D-DAGEN

Sjøstryken som forlot de engelske havnene var enorm: naermere 7000 fartøyer av alle mulige slag.

Hvordan kunne ting ha gått så galt? Harold Baumgarten, menig soldat i amerikanske 116. infanteriregiment, så seg omkring i infernoet. Kuler pep rundt og over hodet hans og granater slo ned så tett at sand og stein ble kastet over ham der han lå. Han hadde fått overkjeven ødelagt av en splint. Venstre kinn var opprevet, og overleppa var som ved kirurgisk presisjon snittet i to deler. Munnen var full av blod og restene etter utslåtte tenner. Han var til og med truffet av to kuler, men hjelmen og ammunisjonsbeltet hadde reddet livet hans.

Bildet viser de tett sammenpakkede amerikanske soldatene i en LCVP på vei inn mot Omaha-stranden tidlig på morgenen den 6. juni 1944. Vi kan tydelig se at kampene er i gang inne på stranden og de amerikanske soldatene som strever med å komme seg opp av vannet.

Da han snudde seg og så seg tilbake på den tynne remsen av strand han hadde krøpet – halv ålet, så han to av stridsvognene som skulle støtte ham og de andre infanteristene på stranden – utslåtte lå de i strandkanten. Rundt omkring ham lå det døde og sårede menn, flere med armer og bein skutt bort. En kamerat var truffet i brystet og lå døende på ryggen mens han ropte på mamma, som et bortkommet barn.

De som fremdeles levde, hadde lagt seg ned i vannet eller søkt tilflukt i små grupper bak strandhindrene. Ute på havet naermet det seg nye landingsfartøyer med vannkaskader fra granatnedslag rundt. Baumgarten bannet inni seg over de tyske forsvarerne, og han bannet over de allierte planleggerne som hadde fortalt at tyskerne skulle vaere nøytralisert når soldatene kom opp på stranden. Dette var sektor Dog Green, Omaha Beach, 6. juni 1944. Operasjon Overlord – den allierte invasjonen av Vesteuropa – hadde nettopp begynt.

I løpet av krigens første år så det ut til at ingen ting kunne stoppe tyskerne. Etter Polen ble Norge og Danmark okkupert, så kom Nederland, Belgia og Frankrike. De tyske armeene marsjerte videre gjennom Sørøsteuropa – Jugoslavia og Hellas ble raskt okkupert før sommeren 1941. Snart flyttet kampene seg til Middelhavet og Nord-afrika. I 1941 ble Sovjetunionen invadert, og de tyske framgangene fortsatte. Pansertroppene skar som en varm kniv i smør gjennom det sovjetiske forsvaret. I en kort periode så det ut til at seieren var innen rekkevidde for Hitler. Så begynte det å gå galt. De tyske troppene ble stoppet av høstregnet og gjørmen, siden av bitter kulde. Til slutt ble de stoppet av Den røde armé som vokste seg stor og sterk på forbløffende kort tid. USA kom med i krigen i slutten av 1941. I løpet av 1942 var fremdeles tyskerne på frammarsj, men mye av den kraftfullheten Hitlers armeer hadde hatt, var borte. En hel tysk armé gikk tapt langs Volgas bredder i Stalingrad. Nord-afrika måtte evakueres etter et bittert nederlag. Langsomt ble Tyskland presset tilbake på alle fronter – under bitre og blodige kamper. I 1944 var det klart for de fleste at Tyskland kom til å tape krigen, og alle gikk nå og ventet på den allierte invasjonen av det okkuperte Vest-europa.

Å invadere Vest-europa skulle imidlertid bli et gigantisk foretakende. I krigens innledende faser hadde tyskerne foretatt flere invasjoner over sjø og fra luften, men da hadde de angrepet en forsvarer som ble overrasket eller satt ut av spill på grunn av den voldsomt raske framrykningen. Dette her var annerledes. Tyskland var ingen liten nasjon med en fredstidshaer som plutselig havnet i frontlinjen, og i tillegg hadde tyskerne hatt mange år på seg til å forberede et forsvar av Atlanterhavskysten.

Et nesten likt bilde som maleriet på siden foran. De amerikanske soldatene gjør seg klare til å gå i land.

For å vaere sikre på å få fotfeste langs kysten var de allierte nødt til å sette i land en veldig stor styrke i det første angrepet, og de måtte også kunne forsterke denne styrken kraftig umiddelbart etterpå. For å få til dette trengte de enorme mengder forsyninger som måtte skipes sjøveien fra England eller Amerika.

Et av de første spørsmålene var naturlig nok hvor man skulle gå i land. Det mest naturlige punktet så ut til å vaere ved Pasde-calais. Dette landingsstedet innebar korteste overskipsningsvei og lå innenfor rekkevidde av de allierte jagerflyene. Men man bestemte seg imidlertid for Normandie. Dette kom til dels av at kysten her passet godt for landingsoperasjoner, og dels av at tyskerne antagelig ikke ventet en invasjon her. For å ivareta overraskelsesmomentet gjorde man mange dekkoperasjoner. Blant annet operasjon Fortitude South – en fiktiv haer ledet av general Patton, som ble satt opp i østre Sussex og Kent. Samtidig ble den virkelige invasjonsstyrken samlet i sørvestre England. Snart utgjorde styrken flere millioner mann, mens de tyske forsvarerne av Frankrike utgjorde ca. 500 000 mann.

På kontinentet var det feltmarskalk Gerd von Rundstedt som hadde kommandoen.

Han var av den oppfatning at de allierte ikke kunne bekjempes på ilandstigningspunktene, men at de heller skulle nedkjempes og kastes på sjøen med et større motangrep. Han mente at troppene burde plasseres et stykke inn i landet for å beskytte dem mot flyangrep. Feltmarskalk Erwin Rommel, som hadde ansvaret for selve kystforsvaret, var av en annen oppfatning. «Fienden må beseires på strendene. Gjør vi ikke det, er det for sent.» Resultatet ble et kompromiss. Troppene sto naer strendene, mens reservene befant seg ett til to døgns marsj lenger inn i landet. «Uansett hvordan det går på selve invasjonsdagen, vil det for alle innblandede bli den lengste dagen.»

Mens Rommel bygget opp et belte av forsvarsinstallasjoner langs de nederlandske, belgiske og franske strendene – komplett med betongbunkere, skytestillinger samt strand- og undervannshindre – arbeidet de allierte med å planlegge invasjonen. En av de viktigste forberedelsene de måtte gjøre, var å forsøke å begrense tyskernes mulighet til å gå til motangrep. Derfor fløy de daglig over Frankrike de siste månedene før invasjonen og ødela jernbanelinjer, broer og veiknutepunkter. I tillegg til å begrense bevegelsesmulighetene til den tyske haeren medførte dette også at de tyske flyavdelingene som var stasjonert i områdene, ble engasjert i utallige luftkamper. Dette gjorde at de sakte, men sikkert ble så kraftig redusert at de til slutt ikke var en styrke å regne med.

Det var også viktig at man raskt klarte å bryte igjennom strandforsvaret. En mengde spesialutstyr ble utviklet – deriblant svømmende stridsvogner som kunne sjøsettes utenfor kysten og siden seile inn mot strendene som små båter. Man utviklet også ildskjemaer for skipsartilleriet og bombeflyene, slik at det tyske strandforsvaret skulle mykes opp før troppene nådde strendene.

I slutten av mai 1944 var alt klart for invasjonen, og alle mann ventet på startordren. Operasjonen i sin helhet gikk under kodenavnet Overlord, mens selve landgangsoperasjonen fikk kodenavnet Neptun. Spesielle kodenavn var også tildelt de ulike strendene. De østre strendene fikk navnene: Sword Beach, Juno Beach og Gold Beach. På disse strendene skulle engelskmennene og kanadierne gå i land. Deres mål var å sikre den venstre flanken og forhåpentlig innta byen Caen allerede i løpet av første invasjonsdag. Amerikanerne skulle gå i land lenger vest, ved Omaha Beach og

«FOR Å VAERE SIKRE PÅ Å FÅ FOTFESTE LANGS KYSTEN VAR DE ALLIERTE NØDT TIL Å SETTE I LAND EN VELDIG STOR STYRKE I DET FØRSTE ANGREPET, OG DE MÅTTE OGSÅ KUNNE FORSTERKE DENNE STYRKEN KRAFTIG UMIDDELBART ETTERPÅ.»

Utha Beach. Den siste lå på Cotentin-halvøya der den store havnen i Cherbourg lå. Det var de alliertes ønske å ta denne byen så raskt som mulig, selv om de visste at det ville ta lengre tid å erobre Caen. Det var derfor de amerikanske styrkene skulle gå i land i denne sektoren slik at når Cherbourg var tatt, kunne skip gå rett fra USA og inn til dypvannskaien i byen – uten å måtte laste om til mindre skip i England.

Sjøstyrken som forlot de engelske havnene, var enorm: naermere 7000 fartøyer av alle mulige slag. Antall soldater som skulle gå i land på strendene eller landsettes fra luften – lenger inn i landet – var imponerende: over 150 000 engelskmenn, kanadiere og amerikanere. Blant disse fantes det også avdelinger fra Frankrike og de andre nasjonene som tyskerne hadde okkupert. (Noen nordmenn var også blant disse – oversetters anmerkning.) Den 5. juni ga general Dwight Eisenhower, sjefen for den veldige styrken, til slutt klarsignal. «La oss komme i gang!»

De første allierte soldatene som satte sin fot i Normandie, var stifinnerne som ble sluppet ned med fallskjerm og i mørket plasserte signalfyr for de etterfølgende luftbårne styrkene. I løpet av natten 6. juni fløy så store armadaer med transportfly inn over kysten. Hensikten med luftlandingene var å sikre invasjonsområdenes flanker og å ødelegge artilleriposisjoner og andre mål.

Angrepet var preget av forvirring og kaos. I noen tilfeller lyktes soldatene med sine oppdrag, men i de fleste tilfellene landet de feil, fant ikke målene sine eller oppdaget at disse kun eksisterte i fantasien til de alliertes planleggere. Verst gikk det for de amerikanske soldatene som hoppet ut over Cotentin-halvøya. Transportflyverne var urutinerte, og luftvernilden ga mange av dem panikk. Resultatet ble at mange av soldatene hoppet i for lav høyde og slo seg i hjel før

«SJØSTYRKEN SOM FORLOT DE ENGELSKE HAVNENE, VAR ENORM: NAERMERE 7000 FARTØYER AV ALLE MULIGE SLAG. ANTALL SOLDATER SOM SKULLE GÅ I LAND PÅ STRENDENE ELLER LANDSETTES FRA LUFTEN, VAR IMPONERENDE: OVER 150 000 ENGELSKMENN, KANADIERE OG AMERIKANERE.»

fallskjermene åpnet seg. Andre havnet i de områdene tyskerne hadde lagt under vann. Mange druknet, iblant bare i en meter dype kulper.

Til tross for dette oppfylte operasjonen sin hensikt, fordi tyskerne ble forvirret av sine egne motstridende rapporter som vanskeliggjorde et samordnet motangrep.

Mens natten fremdeles lå over Normandie, fløy de første bombeflyene inn over kysten. Det var 114 RAF Lancaster-bombere som angrep tyske batterier i naerheten av Ouistreham i den britiske sektoren. «Stillheten lå tungt over oss, og spenningen steg», skrev Franz Gockel, en av de tyske forsvarerne på Omaha Beach som ventet på det som skulle komme. «Snart hørte vi lyden av bombeflyene stige – for så å forsvinne igjen i det fjerne … Det var stille en kort stund, men på morgenkvisten kom det flere bombefly. Etter hvert kunne vi skimte mørke skygger i horisonten, som vi først trodde

var tyske patruljebåter – men snart hadde skyggene vokst så mye og blitt så mange at alt håp forlot oss. Røyken fra skipene ble alt flere.»

Snart rullet bombeeksplosjonene over kysten. I gryningen økte formasjonene av allierte skip, og for de mennene som betraktet dramaet fra fartøyene som naermet seg, virket det umulig for noen forsvarer å kunne overleve et slikt angrep.

Dessverre ble bombeflyverne overrasket av tette skyer over strendene, og i redselen for å treffe egne fartøyer ble mange av bombene sluppet for langt inn i landet.

En stund senere økte crescendoet på Normandie-kysten ytterligere, da også de allierte fartøysarmadaene åpnet ilden mot de tyske forsvarerne. De amerikanske slagskipene Nevada, Texas og Arkansas lot sine til sammen 32 12- og 14- tommers kanoner tale. Denne ilden ble umiddelbart fulgt opp av ild fra kryssere og jagere. Nesten alle tyske støttepunkter fra Barfleur til Port-en-bessin ble beskutt. «De store marinefartøyene bak oss lobbet granater over hodet på oss, som siden slo ned langs kysten», – mintes Melvin Farell, som befant seg om bord i en av landingsfartøyene. «Det virket umulig at noen skulle kunne overleve en slik beskytning.»

På den østre siden stilte de britiske slagskipene Ramillies, Nelson og Warspite opp med en liknende oppvisning. Hvert slagskip hadde en last på naermere 1000 tonn granater, og over hele den åtte mil lange Normandie-kysten ristet bakken under de kraftige bombardementene. Samtidig ble landgangsfartøyene firet ned i sjøen. Amerikanerne gjorde dette utenfor skuddhold av de tyske kanonene – med unntak av dem med aller grovest kaliber, mens engelskmennene gikk lenger inn og havnet på skuddhold også fra det mellomtunge tyske skytset.

Det skulle raskt vise seg at britenes metode var den beste. Mange amerikanske landgangsfartøyer forliste i den grove sjøen lenger ute i Seine-bukten, og flertallet av amfibiestridsvognene som skulle ta seg inn til strendene for egen maskin, gikk tapt. Til og med forflytningen ned i landgangsfartøyene var farlig. Sjøgangen var så grov at båtene ble kastet opp og ned i vannet. Tynget av sin utrustning ble mennene, som hang i

«STRANDHINDRENE SOM SKULLE SPRENGES AV INGENIØRTROPPENE, HAVNET UNDER VANN DA TIDEVANNET STEG. NAERMERE EN TREDJEDEL AV LANDGANGSFARTØYENE BLE ØDELAGT INNEN DE NÅDDE STRENDENE – MANGE AV DEM ØDELAGT AV HINDRENE SOM SKULLE VAERT SPRENGT.»

entringsrepene, tvunget til å hoppe ned i båtene, som i det ene øyeblikket bare befant seg noen centimeter under føttene deres og i det neste opptil fem meter lenger ned. Mange soldater som feilberegnet avstanden til de harde metalldekkene, brakk beina da de landet. Andre falt rett i døden eller ble klemt mellom fartøyene. Landstigningene på de britiske og kanadiske strendene gikk relativt enkelt. Ved Sword Beach gikk britiske soldater i land. De kunne raskt nedkjempe forsvaret i sin sektor og rykke fram for å forsøke å få forbindelse med fallskjermjegerne som hadde erobret broene over elven Orne og Caen-kanalen. Ved Juno Beach hadde kanadierne problemer. Deres angrep ble forsinket, og tidsskjemaet sprakk. Strandhindrene som skulle sprenges av ingeniørtroppene, havnet under vann da tidevannet steg. Naermere en tredjedel av landgangsfartøyene ble ødelagt innen de nådde strendene – mange av dem ødelagt av hindrene som skulle vaert sprengt. De kanadiske soldatene lyktes allikevel i å nedkjempe det tyske forsvaret og kunne snart støte innover i landet.

For britene som landsteg på Gold

Beach, ble det vanskelig i starten. Flere avdelinger ble naglet fast på stranden, og mange av offiserene falt. Samarbeidet med stridsvognene brøt sammen, og mange av vognene ble skutt i filler. Mannskapet i en Ostbataljon (sovjetiske soldater som ble tvunget inn i tysk tjeneste) deserterte imidlertid og forlot en del av stranden nesten helt uforsvart. Dette laget luker i forsvaret, og snart hadde de allierte soldatene omgått de sterkeste befestningspunktene. På ettermiddagen ble en forsiktig framrykning innover i landet startet.

I den amerikanske sektoren gikk landstigningen på Utha Beach bra, mye på grunn av at angrepet ved en feil ble satt inn mot galt strandavsnitt der forsvaret viste seg å vaere svakt. Offiseren på stranden besluttet at framrykningen innover i landet skulle starte fra den stranden de hadde tatt. «La oss starte krigen herfra», sa han, og snart var amerikanske soldater på vei for å unnsette de fallskjermjegerne som hadde erobret veiknutepunktet ved Sainte-mère-église.

På Omaha Beach gikk ingen ting som planlagt. I stedet for bare å skulle ha vaert forsvart av svake styrker, lå det her en hel divisjon som den allierte etterretningstjenesten ikke hadde lyktes med å lokalisere – mer enn ti ganger så mange soldater som forventet. På dette avsnittet skulle amerikanske soldater bli tvunget til å ta seg forbi strandhindre, så hadde de et åpent strekke på omtrent to hundre meter foran seg innen de nådde en mur av varierende høyde. Bortenfor denne lå en strandpromenade, så et sumpliknende parti, etterfulgt av bratte klippehøyder der de tyske forsvarerne lå.

Da rampen på de første landgangsbåtene falt ned, ble mange amerikanere skutt i hjel før de rakk å komme ut av båtene. En grusom slakt ble innledet. «De første tettpakkede soldatene forlot båtene, noen til knaerne i vann», fortalte Franz Gockel. «Jeg skjøt korte skurer med mitt maskingevaer, og de første angrepspuljene falt før de hadde rukket å komme mer enn noen titalls meter.»

Blottlagt i det åpne landskapet forsøkte de amerikanske soldatene å finne beskyttelse i vannet eller blant de mange strandhindrene, men de var lette mål for de tyske forsvarerne. Ray Nance forlot en av de første båtene. Han vadet gjennom vannet og løp i dekning et tjuetall meter. «Jeg snudde meg rundt og så etter de andre, men ingen var igjen der. Ingen i sikte, ingen bak meg. Da så jeg kroppene.

De svingte hit og dit i brenningene, støtte sammen med hverandre – så tett sammen.»

«Her befant jeg meg på Omaha Beach», mintes Robert Walker. «Ikke som en voldsom, veltrent og stridsklar infanterist, men som en ubevaepnet, utmattet overlevende fra et skipsbrudd.» Blodbadet, skrekken og grusomhetene på Omaha Beach – der verdien av menneskeliv ble regnet i sekunder – var fullstendig ubeskrivelig. I flere timer pågikk denne slakten, mens de amerikanske soldatene fikk ta imot uten å ha noen som helst mulighet til å ta igjen. Menig John Hooper, fra det 115. regiment, er en annen som godt husker infernoet:

«Sårede og døde kropper lå slengt omkring overalt. Gode gud, tenkte jeg og oppdaget at jeg krøp på alle fire over steinene som var dekket av blod. En mann til høyre for meg var sprengt i to, men kroppsdelen ble holdt sammen av klaerne. Jeg rev bort plastdekselet på gevaeret og fikk av meg flytevesten slik at jeg kunne trykke med enda naermere bakken. Jeg så eksplosjonene fra en kanon komme alt naermere fra høyre med et intervall på ca. fem sekunder. Nedhuket besluttet jeg at jeg måtte bytte posisjon og hadde rukket en fem–seks meter da en granat detonerte bak meg. Da jeg snudde meg om, så jeg at den hadde truffet rampen på båten jeg nettopp hadde forlatt. Den totale forvirringen rundt meg bare økte redselen, og den skremmende følelsen av å ikke komme bort fra stranden levende økte min egen forvirring.

Harold Baumgarten hadde krøpet ned til strandkanten etter at han ble såret. Der skylte han bort blodet i ansiktet med sjøvann. Han lyktes å holde seg selv igjen og ikke begynne å svømme utover. Han klarte å kvitte seg med utrustningen sin slik at han kunne bevege seg friere. Våpenet ble skutt ut av hendene hans og ble ødelagt. Han lå i dekning bak et av strandhindrene, men tidevannet steg raskt rundt ham. Krypende på alle fire begynte han å forflytte seg mellom hindrene i retning av en fem meter høy strandmur som lå ca. 200 meter borte. Etter en stund nådde han fastere grunn, og mens maskingevaerkulene laget små sandfontener rundt ham, krøp han den siste strekningen mot muren. Her var han endelig i sikkerhet for direkteskytende våpen, og han sluttet seg til mennene som klumpet seg sammen under muren.

Amerikanerne lyktes med å landsette åtte stridsvogner direkte fra landgangsfartøyene, og disse kunne gi de fastkjørte infanteristene en viss støtte. Framrykningen hadde dog stoppet opp et par hundre meter fra strandkanten, og da den første angrepsbølgen ble stoppet, fikk dette alvorlige konsekvenser. I henhold til planen skulle flere av de strandhindrene som ennå ikke var nådd igjen av tidevannet, sprenges av ingeniørtropper. Dette for at andre angrepsbølges landgangsbåter, som på grunn av tidevannet hadde lengre vei opp på stranden, skulle komme fram. Kaoset vanskeliggjorde arbeidet for haerens ingeniørsoldater og marinens demoleringsgrupper. Klynger av skrekkslagne soldater samlet seg bak de hindrene som skulle sprenges, og skadede landgangsbåter som drev omkring, truet med å knuse de mennene som samvittighetsfullt forsøkte å utføre sine oppgaver. Ikke engang en brøkdel av de hindrene som skulle vaert sprengt før tidevannet kom, ble sprengt. Da vannet nådde hindrene, var det for sent.

Gradvis begynte kampens utvikling å helle i de alliertes favør. Etter som flere båter nådde land, lyktes grupper av menn å unngå ilden og springe over stranden. Noen stoppet opp og tok dekning bak murene, mens andre fortsatte videre. De tyske forsvarerne ble nødt til å velge mellom å skyte mot landgangsbåtene og strandkanten eller mot de fiendene som naermet seg foten av klippene de befant seg på. Ilden ble derfor splittet mellom flere mål.

Flere angrepsbølger nådde stranden, og noen gater ble sprengt mellom strandhindrene. Ute i bukten gikk noen jagere så naer stranden som tusen meter og beskjøt forsvarsposisjonene over åpne sikter. Med spesielle sprengladninger som kunne skrus sammen til lange rør og skyves under piggtrådsperringene (disse ladningene kalles bangaloretorpedoer), klarte de amerikanske soldatene å sprenge bresjer i piggtrådsperringene inn mot de tyske støttepunktene. Snart hadde mindre grupper av amerikanere lyktes med å infiltrere de tyske stillingene og begynte gradvis å jobbe seg oppover klippene. Posisjon etter posisjon falt, og snart begynte hele det tyske forsvaret ved Omaha Beach å knake i sammenføyningene. Ved middagstider ble det rapportert at man nå hadde nådd høyereliggende terreng, og at den tyske artilleriilden begynte å avta. Kampen om Omaha Beach var vunnet, men til en uhyre høy pris. Mer enn to tusen amerikanske soldater lå døde eller såret på stranden mellom vannkanten og klippene.

Uten at de allierte soldatene var klar over det, hadde de blitt hjulpet av forvirringen i den tyske ledelsen. Tyskerne hadde tre panseravdelinger rundt Normandie, hvorav en av dem kun noen timers marsj fra strendene. Disse var blitt gitt ordre om å stoppe. Kun Hitler kunne gi ordre om å sette dem i

bevegelse og inn i kamp. Nå hadde det seg slik at Der Führer lå og sov og ingen torde vekke ham.

Da han til slutt våknet og ble informert om hva som hendte, ble han rådvill. Var det den virkelige invasjonen som var i gang? Eller handlet dette om en avledningsmanøver? Skulle den riktige invasjonen komme ved Pasde-calais? Von Rundstedt mente at dette var den virkelige invasjonen. Hitler og Rommel trodde det annerledes.

Kun én tysk panserdivisjon ble satt inn i kampen om Normandie den 6. juni. Da var det allerede for sent. Da kvelden kom, var det klart at de allierte hadde fått fotfeste på kontinentet. Deres mål om å erobre Caen det første invasjonsdøgnet oppnådde de imidlertid ikke. Det skulle drøye en hel måned før de klarte å ta byen.

Det er nå gått 65 år siden invasjonen i Normandie. Man kan mene at hendelsen nå er plassert i det rette perspektivet, og at det ikke lenger finnes noen historiske feiloppfatninger. Er det slik? Delvis – ja! En mer nyansert tolkning begynner å trenge seg fram, men i menigmanns syn finnes det fremdeles en del misoppfatninger. Mange av oss som var unge på 50- og 60-tallet, bygget militaere modeller i plast, leste serier og så på filmer om krigen. De allierte soldatene framsto alltid som helter. De hadde moralen på sin side og var best til å slåss. Dette bildet av de fantastiske allierte soldatene ble sjelden revidert. Tyskland skulle straffes for sin udåd, og få historikere hadde interesse av å gi tyskerne positiv oppmerksomhet for sine militaere bedrifter.

Det samme bildet har vi hatt med oss – i underbevisstheten – inn i voksenverdenen. Når vi ser på filmer som Saving Private Ryan og Tv-serien om Band of Brothers, bekreftes dette synet. For til tross for å vaere meget velgjorte og realistiske er det deler fra landstigningen og luftlandsettingen de ikke viser.

Den 6. juni 1944 var en seier for de allierte – det er det ingen tvil om. Men med tanke på at de allierte rent styrkemessig var fullstendig overlegne, og at de allierte valgte selv hvor angrepet skulle settes inn – etter mange års planlegging – mens tyskerne ble tvunget til å handle raskt og fatte avgjørelser i løpet av timer og minutter – skulle det nesten bare mangle om en slik invasjon ikke skulle lykkes.

Da de allierte hadde kommet i land, begynte tilbakeslagene. Det skulle vise seg at det var stor forskjell på de tyske og de allierte soldatene. Framrykningen gikk i stå, og de britiske, kanadiske og amerikanske soldatene kunne – til tross for at de var i overtall – bare gradvis rykke fram på grunn av den harde tyske motstanden.

Mange årsaker har blitt gitt for å forklare hvorfor det ble slik. En av dem er at styrkeforholdet i Normandie egentlig var ganske likt. Denne misforståelsen hviler først og fremst på at man regner antall divisjoner mot hverandre. Man har på bakgrunn av dette kommet fram til at det var en balanse mellom de tyske og de allierte, og helt sett bort fra at antall avdelinger utenfor divisjonene var langt høyere hos de allierte, og at ingen av de tyske divisjonene var fullt oppsatte. Som eksempel kan nevnes at tyskerne i begynnelsen av juli hadde knapt 300 000 mann i Normandie mot de allierte som hadde 900 000. I tillegg til dette hadde de allierte totalt luftherredømme med ca. 13 000 fly.

En annen villfarelse gjelder selve terrengforholdene i Normandie, de såkalte le Bocage. Disse høye hekkene – plantet for å mildne effekten av de periodevis harde vindene som sveiper inn fra Atlanterhavet

– har ofte blitt framstilt som en stor fordel for de forsvarende tyskerne. De som hevder dette, glemmer at i de få tilfellene de gjorde motangrep, kunne de erobre nokså store områder til tross for at de var antallsmessig underlegne. Sannheten er at de allierte soldatenes taktiske kompetanse var de tyske soldatene underlegen, og at den allierte stridsdoktrinen lå langt etter den tyske slagmarksfilosofien.

Det finnes til og med en forestillingen om at invasjonen i Normandie i høy grad bidro til seieren over Tyskland. Til og med dette er en sannhet med modifikasjoner. Av de tyske soldatene som skulle falle eller bli såret under andre verdenskrig, hadde tre av fire allerede falt da de allierte soldatene stormet i land på de franske strendene. Mesteparten av de tapene Tyskland hadde, ble påført dem på østfronten. Bare hver sjette tyske soldat som falt, falt for et vestalliert våpen.

I juni 1944 var Tysklands skjebne i krigen allerede bestemt. Invasjonen påskyndet bare slutten. Sannheten er at med hensyn til faktisk kompetanse var de allierte soldatene underlegne de tyske, og den allierte stridsdoktrinen lå langt etter den tyske slagmarksfilosofien. Om invasjonen ikke hadde kommet i 1944, skulle mange av de landene som har vaert frie etter den andre verdenskrig, hatt en betydelig bitrere historie å fortelle oss.

ARTIKKELFORFATTEREN

Michael Tamelander bor i Uppsala, Sverige. Til daglig er han selger, men har de siste tiårene skrevet en rekke bøker, først og fremst om andre verdenskrig. Av disse har D-dagen, Den niende april, Bismarck, Tirpitz og Andre verdenskrig år for år kommet ut på norsk.

Strandområdet ble i løpet av juni måned forvandlet til et enormt havneområde. Etter hvert ble det bygget bedre og sikrere havner lenger nord på kysten.