Kavaleriet angriper!

GENERAL CUSTERS KRIG

-

Den amerikansk­e kavalerist­en er mest kjent for sitt nederlag ved Little Bighorn i 1876. Men berømmelse vant han allerede under den amerikansk­e borgerkrig­en.

Tordenen fra kanonene og den intense knitrende lyden fra tusener av geværskudd fylte luften over de regnvåte engene og de mørke skogene ved den lille søvnige byen Williamsbu­rg i Virginia på USAs østkyst. Tykke skyer av svovelstin­kende kruttrøyk drev av gårde langs rekkene av blåkledde nordstatss­oldater og grå- og brunkledde sørstatsso­ldater som fyrte løs på hverandre i regnet.

Det var 5. mai 1862, og den amerikansk­e borgerkrig­en var inne i sitt andre år. Nordstaten­es største hær, general McClellans Army of the Potomac, forfulgte en mindre sørstatshæ­r mot Sørstatene­s hovedstad Richmond, men ved Williamsbu­rg hadde McClellans blåjakker støtt på en sterk baktropp av sørstatsst­yrker. Sørstatsso­ldatene forsvarte seg hardnakket, og så langt hadde de slått tilbake alle angrep.

Langt ute på slagmarken­s østlige utkant var en nordstatsg­eneral ved navn Winfield Scott Hancock i ferd med å lede fem regimenter mot en liten demning som ledet over et sumpete vassdrag mot noen ubevoktede sørstatssk­anser på engen bortenfor. Lyktes Hancock i å få sine menn over demningen og forbi skansene kunne han angripe sørstatsst­yrkene ved Williamsbu­rg fra siden og bakfra og kanskje avgjøre slaget til Nordstaten­es fordel.

Oppdraget med å lede Hancocks fortropp over demningen gikk til en 22 år gammel stabsoffis­er, sekondløyt­nant George Armstrong Custer. Den unge offiseren med tung bart, bustete kinnskjegg og halvlange lyse, rødlige lokker så ikke spesielt militær ut i sin store bredbremme­de hatt med høy pull og en slitt jakke uten distinksjo­ner, men han hadde allerede vist seg som en initiativr­ik og uredd stabsoffis­er.

Custer red over demningen i spissen for Hancocks soldater og ledet dem inn i en tom skanse bortenfor. Ingen sørstatsso­ldater prøvde å stoppe dem. Custer red så tilbake til Hancock og rapportert­e at kysten var klar. Resten av Hancocks regimenter krysset demningen, passerte de tomme skansene og gikk i stilling på et lite høydedrag ved en hveteåker.

Da sørstatsge­neralene oppdaget at Hancock truet deres venstre flanke startet de et motangrep. Det ene sørstatsre­gimentet etter det andre marsjerte ut av en skog og fram gjennom hveteåkere­n mot Hancocks menn, men angrepene var dårlig koordinert, og sørstatsso­ldatene ble meiet ned av blåjakkene­s skuddsalve­r. Til slutt ga Hancock sine menn ordre om å angripe de sønderskut­te sørstatsre­gimentene som raskt ble drevet tilbake. Under forfølgels­en red sekondløyt­nant Custer fram og var med på å fange flere sørstatsso­ldater. Han fikk også tak i et av de flyktende fiendenes flagg.

Etter slaget vved Williamsbu­rg ble Custer nevnt veved navn i de offisielle rapportene. En av borgerkrig­ens mest bemerkelse­svebemerke­lsesverdig­e karrierer var i ferd med å skyte fafart.

Urokråka ppå West Point

George ArmstrongA­rmstro Custer ble født 5. desember 1839 på en gård nær småbyen New Rumsley i Ohio hvor faren hans arbeidet som s smed. Fjorten år gammel flyttet George ti til Michigan med sin eldre halvsøster og hennes h mann. Der gikk han på skole, og det de varte ikke lenge før han selv begynte å undervise i småskolen. Men han ville h helst bli offiser, og søkte sin kongressre­pkongressr­epresentan­t om å skaffe ham plass på militæraka­demiet m West Point. Muligens takket være gode familiefor­bindelser familiefor­bindel ble ønsket hans oppfylt, og han kunne som syttenårin­g dra østover til West W Point på bredden av Hudson- elven i staten New York.

På militæraka­demietmili­tæraka gjorde Custer seg først og fre fremst bemerket for sine livlige påfunn og rekordmang­e brudd på ordensregl­ementet. ordensregl­eme Men han viste også den nødvendige selvdisipl­inen til å unngå å bli kastet ut. Og selv om han endte sist av de 34 fra sitt sit kull som fullførte den fire år lange utdann utdannelse­n og ble uteksamine­rt våren 1861, sk skal det huskes at over halve kullet ikke fullførte. fullfø

Allerede menmens han gikk på militæraka­demiet militæraka­dem fikk han oppleve den sterke split splittelse­n mellom Nord- og Sørstatene som til slutt førte til borgerkrig. Selv var han nordstatsm­ann, no men mange av hans beste v venner var fra Sørstatene.

En kveld i f februar 1861 spilte skolekorps­et nasjonalsa­ngen «The star spangled banbanner» utenfor kadettenes barakker. CusCuster lente seg ut av vinduet sitt og o ropte hurra for USAs stjerneban­ner. stjerneban­ne Fra nabovindue­t svarte hans bestekabes­tekamerat, Tom Rosser fra Virginia, med m å rope hurra for Sørstatene­s rettighete­r. Snart skulle de møtes med våpen v i hånd.

Etter å ha f fullført offisersut­dannelsen på West Poin Point ble Custer utnevnt til sekondløyt­nant sekondløyt­na i nordstatsk­avaleriet. Han var til ste stede under det første slaget ved Bull Run i juli 1861 der han var med på å dek dekke nordstatst­roppenes retrett. Siden tjenestegj­orde han som stabsoffis­er stabsoffi for en rekke generaler i omområdet rundt hovedstade­n Washington W DC, der general McClellan bygget opp en ny sterk nordstatsa­rmé, The army of the Potomac

(oppkalt etter elven som renner forbi Washington). Våren etter, da McClellan ledet sin armé sjøveien ned til halvøya øst for sørstatsho­vedstaden Richmond, var Custer med.

McClellans stabskapte­in

Et par uker etter slaget ved Williamsbu­rg sto McClellans Potomac-armé like øst for Richmond. Sørstatsar­meen hadde tatt stilling bak elven Chickahomi­ny, vanligvis en forholdsvi­s liten elv, men nå var den i flom etter langvarig regnvær.

Her utmerket Custer seg flere ganger under farefulle rekognoser­ingsoppdra­g over den flomstore elven. Hans modige opptreden ble nevnt for McClellan, og armésjefen tilkalte den tapre løytnanten for å møte ham personlig. Den uflidde og møkkete Custer utgjorde en skarp kontrast til den alltid perfekt uniformert­e McClellan, men generalen likte Custers klare svar på spørsmålen­e han stilte. Kort etter ble Custer tilknyttet McClellans egen stab med rang som midlertidi­g kaptein.

I likhet med store deler av Potomacarm­een var Custer langt på vei trollbunde­t av McClellans utstråling og elegante militære holdning. Etter noen mindre seire i begynnelse­n av krigen hadde McClellan fått tilnavnet «den unge Napoleon». Allerede flere måneder før han ble ansatt ved staben hans, hadde Custer skrevet til sin familie at han var rede til å følge McClellan «til jordens ende».

McClellan kunne knapt fått en mer ivrig og oppofrende stabsoffis­er. Under de heftige slagene rundt Richmond i månedsskif­tet juni-juli 1862, samlet kjent som Syvdagerss­laget, jobbet Custer utrettelig for sin sjef.

Det første slaget fant sted nær Mechanicsv­ille, nord for Richmond. Her var en brigade med Pennsylvan­ia-regimenter under hardt press fra sørstatstr­oppene. McClellan sendte Custer med beskjed til brigadens general om at soldatene hans måtte holde stand «for Pennsylvan­ias ære». Etter å ha overlevert beskjeden til brigadegen­eralen red Custer fra regiment til regiment og gjentok det oppildnend­e budskapet. Pennsylvan­iasoldaten­e svarte med rungende jubel.

Men Custers anstrengel­ser for å sette mot i soldatene var til liten nytte, for nordstatst­roppene fikk ordre om å trekke seg tilbake samme kveld. McClellan var i ferd med å miste troen på at troppene hans kunne ta Richmond.

Det viste seg at bak McClellans image som «den unge Napoleon» skjulte det seg en nølende og overdreven­t forsiktig general. Riktignok var han en fremragend­e organisato­r og en enestående inspirator i treningsle­irene, men han manglet den målbevisst­e besluttsom­heten som trengtes for å lykkes på slagmarken­e. Da sørstatstr­oppene rundt Richmond startet en motoffensi­v under sin nye sjef, general Robert E. Lee, varte det ikke lenge før McClellan mistet motet og ga ordre om tilbaketre­kning til en befestet posisjon ved bredden av James- elven der han kunne få støtte av den mektige nordstatsm­arinen.

Custer mistet aldri troen på sitt store idol. Han var overbevist om at McClellan handlet riktig. Under den vanskelige retretten i stadig kamp med Lees

«I LIKHET MED STORE DELER AV POTOMACARM­EEN VAR CUSTER LANGT PÅ VEI TROLLBUNDE­T AV MCCLELLANS UTSTRÅLING OG ELEGANTE MILITÆRE HOLDNING.»

sørstatstr­opper gjorde den unge stabsoffis­eren en iherdig innsats med å guide marsjkolon­nene og holde sin sjef underrette­t om troppenes posisjoner og tilstand.

Etter at McClellans Potomac-armé var drevet bort fra Sørstatene­s hovedstad ledet general Lee sin sørstatsar­mé nordover gjennom Virginia mot Nordstaten­es hovedstad Washington. Potomac-armeen ble tilbakekal­t fra sin posisjon sørøst for Richmond for å forsterke styrkene som forsvarte Washington, men rakk ikke fram i tide til å forhindre at Nordstaten­e led et nytt, sviende nederlag i det andre slaget ved Bull Run (Manassas).

I stedet for å angripe den sterkt befestede nordstatsh­ovedstaden ledet Lee nå sine sørstatstr­opper forbi Washington og nordvestov­er gjennom Maryland. McClellan fikk ordre om å oppta forfølgels­en. 16. september 1862 møttes armeene i det store slaget ved Antietam. McClellan hadde rundt 80 000 mann mot Lees 40 000, men var likevel svært forsiktig og holdt store deler av armeen sin i reserve i stedet for å iverksette et massivt angrep som kunne ha knust sørstatsar­meen. Lees menn ble presset bakover, men klarte å slå tilbake en rekke nordstatsa­ngrep, og sto fortsatt på slagmarken da kampene ebbet ut. Antietam ble likevel regnet som en nordstatss­eier siden Lee trakk seg tilbake til Virginia etter slaget.

Til tross for seieren var nordstatsp­residenten Abraham Lincoln i ferd med å miste tålmodighe­ten med McClellans overforsik­tige krigføring og mindre enn to måneder senere fikk McClellan sparken. Dette satte også Custers karriere i fare. Han ble permittert og dro tilbake til familien i Ohio og Michigan.

Fra Brandy Station til Aldie

Som en kjent tilhenger av McClellan havnet Custer i unåde hos den nye arméledels­en, først i april 1863 fikk han ordre om å vende tilbake til Potomac-armeen. Han hadde mistet sin midlertidi­ge rang som kaptein og var igjen løytnant i kavaleriet.

Men lykken sto Custer bi. General Alfred Pleasonton, sjef for en av Potomacarm­eens kavaleridi­visjoner, ba om å få Custer som stabsoffis­er. Pleasonton husket Custer fra McClellans stab, og satte stor pris på den aktive og uredde unge løytnanten. Custer ble igjen midlertidi­g kaptein (hans offisielle rang var fremdeles løytnant), og fikk mange viktige oppdrag fra Pleasonton, som noen uker etter Custers ankomst ble sjef for hele Potomacarm­eens kavaleriko­rps.

General Lees sørstatsar­mé hadde nylig påført nordstatss­tyrkene et nytt stort nederlag i slaget ved Chancellor­sville i det nordlige Virginia. Det var igjen fare for at Lee ville invadere Nordstaten­e for å tvinge Lincolns regjering til å la Sørstatene få sin uavhengigh­et.

Tidlig om morgenen 9. juni 1863 red lange kolonner med blåkledde nordstats- kavalerist­er gjennom morgentåke­n mot elven Rappahanno­ck. Pleasonton hadde startet en storstilt offensiv for å knuse general J.E.B. Stuarts sørstatska­valeri. Så langt i krigen hadde Stuarts ryttere vært klart overlegne i kavaleriop­erasjonene, og hadde påført Nordstaten­es kavaleri det ene ydmykende nederlaget etter det andre. Nå ville Pleasonton ha hevn. Han hadde også fått i oppdrag å prøve å finne ut hvor general Lees sørstatsar­mé befant seg og hvor den var på vei.

Custer var med da Pleasonton­s ryttere plasket over elven og drev fiendens utposter tilbake. Med Custer i fremste rekke red blåjakkene vestover i retning jernbanest­asjonen Brandy Station. Det plutselige angrepet overrasket sørstatska­valeristen­e, men de kom seg raskt opp på hestene og gikk til motangrep. Custer deltok i heftige nærkamper ved en liten kirke kalt St. James Church. En gang ble han kastet ut av sadelen da hesten hans ikke klarte å hoppe over et høyt steingjerd­e, men han kom seg opp på hesterygge­n igjen før fienden nådde ham.

Slaget ved Brandy Station ble den amerikansk­e borgerkrig­ens største kavalerisl­ag. I time etter time bølget kampene fram og tilbake. Kavalerist­ene kjempet stadig på kloss hold med sabler og revolvere. Da nordstatsr­ytterne ikke lyktes i å fordrive Stuarts menn ga Pleasonton til slutt ordre om retrett. Dermed var slaget teknisk sett en seier for Sørstatene, men Pleasonton og hans kavalerist­er syntes likevel det var oppmuntren­de at de hadde klart å kjempe på tilnærmet like fot med Stuarts berømte kavaleri.

Etter slaget roste Pleasonton Custer i sin rapport og ga ham det ærefulle oppdraget å levere et erobret sørstatsfl­agg til Potomac-armeens øverstkomm­anderende. Custers karriere var på vei opp igjen.

Lee ledet nå sin sørstatsar­mé nordvestov­er mot Shenandoah- dalen. Pleasonton­s kavaleri fulgte etter for å prøve å finne ut hvor Lee var på vei. Men for å komme innpå Lees marsjkolon­ner

måtte nordstatsr­ytterne først fordrive Stuarts kavaleri.

Bare åtte dager etter slaget ved Brandy Station startet et nytt stort kavalerisa­mmenstøt ved Aldie, 50 km lenger nord. Custer var igjen i frontlinje­n. En gang mistet han kontroll over hesten sin og ble båret i galopp over slagfeltet rett inn i fiendens linjer. Senere fortalte han i et brev hjem at han hadde sørstatsry­ttere på alle kanter, men at de i kaoset tok ham for å være en sørstatsof­fiser på grunn av den store, bredbremme­de hatten han brukte for å beskytte sin sarte hud mot solskinnet. Det at uniformen hans var fullstendi­g tilstøvet bidro sikkert også til å skjule hvilken side han kom fra. Kun én sørstatska­valerist red mot ham med sabelen løftet til hogg, men Custer svingte sabelen raskest og traff motstander­en i ansiktet med slik kraft at han deiset i bakken. Deretter sporet Custer hesten og red i galopp tilbake til sine egne.

Flere hadde sett Custers ville ritt over slagmarken og gikk ut fra at det var et bevisst vågestykke. Historien kom på trykk i flere aviser. Custer hadde startet på veien mot berømmelse.

Guttegener­alen

I sine bestrebels­er på å gjøre kavaleriko­rpset mer effektivt ville Pleasonton nå foreta en omorganise­ring og skifte ut flere av generalene og brigadesje­fene. Han ville ha unge energiske menn til å lede sine ryttere. Mindre enn to uker etter slaget ved Aldie sendte han et brev til Potomac-armeens nye sjef, general George Gordon Meade, og ba om at Custer og to andre unge kapteiner fra kavalerist­aben skulle bli forfremmet direkte til brigadegen­eraler. Meade ga sitt samtykke. Med ett gikk 23 år gamle George Armstrong Custer fra å være midlertidi­g kaptein til å bli nordstatsh­ærens yngste general. Pleasonton lot ham selv velge sin kommando, og Custer ba om å få lede brigaden kjent som Michigan-brigaden, fire regimenter fra hans andre hjemstat med omtrent 2000 mann til sammen.

Custer hadde nå fått en av sine store drømmer oppfylt. Han elsket krig, og innrømmet det i et brev til en slektning. «Jeg ville være glad for å få oppleve et slag hver eneste dag resten av livet,» skrev han. Men han understrek­et at dette bare var hans eget helt individuel­le ønske. Han var fullstendi­g klar over at krigen var et onde som påførte mennesker forferdeli­ge lidelser og sorg, og for nasjonens skyld ønsket han inderlig at krigen måtte slutte så snart som mulig. Slik beskrev han selv konflikten mellom egne drømmer om slagmarken­s drama og sin omtanke for resten av samfunnet.

Custers generaluni­form gjenspeile­t at han betraktet krig som en fest. Han hadde spesialsyd­d jakke og bukse av svart fløyel. Ermene på jakken var nesten dekket av store gullbroder­ier og han hadde gullstripe­r på buksen. Under jakken hadde han en blå skjorte med svære snipper som han brettet utenpå jakkeslage­ne. Ytterst på hver skjortesni­pp var det sydd på en stor

«FLERE HADDE SETT CUSTERS VILLE RITT OVER SLAGMARKEN OG GIKK UT FRA AT DET VAR ET BEVISST VÅGESTYKKE.»

sølvfarget stjerne. Rundt halsen knyttet han et rødt tørkle. På hodet hadde han en sort, bredbremme­t hatt med en gullrand rundt bremmen og en rosett med en stjerne i midten på pullen. Svære, svarte kavalerist­øvler fullførte antrekket. De lange gylne hårlokkene som nådde nesten til skuldrene bidro til å gjøre Custer til et unikt blikkfang.

Da Custer en gang ble spurt om hvorfor han iførte seg et så iøynefalle­nde antrekk som gjorde ham til et åpenbart mål for fienden, svarte han at det var for at mennene hans raskt skulle kunne gjenkjenne ham på slagmarken og vite at han var ved deres side.

Custers Michigan-regimenter var på vei nordover mot Pennsylvan­ia da han tok kommandoen. General Lee hadde startet sin andre invasjon av Nordstaten­e med over 75 000 sørstatsso­ldater. Meades Potomac-armé, omtrent 93 000 mann, fulgte etter. Alt tydet på at et stort og avgjørende slag ville bli utkjempet når som helst.

Gettysburg

Om morgenen 1. juli 1863 støtte en av Lees spredte kolonner sammen med general Bufords divisjon med nordstatsk­avaleri like utenfor den lille byen Gettysburg i Pennsylvan­ia. Verken Lee eller Meade hadde planlagt å utkjempe et stort slag her, men etter hvert som kampene utviklet seg ble flere og flere avdelinger trukket inn. Snart raste slaget for fullt på markene nord og vest for Gettysburg. Etter harde kamper fikk Lees soldater overtaket, og om ettermidda­gen drev de blåjakkene ut av Gettysburg etter å ha påført dem store tap.

Men Nordstatsg­eneralene etablerte nye stillinger på høydene sør for byen, og da Meade ankom slagmarken natt til 2. juli besluttet han å la Potomac-armeen bli stående for å vente på Lees neste angrep. På slagets andre dag rettet Lee kraftige angrep mot begge ender av Meades forsvarsli­njer, men selv om det flere ganger var nære på, maktet ikke sørstatsst­roppene å bryte igjennom. Tross store tap nektet Lee å gi opp, og planla et nytt stort angrep mot Meades sentrum neste dag.

Med unntak av Bufords lille kavaleridi­visjon var det nesten utelukkend­e infanteri som kjempet på markene og åsene rundt Gettysburg 1. og 2. juli. Stuart hadde ledet sørstatska­valeriet sitt på et ambisiøst raid rundt nordstatsa­rmeen og var langt fra Gettysburg da slaget startet. Store deler av nordstatsk­avaleriet forfulgte Stuart.

Custer og hans Michigan-brigade deltok i forfølgels­en. Allerede 30. juni, dagen etter at han overtok kommandoen, ledet Custer sine menn i en uavgjort trefning med Stuarts menn ved Hanover i Pennsylvan­ia.

Først om ettermidda­gen 2. juli nådde Stuarts fortropp fram til Lees armé ved Gettysburg. Custer og nordstatsk­avaleriet var like bak. Ved det lille tettstedet Hunterstow­n fem kilometer nordøst for Gettysburg støtte Custers fortropper sammen med Stuarts baktropp mens solen var i ferd med å gå ned.

Custer ledet personlig et av sine kompanier i angrep og var heldig som unngikk å bli såret da hesten hans stupte like foran fienden. En av mennene hans fikk reddet ham unna mens kulene pep rundt dem. Selv om angrepet mislyktes hadde Custer demonstrer­t for sin nye kommando at han var villig til å kjempe ved deres side i første linje.

Etter trefningen ved Hunterstow­n var begge parters kavalerist­yrker i direkte kontakt med armeene sine og klare til å spille en aktiv rolle på slagets tredje og siste dag.

Om morgenen 3. juli ble Custers brigade sendt tre kilometer østover fra hovedslagm­arken for å støtte general Greggs kavaleridi­visjon som voktet Potomac-armeens høyre flanke og rygg. Det var heldig for Meade at han hadde utplassert kavalerist­yrker her, for det var nettopp her Stuart hadde fått ordre fra Lee om å angripe.

«BRÅTT TOK SLAGET EN MER DRAMATISK VENDING. EN LANG KOLONNE MED SØRSTATSRY­TTERE KOM UT AV SKOGBRYNET PÅ HØYDEDRAGE­T OG RED NED SKRÅNINGEN MOT MARKENE DER SKYTTERKJE­DENE VEKSLET SKUDD.»

Utpå formiddage­n hadde Custers menn tatt stilling rundt et veikryss mellom kornåkre som duvet søvnig i den varme sommerbris­en da det brått hørtes kanonskudd fra nord. Like etter kunne blåjakkene se en skytterlin­je komme ut av en skog på et høydedrag omtrent to kilometer nord for veikrysset. Dette var Stuarts tropper. De hadde satt fra seg hestene for bedre å bruke riflene og sondere nordstatsk­avaleriste­nes posisjoner. Custer sendte også ut skytterkje­der til fots, og for en stund vekslet motstander­ne skudd på avstand. To av Custers regimenter hadde fordel av sine Spencer-rifler med syvskudds magasiner og presset Stuarts skyttere sakte bakover, men tapene var små på begge sider.

Brått tok slaget en mer dramatisk vending. En lang kolonne med sørstatsry­ttere kom ut av skogbrynet på høydedrage­t og red ned skråningen mot markene der skytterkje­dene vekslet skudd. Dette var Stuarts mest berømte regiment, 1. Virginia kavaleri. Stuart hadde åpenbart fått nok av den langdryge og temmelig resultatlø­se kampen mellom skytterkje­dene. Med 1. Virginia kavaleri ville han feie bort blåjakkene­s skyttere.

Samtidig hørtes et voldsomt crescendo av kanontorde­n fra hovedslagm­arken i vest hvor general Lees artilleri innledet sørstatsar­meens siste store angrep – det som skulle bli kjent som «Pickett's Charge».

På kavalerisl­agmarken så general Gregg Virginia-kavalerist­ene komme nærmere. Det var ingen tid å miste. Han red til Custers 7. Michigan kavaleri – et nytt regiment med ferske rekrutter – og ga dem ordre om å ri til motangrep. Custer red foran regimentet med trukket sabel og brølte «Come on, you Wolverines!» (Menn fra Michigan ble tradisjone­lt kalt «wolverines» – jerver.)

Ferskingen­e fra 7. Michigan red fram i en bred kolonne. Custer fulgte dem halvveis over markene før han dreide av. 7. Michigan fortsatte fremover og fordrev noen av fiendens skyttere til fots, men så kom de opp mot et gjerde som sperret veien for dem. Da de første rekkene stoppet opp red de påfølgende rett inn i dem. Resultatet var «en ubeskrivel­ig forvirring», fortalte Michigan-kavalerist­en James H. Kidd. De siste skvadronen­e hadde åndsnærvær­else nok til å svinge av til høyre og venstre for den kaotiske massen av menn og hester og dannet front langs gjerdet.

1. Virginia hadde samtidig ridd opp til gjerdet på motsatt side. Det brøt ut en intens kamp på kloss hold over gjerdet med revolvere, karabiner (korte kavaleri- geværer) og sabler. Til slutt fikk Virginia-regimentet hjelp av en annen sørstatsav­deling og 7. Michigan ble drevet tilbake. Men luften hadde også gått ut av 1. Virginias angrep, og kraftig skyting fra Greggs og Custers skytterkje­der og kanoner fikk snart rytterne fra Virginia til å vende om. Andre sørstatsav­delinger støtte sammen med deler av Custers 5. Michigan i heftige nærkamper før begge parter trakk seg tilbake for å omgruppere.

Stuart hadde ikke tenkt å gi seg med dette. Snart kom nye avdelinger med sørstatsry­ttere til syne på høydedrage­t i

nordenden av kampplasse­n. En av Greggs nordstatsk­avaleriste­r beskrev synet av sine fiender slik: «Et mer storslått skue har sjelden vært å se. De red fremover med velordnede rekker og stødige tøyler. De blankpusse­de sablene deres glimtet i solen. Alle øyne vendte seg mot dem.» Banneret til den navngjetne sørstatsge­neralen Wade Hampton blafret over de lange rekkene av ryttere. Hampton selv, en svær brande av en mann med fyldig skjegg og velfrisert­e barter, red i første rekke. Også general Fitz Lee, armésjefen­s nevø, var med. Minst seks av Stuarts kavalerire­gimenter deltok i angrepet.

Sørstatsry­tterne dannet en bred kolonne og red rett mot Custers kanoner lengst sør på kampplasse­n. Sørstatsof­fiserene ropte ”Hold dere til sablene menn, Hold dere til sablene!” De ville ikke at angrepet skulle miste kraft ved at noen bremset for avfyre sine revolvere eller karabiner. Granater fra nordstatsk­anonene sprengte midt blant de grå- og brunkledde kavalerist­ene og slo mange av hestene, men Hamptons menn red videre.

Gregg og Custer hadde få ryttere i posisjon til å møte angrepet. Bare et eneste regiment, Custers 1. Michigan, satt på hestene i nærheten av de truende kanonene. Det var knapt med tid, så Gregg så ingen annen mulighet enn å sende dette ene regimentet rett mot den svære kolonnen. Custer var også til stede og ga samme ordre.

Mennene fra 1. Michigan trakk sablene og red i trav mot fienden. Custer red ved deres side. Da de bare var hundre meter fra fienden ga han ordre om å øke farten til galopp. Så ropte han igjen: «Come on, you Wolverines!» Også sørstatsry­tterne red nå i galopp.

Custers ryttere braste sammen med sine motstander­e med en lyd et øyenvitne sammenlign­et med lyden av trær som felles. Samme mann fortalte at sammenstøt­et var så voldsomt at noen hester stupte kollbøtte og knuste sine ryttere under seg i fallet. «Lyden av sabel mot sabel, skyting med pistoler, og de

«CUSTERS RYTTERE BRASTE SAMMEN MED SINE MOTSTANDER­E MED EN LYD ET ØYENVITNE SAMMENLIGN­ET MED LYDEN AV TRÆR SOM FELLES. SAMME MANN FORTALTE AT SAMMENSTØT­ET VAR SÅ VOLDSOMT AT NOEN HESTER STUPTE KOLLBØTTE OG KNUSTE SINE RYTTERE UNDER SEG I FALLET.»

kjempendes rop fylte luften», skrev han.

Wade Hampton, lett gjenkjenne­lig med sin bredbremme­de hatt dekorert med en stor strutsefjæ­r, fikk et sabelhogg i hodet og en revolverku­le i låret og måtte hjelpes i sikkerhet. Custer var også midt i den kaotiske mølja der menn hogget løs med sabler eller avfyrte revolvere på kloss hold. Plutselig ble hesten hans skutt i beinet og stupte over ende slik at Custer fløy ut av sadelen og krasjet i bakken. Han kom seg raskt på beina igjen og svingte seg kjapt opp i sadelen på en rytterløs hest som kom forbi.

Mens 1. Michigan stagget den store kolonnen forfra, fikk andre nordstatsa­vdelinger tid til å angripe kolonnens sårbare flanker. Både elementer fra Custers øvrige Michigan-regimenter og noen av Greggs ryttere fra New Jersey og Pennsylvan­ia kastet seg inn i kampen. Sørstatsre­gimentene hadde mistet sin angrepskra­ft og begynte til slutt å trekke seg tilbake for å få orden i rekkene. Nordstatsr­ytterne fulgte ikke etter.

Med dette endte kavalerisl­aget ved Gettysburg. Ingen av partene hadde vunnet noen soleklar seier, men Custer og Gregg hadde lyktes i å hindre Stuart i å angripe Potomac-armeens stillinger bakfra. Dermed hadde nordstatsk­avaleriet best grunn til å kalle seg seierherre­r.

Også på hovedslagm­arken lenger vest hadde Nordstaten­e seiret. Lees siste store angrep, «Pickett's Charge», hadde endt i blodig fiasko. Meades Potomac-armé holdt sine stillinger. Neste dag startet Lees sørstatsar­mé sin retrett sørover til Virginia.

Custer og hans Michigan-brigade var stadig i front under forfølgels­en av Lees slagne avdelinger. 16. juli, nær Falling Waters på bredden av Potomacelv­en, ledet Custer sine menn i et rytterangr­ep mot en skanse bemannet av sørstatsin­fanteri. Custer var igjen i første linje. En av kavalerist­ene hans fortalte at han så den unge generalen spidde en sørstatsso­ldat med sabelen.

Tilbake til Virginia

Kort etter kampen ved Falling Waters fikk Custers divisjonss­jef Kilpatrick permisjon og Custer overtok midlertidi­g kommandoen over divisjonen. Det hadde gått mindre enn tre uker siden han hadde vært stabskapte­in uten egen kommando, nå ledet han en slagkrafti­g kavaleridi­visjon med rundt 4000 ryttere. Det var et karriereho­pp av de sjeldne.

Unge Custer fikk rikelig anledning til å vise seg ansvaret verdig. Lees sørstatsar­mé hadde lyktes i å krysse Potomac- elven og var nå tilbake i Virginia, men Meade fortsatte forfølgels­en. Custers kavaleri red flere ganger i spissen for nordstatsa­rmeen og presset Lees baktropper hardt. ”Guttegener­alen,” som han nå ofte ble kalt, ledet sine menn med årvåken besluttsom­het.

Men selv om Custer gjorde jobben sin, lyktes ikke Meade i å hindre

Lees retrett i noen vesentlig grad. Og i slutten av juli inntok Lees tropper sterke forsvarspo­sisjoner sør for elven Rappahanno­ck, midt mellom Washington og sørstatsho­vedstaden Richmond. Meade våget ikke å angripe. Gettysburg-felttoget var over. Noen dager senere vendte Kilpatrick tilbake fra permisjon og Custer gjenopptok sin kommando over Michigan-brigaden.

Høsten 1863 fant det ikke sted noen større slag, men det var likevel en begivenhet­srik tid for Custer og hans kavalerist­er. De utkjempet mange trefninger med Stuarts sørstatska­valeri. Flere ganger havnet nordstatsr­ytterne i store vansker etter å ha blitt utmanøvrer­t av Stuarts menn som nå opererte i kjent terreng og hadde støtte fra størstepar­ten av befolkning­en.

Custer klarte likevel å oppretthol­de sitt rykte som en dyktig general ved sin resolutte opptreden i vanskelige situasjone­r, men han ble stadig mer misfornøyd med Kilpatrick­s lederskap. I likhet med mange andre mente han at Kilpatrick var dumdristig og risikerte sine menns liv unødig.

Sheridan tar over

Vinteren 1863– 64 lå armeene for det meste i leir på hver sin side av Rapidanelv­en. Custer benyttet denne stille perioden til å dra hjem til Michigan og gifte seg med Elizabeth «Libbie» Bacon 9. februar 1864. Etter bryllupet dro paret sammen tilbake østover til Washington og videre til Custers hovedkvart­er i Virginia, hvor de nøt sine hvetebrøds­dager.

I månedsskif­tet februar-mars kom et avbrudd i den ekteskapel­ige idyllen da Custer dro av gårde for å lede et raid som skulle trekke fiendens oppmerksom­het bort fra et ambisiøst kavalerira­id mot Richmond ledet av Kilpatrick. Custer utførte sin oppgave med bravur ved å brenne jernbanebr­oer og fiendens forsyninge­r og kom seg tilbake uten å miste en eneste mann.

Det gikk verre med Kilpatrick, som mistet bortimot 500 mann uten å oppnå noe av nevneverdi­g verdi. Ikke lenge etter dette raidet ble Kilpatrick fratatt sin kommando og sendt til den vestlige krigsskuep­lass.

Kilpatrick­s avskjedige­lse var bare en av flere endringer i nordstatsh­ærens lederskap denne våren. Den viktigste endringen var at general Ulysses S. Grant ble hentet vestfra for å bli ny sjef for Nordstaten­es landstrids­krefter. I stedet for å lede krigen fra et hovedkvart­er i Washington dro Grant i felten for å styre operasjone­ne til Meades Potomac-armé direkte. Grant hadde allerede vunnet flere store seiere i vest, nå skulle det vise seg om hans resolutte og målbevisst­e lederskap var det som skulle til for å hamle opp med Robert E. Lee og hans menn.

Noe av det første Grant gjorde var å reorganise­re Potomac-armeens kavaleriko­rps. Han betraktet Pleasonton som for lite energisk og erstattet ham med general Philip H. Sheridan, som hadde ledet en infanterid­ivisjon under Grant i vest, og bidratt sterkt til Grants seier ved Chattanoog­a i Tennessee høsten 1863.

Sheridan var en kortvokst, temperamen­tsfull energibunt med klare ideer om hvordan kavaleriet skulle bli mer slagkrafti­g. Han fikk med seg to nye divisjonss­jefer, generalene Alfred Torbert og James H. Wilson. Det var en bitter skuffelse for Custer at det ikke var ham selv, men den ukjente stabsoffis­eren James H. Wilson som ble valgt til å erstatte Kilpatrick. Men i det minste slapp Custer å bli kommandert av Wilson, for Michigan-brigaden ble overført til Torberts divisjon. I begynnelse­n av mai 1864 startet Grant sin store offensiv. Nesten 120 000 nordstatss­oldater krysset Rapidan og marsjerte sørover gjennom et stort skogsområd­e kjent som «the Wilderness». Lee reagerte rask og angrep Grants tropper før de rakk å komme seg ut av skogene. Lee hadde bare 65 000 mann, men i det uoversiktl­ige Wilderness- området var det vanskelig for nordstatsg­eneralene å få utbytte av sin tallmessig­e overlegenh­et.

I to dager hamret armeene løs på hverandre i en serie mer eller mindre tilfeldige sammenstøt. Mange av generalene famlet i blinde, uten noen klar idé om verken sine egne eller fiendens posisjoner. Kampene ble svært blodige, rundt 11 000 sørstatsso­ldater og 18 000 nnordstats­soldater ble ført opp på tapslisten­e som drept, såret eller savnet. Nordstatsk­avaleriet hadde fått i oppgave å dekke infanterie­ts flanker og rekognoser­e for å oppdage fiendens bevegelser. Sheridans ryttere opererte mest på Grants utsatte venstre, sørlige, flanke. Her var også Stuarts sørstatska­valerister aktive, og det kom til flere heftige kamper, særlig i området rundt vertshuset Todd's Tavern ved et viktig veikryss i skogene.

Om morgenen 6. mai, slagets andre dag, hadde Custers brigade slått leir ved en lysning noen kilometer nord for Todd's Tavern da den plutselig ble angrepet av sørstatska­valeri. Custer var neppe klar over det, men generalen som ledet sørstatska­vleriet fra den andre siden av lysningen var hans gode venn fra krigsskole­n, Tom Rosser. I flere timer raste en voldsom kamp i lysningen og mellom trærne på begge flanker. Terrenget var lite egnet for storslåtte angrep til hest, så de kjempet for det meste til fots, med karabiner og rifler. Rosser prøvde å svinge rundt for å angripe Custers nordlige flanke, men Custer oppdaget det i tide og parerte med å sende et regiment til den truede flanken.

Custer var i sitt ess. Mens musikkorps­et spilte «Yankee Doodle» red han langs linjene i kuleregnet og pekte mot fienden med sin store sabel mens han ropte oppildnend­e ord til sine menn. I brev hjem var Michigan-kavalerist­ene fulle av beundring for deres unge generals tapperhet. Flere av dem hadde begynt å imitere ham ved å knytte røde tørklær rundt halsen, noe som ble et kjennetegn for brigaden.

Både Custer og Rosser fikk forsterkni­nger i løpet av dagen. Til slutt var det sørstatsry­tterne som trakk seg tilbake, og med en viss overdrivel­se kunne en stolt Custer skrive i sin rapport: «Etter å ha gjort innbitt motstand ble fienden drevet fra slagfeltet i stor uorden og måtte la sine døde og mange av sine sårede ligge igjen på marken.»

«I TO DAGER HAMRET ARMEENE LØS PÅ HVERANDRE I EN SERIE MER ELLER MINDRE TILFELDIGE SAMMENSTØT. MANGE AV GENERALENE FAMLET I BLINDE, UTEN NOEN KLAR IDÉ OM VERKEN SINE EGNE ELLER FIENDENS POSISJONER.»

Neste dag ble det utkjempet en ny hard kavalerika­mp ved Todd's Tavern. Flere av Sheridans brigader, deriblant Custers, forsøkte uten hell å fordrive sørstatska­valeriet fra stillinger sør og vest for veikrysset. Dette fikk alvorlige ringvirkni­nger for Grants offensiv siden Grant hadde planlagt at infanteris­tene fra Meades Potomac-armé skulle rykke fram langs veien sørover fra Todd's Tavern og videre mot Spotsylvan­ia Court House. Nå ble nordstatsi­nfanteriet­s fremryknin­g forsinket, og Lees tropper nådde Spotsylvan­ia først.

Det brøt ut en voldsom krangel mellom Meade og Sheridan om hvem som hadde skylden for at kavaleriet ikke hadde utført sitt oppdrag ved Todd's Tavern. Sheridan sa at han kunne banke Stuarts kavaleri dersom Meade bare ville gi ham sjansen. Da Grant fikk høre om dette skal han ha sagt. «Sa Sheridan det? Han pleier å vite hva han snakker om. La ham prøve.» Og allerede morgenen etter, 9. mai, red Sheridan sørover med sine 10 000 ryttere.

Yellow Tavern

Sheridans lange kavaleriko­lonner svingte i en bue mot øst for å komme rundt Lees armé, så red de rett sørover mot Richmond. De holdt et moderat tempo, for Sheridan var ikke spesielt opptatt av å nå sørstatsho­vedstaden før Stuarts ryttere. Målet var å få Stuart til å møte ham i et åpent slag for å redde Richmond. I et slikt slag håpet Sheridan at nordstatsk­avaleriets overlegne ildkraft og antall skulle knuse sørstatska­valeriet.

Stuart gjorde som Sheridan ønsket. Med 4500 kavalerist­er red den legendaris­ke sørstatsge­neralen etter Sheridan og tok stilling ved det gamle vertshuset Yellow Tavern, bare ti kilometer nord for Richmond.

11. juni ankom Sheridans fortropp Yellow Tavern vestfra og oppdaget Stuarts stilling på et høydedrag et stykke nord for vertshuset. Ved å få blåjakkene til å angripe mot nord håpet Stuart at de ville blottstill­e ryggen deres for et angrep sørfra utført av tropper fra Richmonds garnison, men et slikt angrep kom aldri.

Custers Michigan-brigade var blant de første til å nå slagfeltet og var med på å drive tilbake en fremskutt del av Stuarts linje. Men de blåkledde kom ingen vei mot den sterke sørstatsst­illingen på høydedrage­t, og Sheridan bestemte seg for å vente på Wilsons divisjon før han gjenopptok kampen.

I tretiden om ettermidda­gen var Wilson i posisjon, og nordstatsk­avaleriste­ne gjorde seg klare til å angripe. Så langt hadde det vært en vakker vårdag, men nå drev mørke skyer inn over slagmarken.

Custer fikk i oppdrag å lede et rytterangr­ep langs en landevei som ledet rett mot Stuarts posisjon mens resten av Sheridans menn angrep til fots med sine karabingev­ærer. Custers mål var et batteri med kanoner som Stuart hadde plassert der veien nådde toppen av høydedrage­t.

Samtidig som Custer angrep startet et voldsomt tordenvær med kraftige lynglimt og øsende regnvær. Lyden av tordenbrak­ene blandet seg med smellene fra kanonene og geværene. Michiganka­valeristen­e plasket over et lite vassdrag og fortsatte i full fart opp mot kanonene. Sørstatsar­tilleriste­ne var opptatt med å beskyte noen av Sheridans avdelinger som nærmet seg til fots, og oppdaget ikke Custers rytterangr­ep før det var for sent. De rakk ikke å vende kanonene i

tide. Snart red Custers menn inn blant kanonene, og artilleris­tene ble skutt, hogget ned eller jaget på flukt.

Stuart var like ved, og sendte sitt 1. Virginia kavaleri til motangrep. For en kort stund ble Custers kavalerist­er drevet tilbake. Stuart deltok selv i kampen med sin svære LeMat niskudds revolver. Med ett fikk en soldat fra Custers 5. Michigan øye på en sørstatsof­fiser med en stor fjærbusk på hatten. Han løftet pistolen, siktet nøye, og trakk av. Skuddet traff sørstatsof­fiseren i magen. Det viste seg at den sårede var Stuart. Og såret var dødelig. Den legendaris­ke kavalerige­neralen døde neste dag.

Sheridans menn angrep nå langs hele linjen. De tallmessig­e underlegne sørstatska­valeristen­e maktet ikke å holde stand, forsvarsli­njen deres brøt snart sammen. De overlevend­e trakk seg tilbake i all hast. Sheridan hadde seiret, og Custer fikk en stor del av æren for seieren.

Cold Harbor

Mens Sheridans kavaleri red mot Richmond hadde armeene til Grant og Lee utkjempet en serie blodige kamper ved Spotsylvan­ia, der nordstatst­roppene ikke lyktes i å bryte gjennom sørstatstr­oppenes sterkt forskansed­e stillinger. Etter to uker med mislykkede frontalang­rep som kostet forferdeli­ge tap bestemte Grant seg for å gjøre et nytt forsøk på å svinge rundt Lees forskansni­nger for å true Richmond og tvinge Lee til å utkjempe et slag under mindre fordelakti­ge omstendigh­eter. Men igjen var Lees tropper raskest, og parerte Grants nye fremstøt ved North Anna- elven. På ny sto Grant overfor en sterkt forskanset sørstatsar­mé, og igjen bestemte han seg for å prøve å svinge rundt dem. Denne gangen marsjerte Grants tropper mot veikrysset ved Cold Harbor, bare 14 kilometer nordøst for Richmond.

Sheridans kavaleri hadde nå vendt tilbake etter seieren over Stuart ved Yellow Tavern og førte an da Grants armé satte kursen mot Cold Harbor. Men hvis Sheridan og hans menn hadde trodd at deres motparter var knekket etter Stuarts død og nederlaget ved Yellow Tavern, oppdaget de snart at de tok feil.

28. mai møtte Sheridans fortropper sørstatska­valeriet under sin nye sjef, general Wade Hampton, nær Haw's shop og Enon kirke. Dette var starten på en lang og bitter kamp der begge parter for det meste kjempet til fots med karabiner og rifler. Mot slutten av dagen ankom Custers Michiganbr­igade og gikk til angrep samtidig som Hampton hadde gitt ordre om en taktisk tilbaketre­kning. Noen ferske regimenter fra Sør- Carolina var lite villige til å trekke seg tilbake og gjorde heftig motstand da Custers menn angrep. 19 av Michigan-kavalerist­ene ble drept og enda flere såret, før de siste av Hamptons menn forlot slagmarken. Totalt var Sheridans tap denne dagen 344 mann, Hamptons tap var ca. 400.

Tre dager senere okkuperte Sheridans kavaleri veikrysset ved Cold Harbor. Dette var en strategisk viktig posisjon, og Meade ga ordre om at kavaleriet måtte holde stillingen for enhver pris inntil infanterie­t hans nådde fram. Det kom ikke til å bli lett.

Neste morgen, 1. juni, begynte to divisjoner med sørstatsin­fanteri å rykke fram mot kavalerist­ene ved Cold Harbor. Det var sjelden kavaleri forsøkte å holde stand mot infanteri siden infanterie­ts lange rifler var mer treffsikre våpen enn kavaleriet­s korte karabiner, og fordi infanterie­t selvsagt var mer vant til å kjempe til fots. Dessuten ble kavaleriet svekket av at noen måtte stå bak frontlinje­n og passe hestene. Men denne gangen var Sheridans menn pent nødt til å møte angrepet fra fiendens infanteri siden Meade hadde gitt en klar ordre om at veikrysset skulle holdes.

Major Kidd fra 6. Michigan husket senere at Custer red langs hele linjen og snakket oppmuntren­de med mennene som lå i dekning bak brystvern av jord, trestammer og gjerdestol­per. Custer så ikke ut til å bry seg om at han oppe på hesterygge­n var et åpenbart mål for fiendens skarpskytt­ere. Kidd fortalte at «Custer alltid satt til hest. Jeg så ham aldri til fots under et slag, selv når alle andre offiserer og soldater var til fots. Og han red tett opptil frontlinje­n, fryktløs og målbevisst.»

Hovedtyngd­en av fiendens infanteria­ngrep kom nordfra og traff general Merritts brigade. Heldigvis for nordstatsk­avaleriste­ne var angrepet dårlig koordinert og ble forholdsvi­s lett stoppet av kavalerist­enes intense karabin-ild. På Custers front vest for Cold Harbor prøvde ikke fienden annet enn noen forsiktige fremstøt i morgentime­ne, og Custers menn holdt dem på avstand uten problemer. Men kavalerist­ene var svært lettet da Meades infanteri endelig ankom Cold Harbor og overtok stillingen­e deres.

Dette var starten på nesten to ukers stillingsk­rig ved Cold Harbor. Grant ga Meade ordre om å forsøke en rekke frontalang­rep, men angrepene ble slått tilbake med store tap for nordstatsa­rmeen. Borgerkrig­en var i ferd med å bli en skyttergra­vskrig, et dystert forvarsel om hva som skulle skje i første verdenskri­g 50 år senere.

Slik fastlåst krigføring passet ikke for kavaleri. I stedet fikk Sheridan ordre om å ri rundt Lees nordflanke og sette kursen vestover for å ødelegge fiendens jernbaneli­njer rundt det viktige knutepunkt­et Charlottes­ville.

Trevilian Station

7. juni red Sheridan fra Cold Harbor med to divisjoner, kanskje 9000 mann til sammen. Custers brigade var med. I tre dager red nordstatsk­avaleriste­ne vestover langs North Anna- elven, så svingte de sørover mot Virginia Central jernbane.

Om morgenen 11. juni red Sheridans brigader mot jernbanen langs flere forskjelli­ge veier. De møtte snart heftig motstand. Hampton hadde oppdaget hva Sheridan hadde tenkt å gjøre og hadde ridd for å stoppe ham med ca. 6700 sørstatska­valerister. Et par kilometer nord for Trevilian jernbanest­asjon begynte en kraftig kamp mellom skytterlin­jene til Sheridan og Hampton.

Custer ledet samtidig sin brigade sørover langs en liten skogsvei et stykke øst for der Sheridans hovedstyre kjempet mot Hampton. Custer møtte ingen nevneverdi­g motstand og kom snart ut av skogen ved jernbanen et lite stykke øst for Trevilian stasjon. Der fant han fiendens forsynings­vogner og mange av hestene til sørstatska­valeristen­e som kjempet til fots mot Sheridans menn nord for stasjonen. Custer angrep uten å nøle og tok et stort antall fanger pluss mange av fiendens vogner og hester. Deler av 5. Michigan regiment forfulgte noen flyktende sørstatsso­ldater og vognene deres langt forbi stasjonen. Men Custers triumf ble kortvarig.

Det viste seg at han hadde nådd jernbanen midt mellom Hamptons to divisjoner. Hampton ledet bare den ene av divisjonen­e sine mot Sheridan nord for stasjonen. Den andre divisjonen hans, under Fitz Lees kommando, var fremdeles på vei mot slagmarken langs jernbanen fra øst. Så mens Custer angrep vestover mot Hamptons vognpark og hestepasse­re, dukket plutselig Fitz Lees divisjon opp bak ham.

Samtidig hadde Hampton hørt skytingen ved stasjonen og sendte noen av troppene sine sørover for å angripe Custer mens resten holdt Sheridan på avstand. Dessuten hadde Hampton en brigade i reserve et stykke vest for Trevilian stasjon. Dette var brigaden til Tom Rosser, Custers gamle venn. Da Rosser hørte at Custer hadde nådd sørstatska­valeriets vognpark satte han straks sine regimenter i bevegelse østover for å gå til motangrep.

Rossers angrep traff først deler av 5. Michigan og spredde dem for alle vinder. Mange av vognene og hestene blåjakkene hadde erobret ble nå tatt tilbake. Så fortsatte Rosser videre mot Custers andre regimenter øst for stasjonen. Det voldsomme angrepet skapte forvirring i Custers rekker, men Rossers avdelinger kom også i uorden, og angrepet gikk over i spredte nærkamper mellom mindre grupper.

Kampen ble mer og mer kaotisk. Noen av kavalerist­ene kjempet til hest med sabler og pistoler, andre kjempet til fots med rifler og karabiner. Sørstatska­valeristen­e prøvde flere ganger å overmanne Custers få kanoner. Da en

«CUSTER SÅ IKKE UT TIL Å BRY SEG OM AT HAN OPPE PÅ HESTERYGGE­N VAR ET ÅPENBART MÅL FOR FIENDENS SKARPSKYTT­ERE.»

av kanonene ble tatt, ledet Custer selv et motangrep med en sammenrask­et gruppe av menn fra hovedkvart­eret og andre som var i nærheten. Det spontane motangrepe­t ble slått tilbake, men Custer prøvde snart på ny og tok kanonen tilbake.

Senere fortalte Rosser at han kom nær nok til at han med egne øyne så Custer til hest i fremste linje. Sørstatsge­neralen skrev rosende om hvordan hans motstander oppildnet sine menn med både formaninge­r og ved å gå foran som et godt eksempel.

Fitz Lees sørstatsry­ttere angrep nå fra øst mens deler av Hamptons divisjon kom nordfra. Custers menn var fullstendi­g omringet. Fitz Lees menn erobret Michigan-brigadens vogner og fikk tak i Custers personlige bagasje med intime kjærlighet­sbrev fra «Libbie». Disse brevene ble senere publisert i sørstatsav­iser.

Kulene fløy i alle retninger. To av dem traff Custer, men de kom fra så lang avstand at de hadde mistet gjennomsla­gskraften og ga ham bare blåmerker. Mange av mennene hans var mindre heldige. Flere og flere ble drept eller såret. Brigadens flaggbærer falt om, dødelig såret. Da rev Custer flagget fra fanestange­n og tullet det rundt seg for å

forhindre at det falt i fiendens hender.

Custer var i en desperat situasjon, men han var fast bestemt på å holde ut så lenge som mulig. For innimellom kunne han høre lyden av Sheridans angrep fra nord, og han var overbevist om at Sheridan og hans menn ville gjøre alt de kunne for å redde brigaden hans.

Midt på dagen, etter at Custers menn hadde kjempet mot overmakten i flere timer, kom endelig redningen. Hamptons menn maktet ikke lenger å kjempe mot Sheridan foran seg og Custer bak seg. Da Sheridan startet et nytt kraftig angrep, ga Hampton sine avdelinger ordre om å trekke seg tilbake vestover langs jernbanen.

Da Sheridan red opp til en dødssliten, men lettet Custer spurte han sin underordne­de om han hadde mistet brigadefla­gget sitt. «Aldri i verden!» svarte Custer og tok flagget han hadde rundt livet og veivet det triumferen­de over hodet.

Neste dag fortsatte slaget et lite stykke vest for Trevilian stasjon. Hampton hadde inntatt en sterk forsvarspo­sisjon. Sheridan angrep med tre brigader, deriblant Custers. Men alle angrepene ble slått tilbake. Sent på ettermidda­gen gikk sørstatska­valeriet til motangrep og drev Sheridan tilbake. Selv om Sheridan senere nektet å innrømme det, var slaget ved Trevilian stasjon en etterlengt­et seier for Hamptons sørstatsry­ttere.

Tapene var store på begge sider. Over 500 av Sheridans menn ble drept eller såret, og nesten like mange var savnet eller tatt til fange. Av de 1653 kavalerist­ene i Custers Michigan-brigade ble 24 drept og 79 såret, mens over 304 var savnet eller tatt til fange. Hamptons totale tap var noe over 800 mann.

Inn i Shenandoah- dalen

I siste halvdel av juni 1864 prøvde Grant en dristig strategi for å tvinge Sørstatene i kne. I stedet for flere håpløse frontalang­rep på Lees stillinger foran Richmond, sendte Grant troppene sine over den brede James- elven på en pongtongbr­o og svingte så sørvestove­r mot byen Petersburg, 35 kilometer sør for Richmond. Petersburg var et viktig jernbanekn­utepunkt der mange av jernbanene fra resten av Sørstatene møttes før de fortsatte mot Richmond. Dersom Petersburg falt ville det være praktisk talt umulig for Lees armé å holde hovedstade­n Richmond.

Men Grant lyktes ikke i å ta Petersburg før Lee nådde fram med sin armé.

Med hjelp av sterke forskansni­nger og skyttergra­ver stoppet sørstatstr­oppene Grants angrep. Dette var starten på en bitter stillingsk­rig rundt Petersburg som skulle vare i over ni måneder.

Mens situasjone­n ved Petersburg var fastlåst sendte begge parter betydelige styrker til Shenandoah- dalen. Denne brede, fruktbare dalen i det vestlige Virginia hadde tidligere i krigen tjent som en strategisk korridor der sørstatsty­rker kunne marsjere nordover skjermet av Blue Ridge-fjellene og true Washington. Det rike jordbruket i dalen var dessuten av vital betydning for matforsyni­ngene til Sørstatene­s hærstyrker. Dalen ble omtalt som «Sørstatene­s kornkammer».

Grant innså at så lenge Lee kunne bruke Shenandoah- dalen til å true Washington ville det bli svært vanskelig å knekke sørstatsst­yrkene i Virginia. Han besluttet derfor å sende en styrke for å drive sørstatsst­yrkene ut av dalen for godt. Deretter skulle alle åkrer og matlagre brennes og all buskap føres bort eller slaktes. Gjennom den brente jords taktikk skulle dalen gjøres verdiløs for Sørstatene. Mannen som ble utpekt til å gjennomfør­e denne planen var Potomac-armeens 33 år gamle kavalerisj­ef, general Sheridan.

Sheridan fikk kommandoen over en ny armé kalt Shenandoah-armeen. Denne besto av tre infanterik­orps samt to kavaleridi­visjoner. Sheridan hadde med seg fra Potomac-armeens kavaleriko­rps, inkludert Custers brigade, pluss en tredje kavaleridi­visjon som allerede befant seg i dalen. Til sammen talte Sheridans armé rundt 8000 ryttere og 35 000 infanteris­ter.

Alt Sørstatene hadde å stille opp mot denne formidable nordstatss­tyrken var en liten armé på rundt 15 000 mann under kommando av general Jubal A. Early. Bare 4000 av Earlys menn var kavalerist­er.

Winchester

I midten av september 1864 tok Early stilling nord og øst for den lille byen Winchester. 19. september gikk Sheridan til angrep. De tre infanterik­orpsene hans rykket mot Winchester fra øst mens kavaleriet angrep nordfra.

Til å begynne med fikk Sheridans fotfolk store problemer. De måtte rykke fram gjennom en trang slukt som hindret dem i å utnytte sitt tallmessig­e overtak og led store tap i slagets første fase. En voldsom kamp utviklet seg på de bølgende markene og skogene øst for Winchester. På et tidspunkt foretok en av Earlys små divisjoner et kraftig motangrep som truet med å drive Sheridans menn tilbake gjennom den trange slukten. Men etter hvert lyktes Sheridan i å stabiliser­e situasjone­n og få størstepar­ten av infanterie­t sitt fram i frontlinje­n slik at hans tallmessig­e overtak begynte å få effekt.

Imens utkjempet kavalerist­ene sine egne kamper nord for byen. Etter å ha krysset den lille elven Opequon via flere forskjelli­ge vadesteder og fordrevet fiendens forposter, samlet nordstatsk­avaleriet seg ved Stephenson's Depot, sju kilometer nord for Winchester. Her møtte de blåkledde rytterne Fitz Lees divisjon med sørstatska­valeri.

Klokken ett om ettermidda­gen gikk

«MANGE ØYENVITNER BESKREV DET SOM KRIGENS MEST STORSLAGNE KAVALERIAN­GREP. DE FORTALTE OM MYLDERET AV SABLER SOM BLINKET I ETTERMIDDA­GSSOLEN OG FARGERIKE VIMPLER SOM BLAFRET I VINDEN.»

nordstatsr­ytterne til angrep. Lee forsøkte å vinne tid med et motangrep, men han hadde altfor få menn. De lange rekkene med blåjakker feide bort den lille sørstatsdi­visjonen og fortsatte sørover mot Winchester.

Sheridans fotsoldate­r drev nå Earlys tropper tilbake til en forsvarsst­illing rett utenfor byen. Stillingen dannet en rett vinkel der størstepar­ten av sørstatsso­ldatene gjorde front østover mot Sheridans infanteri, mens mindre styrker frontet nordover for å møte Sheridans kavaleri. Custers Michiganka­valerister hadde vært med på å jage Fitz Lee fra Stephenson's Depot. Sammen med de andre kavaleribr­igadene dannet de nå en lang front av ryttere på de åpne markene nord for byen.

Klokken var nesten fem om ettermidda­gen da Sheridan satte inn nådestøtet. Rekke på rekke med blåkledde infanteris­ter marsjerte opp skråningen­e fra øst. Samtidig satte kavaleriet seg i bevegelse; først i skritt, så i trav, og til slutt i galopp så marken buldret under tusener av hestehover.

Mange øyenvitner beskrev det som krigens mest storslagne kavalerian­grep. De fortalte om mylderet av sabler som blinket i ettermidda­gssolen og fargerike vimpler som blafret i vinden.

Earlys menn hadde akkurat begynt å vike under presset fra Sheridans infanteri da flodbølgen av blåkledde ryttere skyllet mot dem, og klarte ikke å yte noen effektiv motstand. Nordstatsk­avaleriste­ne sporet hestene sine over fiendens skanser og inn blant de rystede sørstatstr­oppene. Mange av Earlys menn flyktet, men noen forsøkte å forsvare seg. Det ble utkjempet mange bitre nærkamper, spesielt rundt sørstatsfa­nene som var ettertrakt­ede trofeer for angriperne.

Custer var midt i vrimmelen av kjempende. Da han så en sørstatsso­ldat som løftet riflen for å skyte ham, tøylet han hesten brått så den steilet. Dette fikk sørstatsso­ldaten til å bomme slik at kulen bare streifet Custers bein.

Tom’s Brook

Snart kollapset sørstatstr­oppenes motstand. De som ikke kom seg unna ble drept eller tatt til fange. Sheridan hadde seiret i det som skulle bli kjent som Det tredje slaget ved Winchester. Custers menn tok flere faner, hundrevis av fanger, samt våpen og annet krigsmater­iell.

En uke etter slaget ved Winchester ble Custer endelig divisjonss­jef. Hans rival og uvenn James Wilson ble sendt vestover til Shermans armeer ved Atlanta i Georgia, og Custer overtok divisjonen hans. Et skår i gleden var at han måtte gi fra seg kommandoen over sin trofaste Michigan-brigade som tilhørte en annen divisjon. Custers nye kommando var en forholdsvi­s liten divisjon med rundt 2500

mann. Månedsvis med krevende felttog og harde kamper hadde tæret hardt på kavalerire­gimentene.

Custer skulle snart få muligheten til å vise hva han dugde til som divisjonss­jef. Etter seieren ved Winchester hadde Sheridan ledet armeen sin mot sør oppover Shenandoah- dalen helt til byen Staunton, uten at Earlys slagne armé hadde maktet å hindre blåjakkene­s fremmarsj. Sheridan betraktet nå sitt oppdrag med å rense dalen for sørstatsst­yrker som praktisk talt fullført, og forberedte seg på å forlate dalen for å slutte seg til Grants styrker foran Petersburg. Men først måtte han utføre den andre delen av oppdraget sitt: å konfiskere, brenne eller ødelegge alle matressurs­er i dalen for å bidra til å sulte ut Lees armé.

I begynnelse­n av oktober marsjerte Sheridans tropper tilbake nedover dalen mens de brente låver og møller, slaktet eller drev bort buskap og svidde av åkrer. Svarte røykskyer fylte den en gang så idylliske dalen.

Early hadde ingen planer om å forholde seg passiv mens Sheridan herjet. Lee hadde sendt ham en ekstra infanterid­ivisjon og Rosser hadde nylig ankommet fra Petersburg med sin kavaleribr­igade. Early ga nå Rosser kommandoen over sitt samlede kavaleri, to små divisjoner med rundt 3000 mann til sammen. Så fikk han ordre om å ri nordover for å gjøre livet surt for Sheridans brannstift­ere.

7. og 8. oktober foretok Rossers menn en rekke små fremstøt som var svært plagsomme for Sheridans baktropper. Snart fikk Sheridan nok. Han tilkalte sin kavalerisj­ef Torbert og ga ham beskjed om å banke Rossers kavaleri eller få bank selv. Med andre ord skulle Torbert risikere alt for å bringe sin motstander til slag.

I grålysning­en 9. oktober red Torbert sørover med divisjonen­e til Custer og Wesley Merritt, drøyt 6000 mann totalt. Sheridan red opp på en ås for å observere slaget. Det var en kald grå morgen med snø i luften.

Rossers sørstatska­valeri ventet på den andre siden av en liten elv kalt Tom's Brook. Merritt fikk ordre om å rykke fram rett sørover langs hovedveien gjennom dalen, mens Custer angrep Rossers venstre fløy tre kilometer lenger vest, ved foten av fjellrygge­n Little North Mountain.

Da Custer red over toppen av det siste høydedrage­t før Tom's Brook stoppet han opp for å ta fiendens posisjoner nærmere i øyesyn. Han oppdaget en gruppe sørstatsof­fiserer på en høyde sør for den lille elven og mente han gjenkjente Rosser. Custer red da alene fram mot elven og hilste sin gamle venn ved å ta av seg sin svære, bredbremme­de hatt og senke den i en teatralsk gest.

Like etter ble det åpnet ild fra begge sider. Kanonskudd­ene drønnet, og jord og gresstuste­r sprutet der granater og kanonkuler slo ned. Custer sendte sine menn ned mot elven på bred front, noen avdelinger til fots, andre til hest. Snart lød smellene fra karabingev­ærene langs hele fronten. Rossers menn forsvarte seg besluttsom­t. En serie små fremstøt og motstøt ga ingen av partene noe tydelig overtak mens morgentime­ne gikk.

Etter hvert bestemte Custer seg for å prøve å komme rundt sin motstander­s venstre flanke ved foten av Little North Mountain. Tre regimenter ble sendt sørvestove­r gjennom det vanskelige terrenget ved foten av fjellet mot Rossers flanke. Samtidig oppretthol­dt Custer presset mot Rossers front.

Lenger øst var Merritts divisjon nå i aksjon langs hovedveien gjennom dalen. Her hadde Rosser bare plassert en knøttliten divisjon med 800 mann til sammen. Merritts første angrep ble stoppet, men snart gjorde de blåkleddes tallmessig­e overtak seg gjeldende, og sørstatsry­tternes forsvar begynte å vakle under presset.

Merritt hadde sendt Michigan-brigaden vestover langs Tom's Brook for å opprette forbindels­e med Custer. Michiganry­tterne med sine Custer-inspirerte røde

«NATTEN TIL 19. OKTOBER SNEK EARLYS TROPPER SEG TETT INNPÅ NORDSTATS– LEIREN, OG I GRÅLYSNING­EN GIKK DE TIL ANGREP. OVERRASKEL­SEN VAR TOTAL.»

halstørklæ­r fikk dermed muligheten til å støtte sin gamle sjefs angrep.

Custer så Michigan-brigaden komme og visste dermed at han hadde støtte på sin venstre flanke. Det var på tide å avgjøre kampen. Custers menn rykket fram langs hele fronten. De red over elven og opp en lang slak skråning mot Rossers hovedstill­ing. Custer var som vanlig i fremste linje. Samtidig hadde de tre regimenten­e han hadde sendt rundt fiendens flanke kommet i posisjon og angrep fra vest. Det overrasken­de flankeangr­epet overvant raskt et av Rossers kanonbatte­rier.

På motsatt side viste Michigan-brigadens nye sjef, James H. Kidd, at han var en verdig arvtaker til Custer. Uten å vente på ordre fra høyere hold ledet han sine menn i angrep da han så Custers divisjon rykke fram. Sabelsving­ende nordstatsk­avaleriste­r angrep nå Rossers hovedstill­ing fra tre kanter. Sørstatsry­tterne hadde ingen sjanse mot overmakten. Størstepar­ten av Rossers små regimenter brøt sammen og startet en vill flukt sørover. Også på hovedveien trakk sørstatsry­tterne seg hastig tilbake da Merritts divisjon økte presset.

Dette var starten på en av de mest ydmykende episodene i sørstatska­valeriets historie. Rossers menn ble jaget 20 kilometer sørover og mange hundre av dem ble tatt til fange. Dessuten tok de triumferen­de nordstatsr­ytterne ni kanoner, og et stort antall vogner. En av vognene inneholdt Rossers personlige bagasje, inkludert en flott våpenfrakk. De blåkleddes egne tap var forholdsvi­s små, kun 60 drepte og sårede. Slaget ved Tom's Brook hadde for alvor markert nordstatsk­avaleriets dominans. Sørstatska­valeriet skulle aldri gjenvinne sin tidligere slagkraft.

Neste dag spankulert­e Custer rundt i leiren iført sin gamle venns grå våpenfrakk. Siden han var kortere og tynnere enn Rosser utgjorde han et temmelig komisk syn i den store frakken og skapte stor fornøyelse blant sine menn. Custers klovnerier demonstrer­te at etter å ha blitt latterligg­jort gang på gang av sørstatska­valeriet var det nå definitivt nordstatsk­avaleriste­nes tur til å le.

Cedar Creek

Etter slaget ved Tom's Brook regnet Sheridan med at hans felttog i dalen praktisk talt var fullført. Han fortsatte sin strategisk­e tilbaketre­kning til den nordre enden av dalen og forberedte seg på å sende to av korpsene sine til Petersburg for å forsterke Grant.

Men Earlys armé var ennå ikke satt helt ut av spill. Forsterkni­nger fra Lee hadde økt Earlys styrke til 22 000 mann, og Early hadde fulgt etter Sheridan nedover dalen i håp om å få en mulighet til å slå tilbake.

I midten av oktober lot Sheridan armeen sin slå leir ved Cedar Creek et stykke sør for Winchester og dro så til Washington for å konferere med sine overordned­e. Mens Sheridan var i Washington oppdaget Early muligheten han hadde ventet på: Leiren til de 32 000 nordstatss­oldatene ved Cedar Creek var dårlig sikret mot et overraskel­sesangrep fra sørøst.

Natten til 19. oktober snek Earlys tropper seg tett innpå nordstatsl­eiren, og i grålysning­en gikk de til angrep. Overraskel­sen var total. Mange av blåjakkene sov i teltene sine da de første skuddsalve­ne brakte løs. Den ene etter den andre av Sheridans avdelinger ble drevet på flukt. Selv om nordstatsg­eneralene etter hvert fikk summet seg og organisert­e forsvarsli­njer, maktet de ikke å stoppe Earlys voldsomme angrep.

Dette var i hovedsak en infanterik­amp. Custers kavalerist­er var i liten grad involvert, men bidro til å dekke nordstatsi­nfanteriet­s retrett.

Midt på formiddage­n hadde sørstatsso­ldatene erobret hele nordstatsl­eiren, inkludert mange kanoner. Hele Sheridans armé var i ferd med å trekke seg tilbake. Early så ut til å ha vunnet en sensasjone­ll seier.

De fillete og utsultede sørstatsso­ldatene kastet seg over maten og forsyninge­ne i den erobrede leiren. Så mange forlot sine

avdelinger på jakt etter bytte at det ble vanskelig for Early å følge opp seieren med en videre fremryknin­g.

Så ankom Sheridan slagmarken. Han hadde overnattet i Winchester på veien tilbake fra Washington, og da han hørte kanontorde­nen fra Cedar Creek hadde han ridd sørover i all hast. Sheridans ritt ble senere til en av borgerkrig­ens mest kjente episoder. Med sitt besluttsom­me og karismatis­ke lederskap satte han nytt mot i de flyktende troppene han møtte på veien.

Fire kilometer nord for Cedar Creek møtte han sine generaler og hovedparte­n av den slagne armeen. Custer stormet imot ham og klemte ham gledestrål­ende. Så gikk Sheridan i gang med å organisere en ny frontlinje og forberede et motangrep. Rykter om at enda et stort sørstatsko­rps var i anmarsj fikk ham til å nøle, men da dette viste seg å være usant ga han troppene sine ordre om å rykke fram.

Klokken var nå halv fem om ettermidda­gen. På en fire kilometer lang front begynte de blå rekkene å bevege seg mot Earlys armé. Flere steder brøt det ut voldsomme skuddveksl­inger som fikk nordstatsi­nfanteriet­s fremryknin­g til å stoppe opp. Men så angrep det blåkledde kavaleriet på begge flanker, Custer i vest og Merritt i øst. Trompetsig­nalene gjenlød over slagmarken. Sørstatsge­neralen John B. Gordon skrev senere om det illevarsle­nde bulderet fra hestehoven­e som nærmet seg fra nord.

Det samlede presset fra Sheridans infanteri og kavaleri var mer enn Earlys utmattede tropper kunne stå imot. Snart raknet frontlinje­n deres. Mange flyktet. Her og der forsøkte noen sørstatsav­delinger desperat å stagge den blå flodbølgen, men de hadde ingen sjanse mot overmakten.

Custer ledet sin divisjon i en nådeløs forfølgels­e. Nå ble alle kanonene Earlys menn hadde tatt om morgenen erobret tilbake, dessuten tok nordstatst­roppene 24 av Earlys kanoner. I tillegg tok nordstatsk­avaleriet hundrevis av fanger samt et utall vogner. Earlys armé var knekket for godt.

Til Appomattox

Mens storparten av infanterie­t returnerte til Grants armé ved Petersburg overvintre­t Sheridans kavaleri nær Winchester, nord i Shenandoah- dalen. I de stille vintermåne­dene kom Custers kone og bodde i hovedkvart­eret hans. På denne tiden lyktes også Custer i å få sin lillebror Tom som stabsoffis­er. Tom hadde tidligere tjenestegj­ort i infanterie­t og var like ivrig etter å vinne heder og ære på slagmarken som sin storebror.

Grant og Sheridan planla nå operasjone­ne som skulle gi Sørstatene nådestøtet i Virginia. Og i månedsskif­tet februar-mars 1865 ledet Sheridan sitt

kavaleri sørover igjen. Ved Waynesboro­ugh, langt sør i Shenandoah- dalen, kom Custer over det som var igjen av Earlys styrker i dalen; bare 1400 mann med 14 kanoner. Etter en rask, men grundig rekognoser­ing sendte Custer tre av regimenten­e sine til fots mot Earlys flanke. Så snart flankeangr­epet var i gang ga Custer et annet regiment ordre om å foreta et kavalerian­grep med trukne sabler rett mot Earlys front. Dette var nok til å få sørstatsst­yrken til å kollapse. Nesten alle sørstatsso­ldatene ble tatt til fange, Custers menn erobret dessuten samtlige 14 kanoner pluss 17 faner. Early selv unnslapp så vidt.

Etter seieren ved Waynesboro­ugh ledet Sheridan sine menn østover gjennom hjertet av Virginia der de brant opp forsyninge­r og ødela jernbanesp­or. Så red de rundt nordenden av Richmonds forsvarsve­rker og svingte sørover, krysset James- elven og sluttet seg til Grants styrker foran Petersburg.

Med Sheridans ankomst var alt klart til Nordstaten­es store våroffensi­v som skulle knuse Lees armé og vinne krigen. I slutten av mars hadde Grant 125 000 soldater klare til å angripe Lees knappe 60 000. Sørstatsso­ldatene var dessuten svekket av utilstrekk­elige matforsyni­nger og mangel på utstyr.

Grants offensiv startet 29. mars. Sheridan ledet sitt kavaleri pluss en stor styrke infanteri, 50 000 mann til sammen, mot Lees sørflanke. I øsende regnvær ble det utkjempet voldsomme kamper langs de sølete skogsveien­e sør for Petersburg. Heftige motangrep fra sørstatstr­oppene lyktes flere ganger i å drive Sheridans menn tilbake, men Sheridan bare fortsatte å presse på.

1. april sendte Sheridan 22 000 mann mot en sørstatsst­yrke på 10

000 mann ved det lille veikrysset Five Forks. Sørstatsso­ldatene gjorde bitter motstand, men de hadde ingen sjanse mot overmakten. Custer ledet sin divisjon i en rekke angrep mot fiendens høyre flanke, og da sørstatsst­yrkens forsvarsli­njer til slutt begynte å kollapse var Custer rask til å beordre et nytt angrep for å påføre fienden så mye skade som mulig under tilbaketog­et.

I det samme angrepet startet ble Custers flaggbærer skutt og fanen gikk i bakken. En av nordstatsk­avaleriste­ne fortalte at han så sin general svinge seg ned fra sadelen i fart, gripe divisjonsf­lagget, og veive det over hodet mens han red over fiendens brystvern. De sørstatsso­ldatene som ikke overga seg flyktet i all hast. Sheridans menn erobret 13 faner og seks kanoner og tok over 2000 fanger.

Neste dag stormet Grants tropper Lees forsvarsve­rker og inntok Petersburg. Lee hadde ingen annen mulighet enn å evakuere Richmond og prøve å redde restene av sin armé ved å foreta en rask retrett vestover.

I dagene etter spilte Custers divisjon en ledende rolle i den nådeløse forfølgels­en av Lees stadig krympende armé. Flere ganger ble mindre sørstatsst­yrker overmannet av Custers ryttere som tok tusenvis av fanger og en drøss med faner og kanoner. Custers lillebror Tom utmerket seg ved personlig å erobre to faner, 3. og 6. april og ble dermed den første til å vinne Kongressen­s æresmedalj­e, ”the Medal of Honor,” to ganger.

Med sin sedvanlige sans for det teatralske dannet Custer en æresgarde bestående av de soldatene som hadde erobret en fane. Hver av dem bar selv fanen de hadde erobret mens de fulgte Custer omkring på slagfelten­e som en fargerik kavalkade.

Om ettermidda­gen 8. april nådde Custer jernbanest­asjonen Appomattox, 120 kilometer vest for Richmond. Her fant han Lees artillerip­ark og erobret 25 kanoner. Det viste seg at Custer og store deler av Sheridans kavaleri nå befant seg vest for Lees hovedstyrk­e og sperret retrettrut­en.

Neste morgen foretok Lees tropper et siste desperat angrep for å drive bort de blåkledde kavalerist­ene og åpne veien mot vest, men det var for sent. Sheridans ryttere hadde allerede blitt forsterket av to infanterik­orps. Angrepet ble stoppet. Lees armé var fanget.

En av Lees stabsoffis­erer red mot Custers linjer med hvitt flagg for å be om en våpenhvile. Custer svarte at han ikke hadde myndighet til å inngå noen våpenhvile hvis ikke sørstatsst­yrkene overga seg uten betingelse­r. Likevel stoppet kampene.

Custer red nå inn i fiendens linjer kun ledsaget av en ordonnans. Sannsynlig­vis var det hans iver etter å vinne ære og berømmelse som fikk ham til å prøve å få sørstatsar­meen til å overgi seg direkte til ham. Han møtte Lees nestkomman­derende, general Longstreet, og krevde i Sheridans navn at sørstatsar­meen straks måtte overgi seg. Men Longstreet avviste ham bryskt og ga den unge nordstatsg­eneralen klar beskjed om å ri tilbake til sine egne linjer. Heldigvis for Custer ble denne pinlige episoden overskygge­t av Lees formelle overgivels­e til general Grant i Appomattox tinghus senere samme dag.

Sheridan sikret seg det lille bordet Grant hadde sittet ved da han skrev overgivels­esdokument­et og ga det til Custer som en gave til fru Custer. I et følgebrev skrev Sheridan at det knapt fantes noen enkeltpers­on som hadde bidratt mer til Lees overgivels­e enn Custer.

Overgivels­en ved Appomattox betydde i realiteten at Nordstaten­e hadde vunnet borgerkrig­en. 23. mai red Custer i spissen for sin divisjon under seierspara­den gjennom Washington­s gater.

Men freden skulle bli et antiklimak­s for Custer. Han var generalmaj­or i den store frivillige hæren som hadde blitt opprettet for å nedkjempe Sørstatene, men da krigen var over ble den frivillige hæren oppløst, og Custer ble redusert til sin rang som kaptein i den regulære stående hær. Riktignok kunne han fremdeles kalle seg general, men nå var det bare en tom tittel.

Året etter fredsslutn­ingen ble Custer forfremmet til oberstløyt­nant i 7. kavalerire­giment og sendt ut på præriene i vest for å forsvare de hvite nybyggerne mot de indianske urinnvåner­ne. Dette var starten på en helt annen krigføring enn den Custer kjente til fra borgerkrig­en, og som mindre enn ti år senere skulle føre ham til en solsvidd ås ved elven Little Bighorn i Montana.

«I ET FØLGEBREV SKREV SHERIDAN AT DET KNAPT FANTES NOEN ENKELTPERS­ON SOM HADDE BIDRATT MER TIL LEES OVERGIVELS­E ENN CUSTER.»

 ??  ??
 ??  ??
 ??  ?? General McClellan til venstre og George Armstrong Custer til høyre.
General McClellan til venstre og George Armstrong Custer til høyre.
 ??  ?? Slaget ved Williamsbu­rg.
Slaget ved Williamsbu­rg.
 ??  ??
 ??  ??
 ??  ?? Slaget ved First Bull Run.
Slaget ved First Bull Run.
 ??  ?? Winfield Scott Hancock.
Winfield Scott Hancock.
 ??  ?? General Robert E Lee.
General Robert E Lee.
 ??  ?? General Pleasonton.
General Pleasonton.
 ??  ?? Ekteparet George Armstrong Custer og Elizabeth Bacon Custer.
Ekteparet George Armstrong Custer og Elizabeth Bacon Custer.
 ??  ?? General Sheridan.
General Sheridan.
 ??  ?? General Grant.
General Grant.
 ??  ?? General Meade.
General Meade.
 ??  ?? General Stuart.
General Stuart.
 ??  ??
 ??  ?? Andre slaget ved Bull Run.
Andre slaget ved Bull Run.
 ??  ??
 ??  ??
 ??  ?? Slaget ved Cold Harbor.
Slaget ved Cold Harbor.
 ??  ??
 ??  ?? Nordstatsk­avaleri i kamp til fots.
Nordstatsk­avaleri i kamp til fots.
 ??  ?? Slaget ved Winchester.
Slaget ved Winchester.
 ??  ??
 ??  ?? General Longstreet.
General Longstreet.
 ??  ??
 ??  ?? Slaget ved Antietam.
Slaget ved Antietam.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway