D-DA­GEN

Sjøstry­ken som for­lot de en­gels­ke hav­ne­ne var enorm: na­er­me­re 7000 far­tøy­er av alle mu­li­ge slag.

Infanteriet angriper - - INNHOLD - MICHAEL TAMELANDER Ma­le­ri: Howard Ger­rard

Hvor­dan kun­ne ting ha gått så galt? Harold Baum­gar­ten, me­nig sol­dat i ame­ri­kans­ke 116. in­fan­teri­re­gi­ment, så seg om­kring i in­fer­no­et. Ku­ler pep rundt og over ho­det hans og gra­na­ter slo ned så tett at sand og stein ble kas­tet over ham der han lå. Han had­de fått over­kje­ven øde­lagt av en splint. Ven­st­re kinn var opp­re­vet, og over­lep­pa var som ved ki­rur­gisk pre­si­sjon snit­tet i to de­ler. Mun­nen var full av blod og res­te­ne etter ut­slåt­te ten­ner. Han var til og med truf­fet av to ku­ler, men hjel­men og am­mu­ni­sjons­bel­tet had­de red­det li­vet hans.

Bil­det vi­ser de tett sam­men­pak­ke­de ame­ri­kans­ke sol­da­te­ne i en LCVP på vei inn mot Oma­ha-stran­den tid­lig på mor­ge­nen den 6. juni 1944. Vi kan ty­de­lig se at kam­pe­ne er i gang in­ne på stran­den og de ame­ri­kans­ke sol­da­te­ne som stre­ver med å kom­me seg opp av van­net.

Da han snud­de seg og så seg til­ba­ke på den tyn­ne rem­sen av strand han had­de krø­pet – halv ålet, så han to av strids­vog­ne­ne som skul­le støt­te ham og de and­re in­fan­te­ris­te­ne på stran­den – ut­slåt­te lå de i strand­kan­ten. Rundt om­kring ham lå det døde og så­re­de menn, fle­re med ar­mer og bein skutt bort. En ka­me­rat var truf­fet i brys­tet og lå dø­en­de på ryg­gen mens han rop­te på mam­ma, som et bort­kom­met barn.

De som frem­de­les lev­de, had­de lagt seg ned i van­net el­ler søkt tilflukt i små grup­per bak strand­hind­re­ne. Ute på ha­vet na­er­met det seg nye lan­dings­far­tøy­er med vann­kas­ka­der fra gra­nat­ned­slag rundt. Baum­gar­ten ban­net inni seg over de tys­ke for­sva­rer­ne, og han ban­net over de al­li­er­te plan­leg­ger­ne som had­de for­talt at tys­ker­ne skul­le va­ere nøy­tra­li­sert når sol­da­te­ne kom opp på stran­den. Det­te var sek­tor Dog Gre­en, Oma­ha Beach, 6. juni 1944. Ope­ra­sjon Overlord – den al­li­er­te in­va­sjo­nen av Vest­euro­pa – had­de nett­opp be­gynt.

I lø­pet av kri­gens førs­te år så det ut til at in­gen ting kun­ne stop­pe tys­ker­ne. Etter Po­len ble Nor­ge og Dan­mark ok­ku­pert, så kom Ne­der­land, Bel­gia og Frank­ri­ke. De tys­ke ar­me­ene mar­sjer­te vi­de­re gjen­nom Sør­øst­euro­pa – Ju­go­sla­via og Hel­las ble raskt ok­ku­pert før som­mer­en 1941. Snart flyt­tet kam­pe­ne seg til Mid­del­ha­vet og Nord-afri­ka. I 1941 ble Sov­jet­unio­nen in­va­dert, og de tys­ke fram­gan­ge­ne fort­sat­te. Pan­sertrop­pe­ne skar som en varm kniv i smør gjen­nom det sov­je­tis­ke for­sva­ret. I en kort pe­rio­de så det ut til at sei­e­ren var in­nen rekke­vid­de for Hit­ler. Så be­gyn­te det å gå galt. De tys­ke trop­pe­ne ble stop­pet av høst­reg­net og gjør­men, si­den av bit­ter kul­de. Til slutt ble de stop­pet av Den røde armé som voks­te seg stor og sterk på for­bløf­fen­de kort tid. USA kom med i kri­gen i slut­ten av 1941. I lø­pet av 1942 var frem­de­les tys­ker­ne på fram­marsj, men mye av den kraft­full­he­ten Hit­lers ar­me­er had­de hatt, var borte. En hel tysk armé gikk tapt langs Vol­gas bred­der i Sta­lin­grad. Nord-afri­ka måt­te eva­ku­eres etter et bittert ne­der­lag. Lang­somt ble Tyskland pres­set til­ba­ke på alle fron­ter – un­der bit­re og blo­di­ge kam­per. I 1944 var det klart for de fles­te at Tyskland kom til å tape kri­gen, og alle gikk nå og ven­tet på den al­li­er­te in­va­sjo­nen av det ok­ku­per­te Vest-euro­pa.

Å in­va­de­re Vest-euro­pa skul­le imid­ler­tid bli et gi­gan­tisk fore­ta­ken­de. I kri­gens inn­le­den­de fa­ser had­de tys­ker­ne fore­tatt fle­re in­va­sjo­ner over sjø og fra luf­ten, men da had­de de angrepet en for­sva­rer som ble over­ras­ket el­ler satt ut av spill på grunn av den vold­somt ras­ke fram­ryk­nin­gen. Det­te her var an­ner­le­des. Tyskland var in­gen li­ten na­sjon med en freds­tidsha­er som plut­se­lig hav­net i front­lin­jen, og i til­legg had­de tys­ker­ne hatt man­ge år på seg til å for­be­re­de et for­svar av At­lan­ter­havs­kys­ten.

Et nes­ten likt bil­de som ma­le­ri­et på si­den foran. De ame­ri­kans­ke sol­da­te­ne gjør seg kla­re til å gå i land.

For å va­ere sik­re på å få fotfeste langs kys­ten var de al­li­er­te nødt til å set­te i land en vel­dig stor styr­ke i det førs­te angrepet, og de måt­te også kun­ne for­ster­ke den­ne styr­ken kraf­tig umid­del­bart etter­på. For å få til det­te treng­te de enor­me meng­der for­sy­nin­ger som måt­te ski­pes sjø­vei­en fra Eng­land el­ler Ame­ri­ka.

Et av de førs­te spørs­må­le­ne var na­tur­lig nok hvor man skul­le gå i land. Det mest na­tur­li­ge punk­tet så ut til å va­ere ved Pas­de-ca­lais. Det­te lan­dings­ste­det in­ne­bar kor­tes­te over­skips­nings­vei og lå in­nen­for rekke­vid­de av de al­li­er­te ja­ger­fly­ene. Men man be­stem­te seg imid­ler­tid for Nor­man­die. Det­te kom til dels av at kys­ten her pas­set godt for lan­dings­ope­ra­sjo­ner, og dels av at tys­ker­ne an­ta­ge­lig ikke ven­tet en in­va­sjon her. For å iva­re­ta over­ras­kel­ses­mo­men­tet gjor­de man man­ge dekk­ope­ra­sjo­ner. Blant an­net ope­ra­sjon For­ti­tu­de South – en fik­tiv ha­er le­det av ge­ne­ral Patton, som ble satt opp i øst­re Sus­sex og Kent. Sam­ti­dig ble den vir­ke­li­ge in­va­sjons­styr­ken sam­let i sør­vest­re Eng­land. Snart ut­gjor­de styr­ken fle­re mil­lio­ner mann, mens de tys­ke for­sva­rer­ne av Frank­ri­ke ut­gjor­de ca. 500 000 mann.

På kon­ti­nen­tet var det felt­mar­skalk Gerd von Rund­stedt som had­de kom­man­do­en.

Han var av den opp­fat­ning at de al­li­er­te ikke kun­ne be­kjem­pes på iland­stig­nings­punk­te­ne, men at de hel­ler skul­le ned­kjem­pes og kas­tes på sjø­en med et stør­re mot­an­grep. Han men­te at trop­pe­ne bur­de plas­se­res et styk­ke inn i lan­det for å be­skyt­te dem mot fly­an­grep. Felt­mar­skalk Erwin Rommel, som had­de an­sva­ret for selve kyst­for­sva­ret, var av en an­nen opp­fat­ning. «Fien­den må be­sei­res på stren­de­ne. Gjør vi ikke det, er det for sent.» Re­sul­ta­tet ble et kom­pro­miss. Trop­pe­ne sto na­er stren­de­ne, mens re­ser­ve­ne be­fant seg ett til to døgns marsj len­ger inn i lan­det. «Uan­sett hvor­dan det går på selve in­va­sjons­da­gen, vil det for alle inn­blan­de­de bli den lengs­te da­gen.»

Mens Rommel byg­get opp et bel­te av for­svars­in­stal­la­sjo­ner langs de ne­der­lands­ke, bel­gis­ke og frans­ke stren­de­ne – kom­plett med be­tong­bun­ke­re, skyte­stil­lin­ger samt strand- og un­der­vanns­hind­re – ar­bei­det de al­li­er­te med å plan­leg­ge in­va­sjo­nen. En av de vik­tigs­te for­be­re­del­se­ne de måt­te gjø­re, var å for­sø­ke å be­gren­se tys­ker­nes mu­lig­het til å gå til mot­an­grep. Der­for fløy de dag­lig over Frank­ri­ke de sis­te må­ne­de­ne før in­va­sjo­nen og øde­la jern­bane­lin­jer, bro­er og vei­knute­punk­ter. I til­legg til å be­gren­se be­ve­gel­ses­mu­lig­he­te­ne til den tys­ke ha­eren med­før­te det­te også at de tys­ke fly­av­de­lin­ge­ne som var sta­sjo­nert i om­rå­de­ne, ble en­ga­sjert i utal­li­ge luft­kam­per. Det­te gjor­de at de sak­te, men sik­kert ble så kraf­tig re­du­sert at de til slutt ikke var en styr­ke å reg­ne med.

Det var også vik­tig at man raskt klar­te å bry­te igjen­nom strand­for­sva­ret. En mengde spe­sial­ut­styr ble ut­vik­let – der­iblant svøm­men­de strids­vog­ner som kun­ne sjø­set­tes uten­for kys­ten og si­den sei­le inn mot stren­de­ne som små bå­ter. Man ut­vik­let også ild­skje­ma­er for skips­ar­til­le­ri­et og bombe­fly­ene, slik at det tys­ke strand­for­sva­ret skul­le my­kes opp før trop­pe­ne nåd­de stren­de­ne.

I slut­ten av mai 1944 var alt klart for in­va­sjo­nen, og alle mann ven­tet på start­ord­ren. Ope­ra­sjo­nen i sin hel­het gikk un­der kode­nav­net Overlord, mens selve land­gangs­ope­ra­sjo­nen fikk kode­nav­net Nep­tun. Spe­si­el­le kode­navn var også til­delt de uli­ke stren­de­ne. De øst­re stren­de­ne fikk nav­ne­ne: Sword Beach, Juno Beach og Gold Beach. På dis­se stren­de­ne skul­le en­gelsk­men­ne­ne og ka­na­dier­ne gå i land. De­res mål var å sik­re den ven­st­re flan­ken og for­hå­pent­lig inn­ta byen Ca­en al­le­re­de i lø­pet av førs­te in­va­sjons­dag. Ame­ri­ka­ner­ne skul­le gå i land len­ger vest, ved Oma­ha Beach og

«FOR Å VA­ERE SIK­RE PÅ Å FÅ FOTFESTE LANGS KYS­TEN VAR DE AL­LI­ER­TE NØDT TIL Å SET­TE I LAND EN VEL­DIG STOR STYR­KE I DET FØRS­TE ANGREPET, OG DE MÅT­TE OGSÅ KUN­NE FOR­STER­KE DEN­NE STYR­KEN KRAF­TIG UMID­DEL­BART ETTER­PÅ.»

Ut­ha Beach. Den sis­te lå på Co­tent­in-halv­øya der den sto­re hav­nen i Cher­bourg lå. Det var de al­li­er­tes øns­ke å ta den­ne byen så raskt som mu­lig, selv om de viss­te at det vil­le ta leng­re tid å erob­re Ca­en. Det var der­for de ame­ri­kans­ke styr­ke­ne skul­le gå i land i den­ne sek­to­ren slik at når Cher­bourg var tatt, kun­ne skip gå rett fra USA og inn til dyp­vann­skai­en i byen – uten å måt­te las­te om til mind­re skip i Eng­land.

Sjøstyrken som for­lot de en­gels­ke hav­ne­ne, var enorm: na­er­me­re 7000 far­tøy­er av alle mu­li­ge slag. An­tall sol­da­ter som skul­le gå i land på stren­de­ne el­ler landsettes fra luf­ten – len­ger inn i lan­det – var im­po­ne­ren­de: over 150 000 engelskmenn, kanadiere og ame­ri­ka­ne­re. Blant dis­se fan­tes det også av­de­lin­ger fra Frank­ri­ke og de and­re na­sjo­ne­ne som tys­ker­ne had­de ok­ku­pert. (Noen nord­menn var også blant dis­se – over­set­ters an­merk­ning.) Den 5. juni ga ge­ne­ral Dwight Eis­enhow­er, sje­fen for den vel­di­ge styr­ken, til slutt klar­sig­nal. «La oss kom­me i gang!»

De førs­te al­li­er­te sol­da­te­ne som sat­te sin fot i Nor­man­die, var sti­fin­ner­ne som ble slup­pet ned med fall­skjerm og i mør­ket plas­ser­te sig­nal­fyr for de etter­føl­gen­de luft­bår­ne styr­ke­ne. I lø­pet av nat­ten 6. juni fløy så sto­re ar­ma­da­er med trans­port­fly inn over kys­ten. Hen­sik­ten med luft­lan­din­ge­ne var å sik­re in­va­sjons­om­rå­de­nes flan­ker og å øde­leg­ge ar­til­leri­pos­i­sjo­ner og and­re mål.

Angrepet var pre­get av for­vir­ring og kaos. I noen til­fel­ler lyk­tes sol­da­te­ne med sine opp­drag, men i de fles­te til­fel­le­ne lan­det de feil, fant ikke må­le­ne sine el­ler opp­da­get at dis­se kun ek­sis­ter­te i fan­ta­si­en til de al­li­er­tes plan­leg­ge­re. Verst gikk det for de ame­ri­kans­ke sol­da­te­ne som hop­pet ut over Co­tent­in-halv­øya. Trans­port­fly­ver­ne var uru­ti­ner­te, og luft­ver­nil­den ga man­ge av dem pa­nikk. Re­sul­ta­tet ble at man­ge av sol­da­te­ne hop­pet i for lav høy­de og slo seg i hjel før

«SJØSTYRKEN SOM FOR­LOT DE EN­GELS­KE HAV­NE­NE, VAR ENORM: NA­ER­ME­RE 7000 FAR­TØY­ER AV ALLE MU­LI­GE SLAG. AN­TALL SOL­DA­TER SOM SKUL­LE GÅ I LAND PÅ STREN­DE­NE EL­LER LANDSETTES FRA LUF­TEN, VAR IM­PO­NE­REN­DE: OVER 150 000 ENGELSKMENN, KANADIERE OG AME­RI­KA­NE­RE.»

fall­skjer­me­ne åp­net seg. And­re hav­net i de om­rå­de­ne tys­ker­ne had­de lagt un­der vann. Man­ge druk­net, iblant ba­re i en me­ter dype kul­per.

Til tross for det­te opp­fyl­te ope­ra­sjo­nen sin hen­sikt, for­di tys­ker­ne ble for­vir­ret av sine egne mot­stri­den­de rap­por­ter som vans­ke­lig­gjor­de et sam­ord­net mot­an­grep.

Mens nat­ten frem­de­les lå over Nor­man­die, fløy de førs­te bombe­fly­ene inn over kys­ten. Det var 114 RAF Lan­cas­ter-bom­be­re som an­grep tys­ke bat­te­ri­er i naer­he­ten av Ouistre­ham i den bri­tis­ke sek­to­ren. «Still­he­ten lå tungt over oss, og spen­nin­gen steg», skrev Franz Gockel, en av de tys­ke for­sva­rer­ne på Oma­ha Beach som ven­tet på det som skul­le kom­me. «Snart hør­te vi ly­den av bombe­fly­ene sti­ge – for så å for­svin­ne igjen i det fjer­ne … Det var stil­le en kort stund, men på mor­gen­kvis­ten kom det fle­re bombe­fly. Etter hvert kun­ne vi skim­te mør­ke skyg­ger i ho­ri­son­ten, som vi først trod­de

var tys­ke pa­trulje­bå­ter – men snart had­de skyg­ge­ne vokst så mye og blitt så man­ge at alt håp for­lot oss. Røy­ken fra ski­pe­ne ble alt fle­re.»

Snart rul­let bombe­eks­plo­sjo­ne­ne over kys­ten. I gry­nin­gen økte for­ma­sjo­ne­ne av al­li­er­te skip, og for de men­ne­ne som be­trak­tet dra­ma­et fra far­tøy­ene som na­er­met seg, vir­ket det umu­lig for noen for­sva­rer å kun­ne over­le­ve et slikt an­grep.

Dess­ver­re ble bombe­fly­ver­ne over­ras­ket av tet­te sky­er over stren­de­ne, og i red­se­len for å tref­fe egne far­tøy­er ble man­ge av bom­be­ne slup­pet for langt inn i lan­det.

En stund se­ne­re økte cres­cen­do­et på Nor­man­die-kys­ten yt­ter­li­ge­re, da også de al­li­er­te far­tøy­sar­ma­da­ene åp­net il­den mot de tys­ke for­sva­rer­ne. De ame­ri­kans­ke slag­ski­pe­ne Ne­va­da, Texas og Arkan­sas lot sine til sam­men 32 12- og 14- tom­mers ka­no­ner tale. Den­ne il­den ble umid­del­bart fulgt opp av ild fra krys­se­re og ja­ge­re. Nes­ten alle tys­ke støtte­punk­ter fra Bar­fleur til Port-en-bes­sin ble be­skutt. «De sto­re ma­rine­far­tøy­ene bak oss lob­bet gra­na­ter over ho­det på oss, som si­den slo ned langs kys­ten», – min­tes Mel­vin Fa­rell, som be­fant seg om bord i en av lan­dings­far­tøy­ene. «Det vir­ket umu­lig at noen skul­le kun­ne over­le­ve en slik be­skyt­ning.»

På den øst­re si­den stil­te de bri­tis­ke slag­ski­pe­ne Ra­mil­lies, Nel­son og War­s­pi­te opp med en lik­nen­de opp­vis­ning. Hvert slag­skip had­de en last på na­er­me­re 1000 tonn gra­na­ter, og over hele den åtte mil lan­ge Nor­man­die-kys­ten ris­tet bak­ken un­der de kraf­ti­ge bom­bar­de­men­te­ne. Sam­ti­dig ble landgangsfartøyene fi­ret ned i sjø­en. Ame­ri­ka­ner­ne gjor­de det­te uten­for skudd­hold av de tys­ke ka­no­ne­ne – med unn­tak av dem med al­ler gro­vest ka­li­ber, mens en­gelsk­men­ne­ne gikk len­ger inn og hav­net på skudd­hold også fra det mel­lom­tun­ge tys­ke skyt­set.

Det skul­le raskt vise seg at bri­te­nes me­to­de var den bes­te. Man­ge ame­ri­kans­ke land­gangs­far­tøy­er for­lis­te i den gro­ve sjø­en len­ger ute i Sei­ne-buk­ten, og fler­tal­let av am­fi­bie­strids­vog­ne­ne som skul­le ta seg inn til stren­de­ne for egen ma­skin, gikk tapt. Til og med for­flyt­nin­gen ned i landgangsfartøyene var far­lig. Sjø­gan­gen var så grov at bå­te­ne ble kas­tet opp og ned i van­net. Tyn­get av sin ut­rust­ning ble men­ne­ne, som hang i

«STRAND­HIND­RE­NE SOM SKUL­LE SPREN­GES AV INGENIØRTROPPENE, HAV­NET UN­DER VANN DA TIDE­VAN­NET STEG. NA­ER­ME­RE EN TREDJEDEL AV LANDGANGSFARTØYENE BLE ØDE­LAGT IN­NEN DE NÅD­DE STREN­DE­NE – MAN­GE AV DEM ØDE­LAGT AV HIND­RE­NE SOM SKUL­LE VA­ERT SPRENGT.»

en­t­rings­re­pe­ne, tvun­get til å hop­pe ned i bå­te­ne, som i det ene øye­blik­ket ba­re be­fant seg noen centi­me­ter un­der føt­te­ne de­res og i det nes­te opp­til fem me­ter len­ger ned. Man­ge sol­da­ter som feil­be­reg­net av­stan­den til de har­de me­tall­dek­ke­ne, brakk bei­na da de lan­det. And­re falt rett i dø­den el­ler ble klemt mel­lom far­tøy­ene. Land­stig­nin­ge­ne på de bri­tis­ke og ka­na­dis­ke stren­de­ne gikk re­la­tivt en­kelt. Ved Sword Beach gikk bri­tis­ke sol­da­ter i land. De kun­ne raskt ned­kjem­pe for­sva­ret i sin sek­tor og ryk­ke fram for å for­sø­ke å få for­bin­del­se med fall­skjerm­je­ger­ne som had­de erob­ret bro­ene over el­ven Or­ne og Ca­en-ka­na­len. Ved Juno Beach had­de ka­na­dier­ne pro­ble­mer. De­res an­grep ble for­sin­ket, og tids­skje­ma­et sprakk. Strand­hind­re­ne som skul­le spren­ges av ingeniørtroppene, hav­net un­der vann da tide­van­net steg. Na­er­me­re en tredjedel av landgangsfartøyene ble øde­lagt in­nen de nåd­de stren­de­ne – man­ge av dem øde­lagt av hind­re­ne som skul­le va­ert sprengt. De ka­na­dis­ke sol­da­te­ne lyk­tes al­li­ke­vel i å ned­kjem­pe det tys­ke for­sva­ret og kun­ne snart stø­te inn­over i lan­det.

For bri­te­ne som land­s­teg på Gold

Beach, ble det vans­ke­lig i star­ten. Fle­re av­de­lin­ger ble nag­let fast på stran­den, og man­ge av of­fi­se­re­ne falt. Sam­ar­bei­det med strids­vog­ne­ne brøt sam­men, og man­ge av vog­ne­ne ble skutt i fil­ler. Mann­ska­pet i en Ost­ba­tal­jon (sov­je­tis­ke sol­da­ter som ble tvun­get inn i tysk tje­nes­te) de­ser­ter­te imid­ler­tid og for­lot en del av stran­den nes­ten helt ufor­svart. Det­te la­get lu­ker i for­sva­ret, og snart had­de de al­li­er­te sol­da­te­ne om­gått de ster­kes­te be­fest­nings­punk­te­ne. På etter­mid­da­gen ble en for­sik­tig fram­ryk­ning inn­over i lan­det star­tet.

I den ame­ri­kans­ke sek­to­ren gikk land­stig­nin­gen på Ut­ha Beach bra, mye på grunn av at angrepet ved en feil ble satt inn mot galt strand­av­snitt der for­sva­ret vis­te seg å va­ere svakt. Of­fi­se­ren på stran­den be­slut­tet at fram­ryk­nin­gen inn­over i lan­det skul­le star­te fra den stran­den de had­de tatt. «La oss star­te kri­gen her­fra», sa han, og snart var ame­ri­kans­ke sol­da­ter på vei for å unn­set­te de fall­skjerm­je­ger­ne som had­de erob­ret vei­knute­punk­tet ved Sain­te-mè­re-ég­li­se.

På Oma­ha Beach gikk in­gen ting som plan­lagt. I ste­det for ba­re å skul­le ha va­ert for­svart av sva­ke styr­ker, lå det her en hel di­vi­sjon som den al­li­er­te et­ter­ret­nings­tje­nes­ten ikke had­de lyk­tes med å lo­ka­li­se­re – mer enn ti gan­ger så man­ge sol­da­ter som for­ven­tet. På det­te av­snit­tet skul­le ame­ri­kans­ke sol­da­ter bli tvun­get til å ta seg for­bi strand­hind­re, så had­de de et åpent strek­ke på om­trent to hund­re me­ter foran seg in­nen de nåd­de en mur av va­rie­ren­de høy­de. Borten­for den­ne lå en strand­pro­me­na­de, så et sum­p­lik­nen­de par­ti, etter­fulgt av brat­te klippe­høy­der der de tys­ke for­sva­rer­ne lå.

Da ram­pen på de førs­te land­gangs­bå­te­ne falt ned, ble man­ge ame­ri­ka­ne­re skutt i hjel før de rakk å kom­me ut av bå­te­ne. En gru­som slakt ble inn­le­det. «De førs­te tett­pak­ke­de sol­da­te­ne for­lot bå­te­ne, noen til knaer­ne i vann», for­tal­te Franz Gockel. «Jeg skjøt kor­te sku­rer med mitt ma­skin­ge­va­er, og de førs­te an­greps­pul­je­ne falt før de had­de ruk­ket å kom­me mer enn noen ti­talls me­ter.»

Blott­lagt i det åpne land­ska­pet for­søk­te de ame­ri­kans­ke sol­da­te­ne å fin­ne be­skyt­tel­se i van­net el­ler blant de man­ge strand­hind­re­ne, men de var let­te mål for de tys­ke for­sva­rer­ne. Ray Nan­ce for­lot en av de førs­te bå­te­ne. Han va­det gjen­nom van­net og løp i dek­ning et tjue­tall me­ter. «Jeg snud­de meg rundt og så etter de and­re, men in­gen var igjen der. In­gen i sik­te, in­gen bak meg. Da så jeg krop­pe­ne.

De sving­te hit og dit i bren­nin­ge­ne, støt­te sam­men med hver­and­re – så tett sam­men.»

«Her be­fant jeg meg på Oma­ha Beach», min­tes Ro­bert Wal­ker. «Ikke som en vold­som, vel­trent og strids­klar infanterist, men som en ube­va­ep­net, ut­mat­tet over­le­ven­de fra et skips­brudd.» Blod­ba­det, skrek­ken og gru­som­he­te­ne på Oma­ha Beach – der ver­di­en av men­neske­liv ble reg­net i se­kun­der – var full­sten­dig ube­skri­ve­lig. I fle­re ti­mer på­gikk den­ne slak­ten, mens de ame­ri­kans­ke sol­da­te­ne fikk ta imot uten å ha noen som helst mu­lig­het til å ta igjen. Me­nig John Hooper, fra det 115. re­gi­ment, er en an­nen som godt hus­ker in­fer­no­et:

«Så­re­de og døde krop­per lå slengt om­kring over­alt. Gode gud, tenk­te jeg og opp­da­get at jeg krøp på alle fire over stei­ne­ne som var dek­ket av blod. En mann til høy­re for meg var sprengt i to, men kropps­de­len ble holdt sam­men av klaer­ne. Jeg rev bort plast­dek­se­let på ge­va­e­ret og fikk av meg flyte­ves­ten slik at jeg kun­ne tryk­ke med enda na­er­me­re bak­ken. Jeg så eks­plo­sjo­ne­ne fra en ka­non kom­me alt na­er­me­re fra høy­re med et in­ter­vall på ca. fem se­kun­der. Ned­hu­ket be­slut­tet jeg at jeg måt­te byt­te po­si­sjon og had­de ruk­ket en fem–seks me­ter da en gra­nat de­to­ner­te bak meg. Da jeg snud­de meg om, så jeg at den had­de truf­fet ram­pen på bå­ten jeg nett­opp had­de for­latt. Den to­ta­le for­vir­rin­gen rundt meg ba­re økte red­se­len, og den skrem­men­de fø­lel­sen av å ikke kom­me bort fra stran­den le­ven­de økte min egen for­vir­ring.

Harold Baum­gar­ten had­de krø­pet ned til strand­kan­ten etter at han ble så­ret. Der skyl­te han bort blo­det i an­sik­tet med sjø­vann. Han lyk­tes å hol­de seg selv igjen og ikke be­gyn­ne å svøm­me ut­over. Han klar­te å kvit­te seg med ut­rust­nin­gen sin slik at han kun­ne be­ve­ge seg fri­ere. Vå­pe­net ble skutt ut av hen­de­ne hans og ble øde­lagt. Han lå i dek­ning bak et av strand­hind­re­ne, men tide­van­net steg raskt rundt ham. Kry­pen­de på alle fire be­gyn­te han å for­flyt­te seg mel­lom hind­re­ne i ret­ning av en fem me­ter høy strand­mur som lå ca. 200 me­ter borte. Etter en stund nåd­de han fas­te­re grunn, og mens ma­skin­ge­va­er­ku­le­ne la­get små sand­fon­te­ner rundt ham, krøp han den sis­te strek­nin­gen mot mu­ren. Her var han en­de­lig i sik­ker­het for di­rek­te­sky­ten­de vå­pen, og han slut­tet seg til men­ne­ne som klum­pet seg sam­men un­der mu­ren.

Ame­ri­ka­ner­ne lyk­tes med å land­set­te åtte strids­vog­ner di­rek­te fra landgangsfartøyene, og dis­se kun­ne gi de fast­kjør­te in­fan­te­ris­te­ne en viss støt­te. Fram­ryk­nin­gen had­de dog stop­pet opp et par hund­re me­ter fra strand­kan­ten, og da den førs­te an­greps­bøl­gen ble stop­pet, fikk det­te al­vor­li­ge kon­se­kven­ser. I hen­hold til pla­nen skul­le fle­re av de strand­hind­re­ne som ennå ikke var nådd igjen av tide­van­net, spren­ges av in­ge­ni­ør­trop­per. Det­te for at and­re an­greps­bøl­ges land­gangs­bå­ter, som på grunn av tide­van­net had­de leng­re vei opp på stran­den, skul­le kom­me fram. Kao­set vans­ke­lig­gjor­de ar­bei­det for ha­erens in­ge­ni­ør­sol­da­ter og ma­ri­nens de­mo­le­rings­grup­per. Klyn­ger av skrekk­slag­ne sol­da­ter sam­let seg bak de hind­re­ne som skul­le spren­ges, og ska­de­de land­gangs­bå­ter som drev om­kring, tru­et med å knu­se de men­ne­ne som sam­vit­tig­hets­fullt for­søk­te å ut­fø­re sine opp­ga­ver. Ikke en­gang en brøk­del av de hind­re­ne som skul­le va­ert sprengt før tide­van­net kom, ble sprengt. Da van­net nåd­de hind­re­ne, var det for sent.

Gr­ad­vis be­gyn­te kam­pens ut­vik­ling å hel­le i de al­li­er­tes fa­vør. Etter som fle­re bå­ter nåd­de land, lyk­tes grup­per av menn å unn­gå il­den og sprin­ge over stran­den. Noen stop­pet opp og tok dek­ning bak mu­re­ne, mens and­re fort­sat­te vi­de­re. De tys­ke for­sva­rer­ne ble nødt til å vel­ge mel­lom å sky­te mot land­gangs­bå­te­ne og strand­kan­ten el­ler mot de fien­de­ne som na­er­met seg fo­ten av klip­pe­ne de be­fant seg på. Il­den ble der­for split­tet mel­lom fle­re mål.

Fle­re an­greps­bøl­ger nåd­de stran­den, og noen ga­ter ble sprengt mel­lom strand­hind­re­ne. Ute i buk­ten gikk noen ja­ge­re så na­er stran­den som tu­sen me­ter og be­skjøt for­svars­po­si­sjo­ne­ne over åpne sik­ter. Med spe­si­el­le spreng­lad­nin­ger som kun­ne skrus sam­men til lan­ge rør og sky­ves un­der pigg­tråd­sper­rin­ge­ne (dis­se lad­nin­ge­ne kal­les ban­ga­lo­re­tor­pe­do­er), klar­te de ame­ri­kans­ke sol­da­te­ne å spren­ge bre­sjer i pigg­tråd­sper­rin­ge­ne inn mot de tys­ke støtte­punk­te­ne. Snart had­de mind­re grup­per av ame­ri­ka­ne­re lyk­tes med å in­fil­tre­re de tys­ke stil­lin­ge­ne og be­gyn­te gr­ad­vis å job­be seg opp­over klip­pe­ne. Po­si­sjon etter po­si­sjon falt, og snart be­gyn­te hele det tys­ke for­sva­ret ved Oma­ha Beach å kna­ke i sam­men­føy­nin­ge­ne. Ved mid­dags­ti­der ble det rap­por­tert at man nå had­de nådd høy­ere­lig­gen­de ter­reng, og at den tys­ke ar­til­leri­il­den be­gyn­te å avta. Kam­pen om Oma­ha Beach var vun­net, men til en uhy­re høy pris. Mer enn to tu­sen ame­ri­kans­ke sol­da­ter lå døde el­ler så­ret på stran­den mel­lom vann­kan­ten og klip­pe­ne.

Uten at de al­li­er­te sol­da­te­ne var klar over det, had­de de blitt hjul­pet av for­vir­rin­gen i den tys­ke le­del­sen. Tys­ker­ne had­de tre pan­ser­av­de­lin­ger rundt Nor­man­die, hvor­av en av dem kun noen ti­mers marsj fra stren­de­ne. Dis­se var blitt gitt ord­re om å stop­pe. Kun Hit­ler kun­ne gi ord­re om å set­te dem i

be­ve­gel­se og inn i kamp. Nå had­de det seg slik at Der Füh­rer lå og sov og in­gen tor­de vek­ke ham.

Da han til slutt våk­net og ble in­for­mert om hva som hendte, ble han råd­vill. Var det den vir­ke­li­ge in­va­sjo­nen som var i gang? El­ler hand­let det­te om en av­led­nings­ma­nø­ver? Skul­le den rik­ti­ge in­va­sjo­nen kom­me ved Pas­de-ca­lais? Von Rund­stedt men­te at det­te var den vir­ke­li­ge in­va­sjo­nen. Hit­ler og Rommel trod­de det an­ner­le­des.

Kun én tysk pan­ser­di­vi­sjon ble satt inn i kam­pen om Nor­man­die den 6. juni. Da var det al­le­re­de for sent. Da kvel­den kom, var det klart at de al­li­er­te had­de fått fotfeste på kon­ti­nen­tet. De­res mål om å erob­re Ca­en det førs­te in­va­sjons­døg­net opp­nåd­de de imid­ler­tid ikke. Det skul­le drøye en hel må­ned før de klar­te å ta byen.

Det er nå gått 65 år si­den in­va­sjo­nen i Nor­man­die. Man kan mene at hen­del­sen nå er plas­sert i det ret­te per­spek­ti­vet, og at det ikke len­ger fin­nes noen his­to­ris­ke feil­opp­fat­nin­ger. Er det slik? Del­vis – ja! En mer ny­an­sert tolk­ning be­gyn­ner å tren­ge seg fram, men i me­nig­manns syn fin­nes det frem­de­les en del mis­opp­fat­nin­ger. Man­ge av oss som var unge på 50- og 60-tal­let, byg­get mi­li­ta­ere mo­del­ler i plast, les­te se­ri­er og så på fil­mer om kri­gen. De al­li­er­te sol­da­te­ne fram­sto all­tid som hel­ter. De had­de mo­ra­len på sin side og var best til å slåss. Det­te bil­det av de fan­tas­tis­ke al­li­er­te sol­da­te­ne ble sjel­den re­vi­dert. Tyskland skul­le straf­fes for sin udåd, og få his­to­ri­ke­re had­de in­ter­es­se av å gi tys­ker­ne po­si­tiv opp­merk­som­het for sine mi­li­ta­ere be­drif­ter.

Det sam­me bil­det har vi hatt med oss – i un­der­be­visst­he­ten – inn i vok­sen­ver­de­nen. Når vi ser på fil­mer som Sa­ving Pri­va­te Ryan og Tv-se­ri­en om Band of Brot­hers, be­kref­tes det­te sy­net. For til tross for å va­ere me­get vel­gjor­te og rea­lis­tis­ke er det de­ler fra land­stig­nin­gen og luft­land­set­tin­gen de ikke vi­ser.

Den 6. juni 1944 var en sei­er for de al­li­er­te – det er det in­gen tvil om. Men med tan­ke på at de al­li­er­te rent styrke­mes­sig var full­sten­dig over­leg­ne, og at de al­li­er­te valg­te selv hvor angrepet skul­le set­tes inn – etter man­ge års plan­leg­ging – mens tys­ker­ne ble tvun­get til å hand­le raskt og fat­te av­gjø­rel­ser i lø­pet av ti­mer og mi­nut­ter – skul­le det nes­ten ba­re mang­le om en slik in­va­sjon ikke skul­le lyk­kes.

Da de al­li­er­te had­de kom­met i land, be­gyn­te til­bake­sla­ge­ne. Det skul­le vise seg at det var stor for­skjell på de tys­ke og de al­li­er­te sol­da­te­ne. Fram­ryk­nin­gen gikk i stå, og de bri­tis­ke, ka­na­dis­ke og ame­ri­kans­ke sol­da­te­ne kun­ne – til tross for at de var i over­tall – ba­re gr­ad­vis ryk­ke fram på grunn av den har­de tys­ke mot­stan­den.

Man­ge år­sa­ker har blitt gitt for å for­kla­re hvor­for det ble slik. En av dem er at styrke­for­hol­det i Nor­man­die egent­lig var gans­ke likt. Den­ne mis­for­stå­el­sen hvi­ler først og fremst på at man reg­ner an­tall di­vi­sjo­ner mot hver­and­re. Man har på bak­grunn av det­te kom­met fram til at det var en ba­lan­se mel­lom de tys­ke og de al­li­er­te, og helt sett bort fra at an­tall av­de­lin­ger uten­for di­vi­sjo­ne­ne var langt høy­ere hos de al­li­er­te, og at in­gen av de tys­ke di­vi­sjo­ne­ne var fullt opp­sat­te. Som ek­sem­pel kan nev­nes at tys­ker­ne i be­gyn­nel­sen av juli had­de knapt 300 000 mann i Nor­man­die mot de al­li­er­te som had­de 900 000. I til­legg til det­te had­de de al­li­er­te to­talt luft­herre­døm­me med ca. 13 000 fly.

En an­nen vill­fa­rel­se gjel­der selve ter­reng­for­hol­de­ne i Nor­man­die, de så­kal­te le Bo­ca­ge. Dis­se høye hek­ke­ne – plan­tet for å mild­ne ef­fek­ten av de pe­riode­vis har­de vin­de­ne som svei­per inn fra At­lan­ter­ha­vet

– har ofte blitt fram­stilt som en stor for­del for de for­sva­ren­de tys­ker­ne. De som hev­der det­te, glem­mer at i de få til­fel­le­ne de gjor­de mot­an­grep, kun­ne de erob­re nok­så sto­re om­rå­der til tross for at de var an­talls­mes­sig un­der­leg­ne. Sann­he­ten er at de al­li­er­te sol­da­te­nes tak­tis­ke kom­pe­tan­se var de tys­ke sol­da­te­ne un­der­le­gen, og at den al­li­er­te strids­dok­tri­nen lå langt etter den tys­ke slag­marks­fi­lo­so­fi­en.

Det fin­nes til og med en fore­stil­lin­gen om at in­va­sjo­nen i Nor­man­die i høy grad bi­dro til sei­e­ren over Tyskland. Til og med det­te er en sann­het med mo­di­fi­ka­sjo­ner. Av de tys­ke sol­da­te­ne som skul­le fal­le el­ler bli så­ret un­der and­re ver­dens­krig, had­de tre av fire al­le­re­de falt da de al­li­er­te sol­da­te­ne stor­met i land på de frans­ke stren­de­ne. Meste­par­ten av de ta­pe­ne Tyskland had­de, ble på­ført dem på øst­fron­ten. Ba­re hver sjet­te tys­ke sol­dat som falt, falt for et vest­al­li­ert vå­pen.

I juni 1944 var Tysk­lands skjeb­ne i kri­gen al­le­re­de be­stemt. In­va­sjo­nen på­skyn­det ba­re slut­ten. Sann­he­ten er at med hen­syn til fak­tisk kom­pe­tan­se var de al­li­er­te sol­da­te­ne un­der­leg­ne de tys­ke, og den al­li­er­te strids­dok­tri­nen lå langt etter den tys­ke slag­marks­fi­lo­so­fi­en. Om in­va­sjo­nen ikke had­de kom­met i 1944, skul­le man­ge av de lan­de­ne som har va­ert frie etter den and­re ver­dens­krig, hatt en be­ty­de­lig bit­re­re his­to­rie å for­tel­le oss.

AR­TIK­KEL­FOR­FAT­TE­REN

Michael Tamelander bor i Upp­sa­la, Sve­ri­ge. Til dag­lig er han sel­ger, men har de sis­te ti­åre­ne skre­vet en rek­ke bø­ker, først og fremst om and­re ver­dens­krig. Av dis­se har D-da­gen, Den ni­en­de april, Bis­marck, Tir­pitz og And­re ver­dens­krig år for år kom­met ut på norsk.

Strand­om­rå­det ble i lø­pet av juni må­ned for­vand­let til et enormt havne­om­rå­de. Etter hvert ble det byg­get bed­re og sik­re­re hav­ner len­ger nord på kys­ten.

Foto: NARA Kart: Osprey Pub­lish­ing

OVER:

De ame­ri­kans­ke sol­da­te­ne er en­de­lig kom­met seg ut av lan­dings­bå­te­ne og på vei opp på stran­den. Det kan se ro­lig ut, men de er ut­satt for kon­stant be­skyt­ning fra de tys­ke stil­lin­ge­ne.

TIL VEN­ST­RE:

Oma­ha Beach og om­rå­det in­nen­for. På kar­tet ser du også pla­nen for den førs­te da­gen. De grøn­ne pi­le­ne vi­ser hvor­dan de ame­ri­kans­ke styr­ke­ne skul­le ryk­ke inn­over og be­set­te mest mu­lig av om­rå­det in­nen­for stran­den. Det tok fle­re da­ger før dis­se må­le­ne ble opp­nådd.

Foto: NARA Foto: NARA Foto: NARA

TIL HØY­RE:

To bil­der tatt i kao­set og gru­full­he­te­ne på stran­den un­der in­tens tysk ild­giv­ning. TIL HØY­RE:

Et av de mest kjen­te bil­de­ne fra Ope­ra­sjon Overlord. Ge­ne­ral Dwight Eis­enhow­er snak­ker med en grup­pe fall­skjerm­je­ge­re rett før de skal ta av for å slip­pes ned i Frank­ri­ke.

NEDE TIL HØY­RE:

De ver­ste kam­pe­ne har lagt seg, og sa­ni­tets­sol­da­te­ne tar hånd om de så­re­de sol­da­te­ne.

Foto: NARA Foto: NARA

TIL VEN­ST­RE:

Da tide­van­net trakk seg til­ba­ke, ble gru­som­he­te­ne av­slørt. Her lig­ger en død sol­dat ved et av strand­hind­re­ne. TIL HØY­RE:

En ame­ri­kansk sol­dat i en av de se­ne­re an­greps­bøl­ge­ne vas­ser i land.

Foto: NARA

I da­ge­ne som kom, strøm­met det inn enor­me meng­der krigs­ma­te­ri­ell og for­sy­nin­ger via Oma­ha Beach.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.