SLAGET VED GAUGAMELA
Aleksander den store utkjempet sitt største slag ved Gaugamela i dagens Irak. Her sto han overfor den persiske storkongens hær. På denne slagmarken skulle det avgjøres hvem som kunne kalle seg konge av Asia.
Aleksander den store mot den persiske storkongen. Hvem kunne kalle seg konge av Asia?
Det må ha vært et fryktinngytende syn å se den makedonske falanksen rykke fram over slagmarken i kompakte blokker strittende av spisse lanser. Da støvet la seg på slagmarken ved Khaironeia i Nord-Hellas en sensommerdag i år 338 før Kristus, lå de blodige likene av flere tusen grekere strødd der de hadde blitt spiddet av makedonernes lanser, hugget ned med sverd, truffet av piler, kastespyd eller slyngekasternes steiner. Ridende på sin sorte hingst Bukefalos hadde kong Filips sønn Aleksander personlig ledet angrepet på Tebens berømte elitestyrke, «den hellige skare», 300 mann med blanke hjelmer og skinnende rustninger. Disse tapre tebanerne hadde fortsatt å kjempe lenge etter at slaget var tapt. 254 av dem ble drept før det hele var over. Sannsynligvis deltok Aleksander selv i nedslaktingen med lanse og sverd.
Slaget ved Khaironeia var en stor triumf for kong Filip. Det var kronen på verket i hans årelange kamp for å få de greske bystatene til å bøye seg for hans vilje. Etter denne seieren måtte grekerne gå med på å danne det såkalte «korintiske forbund», med den makedonske kongen som overhode.
En generasjon tidligere hadde få kunnet forestille seg at det lille kongedømmet Makedonia ved den nordre enden av Egeerhavet skulle bli den dominerende makt i Hellas. Den makedonske overklassen påberopte seg gjerne et visst slektskap med grekerne, men Makedonia hadde lite til felles med høykulturelle bystater som Aten, Korint og Teben. Mens bystatene hadde utviklet forskjellige former for begrenset demokrati, var Makedonia et arvelig kongedømme. Og selv om grekerne til en viss grad anerkjente makedonernes greske avstamning og lot dem delta i de olympiske leker, betraktet de egentlig makedonerne som ukultiverte barbarer. Ifølge grekere som besøkte hoffet, oppførte kongen og hans stormenn seg som brautende fylliker med stor sans for utagerende festing og uhemmet sex med både menn og kvinner.
Makedonia hadde en svært turbulent historie. Ville stammefolk i nord gikk stadig til angrep og truet kongeriket flere ganger. Under krigene mellom de greske bystatene Aten og Sparta byttet makedonerne side så mange ganger at grekerne sluttet å ta dem alvorlig. Forholdene innad i Makedonia var ikke mindre omskiftelige. Sjelden døde en konge uten at det oppsto stridigheter om hvem som var den rette arvingen. Men de greske bystatene var opptatt med sine innbyrdes kriger, og makedonerkongene klarte etter hvert å utnytte situasjonen til å styrke sin makt rundt det nordlige Egeerhavet. Da Filip II ble konge i 359 f.Kr., ryddet han først unna en rekke makedonske rivaler.
Deretter begynte han å arbeide målbevisst for å styrke sin krigsmaskin.
Opprinnelig var det de adelige rytterne kalt hetairoi, «følgesvenner», som utgjorde kjernen i den makedonske hæren. Filip økte antallet følgesvenner og trente dem i å angripe i kileformasjon mot åpninger i fiendens linjer. Følgesvenn-kavaleristene hadde bronsehjelmer og brystharnisk av bronse og lær. Hovedvåpenet deres var en lang lanse, i tillegg hadde de sverd til bruk i nærkamp.
Filip foretok også en grundig omorganisering av infanteriet, det som ble den berømte makedonske falanks. Fotsoldatene han arvet etter sine forgjengere, minnet antakelig om de greske bystatenes hoplitter. Hoplittene hadde tunge rustninger og kjempet med spyd og store skjold i tette rektangulære formasjoner, kalt falankser. Det fantes neppe bedre soldater i hele Middelhavsområdet. Selv om de makedonske fotsoldatene hadde liknende utstyr, var de for få og for dårlig organisert til å kunne måle seg med bystatenes hoplitter. Filip iverksatte en rekke tiltak for å endre på dette. Han styrket kontrollen med de ytre delene av riket slik at det ble lettere å rekruttere soldater derfra. Dessuten ga han soldatene økt status som borgere av Makedonia og ga dem jordbruksland som belønning for soldattjeneste. Slik økte hærens størrelse betydelig.
Neste trinn var å gjøre falanksformasjonen mer slagkraftig. Soldatene ble utstyrt med
fem meter lange lanser, kalt sarissaer, som ga dem større rekkevidde enn de greske hoplittene. Størrelsen på skjoldene ble redusert og rustningene gjort lettere slik at soldatene ble mer bevegelige. Filip la også stor vekt på å gi sine tropper skikkelig trening slik at de kunne manøvrere raskt og presist.
Filip var snar til å bruke sin nye hær. Allerede året etter at han kom til makten, slo han de ville illyrerne i et stort slag i en av fjelldalene vest for Makedonia.
Så rettet han oppmerksomheten sørover mot de greske bystatene. Med en blanding av dyktig diplomati, bestikkelser og våpenmakt gjorde han seg sakte, men sikkert til herre over det meste av Hellas.
Deretter begynte Filip å forberede et enda mer ambisiøst prosjekt. Han ville angripe Perserriket i øst: et enormt imperium og den enerådende supermakten i denne delen av verden.
Storkongen
For folkene rundt det østlige Middelhavet var storkongen av Persia verdens mektigste fyrste. Perserkongens makt strålte fra det storslåtte palasset i residensbyen Persepolis nord for Persiabukta. Her tok han imot gaver fra sine undersåtter i praktfullt utsmykkede søylehaller. Hit kom medere, babylonere, egyptere, arabere, etiopiere, indere og mange andre folkeslag for å vise at de underkastet seg storkongen. Gavene de brakte med seg, fylte skattkammeret i Persepolis med ufattelige rikdommer.
Den mest berømte av storkongens hæravdelinger var «de ti tusen udødelige», utvalgte fotsoldater kledd i fargerike drakter av kostbare stoffer med lette brynjer under. De var bevæpnet med spyd, pil og bue og korte sverd og hadde store skjold av herdet lær og tre. Den ypperste eliten i den persiske hæren var de adelige kavaleristene. De red på sterke hester og brukte spyd, pil og bue og korte sverd eller sabler, noen av rytterne var helt eller delvis pansret. Når det var nødvendig, innkalte storkongen dessuten kontingenter fra mange av de andre folkeslagene i riket sitt. Disse var for det meste lett bevæpnede spydkastere, slyngekastere og lett kavaleri. Det hendte at storkongen samlet en hærstyrke på over 100 000 mann, kanskje bortimot 200 000. Langt fra millionen det gikk rykter om, men likevel en veldig krigsmakt som Midtøsten neppe hadde sett maken til.
Storkongen var likevel langt mer enn en mektig hærfører. God statsmannskunst gjorde at perserne klarte å samle et rike som strakte seg fra Egeerhavet til India og holde det meste av det samlet i over 200 år. En av nøklene til deres suksess var at de viste stor toleranse overfor andre folks skikker og religioner. I de erobrede områdene fikk innbyggerne langt på vei styre seg selv i tråd med sine egne tradisjoner så lenge de betalte skatter og stilte soldater når de ble bedt om det. Det hendte at storkongen deltok i andre religioners seremonier og ofret til deres guder for å vinne støtte blant sine ikkepersiske undersåtter.
Men storkongen kunne også bruke hardere virkemidler for å holde riket sitt under kontroll. De som trosset storkongens vilje, risikerte å lide en smertefull død. Byen Miletos på vestkysten av Lilleasia ble lagt øde og innbyggerne enten massakrert eller solgt som slaver fordi de hadde gjort opprør. Liknende episoder fant sted i Egypt.
Perserne kriget konstant med skytiske nomadefolk på steppene i nord og øst, med inderne i øst, med egypterne som stadig gjorde opprør, og med grekerne rundt Egeerhavet i nordvest. Ofte tapte de, men likevel var de krigerske naboene sjelden noen trussel mot Perserrikets eksistens, for der den persiske hæren kom til kort, kunne situasjonen som oftest stabiliseres med persisk gull. Persernes rikdom satte dem også i stand til å hyre inn store antall leietropper, blant annet hoplitter fra de greske bystatene.
Invasjonen av Perserriket
I år 336 f.Kr. sendte Filip av Makedonia sin første troppestyrke over Hellesponten, det smale sundet mellom Europa og Asia, og gikk til angrep på de persiske besittelsene i Lilleasia. Det var en uhyre dristig handling.
Men Filip visste hva han gjorde. De greske hoplittene hadde flere ganger bevist at de hadde adskillig større slagkraft enn de persiske soldatene, ikke minst da perserne invaderte Hellas. Siden hans egen makedonske falanks hadde beseiret de greske hoplittene, hadde Filip grunn til å tro at han kunne hamle opp med perserne også. Tidspunktet var dessuten gunstig, for Persia var alvorlig svekket av indre uro etter at storkongen ble myrdet i 338. Egypt og flere andre provinser var i opprør.
Det offisielle påskuddet for Filips angrep var å gi grekerne revansj for at perserne hadde invadert Hellas nesten 150 år tidligere og brent templene på Akropolis i Aten. Den egentlige grunnen var heller at Filip og hans stormenn ønsket å øke sin makt og rikdom på bekostning av perserne. Drømmen om ærefulle bedrifter som ville gjøre dem husket av ettertiden, var nok også et motiv.