SLA­GET OM MONTE CASSINO

Infanteriet angriper - - INNHOLD - ARTHUR SZULC

Fjel­let som lå like i naer­he­ten av byen Cassino var en del av den så­kal­te Gustav­lin­jen, en av de tys­ke ho­ved­for­svars­lin­je­ne sør for Ro­ma.

Etter en lang­som fram­ryk­ning gjen­nom den sør­li­ge de­len av ame­ri­kans­ke og 8. bri­tis­ke armé, stå­en­de foran tys­ker­nes lå like i naer­he­ten av byen Cassino, var en del av den så­kal­te

Ita­lia høs­ten 1943 ble de al­li­er­te styr­ke­ne som be­sto av 5. Gustav­lin­je i be­gyn­nel­sen av 1944. Monte Cassino-fjel­let som Gustav­lin­jen, en av de tys­ke ho­ved­for­svars­lin­je­ne sør for Ro­ma.

Gustav­lin­jens be­tong­bun­ke­re, mine­felt, ma­skin­ge­vaer­re­der og pigg­tråd­sper­rin­ger skar tvers over den ita­li­ens­ke halv­øya, fra Min­tur­no til Or­to­na. I det­te nett­ver­ket av for­svars­an­legg had­de Monte Cassino en nøk­kel­rol­le for­di fjel­let og høy­de­ne om­kring do­mi­ner­te ter­ren­get. Fra Monte Cassino kon­trol­ler­te tys­ker­ne blant an­net mo­tor­vei­en Via Ca­si­lina (vei 6), som gikk gjen­nom den vik­ti­ge Liri­da­len og for­bandt Ita­lias ho­ved­stad med den sør­li­ge de­len av lan­det. Vel vi­ten­de om fjell­mas­si­vets be­tyd­ning had­de tys­ker­ne fore­tatt om­fat­ten­de de­fen­si­ve til­tak og skapt et ef­fek­tivt for­svars­verk av både stein og be­tong. Å erob­re selve fjel­let med dets brat­te sti­er, juv og lums­ke bakke­kam­mer var dess­uten en ut­ford­ring i seg selv.

Det førs­te for­sø­ket på å bry­te gjen­nom tys­ker­nes for­svars­stil­lin­ger ble inn­le­det den 17. ja­nu­ar 1944, mot Gustav­lin­jens sen­tra­le punkt, Monte Cassino. Ope­ra­sjo­nen ble ko­or­di­nert med en dris­tig land­gangs­ope­ra­sjon ved An­zio (sør for Ro­ma) fem da­ger se­ne­re. Beg­ge of­fen­si­ve­ne kjør­te seg fast og mis­lyk­tes. I An­zio-bro­ho­det ble tre di­vi­sjo­ner land­satt som inn­led­nings­vis møt­te li­ten mot­stand. Ge­ne­ral Clark, sje­fen for 5. ame­ri­kans­ke armé, nøl­te og lot ikke trop­pe­ne avan­se­re før bro­ho­det ved An­zio had­de blitt for­ster­ket. Da var det for sent. Den tys­ke le­del­sen hand­let raskt, og snart sto de­ler av ni tys­ke di­vi­sjo­ner rundt bro­ho­det.

Sam­ti­dig fort­sat­te an­gre­pe­ne mot Monte Cassino med få re­sul­ta­ter for de al­li­er­te. Den 15. fe­bru­ar ble Ope­ra­sjon Aven­ger inn­le­det, men det enes­te den bi­dro til, var å leg­ge det gam­le klos­te­ret på top­pen av Monte Cassino i rui­ner, der tys­ker­ne ikke en­gang had­de ut­grup­pert sine styr­ker. Uvur­der­li­ge kul­tur­skat­ter ble til­in­tet­gjort i en full­sten­dig unød­ven­dig ope­ra­sjon.

Den 15.–23. mars gikk de al­li­er­te styr­ke­ne til an­grep igjen. Nye av­de­lin­ger ble tilført, men tys­ker­ne slo til­ba­ke samt­li­ge of­fen­si­ver. Fle­re al­li­er­te of­fi­se­rer be­gyn­te å stil­le spørs­mål om hvor­vidt de blo­di­ge kam­pe­ne var verdt det. De ga in­gen fram­gang og sto­re tap, og de fles­te innså at en al­li­ert in­va­sjon av Vest-euro­pa sto for dø­ren vår­en el­ler som­mer­en 1944. Til tross for inn­ven­din­ge­ne ble en sis­te of­fen­siv mot Gustav­lin­jen og nøk­kel­po­si­sjo­nen Monte Cassino plan­lagt.

2. pols­ke korps får opp­ga­ven

Den 24. mars ble ge­ne­ral Wła­dysław An­ders, sje­fen for 2. pols­ke korps, kalt inn til et møte med ge­ne­ral Le­es som le­det 8. armé. Han in­for­mer­te An­ders om si­tua­sjo­nen rundt Monte Cassino og de har­de kam­pe­ne som tid­li­ge­re had­de fun­net sted. Le­es for­tal­te vi­de­re at man had­de be­gynt å plan­leg­ge en fjer­de ope­ra­sjo­nen mot Gustav­lin­jen, Ope­ra­sjon Dia­dem. Han fore­slo at 2. pols­ke korps skul­le til­de­les opp­ga­ven med å erob­re Monte Cas­si­nos høy­der og der­et­ter slå til mot Pied­mon­te. An­ders fikk ti mi­nut­ters be­tenk­nings­tid. Han for­sto hvor vans­ke­lig opp­dra­get vil­le bli, og reg­net med at kam­pe­ne vil­le kre­ve man­ge pols­ke liv, men mye sto på spill. An­ders hå­pet at Po­lens sak skul­le bli styr­ket, og at lan­dets mot­stands­be­ve­gel­se skul­le få nytt mot i for­len­gel­sen av en polsk del­ta­gel­sen i kam­pen om Monte Cassino. Der­for ak­sep­ter­te han opp­dra­get.

Hoved­må­let for Ope­ra­sjon Dia­dem var å bry­te gjen­nom Gustav­lin­jen med 8. armé og gjen­opp­ta fram­ryk­nin­gen mot Ro­ma. For å opp­nå det­te måt­te trus­se­len mot Liri­da­len og vei 6 fra Monte Cassino eli­mi­ne­res.

Umid­del­bart etter mø­tet med Le­es flyt­tet An­ders korp­sets stab na­er­me­re Monte

«NYE AV­DE­LIN­GER BLE TILFØRT, MEN TYS­KER­NE SLO TIL­BA­KE SAMT­LI­GE OF­FEN­SI­VER. FLE­RE AL­LI­ER­TE OF­FI­SE­RER BE­GYN­TE Å STIL­LE SPØRS­MÅL OM HVOR­VIDT DE BLO­DI­GE KAM­PE­NE VAR VERDT DET.»

Cassino, til et sted der de kun­ne be­skue rui­ne­ne etter Be­ne­dik­ti­ner­or­de­nens gam­le mo­der­klos­ter. Stabs- og av­de­lings­of­fi­se­re­ne skred til ver­ket med det sam­me. Fo­to­gra­fi­er og to­po­gra­fis­ke kart ble grans­ket. Ter­ren­get ble un­der­søkt. An­ders be­søk­te al­li­er­te over­ord­ne­de for å la­ere av de­res er­fa­rin­ger fra tid­li­ge­re an­grep. An­ders be­kym­ret seg over mang­len­de opp­lys­nin­ger om ter­ren­get, men å sen­de ut re­ko­gno­se­rings­pa­trul­jer kom ikke på tale. Vik­tigst av alt var at in­gen ting måt­te av­slø­re det fore­stå­en­de angrepet.

I be­gyn­nel­sen av mai var den pols­ke an­greps­pla­nen klar. Fire høy­der ble ut­pekt som ho­ved­mål: 516 (klos­te­ret), 601 (Col­le San Ange­lo), 593 (oven­for Al­bane­ta) og 575 (mel­lom Al­bane­ta og San Ange­lo). Offensiven ret­tet seg mot høy­de­ne de al­li­er­te kal­te Sna­ke's He­ad Rid­ge og Phan­tom Rid­ge. De lå nord for klos­te­ret, og angrepet ble så­le­des en re­pri­se av de fore­gå­en­de. Kar­pack­a­di­vi­sjo­nen skul­le erob­re Høy­de 593, byen Al­bane­ta og etter­på gå mot klos­te­ret, mens 5. Kre­sowa-di­vi­sjo­nen ble di­ri­gert mot høy­de­ne om­kring San Ange­lo. Ter­ren­get be­gren­set bru­ken av strids­vog­ner, men tak­ket va­ere pols­ke in­ge­ni­ø­rers enor­me inn­sats ble noen sti­er og vei­er ut­vi­det slik at hver di­vi­sjon kun­ne led­sa­ges av et par strids­vog­ner opp til en viss høy­de. Samt­li­ge an­greps­punk­ter skul­le an­gri­pes sam­ti­dig og med di­vi­sjo­ne­nes ful­le styr­ke. Det vil­le va­ere me­nings­løst å spa­re på res­sur­se­ne etter­som det pols­ke korp­set ikke had­de nevne­ver­di­ge re­ser­ver å set­te inn, men­te An­ders. Men på den and­re si­den: uten re­ser­ver til rå­dig­het, desto stør­re grunn til å spa­re på mann­ska­pe­ne i størst mu­lig grad. Det var in­gen hast, og de al­li­er­te had­de sto­re ar­til­lerires­sur­ser til å støt­te det pols­ke korp­set. D-da­gen på den ita­li­ens­ke fron­ten ble satt til 11. mai.

Det førs­te angrepet 11.–12. mai

Bakke­of­fen­si­ven mot Monte Cassino og til­stø­ten­de av­snitt ble inn­le­det med en mas­siv ar­til­leri­for­be­re­del­se klok­ka 23.00 den 11. mai 1944. Over 1500 felt­ka­no­ner åp­net ild mot Gustav­lin­jen. Sperrei­l­den var­te i 40 mi­nut­ter, men il­den mot Monte Cassino på­gikk enda len­ger. Like etter mid­natt den

12. mai gikk 2. pols­ke korp­sets di­vi­sjo­ner til an­grep.

Lengst mot vest an­grep 5. Kre­sowadi­vi­sjo­nen mot punkt 601, som ble for­svart av 1. tys­ke fall­skjerm­je­ger­re­gi­ment. To ba­tal­jo­ner var først ute i angrepet mot Phan­tom Rid­ge. En ba­tal­jon skul­le ta sør­si­den av ås­kam­men og der­et­ter punkt 575. Tjue mi­nut­ter se­ne­re skul­le yt­ter­li­ge­re en ba­tal­jon an­gri­pe og ta seg av San Ange­lo. Tan­ken var at så snart ba­tal­jo­ne­ne i førs­te run­de had­de pas­sert ås­ryg­gen, skul­le fle­re av­de­lin­ger set­tes inn.

Offensiven fikk en dår­lig start. I sam­me øye­blikk som ba­tal­jo­ne­ne i førs­te run­de for­lot sine ut­gangs­po­si­sjo­ner, ble de over­øst av ar­til­le­ri- og gra­nat­kas­te­rild. Ba­re det å nå fram til an­greps­må­le­ne krev­de ca. 20 pro­sent tap. Mør­ket gjor­de hel­ler ikke kom­pa­ni­enes an­greps­be­ve­gel­ser let­te­re i det ku­per­te ter­ren­get. Kom­pa­ni­ene i frems­te rek­ke klar­te

Il­lust­ra­sjo­nen vi­ser tys­ke fall­skjerm­je­ge­re fra 3. fall­skjerm­je­ger­re­gi­ment som for­sva­rer Cassino fra rui­ne­ne av ho­tel­let. En Pan­zer IV ble ryg­get inn i ho­tell­re­sep­sjo­nen og bombe­kas­te­re og ma­skin­ge­va­erer plas­sert for å dek­ke alle inn­gan­ger. Fall­skjerm­je­ger­ne be­man­ner et MG 34 ma­skin­ge­va­er mens en un­der­of­fi­ser fin­ner mål ved hjelp av sin kik­kert. Alle ba­erer hopp­dres­ser med den and­re ut­ga­ven av ka­mu­fla­sje­møns­te­ret, med en Luftwaf­fe sølv­ørn på brys­tet.

li­ke­vel å ta seg opp­over ås­si­den, men ble holdt nede av tysk ild. Har­de kam­per ble utkjempet mot tys­ke bun­ke­re. To kom­pa­ni­er klar­te å kom­me seg gjen­nom den tys­ke for­svars­stil­lin­gen og nåd­de et punkt like neden­for top­pen. En polsk ba­tal­jons­sjef som had­de ob­ser­vert angrepet fra sin ut­kikks­post, trod­de da at Phan­tom Rid­ge var på pols­ke hen­der, og ryk­ket fram med sine kom­pa­ni­er. Re­sul­ta­tet ble ikke som til­sik­tet. Rik­tig­nok kun­ne hans ba­tal­jon slut­te seg til kam­pen mot tys­ke bun­ke­re, men der­med økte også kon­sen­tra­sjo­nen av pols­ke en­he­ter oppe på ås­ryg­gen, noe som ikke ak­ku­rat bi­dro til å hol­de taps­tal­le­ne nede. Tid­lig om mor­ge­nen den 12. mai ut­før­te tys­ker­ne et mot­an­grep som rik­tig­nok ble slått til­ba­ke, men til gjen­gjeld ble de pols­ke ba­tal­jo­ne­ne be­ar­bei­det av ar­til­le­ri og mas­siv ma­skin­ge­vaerild.

Sam­ti­dig med 5. Kre­sowa-di­vi­sjo­nens an­grep mot Phan­tom Rid­ge skred 3. Kar­packa-di­vi­sjon til ver­ket. To ba­tal­jo­ner gikk mot punk­te­ne 593 og 569. Angrepet ble inn­le­det med ar­til­leri­be­skyt­ning mot tys­ke stil­lin­ger på bak­si­den av Al­bane­ta, men tys­ker­ne had­de gjemt seg i grot­ter, så gra­na­te­ne på­før­te dem in­gen tap. Sna­ke's He­ad Rid­ge var tungt mine­lagt og dek­ket med pigg­tråd­hind­re. Ba­tal­jo­nen som skul­le ta punkt 593s nord­side og fort­set­te mot Al­bane­ta, be­fant seg snart i en pre­ka­er si­tua­sjon. Kom­pa­ni­ene ble på­ført sto­re tap i det minelagte om­rå­det, og uten støt­te fra strids­vog­ner sat­te de seg fast i ter­ren­get. Ingeniørsoldatene for­søk­te å ryd­de miner, men piggtrådhindrene som skjulte minene, krev­de man­ge ofre. Av 20 mine­ryd­de­re ble 18 drept el­ler så­ret. Først etter en om­gang med ar­til­leri­be­skyt­ning og til­før­sel av nye strids­vog­ner klar­te sol­da­te­ne å kom­me over ås­kam­men, og kun­ne fort­set­te mot Al­bane­ta. Der ble de møtt av in­tens tysk ild­giv­ning og pres­set til­ba­ke. To av de tre strids­vog­ne­ne de had­de til rå­dig­het ble øde­lagt, den ene av pan­ser­ver­nild mens den and­re gikk på en mine. Den tred­je vog­nen kjør­te seg fast på en fjell­knaus.

I mel­lom­ti­den kjem­pet en ba­tal­jon med å hol­de stil­lin­ge­ne foran punk­te­ne 593 og 569. Også den led sto­re tap på grunn av mine­fel­tet og tysk flanke­ild fra klos­te­ret. Kom­pa­ni­ene had­de nes­ten klart å ta punkt 596 da tys­ker­ne svar­te med et mot­an­grep. Tys­ker­ne gjen­nom­før­te til sam­men seks mot­an­grep mot pols­ke stil­lin­ger. Ved mid­dags­tid had­de po­lak­ke­ne lidd ufat­te­li­ge tap og ble dre­vet bort fra punkt 569. Ba­re ut­kant­e­ne av 593 klar­te de å hol­de til utpå kvel­den.

Om etter­mid­da­gen be­ord­ret An­ders til­bake­trek­king. Tid­li­ge­re på da­gen had­de han plan­lagt et nytt an­grep, men ge­ne­ral

Le­es fra­rå­det ham det. Iføl­ge bri­ten had­de 2. pols­ke korps bun­det opp tys­ke styr­ker som el­lers kun­ne ha blitt satt inn mot 13. korps som an­grep nede i Liri­da­len, og po­lak­ke­ne had­de der­med ut­ført sin opp­ga­ve. 2. pols­ke korps skul­le ven­te med å gå til an­grep på nytt inn­til et gjen­nom­brudd var opp­nådd nede i da­len. Det­te ga An­ders tid til å ana­ly­se­re den kost­ba­re og mis­lyk­ke­de fram­ryk­nin­gen og plan­leg­ge en kom­men­de of­fen­siv.

«KOM­PA­NI­ENE BLE PÅ­FØRT STO­RE TAP I DET MINELAGTE OM­RÅ­DET, OG UTEN STØT­TE FRA STRIDS­VOG­NER SAT­TE DE SEG FAST I TER­REN­GET. INGENIØRSOLDATENE FOR­SØK­TE Å RYD­DE MINER, MEN PIGGTRÅDHINDRENE SOM SKJULTE MINENE, KREV­DE MAN­GE OFRE.»

Den­ne il­lust­ra­sjo­nen vi­ser en tysk bi­vu­akk i en oli­ven­lund i fjell­om­rå­de­ne i Ap­pen­ni­ne­ne, der en grup­pe Fall­schir­mjä­ger som har fri­vakt, av­ven­ter ord­re. Det er kun en mid­ler­ti­dig leir, noe vi kan se ved at men­ne­ne kun har slått opp sine Zelt­bahn-telt satt sam­men av sine telt­du­ker. Det­te ble kun brukt når de ikke had­de mu­lig­het til å etab­le­re seg for leng­re tid.

An­ders innså at det var let­te­re å erob­re enn å hol­de ter­reng oppe i fjel­let. Trop­pe­ne had­de blitt møtt av ild­giv­ning fra alle hold, og de­res eget ar­til­le­ri for­år­sa­ket lite ska­de for tys­ker­ne, som for­svar­te seg skjult i grot­ter og be­tong­bun­ke­re. Da korp­se­nes ba­tal­jo­ner an­grep, hop­pet tys­ker­ne fram fra skjule­ste­de­ne og be­kjem­pet po­lak­ke­ne. Etter å ha ana­ly­sert ter­ren­get fra ba­tal­jo­ne­nes første­hånds­in­for­ma­sjon be­slut­tet An­ders at det and­re stor­ska­la angrepet skul­le ret­tes mot sam­me mål, men med Phan­tom Rid­ge som tyngde­punkt. Der­for ble 5. Kre­sowa-di­vi­sjo­nen for­ster­ket med blant an­net ett kom­pa­ni kom­mando­sol­da­ter, en re­ko­gno­se­rings­skvad­ron og en strids­vogn­s­kvad­ron. Di­vi­sjo­nens opp­ga­ve var å erob­re Col­le San Ange­lo og punkt 575 samt å slå seg sam­men med av­de­lin­ger fra 13. korps. 3. Kar­packa-di­vi­sjo­nens mål ble Høy­de 593 og 569. Di­vi­sjo­nen ble tilført ett kom­pa­ni strids­vog­ner og ett kom­pa­ni storm­pio­ne­rer. Klos­te­ret skul­le inn­tas først når si­tua­sjo­nen til­lot en slik ma­nø­ver.

Det and­re angrepet: 16.–18. mai

Den 16. mai kom ord­ren om at 2. pols­ke korps skul­le an­gri­pe Monte Cassino nes­te mor­gen klok­ka 7.00. 13. korp­sets an­grep i Liri­da­len og over el­ven Rap­i­do had­de be­gynt å gi ut­tel­ling. Tys­ker­ne var i ferd med å bli pres­set bak­over.

Po­lak­ke­ne star­tet angrepet mot Phan­tom Rid­ge foran skje­ma. Klok­ka 20.30 den 16. mai ble et kom­pa­ni sendt opp til ås­ryg­gen for å ta pul­sen på tys­ker­ne. De ryk­ket fram un­der be­skyt­ning, men den var på langt na­er like in­ten­siv som tid­li­ge­re, og en­he­ten nåd­de fram til den sør­øst­li­ge si­den av fjel­let. Ak­sjo­nens med­gang le­det til at yt­ter­li­ge­re ett kom­pa­ni ble sendt opp, og to ti­mer se­ne­re var de øst­re de­le­ne av Phan­tom Rid­ge på pols­ke hen­der. Nes­te mor­gen ble fle­re ba­tal­jo­ner satt inn, og snart ble det utkjempet bit­re kam­per om Col­le Sant Ange­lo. Men tys­ker­ne klar­te ikke å pres­se po­lak­ke­ne til­ba­ke ned fjel­let. Som føl­ge av si­tua­sjo­nen nede i Liri­da­len had­de tys­ker­ne re­du­sert styr­ken sin oppe på Monte

«SAM­ME MOR­GEN HAD­DE BA­TAL­JO­NE­NE OPPE PÅ SAN ANGE­LO BE­GYNT Å RENSE OPP OM­RÅ­DET, MEN SELVE PUNK­TET 575 LYK­TES DE IKKE Å TA. TYS­KER­NE BØD PÅ DE­SPE­RAT MOT­STAND.»

Cassino. De som for­svar­te fjel­let, ri­si­ker­te også å bli av­skå­ret som føl­ge av bri­te­nes of­fen­siv langs­med vei 6. Po­lak­ke­ne klar­te imid­ler­tid ikke å erob­re Col­le San Ange­lo den 17. mai, men de had­de byg­get opp et sterkt for­svar. Sol­da­te­ne had­de in­gen pla­ner om å opp­gi ås­ryg­gen.

Klok­ka 6.00 ryk­ket pols­ke kom­pa­ni­er fram mot Høy­de 593s bakker og Al­bane­ta. Strids­vog­ne­ne som fulg­te kom­pa­ni­ene, åp­net ild mot tys­ke stil­lin­ger, men et rik­tig gjen­nom­brudd ble ikke opp­nådd, og de an­gri­pen­de kom­pa­ni­ene ble ut­satt for ild­giv­ning fra punkt 575. Angrepet mot selve Høy­de 593 ble satt til klok­ka 9.23. Det førs­te angrepet ble slått til­ba­ke og etter­fulgt av tre til, som alle ble av­ver­get. De pols­ke ta­pe­ne steg, og nes­ten hver enes­te of­fi­ser som had­de le­det an­gre­pe­ne, var en­ten død el­ler så­ret. Om etter­mid­da­gen kon­trol­ler­te po­lak­ke­ne ås­si­de­ne mot nord, øst og til en viss grad sør for Høy­de 593.

Om mor­ge­nen den 18. mai gikk Kre­sowadi­vi­sjo­nens ba­tal­jo­ner igjen til an­grep mot Høy­de 593, som ble inn­tatt klo­kan 7.00. Der­et­ter erob­ret trop­pe­ne punkt 569, nes­ten uten kamp. Tys­ker­ne had­de truk­ket seg til­ba­ke. I den­ne si­tua­sjo­nen be­stem­te man seg for å fort­set­te mot klos­te­ret med en pa­trul­je.

Tid­li­ge­re sam­me mor­gen had­de ba­tal­jo­ne­ne oppe på San Ange­lo be­gynt å rense opp om­rå­det, men selve punk­tet 575 lyk­tes de ikke å ta. Tys­ker­ne bød på de­spe­rat mot­stand.

Klok­ka 10.15 ble klos­te­ret be­satt uten at ett enes­te skudd ble av­fyrt, og et tretti­tall tys­ke­re ble tatt til fan­ge, først og fremst så­re­de. Like før ble en im­pro­vi­sert polsk re­gi­ments­fane hengt opp, og en time se­ne­re ble også Union Jack heist ved si­den av.

Selv om klos­te­ret var inn­tatt, mar­ker­te ikke det­te slut­ten på ope­ra­sjo­nen. Opp­rensk­nings­ak­sjo­ner på­gikk hele den

18. mai, og først nes­te dag ble tys­ker­ne på Høy­de 575 ned­kjem­pet. Av­del­te pols­ke grup­per ble også sendt i vei til Pied­mon­te og Monte Ca­rio. Po­lak­ke­ne utkjempet en del har­de kam­per om dis­se to må­le­ne som til slutt ble erob­ret den 25. mai.

I kam­pe­ne om Monte Cassino, Pied­mon­te og Monte Ca­rio mis­tet 2. pols­ke korps 860 drep­te, 2822 så­re­de og 97 sav­ne­de. De ab­so­lutt størs­te ta­pe­ne had­de de oppe på Monte Cassino.

Ta­pe­ne var be­ty­de­li­ge, og det er der­for in­ter­es­sant å se hvil­ken be­tyd­ning det 2. pols­ke korp­sets kam­per om Monte Cassino had­de. Korp­sets ak­sjo­ner oppe på fjel­let kron­tes ikke med sei­er før tys­ke av­de­lin­ger had­de for­latt sine stil­lin­ger, noe de gjor­de på grunn av trus­se­len fra 13. korps nede i Liri­da­len. Gjen­nom­brud­det nede i da­len dro nyt­te av at 2. pols­ke korps bandt tys­ke av­de­lin­ger som el­lers vil­le blitt satt inn mot 13. korps. For øv­rig var det pols­ke korp­set ver­ken bed­re el­ler dår­li­ge­re enn al­li­er­te av­de­lin­ger som tid­li­ge­re had­de for­søkt å erob­re fjel­let. De tys­ke for­sva­rer­ne bet seg fast og ut­nyt­tet ter­ren­get godt. Det var de al­li­er­tes ut­mat­tel­ses­kamp som til sist tvang fall­skjerm­sol­da­te­ne bort. Da de pols­ke av­de­lin­ge­ne tråd­te inn på sce­nen, var de tys­ke for­sva­rer­ne på fjel­let al­le­re­de svek­ket. Ter­ren­get i seg selv gjor­de det let­te­re for dem å for­sva­re seg, og An­ders had­de ikke kun­net plan­leg­ge korp­se­nes fram­ryk­ning på en an­nen måte. Fjel­let be­gren­set hvor­dan et an­grep kun­ne gjen­nom­fø­res. Ba­re gjen­nom en selv­opp­of­ren­de kamp klar­te hans sol­da­ter å bi­dra til en av­gjø­ren­de tysk re­t­rett som åp­net vei­en for en al­li­ert fram­ryk­ning mot Ro­ma. Den ita­li­ens­ke ho­ved­sta­den ble se­ne­re er­k­la­ert som en åpen by av de tys­ke mi­li­ta­er­myn­dig­he­te­ne, og ble be­fridd uska­det av ame­ri­kans­ke av­de­lin­ger den 4. juni 1944.

AR­TIK­KEL­FOR­FAT­TE­REN

Ar­tur Szulc bor i Sköv­de i Sve­ri­ge. Han job­ber til dag­lig i det svens­ke for­sva­ret. I 2005 utga han sin førs­te bok: Rös­ter som ald­ri tyst­nar : tred­je ri­kets of­fer berät­tar. I 2008 kom han ut med Med fört­vi­l­ans mod : kam­pen för Po­len 1939–1945 – skre­vet sam­men med Mathias Fors­berg. I 2010 ga han ut en bok om den sov­je­tis­ke ok­ku­pa­sjo­nen av øst­re Po­len 1939–41. Boka he­ter I Stalins vold.

Kam­pen er over, og klos­te­ret er inn­tatt. Bil­det gir et visst inn­trykk av øde­leg­gel­se­ne kam­pe­ne på­før­te klos­te­ret og om­rå­det rundt.

En ame­ri­kansk B-17 over Monte Cassino etter å ha bom­bet klos­te­ret.

OVER: Tys­ke sol­da­ter som mar­sje­rer mot fron­ten i Ita­lia. På grunn av man­gel på trans­port måt­te sol­da­te­ne ofte mar­sje­re lan­ge strek­nin­ger, noe som ta­e­ret på kamp­ev­nen.

TIL VEN­ST­RE: Ge­ne­ral An­ders, sje­fen for de pols­ke styr­ke­ne ved Monte Cassino.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.