SLAGET VED GAUGAMELA

Alek­san­der den sto­re ut­kjem­pet sitt størs­te slag ved Gaugamela i da­gens Irak. Her sto han over­for den per­sis­ke stor­kon­gens hær. På den­ne slag­mar­ken skul­le det av­gjø­res hvem som kun­ne kal­le seg kon­ge av Asia.

Kavaleriet angriper! - - INNHOLD - KARL JA­KOB SKAR­STEIN

Alek­san­der den sto­re mot den per­sis­ke stor­kon­gen. Hvem kun­ne kal­le seg kon­ge av Asia?

Det må ha vært et frykt­inn­gy­ten­de syn å se den ma­ke­dons­ke fa­lank­sen ryk­ke fram over slag­mar­ken i kom­pak­te blok­ker strit­ten­de av spis­se lan­ser. Da stø­vet la seg på slag­mar­ken ved Khai­roneia i Nord-Hel­las en sen­som­mer­dag i år 338 før Kris­tus, lå de blo­di­ge li­ke­ne av fle­re tu­sen gre­ke­re strødd der de had­de blitt spid­det av ma­ke­do­ner­nes lan­ser, hug­get ned med sverd, truf­fet av pi­ler, kaste­spyd el­ler slynge­kas­ter­nes stei­ner. Ri­den­de på sin sorte hingst Buke­falos had­de kong Filips sønn Alek­san­der per­son­lig le­det an­gre­pet på Te­bens be­røm­te elite­styr­ke, «den hel­li­ge ska­re», 300 mann med blan­ke hjel­mer og skin­nen­de rust­nin­ger. Dis­se tap­re te­ba­ner­ne had­de fort­satt å kjem­pe len­ge etter at slaget var tapt. 254 av dem ble drept før det hele var over. Sann­syn­lig­vis del­tok Alek­san­der selv i ned­slak­tin­gen med lan­se og sverd.

Slaget ved Khai­roneia var en stor tri­umf for kong Filip. Det var kro­nen på ver­ket i hans åre­lan­ge kamp for å få de gres­ke by­sta­te­ne til å bøye seg for hans vil­je. Etter den­ne sei­e­ren måt­te gre­ker­ne gå med på å dan­ne det så­kal­te «ko­rin­tis­ke for­bund», med den ma­ke­dons­ke kon­gen som over­hode.

En ge­ne­ra­sjon tid­li­ge­re had­de få kun­net fore­stil­le seg at det lil­le konge­døm­met Ma­ke­do­nia ved den nord­re en­den av Ege­er­ha­vet skul­le bli den do­mi­ne­ren­de makt i Hel­las. Den ma­ke­dons­ke over­klas­sen på­be­rop­te seg gjer­ne et visst slekt­skap med gre­ker­ne, men Ma­ke­do­nia had­de lite til fel­les med høy­kul­tu­rel­le by­sta­ter som Aten, Korint og Te­ben. Mens by­sta­te­ne had­de ut­vik­let for­skjel­li­ge for­mer for be­gren­set de­mo­kra­ti, var Ma­ke­do­nia et ar­ve­lig konge­døm­me. Og selv om gre­ker­ne til en viss grad an­er­kjen­te ma­ke­do­ner­nes gres­ke av­stam­ning og lot dem del­ta i de olym­pis­ke le­ker, be­trak­tet de egent­lig ma­ke­do­ner­ne som ukul­ti­ver­te bar­ba­rer. Iføl­ge gre­ke­re som be­søk­te hoff­et, opp­før­te kon­gen og hans stor­menn seg som brau­ten­de fyl­li­ker med stor sans for ut­age­ren­de fes­ting og uhem­met sex med både menn og kvin­ner.

Ma­ke­do­nia had­de en svært tur­bu­lent his­to­rie. Vil­le stamme­folk i nord gikk sta­dig til an­grep og tru­et konge­ri­ket fle­re gan­ger. Un­der kri­ge­ne mel­lom de gres­ke by­sta­te­ne Aten og Spar­ta byt­tet ma­ke­do­ner­ne side så man­ge gan­ger at gre­ker­ne slut­tet å ta dem al­vor­lig. For­hol­de­ne inn­ad i Ma­ke­do­nia var ikke mind­re om­skif­te­li­ge. Sjel­den døde en kon­ge uten at det opp­sto stri­dig­he­ter om hvem som var den ret­te ar­vin­gen. Men de gres­ke by­sta­te­ne var opp­tatt med sine inn­byr­des kri­ger, og ma­ke­do­ner­kon­ge­ne klar­te etter hvert å ut­nyt­te si­tua­sjo­nen til å styr­ke sin makt rundt det nord­li­ge Ege­er­ha­vet. Da Filip II ble kon­ge i 359 f.Kr., ryd­det han først unna en rek­ke ma­ke­dons­ke ri­va­ler.

De­ret­ter be­gyn­te han å ar­bei­de mål­be­visst for å styr­ke sin krigs­ma­skin.

Opp­rin­ne­lig var det de ade­li­ge ryt­ter­ne kalt het­airoi, «føl­ge­sven­ner», som ut­gjor­de kjer­nen i den ma­ke­dons­ke hæ­ren. Filip økte an­tal­let føl­ge­sven­ner og tren­te dem i å an­gri­pe i kile­for­ma­sjon mot åp­nin­ger i fien­dens lin­jer. Føl­ge­svenn-ka­va­le­ris­te­ne had­de bronse­hjel­mer og bryst­har­nisk av bron­se og lær. Hoved­vå­pe­net de­res var en lang lan­se, i til­legg had­de de sverd til bruk i nær­kamp.

Filip fore­tok også en grun­dig om­or­ga­ni­se­ring av in­fan­te­ri­et, det som ble den be­røm­te ma­ke­dons­ke fa­lanks. Fot­sol­da­te­ne han ar­vet etter sine for­gjen­ge­re, min­net an­ta­ke­lig om de gres­ke by­sta­te­nes hop­lit­ter. Hop­lit­te­ne had­de tun­ge rust­nin­ger og kjem­pet med spyd og sto­re skjold i tet­te rek­tan­gu­læ­re for­ma­sjo­ner, kalt fa­lank­ser. Det fan­tes nep­pe bed­re sol­da­ter i hele Mid­del­havs­om­rå­det. Selv om de ma­ke­dons­ke fot­sol­da­te­ne had­de lik­nen­de ut­styr, var de for få og for dår­lig or­ga­ni­sert til å kun­ne måle seg med by­sta­te­nes hop­lit­ter. Filip iverk­sat­te en rek­ke til­tak for å end­re på det­te. Han styr­ket kon­trol­len med de ytre de­le­ne av ri­ket slik at det ble let­te­re å re­krut­te­re sol­da­ter der­fra. Dess­uten ga han sol­da­te­ne økt sta­tus som bor­ge­re av Ma­ke­do­nia og ga dem jord­bruks­land som be­løn­ning for sol­dat­tje­nes­te. Slik økte hæ­rens stør­rel­se be­ty­de­lig.

Nes­te trinn var å gjø­re fa­lanks­for­ma­sjo­nen mer slag­kraf­tig. Sol­da­te­ne ble ut­styrt med

fem me­ter lan­ge lan­ser, kalt sa­ris­sa­er, som ga dem stør­re rekke­vid­de enn de gres­ke hop­lit­te­ne. Stør­rel­sen på skjol­de­ne ble re­du­sert og rust­nin­ge­ne gjort let­te­re slik at sol­da­te­ne ble mer be­ve­ge­li­ge. Filip la også stor vekt på å gi sine trop­per skik­ke­lig tre­ning slik at de kun­ne ma­nøv­re­re raskt og pre­sist.

Filip var snar til å bru­ke sin nye hær. Al­le­re­de året etter at han kom til mak­ten, slo han de vil­le il­ly­rer­ne i et stort slag i en av fjell­da­le­ne vest for Ma­ke­do­nia.

Så ret­tet han opp­merk­som­he­ten sør­over mot de gres­ke by­sta­te­ne. Med en blan­ding av dyk­tig di­plo­ma­ti, be­stik­kel­ser og vå­pen­makt gjor­de han seg sak­te, men sik­kert til her­re over det mes­te av Hel­las.

De­ret­ter be­gyn­te Filip å for­be­re­de et enda mer am­bi­siøst pro­sjekt. Han vil­le an­gri­pe Per­ser­ri­ket i øst: et enormt im­pe­ri­um og den ene­rå­den­de su­per­mak­ten i den­ne de­len av ver­den.

Stor­kon­gen

For fol­ke­ne rundt det øst­li­ge Mid­del­ha­vet var stor­kon­gen av Per­sia ver­dens mek­tigs­te fyrs­te. Per­ser­kon­gens makt strål­te fra det stor­slåt­te pa­las­set i re­si­dens­byen Per­se­po­lis nord for Per­sia­buk­ta. Her tok han imot ga­ver fra sine un­der­såt­ter i prakt­fullt ut­smyk­ke­de søyle­hal­ler. Hit kom med­e­re, baby­lo­ne­re, egyp­te­re, ara­be­re, etio­piere, in­de­re og man­ge and­re folke­slag for å vise at de un­der­kas­tet seg stor­kon­gen. Ga­ve­ne de brak­te med seg, fyl­te skatt­kam­me­ret i Per­se­po­lis med ufat­te­li­ge rik­dom­mer.

Den mest be­røm­te av stor­kon­gens hær­av­de­lin­ger var «de ti tu­sen udø­de­li­ge», ut­valg­te fot­sol­da­ter kledd i farge­rike drak­ter av kost­ba­re stof­fer med let­te bryn­jer un­der. De var be­væp­net med spyd, pil og bue og kor­te sverd og had­de sto­re skjold av her­det lær og tre. Den yp­pers­te eli­ten i den per­sis­ke hæ­ren var de ade­li­ge ka­va­le­ris­te­ne. De red på ster­ke hes­ter og bruk­te spyd, pil og bue og kor­te sverd el­ler sab­ler, noen av ryt­ter­ne var helt el­ler del­vis pans­ret. Når det var nød­ven­dig, inn­kal­te stor­kon­gen dess­uten kon­tin­gen­ter fra man­ge av de and­re folke­sla­ge­ne i ri­ket sitt. Dis­se var for det mes­te lett be­væp­ne­de spyd­kas­te­re, slynge­kas­te­re og lett kavaleri. Det hend­te at stor­kon­gen sam­let en hær­styr­ke på over 100 000 mann, kan­skje bort­imot 200 000. Langt fra mil­lio­nen det gikk ryk­ter om, men li­ke­vel en vel­dig krigs­makt som Midt­østen nep­pe had­de sett ma­ken til.

Stor­kon­gen var li­ke­vel langt mer enn en mek­tig hær­fø­rer. God stats­manns­kunst gjor­de at per­ser­ne klar­te å sam­le et rike som strak­te seg fra Ege­er­ha­vet til In­dia og hol­de det mes­te av det sam­let i over 200 år. En av nøk­le­ne til de­res suk­sess var at de vis­te stor to­le­ran­se over­for and­re folks skik­ker og re­li­gio­ner. I de erob­re­de om­rå­de­ne fikk inn­byg­ger­ne langt på vei sty­re seg selv i tråd med sine egne tra­di­sjo­ner så len­ge de be­tal­te skat­ter og stil­te sol­da­ter når de ble bedt om det. Det hend­te at stor­kon­gen del­tok i and­re re­li­gio­ners se­re­mo­ni­er og of­ret til de­res gu­der for å vin­ne støt­te blant sine ikke­per­sis­ke un­der­såt­ter.

Men stor­kon­gen kun­ne også bru­ke har­de­re virke­mid­ler for å hol­de ri­ket sitt un­der kon­troll. De som tros­set stor­kon­gens vil­je, ri­si­ker­te å lide en smerte­full død. Byen Mile­tos på vest­kys­ten av Lil­le­as­ia ble lagt øde og inn­byg­ger­ne en­ten mas­sa­krert el­ler solgt som sla­ver for­di de had­de gjort opp­rør. Lik­nen­de epi­so­der fant sted i Egypt.

Per­ser­ne kri­get kon­stant med sky­tis­ke no­made­folk på step­pe­ne i nord og øst, med in­der­ne i øst, med egyp­ter­ne som sta­dig gjor­de opp­rør, og med gre­ker­ne rundt Ege­er­ha­vet i nord­vest. Ofte tap­te de, men li­ke­vel var de kri­gers­ke na­bo­ene sjel­den noen trus­sel mot Per­ser­ri­kets ek­sis­tens, for der den per­sis­ke hæ­ren kom til kort, kun­ne si­tua­sjo­nen som of­test sta­bi­li­se­res med per­sisk gull. Per­ser­nes rik­dom sat­te dem også i stand til å hyre inn sto­re an­tall leie­trop­per, blant an­net hop­lit­ter fra de gres­ke by­sta­te­ne.

In­va­sjo­nen av Per­ser­ri­ket

I år 336 f.Kr. send­te Filip av Ma­ke­do­nia sin førs­te troppe­styr­ke over Hel­lespon­ten, det sma­le sun­det mel­lom Euro­pa og Asia, og gikk til an­grep på de per­sis­ke be­sit­tel­se­ne i Lil­le­as­ia. Det var en uhy­re dris­tig hand­ling.

Men Filip viss­te hva han gjor­de. De gres­ke hop­lit­te­ne had­de fle­re gan­ger be­vist at de had­de ad­skil­lig stør­re slag­kraft enn de per­sis­ke sol­da­te­ne, ikke minst da per­ser­ne in­va­der­te Hel­las. Si­den hans egen ma­ke­dons­ke fa­lanks had­de be­sei­ret de gres­ke hop­lit­te­ne, had­de Filip grunn til å tro at han kun­ne ham­le opp med per­ser­ne også. Tids­punk­tet var dess­uten guns­tig, for Per­sia var al­vor­lig svek­ket av ind­re uro etter at stor­kon­gen ble myr­det i 338. Egypt og fle­re and­re pro­vin­ser var i opp­rør.

Det of­fi­si­el­le på­skud­det for Filips an­grep var å gi gre­ker­ne re­vansj for at per­ser­ne had­de in­va­dert Hel­las nes­ten 150 år tid­li­ge­re og brent temp­le­ne på Akro­po­lis i Aten. Den egent­li­ge grun­nen var hel­ler at Filip og hans stor­menn øns­ket å øke sin makt og rik­dom på be­kost­ning av per­ser­ne. Drøm­men om ære­ful­le be­drif­ter som vil­le gjø­re dem hus­ket av etter­ti­den, var nok også et mo­tiv.

Per­se­re og gre­ke­re i kamp.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.