord­re på ste­det. På et tids­punkt over­tok han sty­rin­gen over XIII korps for­di ge­ne­ral Alix ikke var i ho­ved­kvar­te­ret. Du­bail no­ter­te til­freds at den tys­ke stil­lin­gen ved Ci­rey, som had­de kos­tet fransk­men­ne­ne så mye blod da­gen før, falt som «en mo­den pa­ere» etter ma­nøv­re­ne han selv iverk­sat­te. Både XIII korps og Cas­tel­lis VIII korps fikk skjø­vet fron­ten sin noen kilo­me­ter nord­over den­ne da­gen.

På tysk side nøl­te kron­prins Rupprecht med å gi sin armé ord­re om å trek­ke seg til­ba­ke. Over­kom­man­do­en had­de gitt ham be­skjed om at fransk­men­ne­ne kom til å an­gri­pe med over­leg­ne styr­ker i Lor­rai­ne, og at han der­for vil­le bli nødt til å trek­ke seg til­ba­ke for å vin­ne tid. Men den tam­me star­ten på den frans­ke offensiven fikk Rupprecht og hans stabs­sjef Krafft til å tvi­le på at en stør­re til­bake­trek­ning var nød­ven­dig. Iføl­ge mel­din­ge­ne de had­de mot­tatt fra fron­ten, var den frans­ke an­greps­styr­ken langt mind­re enn hva over­kom­man­do­en an­tok. Dess­uten ty­der mye på at de to bay­ers­ke le­der­ne be­trak­tet det som et al­vor­lig pre­sti­sje­tap å la fransk­men­ne­ne ok­ku­pe­re tysk om­rå­de uten å gi dem skik­ke­lig mot­stand. Men over­kom­man­do­en fort­sat­te å in­sis­te­re på at fransk­men­ne­ne var tall­mes­sig over­leg­ne, og at den bay­ers­ke kron­prin­sen der­for måt­te trek­ke ar­me­en sin til­ba­ke. Rupprecht bøy­de seg for pres­set. Om etter­mid­da­gen 15. au­gust send­te han mot­vil­lig ut ord­re om en til­bake­trek­ning til el­ven Sar­re (Saar).

I da­ge­ne som fulg­te fort­sat­te de to frans­ke ar­me­ene fram­ryk­nin­gen mot Mor­han­ge og Sarre­bourg, mens tys­ker­ne fore­tok en kon­trol­lert re­t­rett. Det kom til spred­te kam­per mel­lom frans­ke for­trop­per og tys­ke

«SIGNALET LØD, OG TROP­PE­NE BLE SENDT I AN­GREP PÅ TOSKETE VIS. MED EN SLIK AV­STAND Å TIL­BAKE­LEG­GE HERJET ILDGIVNINGEN STYGT. TA­PE­NE VAR SVA­ERT AL­VOR­LI­GE.»

bak­trop­per, men in­gen stør­re sam­men­støt fant sted. Fochs korps inn­tok Château-salins 17. au­gust. Da­gen etter mar­sjer­te Du­bails trop­per inn i Sarre­bourg. Fransk­men­ne­nes mu­sikkorps spil­te Mar­seil­lai­sen mens de blå- og rød­kled­de sol­da­te­ne mar­sjer­te tri­um­fe­ren­de gjen­nom ga­te­ne. Gjen­erob­rin­gen av Lor­rai­ne var i gang.

Pro­ble­mer for fransk­men­ne­ne

Men alt gikk ikke etter pla­nen for fransk­men­ne­ne. 18. au­gust ble en vans­ke­lig dag for Ta­ver­nas korps som ryk­ket fram mel­lom Mor­han­ge og Sarre­bourg. Da

Ta­ver­nas menn na­er­met seg Mit­ters­heim, 15 kilo­me­ter nord­vest for Sarre­bourg, ble de møtt av et kraf­tig tysk mot­an­grep og dre­vet fle­re kilo­me­ter til­ba­ke etter å ha lidd sto­re tap.

Også fle­re and­re ste­der langs fron­ten be­gyn­te den tys­ke mot­stan­den å hard­ne til. Tys­ker­ne nøt nå godt av at de had­de byg­get man­ge ster­ke for­svars­stil­lin­ger med skyt­ter­gra­ver, be­tong­skan­ser og pigg­tråd mel­lom Mor­han­ge og Sarre­bourg.

Dess­uten had­de hen­del­se­ne på and­re front­av­snitt be­gynt å på­vir­ke den frans­ke offensiven i Lor­rai­ne. Det kom sta­dig mer uro­vek­ken­de mel­din­ger om en stor­stilt tysk fram­ryk­ning gjen­nom Bel­gia mot Nord­frank­ri­ke, og Joff­re be­stem­te seg for å ta meste­par­ten av to armé­korps som egent­lig skul­le ut­gjø­re en re­ser­ve for Cas­tel­naus armé, og sen­de dem nord­over. Det­te in­ne­bar at Cas­tel­naus mu­lig­he­ter til å for­ster­ke sine front­styr­ker ble be­ty­de­lig svek­ket.

Li­ke­vel var de frans­ke ge­ne­ra­le­ne fast be­stem­te på å fort­set­te å an­gri­pe i Lor­rai­ne. Du­bail hå­pet på å opp­nå et gjen­nom­brudd nord for Sarre­bourg og had­de et ka­va­leri­korps klart til å star­te for­føl­gel­sen der­som tys­ker­nes for­svars­lin­je ble brutt. Cas­tel­nau send­te ut et skriv til sine un­der­ord­ne­de 18. au­gust der han er­k­la­er­te at fien­den var på vi­ken­de front, og måt­te for­føl­ges med «den størs­te hur­tig­het og be­slutt­som­het».

«Slå til, og Gud va­ere med dere!»

Rupprecht og Krafft syn­tes de had­de truk­ket seg langt nok til­ba­ke, og ar­gu­men­ter­te hef­tig med den tys­ke over­kom­man­do­en for å få til­la­tel­se til å gå til mot­an­grep. Of­fi­se­re­ne ved over­kom­man­do­en var unn­vi­ken­de og uty­de­li­ge i sine svar. De var lite lyst­ne på å gi di­rek­te ord­re til den kon­ge­li­ge armé­sje­fen, men in­di­ker­te at de helst så at Rupprechts trop­per for­holdt seg pas­si­ve mens den tys­ke ho­ved­an­greps­styr­ken pløy­de gjen­nom Bel­gia og inn i Nord-frank­ri­ke.

17. au­gust mot­tok Rupprecht og Krafft mel­ding om at et re­ko­gno­se­rings­fly had­de ob­ser­vert sto­re frans­ke styr­ker på marsj bort fra fron­ten. De tol­ket det­te som et ty­de­lig tegn på at fransk­men­ne­ne send­te trop­per fra Lor­rai­ne nord­over for å møte det tys­ke ho­ved­an­gre­pet. Etter de­res syn var det der­for helt nød­ven­dig å an­gri­pe så fort

som mu­lig for å for­hind­re en stør­re fransk styrke­for­skyv­ning mot nord, noe som kun­ne vel­te hele den tys­ke felt­togspla­nen.

Igjen var over­kom­man­do­en unn­vi­ken­de og lot va­ere å gi Rupprecht kla­re ord­re. Om etter­mid­da­gen 18. au­gust mis­tet Krafft tål­mo­dig­he­ten og ring­te over­kom­man­do­en for å for­lan­ge et svar på om kron­prin­sen kun­ne an­gri­pe i Lor­rai­ne el­ler ikke. Sva­ret han fikk, var at over­kom­man­do­en ikke øns­ket å gi noe di­rek­te for­bud mot et an­grep, men at Krafft og kron­prin­sen «måt­te ta det ful­le an­svar og ta den be­slut­ning de syn­tes var rik­tig».

Kraft svar­te: «Be­slut­nin­gen er tatt. Vi an­gri­per.»

«Slå til, og Gud va­ere med dere!» svar­te of­fi­se­ren fra over­kom­man­do­en.

I ut­gangs­punk­tet had­de kron­prin­sen og Krafft tenkt å iverk­set­te mot­of­fen­si­ven al­le­re­de nes­te dag, men de vil­le ha med seg von He­e­rin­gens Syv­en­de armé, og von He­e­rin­gens tre korps treng­te enda en dag for å nå sine ut­gangs­po­si­sjo­ner. Angrepet ble der­for ut­satt til 20. au­gust.

Mot Mor­han­ge

Om mor­ge­nen 19. au­gust sto Fochs frems­te lin­je like nord for Château-salins. Va­e­ret had­de klar­net opp, og det så ut til å bli en ny het sen­som­mer­dag. Både tys­ke og frans­ke re­ko­gno­se­rings­fly fløy over slag­mar­ken. I tråd med Cas­tel­naus in­struk­sjo­ner had­de Foch gitt sine di­vi­sjo­ner ord­re om å an­gri­pe nord­over mot Mor­han­ge, en li­ten gar­ni­sons­by på sør­si­den av et høyde­drag som strak­te seg vest­over mot Oron. Langs det­te høyde­dra­get had­de tys­ker­ne en rek­ke ster­ke for­skans­nin­ger og ka­non­stil­lin­ger.

Fochs for­trop­per ble møtt av kraf­ti­ge bom­bar­de­men­ter da de na­er­met seg høy­de­ne vest for Mor­han­ge. Det frans­ke artilleriet svar­te så godt det kun­ne, men bort­sett fra de let­te 75 mm-ka­no­ne­ne had­de Fochs ar­til­le­ris­ter ba­re 12 kor­te Ri­mail­ho 155 mm­ka­no­ner. Det­te ble alt­for spedt mot tys­ker­nes tall­rike 105- og 150 mm-ere.

Gra­na­te­ne fra de tys­ke ka­no­ne­ne for­år­sa­ket al­vor­li­ge tap i de frans­ke av­de­lin­ge­ne, men Fochs menn fort­sat­te li­ke­vel fram­ryk­nin­gen og drev de bay­ers­ke for­trop­pe­ne til­ba­ke mot top­pen av høy­de­ne. Det ble utkjempet bit­re kam­per i vin­åkre­ne i skrå­nin­ge­ne.

I kvel­din­gen var Fochs for­trop­per mind­re enn en kilo­me­ter fra Mor­han­ge og had­de fle­re ste­der nådd top­pen av høy­de­ryg­gen vest for byen. Foch var fast be­stemt på å fort­set­te angrepet nes­te mor­gen.

Sam­ti­dig som Foch an­grep mot Mor­han­ge, had­de 68. frans­ke re­serve­d­i­vi­sjon ok­ku­pert Del­me, 18 kilo­me­ter sør­vest for Mor­han­ge, for å be­skyt­te Fochs ven­st­re flan­ke mot de tys­ke styr­ke­ne rundt fest­nings­byen Metz.

Øst for Mor­han­ge had­de res­ten av Cas­tel­naus armé pro­ble­mer. Etter ne­der­la­get til Ta­ver­nas korps ved Mit­ters­heim da­gen før, vil­le Cas­tel­nau at Espin­as­ses XV korps skul­le

an­gri­pe i ret­ning Bén­e­stroff for å let­te pres­set på Ta­ver­nas menn, men det­te skul­le ikke bli noen lett opp­ga­ve.

Før dag­gry krys­set Espin­as­ses for­trop­per el­ven Seil­le og inn­tok Dieu­ze, før de sving­te nord­øst­over mot lands­by­ene Ver­gavil­le og Bén­e­stroff. Her åp­net det seg en sva­er åpen slet­te der det tys­ke artilleriet had­de dre­vet øvel­ses­sky­ting før kri­gen. Av­stan­der og lande­mer­ker var nøye re­gist­rert, så da det lys­net og de tys­ke ar­til­le­ri­ob­ser­va­tø­re­ne fikk øye på de fram­ryk­ken­de fransk­men­ne­ne, var det et drømme­sce­na­rio for de tys­ke ar­til­le­ris­te­ne. Fra fle­re kan­ter fyr­te tys­ker­ne løs med både felt­ka­no­ner og tun­ge hau­bit­ser. Virkningen var gru­som. En fransk alpe­je­ger­løy­t­nant fra 29. di­vi­sjon for­tal­te:

«Grup­pert i sek­sjo­ner prø­ver vi å avan­se­re i kor­te sprang. Vi kas­ter oss ned når gra­na­te­ne kom­mer … med an­sik­te­ne mot bak­ken. Etter 800 til 1000 me­ter kom­mer vi ikke len­ger. Bom­bar­de­men­tet fort­set­ter uten opp­hold. Mar­ken pløyes opp av gra­na­ter som slår ned på alle kan­ter; til høy­re, til ven­st­re, foran og bak oss … Noen gan­ger slår en gra­nat ned na­er vår sek­sjon og jord og ku­ler spru­ter over oss … Utpå etter­mid­da­gen kry­per jeg bort til en høy­stakk hvor jeg fin­ner min kap­tein. Han røy­ker en si­ga­rett … Jeg har ald­ri sett ham så ro­lig … Jeg leg­ger meg ned ved si­den av ham for å råd­slå. Hva skal vi gjø­re? 'Ven­te til det blir natt', sva­rer kap­tei­nen. 'For øye­blik­ket vil en­hver be­ve­gel­se føre til den sik­re død.'

Da får ser­sjant­ma­jo­ren noen av men­ne­ne fra sin sek­sjon til å rei­se seg for å ta dek­ning bak høy­stak­ke­ne. Vi ro­per: 'Ikke rør dere!'

For sent. Da røy­ken let­ter, er sek­sjo­nen sprengt i fil­ler. Noen så­re­de menn er frem­de­les i stand til å rei­se seg. Et nytt gra­nat­ned­slag til­in­tet­gjør dem.»

Det­te var mo­der­ne krig­fø­ring i all sin gru. Hundre­vis av Espin­as­ses sol­da­ter ble drept el­ler så­ret på den sto­re slet­ten uten å se snur­ten av en tys­ker. Angrepet stop­pet opp. Espin­as­ses få­tal­li­ge tun­ge ar­til­le­ri, et par bat­te­ri­er med lan­ge 120 mm-ere, prøv­de å sky­te til­ba­ke mot de tys­ke bat­te­ri­ene, men med li­ten ef­fekt. Tys­ke re­ko­gno­se­rings­fly opp­da­get de frans­ke ka­non­stil­lin­ge­ne slik at de sta­dig måt­te flyt­tes for ikke å bli bom­bar­dert søn­der og sam­men av det tys­ke artilleriet.

Ka­non­tor­den langs Sar­re

Ved Sarre­bourg fort­sat­te Du­bails armé å pres­se tys­ker­ne bak­over, men mot­stan­den ble sta­dig har­de­re. Du­bail had­de mot­tatt uro­vek­ken­de mel­din­ger om at sto­re tys­ke styr­ker var ob­ser­vert øst for Sarre­bourg, rundt Arz­vil­ler, noe som in­ne­bar en al­vor­lig trus­sel mot hans høy­re fløy. Du­bail be­slut­tet der­for å la sin ven­st­re fløy fort­set­te an­gre­pe­ne nord og nordøst for Sarre­bourg i håp om å kom­me et tysk an­grep i for­kjø­pet og tvin­ge tys­ker­ne til å om­grup­pe­re styr­ke­ne sine.

Om mor­ge­nen 19. au­gust ryk­ket fransk­men­ne­ne fram i lan­ge skyt­ter­kje­der nord og øst for Sarre­bourg. De un­der­tal­li­ge tys­ke for­pos­te­ne ble dre­vet til­ba­ke over el­ven Sar­re, men be­holdt et bro­hode i Gos­sel­ming. Det frans­ke artilleriet for­søk­te å føl­ge opp ved å bom­bar­de­re de tys­ke stil­lin­ge­ne på øst­bred­den av Sar­re, men et in­tenst mot­bom­bar­de­ment fra det over­leg­ne tys­ke artilleriet tvang de frans­ke ar­til­le­ris­te­ne til å fore­ta en has­tig re­t­rett. Fram­ryk­nin­gen til Du­bails in­fan­te­ri stop­pet også opp un­der den vold­som­me ar­til­leri­be­skyt­nin­gen. Tys­ke fly og ob­ser­va­tø­rer på høy­de­ne øst for el­ven ga ar­til­le­ris­te­ne sva­ert pre­si­se mel­din­ger om hvor de skul­le sky­te. Il­den var så treff­sik­ker at fransk­men­ne­ne var over­be­vis­te om at tys­ke spio­ner også måt­te va­ere på fer­de.

Til og med ho­ved­kvar­te­ret til den frans­ke armé­korps­sje­fen ge­ne­ral Cas­tel­li ble truf­fet av tys­ke gra­na­ter, men ge­ne­ra­len slapp uska­det fra det.

Til tross for det tys­ke ar­til­le­ri­ets over­le­gen­het fort­sat­te Du­bail å plan­leg­ge an­grep. Han var klar over at mye ty­det på at tys­ker­ne snart vil­le fore­ta et stort mot­an­grep, men et pas­sivt for­svar stred imot den frans­ke ha­erens of­fen­si­ve fi­lo­so­fi. Ved å fort­set­te å an­gri­pe hå­pet Du­bail å be­hol­de ini­tia­ti­vet og gjø­re det vans­ke­lig for tys­ker­ne å gjen­nom­føre sine egne an­greps­pla­ner.

«Vår tid er kom­met!»

Nat­ten til tors­dag 20. au­gust gjor­de tys­ker­ne seg kla­re til å an­gri­pe langs hele fron­ten, fra like øst for Metz til nord­enden av Les Vos­ges. Fire bay­ers­ke og tre and­re tys­ke armé­korps, bort­imot 300 000 mann, sto kla­re til å gå løs på fransk­men­ne­ne. Kron­prins Rupprecht ut­sted­te en opp­ild­nen­de dags­be­fa­ling:

«Sol­da­ter fra Sjet­te armé! Over­ord­ne­de hen­syn har tvun­get meg til å tøy­le de­res kamp­vil­je og la dere gjen­nom­gå en vans­ke­lig tid med ven­ting og til­bake­tog. Den ti­den er nå over. Vår tid er kom­met! Vi må og skal sei­re!»

Hundre­vis av tys­ke ka­no­ner had­de sik­tet seg inn på fransk­men­ne­nes po­si­sjo­ner, og an­greps­ord­re­ne var sendt ut. Skjult i sko­ger og bak bakke­kam­mer ven­tet de tys­ke in­fan­te­ris­te­ne.

Fransk­men­ne­ne had­de ba­re seks armé­korps i front­lin­jen der tys­ker­ne skul­le an­gri­pe, for Du­bails XIV korps var opp­tatt med å hol­de fjell­over­gan­ge­ne i de nord­li­ge Les Vos­ges.

I tråd med sine of­fen­si­ve idea­ler had­de fransk­men­ne­ne gjort få for­be­re­del­ser på å for­sva­re seg mot et tysk an­grep. De­res plan var å fort­set­te sine egne fram­støt. Etter til­bake­sla­ge­ne øst for Mor­han­ge da­gen før vil­le Cas­tel­nau li­ke­vel va­ere for­sik­tig. Foch fikk ord­re om å hol­de sine trop­per i ro foran Mor­han­ge for ikke å kom­me for langt foran res­ten av Cas­te­n­aus armé og bli iso­lert. De øv­ri­ge to korp­se­ne til Cas­tel­nau skul­le fort­set­te sine an­grep i ret­ning Bén­e­stroff og Mit­ters­heim.

Ås­ryg­gen ved Achain

Mor­ge­nen tors­dag 20. au­gust var klam og fuk­tig, med tett tåke. Den dår­li­ge sik­ten hind­ret fly­re­ko­gno­se­ring, noe som fikk den for­sik­ti­ge Cas­tel­nau til å ut­set­te de plan­lag­te an­gre­pe­ne til Espin­as­ses og Ta­ver­nas korps. Men Fochs trop­per var al­le­re­de i be­ve­gel­se fram­over, til tross for Cas­tel­naus ord­re om å hol­de seg i ro.

Bak­grun­nen for Fochs uly­dig­het er uklar. Han hev­det se­ne­re at han ald­ri had­de mot­tatt ord­ren om å bli stå­en­de. Da Cas­tel­nau gry­tid­lig om mor­ge­nen fikk greie på at Foch had­de gitt an­greps­ord­rer til sine di­vi­sjo­ner, send­te han straks en stabs­of­fi­ser for å in­sis­te­re på at Foch måt­te hol­de sine po­si­sjo­ner. Like etter gjen­tok Cas­tel­nau sine ord­rer via te­le­fon, men det var for sent; angrepet had­de al­le­re­de star­tet.

I grå­lys­nin­gen be­gyn­te Fochs trop­per å ut­grup­pe­re seg i skyt­ter­lin­jer for å ryk­ke fram gjen­nom tå­ken. Ge­ne­ral Bal­fou­ri­ers 11. di­vi­sjon, kjent som «Jern­di­vi­sjo­nen», skul­le avan­se­re nord­øst­over i ret­ning Bén­e­stroff for å støt­te Espin­as­ses XV korps, mens 39. di­vi­sjon, «Stål­di­vi­sjo­nen», sat­te kur­sen mot Mor­han­ge og høy­de­ne vest for byen.

Fochs an­grep ble et av krigs­his­to­ri­ens kor­tes­te, for men­ne­ne hans had­de knapt ruk­ket å nå sine ut­gangs­po­si­sjo­ner før de ble truf­fet av en ve­ri­ta­bel storm av ild og me­tall. Langs hele fron­ten lød tor­de­nen fra de tys­ke ka­no­ne­ne. Bak­ken dir­ret un­der utal­li­ge gra­nat­ned­slag. Den tys­ke mot­of­fen­si­ven var i gang.

Sola var i ferd med å få tå­ken til å for­dam­pe. Bak de tys­ke lin­je­ne syn­tes Rupprecht og Krafft at den min­net om den be­røm­te sola ved Aus­ter­litz som treng­te gjen­nom tå­ken da Na­po­le­on vant sin størs­te sei­er.

Ut av sko­ge­ne og over åse­ne nord­vest for

Mor­han­ge kom lan­ge, tet­te skyt­ter­kje­der i grå­grøn­ne uni­for­mer til syne. Det­te var trop­per fra 3. bay­ers­ke di­vi­sjon un­der ge­ne­ral von Breit­kopf. Tys­ke ma­skin­ge­va­erer åp­net ild på langt hold for å dek­ke fram­ryk­nin­gen sam­ti­dig som ar­til­leri­bom­bar­de­men­tet fort­sat­te. Frans­ke ar­til­le­ris­ter med sine let­te 75 mm-ere for­søk­te å sva­re på den in­ten­se tys­ke ka­non­il­den, men med li­ten ef­fekt. Noen frans­ke bat­te­ri­er ble ut­satt for så kraf­tig gra­na­tild at ar­til­le­ris­te­ne for­lot ka­no­ne­ne sine.

Breit­kopfs bay­ers­ke skyt­ter­kje­der krys­set den myr­lend­te da­len og fort­sat­te opp skrå­nin­ge­ne mot de frans­ke po­si­sjo­ne­ne på ås­ryg­gen nord for Achain. Fransk­men­ne­ne var dår­lig for­be­redt på å møte angrepet, men rifle­sky­tin­gen de­res var li­ke­vel virk­nings­full. Det bay­ers­ke krigs­ar­ki­vets his­to­rie­verk for­tal­te at «over­iv­ri­ge» bay­ers­ke of­fi­se­rer lot trop­pe­ne ryk­ke fram så tett at de frans­ke kulene ikke kun­ne unn­gå å tref­fe, og at bay­er­ne led «smer­te­li­ge tap». Fram­ryk­nin­gen fort­sat­te li­ke­vel, og etter en «hard­nak­ket kamp» med «blan­ke vå­pen» ble fransk­men­ne­ne for­dre­vet fra den nord­ligs­te de­len av ås­ryg­gen.

Men fransk­men­ne­ne nek­tet å gi opp. Et av de frans­ke re­gi­men­te­ne, 153. in­fan­te­ri, ble le­det av oberst Loy­zeau de Grand­mai­son, som før kri­gen had­de fram­stått som selv­es­te yp­perste­pres­ten for den frans­ke of­fen­siv­kul­ten med sine fore­les­nin­ger på stabs­sko­len. Iføl­ge Grand­mai­son var det å gri­pe ini­tia­ti­vet den alt­over­skyg­gen­de nøk­ke­len til suk­sess på slag­mar­ken. «An­grip for en­hver pris», var Grand­mai­sons mot­to. Og nå fulg­te han opp sine ord med hand­ling.

Da Grand­mai­son så men­ne­ne sine flyk­te fra det tys­ke angrepet, var hans førs­te re­spons å få i gang et mot­an­grep. Nede ved fo­ten av skrå­nin­gen ved Achain så un­der­løy­t­nant Laf­far­ge ober­s­ten stå med ban­da­sjert hode og en rif­le i hån­den mens han skjel­te ut og slo en skrekk­sla­gen sol­dat som lå på bak­ken og skrek. Laf­far­ge fant det best å leve opp til sin obersts idea­ler og rop­te til men­ne­ne i sin sek­sjon: «Dann skyt­ter­kje­de! Fest ba­jo­net­ter!» Han trakk sa­be­len og sprang fram­over. Men­ne­ne hans fulg­te etter.

Da han na­er­met seg top­pen av ås­ryg­gen, møt­te Laf­far­gue en skri­ken­de sol­dat. «Ho­det hans var ikke an­net enn et enes­te stort rødt sår. En an­nen fulg­te, så enda en, med knust an­sikt.» Laf­far­gue for­sto at de var skutt på kloss hold, og at men­ne­ne hans vil­le bli mei­et ned der­som de fort­sat­te. Han fikk dem

«LIG­GEN­DE FLA­TE BAK DEN LIL­LE JORDVOLLEN SKJØT VÅRE MENN SIK­KERT, MASKINGEVAERENE MEIDE TYS­KER­NE NED.»

til å søke dek­ning mens han re­ko­gno­ser­te litt. Da han vend­te til­ba­ke, opp­da­get han at men­ne­ne hans had­de end­ret front og fyr­te løs mot vest. I kik­ker­ten sin kun­ne Laf­far­gue se rek­ker av grå­grøn­ne flek­ker langs høyde­dra­get fransk­men­ne­ne had­de holdt kvel­den før. Tys­ker­ne! Laf­far­gue no­ter­te stolt at men­ne­ne hans skjøt ro­lig og kon­trol­lert. I kik­ker­ten så han fle­re tys­ke­re fal­le om etter å ha blitt truf­fet av frans­ke ku­ler.

Men det­te var ikke noe bli­ven­de sted. Laf­far­gues menn var al­le­re­de un­der kraf­tig rif­le-ild, og når som helst kun­ne tys­ker­ne kom­me stor­men­de over ås­ryg­gen rett mot de­res blot­te­de flan­ke. Laf­far­ge be­ord­ret re­t­rett, og han og men­ne­ne hans styr­tet ned skrå­nin­gen mens kulene hvin­te rundt dem.

Den frans­ke front­lin­jen var i ferd med å bry­te sam­men. Oberst Grand­mai­son var så­ret på ny og måt­te hjel­pes bort. To bat­te­ri­er med 75 mm-ka­no­ner ble erob­ret av tys­ker­ne. Døde fransk­menn, iøyne­fal­len­de i sine blå og røde uni­for­mer, lå strødd ut­over bak­ke­ne. Laf­far­gue syn­tes de min­net om blå­ba­er og val­muer.

Også len­ger øst, rundt Oron og Del­me, var det frans­ke for­sva­ret på ran­den av sam­men­brudd.

Chasseu­re­ne ved Mor­han­ge

Foran Mor­han­ge holdt fransk­men­ne­ne frem­de­les stand mot de tys­ke an­gre­pe­ne.

Her kjem­pet elite­trop­pe­ne fra 4. frans­ke chasseur­re­gi­ment (je­ger­re­gi­ment) en inn­bitt kamp. I tråd med Fochs ord­re had­de de angrepet i grå­lys­nin­gen og stor­met den tys­ke for­post­lin­jen, men måt­te trek­ke seg til­ba­ke da det vold­som­me ar­til­leri­bom­bar­de­men­tet star­tet.

En av chasseu­re­ne for­tal­te: «På noen mi­nut­ter grav­de vi oss en grunn skyt­ter­grav i en opp­høyd åker. To bat­te­ri­er med 75-ere fyr­te løs bak oss og stag­get den bay­ers­ke di­vi­sjo­nen foran oss. Men ka­no­ne­ne ble snart skutt i styk­ker av fien­dens ar­til­le­ri, og vårt re­gi­ment var ale­ne mot fien­dens in­fan­te­ri og ar­til­le­ri. Lig­gen­de fla­te bak den lil­le jordvollen skjøt våre menn sik­kert, maskingevaerene meide [tys­ker­ne] ned, og i fire ti­mer lyk­tes vi i å hol­de 'les Boches' (øke­navn på tys­ker­ne) på drøye 1000 me­ters av­stand.»

På Fochs ven­st­re fløy had­de Bal­fou­ri­ers Jern­di­vi­sjon blitt dre­vet ut av Cont­hil og Lidre­zing i mor­gen­ti­me­ne, men der­et­ter hard­net det frans­ke for­sva­ret rundt Ha­ut­de-ko­e­king. Selv om de led sto­re tap un­der håp­løse mot­an­grep, lyk­tes Bal­fou­ri­ers sol­da­ter i å hol­de stand ut­over for­mid­da­gen un­der en ste­ken­de sol.

Si­tua­sjo­nen var li­ke­vel kri­tisk for Fochs korps, si­den den ven­st­re fløy­en fra Achain til Del­me var na­er ved å kol­lap­se. Dess­uten kom det uro­vek­ken­de mel­din­ger fra øst, der også de to and­re korp­se­ne i Cas­tel­naus armé had­de blitt ram­met av vold­som­me tys­ke an­grep.

Vak­ker, men skrem­men­de

Espin­as­ses XV korps had­de star­tet sitt plan­lag­te an­grep nord­over tid­lig om mor­ge­nen, men i lik­het med Fochs menn ble XV korps brått stop­pet av et vold­somt

tysk ar­til­leri­bom­bar­de­ment. Snart fikk Espin­as­ses sol­da­ter øye på sine fien­der. Alpe­je­ger­løy­t­nan­ten fra 29. di­vi­sjon i Ver­gavil­le så dem kom­me: «Da sola be­gyn­te å sti­ge, fikk vi se noe som er vans­ke­lig å be­skri­ve med ord. Om­trent 800 me­ter foran oss var det en lav bakke­kam. Over kam­men kom fien­dens av­de­lin­ger til syne … de grå­li­ge [tys­ke] in­fan­te­ris­te­ne spred­te seg i spring­marsj mot høy­re og ven­st­re … mens de avan­ser­te rett mot oss. Den re­gel­mes­si­ge ut­grup­pe­rin­gen de­res var på en måte både vak­ker og skrem­men­de på én gang … Det var noe tra­gisk og ubønn­hør­lig over det hele. … Mine menn, i dek­ning bak en mur, skjøt uten opp­hold inn i den­ne ve­ri­tab­le flom­men av menn.» Men etter om­trent en time kom ord­re om til­bake­trek­ning. Tys­ker­ne var al­le­re­de i ferd med å tren­ge inn blant hu­se­ne i Ver­gavil­le.

Tys­ker­ne fra Fritz von Be­lows XXI korps had­de trengt gjen­nom Ko­e­king- og Monack­sko­ge­ne, der det var en åp­ning mel­lom korp­se­ne til Foch og Espin­as­se, og her­fra tru­et de Espin­as­ses ven­st­re flan­ke og rygg. Der­med var­te det ikke len­ge før Espin­as­ses di­vi­sjo­ner måt­te trek­ke seg til­ba­ke. Men fransk­men­ne­ne bet kraf­tig fra seg un­der til­bake­trek­nin­gen. Det of­fi­si­el­le tys­ke his­to­rie­ver­ket Der Welt­krieg for­tel­ler at fransk­men­ne­ne trakk seg bak­over «skritt for skritt» og for­år­sa­ket «sto­re tap» blant de an­gri­pen­de trop­pe­ne fra 31. tys­ke di­vi­sjon. Tys­ker­ne nåd­de ikke Dieu­ze før utpå etter­mid­da­gen.

Kao­tisk skog­kamp

Len­ger øst var si­tua­sjo­nen ver­re for fransk­men­ne­ne. Ta­ver­nas XVI korps had­de så vidt be­gynt å ryk­ke fram gjen­nom mor­gen­tå­ken da det lys­net, men ble bru­talt stop­pet av tys­ker­nes ka­non­ild. Så, mens tå­ken let­tet, kun­ne de frans­ke for­pos­te­ne se de tys­ke skyt­ter­kje­de­ne fra I bay­ers­ke re­serve­korps kom­me mot seg.

Like sør og vest for Loudre­fing ble bay­er­ne opp­holdt en stund av frans­ke for­sva­re­re i nord­enden av Fé­né­tran­ge-sko­gen (av tys­ker­ne kalt Forst Al­bes­dorf) og på høy­de 255 sør for Cut­ting. Men det var­te ikke len­ge før bay­er­ne be­gyn­te å tren­ge inn i sko­gen, og det brøt ut en vold­som og kao­tisk kamp mel­lom traer­ne. I den uover­sikt­li­ge si­tua­sjo­nen bom­bar­der­te det tys­ke artilleriet både sine egne og fien­dens trop­per. Dess­uten forvekslet trop­per fra 13. og 10. bay­ers­ke re­serve­re­gi­men­ter hver­and­re med fien­den og be­gyn­te å sky­te på hver­and­re. 13. re­gi­ment måt­te trek­ke seg til­ba­ke for å re­or­ga­ni­se­re før angrepet kun­ne fort­set­te.

Men bay­er­ne lot seg ikke stop­pe. I ti­ti­den om for­mid­da­gen stor­met 10. bay­ers­ke re­serve­re­gi­ment høy­de 255. Fransk­men­ne­ne trakk seg til­ba­ke i sis­te øye­blikk etter å ha på­ført an­gri­per­ne «ikke ube­ty­de­li­ge tap.» Ta­pe­ne var spe­si­elt sto­re blant of­fi­se­re­ne.

Litt len­ger øst klar­te også 7. bay­ers­ke re­serve­re­gi­ment å tren­ge inn i sko­gen. En løyt­nant fra det­te re­gi­men­tet be­skrev angrepet fra tysk side: «Vårt an­grep gikk raskt fram­over i lan­ge sprang … det var en fryd å se våre skyt­te­res ubønn­hør­li­ge fram­ryk­king mot sko­gran­den … Da [våre menn] na­er­met seg tre­lin­jen, ble den fiendtlige ildgivningen sta­dig sva­ke­re. Man fikk fø­lel­sen av at fransk­men­ne­ne al­le­re­de had­de truk­ket seg til­ba­ke.» Men så ble også det­te re­gi­men­tet ram­met av et vold­somt bom­bar­de­ment fra sitt eget ar­til­le­ri. De bay­ers­ke re­ser­vis­te­ne for­søk­te de­spe­rat å sig­na­li­se­re ved å vin­ke med sine pik­kel­huer, sig­nal­flagg og lomme­tør­kla­er, til og med ba­tal­jons­fa­nen, men tys­ke sh­rap­nel­gra­na­ter fort­sat­te å spru­te sine død­brin­gen­de ku­ler over 7. re­gi­ment. «Det­te [bom­bar­de­men­tet] kos­tet oss stør­re tap enn fien­dens in­fan­teri­sky­ting», for­tal­te løyt­nan­ten. Først da en of­fi­ser til hest red til ka­non­stil­lin­ge­ne med en skrift­lig ord­re, opphørte det feil­ret­te­de bom­bar­de­men­tet.

Men 7. re­gi­ments pro­ble­mer var ikke over. Da de bay­ers­ke re­ser­vis­te­ne fort­sat­te inn­over i sko­gen, ble de møtt av in­tens fransk rif­le- og ma­skin­ge­va­er­sky­ting. «I skog­for­svar var fransk­men­ne­ne mes­te­re. De for­sto seg på den­ne lums­ke kamp­ty­pen bed­re enn oss», skrev løyt­nan­ten. Noen ste­der be­gyn­te bay­er­ne å vike. Løyt­nan­ten for­tal­te at re­gi­ments­sta­ben, som han selv til­hør­te, måt­te fram i front­lin­jen for å lede og opp­munt­re sol­da­te­ne di­rek­te. Små frans­ke stil­lin­ger med skyt­ter­gra­ver dek­ket av ned­hug­de tra­er skap­te sto­re pro­ble­mer for an­gri­per­ne. Li­ke­vel fikk bay­er­ne gr­ad­vis over­ta­ket og tok den ene frans­ke po­si­sjo­nen etter den and­re.

Så ram­met ulyk­ken igjen. I den tet­te sko­gen brøt det ut en ny vold­som skuddveksling mel­lom bay­ers­ke av­de­lin­ger som forvekslet hver­and­re med fien­den. Til slutt måt­te de trek­ke seg et styk­ke til­ba­ke for å få over­sikt over si­tua­sjo­nen og få or­den i rek­ke­ne.

Tid­lig på etter­mid­da­gen ryk­ket bay­er­ne fram på ny. Også fransk­men­ne­ne had­de kom­met i uor­den un­der skog­kam­pe­ne. Bay­er­ne i 7. re­gi­ment avan­ser­te tre kilo­me­ter gjen­nom sko­gen uten å møte al­vor­lig mot­stand, først da de nåd­de skog­kan­ten nord for Ang­wei­ler i tre­ti­den om etter­mid­da­gen,

«I DEN TET­TE SKO­GEN BRØT DET UT EN NY VOLD­SOM SKUDDVEKSLING MEL­LOM BAY­ERS­KE AV­DE­LIN­GER SOM FORVEKSLET HVER­AND­RE MED FIEN­DEN.»

måt­te de igjen gjø­re holdt.

Fransk­men­ne­ne ven­tet på dem i en sterk skyt­ter­gravs­stil­ling med gode åpne skudd­felt på mar­ke­ne på beg­ge si­der av lands­byen. Of­fi­se­re­ne i 7. re­gi­ment fant det der­for best å ven­te på ar­til­leri­støt­te og at and­re tys­ke re­gi­men­ter skul­le true fien­dens flan­ker. Det­te tok tid. Først klok­ka halv seks be­gyn­te de tys­ke ka­no­ne­ne å bom­bar­de­re Ang­wei­ler. Kort etter be­gyn­te lands­byen å bren­ne.

Klok­ka var seks om kvel­den da 7. re­gi­ment for­lot tre­lin­jen og stor­met fram mot lands­byen fra nord og nordøst. Sam­ti­dig an­grep et an­net re­gi­ment fra vest. Fransk­men­ne­ne innså at de ikke kun­ne hol­de stand mot den­ne over­mak­ten, og trakk seg hur­tig til­ba­ke, men ikke alle kom seg unna i tide. Løyt­nan­ten i 7. re­gi­ment for­tal­te at «et stort an­tall rødbuk­ser ble tatt til fan­ge».

And­re armé slår re­t­rett

Ta­ver­nas korps ble pres­set bak­over langs hele sin front­lin­je. Verst var det lengst øst, der tys­ke fram­støt mel­lom van­n­e­ne og sko­ge­ne sør for Mit­ters­heim drev en dyp kile mel­lom Ta­ver­nas og Du­bails armé ved Sarre­bourg, slik at de to frans­ke ar­me­ene sto i fare for å bli helt av­skå­ret fra hver­and­re og der­med ute av stand til å gi hver­and­re ef­fek­tiv støt­te.

Al­le­re­de tid­lig på for­mid­da­gen så Cas­tel­nau mørkt på si­tua­sjo­nen for sin And­re armé. Samt­li­ge av de tre korp­se­ne i front­lin­jen var i sto­re vans­ker. Fochs ven­st­re flan­ke ved Del­me og Achain var i ferd med å kol­lap­se. Fochs høy­re flan­ke var også tru­et, si­den Espin­as­ses menn ble dre­vet bak­over mot Dieu­ze. Og det kom ille­vars­len­de mel­din­ger fra Ta­ver­nas av­de­lin­ger i sko­ge­ne i øst.

Cas­tel­nau men­te at han ikke had­de noe an­net valg enn å gi ord­re om re­t­rett. I førs­te om­gang skul­le ar­me­en trek­ke seg til­ba­ke åtte–tolv kilo­me­ter for å dan­ne en ny front langs gren­sen. Det skul­le va­ere en me­to­disk, trinn­vis til­bake­trek­ning med ster­ke bak­trop­per til å hol­de fien­den på av­stand.

De frans­ke bak­trop­pe­ne gjor­de en for­mi­da­bel inn­sats og holdt sine po­si­sjo­ner i time­vis un­der den ste­ken­de au­gust­sola, men li­ke­vel gikk ikke den frans­ke re­tret­ten fullt så glatt som ge­ne­ra­le­ne hå­pet. Det opp­sto for­vir­ring og til­løp til pa­nikk i fle­re av­de­lin­ger, og mye vå­pen og ut­styr ble etter­latt.

Dra­ma langs Sar­re

Du­bails of­fen­siv nord for Sarre­bourg had­de star­tet klok­ka fire om mor­ge­nen. 15. di­vi­sjon ryk­ket fram nord­øst­over for å ta lands­by­ene Ober­stin­zel, Gos­sel­ming og Saint-jean-de­bas­sel langs el­ven Sar­re. Fransk­men­ne­ne fikk en god start. I ly av mor­gen­tå­ken ble Gos­sel­ming stor­met med et ba­jo­nett­an­grep.

Men så be­gyn­te pro­ble­me­ne for 15. di­vi­sjon. Et fram­støt nord­over mot Saint-jean­de-bas­sel mens tå­ken let­tet ble stop­pet av fien­dens rif­ler, ma­skin­ge­va­erer og ka­no­ner. And­re av­de­lin­ger fra 15. di­vi­sjon pas­ser­te Dol­ving og fort­sat­te mot Sar­re-da­len mel­lom Ober­stin­zel og Sar­ral­troff (Saa­r­alt­dorf), men da de nåd­de skog­kan­ten øverst i dal­si­den, ble de møtt av en in­tens ild fra ma­skin­ge­va­erer og ar­til­le­ri på høy­de­ne på øst­si­den av da­len. Det frans­ke angrepet kom ikke len­ger. Kraf­tig tysk ar­til­leri­sky­ting sat­te Gos­sel­ming i flam­mer, og i ni­ti­den om mor­ge­nen ble fransk­men­ne­ne dre­vet ut av et bay­ersk mot­an­grep. Un­der re­tret­ten over myr­senk­nin­ge­ne og de åpne bak­ke­ne sør­vest for lands­byen ble fransk­men­ne­ne hef­tig be­skutt med gra­na­ter og ma­skin­ge­va­erer sam­ti­dig som et bay­ersk re­gi­ment ryk­ket sørover fra Saint-jean-de-bas­sel og tru­et flan­ken de­res. Fransk­men­ne­ne led sto­re tap før de nåd­de sko­gen Berg­wald vest for Dol­ving.

In­fan­te­ri­kam­pe­ne min­ket i styr­ke ut­over for­mid­da­gen. På den­ne fron­ten had­de sje­fen for tys­ker­nes Syv­en­de armé, Jo­sias von He­e­rin­gen, ut­satt den sto­re mot­of­fen­si­ven til klok­ka el­le­ve for å gi sine styr­ker bed­re tid til å nå sine ut­gangs­po­si­sjo­ner. Imens ble det utkjempet en se­rie ujev­ne ar­til­leri­du­el­ler mel­lom noen bat­te­ri­er med kor­te frans­ke 155 mm-ri­mail­ho-ka­no­ner og en del av de tys­ke bat­te­ri­ene med tungt ar­til­le­ri på mot­satt side av el­ven. Fransk­men­ne­nes ka­non­stil­lin­ger ble gang på gang opp­da­get og bom­bar­dert av tys­ker­ne, slik at de frans­ke ar­til­le­ris­te­ne sta­dig måt­te flyt­te skyt­set sitt for ikke å bli skutt søn­der og sam­men. Der­med ble fransk­men­ne­nes sky­ting lite ef­fek­tiv.

Klok­ka el­le­ve bra­ket det løs langs hele fron­ten ved Sar­re. Hundre­vis av tys­ke

ka­no­ner og hau­bit­ser fyr­te løs med full kraft mot de frans­ke po­si­sjo­ne­ne. Så be­gyn­te lan­ge skyt­ter­kje­der med sol­da­ter i pik­kel­huer og «felt­grå» uni­for­mer å be­ve­ge seg fram­over.

Ved Ober­stin­zel, sju kilo­me­ter nord for Sarre­bourg, ble den frems­te frans­ke lin­jen i skog­kan­ten na­er el­ven knust av de tys­ke gra­na­te­ne og kule­by­ge­ne fra maskingevaerene. Det bay­ers­ke krigs­ar­ki­vets his­to­rie­verk for­tel­ler at da de bay­ers­ke trop­pe­ne krys­set den in­tak­te bro­en sør for Ober­stin­zel og ryk­ket inn i sko­gen, fant de meng­der av døde og så­re­de frans­ke sol­da­ter. Og bay­er­ne møt­te ba­re svak mot­stand da de fort­sat­te opp­over mel­lom traer­ne til høy­de 304. Like etter inn­tok de Dol­ving.

Hele den frans­ke fron­ten nord for Sarre­bourg var al­le­re­de i ferd med å rak­ne. Tys­ke ob­ser­va­tø­rer på høy­de­ne øst for el­ven kun­ne se frans­ke sol­da­ter trek­ke seg til­ba­ke i uor­den over de åpne bak­ke­ne vest for sko­gen Sar­re­w­ald. Og bay­er­ne pres­set på for å ut­nyt­te sitt over­tak. Tid­lig på etter­mid­da­gen krys­set de Sar­re ved lands­byen Sar­ral­troff (Saa­r­alt­dorf).

Så fort­sat­te de opp skrå­nin­ge­ne og for­drev de sis­te fransk­men­ne­ne fra sko­ge­ne øverst i dal­si­den.

Len­ger nord ryk­ket bay­er­ne fram fra Dol­ving mot Haut-clocher. Løyt­nant Fe­uch­tin­ger (an­ta­ge­lig fra 15. bay­ers­ke in­fan­teri­re­gi­ment) for­tal­te:

«Vårt opp­drag er nå å ryk­ke fram langs vei­en mot Zit­ters­dorf [Haut-clocher], ta det ste­det og sik­re høy­de­ne på sør­si­den.

Med det sam­me vi for­la­ter lands­byen, kom­mer vi un­der ar­til­leri­ild, som etter de duk­ken­de ho­de­ne å døm­me for­år­sa­ker en del be­kym­ring, men hel­dig­vis fø­rer det ikke til noen tap. Snart blir vi også be­skutt av in­fan­te­ri, som lig­ger på et høyde­drag langs vei­en mel­lom Zit­ters­dorf og Saar­burg. Nå be­gyn­ner ar­bei­det for oss. Jeg er igjen i førs­te lin­je med trop­pen min og ryk­ker fram langs vei­en [fra Dol­ving]. Ter­ren­get er uover­sikt­lig, kratt og slåpe­torn-hek­ker sper­rer sik­ten … kulene kom­mer pipen­de fra den and­re si­den, fle­re gan­ger hvi­ner dø­den like for­bi meg. Jeg iler fra mann til mann, fra hekk til hekk, pe­ker mot må­let, kon­trol­le­rer, opp­mun­t­rer … Men­ne­ne mine sky­ter, det er de­res førs­te skyte­strid, og de er litt ner­vø­se. Jeg må hele ti­den rope, el­ler sna­re­re skri­ke, at de må sky­te lang­somt og sik­te godt. Fransk­men­ne­ne sky­ter for det mes­te for høyt. Jeg har ba­re noen få så­re­de i min lil­le tropp. Noen grup­per av våre er til ven­st­re for vei­en der det er åpne en­ger, og ut­gjør der­for mye bed­re mål for fien­den enn oss bak hek­ke­ne, og li­der stør­re tap.

Jeg gri­per ge­va­e­ret til en så­ret sol­dat, tør­ker svet­ten fra pan­nen og øyne­ne, og fy­rer løs jeg også. Artilleriet vårt sky­ter igjen med stor ef­fek­ti­vi­tet. Etter om­trent en time be­gyn­ner våre mot­stan­de­re å røm­me sin stil­ling langs vei­en [mot Sarre­bourg]. Det er en fryd! Hur­ra, rødbuk­se­ne trek­ker seg til­ba­ke! Nå, mine menn! Opp! Opp! Gå på mot den vi­ken­de fien­den!»

Med beg­ge flankene tru­et av fram­ryk­ken­de tys­ke av­de­lin­ger måt­te fransk­men­ne­ne snart

«PÅ 300 ME­TERS HOLD KAS­TET TYS­KER­NE SEG NED. DET BLE SKUTT PÅ KLOSS HOLD. VÅRT AN­TALL BLE RE­DU­SERT MI­NUTT FOR MI­NUTT, MENS FIEN­DENS AN­TALL ØKTE HELE TI­DEN.»

trek­ke seg ut fra Haut-clocher/zit­ters­dorf og fort­set­te re­tret­ten mot sør­vest.

Sam­ti­dig ras­te det hef­ti­ge kam­per på øst­si­den av Sarre­bourg. Bay­ers­ke av­de­lin­ger had­de avan­sert ned fra høy­de­ne for å stor­me byen, men møt­te hard fransk mot­stand. Her lyk­tes det frans­ke artilleriet i å på­fø­re bay­er­ne be­ty­de­li­ge tap. Ge­ne­ral Rau­ch­en­ber­ger var blant de så­re­de.

Bay­er­ne klar­te å stor­me to lands­byer kalt sto­re og lil­le Eich, men da de fort­sat­te mot ka­serne­byg­nin­ge­ne i øst­kan­ten av byen, ble de stop­pet av in­tens fransk sky­ting med rif­ler og ma­skin­ge­va­erer.

Sarre­bourg ble for­svart av 95. re­gi­ment fra 16. di­vi­sjon. Di­vi­sjons­sje­fen, Louis Ernest de Maud’huy, kom selv fra Lor­rai­ne og var fast be­stemt på at men­ne­ne hans skul­le hol­de stand så len­ge som mu­lig. En av Maud’huys sol­da­ter, Jac­ques Pé­ri­card, be­skrev se­ne­re kam­pe­ne: «På 300 me­ters hold kas­tet tys­ker­ne seg ned. Det ble skutt på kloss hold. Vårt an­tall ble re­du­sert mi­nutt for mi­nutt, mens fien­dens an­tall økte hele ti­den … [Bom­bar­de­men­tet fra] fien­dens ar­til­le­ri økte i styr­ke. Man­ge hus tok fyr. Il­den fra maskingevaerene var … vold­som … Tys­ker­ne in­fil­trer­te ut­kant­en av byen på fle­re ste­der, for­sva­rer­ne ble be­skutt ikke ba­re for­fra, men fra høy­re og ven­st­re. De led enor­me tap.

(1067 av re­gi­men­tets menn ble lig­gen­de igjen i Sarre­bourg).»

De bay­ers­ke trop­pe­ne rundt Sarre­bourg til­hør­te ge­ne­ral Os­kar von Xy­lan­ders 1. bay­ers­ke korps. Xy­lan­der ob­ser­ver­te kam­pe­ne fra en høy­de like øst for Sar­ral­troff. Det bay­ers­ke krigs­ar­ki­vets his­to­rie­verk be­skrev ut­sik­ten: «Våre egne og fien­dens trop­per var nes­ten umu­li­ge å se der de lå i dek­ning i senk­nin­ge­ne og and­re skjule­ste­der, men luf­ten skalv av tor­de­nen fra ka­no­ne­ne, knal­le­ne fra ge­va­ere­ne og lar­men fra maskingevaerene. Sh­rap­nel- og spreng­gra­na­ter [de­to­ner­te] over­alt. Over [sko­ge­ne] Saar­wald og Un­ter­wald lå tykk røyk. Her og der sto hus i full fyr. Også Sarre­bourg bren­te sta­dig mer. En tykk røyk­sky steg opp fra pro­vi­ant­ma­ga­si­net.»

Kvart på tre om etter­mid­da­gen, da det var åpen­bart at angrepet var i ferd med å lyk­kes, send­te Xy­lan­der ord­re til sine to di­vi­sjo­ner om at suk­ses­sen skul­le føl­ges opp med en vi­de­re fram­ryk­ning mot sør­vest.

Du­bails armé ble pres­set bak­over. Etter at fransk­men­ne­ne ble for­dre­vet fra høy­de­ne nord for byen, måt­te Sarre­bourgs for­sva­re­re trek­ke seg til­ba­ke for ikke å bli av­skå­ret. Det var bittert for de frans­ke sol­da­te­ne å måt­te for­la­te byen de ny­lig had­de erob­ret, men ge­ne­ral Maud’huy de­mon­strer­te sin ubøye­li­ge kamp­ånd ved å kom­man­de­re sine mu­si­kan­ter til å spil­le me­lo­di­en «Mar­che Lor­rai­ne» mens trop­pe­ne hans mar­sjer­te ut. Selv sto han med pipen i munn­vi­ken og hils­te sine menn

mens de pas­ser­te. Maud’huy skal ha va­ert en av de sis­te fransk­men­ne­ne til å for­la­te byen. Det skul­le gå over fire lan­ge år før frie frans­ke trop­per igjen skul­le set­te sin fot i Sarre­bourg.

For å let­te pres­set på sine øv­ri­ge av­de­lin­ger ga Du­bail ord­re om at XIII korps skul­le fore­ta et mot­an­grep sør for Sarre­bourg i kvel­din­gen. Angrepet ble bru­talt stop­pet av bay­er­nes rif­ler, ma­skin­ge­va­erer og ka­no­ner, men

Du­bail kal­te det li­ke­vel en «per­fekt suk­sess» si­den det etter hans opp­fat­ning had­de let­tet re­tret­ten til Maud’huys 16. di­vi­sjon.

Selv om bay­ers­ke av­de­lin­ger sent på kvel­den had­de nådd po­si­sjo­ner nes­ten ti kilo­me­ter sør­vest for Sarre­bourg, nek­tet Du­bail å god­ta at ar­me­en hans var slått. På hans høy­re fløy na­er Mont Do­non had­de tys­ker­ne hatt li­ten fram­gang, og Du­bail plan­la å fort­set­te sla­get nes­te dag, men så kom mel­din­ger om at Cas­tel­naus armé var i full re­t­rett. Det førs­te sto­re sla­get om Lor­rai­ne var tapt.

Fransk re­t­rett

Cas­tel­nau had­de en vond dag. Fle­re av av­de­lin­ge­ne hans var na­er ved å gå i opp­løs­ning un­der re­tret­ten fra Mor­han­ge, og midt oppe i det hele kom mel­din­gen om at hans egen sønn, som var løyt­nant i 4. chasseur­re­gi­ment, had­de falt un­der kam­pe­ne na­er Mor­han­ge. I kvel­din­gen be­slut­tet Cas­tel­nau å fort­set­te re­tret­ten gjen­nom nat­ten for å re­tur­ne­re til de be­fes­te­de po­si­sjo­ne­ne rundt Nancy, der fransk­men­ne­ne had­de star­tet sin of­fen­siv. Cas­tel­nau vur­der­te også en vi­de­re til­bake­trek­ning helt til el­ven Mo­sel­le, men han fikk klar be­skjed fra Joff­re om at det­te ikke var ak­tu­elt. Stil­lin­ge­ne ved Nancy skul­le hol­des.

Du­bail skrev se­ne­re at det var med ster­ke mot­fore­stil­lin­ger han fulg­te en ord­re fra

Joff­re om å trek­ke seg til­ba­ke. Fra Du­bails syns­punkt var den­ne til­bake­trek­nin­gen kun nød­ven­dig for­di Cas­tel­naus armé had­de blitt dre­vet til­ba­ke og der­med blott­lagt Du­bails ven­st­re flan­ke. Men Du­bail valg­te å over­se at ne­der­la­get til hans egne di­vi­sjo­ner nord for Sarre­bourg også had­de bi­dratt til at de to frans­ke ar­me­ene had­de mis­tet kon­tak­ten med hver­and­re. Beg­ge de frans­ke ar­me­ene had­de lidd ne­der­lag 20. au­gust.

Taps­tal­le­ne for sla­ge­ne ved Mor­han­ge og Sarre­bourg er usik­re, men var åpen­bart sto­re. Ved å leg­ge sam­men taps­tal­le­ne opp­gitt for re­gi­men­te­ne i Fochs korps kom­mer det fram at over 8000 ble drept, så­ret el­ler tatt til fan­ge. Også de and­re korp­se­ne i Cas­tel­naus armé led sto­re tap. Iføl­ge en mo­der­ne fransk his­to­ri­ker var det to­ta­le an­tall drep­te og til­fange­tag­ne fra den­ne ar­me­en 12 000. De så­re­de nev­nes ikke. Du­bails tap var an­ta­ge­lig til­sva­ren­de. Det er der­med åpen­bart at de frans­ke ta­pe­ne langt over­steg både de 5000 de selv inn­røm­met og an­sla­get på 10 000 fra se­ne­re his­to­ri­ke­re. Høyst sann­syn­lig må de frans­ke ta­pe­ne ha va­ert på over 20 000.

Tys­ker­nes tap ser ut til å ha va­ert noe la­ve­re, men var li­ke­vel al­vor­li­ge. Noen av­de­lin­ger var spe­si­elt hardt ram­met.

18. bay­ers­ke re­gi­ment, som kjem­pet ved Mor­han­ge, skal ha mis­tet 45 pro­sent av sine sol­da­ter. Også man­ge and­re tys­ke re­gi­men­ter meld­te om fryk­te­li­ge tap.

«HØYST SANN­SYN­LIG MÅ DE FRANS­KE TA­PE­NE HA VA­ERT PÅ OVER 20 000. TYS­KER­NES TAP SER UT TIL Å HA VA­ERT NOE LA­VE­RE, MEN VAR LI­KE­VEL AL­VOR­LI­GE. NOEN AV­DE­LIN­GER VAR SPE­SI­ELT HARDT RAM­MET. 18. BAY­ERS­KE RE­GI­MENT SKAL HA MIS­TET 45 % AV SINE SOL­DA­TER.»

Trouée de Char­mes

Hel­dig­vis for fransk­men­ne­ne var den tys­ke for­føl­gel­sen lang­som og for­sik­tig. Der­med fikk de slag­ne frans­ke ar­me­ene tid til å re­or­ga­ni­se­re seg og for­be­re­de nes­te run­de av kam­pe­ne i Lor­rai­ne. Da tys­ker­ne den

25. au­gust en­de­lig na­er­met seg de sterkt be­fes­te­de frans­ke stil­lin­ge­ne rundt Nancy, ble de møtt av et vold­somt fransk mot­an­grep og dre­vet til­ba­ke un­der blo­di­ge kam­per. Det som ble kalt sla­get i Trouée de Char­mes, var en be­gren­set fransk sei­er. De nes­te da­ge­ne be­gyn­te fron­ten å sta­bi­li­se­re seg. Kron­prins Rupprechts sei­ers­marsj var stan­set.

Imens had­de kri­gens sen­trum flyt­tet seg vest­over, der de sva­ere tys­ke ar­me­ene til Klu­ck og Bülow pløy­de gjen­nom Bel­gia, inn i Nord-frank­ri­ke og vi­de­re sørover i ret­ning Pa­ris og el­ven Mar­ne.

Sla­get om Lor­rai­ne had­de ty­de­lig vist den frans­ke of­fen­siv­dok­tri­nens svak­he­ter, men også tys­ke svak­he­ter ble eks­po­nert, blant an­net vans­ke­ne med å føl­ge opp vel­lyk­ke­de an­grep og å unn­gå at det langt­rek­ken­de artilleriet be­skjøt de­res egne.

Men fram­for alt de­mon­strer­te det­te sla­get den mo­der­ne kri­gens gru­ful­le vir­ke­lig­het. Da­gen etter red kron­prins Rupprecht over slag­mar­ken mot sitt nye ho­ved­kvar­ter i Dieu­ze. Over­alt på mar­ke­ne så han masse­gra­ver for menn el­ler hes­ter, byg­nin­ger som var ned­brent el­ler ra­sert av gra­na­ter, og kuer som sto med sprekke­fer­di­ge jur og rau­tet i smer­te for­di in­gen had­de kun­net mel­ke dem på fle­re da­ger. Man­ge lik var frem­de­les ikke be­gravd. Kron­prin­sen så frans­ke døde lig­ge strødd ut­over i sine iøyne­fal­len­de røde buk­ser. «De lå side ved side. Noen grep frem­de­les om rif­le­ne sine. På grunn av den in­ten­se he­ten var de fles­te an­sik­te­ne al­le­re­de blå­svar­te.»

Idea­li­sert fram­stil­ling av frans­ke trop­per i an­grep.

Foto: Li­bra­ry of Con­gress

Kron­prins Rupprecht med sin kone fra 1921, An­to­nia av Lux­em­bourg.

Illustrasjon: Osprey Pub­lish­ing

Fransk of­fi­ser og frans­ke in­fan­te­ris­ter fra 1914.

Fransk in­fan­te­ri på marsj. Frans­ke sol­da­ter gjør seg kla­re til kamp.

Foto: Li­bra­ry of Con­gress

Joff­re og Foch (til høy­re) ser en marsj­ko­lon­ne pas­se­re.

Frans­ke 75 mm­ka­no­ner i stil­ling.

6. bay­ers­ke in­fan­teri­re­gi­ment i au­gust 1914.

Illustrasjon: Osprey Pub­lish­ing

Tys­ke in­fan­te­ris­ter og ar­til­le­ris­ter 1914.

Ge­ne­ral Maud’huy kom­man­der­te den frans­ke 16. di­vi­sjon i Sarre­bourg.

Ge­ne­ral Du­bail, sjef for den frans­ke Førs­te Armé.

Ge­ne­ral Cas­tel­nau, sjef for den frans­ke And­re Armé.

Alle foto: Li­bra­ry of Con­gress

Ge­ne­ral Fritz von Be­low kom­man­der­te det tys­ke XXI armé­korps.

Ge­ne­ral Krafft von Dell­mensin­gen, prins Rupprechts egen­rå­di­ge stabs­sjef.

Ge­ne­ral Foch kom­man­der­te det frans­ke XX korps ved Mor­han­ge.

Ge­ne­ral Jo­sias von He­e­rin­gen kom­man­der­te tys­ker­nes Sju­en­de armé ved Sarre­bourg.

Ge­ne­ral Os­kar von Xy­lan­der kom­man­der­te 1. bay­ers­ke armé­korps ved Sarre­bourg.

Ge­ne­ral Joff­re, øverst­kom­man­de­ren­de for de frans­ke ar­me­ene.

Illustrasjon: Osprey Pub­lish­ing

Tys­ke re­ser­vis­ter – in­fan­te­ris­ter og ar­til­le­ris­ter.

Illustrasjon: Osprey Pub­lish­ing

Frans­ke chasseu­rer og dra­go­ner.

2. bay­ers­ke re­ser­vein­fan­teri­re­gi­ment i Mit­ters­heim 18. au­gust.

Bay­ersk tri­umf; erob­re­de frans­ke ka­no­ner vi­ses fram i Mün­chen etter sla­get.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.