NORDSTATENES KAVALERIST
Da den amerikanske borgerkrigen startet, hadde USAs hær bare fem kavaleriregimenter; to regimenter kalt «dragoons», to kalt «cavalry» samt ett regiment med «Mounted Rifles». Storparten av kavaleristene var utplassert i vesten for å beskytte hvite nybygger
Ved krigsutbruddet i 1861 viste president Lincoln og hans administrasjon liten interesse for å utvide kavaleriet. Den rådende oppfatningen om kavaleriets rolle var fortsatt preget av Napoleonskrigene, der idealet var å bruke kavaleri i store masser på slagmarken for å gi nådestøtet til fiendestyrker som på forhånd var svekket av kanonild og infanteriangrep. Slik europeisk kavaleritaktikk passet best på åpne marker og fremsto derfor som dårlig egnet for det mer ulendte og ofte skogdekte terrenget der den amerikanske borgerkrigen skulle utkjempes. Kavaleri var dessuten kostbart å mobilisere, og det var tidkrevende å trene opp både hester og ryttere.
Lincoln og hans rådgivere prioriterte derfor kavaleriet svært lavt da de satte i gang mobiliseringen av nordstatshæren. I likhet med de fleste andre regnet de med en kort krig. Utover å opprette et ekstra kavaleriregiment viste de liten interesse for å rekruttere ytterligere kavalerienheter. Mens delstatene i nord gikk i gang med å rekruttere en mengde infanteriregimenter til nordstatshæren, ga Lincoln-administrasjonen beskjed om at den ikke ville autorisere opprettelsene av kavaleriregimenter.
Troen på en rask seier svant etter sørstatenes seier i slaget ved Bull
Run i juli 1861. Her spilte dessuten sørstatskavaleriet en betydelig rolle, selv om også sørstatsrytterne fremdeles var relativt fåtallige. Det ble åpenbart at behovet for kavaleri hadde blitt alvorlig undervurdert, og Lincoln ga klarsignal for å opprette en rekke nye kavaleriregimenter. Innen utgangen av 1861 hadde nordstatene rekruttert hele 82 kavaleriregimenter med til sammen 90 000 kavalerister. De nye kavaleriregimentene var frivillige avdelinger opprettet på delstatsnivå og bar navn som «9th Pennsylvania» eller «4th New York».
Men å øke antallet var én ting, å oppnå kvalitet var noe annet. Det viste seg snart at sørstatskavaleriet holdt et mye høyere nivå enn rytterne fra nord. Gang på gang ydmyket sørstatskavaleristene sine motstandere ved å gjennomføre dristige raid langt inn på nordstatskontrollert område. Det var flere grunner til sørstatskavaleriets overlegenhet. En større andel av rekruttene i sør var bondegutter som hadde erfaring med hester, og dessuten måtte de stille til tjeneste med egne hester, noe som sikret både at hestene var av god kvalitet og at mennene tok godt vare på dem. På nordstatssiden var det langt færre erfarne ryttere blant rekruttene, og hestene ble ofte kjøpt inn fra hestehandlere med tvilsom forretningsmoral som brydde seg lite om kvaliteten på dyrene de leverte. Dette bidro utvilsomt til at nordstatenes kavalerigeneraler i de første krigsårene viste lite pågangsmot og dristighet i sitt lederskap, noe som igjen gjorde det lettere for sørstatskavaleriet å dominere.
Men erfaring i felten bedret gradvis kvaliteten på både ledere og soldater i nordstatskavaleriet, og i løpet av 1863 begynte de blåkledde rytterne for alvor å hevde seg. I krigens største kavalerislag, ved Brandy Station i Virginia 9. juni 1863, kjempet de lenge en jevn kamp med sørstatskavaleriet og var stolte over egen innsats, selv om de til slutt trakk seg tilbake og strengt tatt tapte slaget.
På denne tiden var en typisk nordstatskavalerist utstyrt med et kort gevær kalt karabin, en sabel og en revolver. Men det var stor variasjon i bevæpningen. Blant de vanligste karabin-typene var Sharps og Burnside. De hadde kortere rekkevidde og dårligere treffsikkerhet enn infanteriets riflemusketter, men siden de var bakladere, gikk det raskere å lade dem, slik at kavalerienhetene fikk høyere skuddtakt enn infanteriet. Fra 1863 ble Spencer repeterende sju-skudds karabiner eller rifler innført i raskt økende antall. De repeterende karabinene økte kavaleristenes skuddtakt dramatisk. Den vanligste revolveren var Colt .44, modell 1860.
Drømmen om storslagne sabelsvingende angrep i Napoleon-stil falmet fort, både på grunn av terrenget og den økte ildkraften som følge av innføringen av bakladerkarabiner og revolvere. Det ble vanlig at kavaleristene kun brukte hester som transportmiddel, og at de kjempet til fots med sine karabiner eller andre geværer. Som oftest ble hver fjerde mann stående igjen bak fronten for å passe hestene, mens resten dannet skytterlinjer. Noen ganger bød det seg likevel anledning for tradisjonelle kavaleriangrep til hest, spesielt mot slutten av krigen, da sørstatsstyrkene var sterkt svekket mens nordstatskavaleriet var på høyden av sin slagkraft.
I siste halvdel av krigen begynte også nordstatskavaleriet å utvikle evnen til å gjennomføre stadig større kavaleriraid mot strategiske mål, og bidro på denne måten sterkt til å svekke sørstatenes motstandskraft. Denne bruken av store kavaleristyrker i raid dypt bak fiendens linjer vakte oppmerksomhet i militære kretser utenfor Amerika, og inspirerte særlig russerne, som med vekslende hell forsøkte seg på slike operasjoner i Den russisk-tyrkiske krig 1877–78 og Den russisk-japanske krig 1904–1905.
«INNEN UTGANGEN AV 1861 HADDE NORDSTATENE REKRUTTERT HELE 82 KAVALERIREGIMENTER MED TIL SAMMEN 90 000 KAVALERISTER.»