SLAGET OM CAMBRAI

Kavaleriet angriper! - - INNHOLD - PER ERIK OL­SEN

Da pigg­trå­den på slag­mar­ke­ne i Frank­ri­ke hind­ret all fram­drift, gikk kavaleriet fra hest til pan­ser.

«VESTFRONTEN HAD­DE STAGNERT I EN FAST­LÅST STIL­LINGS­KRIG MED SOLIDE SKYT­TER­GRA­VER PÅ BEG­GE SI­DER – SÅ SOLIDE OG UGJENNOMTRENGELIGE AT IN­GEN AV PAR­TE­NE VAR I STAND TIL Å BRY­TE IGJEN­NOM HOS FIENDEN.»

Tid­lig på mor­ge­nen ons­dag 21. no­vem­ber 1917 ble Eng­lands be­folk­ning for førs­te gang un­der den førs­te ver­dens­krig vek­ket av rin­gen­de kirke­klok­ker. De fei­ret den uven­te­de og dra­ma­tis­ke sei­e­ren de bri­tis­ke styr­ke­ne had­de vun­net da­gen før – ved byen Cambrai i det nord­li­ge Frank­ri­ke. Det var førs­te gang si­den de to enor­me hæ­re­ne had­de blitt sit­ten­de fast i skyt­ter­gra­ve­ne på vestfronten, at den tys­ke for­svars­lin­jen Hin­den­burg-lin­jen ble brutt igjen­nom av al­li­er­te styrker.

1917 DET FØRS­TE STO­RE PAN­SER­SLA­GET

Den bri­tis­ke Tred­je armé, i den bri­tis­ke eks­pe­di­sjons­styr­ken (BEF), had­de brutt igjen­nom lin­jen og ryk­ket nes­ten åtte kilo­me­ter inn i tysk­ok­ku­pert om­rå­de – i en bred­de på nes­ten ti kilo­me­ter. Det­te var gjort i lø­pet av få ti­mer, og der­med var mer land tatt enn i noen av de tid­li­ge­re ope­ra­sjo­ne­ne ved Som­me og i Flan­dern. Det­te var en vik­tig sei­er, og det ga be­folk­nin­gen hjem­me en­de­lig en an­led­ning til å fei­re – for førs­te gang på svært len­ge. På det­te tids­punk­tet had­de det mes­te av en­tu­si­as­men i fol­ket blitt borte. Det var slutt på ti­den da unge, vak­re jen­ter gikk og del­te ut lap­per til alle menn som ikke bar uni­form, med opp­ford­ring om å mel­de seg. Unge menn sto ikke len­ger i lan­ge køer for å mel­de seg fri­vil­lig til tje­nes­te ved fron­ten. De iv­ri­ge og even­tyr­lyst­ne var reist for len­ge si­den – for ald­ri å kom­me til­ba­ke.

Nå var verne­plikt blitt nød­ven­dig for å fyl­le rek­ke­ne i den sta­dig mer prø­ve­de bri­tis­ke hæ­ren. Den na­sjo­na­lis­tis­ke selv­god­he­ten som fyl­te ga­te­ne, var gått over til en dyp de­pre­sjon, det­te pre­get både pres­sen og fol­ket. For hver uke økte tal­let på fal­ne. Sta­dig fle­re unge menn kom hjem ska­det av gass, man­ge med ar­mer og bein sprengt bort, and­re blinde og ad­skil­li­ge med gra­nat­sjokk. I til­legg be­gyn­te det å bli mat­vare­kri­se. Den tys­ke ubåt­blo­ka­den i At­lan­te­ren tok til å få virk­ning – ra­sjo­ne­ring og mat­man­gel. De tys­ke Zep­pe­lin-bombe­tok­te­ne kom hyp­pi­ge­re over Lon­don, og folk be­gyn­te å spør­re seg hva den­ne kri­gen egent­lig hand­let om. Ny­he­ten om gjen­nom­brud­det ble like godt mot­tatt på vestfronten som hjem­me. Året 1917 had­de be­gynt med en viss op­ti­mis­me og noe håp. Det­te på grunn av Haig (øverst­kom­man­de­ren­de for BEF) og hans kom­man­dan­ters tak­tikk. Det ga sto­re for­vent­nin­ger om å vin­ne kri­gen, men det så ut til å ende som det ver­ste året av alle for de al­li­er­te.

Vestfronten had­de stagnert i en fast­låst stil­lings­krig med solide skyt­ter­gra­ver på beg­ge si­der – så solide og ugjennomtrengelige at in­gen av par­te­ne var i stand til å bry­te igjen­nom hos fienden. De bri­tis­ke, Com­men­wealth-trop­per og de frans­ke stir­ret over et in­gen­manns­land som ikke var mer enn et par hund­re me­ter bredt, på sin fien­de, den tys­ke kei­ser­li­ge hæ­ren. Beg­ge si­der var gravd dypt ned, for­svart

av kilo­me­ter­vis av pigg­tråd, tu­sen­vis av ma­skin­ge­vær­re­der, mor­te­re og hundre­vis av grov­ka­li­bre­de ka­no­ner. Skyt­ter­gra­ve­ne gikk tvers igjen­nom Euro­pa – fra den sveit­sis­ke gren­sen i sør til den bel­gis­ke kys­ten i nord. Tys­ker­ne var spe­si­elt godt for­skan­set. Gjen­nom de frukt­løse kam­pe­ne i 1916 og

inn på ny­året 1917 had­de de job­bet hardt bak sine egne front­lin­jer. De had­de byg­get ut en for­svars­lin­je ster­ke­re enn noen gang tid­li­ge­re. Spe­si­elt ster­ke var de i nord­øst­re del av Frank­ri­ke. For­svars­ver­ke­ne fikk nav­net Sieg­fried-stell­ung el­ler Hin­den­bur­g­lin­jen og strak­te seg fra Lens ved Ar­ras for­bi Cambrai og Saint- Qu­en­tin og til nord­øst for So­is­sons. For­svars­lin­jen var opp­til 6500 me­ter dyp og be­sto av tre lin­jer med skyt­ter­gra­ver i dyb­den, og hver og en av dem had­de minst 50 me­ter med pigg­tråd foran seg. Be­tong­bun­ke­re var byg­get til ma­skin­ge­vær­re­de­ne, og et nett­verk av jern­bane­lin­jer før­te for­sy­nin­ger og trop­per helt opp til fron­ten.

Hin­den­bur­g­lin­jen var plas­sert etter stra­te­gis­ke valg – ikke etter hvil­ke land­om­rå­der som var vun­net. Tys­ker­ne men­te at det­te for­svars­ver­ket var ugjen­nom­tren­ge­lig, til tross for at lin­jen nes­ten ble brutt ved Ar­ras på vår­par­ten i 1917, og før slaget ved Cambrai sto. Pla­nen var å kun­ne ha en så sterk for­svars­lin­je at de kun­ne være i stand til å la trop­pe­ne hvi­le bak lin­jen og sen­de dem til og fra Flan­dern – det mest blo­di­ge om­rå­det på hele vestfronten. De reg­net så­gar med at det­te skul­le gi dem et så stort puste­rom at ubå­te­ne i At­lan­te­ren skul­le knek­ke bri­te­ne med sin blo­ka­de. I mars 1917 had­de tys­ker­ne plut­se­lig truk­ket seg til­ba­ke til Hin­den­bur­g­lin­jen og etter­latt seg et om­rå­det foran lin­jen full­sten­dig øde­lagt og øde. De bren­te ned byer, spreng­te bro­er og in­fra­struk­tur. De spreng­te til og med ned det som var av ve­ge­ta­sjon for å hind­re at de al­li­er­te kun­ne få noe nyt­te av om­rå­det. I til­legg had­de de plas­sert mi­ner og mine­fel­ler ab­so­lutt over­alt det lot seg gjø­re.

De al­li­er­te bruk­te lang tid på å ryk­ke fram og opp­nå kon­takt med fienden igjen. Enda en gang gikk de på for å for­sø­ke å ut­flan­ke de tys­ke lin­je­ne og bry­te igjen­nom. En­gelsk­men­ne­ne i Flan­dern og fransk­men­ne­ne len­ger sør ved Saint- Qu­en­tin.

«I LØ­PET AV DET TRED­JE SLAGET OM YPRES SOM­MER­EN 1917 MIS­TET BRI­TE­NE NES­TEN 400 000 MANN PÅ TRE MÅ­NE­DER – BARE FOR Å VIN­NE NOEN FÅ KILO­ME­TER MED GJØRMETE, UBEBOELIG LAND»

Ti­tu­sen­vis av sol­da­ter stor­met mot de ster­ke be­fest­nin­ge­ne. De tys­ke ma­skin­ge­væ­re­ne mei­de ned sol­da­ter på en måte som ald­ri tid­li­ge­re had­de skjedd. An­tal­let døde og så­re­de nåd­de uan­te høy­der. Ofte ble bøl­ge etter bøl­ge av menn sendt rett inn i in­gen­manns­land uten det mins­te håp om å kom­me fra det med li­vet i be­hold. Hen­sik­ten i den­ne kri­gen var å tret­te ut mot­stan­de­ren, bru­ke opp sol­da­te­ne, am­mu­ni­sjo­nen og re­ser­ve­ne de­res. Ge­ne­ra­le­ne som styr­te dis­se slakte­hu­se­ne, satt langt bak fron­ten – i sik­re bun­ke­re og ho­ved­kvar­te­rer – og be­ve­get seg sjel­den el­ler ald­ri fram til hel­ve­tet ved fron­ten. De­res tak­tikk og krigs­måte fun­ger­te ikke – de vil­le bare ikke inn­se det. En skul­le kan­skje tro at de had­de lært noe av fem må­ne­der kon­ti­nu­er­lig krig ved Som­me i 1916. Bri­te­ne mis­tet 420 000 mann, 60 000 mann bare den førs­te da­gen ale­ne. Fransk­men­ne­ne mis­tet 200 000 mann. Al­li­ke­vel fort­sat­te de i det sam­me spo­ret. Møns­te­ret var en­kelt. Uker med for­be­re­den­de ar­til­leri­bom­bar­de­ment av de frems­te lin­je­ne til fienden for å øde­leg­ge pigg­tråd­sper­rin­ge­ne. Så stor­met sol­da­te­ne over in­gen­manns­land – bare for å bli meid ned av ma­skin­ge­væ­re­ne.

Tys­ker­ne had­de lært. De be­man­net de frems­te lin­je­ne tynt – bare med få trop­per. Da bom­bar­de­men­tet let­tet, stor­met trop­pe­ne fram og be­man­net stil­lin­ge­ne og lå der og ven­tet på bri­te­ne el­ler fransk­men­ne­ne. Ned­slak­tin­gen fort­sat­te. I lø­pet av det tred­je slaget om Ypres som­mer­en 1917 mis­tet bri­te­ne nes­ten 400 000 mann på tre må­ne­der – bare for å vin­ne noen få kilo­me­ter med gjørmete, ubeboelig land og ikke minst rui­ne­ne av det som had­de vært lands­byen Pas­schen­da­ele. Hin­den­bur­g­lin­jen for­ble ubrutt. Ved slut­ten av slaget om Som­me i 1916 inn­så selv ge­ne­ra­le­ne at noe var fun­da­men­talt galt med strids­må­ten. Den­ne for­men for stor­stil­te slag så rett og slett ikke ut til å fun­ge­re – uan­sett hvor man­ge mann som ble pøst inn. Al­li­ke­vel fort­sat­te de på nøy­ak­tig sam­me måte året etter ved Ypres. Slaget rundt Pas­schen­da­ele var det sis­te i sitt slag – selv om in­gen viss­te det den gan­gen. Det var et nytt vå­pen i ho­ri­son­ten

– et vå­pen som skul­le re­vo­lu­sjo­ne­re krig­fø­rin­gen både i den­ne kri­gen og i alle kri­ger fram­over. Det var strids­vog­nen. Og det var ved Cambrai i no­vem­ber 1917 at det­te nye vå­pe­net skul­le set­tes inn i stor ska­la for førs­te gang.

Førs­te ver­dens­krig ut­pe­ker seg som

den førs­te mo­der­ne krig. Det var i den­ne at fly­ene for førs­te gang ble satt inn – og det­te i stor ska­la. Ma­skin­ge­væ­re­ne – som man­ge ge­ne­ra­ler men­te var et unyt­tig vå­pen – gjor­de sitt inntog. Ar­til­le­ri­et – som også tid­li­ge­re had­de vært et vik­tig vå­pen – fikk ny be­tyd­ning. Fly­ene sik­ret først og fremst in­for­ma­sjon om fienden via en ut­strakt re­ko­gno­se­rings­ak­ti­vi­tet. Til å be­gyn­ne med la ikke hær­ge­n­e­ra­le­ne sær­lig vekt på det­te virke­mid­de­let, men de måt­te etter hvert inn­se dens for­de­ler. Ma­s­kin­ge­væ­ret vis­te seg å være så ef­fek­tivt at kun ett vel­plas­sert vå­pen kun­ne kla­re å hol­de et helt in­fan­teri­kom­pa­ni til­ba­ke. Bru­ken av ar­til­le­ri ble ut­vik­let til å kun­ne sky­te in­di­rek­te – noe som gjor­de at de kun­ne plas­se­res så lang bak fron­ten at de selv var uten­for rekke­vid­de av fien­dens eget ar­til­le­ri. En an­nen for­bed­ring var at de lær­te seg å sky­te på ko­or­di­na­ter – noe som gjor­de at de ikke be­høv­de å bru­ke mye tid og am­mu­ni­sjon på å sky­te seg inn på mot­stan­de­rens stil­lin­ger.

Et vå­pen blir til

Ut­vik­lin­gen av strids­vog­nen gikk re­la­tivt fort. I krig er hur­tig in­no­va­sjon og tek­no­lo­gisk ut­vik­ling vik­tig. Nå er det ikke den­ne ar­tik­ke­lens ho­ved­for­mål å be­skri­ve ut­vik­lin­gen som skjed­de i Eng­land, Frank­ri­ke og USA – da vil­le ar­tik­ke­len bli for lang. Der­for bare en kort be­skri­vel­se nå. Egent­lig var strids­vog­nen en gam­mel idé. Det had­de eksistert tegninger i fle­re år, pro­ble­met var bare at det var in­gen som fat­tet in­ter­es­se for og så nytten av et slik vå­pen. Ikke før pigg­trå­den på slag­mar­ke­ne i Frank­ri­ke forhindret all form for fram­drift. Egent­lig var ikke strids­vog­ner noe nytt kon­sept. Hannibals ele­fan­ter gjor­de i sin tid mye av den sam­me job­ben som en strids­vogn skul­le kom­me til å gjø­re. Le­onar­do da Vin­ci teg­net en form for strids­vogn – da han fore­slo å lage en stor stål­bol­le til be­skyt­tel­se av men­ne­ne som skul­le dri­ve den fram­over. Ut­styrt med ka­no­ner og skyte­skår for mus­ket­ter kun­ne det­te blitt et for­mi­da­belt vå­pen – had­de han bare hatt en mo­tor. Det had­de han ikke, og pro­sjek­tet stop­pet på tegne­bor­det.

På star­ten av 1900 ble det i USA ut­vik­let

«EGENT­LIG VAR STRIDS­VOG­NEN EN GAM­MEL IDÉ. DET HAD­DE EKSISTERT TEGNINGER I FLE­RE ÅR, PRO­BLE­MET VAR BARE AT DET VAR IN­GEN SOM FAT­TET IN­TER­ES­SE FOR OG SÅ NYTTEN AV ET SLIKT VÅ­PEN. IKKE FØR PIGG­TRÅ­DEN PÅ SLAG­MAR­KE­NE I FRANK­RI­KE FORHINDRET ALL FORM FOR FRAM­DRIFT.»

et sys­tem med bel­ter som skul­le dri­ve trak­to­rer fram­over over myke jor­der og ku­pert ter­reng. De van­li­ge hju­le­ne vis­te seg å ikke duge til det­te. I til­legg had­de den ben­sin­drev­ne mo­to­ren vært kjent en stund. Dis­se to tin­ge­ne – mo­tor og bel­ter – gjor­de ut­vik­ling av det nye vå­pe­net mu­lig. Så tid­lig som i 1903 ble det skre­vet en ar­tik­kel i The Strand Ma­gazi­ne om «The Land Iron­clads». Det­te var en be­skri­vel­se av et mons­ter av et kjøre­tøy med enor­me hjul som kun­ne kjø­re over ulendt ter­reng. Over 30 me­ter langt med ka­no­ner og ge­væ­rer i alle ret­nin­ger. Man­ge les­te den­ne ar­tik­ke­len, men det hele ble nok stort sett glemt av de fles­te – in­gen­ting skjed­de før ti år se­ne­re.

Rett etter krigens ut­brudd i au­gust 1914 ble det satt stål­pla­ter på noen av bi­le­ne til The Royal Na­val Air Ser­vices. De bruk­te dis­se pans­re­de bi­le­ne til å ber­ge fly­ve­re som had­de stran­det bak fien­des lin­jer. Det­te var før skyt­ter­gra­ve­ne had­de skilt de to fien­de­ne fra hver­and­re. Bi­le­ne ble rett og slett kjørt igjen­nom ter­ren­get til der fly­ve­ren var, pluk­ket ham opp og kjør­te til­ba­ke. Tys­ker­ne ble ofte over­ras­ket av dis­se lyn­ak­sjo­ne­ne, de klar­te ikke stop­pe dem med ver­ken

ma­skin­ge­væ­rer el­ler rif­ler. Ide­en om å kun­ne bru­ke dis­se bi­le­ne i di­rek­te an­grep var sådd. Pro­ble­met var na­tur­lig nok, som nevnt, at hjul had­de dår­lig fram­kom­me­lig­het. Det skul­le vise seg at en av and­re ver­dens­krigs sto­re le­de­re skul­le få en fin­ger med i ut­vik­lin­gen av strids­vog­nen. Win­ston Churchill – som på det­te tids­punk­tet var First Sea Lord (ma­rine­mi­nis­ter) – had­de tan­ker i den ret­ning å få til et vå­pen, til­sva­ren­de det som ar­tik­ke­len i The Strand Ma­gazi­ne had­de be­skre­vet. Om han had­de lest den­ne, vi­tes ikke, men han kjen­te til de pans­re­de bi­le­ne til RNAS og men­te at det måt­te ut­vik­les mer ef­fek­ti­ve kjøre­tøy.

Det ble fore­tatt noen enk­le tes­ter i fe­bru­ar 1915 med en trak­tor med bel­ter. Den klar­te rik­tig­nok å kjø­re igjen­nom pigg­tråd, men kjør­te seg fast i skyt­ter­gra­ven den skul­le over. Det­te var nok for hæ­ren, og de vend­te hele pro­sjek­tet ryg­gen. Churchill der­imot ned­sat­te en ko­mi­té: Landships Com­mittee i ad­mi­ra­li­te­tet. Det var alt­så ma­ri­nen som skul­le ut­vik­le det vå­pe­net som skul­le end­re all krig­fø­ring på land i fram­ti­den. Ut­vik­lin­gen gikk fort. Det førs­te som ble la­get som kun­ne lik­ne på en strids­vogn, var Litt­le Wil­lie. Den nes­te som ble la­get var Big Wil­lie – el­ler Mot­her som den også ble kalt. Den had­de fått den for­men som skul­le bli gjel­den­de for de bri­tis­ke strids­vog­ne­ne un­der kri­gen. «Mot­her» Mark I var en lett­pans­ret vogn med en re­la­tivt svak mo­tor, men den vis­te seg å kun­ne gjø­re de tin­ge­ne den var til­tenkt. Den brøt ned pigg­tråd­sper­rin­ge­ne og klar­te å for­se­re mu­rer og sma­le skyt­ter­gra­ver. Vek­ten var på hele 28 tonn. De­sig­net ble god­kjent, og ut­vik­lin­gen gikk ras­ke­re.

Etter vel­lyk­ke­de tes­ter i ja­nu­ar 1916 be­stil­te War Office 100 styk­ker umid­del­bart. Far­ten på vog­ne­ne var på mel­lom seks og åtte kilo­me­ter i ti­men. Stål­mon­stre­ne had­de en be­set­ning på åtte mann. En kom­man­dør, en sjå­før, to til å be­tje­ne mo­to­ren og gir­ut­veks­ler­ne, to skyt­te­re og to la­de­re. Det var trangt om plas­sen og dår­lig be­lys­ning. I til­legg ut­vik­let mo­to­ren en ko­los­sal var­me og støy. Det var in­gen fjæ­ring som dem­pet stø­te­ne når vog­nen rul­let over hull og and­re ujevn­he­ter. I til­legg var pans­rin­gen tynn, mel­lom seks og ti mm. Det­te gjor­de at ka­no­ner og ma­skin­ge­væ­rer i man­ge til­fel­ler kun­ne sky­te igjen­nom pla­te­ne. Dess­uten opp­lev­de mann­ska­pe­ne at pro­sjek­ti­ler som traff pla­te­ne på ut­si­den, slo av stål­splin­ter på inn­si­den av vog­nen. Dis­se for rundt som glø­den­de små me­tall­bi­ter og ska­det ofte be­set­nin­gen.

Det ble ut­vik­let to ty­per av dis­se strids­vog­ne­ne: Fe­male (hun) og Ma­le (han). Fe­male var ut­styrt med ma­skin­ge­væ­rer, og Ma­le var ut­styrt med ka­no­ner. Fe­male­vog­ne­ne skul­le be­sky­te skyt­ter­gra­ve­ne og de myke må­le­ne, mens Ma­le-vog­ne­ne skul­le ta ut bun­ke­re og and­re godt be­skyt­te­de stil­lin­ger.

De førs­te sla­ge­ne

Førs­te gang strids­vog­ner ble satt inn i kamp, var ved Flers- Cource­let­te den 15. sep­tem­ber 1916. An­gre­pet var en del av Somme­of­fen­si­ven. Kun 32 vog­ner av ty­pen Mark

I ble satt inn. Av to­talt 49 til­gjen­ge­lig var dis­se de enes­te ope­ra­ti­ve. Til tross for at alle vog­ne­ne ble øde­lagt av en­ten mo­tor­trøb­bel, at de kjør­te seg fast i gjør­ma el­ler ble skutt i styk­ker av tysk ar­til­le­ri, ble inn­sat­sen lagt mer­ke til. Ni vog­ner klar­te å bry­te igjen­nom de tys­ke lin­je­ne og på­fø­re dem sto­re tap

– før de ble slått ut. Selv om vi kan kal­le suk­ses­sen re­la­tivt be­skje­den, var den stor

nok til at sir Douglas Haig umid­del­bart etter slaget ba om å få 1000 styk­ker pro­du­sert så fort som mu­lig.

I sep­tem­ber ble kom­man­do­en over alle strids­vog­ner i Frank­ri­ke gitt til oberst­løyt­nant Hugh El­les fra Royal En­gi­neers. Etter den førs­te stri­den ble det fore­tatt en del for­bed­rin­ger. Etter hvert ble Mark I for­bed­ret til Mark II og Mark III. End­rin­ge­ne ble fore­tatt på mo­tor­stør­rel­se, fjæ­ring og pans­ring.

I all hast ble Mark II ut­vik­let og sendt av går­de til Frank­ri­ke. Me­nin­gen var egent­lig at dis­se skul­le set­tes inn som skole­vog­ner, men på grunn av man­ge­len på vog­ner i Frank­ri­ke ble de sendt dit. Her ble de satt inn i slaget ved Ar­ras i april 1917. 25 Ma­le, 20 Fe­male, Mark II og 15 gam­le Mark I del­tok. De ble split­tet opp på for­skjel­li­ge de­ler av fron­ten. Blant an­net ved Vi­my­høy­den – det kjen­te slaget der ka­na­dier­ne, le­det av general sir Ju­li­an Byng, brøt igjen­nom de tys­ke lin­je­ne og erob­ret en vik­tig høy­de. Pro­ble­met med strids­vog­ne­ne der var at alle som skul­le være med, kjør­te seg fast i gjør­ma og del­tok der­med ikke i slaget. For­hol­de­ne var håp­løse. Vog­ne­ne ble spredt tynt uto­ver for å støt­te flest mu­lig in­fan­te­ris­ter i de­res an­grep. Pro­ble­me­ne tår­net seg raskt opp. In­gen­manns­land var et full­sten­dig gjørme­bad etter alle ar­til­leri­bom­bar­de­men­te­ne – de kjør­te seg fast. I til­legg kom snø­en – som gjor­de vog­ne­ne vel­dig lett syn­lig for de tys­ke ka­non­mann­ska­pe­ne. I det sto­re og hele var ikke slaget om Ar­ras noen suk­sess for strids­vog­ne­ne. Tro­en på dem hal­tet, og man­ge men­te at det­te ikke var det vid­un­der­vå­pe­net de had­de blitt fore­spei­let. Det has­tet for El­les å få et slag der strids­vog­ne­ne kun­ne be­vi­se sine kva­li­te­ter. De måt­te ha et om­rå­de som ikke var for her­jet av ar­til­le­ri­ets gra­na­ter og sø­le­te og ku­pert. Det burde være en bred front – minst én mil. Det vil­le sam­ti­dig være en stor for­del om han kun­ne set­te opp et mål bak de tys­ke lin­je­ne som det vil­le være vik­tig å få erob­ret. På den må­ten vil­le han let­te­re få med seg over­kom­man­do­en og Haig. Sje­fen for ge­ne­ral­sta­ben i El­les' Tank Corps var oberst­løyt­nant J.C. Ful­ler. Han var på en re­ko­gno­se­rings­tur ved fron­ten i be­gyn­nel­sen av au­gust. Det tred­je slaget om Ypres var to uker gam­melt, og det had­de vært to håp­løse uker for strids­vog­ner. I alt 216 Mark IV – den fore­lø­pig sis­te ver­sjo­nen av strids­vog­ne­ne – ble satt inn i det­te to­talt me­nings­løse slaget. An­gre­pet, el­ler kam­pan­jen, star­tet med et sam­men­hen­gen­de bom­bar­de­ment fra over 3000 bri­tis­ke ka­no­ner mot de tys­ke lin­je­ne – og var­te i 15 da­ger. På hele front­av­snit­tet ble jor­da for­vand­let til gjør­me – bunn­løs gjør­me. Så ille var det at in­fan­te­ris­te­ne i man­ge til­fel­ler druk­net og for­svant i tynt­fly­ten­de søle.

I til­legg til bom­bar­de­men­tet had­de det også reg­net mye. Bare den førs­te da­gen mis­tet bri­te­ne 70 Mark IV-vog­ner – de al­ler fles­te av dem i søle. Det var det­te Ful­ler var vit­ne til, og vel til­ba­ke i ho­ved­kvar­te­ret sat­te han seg ned med El­les. «Det­te kan ikke fort­set­te», sa han. – «Vi kas­ter bort alle strids­vog­ne­ne våre til in­gen nyt­te. Vi må få til å be­vi­se hva vi og strids­vog­ne­ne er gode for.» I lø­pet av dis­ku­sjo­nen kom han med et for­slag han men­te kun­ne være sva­ret. Fron­ten ved Cambrai var ide­elt for et slik om­rå­de de så etter. Mar­ken mel­lom skyt­ter­gra­ve­ne var plan og re­la­tivt urørt av ar­til­le­ri­ned­slag. Byen Cambrai lå litt over en mil bak de

tys­ke lin­je­ne, og den var et av de vik­tigs­te knute­punk­te­ne på jern­bane­strek­nin­ge­ne som frak­tet for­sy­nin­ger og trop­per til og fra de tys­ke stil­lin­ge­ne langs fron­ten. I til­legg var tys­ker­nes mann­skaps­styr­ker få i det­te om­rå­det. Om­rå­det ble også kalt «Flan­derns sa­na­to­ri­um», for­di krigs­tret­te trop­per ofte ble over­ført hit for å ha en stil­le gjen­opp­byg­gings­pe­rio­de før de vend­te til­ba­ke til de har­de kam­pe­ne i Flan­dern.

Den bri­tis­ke Tred­je armé lå ved den­ne de­len av fron­ten – le­det av general Byng. Både El­les og Ful­ler viss­te at Byng var av den po­si­ti­ve ty­pen som gjer­ne kun­ne ten­ke seg å ta i bruk strids­vog­ner i et an­grep på Hin­den­bur­g­lin­jen. Spørs­må­let var om Haig var like po­si­tiv. Byng had­de pla­ner om et an­grep på Cambrai selv – og det kun­ne pas­se fint, men­te han, å set­te inn strids­vog­ner. Tan­ken til El­les og Ful­ler var å bru­ke vog­ne­ne i et lyn­an­grep som maks skul­le vare i åtte ti­mer – inn, øde­leg­ge, ta fan­ger og ma­te­ri­ell for så å trek­ke seg ut igjen. Etter hvert som dis­ku­sjo­ne­ne gikk, ska­ler­te an­gre­pet opp, og til slutt had­de de en plan for et full­ska­la an­grep på de tys­ke lin­je­ne. Byng reis­te til Haig den 5. au­gust for å få en god­kjen­nel­se. Haig var i all ho­ved­sak opp­tatt av Ypres­kam­pan­jen og var ikke sær­lig lyd­hør for nye an­grep på and­re ste­der på fron­ten. Byng reis­te til­ba­ke med ufor­ret­tet sak. Etter hvert som taps­tal­le­ne steg og fram­gan­gen ute­ble for Haig, be­gyn­te han å føle pres­set fra le­der­ne og be­folk­nin­gen i Eng­land, sine egne offiserer og ikke minst fra sol­da­te­ne – om å på­fø­re tys­ker­ne ne­der­lag. Uan­sett hva han gjor­de, nyt­tet in­gen­ting, og taps­tal­le­ne økte.

Den 13. ok­to­ber inn­kal­te han Byng og El­les og ga dem klar­sig­nal om å set­te i gang med pla­ne­ne for an­gre­pet på Cambrai. Ope­ra­sjo­nen skul­le he­te GY, og start­dato skul­le være 20. no­vem­ber. Haig un­der­stre­ket nød­ven­dig­he­ten av en rask sei­er og ga klar be­skjed om at an­gre­pet vil­le bli av­blåst etter 48 ti­mer hvis det ikke had­de ført til fram­gang.

Pla­nen tar form

Det var bri­te­nes Tred­je armé un­der le­del­se av general Byng som holdt fron­ten mot Cambrai. Ar­me­en be­sto av seks korps, men bare tre av dem var til­gjen­ge­li­ge for kam­pan­jen. III og IV korps skul­le være med i an­gre­pet, og V korps ut­gjor­de re­ser­ven. IV korps fikk til­delt venst­re del av an­greps­om­rå­det, og III korps fikk til­delt høy­re del. Det var to­talt åtte di­vi­sjo­ner. I til­legg til in­fan­teri­di­vi­sjo­ne­ne var også 1. ka­va­leri­korps til­delt IV korps.

Mann­skaps­man­ge­len var merk­bar. Etter tre må­ne­der med mis­lyk­ke­de an­grep i Ypres­om­rå­det had­de den bri­tis­ke hæ­ren ikke len­ger nok folk til å un­der­støt­te an­gre­pet med øns­ke­lig an­tall menn. De had­de sam­let sam­men alt som fan­tes av strids­vog­ner i hele Frank­ri­ke til an­gre­pet. Dis­se be­sto av tre Tank-bri­ga­der med tre ba­tal­jo­ner hver. I Tank-brigade be­sto av D-, E- og G-ba­tal­jon, II Tank-brigade be­sto av A-, B- og H-ba­tal­jon, og III Brigade be­sto av C-, F- og I-ba­tal­jon. To­tal var det 476 strids­vog­ner ved fron­ten – alle av ty­pen Mark IV. Av dis­se var det 378 vog­ner som skul­le set­tes inn i an­gre­pet. De and­re var støtte­vog­ner, vog­ner som trakk med seg for­sy­nin­ger – driv­stoff og am­mu­ni­sjon – ra­dio­vog­ner (Mark I-vog­ner) og pigg­tråd­fjer­nings­vog­ner. Hver in­fan­teri­ba­tal­jon fikk til­delt 12 vog­ner som skul­le bry­te igjen­nom lin­je­ne. In­fan­te­ris­te­ne skul­le føl­ge tett på. An­gre­pet skul­le gå rett mot Cambrai. An­greps­lin­jen var av­gren­set av Ca­nal de Nord (i nord) og Saint- Qu­en­tin ka­nal i sør. Imel­lom lå det fle­re små lands­byer som var an­greps­mål på vei­en mot Cambrai.

Da Hin­den­bur­g­lin­jen be­sto av tre dype skyt­ter­gravs­lin­jer som strids­vog­ne­ne vil­le ha pro­ble­mer med å kom­me over, ble det ut­vik­let en egen tak­tikk for for­se­ring. Det ble la­get sto­re bun­ter av tyn­ne tøm­mer­stok­ker som ble holdt sam­men av grov kjet­ting. Det ble la­get en til hver vogn. Bun­ten ble plas­sert på top­pen av vog­nen helt fremst. Når strids­vog­nen kom til skyt­ter­gra­ven, kjør­te den helt fram slik at ne­sen tip­pet ned. Bun­ten ble så slup­pet ned i skyt­ter­gra­ven og dan­net en fyl­ling den kun­ne kjø­re over.

Når den førs­te vog­nen kom fram til skyt­ter­gra­ven, vend­te den til venst­re og be­skjøt fienden i stil­lin­ge­ne. Vogn num­mer to kjør­te fram og slapp sin bunt ned i skyt­ter­gra­ven og kjør­te over, vend­te så til venst­re og be­skjøt skyt­ter­gra­ven fra den and­re si­den. Vogn num­mer tre kjør­te over og ryk­ket mot skyt­ter­gravs­lin­je num­mer to. I mel­lom­ti­den had­de vogn num­mer 2 kom­met rundt slik at den kun­ne be­sky­te fienden i den­ne skyt­ter­gra­ven. Vogn tre slapp så sin bunt nedi og kjør­te over. De and­re vog­ne­ne fulg­te nå bare på den sam­me vei­en. (Se il­lust­ra­sjon.) Det­te var et smart sys­tem, og det skul­le snart vise seg å fun­ge­re godt. I til­legg til strids­vog­ne­ne ble det også sam­let en for­mi­da­bel meng­de ar­til­le­ri. Hele 1003 ka­no­ner av for­skjel­lig ka­li­ber ble sam­let i om­rå­det. De skul­le hol­des skjult helt fram til start­tids­punk­tet – som var satt til 20. no­vem­ber klok­ka 06.20. Det ble for­be­redt stil­lin­ger som ble til­delt hver og en ka­non. Alle ble til­delt mål som var nøy­ak­tig målt ut slik at inn­sky­ting ikke skul­le være nød­ven­dig. Det ble også sam­let nes­ten 300 fly som skul­le an­gri­pe sam­ti­dig med bakke­styr­ke­ne. Ja­ger­fly og ja­ger­bom­be­re skul­le be­sky­te og bom­be ar­til­leri­stil­lin­ger, jern­bane­punk­ter, for­sy­nings­lag­re, ho­ved­kvar­ter og fly­plas­ser. I ti­den før an­gre­pet tren­te de hardt på bakke­an­grep i eks­tremt lav høy­de. Noe som også med­før­te sto­re tap av fly og fly­ve­re. Når strids­vog­ne­ne had­de brutt igjen­nom pigg­trå­den og kom­met over skytte­gra­ve­ne, skul­le in­fan­te­ris­te­ne føl­ge på og ned­kjem­pe tys­ker­ne. Så skul­le de sik­re om­rå­det. Når det var la­get luke i den ba­kers­te lin­jen, skul­le kavaleriet, til hest, bry­te igjen­nom og fore­ta et storm­an­grep på de tys­ke bakre lin­jer, sam­ti­dig som fly­ene an­grep sine mål. Hå­pet var at an­gre­pet skul­le kom­me så over­ras­ken­de at de klar­te å bry­te igjen­nom alle lin­je­ne før tys­ker­ne klar­te å set­te inn noe mot­an­grep.

Hele den­ne mas­si­ve styrke­opp­byg­gin­gen måt­te fore­gå i still­het og i mør­ket. Det ble la­get en sone på over en mil fra fron­ten og bak­over, der det ikke var lov til å dri­ve noen form for av­slø­ren­de virk­som­het.

De tys­ke ob­ser­va­sjons­bal­lon­ge­ne og ob­ser­va­sjons­fly­ene var hele ti­den i nær­he­ten og tru­et med å av­slø­re an­gre­pet. Nat­ten til den 18. no­vem­ber be­gyn­te in­fan­te­ris­ter, strids­vog­ner og ar­til­le­ri å be­ve­ge seg fram­over for å inn­ta sine stil­lin­ger. På dag­tid had­de de lig­get godt ka­mu­flert, og på nat­ten had­de det vært hek­tisk for­be­re­del­ses­ak­ti­vi­tet.

Den 20. no­vem­ber

Nat­ten før an­gre­pet skrev El­les en spe­sial­ord­re til sine strids­vogns­mann­ska­per. Ord­ren ble lest av alle vogn­kom­man­dan­te­ne, som igjen les­te for sine mann­ska­per. Det ble rea­gert på at ge­ne­ra­len selv skul­le del­ta i frems­te lin­je. El­les var fast be­stemt på at han skul­le lede sitt korps i den førs­te sto­re stri­den – og slik ble det. På vog­nen med kalle­nav­net «Hil­da» reis­te El­les flag­get til Tank-korp­set. Det bru­ne, røde og grønn­stri­pe­te flag­get stakk opp på top­pen av vog­nen. Flag­get sig­na­li­ser­te gjør­me, blod og de grøn­ne en­ger. Nat­ten var kald, og i skyt­ter­gra­ve­ne lå in­fan­te­ris­te­ne kla­re. De had­de lig­get kla­re i nes­ten ett døgn. De gjor­de det de kun­ne for å hol­de var­men.

Klok­ka 06.10 star­tet strids­vog­ne­ne og be­gyn­te sin sak­te vand­ring mot Hin­den­bur­g­lin­jen. Nøy­ak­tig ti mi­nut­ter se­ne­re – klok­ka 06.20 – tord­net det fra 1003 ka­no­ner. Ar­til­le­ri­gra­na­te­ne slo ned på sine nøye ut­valg­te mål, både den førs­te skyt­ter­gravs­lin­jen, ut­valg­te ar­til­leri­stil­lin­ger og bun­ke­re. Da de frems­te skyt­ter­gra­ve­ne had­de vært un­der bom­bar­de­ment noen mi­nut­ter, skif­tet ar­til­le­ri­et til den nes­te lin­jen. På den­ne må­ten unn­gikk man å be­sky­te strids­vog­ne­ne og in­fan­te­ris­te­ne som ryk­ket fram. De bri­tis­ke fly­ene fløy lavt over de fram­ryk­ken­de strids­vog­ne­ne som nå ble fulgt tett av in­fan­te­ris­te­ne. In­fan­teri­kom­pa­ni­ene var delt i tre trop­per à 36 mann. Den førs­te trop­pen skul­le mar­ke­re strids­vog­ne­nes vei gjen­nom pigg­tråd­sper­rin­ge­ne, den and­re skul­le ned­kjem­pe de tys­ke sol­da­te­ne i skyt­ter­gra­ve­ne, og den tred­je skul­le hol­de de over­tat­te skyt­ter­gra­ve­ne. For de tys­ke for­sva­rer­ne ble det­te et ma­re­ritt. De gikk i sine dek­nings­rom da ar­til­le­ri­et be­gyn­te, og ven­tet at det­te skul­le hol­de på en lang stund. De føl­te seg tryg­ge i sine be­tong­bun­ke­re. En helt fersk tysk in­fan­te­rist ved navn Hans Hilde­mann fra 1. ba­tal­jon, 84 in­fan­teri­re­gi­ment ble be­ro­li­get av sin ser­sjant om at in­gen­ting kun­ne tren­ge igjen­nom Hin­den­bur­g­lin­jen. Han ble der­for etter­latt ale­ne i sin ob­ser­va­sjons­post mens de and­re tok dek­ning. «Du kom­mer til å kla­re deg fint, det bri­tis­ke in­fan­te­ri­et vil ikke an­gri­pe så len­ge ar­til­le­ri­et sky­ter», rop­te ser­sjan­ten da han gikk.

Hilde­mann ble ikke vel­dig ro­lig av ser­sjan­tens ord, men ar­til­le­ri­et så i det mins­te ut til å slå ned på skyt­ter­gra­ven bak hans. Han had­de in­gen strids­er­fa­ring, så han viss­te ikke helt hva han kun­ne for­ven­te seg. Han had­de hørt his­to­ri­er der de en­gels­ke sol­da­te­ne stor­met rett inn i ma­skin­ge­vær­il­den og stup­te som flu­er. Plut­se­lig hør­te han en vold­som du­ring. Han kik­ket opp og så etter fly. Han så et og an­net en­gelsk fly som fei­de over slag­mar­ken, men ly­den kom åpen­bart ikke fra dem – til det var de for langt borte. Da han kik­ket ned igjen, så han noe han ald­ri had­de sett før. Gjen­nom mor­gen­di­sen, som had­de blan­det seg med røy­ken fra gra­na­te­ne, så han et gi­gan­tisk mons­ter kom­me mot seg. Hva var det­te? Det skul­le jo ikke kom­me noe som helst igjen­nom sper­rin­ge­ne, had­de ser­sjan­ten lo­vet …

Fle­re og fle­re kom til syne. Stiv av red­sel stir­ret han rett inn i ma­re­rit­tet som nær­met seg. Han fikk sam­let seg og vars­let sine ka­me­ra­ter – som kom stor­men­de ut med gass­mas­ker på. Grun­nen til at gass­mas­ke­ne ble tatt på, var at de trod­de røyk­gra­na­te­ne som ble skutt i star­ten av an­gre­pet, var gass. Hva det­te var, viss­te han ikke, han og hans ka­me­ra­ter skjøt med alt de had­de, men ku­le­ne bare spratt av. Til slutt var strids­vog­ne­ne og de en­gels­ke sol­da­te­ne

«TIL SLUTT VAR STRIDS­VOG­NE­NE OG DE EN­GELS­KE SOL­DA­TE­NE OVER DEM. DET ENES­TE DE KUN­NE GJØ­RE, VAR Å STREK­KE HEN­DE­NE I VÆRET OG OVER­GI SEG. TIL­SVA­REN­DE SCE­NER UTSPANT SEG OVER HELE AN­GREPS­LIN­JEN.»

over dem. Det enes­te de kun­ne gjø­re, var å strek­ke hen­de­ne i været og over­gi seg. Til­sva­ren­de sce­ner utspant seg over hele an­greps­lin­jen. Strids­vog­ne­ne brøt seg igjen­nom pigg­trå­den som in­gen­ting. På den høy­re si­den av an­greps­lin­je­ne i sek­to­ren til III korps had­de de rask fram­gang. I lø­pet av bare fire ti­mer had­de de nådd sitt førs­te an­greps­mål.

Flan­ken mot sør ble sik­ret, og etter tøf­fe kam­per rundt noen av går­de­ne i om­rå­det rul­let an­gre­pet vi­de­re på den­ne si­den av fron­ten. 6. di­vi­sjon i III korps ryd­det raskt Couil­let­sko­gen. 20 di­vi­sjon ryk­ket fram over Welshhøy­den og an­grep den be­fes­te­de lands­byen La Vac­que­rie. Langs hele sør­fron­ten der 12. in­fan­teri­di­vi­sjon ryk­ket fram, kom det til har­de kam­per om fle­re går­der (PamPam, Le Pá­ve og Le Quen­net). Ar­til­le­ri­et had­de ikke skutt på dis­se, der­for måt­te strids­vog­ne­ne gjø­re job­ben. Til tross for at noen av strids­vog­ne­ne ble slått ut av ar­til­le­ri og hau­bit­ser, vis­te de seg al­le­re­de nå å være helt fan­tas­tis­ke vå­pen. Ved el­leve­ti­den nåd­de fle­re av av­de­lin­ge­ne Sain­tQu­en­tin ka­nal og had­de ved det­te nådd sitt mål. Hele 55 strids­vog­ner sam­men med 29. in­fan­teri­di­vi­sjon sto kla­re til å ryk­ke over ka­na­len. I IV korps' sek­tor gikk det også bra på flan­ken. Lands­by­ene Hav­rin­court og Ri­bécourt ble raskt tatt.

I den midt­re sek­to­ren var det 52. og 62. in­fan­teri­di­vi­sjon som an­grep. De­res mål var å ta lands­byen Fon­tai­ne. Mel­lom det­te må­let og start­lin­jen lå den lil­le lands­byen Flesquié­res. Di­vi­sjons­sje­fe­ne, ge­ne­ral­ma­jor Har­per for 52. og ge­ne­ral­ma­jor Brait­hwai­te for 62., var skep­tis­ke til at sol­da­te­ne de­res skul­le føl­ge for tett på strids­vog­ne­ne un­der fram­ryk­nin­gen. De men­te at vog­ne­ne vil­le til­trek­ke seg for mye ild, og be­ord­ret dem til å hol­de minst 30 me­ters av­stand. Det­te med­før­te at da strids­vog­ne­ne kom over en slak bakke­kam til Flesquié­res, var de helt ale­ne mot det tys­ke ar­til­le­ri­et. Ar­til­le­ris­te­ne i det­te om­rå­det had­de truk­ket våp­ne­ne sine ut av stil­lin­ge­ne og på den­ne må­ten unn­gått den ver­ste bri­tis­ke ar­til­leri­il­den. I til­legg had­de også fly­ene over­sett dis­se ka­no­ne­ne. Da vog­ne­ne kom over høy­den, ble det brå­stopp. Hele 18 vog­ner ble på kort tid øde­lagt av tys­ker­ne. For­søk på å om­gå stil­lin­gen mis­lyk­tes også på grunn av ar­til­le­ri­et. Da den­ne fram­ryk­nin­gen ble stan­set, tru­et det­te også flan­ke­ne på beg­ge si­der av Flesquié­res. Gjen­tat­te an­grep fei­let, og stil­lin­ge­ne for­ble i tys­ke hen­der da nat­ten falt på. De frems­te en­gelsk­men­ne­ne trakk seg til­ba­ke fra stil­lin­ge­ne rundt Flesquié­res da de ikke kun­ne få ført fram for­sterk­nin­ger.

De bri­tis­ke styr­ke­ne had­de ikke klart å tren­ge igjen­nom Sig­fried II-stil­lin­ge­ne

– det var stil­lin­ge­ne som sik­ret bak Hin­den­bur­g­lin­jen. Det­te gjor­de at ka­va­le­ri­an­gre­pe­ne ble inn­stilt. Nå vis­te det seg at ka­va­le­ri­s­kvad­ron B med kap­tein Cam­pell ikke fikk den­ne ord­ren og an­grep igjen­nom lin­je­ne ved Ru­mil­ly– Mas­nié­res. De an­grep tys­ke ar­til­leri­stil­lin­ger og hug­get ned man­ge av mann­ska­pe­ne med sver­de­ne.

Etter hvert ble de an­gre­pet av tys­ke­re fra alle kan­ter, og kun 23 av ka­va­le­ris­te­ne kom seg til­ba­ke i mør­ket – in­gen av dem til hest. Den førs­te da­gen av an­gre­pet kan sies å ha vært en for­mi­da­bel suk­sess. I en bred­de på over en mil – i en dyb­de på seks til åtte kilo­me­ter – had­de Haigs sol­da­ter tatt mer land enn noen gang tid­li­ge­re i kri­gen. Enes­te skå­ret i gle­den var at Flesquié­res ikke var tatt, og at det­te gjor­de at tys­ker­ne had­de et sterkt bro­hode midt i an­greps­tei­gen til en­gelsk­men­ne­ne. Ta­pe­ne var kun 4000 mann – noen av­de­lin­ger had­de ikke tap i det hele tatt. 179 strids­vog­ner var ute av drift – ho­ved­sa­ke­lig slått ut av tysk ar­til­le­ri el­ler de brøt sam­men på vei mot fron­ten. Kam­pe­ne eb­bet ut da nat­ten kom. De bri­tis­ke sol­da­te­ne som had­de trengt lengst inn i fiende­land, kun­ne høre hek­tisk tog­tra­fikk til og fra jern­bane­sta­sjo­nen i Cambrai. Tys­ker­ne før­te fram for­sterk­nin­ger. Den tys­ke styr­ken som holdt Hin­den­bur­g­lin­jen på det­te om­rå­det, ble kalt Ar­ras-grup­pen. Den be­sto av tys­ker­nes And­re armé un­der le­del­se av general von der Mar­witz.

Den 20. no­vem­ber var det kun XIV korps med tre di­vi­sjo­ner som lå ved fron­ten. To­ge­ne som kom til Cambrai de nes­te da­ge­ne, had­de med seg hele 17 di­vi­sjo­ner fra XIII korps og XIV korps. Mot­stan­den så ut til å hard­ne til. Tid­lig på mor­ge­nen gikk de bri­tis­ke sol­da­te­ne på igjen. Strids­vog­ne­ne kom litt sent i gang, for­di de fikk marsj­ord­re se­ne­re enn in­fan­te­ris­te­ne. En opp­kla­rings­grup­pe ryk­ket forsiktig fram mot Flesquié­res og opp­da­get at tys­ker­ne had­de truk­ket seg til­ba­ke. De ryk­ket da raskt fram og møt­te ikke ny mot­stand før de kom til om­rå­de­ne rundt Nine­sko­gen og lands­byen Can­ta­ing. In­fan­te­ris­te­ne fikk etter hvert hjelp av strids­vog­ne­ne og brøt seg igjen­nom. Tys­ker­ne flyk­tet. Fram­ryk­nin­gen gikk fort på den nord­re flan­ken. Med den støt­ten de fikk av strids­vog­ne­ne, had­de de i lø­pet av da­gen ryk­ket helt fram til byen Fon­tai­ne og Bour­lon­sko­gen. Fon­tai­ne var en for­stad til Cambrai og skul­le vise seg å bli det punk­tet der den bri­tis­ke fram­ryk­nin­gen stan­set opp.

I sør klar­te de å ta byen Mas­niè­res. Her var det en vik­tig bro som var må­let. Tys­ker­ne klar­te å spren­ge den del­vis i styk­ker, men det ble gjort et for­søk på å kom­me over den med strids­vogn. Vog­nen med til­nav­net F22 Fly­ing Fox rul­let forsiktig ut­på, med det re­sul­tat at den bras­te ned i ka­na­len med et kjempe­plask. Mann­ska­pet klar­te seg, den enes­te ska­den var at kom­man­dø­ren på vog­nen mis­tet pa­ryk­ken sin. Noe han kla­get høy­lytt over og søk­te taps­er­stat­ning for se­ne­re. (Om han fak­tisk fikk det, vi­tes ikke.) En helt ny er­fa­ring for sol­da­te­ne var at de nå kom i gate­kam­per. Det­te var noe de i ut­gangs­punk­tet ikke had­de trent på. Man­ge mann falt for snik­skyt­te­re og mi­ner som var plas­sert i ga­te­ne. Tys­ker­ne bru­ke rui­ne­ne som stil­lin­ger og bet godt fra seg. Her fikk også strids­vog­ne­ne opp­le­ve sin hjelpe­løs­het i strid i byer. (Det­te skul­le også tys­ker­ne smer­te­lig få opp­le­ve i kam­pe­ne om War­sza­wa un­der felttoget i 1939.) I til­legg gikk de ofte inn i by­ene uten tett in­fan­teri­støt­te, noe som gjor­de at tys­ke sol­da­ter kun­ne sni­ke seg inn på vog­ne­ne og spren­ge dem, en er­fa­ring som også ble gjort av tys­ker­ne i nes­te krig. Kam­pe­ne ble i sær­de­les­het har­de rundt Bour­lon­sko­gen. Bri­ter og tys­ke­re sloss om den­ne sko­gen i fle­re da­ger – med vold­som­me tap. Strids­vog­ne­ne kun­ne lite gjø­re in­ne blant trær­ne og for­søk­te å an­gri­pe de tys­ke stil­lin­ge­ne i ut­kant­en av sko­gen. Været slo også om – det kom regn

og snø. Tem­pe­ra­tu­ren holdt seg rundt null og gjor­de li­vet surt for beg­ge si­der. De var kon­stant våte og kal­de. Det el­lers så grøn­ne om­rå­det be­gyn­te å for­vand­les til gjør­me av alle strids­vog­ne­ne og ar­til­leri­il­den. I da­ge­ne som fulg­te, var det har­de kam­per rundt Bour­lon­sko­gen og Fon­tai­ne. Tys­ker­ne fikk er­stat­nings­mann­ska­per og pres­set hardt.

Kam­pe­ne på­gikk fram til og med 27. no­vem­ber. De bri­tis­ke sol­da­te­ne be­gyn­te å bli helt ut­slitt, og det var stor man­gel på for­sterk­nin­ger. De klar­te ikke å gjen­nom­føre fle­re an­grep. I til­legg be­gyn­te det å bli få strids­vog­ner igjen. Man­ge lå igjen på slag­mar­ken, sprengt i fil­ler av ar­til­le­ri, en del var rett og slett tatt av tys­ker­ne, og man­ge måt­te til­ba­ke for å re­pa­re­res. I til­legg be­gyn­te tys­ker­ne å få er­fa­ring med hvor­dan de skul­le slå ut strids­vog­ne­ne og fryk­tet dem ikke slik som de gjor­de i star­ten. En tek­nikk var rett og slett å la dem slip­pe for­bi og iso­le­re dem fra in­fan­te­ri­et og ned­kjem­pe dem. Vi­de­re an­grep ble der­for inn­stilt på bri­tisk side.

Tu­ren var nå kom­met til det tys­ke mot­an­gre­pet. Den bri­tis­ke over­kom­man­do­en men­te at tys­ker­ne ikke had­de res­sur­ser til å an­gri­pe, og føl­te seg re­la­tivt sik­re på sine stil­lin­ger. Vin­te­ren kom for fullt, og de så for seg å gå i vin­ter­stil­lin­ger i de nye skyt­ter­gra­ve­ne de had­de ok­ku­pert. De kun­ne ikke tatt mer feil. De sis­te da­ge­ne had­de tys­ker­ne ført fram sto­re meng­der ar­til­le­ri – hele 1200 ka­no­ner. 17 di­vi­sjo­ner med ut­hvil­te in­fan­te­ris­ter sto den 30. no­vem­ber opp­mar­sjert bak fron­ten. An­gre­pet star­tet klok­ka 06.00 den 30. med et vold­somt ar­til­leri­bom­bar­de­ment av de bri­tis­ke stil­lin­ge­ne. En time se­ne­re stil­net ka­no­ne­ne, og de tys­ke sol­da­te­ne stor­met fram over hele Cambrai-fron­ten. En­gelsk­men­ne­ne ble tatt på sen­gen, men klar­te å yte til dels sterk mot­stand. Noen av­de­lin­ger var skif­tet ut med re­serve­av­de­lin­ger og var mer ut­hvil­te enn dem som had­de lig­get i te­ten av an­gre­pe­ne de sis­te da­ge­ne. I til­legg ble strids­vog­ner og sol­da­ter som ikke var ved fron­ten, sendt fram i for­sterk­nin­ger. En tra­gi­ko­misk hen­del­se var at en grup­pe med ame­ri­kans­ke in­ge­ni­ør­sol­da­ter som job­bet med å re­pa­re­re en jern­bane­strek­ning, fikk ord­re om å for­te seg opp til fron­ten. Det­te re­sul­ter­te i at de kjør­te rett inn på en jern­bane­sta­sjon som nett­opp var over­tatt av tys­ker­ne – dis­se ble na­tur­lig nok umid­del­bart tatt til fan­ge. Etter tre da­ger med in­ten­se kam­per be­gyn­te de å ebbe ut. Tys­ker­ne had­de tatt til­ba­ke Mar­co­ing, Fon­tai­ne, Grain­court, Bour­lon­sko­gen og Mas­niè­res. I til­legg had­de de tatt om­rå­der som tid­li­ge­re – før det bri­tis­ke an­gre­pet – had­de vært på bri­tis­ke hen­der. Det­te var La Vac­que­rie, Con­ne­lieu og Vil­lers- Guislain. Den 3. de­sem­ber ga Haig og Byng ord­re om at de bri­tis­ke styr­ke­ne skul­le trek­ke seg til­ba­ke til Flesquié­res-lin­jen og gå i vin­ter­stil­lin­ger. De trakk seg ut av de frems­te stil­lin­ge­ne – mens bak­trop­pe­ne opp­holdt tys­ker­ne. De en­gels­ke styr­ke­ne var på plass i sine nye stil­lin­ger på mor­ge­nen den 7. de­sem­ber. To­talt mis­tet den en­gels­ke Tred­je armé, Royal Fly­ing Corps og The Tank Corps 44 207 mann – in­klu­dert 6000 mann som ble tatt til fan­ge da tys­ker­ne an­grep 30. no­vem­ber. I til­legg mis­tet de ca. 160 ka­no­ner av for­skjel­li­ge ka­li­bre.

Tys­ker­ne mis­tet mel­lom 45 000 og

53 000 mann – hvor­av 10 500 mann ble tatt til fan­ge. I til­legg mis­tet de over 200 ka­no­ner og mor­te­re samt 350 ma­skin­ge­væ­rer.

Av de 476 strids­vog­ne­ne ble 179 helt øde­lagt. De res­te­ren­de had­de til dels sto­re øde­leg­gel­ser og ska­der, og noen var att­på­til tatt av tys­ker­ne. I til­legg var man­ge av strids­vogns­mann­ska­pe­ne døde og så­re­de. De bri­tis­ke strids­vogns­av­de­lin­ge­ne i Frank­ri­ke kom til å bli ute av drift en stund. Da fron­ten igjen had­de sta­bi­li­sert seg og sol­da­te­ne var til­ba­ke i de kal­de og sø­le­te skyt­ter­gra­ve­ne, be­gyn­te spørs­må­le­ne å kom­me: Hvor­for det had­de gått slik? Hjem­me i Eng­land had­de kirke­klok­ke­ne over hele lan­det ringt etter den førs­te sei­er­rike da­gen. De stil­net fort. At­ter en gang var sol­da­te­ne til­ba­ke i håp­løse kam­per som ikke ga noen fram­gang – el­ler vant nytt land. Byen Cambrai for­ble på tys­ke hen­der. Ge­ne­ra­le­ne skrev rap­por­ter om hva og hvor­for. Det hele end­te med at mel­lom­sjik­tet av of­fi­se­re­ne fikk skyl­den. Di­vi­sjons­sje­fe­ne og kom­pani­sje­fe­ne fikk skyl­den for at de ikke var for­be­redt da tys­ker­ne gikk til mot­an­grep. Det­te var na­tur­lig nok blo­dig urett­fer­dig, men det var slik det var. De høy­ere of­fi­se­re­ne satt i sine lune ho­ved­kvar­te­rer og var sjel­den el­ler ald­ri fram­me og så hvor­dan sol­da­ten i felt had­de det. De sis­te da­ge­ne før tys­ker­ne an­grep, had­de bri­te­ne sto­re pro­ble­mer med å føre fram mat og vann til trop­pe­ne. Sol­da­te­ne i de frems­te skyt­ter­gra­ve­ne had­de ikke druk­ket rent vann el­ler spist si­den den 27. da tys­ker­ne plut­se­lig var over dem. Til tross for ut­mat­tel­se og man­gel på am­mu­ni­sjon klar­te de i ho­ved­sak å hol­de tys­ker­ne til­ba­ke. De kjem­pet en de­spe­rat kamp i to da­ger før det stil­net. På den­ne må­ten end­te slaget som de al­ler fles­te and­re slag un­der førs­te ver­dens­krig, men én ting var for­and­ret. Det var kom­met et nytt vå­pen på ba­nen – et vå­pen som vis­te seg å være svært ef­fek­tivt mot det de tid­li­ge­re had­de trodd var ugjennomtrengelige hind­re. Strids­vog­ne­ne for­and­ret hele kon­sep­tet ved an­greps­tak­tik­ken.

In­fan­te­ris­ten var ikke len­ger ale­ne på slag­mar­ken – han had­de fått en hjel­per – en hjel­per til å bry­te ned til­syne­la­ten­de all ver­dens mot­stand og ryd­de vei. Slaget om Cambrai var det førs­te der strids­vog­ne­ne ble satt inn i stør­re an­tall. På den­ne må­ten fikk de vist seg fram og de­mon­strert hva de kun­ne yte på et slag­felt. Er­fa­rin­ge­ne som ble høs­tet, var dyre­kjøp­te. Man­ge strids­vog­ner og strids­vogns­mann­ska­per gikk tapt, men både en­gelsk­menn og tys­ke­re for­sto at det­te vå­pe­net had­de kom­met for å bli – og der­med var må­ten å dri­ve krig­fø­ring på end­ret – for all fram­tid.

Ma­le­ri: Da­vid Pent­land

«To the Gre­en Fields Beyond, Cambrai, Fran­ce, 20th No­vem­ber 1917». Her ser vi ty­de­lig strids­vogn­s­korp­sets flagg El­les sat­te på top­pen av vog­nen «Hil­da».

Foto: Bo­ving­ton Tank Mu­se­um

Litt­le Wil­lie – den førs­te strids­vog­nen.

TIL HØY­RE:General sir Douglas Haig – sje­fen for de bri­tis­ke styr­ke­ne i Frank­ri­ke.

OVER:General sir Ju­li­an Byng – sje­fen for den bri­tis­ke 3. armé. En svært godt likt og re­spek­tert le­der.

OVER: Den bri­tis­ke 3. armés mål for slaget ved Cambrai.

Strids­vogn med sle­de full av for­sy­nin­ger på vei mot fron­ten. Dis­se kun­ne trek­ke med seg fle­re tonn med driv­stoff, mat, vann og ikke minst fett og olje til strids­vog­ne­ne.

Strids­vog­ne­ne an­kom­mer av­last­nings­plas­sen bak fron­ten. Her ser vi ty­de­lig bun­ten med tøm­mer som er klar på top­pen av strids­vog­nen I 51.

Pigg­tråd­sper­rin­ger foran Hin­den­bur­g­lin­jen.

Strids­vog­nen Hyacinth (Ma­le H 45) un­der kom­man­do av løyt­nant F.H. Jack­son. Vog­nen har kjørt seg fast i en av støtte­skyt­ter­gra­ve­ne i Hin­den­bur­g­lin­jen den 20. no­vem­ber 1917.

En øde­lagt strids­vogn foran en tysk stil­ling. Man­ge av strids­vog­ne­ne ble skutt i styk­ker av grov­ka­li­bret tysk ar­til­le­ri.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.