SLAGET OM MONTE CASSINO
Fjellet som lå like i naerheten av byen Cassino var en del av den såkalte Gustavlinjen, en av de tyske hovedforsvarslinjene sør for Roma.
Etter en langsom framrykning gjennom den sørlige delen av amerikanske og 8. britiske armé, stående foran tyskernes lå like i naerheten av byen Cassino, var en del av den såkalte
Italia høsten 1943 ble de allierte styrkene som besto av 5. Gustavlinje i begynnelsen av 1944. Monte Cassino-fjellet som Gustavlinjen, en av de tyske hovedforsvarslinjene sør for Roma.
Gustavlinjens betongbunkere, minefelt, maskingevaerreder og piggtrådsperringer skar tvers over den italienske halvøya, fra Minturno til Ortona. I dette nettverket av forsvarsanlegg hadde Monte Cassino en nøkkelrolle fordi fjellet og høydene omkring dominerte terrenget. Fra Monte Cassino kontrollerte tyskerne blant annet motorveien Via Casilina (vei 6), som gikk gjennom den viktige Liridalen og forbandt Italias hovedstad med den sørlige delen av landet. Vel vitende om fjellmassivets betydning hadde tyskerne foretatt omfattende defensive tiltak og skapt et effektivt forsvarsverk av både stein og betong. Å erobre selve fjellet med dets bratte stier, juv og lumske bakkekammer var dessuten en utfordring i seg selv.
Det første forsøket på å bryte gjennom tyskernes forsvarsstillinger ble innledet den 17. januar 1944, mot Gustavlinjens sentrale punkt, Monte Cassino. Operasjonen ble koordinert med en dristig landgangsoperasjon ved Anzio (sør for Roma) fem dager senere. Begge offensivene kjørte seg fast og mislyktes. I Anzio-brohodet ble tre divisjoner landsatt som innledningsvis møtte liten motstand. General Clark, sjefen for 5. amerikanske armé, nølte og lot ikke troppene avansere før brohodet ved Anzio hadde blitt forsterket. Da var det for sent. Den tyske ledelsen handlet raskt, og snart sto deler av ni tyske divisjoner rundt brohodet.
Samtidig fortsatte angrepene mot Monte Cassino med få resultater for de allierte. Den 15. februar ble Operasjon Avenger innledet, men det eneste den bidro til, var å legge det gamle klosteret på toppen av Monte Cassino i ruiner, der tyskerne ikke engang hadde utgruppert sine styrker. Uvurderlige kulturskatter ble tilintetgjort i en fullstendig unødvendig operasjon.
Den 15.–23. mars gikk de allierte styrkene til angrep igjen. Nye avdelinger ble tilført, men tyskerne slo tilbake samtlige offensiver. Flere allierte offiserer begynte å stille spørsmål om hvorvidt de blodige kampene var verdt det. De ga ingen framgang og store tap, og de fleste innså at en alliert invasjon av Vest-europa sto for døren våren eller sommeren 1944. Til tross for innvendingene ble en siste offensiv mot Gustavlinjen og nøkkelposisjonen Monte Cassino planlagt.
2. polske korps får oppgaven
Den 24. mars ble general Władysław Anders, sjefen for 2. polske korps, kalt inn til et møte med general Lees som ledet 8. armé. Han informerte Anders om situasjonen rundt Monte Cassino og de harde kampene som tidligere hadde funnet sted. Lees fortalte videre at man hadde begynt å planlegge en fjerde operasjonen mot Gustavlinjen, Operasjon Diadem. Han foreslo at 2. polske korps skulle tildeles oppgaven med å erobre Monte Cassinos høyder og deretter slå til mot Piedmonte. Anders fikk ti minutters betenkningstid. Han forsto hvor vanskelig oppdraget ville bli, og regnet med at kampene ville kreve mange polske liv, men mye sto på spill. Anders håpet at Polens sak skulle bli styrket, og at landets motstandsbevegelse skulle få nytt mot i forlengelsen av en polsk deltagelsen i kampen om Monte Cassino. Derfor aksepterte han oppdraget.
Hovedmålet for Operasjon Diadem var å bryte gjennom Gustavlinjen med 8. armé og gjenoppta framrykningen mot Roma. For å oppnå dette måtte trusselen mot Liridalen og vei 6 fra Monte Cassino elimineres.
Umiddelbart etter møtet med Lees flyttet Anders korpsets stab naermere Monte
«NYE AVDELINGER BLE TILFØRT, MEN TYSKERNE SLO TILBAKE SAMTLIGE OFFENSIVER. FLERE ALLIERTE OFFISERER BEGYNTE Å STILLE SPØRSMÅL OM HVORVIDT DE BLODIGE KAMPENE VAR VERDT DET.»
Cassino, til et sted der de kunne beskue ruinene etter Benediktinerordenens gamle moderkloster. Stabs- og avdelingsoffiserene skred til verket med det samme. Fotografier og topografiske kart ble gransket. Terrenget ble undersøkt. Anders besøkte allierte overordnede for å laere av deres erfaringer fra tidligere angrep. Anders bekymret seg over manglende opplysninger om terrenget, men å sende ut rekognoseringspatruljer kom ikke på tale. Viktigst av alt var at ingen ting måtte avsløre det forestående angrepet.
I begynnelsen av mai var den polske angrepsplanen klar. Fire høyder ble utpekt som hovedmål: 516 (klosteret), 601 (Colle San Angelo), 593 (ovenfor Albaneta) og 575 (mellom Albaneta og San Angelo). Offensiven rettet seg mot høydene de allierte kalte Snake's Head Ridge og Phantom Ridge. De lå nord for klosteret, og angrepet ble således en reprise av de foregående. Karpackadivisjonen skulle erobre Høyde 593, byen Albaneta og etterpå gå mot klosteret, mens 5. Kresowa-divisjonen ble dirigert mot høydene omkring San Angelo. Terrenget begrenset bruken av stridsvogner, men takket vaere polske ingeniørers enorme innsats ble noen stier og veier utvidet slik at hver divisjon kunne ledsages av et par stridsvogner opp til en viss høyde. Samtlige angrepspunkter skulle angripes samtidig og med divisjonenes fulle styrke. Det ville vaere meningsløst å spare på ressursene ettersom det polske korpset ikke hadde nevneverdige reserver å sette inn, mente Anders. Men på den andre siden: uten reserver til rådighet, desto større grunn til å spare på mannskapene i størst mulig grad. Det var ingen hast, og de allierte hadde store artilleriressurser til å støtte det polske korpset. D-dagen på den italienske fronten ble satt til 11. mai.
Det første angrepet 11.–12. mai
Bakkeoffensiven mot Monte Cassino og tilstøtende avsnitt ble innledet med en massiv artilleriforberedelse klokka 23.00 den 11. mai 1944. Over 1500 feltkanoner åpnet ild mot Gustavlinjen. Sperreilden varte i 40 minutter, men ilden mot Monte Cassino pågikk enda lenger. Like etter midnatt den
12. mai gikk 2. polske korpsets divisjoner til angrep.
Lengst mot vest angrep 5. Kresowadivisjonen mot punkt 601, som ble forsvart av 1. tyske fallskjermjegerregiment. To bataljoner var først ute i angrepet mot Phantom Ridge. En bataljon skulle ta sørsiden av åskammen og deretter punkt 575. Tjue minutter senere skulle ytterligere en bataljon angripe og ta seg av San Angelo. Tanken var at så snart bataljonene i første runde hadde passert åsryggen, skulle flere avdelinger settes inn.
Offensiven fikk en dårlig start. I samme øyeblikk som bataljonene i første runde forlot sine utgangsposisjoner, ble de overøst av artilleri- og granatkasterild. Bare det å nå fram til angrepsmålene krevde ca. 20 prosent tap. Mørket gjorde heller ikke kompanienes angrepsbevegelser lettere i det kuperte terrenget. Kompaniene i fremste rekke klarte
Illustrasjonen viser tyske fallskjermjegere fra 3. fallskjermjegerregiment som forsvarer Cassino fra ruinene av hotellet. En Panzer IV ble rygget inn i hotellresepsjonen og bombekastere og maskingevaerer plassert for å dekke alle innganger. Fallskjermjegerne bemanner et MG 34 maskingevaer mens en underoffiser finner mål ved hjelp av sin kikkert. Alle baerer hoppdresser med den andre utgaven av kamuflasjemønsteret, med en Luftwaffe sølvørn på brystet.
likevel å ta seg oppover åssiden, men ble holdt nede av tysk ild. Harde kamper ble utkjempet mot tyske bunkere. To kompanier klarte å komme seg gjennom den tyske forsvarsstillingen og nådde et punkt like nedenfor toppen. En polsk bataljonssjef som hadde observert angrepet fra sin utkikkspost, trodde da at Phantom Ridge var på polske hender, og rykket fram med sine kompanier. Resultatet ble ikke som tilsiktet. Riktignok kunne hans bataljon slutte seg til kampen mot tyske bunkere, men dermed økte også konsentrasjonen av polske enheter oppe på åsryggen, noe som ikke akkurat bidro til å holde tapstallene nede. Tidlig om morgenen den 12. mai utførte tyskerne et motangrep som riktignok ble slått tilbake, men til gjengjeld ble de polske bataljonene bearbeidet av artilleri og massiv maskingevaerild.
Samtidig med 5. Kresowa-divisjonens angrep mot Phantom Ridge skred 3. Karpacka-divisjon til verket. To bataljoner gikk mot punktene 593 og 569. Angrepet ble innledet med artilleribeskytning mot tyske stillinger på baksiden av Albaneta, men tyskerne hadde gjemt seg i grotter, så granatene påførte dem ingen tap. Snake's Head Ridge var tungt minelagt og dekket med piggtrådhindre. Bataljonen som skulle ta punkt 593s nordside og fortsette mot Albaneta, befant seg snart i en prekaer situasjon. Kompaniene ble påført store tap i det minelagte området, og uten støtte fra stridsvogner satte de seg fast i terrenget. Ingeniørsoldatene forsøkte å rydde miner, men piggtrådhindrene som skjulte minene, krevde mange ofre. Av 20 mineryddere ble 18 drept eller såret. Først etter en omgang med artilleribeskytning og tilførsel av nye stridsvogner klarte soldatene å komme over åskammen, og kunne fortsette mot Albaneta. Der ble de møtt av intens tysk ildgivning og presset tilbake. To av de tre stridsvognene de hadde til rådighet ble ødelagt, den ene av panservernild mens den andre gikk på en mine. Den tredje vognen kjørte seg fast på en fjellknaus.
I mellomtiden kjempet en bataljon med å holde stillingene foran punktene 593 og 569. Også den led store tap på grunn av minefeltet og tysk flankeild fra klosteret. Kompaniene hadde nesten klart å ta punkt 596 da tyskerne svarte med et motangrep. Tyskerne gjennomførte til sammen seks motangrep mot polske stillinger. Ved middagstid hadde polakkene lidd ufattelige tap og ble drevet bort fra punkt 569. Bare utkantene av 593 klarte de å holde til utpå kvelden.
Om ettermiddagen beordret Anders tilbaketrekking. Tidligere på dagen hadde han planlagt et nytt angrep, men general
Lees frarådet ham det. Ifølge briten hadde 2. polske korps bundet opp tyske styrker som ellers kunne ha blitt satt inn mot 13. korps som angrep nede i Liridalen, og polakkene hadde dermed utført sin oppgave. 2. polske korps skulle vente med å gå til angrep på nytt inntil et gjennombrudd var oppnådd nede i dalen. Dette ga Anders tid til å analysere den kostbare og mislykkede framrykningen og planlegge en kommende offensiv.
«KOMPANIENE BLE PÅFØRT STORE TAP I DET MINELAGTE OMRÅDET, OG UTEN STØTTE FRA STRIDSVOGNER SATTE DE SEG FAST I TERRENGET. INGENIØRSOLDATENE FORSØKTE Å RYDDE MINER, MEN PIGGTRÅDHINDRENE SOM SKJULTE MINENE, KREVDE MANGE OFRE.»
Denne illustrasjonen viser en tysk bivuakk i en olivenlund i fjellområdene i Appenninene, der en gruppe Fallschirmjäger som har frivakt, avventer ordre. Det er kun en midlertidig leir, noe vi kan se ved at mennene kun har slått opp sine Zeltbahn-telt satt sammen av sine teltduker. Dette ble kun brukt når de ikke hadde mulighet til å etablere seg for lengre tid.
Anders innså at det var lettere å erobre enn å holde terreng oppe i fjellet. Troppene hadde blitt møtt av ildgivning fra alle hold, og deres eget artilleri forårsaket lite skade for tyskerne, som forsvarte seg skjult i grotter og betongbunkere. Da korpsenes bataljoner angrep, hoppet tyskerne fram fra skjulestedene og bekjempet polakkene. Etter å ha analysert terrenget fra bataljonenes førstehåndsinformasjon besluttet Anders at det andre storskala angrepet skulle rettes mot samme mål, men med Phantom Ridge som tyngdepunkt. Derfor ble 5. Kresowa-divisjonen forsterket med blant annet ett kompani kommandosoldater, en rekognoseringsskvadron og en stridsvognskvadron. Divisjonens oppgave var å erobre Colle San Angelo og punkt 575 samt å slå seg sammen med avdelinger fra 13. korps. 3. Karpacka-divisjonens mål ble Høyde 593 og 569. Divisjonen ble tilført ett kompani stridsvogner og ett kompani stormpionerer. Klosteret skulle inntas først når situasjonen tillot en slik manøver.
Det andre angrepet: 16.–18. mai
Den 16. mai kom ordren om at 2. polske korps skulle angripe Monte Cassino neste morgen klokka 7.00. 13. korpsets angrep i Liridalen og over elven Rapido hadde begynt å gi uttelling. Tyskerne var i ferd med å bli presset bakover.
Polakkene startet angrepet mot Phantom Ridge foran skjema. Klokka 20.30 den 16. mai ble et kompani sendt opp til åsryggen for å ta pulsen på tyskerne. De rykket fram under beskytning, men den var på langt naer like intensiv som tidligere, og enheten nådde fram til den sørøstlige siden av fjellet. Aksjonens medgang ledet til at ytterligere ett kompani ble sendt opp, og to timer senere var de østre delene av Phantom Ridge på polske hender. Neste morgen ble flere bataljoner satt inn, og snart ble det utkjempet bitre kamper om Colle Sant Angelo. Men tyskerne klarte ikke å presse polakkene tilbake ned fjellet. Som følge av situasjonen nede i Liridalen hadde tyskerne redusert styrken sin oppe på Monte
«SAMME MORGEN HADDE BATALJONENE OPPE PÅ SAN ANGELO BEGYNT Å RENSE OPP OMRÅDET, MEN SELVE PUNKTET 575 LYKTES DE IKKE Å TA. TYSKERNE BØD PÅ DESPERAT MOTSTAND.»
Cassino. De som forsvarte fjellet, risikerte også å bli avskåret som følge av britenes offensiv langsmed vei 6. Polakkene klarte imidlertid ikke å erobre Colle San Angelo den 17. mai, men de hadde bygget opp et sterkt forsvar. Soldatene hadde ingen planer om å oppgi åsryggen.
Klokka 6.00 rykket polske kompanier fram mot Høyde 593s bakker og Albaneta. Stridsvognene som fulgte kompaniene, åpnet ild mot tyske stillinger, men et riktig gjennombrudd ble ikke oppnådd, og de angripende kompaniene ble utsatt for ildgivning fra punkt 575. Angrepet mot selve Høyde 593 ble satt til klokka 9.23. Det første angrepet ble slått tilbake og etterfulgt av tre til, som alle ble avverget. De polske tapene steg, og nesten hver eneste offiser som hadde ledet angrepene, var enten død eller såret. Om ettermiddagen kontrollerte polakkene åssidene mot nord, øst og til en viss grad sør for Høyde 593.
Om morgenen den 18. mai gikk Kresowadivisjonens bataljoner igjen til angrep mot Høyde 593, som ble inntatt klokan 7.00. Deretter erobret troppene punkt 569, nesten uten kamp. Tyskerne hadde trukket seg tilbake. I denne situasjonen bestemte man seg for å fortsette mot klosteret med en patrulje.
Tidligere samme morgen hadde bataljonene oppe på San Angelo begynt å rense opp området, men selve punktet 575 lyktes de ikke å ta. Tyskerne bød på desperat motstand.
Klokka 10.15 ble klosteret besatt uten at ett eneste skudd ble avfyrt, og et trettitall tyskere ble tatt til fange, først og fremst sårede. Like før ble en improvisert polsk regimentsfane hengt opp, og en time senere ble også Union Jack heist ved siden av.
Selv om klosteret var inntatt, markerte ikke dette slutten på operasjonen. Opprenskningsaksjoner pågikk hele den
18. mai, og først neste dag ble tyskerne på Høyde 575 nedkjempet. Avdelte polske grupper ble også sendt i vei til Piedmonte og Monte Cario. Polakkene utkjempet en del harde kamper om disse to målene som til slutt ble erobret den 25. mai.
I kampene om Monte Cassino, Piedmonte og Monte Cario mistet 2. polske korps 860 drepte, 2822 sårede og 97 savnede. De absolutt største tapene hadde de oppe på Monte Cassino.
Tapene var betydelige, og det er derfor interessant å se hvilken betydning det 2. polske korpsets kamper om Monte Cassino hadde. Korpsets aksjoner oppe på fjellet krontes ikke med seier før tyske avdelinger hadde forlatt sine stillinger, noe de gjorde på grunn av trusselen fra 13. korps nede i Liridalen. Gjennombruddet nede i dalen dro nytte av at 2. polske korps bandt tyske avdelinger som ellers ville blitt satt inn mot 13. korps. For øvrig var det polske korpset verken bedre eller dårligere enn allierte avdelinger som tidligere hadde forsøkt å erobre fjellet. De tyske forsvarerne bet seg fast og utnyttet terrenget godt. Det var de alliertes utmattelseskamp som til sist tvang fallskjermsoldatene bort. Da de polske avdelingene trådte inn på scenen, var de tyske forsvarerne på fjellet allerede svekket. Terrenget i seg selv gjorde det lettere for dem å forsvare seg, og Anders hadde ikke kunnet planlegge korpsenes framrykning på en annen måte. Fjellet begrenset hvordan et angrep kunne gjennomføres. Bare gjennom en selvoppofrende kamp klarte hans soldater å bidra til en avgjørende tysk retrett som åpnet veien for en alliert framrykning mot Roma. Den italienske hovedstaden ble senere erklaert som en åpen by av de tyske militaermyndighetene, og ble befridd uskadet av amerikanske avdelinger den 4. juni 1944.
ARTIKKELFORFATTEREN
Artur Szulc bor i Skövde i Sverige. Han jobber til daglig i det svenske forsvaret. I 2005 utga han sin første bok: Röster som aldri tystnar : tredje rikets offer berättar. I 2008 kom han ut med Med förtvilans mod : kampen för Polen 1939–1945 – skrevet sammen med Mathias Forsberg. I 2010 ga han ut en bok om den sovjetiske okkupasjonen av østre Polen 1939–41. Boka heter I Stalins vold.
Kampen er over, og klosteret er inntatt. Bildet gir et visst inntrykk av ødeleggelsene kampene påførte klosteret og området rundt.