SLAGET OM CAMBRAI
Da piggtråden på slagmarkene i Frankrike hindret all framdrift, gikk kavaleriet fra hest til panser.
«VESTFRONTEN HADDE STAGNERT I EN FASTLÅST STILLINGSKRIG MED SOLIDE SKYTTERGRAVER PÅ BEGGE SIDER – SÅ SOLIDE OG UGJENNOMTRENGELIGE AT INGEN AV PARTENE VAR I STAND TIL Å BRYTE IGJENNOM HOS FIENDEN.»
Tidlig på morgenen onsdag 21. november 1917 ble Englands befolkning for første gang under den første verdenskrig vekket av ringende kirkeklokker. De feiret den uventede og dramatiske seieren de britiske styrkene hadde vunnet dagen før – ved byen Cambrai i det nordlige Frankrike. Det var første gang siden de to enorme hærene hadde blitt sittende fast i skyttergravene på vestfronten, at den tyske forsvarslinjen Hindenburg-linjen ble brutt igjennom av allierte styrker.
1917 DET FØRSTE STORE PANSERSLAGET
Den britiske Tredje armé, i den britiske ekspedisjonsstyrken (BEF), hadde brutt igjennom linjen og rykket nesten åtte kilometer inn i tyskokkupert område – i en bredde på nesten ti kilometer. Dette var gjort i løpet av få timer, og dermed var mer land tatt enn i noen av de tidligere operasjonene ved Somme og i Flandern. Dette var en viktig seier, og det ga befolkningen hjemme endelig en anledning til å feire – for første gang på svært lenge. På dette tidspunktet hadde det meste av entusiasmen i folket blitt borte. Det var slutt på tiden da unge, vakre jenter gikk og delte ut lapper til alle menn som ikke bar uniform, med oppfordring om å melde seg. Unge menn sto ikke lenger i lange køer for å melde seg frivillig til tjeneste ved fronten. De ivrige og eventyrlystne var reist for lenge siden – for aldri å komme tilbake.
Nå var verneplikt blitt nødvendig for å fylle rekkene i den stadig mer prøvede britiske hæren. Den nasjonalistiske selvgodheten som fylte gatene, var gått over til en dyp depresjon, dette preget både pressen og folket. For hver uke økte tallet på falne. Stadig flere unge menn kom hjem skadet av gass, mange med armer og bein sprengt bort, andre blinde og adskillige med granatsjokk. I tillegg begynte det å bli matvarekrise. Den tyske ubåtblokaden i Atlanteren tok til å få virkning – rasjonering og matmangel. De tyske Zeppelin-bombetoktene kom hyppigere over London, og folk begynte å spørre seg hva denne krigen egentlig handlet om. Nyheten om gjennombruddet ble like godt mottatt på vestfronten som hjemme. Året 1917 hadde begynt med en viss optimisme og noe håp. Dette på grunn av Haig (øverstkommanderende for BEF) og hans kommandanters taktikk. Det ga store forventninger om å vinne krigen, men det så ut til å ende som det verste året av alle for de allierte.
Vestfronten hadde stagnert i en fastlåst stillingskrig med solide skyttergraver på begge sider – så solide og ugjennomtrengelige at ingen av partene var i stand til å bryte igjennom hos fienden. De britiske, Commenwealth-tropper og de franske stirret over et ingenmannsland som ikke var mer enn et par hundre meter bredt, på sin fiende, den tyske keiserlige hæren. Begge sider var gravd dypt ned, forsvart
av kilometervis av piggtråd, tusenvis av maskingeværreder, mortere og hundrevis av grovkalibrede kanoner. Skyttergravene gikk tvers igjennom Europa – fra den sveitsiske grensen i sør til den belgiske kysten i nord. Tyskerne var spesielt godt forskanset. Gjennom de fruktløse kampene i 1916 og
inn på nyåret 1917 hadde de jobbet hardt bak sine egne frontlinjer. De hadde bygget ut en forsvarslinje sterkere enn noen gang tidligere. Spesielt sterke var de i nordøstre del av Frankrike. Forsvarsverkene fikk navnet Siegfried-stellung eller Hindenburglinjen og strakte seg fra Lens ved Arras forbi Cambrai og Saint- Quentin og til nordøst for Soissons. Forsvarslinjen var opptil 6500 meter dyp og besto av tre linjer med skyttergraver i dybden, og hver og en av dem hadde minst 50 meter med piggtråd foran seg. Betongbunkere var bygget til maskingeværredene, og et nettverk av jernbanelinjer førte forsyninger og tropper helt opp til fronten.
Hindenburglinjen var plassert etter strategiske valg – ikke etter hvilke landområder som var vunnet. Tyskerne mente at dette forsvarsverket var ugjennomtrengelig, til tross for at linjen nesten ble brutt ved Arras på vårparten i 1917, og før slaget ved Cambrai sto. Planen var å kunne ha en så sterk forsvarslinje at de kunne være i stand til å la troppene hvile bak linjen og sende dem til og fra Flandern – det mest blodige området på hele vestfronten. De regnet sågar med at dette skulle gi dem et så stort pusterom at ubåtene i Atlanteren skulle knekke britene med sin blokade. I mars 1917 hadde tyskerne plutselig trukket seg tilbake til Hindenburglinjen og etterlatt seg et området foran linjen fullstendig ødelagt og øde. De brente ned byer, sprengte broer og infrastruktur. De sprengte til og med ned det som var av vegetasjon for å hindre at de allierte kunne få noe nytte av området. I tillegg hadde de plassert miner og minefeller absolutt overalt det lot seg gjøre.
De allierte brukte lang tid på å rykke fram og oppnå kontakt med fienden igjen. Enda en gang gikk de på for å forsøke å utflanke de tyske linjene og bryte igjennom. Engelskmennene i Flandern og franskmennene lenger sør ved Saint- Quentin.
«I LØPET AV DET TREDJE SLAGET OM YPRES SOMMEREN 1917 MISTET BRITENE NESTEN 400 000 MANN PÅ TRE MÅNEDER – BARE FOR Å VINNE NOEN FÅ KILOMETER MED GJØRMETE, UBEBOELIG LAND»
Titusenvis av soldater stormet mot de sterke befestningene. De tyske maskingeværene meide ned soldater på en måte som aldri tidligere hadde skjedd. Antallet døde og sårede nådde uante høyder. Ofte ble bølge etter bølge av menn sendt rett inn i ingenmannsland uten det minste håp om å komme fra det med livet i behold. Hensikten i denne krigen var å trette ut motstanderen, bruke opp soldatene, ammunisjonen og reservene deres. Generalene som styrte disse slaktehusene, satt langt bak fronten – i sikre bunkere og hovedkvarterer – og beveget seg sjelden eller aldri fram til helvetet ved fronten. Deres taktikk og krigsmåte fungerte ikke – de ville bare ikke innse det. En skulle kanskje tro at de hadde lært noe av fem måneder kontinuerlig krig ved Somme i 1916. Britene mistet 420 000 mann, 60 000 mann bare den første dagen alene. Franskmennene mistet 200 000 mann. Allikevel fortsatte de i det samme sporet. Mønsteret var enkelt. Uker med forberedende artilleribombardement av de fremste linjene til fienden for å ødelegge piggtrådsperringene. Så stormet soldatene over ingenmannsland – bare for å bli meid ned av maskingeværene.
Tyskerne hadde lært. De bemannet de fremste linjene tynt – bare med få tropper. Da bombardementet lettet, stormet troppene fram og bemannet stillingene og lå der og ventet på britene eller franskmennene. Nedslaktingen fortsatte. I løpet av det tredje slaget om Ypres sommeren 1917 mistet britene nesten 400 000 mann på tre måneder – bare for å vinne noen få kilometer med gjørmete, ubeboelig land og ikke minst ruinene av det som hadde vært landsbyen Passchendaele. Hindenburglinjen forble ubrutt. Ved slutten av slaget om Somme i 1916 innså selv generalene at noe var fundamentalt galt med stridsmåten. Denne formen for storstilte slag så rett og slett ikke ut til å fungere – uansett hvor mange mann som ble pøst inn. Allikevel fortsatte de på nøyaktig samme måte året etter ved Ypres. Slaget rundt Passchendaele var det siste i sitt slag – selv om ingen visste det den gangen. Det var et nytt våpen i horisonten
– et våpen som skulle revolusjonere krigføringen både i denne krigen og i alle kriger framover. Det var stridsvognen. Og det var ved Cambrai i november 1917 at dette nye våpenet skulle settes inn i stor skala for første gang.
Første verdenskrig utpeker seg som
den første moderne krig. Det var i denne at flyene for første gang ble satt inn – og dette i stor skala. Maskingeværene – som mange generaler mente var et unyttig våpen – gjorde sitt inntog. Artilleriet – som også tidligere hadde vært et viktig våpen – fikk ny betydning. Flyene sikret først og fremst informasjon om fienden via en utstrakt rekognoseringsaktivitet. Til å begynne med la ikke hærgeneralene særlig vekt på dette virkemiddelet, men de måtte etter hvert innse dens fordeler. Maskingeværet viste seg å være så effektivt at kun ett velplassert våpen kunne klare å holde et helt infanterikompani tilbake. Bruken av artilleri ble utviklet til å kunne skyte indirekte – noe som gjorde at de kunne plasseres så lang bak fronten at de selv var utenfor rekkevidde av fiendens eget artilleri. En annen forbedring var at de lærte seg å skyte på koordinater – noe som gjorde at de ikke behøvde å bruke mye tid og ammunisjon på å skyte seg inn på motstanderens stillinger.
Et våpen blir til
Utviklingen av stridsvognen gikk relativt fort. I krig er hurtig innovasjon og teknologisk utvikling viktig. Nå er det ikke denne artikkelens hovedformål å beskrive utviklingen som skjedde i England, Frankrike og USA – da ville artikkelen bli for lang. Derfor bare en kort beskrivelse nå. Egentlig var stridsvognen en gammel idé. Det hadde eksistert tegninger i flere år, problemet var bare at det var ingen som fattet interesse for og så nytten av et slik våpen. Ikke før piggtråden på slagmarkene i Frankrike forhindret all form for framdrift. Egentlig var ikke stridsvogner noe nytt konsept. Hannibals elefanter gjorde i sin tid mye av den samme jobben som en stridsvogn skulle komme til å gjøre. Leonardo da Vinci tegnet en form for stridsvogn – da han foreslo å lage en stor stålbolle til beskyttelse av mennene som skulle drive den framover. Utstyrt med kanoner og skyteskår for musketter kunne dette blitt et formidabelt våpen – hadde han bare hatt en motor. Det hadde han ikke, og prosjektet stoppet på tegnebordet.
På starten av 1900 ble det i USA utviklet
«EGENTLIG VAR STRIDSVOGNEN EN GAMMEL IDÉ. DET HADDE EKSISTERT TEGNINGER I FLERE ÅR, PROBLEMET VAR BARE AT DET VAR INGEN SOM FATTET INTERESSE FOR OG SÅ NYTTEN AV ET SLIKT VÅPEN. IKKE FØR PIGGTRÅDEN PÅ SLAGMARKENE I FRANKRIKE FORHINDRET ALL FORM FOR FRAMDRIFT.»
et system med belter som skulle drive traktorer framover over myke jorder og kupert terreng. De vanlige hjulene viste seg å ikke duge til dette. I tillegg hadde den bensindrevne motoren vært kjent en stund. Disse to tingene – motor og belter – gjorde utvikling av det nye våpenet mulig. Så tidlig som i 1903 ble det skrevet en artikkel i The Strand Magazine om «The Land Ironclads». Dette var en beskrivelse av et monster av et kjøretøy med enorme hjul som kunne kjøre over ulendt terreng. Over 30 meter langt med kanoner og geværer i alle retninger. Mange leste denne artikkelen, men det hele ble nok stort sett glemt av de fleste – ingenting skjedde før ti år senere.
Rett etter krigens utbrudd i august 1914 ble det satt stålplater på noen av bilene til The Royal Naval Air Services. De brukte disse pansrede bilene til å berge flyvere som hadde strandet bak fiendes linjer. Dette var før skyttergravene hadde skilt de to fiendene fra hverandre. Bilene ble rett og slett kjørt igjennom terrenget til der flyveren var, plukket ham opp og kjørte tilbake. Tyskerne ble ofte overrasket av disse lynaksjonene, de klarte ikke stoppe dem med verken
maskingeværer eller rifler. Ideen om å kunne bruke disse bilene i direkte angrep var sådd. Problemet var naturlig nok, som nevnt, at hjul hadde dårlig framkommelighet. Det skulle vise seg at en av andre verdenskrigs store ledere skulle få en finger med i utviklingen av stridsvognen. Winston Churchill – som på dette tidspunktet var First Sea Lord (marineminister) – hadde tanker i den retning å få til et våpen, tilsvarende det som artikkelen i The Strand Magazine hadde beskrevet. Om han hadde lest denne, vites ikke, men han kjente til de pansrede bilene til RNAS og mente at det måtte utvikles mer effektive kjøretøy.
Det ble foretatt noen enkle tester i februar 1915 med en traktor med belter. Den klarte riktignok å kjøre igjennom piggtråd, men kjørte seg fast i skyttergraven den skulle over. Dette var nok for hæren, og de vendte hele prosjektet ryggen. Churchill derimot nedsatte en komité: Landships Committee i admiralitetet. Det var altså marinen som skulle utvikle det våpenet som skulle endre all krigføring på land i framtiden. Utviklingen gikk fort. Det første som ble laget som kunne likne på en stridsvogn, var Little Willie. Den neste som ble laget var Big Willie – eller Mother som den også ble kalt. Den hadde fått den formen som skulle bli gjeldende for de britiske stridsvognene under krigen. «Mother» Mark I var en lettpansret vogn med en relativt svak motor, men den viste seg å kunne gjøre de tingene den var tiltenkt. Den brøt ned piggtrådsperringene og klarte å forsere murer og smale skyttergraver. Vekten var på hele 28 tonn. Designet ble godkjent, og utviklingen gikk raskere.
Etter vellykkede tester i januar 1916 bestilte War Office 100 stykker umiddelbart. Farten på vognene var på mellom seks og åtte kilometer i timen. Stålmonstrene hadde en besetning på åtte mann. En kommandør, en sjåfør, to til å betjene motoren og girutvekslerne, to skyttere og to ladere. Det var trangt om plassen og dårlig belysning. I tillegg utviklet motoren en kolossal varme og støy. Det var ingen fjæring som dempet støtene når vognen rullet over hull og andre ujevnheter. I tillegg var pansringen tynn, mellom seks og ti mm. Dette gjorde at kanoner og maskingeværer i mange tilfeller kunne skyte igjennom platene. Dessuten opplevde mannskapene at prosjektiler som traff platene på utsiden, slo av stålsplinter på innsiden av vognen. Disse for rundt som glødende små metallbiter og skadet ofte besetningen.
Det ble utviklet to typer av disse stridsvognene: Female (hun) og Male (han). Female var utstyrt med maskingeværer, og Male var utstyrt med kanoner. Femalevognene skulle beskyte skyttergravene og de myke målene, mens Male-vognene skulle ta ut bunkere og andre godt beskyttede stillinger.
De første slagene
Første gang stridsvogner ble satt inn i kamp, var ved Flers- Courcelette den 15. september 1916. Angrepet var en del av Sommeoffensiven. Kun 32 vogner av typen Mark
I ble satt inn. Av totalt 49 tilgjengelig var disse de eneste operative. Til tross for at alle vognene ble ødelagt av enten motortrøbbel, at de kjørte seg fast i gjørma eller ble skutt i stykker av tysk artilleri, ble innsatsen lagt merke til. Ni vogner klarte å bryte igjennom de tyske linjene og påføre dem store tap
– før de ble slått ut. Selv om vi kan kalle suksessen relativt beskjeden, var den stor
nok til at sir Douglas Haig umiddelbart etter slaget ba om å få 1000 stykker produsert så fort som mulig.
I september ble kommandoen over alle stridsvogner i Frankrike gitt til oberstløytnant Hugh Elles fra Royal Engineers. Etter den første striden ble det foretatt en del forbedringer. Etter hvert ble Mark I forbedret til Mark II og Mark III. Endringene ble foretatt på motorstørrelse, fjæring og pansring.
I all hast ble Mark II utviklet og sendt av gårde til Frankrike. Meningen var egentlig at disse skulle settes inn som skolevogner, men på grunn av mangelen på vogner i Frankrike ble de sendt dit. Her ble de satt inn i slaget ved Arras i april 1917. 25 Male, 20 Female, Mark II og 15 gamle Mark I deltok. De ble splittet opp på forskjellige deler av fronten. Blant annet ved Vimyhøyden – det kjente slaget der kanadierne, ledet av general sir Julian Byng, brøt igjennom de tyske linjene og erobret en viktig høyde. Problemet med stridsvognene der var at alle som skulle være med, kjørte seg fast i gjørma og deltok dermed ikke i slaget. Forholdene var håpløse. Vognene ble spredt tynt utover for å støtte flest mulig infanterister i deres angrep. Problemene tårnet seg raskt opp. Ingenmannsland var et fullstendig gjørmebad etter alle artilleribombardementene – de kjørte seg fast. I tillegg kom snøen – som gjorde vognene veldig lett synlig for de tyske kanonmannskapene. I det store og hele var ikke slaget om Arras noen suksess for stridsvognene. Troen på dem haltet, og mange mente at dette ikke var det vidundervåpenet de hadde blitt forespeilet. Det hastet for Elles å få et slag der stridsvognene kunne bevise sine kvaliteter. De måtte ha et område som ikke var for herjet av artilleriets granater og sølete og kupert. Det burde være en bred front – minst én mil. Det ville samtidig være en stor fordel om han kunne sette opp et mål bak de tyske linjene som det ville være viktig å få erobret. På den måten ville han lettere få med seg overkommandoen og Haig. Sjefen for generalstaben i Elles' Tank Corps var oberstløytnant J.C. Fuller. Han var på en rekognoseringstur ved fronten i begynnelsen av august. Det tredje slaget om Ypres var to uker gammelt, og det hadde vært to håpløse uker for stridsvogner. I alt 216 Mark IV – den foreløpig siste versjonen av stridsvognene – ble satt inn i dette totalt meningsløse slaget. Angrepet, eller kampanjen, startet med et sammenhengende bombardement fra over 3000 britiske kanoner mot de tyske linjene – og varte i 15 dager. På hele frontavsnittet ble jorda forvandlet til gjørme – bunnløs gjørme. Så ille var det at infanteristene i mange tilfeller druknet og forsvant i tyntflytende søle.
I tillegg til bombardementet hadde det også regnet mye. Bare den første dagen mistet britene 70 Mark IV-vogner – de aller fleste av dem i søle. Det var dette Fuller var vitne til, og vel tilbake i hovedkvarteret satte han seg ned med Elles. «Dette kan ikke fortsette», sa han. – «Vi kaster bort alle stridsvognene våre til ingen nytte. Vi må få til å bevise hva vi og stridsvognene er gode for.» I løpet av diskusjonen kom han med et forslag han mente kunne være svaret. Fronten ved Cambrai var ideelt for et slik område de så etter. Marken mellom skyttergravene var plan og relativt urørt av artillerinedslag. Byen Cambrai lå litt over en mil bak de
tyske linjene, og den var et av de viktigste knutepunktene på jernbanestrekningene som fraktet forsyninger og tropper til og fra de tyske stillingene langs fronten. I tillegg var tyskernes mannskapsstyrker få i dette området. Området ble også kalt «Flanderns sanatorium», fordi krigstrette tropper ofte ble overført hit for å ha en stille gjenoppbyggingsperiode før de vendte tilbake til de harde kampene i Flandern.
Den britiske Tredje armé lå ved denne delen av fronten – ledet av general Byng. Både Elles og Fuller visste at Byng var av den positive typen som gjerne kunne tenke seg å ta i bruk stridsvogner i et angrep på Hindenburglinjen. Spørsmålet var om Haig var like positiv. Byng hadde planer om et angrep på Cambrai selv – og det kunne passe fint, mente han, å sette inn stridsvogner. Tanken til Elles og Fuller var å bruke vognene i et lynangrep som maks skulle vare i åtte timer – inn, ødelegge, ta fanger og materiell for så å trekke seg ut igjen. Etter hvert som diskusjonene gikk, skalerte angrepet opp, og til slutt hadde de en plan for et fullskala angrep på de tyske linjene. Byng reiste til Haig den 5. august for å få en godkjennelse. Haig var i all hovedsak opptatt av Ypreskampanjen og var ikke særlig lydhør for nye angrep på andre steder på fronten. Byng reiste tilbake med uforrettet sak. Etter hvert som tapstallene steg og framgangen uteble for Haig, begynte han å føle presset fra lederne og befolkningen i England, sine egne offiserer og ikke minst fra soldatene – om å påføre tyskerne nederlag. Uansett hva han gjorde, nyttet ingenting, og tapstallene økte.
Den 13. oktober innkalte han Byng og Elles og ga dem klarsignal om å sette i gang med planene for angrepet på Cambrai. Operasjonen skulle hete GY, og startdato skulle være 20. november. Haig understreket nødvendigheten av en rask seier og ga klar beskjed om at angrepet ville bli avblåst etter 48 timer hvis det ikke hadde ført til framgang.
Planen tar form
Det var britenes Tredje armé under ledelse av general Byng som holdt fronten mot Cambrai. Armeen besto av seks korps, men bare tre av dem var tilgjengelige for kampanjen. III og IV korps skulle være med i angrepet, og V korps utgjorde reserven. IV korps fikk tildelt venstre del av angrepsområdet, og III korps fikk tildelt høyre del. Det var totalt åtte divisjoner. I tillegg til infanteridivisjonene var også 1. kavalerikorps tildelt IV korps.
Mannskapsmangelen var merkbar. Etter tre måneder med mislykkede angrep i Ypresområdet hadde den britiske hæren ikke lenger nok folk til å understøtte angrepet med ønskelig antall menn. De hadde samlet sammen alt som fantes av stridsvogner i hele Frankrike til angrepet. Disse besto av tre Tank-brigader med tre bataljoner hver. I Tank-brigade besto av D-, E- og G-bataljon, II Tank-brigade besto av A-, B- og H-bataljon, og III Brigade besto av C-, F- og I-bataljon. Total var det 476 stridsvogner ved fronten – alle av typen Mark IV. Av disse var det 378 vogner som skulle settes inn i angrepet. De andre var støttevogner, vogner som trakk med seg forsyninger – drivstoff og ammunisjon – radiovogner (Mark I-vogner) og piggtrådfjerningsvogner. Hver infanteribataljon fikk tildelt 12 vogner som skulle bryte igjennom linjene. Infanteristene skulle følge tett på. Angrepet skulle gå rett mot Cambrai. Angrepslinjen var avgrenset av Canal de Nord (i nord) og Saint- Quentin kanal i sør. Imellom lå det flere små landsbyer som var angrepsmål på veien mot Cambrai.
Da Hindenburglinjen besto av tre dype skyttergravslinjer som stridsvognene ville ha problemer med å komme over, ble det utviklet en egen taktikk for forsering. Det ble laget store bunter av tynne tømmerstokker som ble holdt sammen av grov kjetting. Det ble laget en til hver vogn. Bunten ble plassert på toppen av vognen helt fremst. Når stridsvognen kom til skyttergraven, kjørte den helt fram slik at nesen tippet ned. Bunten ble så sluppet ned i skyttergraven og dannet en fylling den kunne kjøre over.
Når den første vognen kom fram til skyttergraven, vendte den til venstre og beskjøt fienden i stillingene. Vogn nummer to kjørte fram og slapp sin bunt ned i skyttergraven og kjørte over, vendte så til venstre og beskjøt skyttergraven fra den andre siden. Vogn nummer tre kjørte over og rykket mot skyttergravslinje nummer to. I mellomtiden hadde vogn nummer 2 kommet rundt slik at den kunne beskyte fienden i denne skyttergraven. Vogn tre slapp så sin bunt nedi og kjørte over. De andre vognene fulgte nå bare på den samme veien. (Se illustrasjon.) Dette var et smart system, og det skulle snart vise seg å fungere godt. I tillegg til stridsvognene ble det også samlet en formidabel mengde artilleri. Hele 1003 kanoner av forskjellig kaliber ble samlet i området. De skulle holdes skjult helt fram til starttidspunktet – som var satt til 20. november klokka 06.20. Det ble forberedt stillinger som ble tildelt hver og en kanon. Alle ble tildelt mål som var nøyaktig målt ut slik at innskyting ikke skulle være nødvendig. Det ble også samlet nesten 300 fly som skulle angripe samtidig med bakkestyrkene. Jagerfly og jagerbombere skulle beskyte og bombe artilleristillinger, jernbanepunkter, forsyningslagre, hovedkvarter og flyplasser. I tiden før angrepet trente de hardt på bakkeangrep i ekstremt lav høyde. Noe som også medførte store tap av fly og flyvere. Når stridsvognene hadde brutt igjennom piggtråden og kommet over skyttegravene, skulle infanteristene følge på og nedkjempe tyskerne. Så skulle de sikre området. Når det var laget luke i den bakerste linjen, skulle kavaleriet, til hest, bryte igjennom og foreta et stormangrep på de tyske bakre linjer, samtidig som flyene angrep sine mål. Håpet var at angrepet skulle komme så overraskende at de klarte å bryte igjennom alle linjene før tyskerne klarte å sette inn noe motangrep.
Hele denne massive styrkeoppbyggingen måtte foregå i stillhet og i mørket. Det ble laget en sone på over en mil fra fronten og bakover, der det ikke var lov til å drive noen form for avslørende virksomhet.
De tyske observasjonsballongene og observasjonsflyene var hele tiden i nærheten og truet med å avsløre angrepet. Natten til den 18. november begynte infanterister, stridsvogner og artilleri å bevege seg framover for å innta sine stillinger. På dagtid hadde de ligget godt kamuflert, og på natten hadde det vært hektisk forberedelsesaktivitet.
Den 20. november
Natten før angrepet skrev Elles en spesialordre til sine stridsvognsmannskaper. Ordren ble lest av alle vognkommandantene, som igjen leste for sine mannskaper. Det ble reagert på at generalen selv skulle delta i fremste linje. Elles var fast bestemt på at han skulle lede sitt korps i den første store striden – og slik ble det. På vognen med kallenavnet «Hilda» reiste Elles flagget til Tank-korpset. Det brune, røde og grønnstripete flagget stakk opp på toppen av vognen. Flagget signaliserte gjørme, blod og de grønne enger. Natten var kald, og i skyttergravene lå infanteristene klare. De hadde ligget klare i nesten ett døgn. De gjorde det de kunne for å holde varmen.
Klokka 06.10 startet stridsvognene og begynte sin sakte vandring mot Hindenburglinjen. Nøyaktig ti minutter senere – klokka 06.20 – tordnet det fra 1003 kanoner. Artillerigranatene slo ned på sine nøye utvalgte mål, både den første skyttergravslinjen, utvalgte artilleristillinger og bunkere. Da de fremste skyttergravene hadde vært under bombardement noen minutter, skiftet artilleriet til den neste linjen. På denne måten unngikk man å beskyte stridsvognene og infanteristene som rykket fram. De britiske flyene fløy lavt over de framrykkende stridsvognene som nå ble fulgt tett av infanteristene. Infanterikompaniene var delt i tre tropper à 36 mann. Den første troppen skulle markere stridsvognenes vei gjennom piggtrådsperringene, den andre skulle nedkjempe de tyske soldatene i skyttergravene, og den tredje skulle holde de overtatte skyttergravene. For de tyske forsvarerne ble dette et mareritt. De gikk i sine dekningsrom da artilleriet begynte, og ventet at dette skulle holde på en lang stund. De følte seg trygge i sine betongbunkere. En helt fersk tysk infanterist ved navn Hans Hildemann fra 1. bataljon, 84 infanteriregiment ble beroliget av sin sersjant om at ingenting kunne trenge igjennom Hindenburglinjen. Han ble derfor etterlatt alene i sin observasjonspost mens de andre tok dekning. «Du kommer til å klare deg fint, det britiske infanteriet vil ikke angripe så lenge artilleriet skyter», ropte sersjanten da han gikk.
Hildemann ble ikke veldig rolig av sersjantens ord, men artilleriet så i det minste ut til å slå ned på skyttergraven bak hans. Han hadde ingen stridserfaring, så han visste ikke helt hva han kunne forvente seg. Han hadde hørt historier der de engelske soldatene stormet rett inn i maskingeværilden og stupte som fluer. Plutselig hørte han en voldsom during. Han kikket opp og så etter fly. Han så et og annet engelsk fly som feide over slagmarken, men lyden kom åpenbart ikke fra dem – til det var de for langt borte. Da han kikket ned igjen, så han noe han aldri hadde sett før. Gjennom morgendisen, som hadde blandet seg med røyken fra granatene, så han et gigantisk monster komme mot seg. Hva var dette? Det skulle jo ikke komme noe som helst igjennom sperringene, hadde sersjanten lovet …
Flere og flere kom til syne. Stiv av redsel stirret han rett inn i marerittet som nærmet seg. Han fikk samlet seg og varslet sine kamerater – som kom stormende ut med gassmasker på. Grunnen til at gassmaskene ble tatt på, var at de trodde røykgranatene som ble skutt i starten av angrepet, var gass. Hva dette var, visste han ikke, han og hans kamerater skjøt med alt de hadde, men kulene bare spratt av. Til slutt var stridsvognene og de engelske soldatene
«TIL SLUTT VAR STRIDSVOGNENE OG DE ENGELSKE SOLDATENE OVER DEM. DET ENESTE DE KUNNE GJØRE, VAR Å STREKKE HENDENE I VÆRET OG OVERGI SEG. TILSVARENDE SCENER UTSPANT SEG OVER HELE ANGREPSLINJEN.»
over dem. Det eneste de kunne gjøre, var å strekke hendene i været og overgi seg. Tilsvarende scener utspant seg over hele angrepslinjen. Stridsvognene brøt seg igjennom piggtråden som ingenting. På den høyre siden av angrepslinjene i sektoren til III korps hadde de rask framgang. I løpet av bare fire timer hadde de nådd sitt første angrepsmål.
Flanken mot sør ble sikret, og etter tøffe kamper rundt noen av gårdene i området rullet angrepet videre på denne siden av fronten. 6. divisjon i III korps ryddet raskt Couilletskogen. 20 divisjon rykket fram over Welshhøyden og angrep den befestede landsbyen La Vacquerie. Langs hele sørfronten der 12. infanteridivisjon rykket fram, kom det til harde kamper om flere gårder (PamPam, Le Páve og Le Quennet). Artilleriet hadde ikke skutt på disse, derfor måtte stridsvognene gjøre jobben. Til tross for at noen av stridsvognene ble slått ut av artilleri og haubitser, viste de seg allerede nå å være helt fantastiske våpen. Ved ellevetiden nådde flere av avdelingene SaintQuentin kanal og hadde ved dette nådd sitt mål. Hele 55 stridsvogner sammen med 29. infanteridivisjon sto klare til å rykke over kanalen. I IV korps' sektor gikk det også bra på flanken. Landsbyene Havrincourt og Ribécourt ble raskt tatt.
I den midtre sektoren var det 52. og 62. infanteridivisjon som angrep. Deres mål var å ta landsbyen Fontaine. Mellom dette målet og startlinjen lå den lille landsbyen Flesquiéres. Divisjonssjefene, generalmajor Harper for 52. og generalmajor Braithwaite for 62., var skeptiske til at soldatene deres skulle følge for tett på stridsvognene under framrykningen. De mente at vognene ville tiltrekke seg for mye ild, og beordret dem til å holde minst 30 meters avstand. Dette medførte at da stridsvognene kom over en slak bakkekam til Flesquiéres, var de helt alene mot det tyske artilleriet. Artilleristene i dette området hadde trukket våpnene sine ut av stillingene og på denne måten unngått den verste britiske artilleriilden. I tillegg hadde også flyene oversett disse kanonene. Da vognene kom over høyden, ble det bråstopp. Hele 18 vogner ble på kort tid ødelagt av tyskerne. Forsøk på å omgå stillingen mislyktes også på grunn av artilleriet. Da denne framrykningen ble stanset, truet dette også flankene på begge sider av Flesquiéres. Gjentatte angrep feilet, og stillingene forble i tyske hender da natten falt på. De fremste engelskmennene trakk seg tilbake fra stillingene rundt Flesquiéres da de ikke kunne få ført fram forsterkninger.
De britiske styrkene hadde ikke klart å trenge igjennom Sigfried II-stillingene
– det var stillingene som sikret bak Hindenburglinjen. Dette gjorde at kavaleriangrepene ble innstilt. Nå viste det seg at kavaleriskvadron B med kaptein Campell ikke fikk denne ordren og angrep igjennom linjene ved Rumilly– Masniéres. De angrep tyske artilleristillinger og hugget ned mange av mannskapene med sverdene.
Etter hvert ble de angrepet av tyskere fra alle kanter, og kun 23 av kavaleristene kom seg tilbake i mørket – ingen av dem til hest. Den første dagen av angrepet kan sies å ha vært en formidabel suksess. I en bredde på over en mil – i en dybde på seks til åtte kilometer – hadde Haigs soldater tatt mer land enn noen gang tidligere i krigen. Eneste skåret i gleden var at Flesquiéres ikke var tatt, og at dette gjorde at tyskerne hadde et sterkt brohode midt i angrepsteigen til engelskmennene. Tapene var kun 4000 mann – noen avdelinger hadde ikke tap i det hele tatt. 179 stridsvogner var ute av drift – hovedsakelig slått ut av tysk artilleri eller de brøt sammen på vei mot fronten. Kampene ebbet ut da natten kom. De britiske soldatene som hadde trengt lengst inn i fiendeland, kunne høre hektisk togtrafikk til og fra jernbanestasjonen i Cambrai. Tyskerne førte fram forsterkninger. Den tyske styrken som holdt Hindenburglinjen på dette området, ble kalt Arras-gruppen. Den besto av tyskernes Andre armé under ledelse av general von der Marwitz.
Den 20. november var det kun XIV korps med tre divisjoner som lå ved fronten. Togene som kom til Cambrai de neste dagene, hadde med seg hele 17 divisjoner fra XIII korps og XIV korps. Motstanden så ut til å hardne til. Tidlig på morgenen gikk de britiske soldatene på igjen. Stridsvognene kom litt sent i gang, fordi de fikk marsjordre senere enn infanteristene. En oppklaringsgruppe rykket forsiktig fram mot Flesquiéres og oppdaget at tyskerne hadde trukket seg tilbake. De rykket da raskt fram og møtte ikke ny motstand før de kom til områdene rundt Nineskogen og landsbyen Cantaing. Infanteristene fikk etter hvert hjelp av stridsvognene og brøt seg igjennom. Tyskerne flyktet. Framrykningen gikk fort på den nordre flanken. Med den støtten de fikk av stridsvognene, hadde de i løpet av dagen rykket helt fram til byen Fontaine og Bourlonskogen. Fontaine var en forstad til Cambrai og skulle vise seg å bli det punktet der den britiske framrykningen stanset opp.
I sør klarte de å ta byen Masnières. Her var det en viktig bro som var målet. Tyskerne klarte å sprenge den delvis i stykker, men det ble gjort et forsøk på å komme over den med stridsvogn. Vognen med tilnavnet F22 Flying Fox rullet forsiktig utpå, med det resultat at den braste ned i kanalen med et kjempeplask. Mannskapet klarte seg, den eneste skaden var at kommandøren på vognen mistet parykken sin. Noe han klaget høylytt over og søkte tapserstatning for senere. (Om han faktisk fikk det, vites ikke.) En helt ny erfaring for soldatene var at de nå kom i gatekamper. Dette var noe de i utgangspunktet ikke hadde trent på. Mange mann falt for snikskyttere og miner som var plassert i gatene. Tyskerne bruke ruinene som stillinger og bet godt fra seg. Her fikk også stridsvognene oppleve sin hjelpeløshet i strid i byer. (Dette skulle også tyskerne smertelig få oppleve i kampene om Warszawa under felttoget i 1939.) I tillegg gikk de ofte inn i byene uten tett infanteristøtte, noe som gjorde at tyske soldater kunne snike seg inn på vognene og sprenge dem, en erfaring som også ble gjort av tyskerne i neste krig. Kampene ble i særdeleshet harde rundt Bourlonskogen. Briter og tyskere sloss om denne skogen i flere dager – med voldsomme tap. Stridsvognene kunne lite gjøre inne blant trærne og forsøkte å angripe de tyske stillingene i utkanten av skogen. Været slo også om – det kom regn
og snø. Temperaturen holdt seg rundt null og gjorde livet surt for begge sider. De var konstant våte og kalde. Det ellers så grønne området begynte å forvandles til gjørme av alle stridsvognene og artilleriilden. I dagene som fulgte, var det harde kamper rundt Bourlonskogen og Fontaine. Tyskerne fikk erstatningsmannskaper og presset hardt.
Kampene pågikk fram til og med 27. november. De britiske soldatene begynte å bli helt utslitt, og det var stor mangel på forsterkninger. De klarte ikke å gjennomføre flere angrep. I tillegg begynte det å bli få stridsvogner igjen. Mange lå igjen på slagmarken, sprengt i filler av artilleri, en del var rett og slett tatt av tyskerne, og mange måtte tilbake for å repareres. I tillegg begynte tyskerne å få erfaring med hvordan de skulle slå ut stridsvognene og fryktet dem ikke slik som de gjorde i starten. En teknikk var rett og slett å la dem slippe forbi og isolere dem fra infanteriet og nedkjempe dem. Videre angrep ble derfor innstilt på britisk side.
Turen var nå kommet til det tyske motangrepet. Den britiske overkommandoen mente at tyskerne ikke hadde ressurser til å angripe, og følte seg relativt sikre på sine stillinger. Vinteren kom for fullt, og de så for seg å gå i vinterstillinger i de nye skyttergravene de hadde okkupert. De kunne ikke tatt mer feil. De siste dagene hadde tyskerne ført fram store mengder artilleri – hele 1200 kanoner. 17 divisjoner med uthvilte infanterister sto den 30. november oppmarsjert bak fronten. Angrepet startet klokka 06.00 den 30. med et voldsomt artilleribombardement av de britiske stillingene. En time senere stilnet kanonene, og de tyske soldatene stormet fram over hele Cambrai-fronten. Engelskmennene ble tatt på sengen, men klarte å yte til dels sterk motstand. Noen avdelinger var skiftet ut med reserveavdelinger og var mer uthvilte enn dem som hadde ligget i teten av angrepene de siste dagene. I tillegg ble stridsvogner og soldater som ikke var ved fronten, sendt fram i forsterkninger. En tragikomisk hendelse var at en gruppe med amerikanske ingeniørsoldater som jobbet med å reparere en jernbanestrekning, fikk ordre om å forte seg opp til fronten. Dette resulterte i at de kjørte rett inn på en jernbanestasjon som nettopp var overtatt av tyskerne – disse ble naturlig nok umiddelbart tatt til fange. Etter tre dager med intense kamper begynte de å ebbe ut. Tyskerne hadde tatt tilbake Marcoing, Fontaine, Graincourt, Bourlonskogen og Masnières. I tillegg hadde de tatt områder som tidligere – før det britiske angrepet – hadde vært på britiske hender. Dette var La Vacquerie, Connelieu og Villers- Guislain. Den 3. desember ga Haig og Byng ordre om at de britiske styrkene skulle trekke seg tilbake til Flesquiéres-linjen og gå i vinterstillinger. De trakk seg ut av de fremste stillingene – mens baktroppene oppholdt tyskerne. De engelske styrkene var på plass i sine nye stillinger på morgenen den 7. desember. Totalt mistet den engelske Tredje armé, Royal Flying Corps og The Tank Corps 44 207 mann – inkludert 6000 mann som ble tatt til fange da tyskerne angrep 30. november. I tillegg mistet de ca. 160 kanoner av forskjellige kalibre.
Tyskerne mistet mellom 45 000 og
53 000 mann – hvorav 10 500 mann ble tatt til fange. I tillegg mistet de over 200 kanoner og mortere samt 350 maskingeværer.
Av de 476 stridsvognene ble 179 helt ødelagt. De resterende hadde til dels store ødeleggelser og skader, og noen var attpåtil tatt av tyskerne. I tillegg var mange av stridsvognsmannskapene døde og sårede. De britiske stridsvognsavdelingene i Frankrike kom til å bli ute av drift en stund. Da fronten igjen hadde stabilisert seg og soldatene var tilbake i de kalde og sølete skyttergravene, begynte spørsmålene å komme: Hvorfor det hadde gått slik? Hjemme i England hadde kirkeklokkene over hele landet ringt etter den første seierrike dagen. De stilnet fort. Atter en gang var soldatene tilbake i håpløse kamper som ikke ga noen framgang – eller vant nytt land. Byen Cambrai forble på tyske hender. Generalene skrev rapporter om hva og hvorfor. Det hele endte med at mellomsjiktet av offiserene fikk skylden. Divisjonssjefene og kompanisjefene fikk skylden for at de ikke var forberedt da tyskerne gikk til motangrep. Dette var naturlig nok blodig urettferdig, men det var slik det var. De høyere offiserene satt i sine lune hovedkvarterer og var sjelden eller aldri framme og så hvordan soldaten i felt hadde det. De siste dagene før tyskerne angrep, hadde britene store problemer med å føre fram mat og vann til troppene. Soldatene i de fremste skyttergravene hadde ikke drukket rent vann eller spist siden den 27. da tyskerne plutselig var over dem. Til tross for utmattelse og mangel på ammunisjon klarte de i hovedsak å holde tyskerne tilbake. De kjempet en desperat kamp i to dager før det stilnet. På denne måten endte slaget som de aller fleste andre slag under første verdenskrig, men én ting var forandret. Det var kommet et nytt våpen på banen – et våpen som viste seg å være svært effektivt mot det de tidligere hadde trodd var ugjennomtrengelige hindre. Stridsvognene forandret hele konseptet ved angrepstaktikken.
Infanteristen var ikke lenger alene på slagmarken – han hadde fått en hjelper – en hjelper til å bryte ned tilsynelatende all verdens motstand og rydde vei. Slaget om Cambrai var det første der stridsvognene ble satt inn i større antall. På denne måten fikk de vist seg fram og demonstrert hva de kunne yte på et slagfelt. Erfaringene som ble høstet, var dyrekjøpte. Mange stridsvogner og stridsvognsmannskaper gikk tapt, men både engelskmenn og tyskere forsto at dette våpenet hadde kommet for å bli – og dermed var måten å drive krigføring på endret – for all framtid.