GENERAL CUSTERS KRIG

Kavaleriet angriper! - - INNHOLD -

Den ame­ri­kans­ke ka­va­le­ris­ten er mest kjent for sitt ne­der­lag ved Litt­le Big­horn i 1876. Men be­røm­mel­se vant han al­le­re­de un­der den ame­ri­kans­ke bor­ger­kri­gen.

Tor­de­nen fra ka­no­ne­ne og den in­ten­se knit­ren­de ly­den fra tu­se­ner av ge­vær­skudd fyl­te luf­ten over de regn­våte en­ge­ne og de mør­ke sko­ge­ne ved den lil­le søv­ni­ge byen Wil­liams­burg i Vir­gi­nia på USAs øst­kyst. Tyk­ke sky­er av svo­vel­stin­ken­de krutt­røyk drev av går­de langs rek­ke­ne av blå­kled­de nord­stats­sol­da­ter og grå- og brunk­led­de sør­stats­sol­da­ter som fyr­te løs på hver­and­re i reg­net.

Det var 5. mai 1862, og den ame­ri­kans­ke bor­ger­kri­gen var in­ne i sitt and­re år. Nordstatenes størs­te hær, general McC­lel­lans Ar­my of the Po­to­mac, for­fulg­te en mind­re sør­stats­hær mot Sørsta­te­nes ho­ved­stad Rich­mond, men ved Wil­liams­burg had­de McC­lel­lans blå­jak­ker støtt på en sterk bak­tropp av sør­stats­styr­ker. Sørstats­sol­da­te­ne for­svar­te seg hard­nak­ket, og så langt had­de de slått til­ba­ke alle an­grep.

Langt ute på slag­mar­kens øst­li­ge ut­kant var en nord­stats­ge­ne­ral ved navn Win­field Scott Han­cock i ferd med å lede fem re­gi­men­ter mot en li­ten dem­ning som le­det over et sum­pe­te vass­drag mot noen ube­vok­te­de sør­stats­skan­ser på en­gen borten­for. Lyk­tes Han­cock i å få sine menn over dem­nin­gen og for­bi skan­se­ne kun­ne han an­gri­pe sør­stats­styr­ke­ne ved Wil­liams­burg fra si­den og bakfra og kan­skje av­gjø­re slaget til Nordstatenes for­del.

Opp­dra­get med å lede Han­cocks for­tropp over dem­nin­gen gikk til en 22 år gam­mel stabs­of­fi­ser, se­kond­løyt­nant Ge­or­ge Arm­s­trong Custer. Den unge of­fi­se­ren med tung bart, bus­te­te kinn­skjegg og halv­lan­ge ly­se, rød­li­ge lok­ker så ikke spe­si­elt mi­li­tær ut i sin sto­re bred­brem­me­de hatt med høy pull og en slitt jak­ke uten dis­tink­sjo­ner, men han had­de al­le­re­de vist seg som en ini­tia­tiv­rik og uredd stabs­of­fi­ser.

Custer red over dem­nin­gen i spis­sen for Han­cocks sol­da­ter og le­det dem inn i en tom skan­se borten­for. In­gen sør­stats­sol­da­ter prøv­de å stop­pe dem. Custer red så til­ba­ke til Han­cock og rap­por­ter­te at kys­ten var klar. Res­ten av Han­cocks re­gi­men­ter krys­set dem­nin­gen, pas­ser­te de tom­me skan­se­ne og gikk i stil­ling på et lite høyde­drag ved en hvete­åker.

Da sør­stats­ge­ne­ra­le­ne opp­da­get at Han­cock tru­et de­res venst­re flan­ke star­tet de et mot­an­grep. Det ene sør­stats­re­gi­men­tet etter det and­re mar­sjer­te ut av en skog og fram gjen­nom hvete­åke­ren mot Han­cocks menn, men an­gre­pe­ne var dår­lig ko­or­di­nert, og sørstats­sol­da­te­ne ble mei­et ned av blå­jak­ke­nes skudd­sal­ver. Til slutt ga Han­cock sine menn ord­re om å an­gri­pe de søn­der­skut­te sør­stats­re­gi­men­te­ne som raskt ble dre­vet til­ba­ke. Un­der for­føl­gel­sen red se­kond­løyt­nant Custer fram og var med på å fan­ge fle­re sør­stats­sol­da­ter. Han fikk også tak i et av de flyk­ten­de fien­de­nes flagg.

Etter slaget vved Wil­liams­burg ble Custer nevnt ve­ved navn i de of­fi­si­el­le rap­por­te­ne. En av bor­ger­kri­gens mest be­mer­kel­ses­ve­be­mer­kel­ses­ver­di­ge kar­rie­rer var i ferd med å sky­te fafart.

Uro­krå­ka ppå West Point

Ge­or­ge Arm­s­trongArm­s­tro Custer ble født 5. de­sem­ber 1839 på en gård nær små­byen New Rums­ley i Ohio hvor fa­ren hans ar­bei­det som s smed. Fjor­ten år gam­mel flyt­tet Ge­or­ge ti til Michi­gan med sin eld­re halv­søs­ter og hen­nes h mann. Der gikk han på sko­le, og det de var­te ikke len­ge før han selv be­gyn­te å un­der­vi­se i små­sko­len. Men han vil­le h helst bli of­fi­ser, og søk­te sin kon­gress­rep­kon­gress­re­pre­sen­tant om å skaf­fe ham plass på mi­li­tær­aka­de­mi­et m West Point. Mu­li­gens tak­ket være gode fa­mi­lie­for­bin­del­ser fa­mi­lie­for­bin­del ble øns­ket hans opp­fylt, og han kun­ne som syt­ten­åring dra øst­over til West W Point på bred­den av Hud­son- el­ven i sta­ten New York.

På mi­li­tær­aka­de­mi­et­mi­li­tæra­ka gjor­de Custer seg først og fre fremst be­mer­ket for sine liv­li­ge på­funn og re­kord­man­ge brudd på or­dens­reg­le­men­tet. or­dens­reg­leme Men han vis­te også den nød­ven­di­ge selv­di­si­pli­nen til å unn­gå å bli kas­tet ut. Og selv om han end­te sist av de 34 fra sitt sit kull som full­før­te den fire år lan­ge ut­dann ut­dan­nel­sen og ble ut­ek­sa­mi­nert vår­en 1861, sk skal det hus­kes at over halve kul­let ikke full­før­te. full­fø

Al­le­re­de men­mens han gikk på mi­li­tær­aka­de­mi­et mi­li­tær­aka­dem fikk han opp­le­ve den ster­ke split split­tel­sen mel­lom Nord- og Sørsta­te­ne som til slutt før­te til bor­ger­krig. Selv var han nord­stats­mann, no men man­ge av hans bes­te v ven­ner var fra Sørsta­te­ne.

En kveld i f fe­bru­ar 1861 spil­te skole­korp­set na­sjo­nal­san­gen «The star spang­led ban­ban­ner» uten­for ka­det­te­nes ba­rak­ker. CusCus­ter len­te seg ut av vin­du­et sitt og o rop­te hur­ra for USAs stjerne­ban­ner. stjerne­ban­ne Fra nabo­vin­du­et svar­te hans besteka­beste­ka­me­rat, Tom Ros­ser fra Vir­gi­nia, med m å rope hur­ra for Sørsta­te­nes ret­tig­he­ter. Snart skul­le de mø­tes med vå­pen v i hånd.

Etter å ha f full­ført of­fi­sers­ut­dan­nel­sen på West Po­in Point ble Custer ut­nevnt til se­kond­løyt­nant se­kond­løyt­na i nordstatskavaleriet. Han var til ste ste­de un­der det førs­te slaget ved Bull Run i juli 1861 der han var med på å dek dek­ke nord­stats­trop­pe­nes re­trett. Si­den tje­neste­gjor­de han som stabs­of­fi­ser stabs­of­fi for en rek­ke ge­ne­ra­ler i om­om­rå­det rundt ho­ved­sta­den Washing­ton W DC, der general McC­lel­lan byg­get opp en ny sterk nord­stats­armé, The ar­my of the Po­to­mac

(opp­kalt etter el­ven som ren­ner for­bi Washing­ton). Vår­en etter, da McC­lel­lan le­det sin armé sjø­vei­en ned til halv­øya øst for sør­stats­ho­ved­sta­den Rich­mond, var Custer med.

McC­lel­lans stabs­kap­tein

Et par uker etter slaget ved Wil­liams­burg sto McC­lel­lans Po­to­mac-armé like øst for Rich­mond. Sørstats­ar­me­en had­de tatt stil­ling bak el­ven Chick­a­ho­miny, van­lig­vis en for­holds­vis li­ten elv, men nå var den i flom etter lang­va­rig regn­vær.

Her ut­mer­ket Custer seg fle­re gan­ger un­der fare­ful­le re­ko­gno­se­rings­opp­drag over den flom­sto­re el­ven. Hans mo­di­ge opp­tre­den ble nevnt for McC­lel­lan, og armé­sje­fen tilkalte den tap­re løyt­nan­ten for å møte ham per­son­lig. Den uflid­de og møk­ke­te Custer ut­gjor­de en skarp kon­trast til den all­tid per­fekt uni­for­mer­te McC­lel­lan, men ge­ne­ra­len lik­te Custers kla­re svar på spørs­må­le­ne han stil­te. Kort etter ble Custer til­knyt­tet McC­lel­lans egen stab med rang som mid­ler­ti­dig kap­tein.

I likhet med sto­re de­ler av Potomacarmeen var Custer langt på vei trollbundet av McC­lel­lans utstråling og elegante mi­li­tæ­re hold­ning. Etter noen mind­re sei­re i be­gyn­nel­sen av kri­gen had­de McC­lel­lan fått til­nav­net «den unge Na­po­le­on». Al­le­re­de fle­re må­ne­der før han ble an­satt ved sta­ben hans, had­de Custer skre­vet til sin fa­mi­lie at han var rede til å føl­ge McC­lel­lan «til jor­dens ende».

McC­lel­lan kun­ne knapt fått en mer iv­rig og opp­of­ren­de stabs­of­fi­ser. Un­der de hef­ti­ge sla­ge­ne rundt Rich­mond i må­neds­skif­tet juni-juli 1862, sam­let kjent som Syv­da­gers­sla­get, job­bet Custer utret­te­lig for sin sjef.

Det førs­te slaget fant sted nær Me­cha­nicsvil­le, nord for Rich­mond. Her var en brigade med Penn­syl­va­nia-re­gi­men­ter un­der hardt press fra sør­stats­trop­pe­ne. McC­lel­lan send­te Custer med be­skjed til bri­ga­dens general om at sol­da­te­ne hans måt­te hol­de stand «for Penn­syl­va­nias ære». Etter å ha over­le­vert be­skje­den til bri­gade­ge­ne­ra­len red Custer fra re­gi­ment til re­gi­ment og gjen­tok det opp­ild­nen­de bud­ska­pet. Penn­syl­va­nia­sol­da­te­ne svar­te med run­gen­de ju­bel.

Men Custers an­stren­gel­ser for å set­te mot i sol­da­te­ne var til li­ten nyt­te, for nord­stats­trop­pe­ne fikk ord­re om å trek­ke seg til­ba­ke sam­me kveld. McC­lel­lan var i ferd med å miste tro­en på at trop­pe­ne hans kun­ne ta Rich­mond.

Det vis­te seg at bak McC­lel­lans ima­ge som «den unge Na­po­le­on» skjul­te det seg en nø­len­de og over­dre­vent forsiktig general. Rik­tig­nok var han en frem­ra­gen­de or­ga­ni­sa­tor og en ene­stå­en­de in­spi­ra­tor i tre­nings­lei­re­ne, men han mang­let den mål­be­viss­te be­slutt­som­he­ten som treng­tes for å lyk­kes på slag­mar­ke­ne. Da sør­stats­trop­pe­ne rundt Rich­mond star­tet en mot­of­fen­siv un­der sin nye sjef, general Ro­bert E. Lee, var­te det ikke len­ge før McC­lel­lan mis­tet mo­tet og ga ord­re om til­bake­trek­ning til en be­fes­tet po­si­sjon ved bred­den av Ja­mes- el­ven der han kun­ne få støt­te av den mek­ti­ge nord­stats­ma­ri­nen.

Custer mis­tet ald­ri tro­en på sitt sto­re idol. Han var over­be­vist om at McC­lel­lan hand­let rik­tig. Un­der den vans­ke­li­ge re­tret­ten i sta­dig kamp med Le­es

«I LIKHET MED STO­RE DE­LER AV POTOMACARMEEN VAR CUSTER LANGT PÅ VEI TROLLBUNDET AV MCC­LEL­LANS UTSTRÅLING OG ELEGANTE MI­LI­TÆ­RE HOLD­NING.»

sør­stats­trop­per gjor­de den unge stabs­of­fi­se­ren en iher­dig inn­sats med å guide marsj­ko­lon­ne­ne og hol­de sin sjef un­der­ret­tet om trop­pe­nes po­si­sjo­ner og til­stand.

Etter at McC­lel­lans Po­to­mac-armé var dre­vet bort fra Sørsta­te­nes ho­ved­stad le­det general Lee sin sør­stats­armé nord­over gjen­nom Vir­gi­nia mot Nordstatenes ho­ved­stad Washing­ton. Po­to­mac-ar­me­en ble til­bake­kalt fra sin po­si­sjon sør­øst for Rich­mond for å for­ster­ke styr­ke­ne som for­svar­te Washing­ton, men rakk ikke fram i tide til å for­hind­re at Nord­sta­te­ne led et nytt, svi­en­de ne­der­lag i det and­re slaget ved Bull Run (Ma­nas­sas).

I ste­det for å an­gri­pe den sterkt be­fes­te­de nord­stats­ho­ved­sta­den le­det Lee nå sine sør­stats­trop­per for­bi Washing­ton og nord­vest­over gjen­nom Ma­ry­land. McC­lel­lan fikk ord­re om å opp­ta for­føl­gel­sen. 16. sep­tem­ber 1862 møt­tes ar­me­ene i det sto­re slaget ved Anti­etam. McC­lel­lan had­de rundt 80 000 mann mot Le­es 40 000, men var li­ke­vel svært forsiktig og holdt sto­re de­ler av ar­me­en sin i re­ser­ve i ste­det for å iverk­set­te et mas­sivt an­grep som kun­ne ha knust sørstats­ar­me­en. Le­es menn ble pres­set bak­over, men klar­te å slå til­ba­ke en rek­ke nord­statsan­grep, og sto fort­satt på slag­mar­ken da kam­pe­ne eb­bet ut. Anti­etam ble li­ke­vel reg­net som en nord­stats­sei­er si­den Lee trakk seg til­ba­ke til Vir­gi­nia etter slaget.

Til tross for sei­e­ren var nord­stats­pre­si­den­ten Abra­ham Lin­coln i ferd med å miste tål­mo­dig­he­ten med McC­lel­lans over­for­sik­ti­ge krig­fø­ring og mind­re enn to må­ne­der se­ne­re fikk McC­lel­lan spar­ken. Det­te sat­te også Custers kar­rie­re i fare. Han ble per­mit­tert og dro til­ba­ke til fa­mi­li­en i Ohio og Michi­gan.

Fra Bran­dy Sta­tion til Al­die

Som en kjent til­hen­ger av McC­lel­lan hav­net Custer i unå­de hos den nye armé­le­del­sen, først i april 1863 fikk han ord­re om å ven­de til­ba­ke til Po­to­mac-ar­me­en. Han had­de mis­tet sin mid­ler­ti­di­ge rang som kap­tein og var igjen løyt­nant i kavaleriet.

Men lyk­ken sto Custer bi. General Al­fred Plea­son­ton, sjef for en av Po­to­ma­ca­r­me­ens ka­va­leri­di­vi­sjo­ner, ba om å få Custer som stabs­of­fi­ser. Plea­son­ton hus­ket Custer fra McC­lel­lans stab, og sat­te stor pris på den ak­ti­ve og ured­de unge løyt­nan­ten. Custer ble igjen mid­ler­ti­dig kap­tein (hans of­fi­si­el­le rang var frem­de­les løyt­nant), og fikk man­ge vik­ti­ge opp­drag fra Plea­son­ton, som noen uker etter Custers an­komst ble sjef for hele Po­to­ma­ca­r­me­ens ka­va­leri­korps.

General Le­es sør­stats­armé had­de ny­lig på­ført nord­stats­styr­ke­ne et nytt stort ne­der­lag i slaget ved Chan­cel­lorsvil­le i det nord­li­ge Vir­gi­nia. Det var igjen fare for at Lee vil­le in­va­de­re Nord­sta­te­ne for å tvin­ge Lin­col­ns re­gje­ring til å la Sørsta­te­ne få sin uav­hen­gig­het.

Tid­lig om mor­ge­nen 9. juni 1863 red lan­ge ko­lon­ner med blå­kled­de nord­stats- ka­va­le­ris­ter gjen­nom mor­gen­tå­ken mot el­ven Rap­pa­han­no­ck. Plea­son­ton had­de star­tet en stor­stilt of­fen­siv for å knu­se general J.E.B. Stuarts sør­statska­va­le­ri. Så langt i kri­gen had­de Stuarts ryt­te­re vært klart over­leg­ne i ka­va­leri­ope­ra­sjo­ne­ne, og had­de på­ført Nordstatenes kavaleri det ene yd­my­ken­de ne­der­la­get etter det and­re. Nå vil­le Plea­son­ton ha hevn. Han had­de også fått i opp­drag å prø­ve å fin­ne ut hvor general Le­es sør­stats­armé be­fant seg og hvor den var på vei.

Custer var med da Plea­son­tons ryt­te­re plas­ket over el­ven og drev fien­dens ut­pos­ter til­ba­ke. Med Custer i frems­te rek­ke red blå­jak­ke­ne vest­over i ret­ning jern­bane­sta­sjo­nen Bran­dy Sta­tion. Det plut­se­li­ge an­gre­pet over­ras­ket sør­statska­va­le­ris­te­ne, men de kom seg raskt opp på hes­te­ne og gikk til mot­an­grep. Custer del­tok i hef­ti­ge nær­kam­per ved en li­ten kir­ke kalt St. Ja­mes Church. En gang ble han kas­tet ut av sade­len da hes­ten hans ikke klar­te å hop­pe over et høyt stein­gjer­de, men han kom seg opp på heste­ryg­gen igjen før fienden nåd­de ham.

Slaget ved Bran­dy Sta­tion ble den ame­ri­kans­ke bor­ger­kri­gens størs­te ka­va­le­ris­lag. I time etter time bøl­get kam­pe­ne fram og til­ba­ke. Ka­va­le­ris­te­ne kjem­pet sta­dig på kloss hold med sab­ler og re­volve­re. Da nord­stats­ryt­ter­ne ikke lyk­tes i å for­dri­ve Stuarts menn ga Plea­son­ton til slutt ord­re om re­trett. Der­med var slaget tek­nisk sett en sei­er for Sørsta­te­ne, men Plea­son­ton og hans ka­va­le­ris­ter syn­tes li­ke­vel det var opp­munt­ren­de at de had­de klart å kjem­pe på til­nær­met like fot med Stuarts be­røm­te kavaleri.

Etter slaget ros­te Plea­son­ton Custer i sin rap­port og ga ham det ære­ful­le opp­dra­get å le­ve­re et erob­ret sør­stats­flagg til Po­to­mac-ar­me­ens øverst­kom­man­de­ren­de. Custers kar­rie­re var på vei opp igjen.

Lee le­det nå sin sør­stats­armé nord­vest­over mot She­nan­do­ah- da­len. Plea­son­tons kavaleri fulg­te etter for å prø­ve å fin­ne ut hvor Lee var på vei. Men for å kom­me inn­på Le­es marsj­ko­lon­ner

måt­te nord­stats­ryt­ter­ne først for­dri­ve Stuarts kavaleri.

Bare åtte da­ger etter slaget ved Bran­dy Sta­tion star­tet et nytt stort ka­va­leri­sam­men­støt ved Al­die, 50 km len­ger nord. Custer var igjen i front­lin­jen. En gang mis­tet han kon­troll over hes­ten sin og ble bå­ret i ga­lopp over slag­fel­tet rett inn i fien­dens lin­jer. Se­ne­re for­tal­te han i et brev hjem at han had­de sør­stats­ryt­te­re på alle kan­ter, men at de i kao­set tok ham for å være en sør­stats­of­fi­ser på grunn av den sto­re, bred­brem­me­de hat­ten han bruk­te for å be­skyt­te sin sar­te hud mot sol­skin­net. Det at uni­for­men hans var full­sten­dig til­stø­vet bi­dro sik­kert også til å skju­le hvil­ken side han kom fra. Kun én sør­statska­va­le­rist red mot ham med sa­be­len løf­tet til hogg, men Custer sving­te sa­be­len ras­kest og traff mot­stan­de­ren i an­sik­tet med slik kraft at han dei­set i bak­ken. De­ret­ter spo­ret Custer hes­ten og red i ga­lopp til­ba­ke til sine egne.

Fle­re had­de sett Custers vil­le ritt over slag­mar­ken og gikk ut fra at det var et be­visst vågestykke. His­to­ri­en kom på trykk i fle­re avi­ser. Custer had­de star­tet på vei­en mot be­røm­mel­se.

Gutte­ge­ne­ra­len

I sine be­stre­bel­ser på å gjø­re ka­va­leri­korp­set mer ef­fek­tivt vil­le Plea­son­ton nå fore­ta en om­or­ga­ni­se­ring og skif­te ut fle­re av ge­ne­ra­le­ne og bri­gade­sje­fe­ne. Han vil­le ha unge ener­gis­ke menn til å lede sine ryt­te­re. Mind­re enn to uker etter slaget ved Al­die send­te han et brev til Po­to­mac-ar­me­ens nye sjef, general Ge­or­ge Gor­don Me­a­de, og ba om at Custer og to and­re unge kap­tei­ner fra ka­va­le­ri­sta­ben skul­le bli for­frem­met di­rek­te til bri­gade­ge­ne­ra­ler. Me­a­de ga sitt sam­tyk­ke. Med ett gikk 23 år gam­le Ge­or­ge Arm­s­trong Custer fra å være mid­ler­ti­dig kap­tein til å bli nord­stats­hæ­rens yngs­te general. Plea­son­ton lot ham selv vel­ge sin kom­man­do, og Custer ba om å få lede bri­ga­den kjent som Michi­gan-bri­ga­den, fire re­gi­men­ter fra hans and­re hjem­stat med om­trent 2000 mann til sam­men.

Custer had­de nå fått en av sine sto­re drøm­mer opp­fylt. Han els­ket krig, og inn­røm­met det i et brev til en slekt­ning. «Jeg vil­le være glad for å få opp­le­ve et slag hver enes­te dag res­ten av li­vet,» skrev han. Men han un­der­stre­ket at det­te bare var hans eget helt in­di­vi­du­el­le øns­ke. Han var full­sten­dig klar over at kri­gen var et onde som på­før­te men­nes­ker for­fer­de­li­ge li­del­ser og sorg, og for na­sjo­nens skyld øns­ket han in­der­lig at kri­gen måt­te slut­te så snart som mu­lig. Slik be­skrev han selv kon­flik­ten mel­lom egne drøm­mer om slag­mar­kens dra­ma og sin om­tan­ke for res­ten av sam­fun­net.

Custers ge­ne­ral­uni­form gjen­spei­let at han be­trak­tet krig som en fest. Han had­de spe­sial­sydd jak­ke og buk­se av svart fløy­el. Er­me­ne på jak­ken var nes­ten dek­ket av sto­re gull­bro­de­ri­er og han had­de gull­stri­per på buk­sen. Un­der jak­ken had­de han en blå skjor­te med svæ­re snip­per som han bret­tet uten­på jakke­sla­ge­ne. Yt­terst på hver skjorte­snipp var det sydd på en stor

«FLE­RE HAD­DE SETT CUSTERS VIL­LE RITT OVER SLAG­MAR­KEN OG GIKK UT FRA AT DET VAR ET BE­VISST VÅGESTYKKE.»

sølv­far­get stjer­ne. Rundt hal­sen knyt­tet han et rødt tør­kle. På ho­det had­de han en sort, bred­brem­met hatt med en gull­ra­nd rundt brem­men og en ro­sett med en stjer­ne i midt­en på pul­len. Svæ­re, svar­te ka­va­leri­støv­ler full­før­te an­trek­ket. De lan­ge gyl­ne hår­lok­ke­ne som nåd­de nes­ten til skuld­re­ne bi­dro til å gjø­re Custer til et unikt blikk­fang.

Da Custer en gang ble spurt om hvor­for han ifør­te seg et så iøyne­fal­len­de an­trekk som gjor­de ham til et åpen­bart mål for fienden, svar­te han at det var for at men­ne­ne hans raskt skul­le kun­ne gjen­kjen­ne ham på slag­mar­ken og vite at han var ved de­res side.

Custers Michi­gan-re­gi­men­ter var på vei nord­over mot Penn­syl­va­nia da han tok kom­man­do­en. General Lee had­de star­tet sin and­re in­va­sjon av Nord­sta­te­ne med over 75 000 sør­stats­sol­da­ter. Me­a­des Po­to­mac-armé, om­trent 93 000 mann, fulg­te etter. Alt ty­det på at et stort og av­gjø­ren­de slag vil­le bli ut­kjem­pet når som helst.

Gettys­burg

Om mor­ge­nen 1. juli 1863 støt­te en av Le­es spred­te ko­lon­ner sam­men med general Bu­fords di­vi­sjon med nord­statska­va­le­ri like uten­for den lil­le byen Gettys­burg i Penn­syl­va­nia. Ver­ken Lee el­ler Me­a­de had­de plan­lagt å ut­kjem­pe et stort slag her, men etter hvert som kam­pe­ne ut­vik­let seg ble fle­re og fle­re av­de­lin­ger truk­ket inn. Snart ras­te slaget for fullt på markene nord og vest for Gettys­burg. Etter har­de kam­per fikk Le­es sol­da­ter over­ta­ket, og om etter­mid­da­gen drev de blå­jak­ke­ne ut av Gettys­burg etter å ha på­ført dem sto­re tap.

Men Nord­stats­ge­ne­ra­le­ne etab­ler­te nye stil­lin­ger på høy­de­ne sør for byen, og da Me­a­de an­kom slag­mar­ken natt til 2. juli be­slut­tet han å la Po­to­mac-ar­me­en bli stå­en­de for å ven­te på Le­es nes­te an­grep. På sla­gets and­re dag ret­tet Lee kraf­ti­ge an­grep mot beg­ge en­der av Me­a­des for­svars­lin­jer, men selv om det fle­re gan­ger var nære på, mak­tet ikke sør­stats­strop­pe­ne å bry­te igjen­nom. Tross sto­re tap nek­tet Lee å gi opp, og plan­la et nytt stort an­grep mot Me­a­des sen­trum nes­te dag.

Med unn­tak av Bu­fords lil­le ka­va­leri­di­vi­sjon var det nes­ten ute­luk­ken­de in­fan­te­ri som kjem­pet på markene og åse­ne rundt Gettys­burg 1. og 2. juli. Stuart had­de le­det sør­statska­va­le­ri­et sitt på et am­bi­siøst raid rundt nord­stats­ar­me­en og var langt fra Gettys­burg da slaget star­tet. Sto­re de­ler av nordstatskavaleriet for­fulg­te Stuart.

Custer og hans Michi­gan-brigade del­tok i for­føl­gel­sen. Al­le­re­de 30. juni, da­gen etter at han over­tok kom­man­do­en, le­det Custer sine menn i en uav­gjort tref­ning med Stuarts menn ved Han­over i Penn­syl­va­nia.

Først om etter­mid­da­gen 2. juli nåd­de Stuarts for­tropp fram til Le­es armé ved Gettys­burg. Custer og nordstatskavaleriet var like bak. Ved det lil­le tett­ste­det Hun­ter­s­town fem kilo­me­ter nord­øst for Gettys­burg støt­te Custers for­trop­per sam­men med Stuarts bak­tropp mens so­len var i ferd med å gå ned.

Custer le­det per­son­lig et av sine kom­pa­ni­er i an­grep og var hel­dig som unn­gikk å bli så­ret da hes­ten hans stup­te like foran fienden. En av men­ne­ne hans fikk red­det ham unna mens ku­le­ne pep rundt dem. Selv om an­gre­pet mis­lyk­tes had­de Custer de­mon­strert for sin nye kom­man­do at han var vil­lig til å kjem­pe ved de­res side i førs­te lin­je.

Etter tref­nin­gen ved Hun­ter­s­town var beg­ge par­ters ka­va­le­ri­styr­ker i di­rek­te kon­takt med ar­me­ene sine og kla­re til å spil­le en ak­tiv rol­le på sla­gets tred­je og sis­te dag.

Om mor­ge­nen 3. juli ble Custers brigade sendt tre kilo­me­ter øst­over fra ho­ved­slag­mar­ken for å støt­te general Greggs ka­va­leri­di­vi­sjon som vok­tet Po­to­mac-ar­me­ens høy­re flan­ke og rygg. Det var hel­dig for Me­a­de at han had­de ut­plas­sert ka­va­le­ri­styr­ker her, for det var nett­opp her Stuart had­de fått ord­re fra Lee om å an­gri­pe.

«BRÅTT TOK SLAGET EN MER DRAMATISK VEN­DING. EN LANG KOLONNE MED SØR­STATS­RYT­TE­RE KOM UT AV SKOGBRYNET PÅ HØYDEDRAGET OG RED NED SKRÅNINGEN MOT MARKENE DER SKYTTERKJEDENE VEKSLET SKUDD.»

Ut­på for­mid­da­gen had­de Custers menn tatt stil­ling rundt et vei­kryss mel­lom korn­åkre som du­vet søv­nig i den var­me som­mer­bri­sen da det brått hør­tes ka­non­skudd fra nord. Like etter kun­ne blå­jak­ke­ne se en skyt­ter­lin­je kom­me ut av en skog på et høyde­drag om­trent to kilo­me­ter nord for vei­krys­set. Det­te var Stuarts trop­per. De had­de satt fra seg hes­te­ne for bed­re å bru­ke rif­le­ne og son­de­re nord­statska­va­le­ris­te­nes po­si­sjo­ner. Custer send­te også ut skyt­ter­kje­der til fots, og for en stund vekslet mot­stan­der­ne skudd på av­stand. To av Custers re­gi­men­ter had­de for­del av sine Spen­cer-rif­ler med syv­skudds ma­ga­si­ner og pres­set Stuarts skyt­te­re sak­te bak­over, men ta­pe­ne var små på beg­ge si­der.

Brått tok slaget en mer dramatisk ven­ding. En lang kolonne med sør­stats­ryt­te­re kom ut av skogbrynet på høydedraget og red ned skråningen mot markene der skytterkjedene vekslet skudd. Det­te var Stuarts mest be­røm­te re­gi­ment, 1. Vir­gi­nia kavaleri. Stuart had­de åpen­bart fått nok av den lang­dry­ge og tem­me­lig re­sul­tat­løse kam­pen mel­lom skytterkjedene. Med 1. Vir­gi­nia kavaleri vil­le han feie bort blå­jak­ke­nes skyt­te­re.

Sam­ti­dig hør­tes et vold­somt cres­cen­do av ka­non­tor­den fra ho­ved­slag­mar­ken i vest hvor general Le­es ar­til­le­ri inn­le­det sør­stats­ar­me­ens sis­te sto­re an­grep – det som skul­le bli kjent som «Pick­ett's Charge».

På ka­va­le­ris­lag­mar­ken så general Gregg Vir­gi­nia-ka­va­le­ris­te­ne kom­me nær­me­re. Det var in­gen tid å miste. Han red til Custers 7. Michi­gan kavaleri – et nytt re­gi­ment med fers­ke re­krut­ter – og ga dem ord­re om å ri til mot­an­grep. Custer red foran re­gi­men­tet med truk­ket sa­bel og brøl­te «Co­me on, you Wolve­ri­nes!» (Menn fra Michi­gan ble tra­di­sjo­nelt kalt «wolve­ri­nes» – jer­ver.)

Fers­kin­ge­ne fra 7. Michi­gan red fram i en bred kolonne. Custer fulg­te dem halv­veis over markene før han drei­de av. 7. Michi­gan fort­sat­te frem­over og for­drev noen av fien­dens skyt­te­re til fots, men så kom de opp mot et gjer­de som sper­ret vei­en for dem. Da de førs­te rek­ke­ne stop­pet opp red de på­føl­gen­de rett inn i dem. Re­sul­ta­tet var «en ube­skri­ve­lig for­vir­ring», for­tal­te Michi­gan-ka­va­le­ris­ten Ja­mes H. Kidd. De sis­te skvad­ro­ne­ne had­de ånds­nær­væ­rel­se nok til å svin­ge av til høy­re og venst­re for den kao­tis­ke mas­sen av menn og hes­ter og dan­net front langs gjer­det.

1. Vir­gi­nia had­de sam­ti­dig ridd opp til gjer­det på mot­satt side. Det brøt ut en in­tens kamp på kloss hold over gjer­det med re­volve­re, ka­ra­bi­ner (kor­te kavaleri- ge­væ­rer) og sab­ler. Til slutt fikk Vir­gi­nia-re­gi­men­tet hjelp av en an­nen sør­stats­av­de­ling og 7. Michi­gan ble dre­vet til­ba­ke. Men luf­ten had­de også gått ut av 1. Vir­gi­nias an­grep, og kraf­tig sky­ting fra Greggs og Custers skyt­ter­kje­der og ka­no­ner fikk snart ryt­ter­ne fra Vir­gi­nia til å ven­de om. And­re sør­stats­av­de­lin­ger støt­te sam­men med de­ler av Custers 5. Michi­gan i hef­ti­ge nær­kam­per før beg­ge par­ter trakk seg til­ba­ke for å om­grup­pe­re.

Stuart had­de ikke tenkt å gi seg med det­te. Snart kom nye av­de­lin­ger med sør­stats­ryt­te­re til syne på høydedraget i

nord­enden av kamp­plas­sen. En av Greggs nord­statska­va­le­ris­ter be­skrev synet av sine fien­der slik: «Et mer stor­slått skue har sjel­den vært å se. De red frem­over med vel­ord­ne­de rek­ker og stø­di­ge tøy­ler. De blank­pus­se­de sab­le­ne de­res glim­tet i so­len. Alle øyne vend­te seg mot dem.» Ban­ne­ret til den navn­gjet­ne sør­stats­ge­ne­ra­len Wa­de Hamp­ton blaf­ret over de lan­ge rek­ke­ne av ryt­te­re. Hamp­ton selv, en svær bran­de av en mann med fyl­dig skjegg og vel­fri­ser­te bar­ter, red i førs­te rek­ke. Også general Fitz Lee, armé­sje­fens nevø, var med. Minst seks av Stuarts ka­va­leri­re­gi­men­ter del­tok i an­gre­pet.

Sørstats­ryt­ter­ne dan­net en bred kolonne og red rett mot Custers ka­no­ner lengst sør på kamp­plas­sen. Sørstats­of­fi­se­re­ne rop­te ”Hold dere til sab­le­ne menn, Hold dere til sab­le­ne!” De vil­le ikke at an­gre­pet skul­le miste kraft ved at noen brem­set for av­fyre sine re­volve­re el­ler ka­ra­bi­ner. Gra­na­ter fra nord­stats­ka­no­ne­ne spreng­te midt blant de grå- og brunk­led­de ka­va­le­ris­te­ne og slo man­ge av hes­te­ne, men Hamp­tons menn red vi­de­re.

Gregg og Custer had­de få ryt­te­re i po­si­sjon til å møte an­gre­pet. Bare et enes­te re­gi­ment, Custers 1. Michi­gan, satt på hes­te­ne i nær­he­ten av de tru­en­de ka­no­ne­ne. Det var knapt med tid, så Gregg så in­gen an­nen mu­lig­het enn å sen­de det­te ene re­gi­men­tet rett mot den svæ­re ko­lon­nen. Custer var også til ste­de og ga sam­me ord­re.

Men­ne­ne fra 1. Michi­gan trakk sab­le­ne og red i trav mot fienden. Custer red ved de­res side. Da de bare var hund­re me­ter fra fienden ga han ord­re om å øke far­ten til ga­lopp. Så rop­te han igjen: «Co­me on, you Wolve­ri­nes!» Også sørstats­ryt­ter­ne red nå i ga­lopp.

Custers ryt­te­re bras­te sam­men med sine motstandere med en lyd et øyenvitne sammenlignet med ly­den av trær som fel­les. Sam­me mann for­tal­te at sammenstøtet var så vold­somt at noen hes­ter stup­te kollbøtte og knuste sine ryt­te­re un­der seg i fal­let. «Ly­den av sa­bel mot sa­bel, sky­ting med pis­to­ler, og de

«CUSTERS RYT­TE­RE BRAS­TE SAM­MEN MED SINE MOTSTANDERE MED EN LYD ET ØYENVITNE SAMMENLIGNET MED LY­DEN AV TRÆR SOM FEL­LES. SAM­ME MANN FOR­TAL­TE AT SAMMENSTØTET VAR SÅ VOLD­SOMT AT NOEN HES­TER STUP­TE KOLLBØTTE OG KNUSTE SINE RYT­TE­RE UN­DER SEG I FAL­LET.»

kjem­pen­des rop fyl­te luf­ten», skrev han.

Wa­de Hamp­ton, lett gjen­kjen­ne­lig med sin bred­brem­me­de hatt de­ko­rert med en stor strutse­fjær, fikk et sa­bel­hogg i ho­det og en re­volver­kule i lå­ret og måt­te hjel­pes i sik­ker­het. Custer var også midt i den kao­tis­ke møl­ja der menn hog­get løs med sab­ler el­ler av­fyr­te re­volve­re på kloss hold. Plut­se­lig ble hes­ten hans skutt i bei­net og stup­te over ende slik at Custer fløy ut av sade­len og kra­sjet i bak­ken. Han kom seg raskt på bei­na igjen og sving­te seg kjapt opp i sade­len på en ryt­ter­løs hest som kom for­bi.

Mens 1. Michi­gan stag­get den sto­re ko­lon­nen for­fra, fikk and­re nord­stats­av­de­lin­ger tid til å an­gri­pe ko­lon­nens sår­ba­re flan­ker. Både ele­men­ter fra Custers øv­ri­ge Michi­gan-re­gi­men­ter og noen av Greggs ryt­te­re fra New Jer­sey og Penn­syl­va­nia kas­tet seg inn i kam­pen. Sør­stats­re­gi­men­te­ne had­de mis­tet sin an­greps­kraft og be­gyn­te til slutt å trek­ke seg til­ba­ke for å få or­den i rek­ke­ne. Nord­stats­ryt­ter­ne fulg­te ikke etter.

Med det­te end­te ka­va­le­ris­la­get ved Gettys­burg. In­gen av par­te­ne had­de vun­net noen sole­klar sei­er, men Custer og Gregg had­de lyk­tes i å hind­re Stuart i å an­gri­pe Po­to­mac-ar­me­ens stil­lin­ger bakfra. Der­med had­de nordstatskavaleriet best grunn til å kal­le seg sei­er­her­rer.

Også på ho­ved­slag­mar­ken len­ger vest had­de Nord­sta­te­ne sei­ret. Le­es sis­te sto­re an­grep, «Pick­ett's Charge», had­de endt i blo­dig fias­ko. Me­a­des Po­to­mac-armé holdt sine stil­lin­ger. Nes­te dag star­tet Le­es sør­stats­armé sin re­trett sør­over til Vir­gi­nia.

Custer og hans Michi­gan-brigade var sta­dig i front un­der for­føl­gel­sen av Le­es slag­ne av­de­lin­ger. 16. juli, nær Fal­ling Wa­ters på bred­den av Po­to­ma­cel­ven, le­det Custer sine menn i et ryt­te­ran­grep mot en skan­se be­man­net av sør­stats­in­fan­te­ri. Custer var igjen i førs­te lin­je. En av ka­va­le­ris­te­ne hans for­tal­te at han så den unge ge­ne­ra­len spid­de en sør­stats­sol­dat med sa­be­len.

Til­ba­ke til Vir­gi­nia

Kort etter kam­pen ved Fal­ling Wa­ters fikk Custers di­vi­sjons­sjef Kil­pat­rick per­mi­sjon og Custer over­tok mid­ler­ti­dig kom­man­do­en over di­vi­sjo­nen. Det had­de gått mind­re enn tre uker si­den han had­de vært stabs­kap­tein uten egen kom­man­do, nå le­det han en slag­kraf­tig ka­va­leri­di­vi­sjon med rundt 4000 ryt­te­re. Det var et kar­rie­re­hopp av de sjeld­ne.

Unge Custer fikk ri­ke­lig an­led­ning til å vise seg an­sva­ret ver­dig. Le­es sør­stats­armé had­de lyk­tes i å krys­se Po­to­mac- el­ven og var nå til­ba­ke i Vir­gi­nia, men Me­a­de fort­sat­te for­føl­gel­sen. Custers kavaleri red fle­re gan­ger i spis­sen for nord­stats­ar­me­en og pres­set Le­es bak­trop­per hardt. ”Gutte­ge­ne­ra­len,” som han nå ofte ble kalt, le­det sine menn med år­vå­ken be­slutt­som­het.

Men selv om Custer gjor­de job­ben sin, lyk­tes ikke Me­a­de i å hind­re

Le­es re­trett i noen ve­sent­lig grad. Og i slut­ten av juli inn­tok Le­es trop­per ster­ke for­svars­po­si­sjo­ner sør for el­ven Rap­pa­han­no­ck, midt mel­lom Washing­ton og sør­stats­ho­ved­sta­den Rich­mond. Me­a­de vå­get ikke å an­gri­pe. Gettys­burg-felttoget var over. Noen da­ger se­ne­re vend­te Kil­pat­rick til­ba­ke fra per­mi­sjon og Custer gjen­opp­tok sin kom­man­do over Michi­gan-bri­ga­den.

Høs­ten 1863 fant det ikke sted noen stør­re slag, men det var li­ke­vel en be­gi­ven­hets­rik tid for Custer og hans ka­va­le­ris­ter. De ut­kjem­pet man­ge tref­nin­ger med Stuarts sør­statska­va­le­ri. Fle­re gan­ger hav­net nord­stats­ryt­ter­ne i sto­re vans­ker etter å ha blitt ut­ma­nøv­rert av Stuarts menn som nå ope­rer­te i kjent ter­reng og had­de støt­te fra største­par­ten av be­folk­nin­gen.

Custer klar­te li­ke­vel å opp­rett­hol­de sitt ryk­te som en dyk­tig general ved sin re­so­lut­te opp­tre­den i vans­ke­li­ge si­tua­sjo­ner, men han ble sta­dig mer mis­for­nøyd med Kil­pat­ricks le­der­skap. I likhet med man­ge and­re men­te han at Kil­pat­rick var dum­dris­tig og ri­si­ker­te sine menns liv unø­dig.

Sheri­dan tar over

Vin­te­ren 1863– 64 lå ar­me­ene for det mes­te i leir på hver sin side av Rapi­dan­el­ven. Custer be­nyt­tet den­ne stil­le pe­rio­den til å dra hjem til Michi­gan og gif­te seg med Eliza­beth «Lib­bie» Ba­con 9. fe­bru­ar 1864. Etter bryl­lu­pet dro pa­ret sam­men til­ba­ke øst­over til Washing­ton og vi­de­re til Custers ho­ved­kvar­ter i Vir­gi­nia, hvor de nøt sine hvete­brøds­da­ger.

I må­neds­skif­tet fe­bru­ar-mars kom et av­brudd i den ek­te­ska­pe­li­ge idyl­len da Custer dro av går­de for å lede et raid som skul­le trek­ke fien­dens opp­merk­som­het bort fra et am­bi­siøst ka­va­leri­raid mot Rich­mond le­det av Kil­pat­rick. Custer ut­før­te sin opp­ga­ve med bra­vur ved å bren­ne jern­bane­bro­er og fien­dens for­sy­nin­ger og kom seg til­ba­ke uten å miste en enes­te mann.

Det gikk ver­re med Kil­pat­rick, som mis­tet bort­imot 500 mann uten å opp­nå noe av nevne­ver­dig ver­di. Ikke len­ge etter det­te rai­det ble Kil­pat­rick fra­tatt sin kom­man­do og sendt til den vest­li­ge krigs­skue­plass.

Kil­pat­ricks av­skje­di­gel­se var bare en av fle­re end­rin­ger i nord­stats­hæ­rens le­der­skap den­ne vår­en. Den vik­tigs­te end­rin­gen var at general Ulys­ses S. Grant ble hen­tet vest­fra for å bli ny sjef for Nordstatenes land­strids­kref­ter. I ste­det for å lede kri­gen fra et ho­ved­kvar­ter i Washing­ton dro Grant i fel­ten for å sty­re ope­ra­sjo­ne­ne til Me­a­des Po­to­mac-armé di­rek­te. Grant had­de al­le­re­de vun­net fle­re sto­re sei­ere i vest, nå skul­le det vise seg om hans re­so­lut­te og mål­be­viss­te le­der­skap var det som skul­le til for å ham­le opp med Ro­bert E. Lee og hans menn.

Noe av det førs­te Grant gjor­de var å re­or­ga­ni­se­re Po­to­mac-ar­me­ens ka­va­leri­korps. Han be­trak­tet Plea­son­ton som for lite ener­gisk og er­stat­tet ham med general Philip H. Sheri­dan, som had­de le­det en in­fan­teri­di­vi­sjon un­der Grant i vest, og bi­dratt sterkt til Grants sei­er ved Chat­tanooga i Ten­nes­see høs­ten 1863.

Sheri­dan var en kort­vokst, tem­pe­ra­ments­full energi­bunt med kla­re ide­er om hvor­dan kavaleriet skul­le bli mer slag­kraf­tig. Han fikk med seg to nye di­vi­sjons­sje­fer, ge­ne­ra­le­ne Al­fred Tor­bert og Ja­mes H. Wil­son. Det var en bit­ter skuf­fel­se for Custer at det ikke var ham selv, men den ukjen­te stabs­of­fi­se­ren Ja­mes H. Wil­son som ble valgt til å er­stat­te Kil­pat­rick. Men i det mins­te slapp Custer å bli kom­man­dert av Wil­son, for Michi­gan-bri­ga­den ble over­ført til Tor­berts di­vi­sjon. I be­gyn­nel­sen av mai 1864 star­tet Grant sin sto­re of­fen­siv. Nes­ten 120 000 nord­stats­sol­da­ter krys­set Rapi­dan og mar­sjer­te sør­over gjen­nom et stort skogs­om­rå­de kjent som «the Wil­der­ness». Lee rea­ger­te rask og an­grep Grants trop­per før de rakk å kom­me seg ut av sko­ge­ne. Lee had­de bare 65 000 mann, men i det uover­sikt­li­ge Wil­der­ness- om­rå­det var det vans­ke­lig for nord­stats­ge­ne­ra­le­ne å få ut­byt­te av sin tall­mes­si­ge over­le­gen­het.

I to da­ger hamret ar­me­ene løs på hver­and­re i en se­rie mer el­ler mind­re tilfeldige sam­men­støt. Man­ge av ge­ne­ra­le­ne famlet i blinde, uten noen klar idé om ver­ken sine egne el­ler fien­dens po­si­sjo­ner. Kam­pe­ne ble svært blo­di­ge, rundt 11 000 sør­stats­sol­da­ter og 18 000 nn­ord­stats­sol­da­ter ble ført opp på taps­lis­te­ne som drept, så­ret el­ler sav­net. Nordstatskavaleriet had­de fått i opp­ga­ve å dek­ke in­fan­te­ri­ets flan­ker og re­ko­gno­se­re for å opp­da­ge fien­dens be­ve­gel­ser. Sheri­dans ryt­te­re ope­rer­te mest på Grants ut­sat­te venst­re, sør­li­ge, flan­ke. Her var også Stuarts sør­statska­va­le­ris­ter ak­ti­ve, og det kom til fle­re hef­ti­ge kam­per, sær­lig i om­rå­det rundt verts­hu­set Todd's Ta­vern ved et vik­tig vei­kryss i sko­ge­ne.

Om mor­ge­nen 6. mai, sla­gets and­re dag, had­de Custers brigade slått leir ved en lys­ning noen kilo­me­ter nord for Todd's Ta­vern da den plut­se­lig ble an­gre­pet av sør­statska­va­le­ri. Custer var nep­pe klar over det, men ge­ne­ra­len som le­det sør­statskav­le­ri­et fra den and­re si­den av lys­nin­gen var hans gode venn fra krigs­sko­len, Tom Ros­ser. I fle­re ti­mer ras­te en vold­som kamp i lys­nin­gen og mel­lom trær­ne på beg­ge flan­ker. Ter­ren­get var lite eg­net for stor­slåt­te an­grep til hest, så de kjem­pet for det mes­te til fots, med ka­ra­bi­ner og rif­ler. Ros­ser prøv­de å svin­ge rundt for å an­gri­pe Custers nord­li­ge flan­ke, men Custer opp­da­get det i tide og pa­rer­te med å sen­de et re­gi­ment til den true­de flan­ken.

Custer var i sitt ess. Mens mu­sikkorp­set spil­te «Yan­kee Dood­le» red han langs lin­je­ne i kule­reg­net og pek­te mot fienden med sin sto­re sa­bel mens han rop­te opp­ild­nen­de ord til sine menn. I brev hjem var Michi­gan-ka­va­le­ris­te­ne ful­le av be­und­ring for de­res unge ge­ne­rals tap­per­het. Fle­re av dem had­de be­gynt å imi­te­re ham ved å knyt­te røde tør­klær rundt hal­sen, noe som ble et kjenne­tegn for bri­ga­den.

Både Custer og Ros­ser fikk for­sterk­nin­ger i lø­pet av da­gen. Til slutt var det sørstats­ryt­ter­ne som trakk seg til­ba­ke, og med en viss over­dri­vel­se kun­ne en stolt Custer skri­ve i sin rap­port: «Etter å ha gjort inn­bitt mot­stand ble fienden dre­vet fra slag­fel­tet i stor uor­den og måt­te la sine døde og man­ge av sine så­re­de lig­ge igjen på mar­ken.»

«I TO DA­GER HAMRET AR­ME­ENE LØS PÅ HVER­AND­RE I EN SE­RIE MER EL­LER MIND­RE TILFELDIGE SAM­MEN­STØT. MAN­GE AV GE­NE­RA­LE­NE FAMLET I BLINDE, UTEN NOEN KLAR IDÉ OM VER­KEN SINE EGNE EL­LER FIEN­DENS PO­SI­SJO­NER.»

Nes­te dag ble det ut­kjem­pet en ny hard ka­va­le­ri­kamp ved Todd's Ta­vern. Fle­re av Sheri­dans bri­ga­der, der­iblant Custers, for­søk­te uten hell å for­dri­ve sør­statska­va­le­ri­et fra stil­lin­ger sør og vest for vei­krys­set. Det­te fikk al­vor­li­ge ring­virk­nin­ger for Grants of­fen­siv si­den Grant had­de plan­lagt at in­fan­te­ris­te­ne fra Me­a­des Po­to­mac-armé skul­le ryk­ke fram langs vei­en sør­over fra Todd's Ta­vern og vi­de­re mot Spot­syl­va­nia Court Hou­se. Nå ble nord­stats­in­fan­te­ri­ets frem­ryk­ning for­sin­ket, og Le­es trop­per nåd­de Spot­syl­va­nia først.

Det brøt ut en vold­som kran­gel mel­lom Me­a­de og Sheri­dan om hvem som had­de skyl­den for at kavaleriet ikke had­de ut­ført sitt opp­drag ved Todd's Ta­vern. Sheri­dan sa at han kun­ne ban­ke Stuarts kavaleri der­som Me­a­de bare vil­le gi ham sjan­sen. Da Grant fikk høre om det­te skal han ha sagt. «Sa Sheri­dan det? Han plei­er å vite hva han snak­ker om. La ham prø­ve.» Og al­le­re­de mor­ge­nen etter, 9. mai, red Sheri­dan sør­over med sine 10 000 ryt­te­re.

Yel­low Ta­vern

Sheri­dans lan­ge ka­va­leri­ko­lon­ner sving­te i en bue mot øst for å kom­me rundt Le­es armé, så red de rett sør­over mot Rich­mond. De holdt et mo­de­rat tem­po, for Sheri­dan var ikke spe­si­elt opp­tatt av å nå sør­stats­ho­ved­sta­den før Stuarts ryt­te­re. Må­let var å få Stuart til å møte ham i et åpent slag for å red­de Rich­mond. I et slikt slag hå­pet Sheri­dan at nord­statska­va­le­ri­ets over­leg­ne ild­kraft og an­tall skul­le knu­se sør­statska­va­le­ri­et.

Stuart gjor­de som Sheri­dan øns­ket. Med 4500 ka­va­le­ris­ter red den le­gen­da­ris­ke sør­stats­ge­ne­ra­len etter Sheri­dan og tok stil­ling ved det gam­le verts­hu­set Yel­low Ta­vern, bare ti kilo­me­ter nord for Rich­mond.

11. juni an­kom Sheri­dans for­tropp Yel­low Ta­vern vest­fra og opp­da­get Stuarts stil­ling på et høyde­drag et styk­ke nord for verts­hu­set. Ved å få blå­jak­ke­ne til å an­gri­pe mot nord hå­pet Stuart at de vil­le blott­stil­le ryg­gen de­res for et an­grep sør­fra ut­ført av trop­per fra Rich­monds gar­ni­son, men et slikt an­grep kom ald­ri.

Custers Michi­gan-brigade var blant de førs­te til å nå slag­fel­tet og var med på å dri­ve til­ba­ke en frem­skutt del av Stuarts lin­je. Men de blå­kled­de kom in­gen vei mot den ster­ke sør­stats­stil­lin­gen på høydedraget, og Sheri­dan be­stem­te seg for å ven­te på Wil­sons di­vi­sjon før han gjen­opp­tok kam­pen.

I tre­ti­den om etter­mid­da­gen var Wil­son i po­si­sjon, og nord­statska­va­le­ris­te­ne gjor­de seg kla­re til å an­gri­pe. Så langt had­de det vært en vak­ker vår­dag, men nå drev mør­ke sky­er inn over slag­mar­ken.

Custer fikk i opp­drag å lede et ryt­te­ran­grep langs en lande­vei som le­det rett mot Stuarts po­si­sjon mens res­ten av Sheri­dans menn an­grep til fots med sine ka­ra­bin­ge­væ­rer. Custers mål var et bat­te­ri med ka­no­ner som Stuart had­de plas­sert der vei­en nåd­de top­pen av høydedraget.

Sam­ti­dig som Custer an­grep star­tet et vold­somt tor­den­vær med kraf­ti­ge lyn­glimt og øsen­de regn­vær. Ly­den av tor­den­bra­ke­ne blan­det seg med smel­le­ne fra ka­no­ne­ne og ge­væ­re­ne. Michigan­ka­va­le­ris­te­ne plas­ket over et lite vass­drag og fort­sat­te i full fart opp mot ka­no­ne­ne. Sørstats­ar­til­le­ris­te­ne var opp­tatt med å be­sky­te noen av Sheri­dans av­de­lin­ger som nær­met seg til fots, og opp­da­get ikke Custers ryt­te­ran­grep før det var for sent. De rakk ikke å ven­de ka­no­ne­ne i

tide. Snart red Custers menn inn blant ka­no­ne­ne, og ar­til­le­ris­te­ne ble skutt, hog­get ned el­ler ja­get på flukt.

Stuart var like ved, og send­te sitt 1. Vir­gi­nia kavaleri til mot­an­grep. For en kort stund ble Custers ka­va­le­ris­ter dre­vet til­ba­ke. Stuart del­tok selv i kam­pen med sin svæ­re LeMat ni­skudds re­vol­ver. Med ett fikk en sol­dat fra Custers 5. Michi­gan øye på en sør­stats­of­fi­ser med en stor fjær­busk på hat­ten. Han løf­tet pis­to­len, sik­tet nøye, og trakk av. Skud­det traff sør­stats­of­fi­se­ren i ma­gen. Det vis­te seg at den så­re­de var Stuart. Og så­ret var dø­de­lig. Den le­gen­da­ris­ke ka­va­le­ri­ge­ne­ra­len døde nes­te dag.

Sheri­dans menn an­grep nå langs hele lin­jen. De tall­mes­si­ge un­der­leg­ne sør­statska­va­le­ris­te­ne mak­tet ikke å hol­de stand, for­svars­lin­jen de­res brøt snart sam­men. De over­le­ven­de trakk seg til­ba­ke i all hast. Sheri­dan had­de sei­ret, og Custer fikk en stor del av æren for sei­e­ren.

Cold Har­bor

Mens Sheri­dans kavaleri red mot Rich­mond had­de ar­me­ene til Grant og Lee ut­kjem­pet en se­rie blo­di­ge kam­per ved Spot­syl­va­nia, der nord­stats­trop­pe­ne ikke lyk­tes i å bry­te gjen­nom sør­stats­trop­pe­nes sterkt for­skan­se­de stil­lin­ger. Etter to uker med mis­lyk­ke­de fron­tal­an­grep som kos­tet for­fer­de­li­ge tap be­stem­te Grant seg for å gjø­re et nytt for­søk på å svin­ge rundt Le­es for­skans­nin­ger for å true Rich­mond og tvin­ge Lee til å ut­kjem­pe et slag un­der mind­re for­del­ak­ti­ge om­sten­dig­he­ter. Men igjen var Le­es trop­per ras­kest, og pa­rer­te Grants nye frem­støt ved North An­na- el­ven. På ny sto Grant over­for en sterkt for­skan­set sør­stats­armé, og igjen be­stem­te han seg for å prø­ve å svin­ge rundt dem. Den­ne gan­gen mar­sjer­te Grants trop­per mot vei­krys­set ved Cold Har­bor, bare 14 kilo­me­ter nord­øst for Rich­mond.

Sheri­dans kavaleri had­de nå vendt til­ba­ke etter sei­e­ren over Stuart ved Yel­low Ta­vern og før­te an da Grants armé sat­te kur­sen mot Cold Har­bor. Men hvis Sheri­dan og hans menn had­de trodd at de­res mot­par­ter var knek­ket etter Stuarts død og ne­der­la­get ved Yel­low Ta­vern, opp­da­get de snart at de tok feil.

28. mai møt­te Sheri­dans for­trop­per sør­statska­va­le­ri­et un­der sin nye sjef, general Wa­de Hamp­ton, nær Haw's shop og Enon kir­ke. Det­te var star­ten på en lang og bit­ter kamp der beg­ge par­ter for det mes­te kjem­pet til fots med ka­ra­bi­ner og rif­ler. Mot slut­ten av da­gen an­kom Custers Michi­gan­bri­ga­de og gikk til an­grep sam­ti­dig som Hamp­ton had­de gitt ord­re om en tak­tisk til­bake­trek­ning. Noen fers­ke re­gi­men­ter fra Sør- Caro­lina var lite vil­li­ge til å trek­ke seg til­ba­ke og gjor­de hef­tig mot­stand da Custers menn an­grep. 19 av Michi­gan-ka­va­le­ris­te­ne ble drept og enda fle­re så­ret, før de sis­te av Hamp­tons menn for­lot slag­mar­ken. To­talt var Sheri­dans tap den­ne da­gen 344 mann, Hamp­tons tap var ca. 400.

Tre da­ger se­ne­re ok­ku­per­te Sheri­dans kavaleri vei­krys­set ved Cold Har­bor. Det­te var en stra­te­gisk vik­tig po­si­sjon, og Me­a­de ga ord­re om at kavaleriet måt­te hol­de stil­lin­gen for en­hver pris inn­til in­fan­te­ri­et hans nåd­de fram. Det kom ikke til å bli lett.

Nes­te mor­gen, 1. juni, be­gyn­te to di­vi­sjo­ner med sør­stats­in­fan­te­ri å ryk­ke fram mot ka­va­le­ris­te­ne ved Cold Har­bor. Det var sjel­den kavaleri for­søk­te å hol­de stand mot in­fan­te­ri si­den in­fan­te­ri­ets lan­ge rif­ler var mer treff­sik­re vå­pen enn ka­va­le­ri­ets kor­te ka­ra­bi­ner, og for­di in­fan­te­ri­et selv­sagt var mer vant til å kjem­pe til fots. Dess­uten ble kavaleriet svek­ket av at noen måt­te stå bak front­lin­jen og pas­se hes­te­ne. Men den­ne gan­gen var Sheri­dans menn pent nødt til å møte an­gre­pet fra fien­dens in­fan­te­ri si­den Me­a­de had­de gitt en klar ord­re om at vei­krys­set skul­le hol­des.

Ma­jor Kidd fra 6. Michi­gan hus­ket se­ne­re at Custer red langs hele lin­jen og snak­ket opp­munt­ren­de med men­ne­ne som lå i dek­ning bak bryst­vern av jord, tre­stam­mer og gjerde­stol­per. Custer så ikke ut til å bry seg om at han oppe på heste­ryg­gen var et åpen­bart mål for fien­dens skarpskyttere. Kidd for­tal­te at «Custer all­tid satt til hest. Jeg så ham ald­ri til fots un­der et slag, selv når alle and­re offiserer og sol­da­ter var til fots. Og han red tett opp­til front­lin­jen, frykt­løs og mål­be­visst.»

Ho­ved­tyng­den av fien­dens in­fan­te­ri­an­grep kom nord­fra og traff general Mer­ritts brigade. Hel­dig­vis for nord­statska­va­le­ris­te­ne var an­gre­pet dår­lig ko­or­di­nert og ble for­holds­vis lett stop­pet av ka­va­le­ris­te­nes in­ten­se ka­ra­bin-ild. På Custers front vest for Cold Har­bor prøv­de ikke fienden an­net enn noen for­sik­ti­ge frem­støt i mor­gen­ti­me­ne, og Custers menn holdt dem på av­stand uten pro­ble­mer. Men ka­va­le­ris­te­ne var svært let­tet da Me­a­des in­fan­te­ri en­de­lig an­kom Cold Har­bor og over­tok stil­lin­ge­ne de­res.

Det­te var star­ten på nes­ten to ukers stil­lings­krig ved Cold Har­bor. Grant ga Me­a­de ord­re om å for­sø­ke en rek­ke fron­tal­an­grep, men an­gre­pe­ne ble slått til­ba­ke med sto­re tap for nord­stats­ar­me­en. Bor­ger­kri­gen var i ferd med å bli en skyt­ter­gravs­krig, et dys­tert for­var­sel om hva som skul­le skje i førs­te ver­dens­krig 50 år se­ne­re.

Slik fast­låst krig­fø­ring pas­set ikke for kavaleri. I ste­det fikk Sheri­dan ord­re om å ri rundt Le­es nord­flan­ke og set­te kur­sen vest­over for å øde­leg­ge fien­dens jern­bane­lin­jer rundt det vik­ti­ge knute­punk­tet Char­lottesvil­le.

Tre­vi­li­an Sta­tion

7. juni red Sheri­dan fra Cold Har­bor med to di­vi­sjo­ner, kan­skje 9000 mann til sam­men. Custers brigade var med. I tre da­ger red nord­statska­va­le­ris­te­ne vest­over langs North An­na- el­ven, så sving­te de sør­over mot Vir­gi­nia Cen­tral jern­bane.

Om mor­ge­nen 11. juni red Sheri­dans bri­ga­der mot jern­ba­nen langs fle­re for­skjel­li­ge vei­er. De møt­te snart hef­tig mot­stand. Hamp­ton had­de opp­da­get hva Sheri­dan had­de tenkt å gjø­re og had­de ridd for å stop­pe ham med ca. 6700 sør­statska­va­le­ris­ter. Et par kilo­me­ter nord for Tre­vi­li­an jern­bane­sta­sjon be­gyn­te en kraf­tig kamp mel­lom skyt­ter­lin­je­ne til Sheri­dan og Hamp­ton.

Custer le­det sam­ti­dig sin brigade sør­over langs en li­ten skogs­vei et styk­ke øst for der Sheri­dans ho­ved­sty­re kjem­pet mot Hamp­ton. Custer møt­te in­gen nevne­ver­dig mot­stand og kom snart ut av sko­gen ved jern­ba­nen et lite styk­ke øst for Tre­vi­li­an sta­sjon. Der fant han fien­dens for­sy­nings­vog­ner og man­ge av hes­te­ne til sør­statska­va­le­ris­te­ne som kjem­pet til fots mot Sheri­dans menn nord for sta­sjo­nen. Custer an­grep uten å nøle og tok et stort an­tall fan­ger pluss man­ge av fien­dens vog­ner og hes­ter. De­ler av 5. Michi­gan re­gi­ment for­fulg­te noen flyk­ten­de sør­stats­sol­da­ter og vog­ne­ne de­res langt for­bi sta­sjo­nen. Men Custers tri­umf ble kort­va­rig.

Det vis­te seg at han had­de nådd jern­ba­nen midt mel­lom Hamp­tons to di­vi­sjo­ner. Hamp­ton le­det bare den ene av di­vi­sjo­ne­ne sine mot Sheri­dan nord for sta­sjo­nen. Den and­re di­vi­sjo­nen hans, un­der Fitz Le­es kom­man­do, var frem­de­les på vei mot slag­mar­ken langs jern­ba­nen fra øst. Så mens Custer an­grep vest­over mot Hamp­tons vogn­park og heste­pas­se­re, duk­ket plut­se­lig Fitz Le­es di­vi­sjon opp bak ham.

Sam­ti­dig had­de Hamp­ton hørt sky­tin­gen ved sta­sjo­nen og send­te noen av trop­pe­ne sine sør­over for å an­gri­pe Custer mens res­ten holdt Sheri­dan på av­stand. Dess­uten had­de Hamp­ton en brigade i re­ser­ve et styk­ke vest for Tre­vi­li­an sta­sjon. Det­te var bri­ga­den til Tom Ros­ser, Custers gam­le venn. Da Ros­ser hør­te at Custer had­de nådd sør­statska­va­le­ri­ets vogn­park sat­te han straks sine re­gi­men­ter i be­ve­gel­se øst­over for å gå til mot­an­grep.

Ros­sers an­grep traff først de­ler av 5. Michi­gan og spred­de dem for alle vin­der. Man­ge av vog­ne­ne og hes­te­ne blå­jak­ke­ne had­de erob­ret ble nå tatt til­ba­ke. Så fort­sat­te Ros­ser vi­de­re mot Custers and­re re­gi­men­ter øst for sta­sjo­nen. Det vold­som­me an­gre­pet skap­te for­vir­ring i Custers rek­ker, men Ros­sers av­de­lin­ger kom også i uor­den, og an­gre­pet gikk over i spred­te nær­kam­per mel­lom mind­re grup­per.

Kam­pen ble mer og mer kao­tisk. Noen av ka­va­le­ris­te­ne kjem­pet til hest med sab­ler og pis­to­ler, and­re kjem­pet til fots med rif­ler og ka­ra­bi­ner. Sør­statska­va­le­ris­te­ne prøv­de fle­re gan­ger å over­man­ne Custers få ka­no­ner. Da en

«CUSTER SÅ IKKE UT TIL Å BRY SEG OM AT HAN OPPE PÅ HESTE­RYG­GEN VAR ET ÅPEN­BART MÅL FOR FIEN­DENS SKARPSKYTTERE.»

av ka­no­ne­ne ble tatt, le­det Custer selv et mot­an­grep med en sam­men­ras­ket grup­pe av menn fra ho­ved­kvar­te­ret og and­re som var i nær­he­ten. Det spon­ta­ne mot­an­gre­pet ble slått til­ba­ke, men Custer prøv­de snart på ny og tok ka­no­nen til­ba­ke.

Se­ne­re for­tal­te Ros­ser at han kom nær nok til at han med egne øyne så Custer til hest i frems­te lin­je. Sør­stats­ge­ne­ra­len skrev ro­sen­de om hvor­dan hans mot­stan­der opp­ild­net sine menn med både for­ma­nin­ger og ved å gå foran som et godt ek­sem­pel.

Fitz Le­es sør­stats­ryt­te­re an­grep nå fra øst mens de­ler av Hamp­tons di­vi­sjon kom nord­fra. Custers menn var full­sten­dig om­rin­get. Fitz Le­es menn erob­ret Michi­gan-bri­ga­dens vog­ner og fikk tak i Custers per­son­li­ge ba­ga­sje med in­ti­me kjær­lig­hets­brev fra «Lib­bie». Dis­se bre­ve­ne ble se­ne­re pub­li­sert i sør­stats­avi­ser.

Ku­le­ne fløy i alle ret­nin­ger. To av dem traff Custer, men de kom fra så lang av­stand at de had­de mis­tet gjen­nom­slags­kraf­ten og ga ham bare blå­mer­ker. Man­ge av men­ne­ne hans var mind­re hel­di­ge. Fle­re og fle­re ble drept el­ler så­ret. Bri­ga­dens flagg­bæ­rer falt om, dø­de­lig så­ret. Da rev Custer flag­get fra fanestan­gen og tul­let det rundt seg for å

for­hind­re at det falt i fien­dens hen­der.

Custer var i en de­spe­rat si­tua­sjon, men han var fast be­stemt på å hol­de ut så len­ge som mu­lig. For inn­imel­lom kun­ne han høre ly­den av Sheri­dans an­grep fra nord, og han var over­be­vist om at Sheri­dan og hans menn vil­le gjø­re alt de kun­ne for å red­de bri­ga­den hans.

Midt på da­gen, etter at Custers menn had­de kjem­pet mot over­mak­ten i fle­re ti­mer, kom en­de­lig red­nin­gen. Hamp­tons menn mak­tet ikke len­ger å kjem­pe mot Sheri­dan foran seg og Custer bak seg. Da Sheri­dan star­tet et nytt kraf­tig an­grep, ga Hamp­ton sine av­de­lin­ger ord­re om å trek­ke seg til­ba­ke vest­over langs jern­ba­nen.

Da Sheri­dan red opp til en døds­sli­ten, men let­tet Custer spur­te han sin un­der­ord­ne­de om han had­de mis­tet bri­gade­flag­get sitt. «Ald­ri i ver­den!» svar­te Custer og tok flag­get han had­de rundt li­vet og vei­vet det tri­um­fe­ren­de over ho­det.

Nes­te dag fort­sat­te slaget et lite styk­ke vest for Tre­vi­li­an sta­sjon. Hamp­ton had­de inn­tatt en sterk for­svars­po­si­sjon. Sheri­dan an­grep med tre bri­ga­der, der­iblant Custers. Men alle an­gre­pe­ne ble slått til­ba­ke. Sent på etter­mid­da­gen gikk sør­statska­va­le­ri­et til mot­an­grep og drev Sheri­dan til­ba­ke. Selv om Sheri­dan se­ne­re nek­tet å inn­røm­me det, var slaget ved Tre­vi­li­an sta­sjon en etter­leng­tet sei­er for Hamp­tons sør­stats­ryt­te­re.

Ta­pe­ne var sto­re på beg­ge si­der. Over 500 av Sheri­dans menn ble drept el­ler så­ret, og nes­ten like man­ge var sav­net el­ler tatt til fan­ge. Av de 1653 ka­va­le­ris­te­ne i Custers Michi­gan-brigade ble 24 drept og 79 så­ret, mens over 304 var sav­net el­ler tatt til fan­ge. Hamp­tons to­ta­le tap var noe over 800 mann.

Inn i She­nan­do­ah- da­len

I sis­te halv­del av juni 1864 prøv­de Grant en dris­tig stra­te­gi for å tvin­ge Sørsta­te­ne i kne. I ste­det for fle­re håp­løse fron­tal­an­grep på Le­es stil­lin­ger foran Rich­mond, send­te Grant trop­pe­ne sine over den bre­de Ja­mes- el­ven på en pong­tong­bro og sving­te så sør­vest­over mot byen Pe­ters­burg, 35 kilo­me­ter sør for Rich­mond. Pe­ters­burg var et vik­tig jern­bane­knute­punkt der man­ge av jern­ba­ne­ne fra res­ten av Sørsta­te­ne møt­tes før de fort­sat­te mot Rich­mond. Der­som Pe­ters­burg falt vil­le det være prak­tisk talt umu­lig for Le­es armé å hol­de ho­ved­sta­den Rich­mond.

Men Grant lyk­tes ikke i å ta Pe­ters­burg før Lee nåd­de fram med sin armé.

Med hjelp av ster­ke for­skans­nin­ger og skyt­ter­gra­ver stop­pet sør­stats­trop­pe­ne Grants an­grep. Det­te var star­ten på en bit­ter stil­lings­krig rundt Pe­ters­burg som skul­le vare i over ni må­ne­der.

Mens si­tua­sjo­nen ved Pe­ters­burg var fast­låst send­te beg­ge par­ter be­ty­de­li­ge styrker til She­nan­do­ah- da­len. Den­ne bre­de, frukt­ba­re da­len i det vest­li­ge Vir­gi­nia had­de tid­li­ge­re i kri­gen tjent som en stra­te­gisk kor­ri­dor der sør­stat­styr­ker kun­ne mar­sje­re nord­over skjer­met av Blue Rid­ge-fjel­le­ne og true Washing­ton. Det rike jord­bru­ket i da­len var dess­uten av vi­tal be­tyd­ning for mat­for­sy­nin­ge­ne til Sørsta­te­nes hær­styr­ker. Da­len ble om­talt som «Sørsta­te­nes korn­kam­mer».

Grant inn­så at så len­ge Lee kun­ne bru­ke She­nan­do­ah- da­len til å true Washing­ton vil­le det bli svært vans­ke­lig å knek­ke sør­stats­styr­ke­ne i Vir­gi­nia. Han be­slut­tet der­for å sen­de en styr­ke for å dri­ve sør­stats­styr­ke­ne ut av da­len for godt. De­ret­ter skul­le alle åkrer og mat­lag­re bren­nes og all bu­skap fø­res bort el­ler slak­tes. Gjen­nom den bren­te jords tak­tikk skul­le da­len gjø­res verdi­løs for Sørsta­te­ne. Man­nen som ble ut­pekt til å gjen­nom­føre den­ne pla­nen var Po­to­mac-ar­me­ens 33 år gam­le ka­va­leri­sjef, general Sheri­dan.

Sheri­dan fikk kom­man­do­en over en ny armé kalt She­nan­do­ah-ar­me­en. Den­ne be­sto av tre in­fan­teri­korps samt to ka­va­leri­di­vi­sjo­ner. Sheri­dan had­de med seg fra Po­to­mac-ar­me­ens ka­va­leri­korps, in­klu­dert Custers brigade, pluss en tred­je ka­va­leri­di­vi­sjon som al­le­re­de be­fant seg i da­len. Til sam­men tal­te Sheri­dans armé rundt 8000 ryt­te­re og 35 000 in­fan­te­ris­ter.

Alt Sørsta­te­ne had­de å stil­le opp mot den­ne for­mi­dab­le nord­stats­styr­ken var en li­ten armé på rundt 15 000 mann un­der kom­man­do av general Ju­bal A. Ear­ly. Bare 4000 av Ear­lys menn var ka­va­le­ris­ter.

Win­ches­ter

I midt­en av sep­tem­ber 1864 tok Ear­ly stil­ling nord og øst for den lil­le byen Win­ches­ter. 19. sep­tem­ber gikk Sheri­dan til an­grep. De tre in­fan­teri­korp­se­ne hans ryk­ket mot Win­ches­ter fra øst mens kavaleriet an­grep nord­fra.

Til å be­gyn­ne med fikk Sheri­dans fot­folk sto­re pro­ble­mer. De måt­te ryk­ke fram gjen­nom en trang slukt som hind­ret dem i å ut­nyt­te sitt tall­mes­si­ge over­tak og led sto­re tap i sla­gets førs­te fase. En vold­som kamp ut­vik­let seg på de bøl­gen­de markene og sko­ge­ne øst for Win­ches­ter. På et tids­punkt fore­tok en av Ear­lys små di­vi­sjo­ner et kraf­tig mot­an­grep som tru­et med å dri­ve Sheri­dans menn til­ba­ke gjen­nom den tran­ge sluk­ten. Men etter hvert lyk­tes Sheri­dan i å sta­bi­li­se­re si­tua­sjo­nen og få største­par­ten av in­fan­te­ri­et sitt fram i front­lin­jen slik at hans tall­mes­si­ge over­tak be­gyn­te å få ef­fekt.

Imens ut­kjem­pet ka­va­le­ris­te­ne sine egne kam­per nord for byen. Etter å ha krys­set den lil­le el­ven Opequon via fle­re for­skjel­li­ge vade­ste­der og for­dre­vet fien­dens for­pos­ter, sam­let nordstatskavaleriet seg ved Step­hen­son's De­pot, sju kilo­me­ter nord for Win­ches­ter. Her møt­te de blå­kled­de ryt­ter­ne Fitz Le­es di­vi­sjon med sør­statska­va­le­ri.

Klok­ken ett om etter­mid­da­gen gikk

«MAN­GE ØYENVITNER BE­SKREV DET SOM KRIGENS MEST STORSLAGNE KA­VA­LE­RI­AN­GREP. DE FOR­TAL­TE OM MYLDERET AV SAB­LER SOM BLINKET I ETTERMIDDAGSSOLEN OG FARGE­RIKE VIMPLER SOM BLAF­RET I VINDEN.»

nord­stats­ryt­ter­ne til an­grep. Lee for­søk­te å vin­ne tid med et mot­an­grep, men han had­de alt­for få menn. De lan­ge rek­ke­ne med blå­jak­ker fei­de bort den lil­le sør­stats­di­vi­sjo­nen og fort­sat­te sør­over mot Win­ches­ter.

Sheri­dans fot­sol­da­ter drev nå Ear­lys trop­per til­ba­ke til en for­svars­stil­ling rett uten­for byen. Stil­lin­gen dan­net en rett vin­kel der største­par­ten av sørstats­sol­da­te­ne gjor­de front øst­over mot Sheri­dans in­fan­te­ri, mens mind­re styrker fron­tet nord­over for å møte Sheri­dans kavaleri. Custers Michigan­ka­va­le­ris­ter had­de vært med på å jage Fitz Lee fra Step­hen­son's De­pot. Sam­men med de and­re ka­va­leri­bri­ga­de­ne dan­net de nå en lang front av ryt­te­re på de åpne markene nord for byen.

Klok­ken var nes­ten fem om etter­mid­da­gen da Sheri­dan sat­te inn nåde­stø­tet. Rek­ke på rek­ke med blå­kled­de in­fan­te­ris­ter mar­sjer­te opp skrå­nin­ge­ne fra øst. Sam­ti­dig sat­te kavaleriet seg i be­ve­gel­se; først i skritt, så i trav, og til slutt i ga­lopp så mar­ken buld­ret un­der tu­se­ner av heste­ho­ver.

Man­ge øyenvitner be­skrev det som krigens mest storslagne ka­va­le­ri­an­grep. De for­tal­te om mylderet av sab­ler som blinket i ettermiddagssolen og farge­rike vimpler som blaf­ret i vinden.

Ear­lys menn had­de akku­rat be­gynt å vike un­der pres­set fra Sheri­dans in­fan­te­ri da flod­bøl­gen av blå­kled­de ryt­te­re skyl­let mot dem, og klar­te ikke å yte noen ef­fek­tiv mot­stand. Nord­statska­va­le­ris­te­ne spo­ret hes­te­ne sine over fien­dens skan­ser og inn blant de rys­te­de sør­stats­trop­pe­ne. Man­ge av Ear­lys menn flyk­tet, men noen for­søk­te å for­sva­re seg. Det ble ut­kjem­pet man­ge bit­re nær­kam­per, spe­si­elt rundt sør­stats­fa­ne­ne som var etter­trak­te­de tro­fe­er for an­gri­per­ne.

Custer var midt i vrim­me­len av kjem­pen­de. Da han så en sør­stats­sol­dat som løf­tet rif­len for å sky­te ham, tøy­let han hes­ten brått så den stei­let. Det­te fikk sør­stats­sol­da­ten til å bom­me slik at ku­len bare strei­fet Custers bein.

Tom’s Brook

Snart kol­lap­set sør­stats­trop­pe­nes mot­stand. De som ikke kom seg unna ble drept el­ler tatt til fan­ge. Sheri­dan had­de sei­ret i det som skul­le bli kjent som Det tred­je slaget ved Win­ches­ter. Custers menn tok fle­re fa­ner, hundre­vis av fan­ger, samt vå­pen og an­net krigs­ma­te­ri­ell.

En uke etter slaget ved Win­ches­ter ble Custer en­de­lig di­vi­sjons­sjef. Hans ri­val og uvenn Ja­mes Wil­son ble sendt vest­over til Sher­mans ar­me­er ved At­lan­ta i Ge­or­gia, og Custer over­tok di­vi­sjo­nen hans. Et skår i gle­den var at han måt­te gi fra seg kom­man­do­en over sin tro­fas­te Michi­gan-brigade som til­hør­te en an­nen di­vi­sjon. Custers nye kom­man­do var en for­holds­vis li­ten di­vi­sjon med rundt 2500

mann. Må­neds­vis med kre­ven­de felt­tog og har­de kam­per had­de tæ­ret hardt på ka­va­leri­re­gi­men­te­ne.

Custer skul­le snart få mu­lig­he­ten til å vise hva han dug­de til som di­vi­sjons­sjef. Etter sei­e­ren ved Win­ches­ter had­de Sheri­dan le­det ar­me­en sin mot sør opp­over She­nan­do­ah- da­len helt til byen Staun­ton, uten at Ear­lys slag­ne armé had­de mak­tet å hind­re blå­jak­ke­nes frem­marsj. Sheri­dan be­trak­tet nå sitt opp­drag med å ren­se da­len for sør­stats­styr­ker som prak­tisk talt full­ført, og for­be­red­te seg på å for­la­te da­len for å slut­te seg til Grants styrker foran Pe­ters­burg. Men først måt­te han ut­fø­re den and­re de­len av opp­dra­get sitt: å kon­fis­ke­re, bren­ne el­ler øde­leg­ge alle mat­res­sur­ser i da­len for å bi­dra til å sul­te ut Le­es armé.

I be­gyn­nel­sen av ok­to­ber mar­sjer­te Sheri­dans trop­per til­ba­ke ned­over da­len mens de bren­te lå­ver og møl­ler, slak­tet el­ler drev bort bu­skap og svid­de av åkrer. Svar­te røyk­sky­er fyl­te den en gang så idyl­lis­ke da­len.

Ear­ly had­de in­gen pla­ner om å for­hol­de seg pas­siv mens Sheri­dan her­jet. Lee had­de sendt ham en eks­tra in­fan­teri­di­vi­sjon og Ros­ser had­de ny­lig an­kom­met fra Pe­ters­burg med sin ka­va­leri­bri­ga­de. Ear­ly ga nå Ros­ser kom­man­do­en over sitt sam­le­de kavaleri, to små di­vi­sjo­ner med rundt 3000 mann til sam­men. Så fikk han ord­re om å ri nord­over for å gjø­re li­vet surt for Sheri­dans brann­stif­te­re.

7. og 8. ok­to­ber fore­tok Ros­sers menn en rek­ke små frem­støt som var svært plag­som­me for Sheri­dans bak­trop­per. Snart fikk Sheri­dan nok. Han tilkalte sin ka­va­leri­sjef Tor­bert og ga ham be­skjed om å ban­ke Ros­sers kavaleri el­ler få bank selv. Med and­re ord skul­le Tor­bert ri­si­ke­re alt for å brin­ge sin mot­stan­der til slag.

I grålysningen 9. ok­to­ber red Tor­bert sør­over med di­vi­sjo­ne­ne til Custer og Wes­ley Mer­ritt, drøyt 6000 mann to­talt. Sheri­dan red opp på en ås for å ob­ser­ve­re slaget. Det var en kald grå mor­gen med snø i luf­ten.

Ros­sers sør­statska­va­le­ri ven­tet på den and­re si­den av en li­ten elv kalt Tom's Brook. Mer­ritt fikk ord­re om å ryk­ke fram rett sør­over langs ho­ved­vei­en gjen­nom da­len, mens Custer an­grep Ros­sers venst­re fløy tre kilo­me­ter len­ger vest, ved fo­ten av fjell­ryg­gen Litt­le North Moun­tain.

Da Custer red over top­pen av det sis­te høydedraget før Tom's Brook stop­pet han opp for å ta fien­dens po­si­sjo­ner nær­me­re i øye­syn. Han opp­da­get en grup­pe sør­stats­of­fi­se­rer på en høy­de sør for den lil­le el­ven og men­te han gjen­kjen­te Ros­ser. Custer red da ale­ne fram mot el­ven og hils­te sin gam­le venn ved å ta av seg sin svæ­re, bred­brem­me­de hatt og sen­ke den i en tea­tralsk gest.

Like etter ble det åp­net ild fra beg­ge si­der. Ka­non­skud­de­ne drøn­net, og jord og gress­tus­ter spru­tet der gra­na­ter og ka­non­ku­ler slo ned. Custer send­te sine menn ned mot el­ven på bred front, noen av­de­lin­ger til fots, and­re til hest. Snart lød smel­le­ne fra ka­ra­bin­ge­væ­re­ne langs hele fron­ten. Ros­sers menn for­svar­te seg be­slutt­somt. En se­rie små frem­støt og mot­støt ga in­gen av par­te­ne noe ty­de­lig over­tak mens mor­gen­ti­me­ne gikk.

Etter hvert be­stem­te Custer seg for å prø­ve å kom­me rundt sin mot­stan­ders venst­re flan­ke ved fo­ten av Litt­le North Moun­tain. Tre re­gi­men­ter ble sendt sør­vest­over gjen­nom det vans­ke­li­ge ter­ren­get ved fo­ten av fjel­let mot Ros­sers flan­ke. Sam­ti­dig opp­rett­holdt Custer pres­set mot Ros­sers front.

Len­ger øst var Mer­ritts di­vi­sjon nå i ak­sjon langs ho­ved­vei­en gjen­nom da­len. Her had­de Ros­ser bare plas­sert en knøtt­li­ten di­vi­sjon med 800 mann til sam­men. Mer­ritts førs­te an­grep ble stop­pet, men snart gjor­de de blå­kled­des tall­mes­si­ge over­tak seg gjel­den­de, og sør­stats­ryt­ter­nes for­svar be­gyn­te å vak­le un­der pres­set.

Mer­ritt had­de sendt Michi­gan-bri­ga­den vest­over langs Tom's Brook for å opp­ret­te for­bin­del­se med Custer. Michi­gan­ryt­ter­ne med sine Custer-in­spi­rer­te røde

«NAT­TEN TIL 19. OK­TO­BER SNEK EAR­LYS TROP­PER SEG TETT INN­PÅ NORD­STATS– LEIREN, OG I GRÅLYSNINGEN GIKK DE TIL AN­GREP. OVER­RAS­KEL­SEN VAR TO­TAL.»

hals­tør­klær fikk der­med mu­lig­he­ten til å støt­te sin gam­le sjefs an­grep.

Custer så Michi­gan-bri­ga­den kom­me og viss­te der­med at han had­de støt­te på sin venst­re flan­ke. Det var på tide å av­gjø­re kam­pen. Custers menn ryk­ket fram langs hele fron­ten. De red over el­ven og opp en lang slak skrå­ning mot Ros­sers ho­ved­stil­ling. Custer var som van­lig i frems­te lin­je. Sam­ti­dig had­de de tre re­gi­men­te­ne han had­de sendt rundt fien­dens flan­ke kom­met i po­si­sjon og an­grep fra vest. Det over­ras­ken­de flanke­an­gre­pet over­vant raskt et av Ros­sers ka­non­bat­te­ri­er.

På mot­satt side vis­te Michi­gan-bri­ga­dens nye sjef, Ja­mes H. Kidd, at han var en ver­dig arv­ta­ker til Custer. Uten å ven­te på ord­re fra høy­ere hold le­det han sine menn i an­grep da han så Custers di­vi­sjon ryk­ke fram. Sa­bels­vin­gen­de nord­statska­va­le­ris­ter an­grep nå Ros­sers ho­ved­stil­ling fra tre kan­ter. Sørstats­ryt­ter­ne had­de in­gen sjan­se mot over­mak­ten. Største­par­ten av Ros­sers små re­gi­men­ter brøt sam­men og star­tet en vill flukt sør­over. Også på ho­ved­vei­en trakk sørstats­ryt­ter­ne seg has­tig til­ba­ke da Mer­ritts di­vi­sjon økte pres­set.

Det­te var star­ten på en av de mest yd­my­ken­de epi­so­de­ne i sør­statska­va­le­ri­ets his­to­rie. Ros­sers menn ble ja­get 20 kilo­me­ter sør­over og man­ge hund­re av dem ble tatt til fan­ge. Dess­uten tok de tri­um­fe­ren­de nord­stats­ryt­ter­ne ni ka­no­ner, og et stort an­tall vog­ner. En av vog­ne­ne inne­holdt Ros­sers per­son­li­ge ba­ga­sje, in­klu­dert en flott vå­pen­frakk. De blå­kled­des egne tap var for­holds­vis små, kun 60 drep­te og så­re­de. Slaget ved Tom's Brook had­de for al­vor mar­kert nord­statska­va­le­ri­ets do­mi­nans. Sør­statska­va­le­ri­et skul­le ald­ri gjen­vin­ne sin tid­li­ge­re slag­kraft.

Nes­te dag span­ku­ler­te Custer rundt i leiren iført sin gam­le venns grå vå­pen­frakk. Si­den han var kor­te­re og tyn­ne­re enn Ros­ser ut­gjor­de han et tem­me­lig ko­misk syn i den sto­re frak­ken og skap­te stor for­nøy­el­se blant sine menn. Custers klov­ne­ri­er de­mon­strer­te at etter å ha blitt lat­ter­lig­gjort gang på gang av sør­statska­va­le­ri­et var det nå de­fi­ni­tivt nord­statska­va­le­ris­te­nes tur til å le.

Ce­dar Cre­ek

Etter slaget ved Tom's Brook reg­net Sheri­dan med at hans felt­tog i da­len prak­tisk talt var full­ført. Han fort­sat­te sin stra­te­gis­ke til­bake­trek­ning til den nord­re en­den av da­len og for­be­red­te seg på å sen­de to av korp­se­ne sine til Pe­ters­burg for å for­ster­ke Grant.

Men Ear­lys armé var ennå ikke satt helt ut av spill. For­sterk­nin­ger fra Lee had­de økt Ear­lys styr­ke til 22 000 mann, og Ear­ly had­de fulgt etter Sheri­dan ned­over da­len i håp om å få en mu­lig­het til å slå til­ba­ke.

I midt­en av ok­to­ber lot Sheri­dan ar­me­en sin slå leir ved Ce­dar Cre­ek et styk­ke sør for Win­ches­ter og dro så til Washing­ton for å kon­fe­re­re med sine over­ord­ne­de. Mens Sheri­dan var i Washing­ton opp­da­get Ear­ly mu­lig­he­ten han had­de ven­tet på: Leiren til de 32 000 nord­stats­sol­da­te­ne ved Ce­dar Cre­ek var dår­lig sik­ret mot et over­ras­kel­ses­an­grep fra sør­øst.

Nat­ten til 19. ok­to­ber snek Ear­lys trop­per seg tett inn­på nord­stats­lei­ren, og i grålysningen gikk de til an­grep. Over­ras­kel­sen var to­tal. Man­ge av blå­jak­ke­ne sov i tel­te­ne sine da de førs­te skudd­sal­ve­ne brak­te løs. Den ene etter den and­re av Sheri­dans av­de­lin­ger ble dre­vet på flukt. Selv om nord­stats­ge­ne­ra­le­ne etter hvert fikk sum­met seg og or­ga­ni­ser­te for­svars­lin­jer, mak­tet de ikke å stop­pe Ear­lys vold­som­me an­grep.

Det­te var i ho­ved­sak en in­fan­te­ri­kamp. Custers ka­va­le­ris­ter var i li­ten grad in­volvert, men bi­dro til å dek­ke nord­stats­in­fan­te­ri­ets re­trett.

Midt på for­mid­da­gen had­de sørstats­sol­da­te­ne erob­ret hele nord­stats­lei­ren, in­klu­dert man­ge ka­no­ner. Hele Sheri­dans armé var i ferd med å trek­ke seg til­ba­ke. Ear­ly så ut til å ha vun­net en sen­sa­sjo­nell sei­er.

De fil­le­te og ut­sul­te­de sørstats­sol­da­te­ne kas­tet seg over ma­ten og for­sy­nin­ge­ne i den erob­re­de leiren. Så man­ge for­lot sine

av­de­lin­ger på jakt etter byt­te at det ble vans­ke­lig for Ear­ly å føl­ge opp sei­e­ren med en vi­de­re frem­ryk­ning.

Så an­kom Sheri­dan slag­mar­ken. Han had­de over­nat­tet i Win­ches­ter på vei­en til­ba­ke fra Washing­ton, og da han hør­te ka­non­tor­de­nen fra Ce­dar Cre­ek had­de han ridd sør­over i all hast. Sheri­dans ritt ble se­ne­re til en av bor­ger­kri­gens mest kjen­te epi­so­der. Med sitt be­slutt­som­me og ka­ris­ma­tis­ke le­der­skap sat­te han nytt mot i de flyk­ten­de trop­pe­ne han møt­te på vei­en.

Fire kilo­me­ter nord for Ce­dar Cre­ek møt­te han sine ge­ne­ra­ler og ho­ved­par­ten av den slag­ne ar­me­en. Custer stor­met imot ham og klem­te ham glede­strå­len­de. Så gikk Sheri­dan i gang med å or­ga­ni­se­re en ny front­lin­je og for­be­re­de et mot­an­grep. Ryk­ter om at enda et stort sør­stats­korps var i an­marsj fikk ham til å nøle, men da det­te vis­te seg å være usant ga han trop­pe­ne sine ord­re om å ryk­ke fram.

Klok­ken var nå halv fem om etter­mid­da­gen. På en fire kilo­me­ter lang front be­gyn­te de blå rek­ke­ne å be­ve­ge seg mot Ear­lys armé. Fle­re ste­der brøt det ut vold­som­me skudd­veks­lin­ger som fikk nord­stats­in­fan­te­ri­ets frem­ryk­ning til å stop­pe opp. Men så an­grep det blå­kled­de kavaleriet på beg­ge flan­ker, Custer i vest og Mer­ritt i øst. Trom­pet­sig­na­le­ne gjen­lød over slag­mar­ken. Sør­stats­ge­ne­ra­len John B. Gor­don skrev se­ne­re om det ille­vars­len­de bul­de­ret fra heste­ho­ve­ne som nær­met seg fra nord.

Det sam­le­de pres­set fra Sheri­dans in­fan­te­ri og kavaleri var mer enn Ear­lys ut­mat­te­de trop­per kun­ne stå imot. Snart rak­net front­lin­jen de­res. Man­ge flyk­tet. Her og der for­søk­te noen sør­stats­av­de­lin­ger de­spe­rat å stag­ge den blå flod­bøl­gen, men de had­de in­gen sjan­se mot over­mak­ten.

Custer le­det sin di­vi­sjon i en nåde­løs for­føl­gel­se. Nå ble alle ka­no­ne­ne Ear­lys menn had­de tatt om mor­ge­nen erob­ret til­ba­ke, dess­uten tok nord­stats­trop­pe­ne 24 av Ear­lys ka­no­ner. I til­legg tok nordstatskavaleriet hundre­vis av fan­ger samt et utall vog­ner. Ear­lys armé var knek­ket for godt.

Til App­o­matt­ox

Mens stor­par­ten av in­fan­te­ri­et re­tur­ner­te til Grants armé ved Pe­ters­burg over­vin­tret Sheri­dans kavaleri nær Win­ches­ter, nord i She­nan­do­ah- da­len. I de stil­le vin­ter­må­ne­de­ne kom Custers kone og bod­de i ho­ved­kvar­te­ret hans. På den­ne ti­den lyk­tes også Custer i å få sin lille­bror Tom som stabs­of­fi­ser. Tom had­de tid­li­ge­re tje­neste­gjort i in­fan­te­ri­et og var like iv­rig etter å vin­ne he­der og ære på slag­mar­ken som sin store­bror.

Grant og Sheri­dan plan­la nå ope­ra­sjo­ne­ne som skul­le gi Sørsta­te­ne nåde­stø­tet i Vir­gi­nia. Og i må­neds­skif­tet fe­bru­ar-mars 1865 le­det Sheri­dan sitt

kavaleri sør­over igjen. Ved Way­nes­bo­rough, langt sør i She­nan­do­ah- da­len, kom Custer over det som var igjen av Ear­lys styrker i da­len; bare 1400 mann med 14 ka­no­ner. Etter en rask, men grun­dig re­ko­gno­se­ring send­te Custer tre av re­gi­men­te­ne sine til fots mot Ear­lys flan­ke. Så snart flanke­an­gre­pet var i gang ga Custer et an­net re­gi­ment ord­re om å fore­ta et ka­va­le­ri­an­grep med truk­ne sab­ler rett mot Ear­lys front. Det­te var nok til å få sør­stats­styr­ken til å kol­lap­se. Nes­ten alle sørstats­sol­da­te­ne ble tatt til fan­ge, Custers menn erob­ret dess­uten samt­li­ge 14 ka­no­ner pluss 17 fa­ner. Ear­ly selv unn­slapp så vidt.

Etter sei­e­ren ved Way­nes­bo­rough le­det Sheri­dan sine menn øst­over gjen­nom hjer­tet av Vir­gi­nia der de brant opp for­sy­nin­ger og øde­la jern­bane­spor. Så red de rundt nord­enden av Rich­monds for­svars­ver­ker og sving­te sør­over, krys­set Ja­mes- el­ven og slut­tet seg til Grants styrker foran Pe­ters­burg.

Med Sheri­dans an­komst var alt klart til Nordstatenes sto­re vår­of­fen­siv som skul­le knu­se Le­es armé og vin­ne kri­gen. I slut­ten av mars had­de Grant 125 000 sol­da­ter kla­re til å an­gri­pe Le­es knap­pe 60 000. Sørstats­sol­da­te­ne var dess­uten svek­ket av util­strek­ke­li­ge mat­for­sy­nin­ger og man­gel på ut­styr.

Grants of­fen­siv star­tet 29. mars. Sheri­dan le­det sitt kavaleri pluss en stor styr­ke in­fan­te­ri, 50 000 mann til sam­men, mot Le­es sør­flan­ke. I øsen­de regn­vær ble det ut­kjem­pet vold­som­me kam­per langs de sø­le­te skogs­vei­ene sør for Pe­ters­burg. Hef­ti­ge mot­an­grep fra sør­stats­trop­pe­ne lyk­tes fle­re gan­ger i å dri­ve Sheri­dans menn til­ba­ke, men Sheri­dan bare fort­sat­te å pres­se på.

1. april send­te Sheri­dan 22 000 mann mot en sør­stats­styr­ke på 10

000 mann ved det lil­le vei­krys­set Fi­ve Forks. Sørstats­sol­da­te­ne gjor­de bit­ter mot­stand, men de had­de in­gen sjan­se mot over­mak­ten. Custer le­det sin di­vi­sjon i en rek­ke an­grep mot fien­dens høy­re flan­ke, og da sør­stats­styr­kens for­svars­lin­jer til slutt be­gyn­te å kol­lap­se var Custer rask til å be­ord­re et nytt an­grep for å på­fø­re fienden så mye ska­de som mu­lig un­der til­bake­to­get.

I det sam­me an­gre­pet star­tet ble Custers flagg­bæ­rer skutt og fa­nen gikk i bak­ken. En av nord­statska­va­le­ris­te­ne for­tal­te at han så sin general svin­ge seg ned fra sade­len i fart, gri­pe di­vi­sjons­flag­get, og vei­ve det over ho­det mens han red over fien­dens bryst­vern. De sørstats­sol­da­te­ne som ikke over­ga seg flyk­tet i all hast. Sheri­dans menn erob­ret 13 fa­ner og seks ka­no­ner og tok over 2000 fan­ger.

Nes­te dag stor­met Grants trop­per Le­es for­svars­ver­ker og inn­tok Pe­ters­burg. Lee had­de in­gen an­nen mu­lig­het enn å eva­ku­ere Rich­mond og prø­ve å red­de res­te­ne av sin armé ved å fore­ta en rask re­trett vest­over.

I da­ge­ne etter spil­te Custers di­vi­sjon en le­den­de rol­le i den nåde­løse for­føl­gel­sen av Le­es sta­dig krym­pen­de armé. Fle­re gan­ger ble mind­re sør­stats­styr­ker over­man­net av Custers ryt­te­re som tok tu­sen­vis av fan­ger og en drøss med fa­ner og ka­no­ner. Custers lille­bror Tom ut­mer­ket seg ved per­son­lig å erob­re to fa­ner, 3. og 6. april og ble der­med den førs­te til å vin­ne Kon­gres­sens æres­me­dal­je, ”the Me­dal of Ho­nor,” to gan­ger.

Med sin sed­van­li­ge sans for det tea­trals­ke dan­net Custer en æres­gar­de be­stå­en­de av de sol­da­te­ne som had­de erob­ret en fane. Hver av dem bar selv fa­nen de had­de erob­ret mens de fulg­te Custer om­kring på slag­fel­te­ne som en farge­rik ka­val­ka­de.

Om etter­mid­da­gen 8. april nåd­de Custer jern­bane­sta­sjo­nen App­o­matt­ox, 120 kilo­me­ter vest for Rich­mond. Her fant han Le­es ar­til­leri­park og erob­ret 25 ka­no­ner. Det vis­te seg at Custer og sto­re de­ler av Sheri­dans kavaleri nå be­fant seg vest for Le­es ho­ved­styr­ke og sper­ret re­trett­ru­ten.

Nes­te mor­gen fore­tok Le­es trop­per et sis­te de­spe­rat an­grep for å dri­ve bort de blå­kled­de ka­va­le­ris­te­ne og åpne vei­en mot vest, men det var for sent. Sheri­dans ryt­te­re had­de al­le­re­de blitt for­ster­ket av to in­fan­teri­korps. An­gre­pet ble stop­pet. Le­es armé var fan­get.

En av Le­es stabs­of­fi­se­rer red mot Custers lin­jer med hvitt flagg for å be om en vå­pen­hvi­le. Custer svar­te at han ikke had­de myn­dig­het til å inn­gå noen vå­pen­hvi­le hvis ikke sør­stats­styr­ke­ne over­ga seg uten be­tin­gel­ser. Li­ke­vel stop­pet kam­pe­ne.

Custer red nå inn i fien­dens lin­jer kun led­sa­get av en or­donn­ans. Sann­syn­lig­vis var det hans iver etter å vin­ne ære og be­røm­mel­se som fikk ham til å prø­ve å få sørstats­ar­me­en til å over­gi seg di­rek­te til ham. Han møt­te Le­es nest­kom­man­de­ren­de, general Longs­tre­et, og krev­de i Sheri­dans navn at sørstats­ar­me­en straks måt­te over­gi seg. Men Longs­tre­et av­vis­te ham bryskt og ga den unge nord­stats­ge­ne­ra­len klar be­skjed om å ri til­ba­ke til sine egne lin­jer. Hel­dig­vis for Custer ble den­ne pin­li­ge epi­so­den over­skyg­get av Le­es for­mel­le overgivelse til general Grant i App­o­matt­ox ting­hus se­ne­re sam­me dag.

Sheri­dan sik­ret seg det lil­le bor­det Grant had­de sit­tet ved da han skrev over­gi­vel­ses­do­ku­men­tet og ga det til Custer som en gave til fru Custer. I et følgebrev skrev Sheri­dan at det knapt fan­tes noen enkeltperson som had­de bi­dratt mer til Le­es overgivelse enn Custer.

Over­gi­vel­sen ved App­o­matt­ox be­tyd­de i rea­li­te­ten at Nord­sta­te­ne had­de vun­net bor­ger­kri­gen. 23. mai red Custer i spis­sen for sin di­vi­sjon un­der sei­ers­pa­ra­den gjen­nom Washing­tons ga­ter.

Men fre­den skul­le bli et anti­kli­maks for Custer. Han var ge­ne­ral­ma­jor i den sto­re fri­vil­li­ge hæ­ren som had­de blitt opp­ret­tet for å ned­kjem­pe Sørsta­te­ne, men da kri­gen var over ble den fri­vil­li­ge hæ­ren opp­løst, og Custer ble re­du­sert til sin rang som kap­tein i den re­gu­læ­re stå­en­de hær. Rik­tig­nok kun­ne han frem­de­les kal­le seg general, men nå var det bare en tom tit­tel.

Året etter freds­slut­nin­gen ble Custer for­frem­met til oberst­løyt­nant i 7. ka­va­leri­re­gi­ment og sendt ut på præ­rie­ne i vest for å for­sva­re de hvi­te ny­byg­ger­ne mot de in­di­ans­ke ur­inn­vå­ner­ne. Det­te var star­ten på en helt an­nen krig­fø­ring enn den Custer kjen­te til fra bor­ger­kri­gen, og som mind­re enn ti år se­ne­re skul­le føre ham til en sol­svidd ås ved el­ven Litt­le Big­horn i Mon­ta­na.

«I ET FØLGEBREV SKREV SHERI­DAN AT DET KNAPT FAN­TES NOEN ENKELTPERSON SOM HAD­DE BI­DRATT MER TIL LE­ES OVERGIVELSE ENN CUSTER.»

General McC­lel­lan til venst­re og Ge­or­ge Arm­s­trong Custer til høy­re.

Slaget ved Wil­liams­burg.

Slaget ved First Bull Run.

Win­field Scott Han­cock.

General Ro­bert E Lee.

General Plea­son­ton.

Ek­te­pa­ret Ge­or­ge Arm­s­trong Custer og Eliza­beth Ba­con Custer.

General Sheri­dan.

General Grant.

General Me­a­de.

General Stuart.

And­re slaget ved Bull Run.

Slaget ved Cold Har­bor.

Nord­statska­va­le­ri i kamp til fots.

Slaget ved Win­ches­ter.

General Longs­tre­et.

Slaget ved Anti­etam.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.