PANSERPROFETEN GUDERIAN

Kavaleriet angriper! - - INNHOLD - FRO­DE LINDGJERDET

Heinz Guderian var en strids­vog­ne­nes mes­ter.

«DET VAR GUDERIAN SOM INTRODUSERTE STRIDS­VOG­NEN

I DEN TYS­KE HÆR OG BRU­KEN AV DEN SOM ET OPERATIVT VÅ­PEN.

DET NYE VÅ­PE­NET ER FREM­FOR ALT MER­KET AV HANS PERSONLIGHET. DETS SUK­SESS UN­DER KRI­GEN VAR HANS FORTJENESTE. HAN VAR SKAPEREN OG LÆREMESTEREN – OG DA LEG­GES DET SPE­SI­ELT VEKT PÅ ORDET MES­TER.»

GENERAL HASSO VON MANTEUFFEL

HER ER TYS­KE PAN­SER­STYR­KER I FERD MED Å RYK­KE INN I PO­LEN.

Heinz Guderian ble født i byen Kulm ved bred­den av Vis­tula i Øst- Preus­sen som i dag er en del av Po­len. Fa­ren Fred­rich var også of­fi­ser, men fa­mi­li­en had­de in­gen lan­ge mi­li­tæ­re tra­di­sjo­ner. Heinz ble al­li­ke­vel sendt til ka­dett­sko­le som ung – ob­li­ga­to­risk for alle som tok sik­te på en kar­rie­re i det mi­li­tæ­re hvor teo­re­tisk ut­dan­nel­se ble sterkt vekt­lagt. De vik­tigs­te fa­ge­ne var ma­te­ma­tikk, språk, og his­to­rie. For­hol­de­ne var spar­tans­ke og di­si­pli­nen hard, men Gu­de­ri­ans min­ner fra skole­da­ge­ne var over­vei­en­de po­si­ti­ve og han hus­ket læ­rer­ne som hu­ma­ne.

I fe­bru­ar 1907 gjor­de Guderian plikt­tje­nes­te ved fa­rens av­de­ling, 10. Hann­overs­ke je­ger­ba­tal­jon. I den tys­ke kei­ser­ar­me­ens je­ger­av­de­lin­ger ble per­son­lig ini­tia­tiv opp­munt­ret, noe som skul­le bi­dra til å for­me Guderian som of­fi­ser.

Der­fra gikk han på krigs­sko­len og ble be­skik­ket til fen­rik i ja­nu­ar 1908. Han øns­ket å spe­sia­li­se­re seg in­nen et tek­nisk mi­li­tær­fag, val­get sto mel­lom ma­skin­ge­vær el­ler ra­dio­kom­mu­ni­ka­sjon. Fa­ren så imid­ler­tid in­gen frem­tid for ma­s­kin­ge­væ­ret, så unge Heinz valg­te ra­dio.

Han gif­tet seg og be­gyn­te på ge­ne­ral­stabs­sko­len i 1913 som yngs­te i sitt kull, men fikk ut­dan­nel­sen av­brutt av krigs­ut­brud­det. Han ble sjef for Tung Ra­dio­sta­sjon No. 3 ved en ka­va­leri­di­vi­sjon i 1. ka­va­leri­korps, og er­fa­rin­gen fra tje­nes­ten skul­le øke hans for­stå­el­se for den be­tyd­nin­gen sann­tids­kom­mu­ni­ka­sjon vil­le ha i frem­ti­dig krig­fø­ring. Fra sin ra­dio­po­si­sjon had­de han full over­sikt over hvor­dan ka­va­le­ri­an­gre­pe­ne i au­gust 1914 kjør­te seg fast og stil­lings­kri­gen tok til. Guderian gjor­de så tje­nes­te som stabs­of­fi­ser re­la­tivt fjernt fra kam­pe­ne. Tid­lig i 1918 full­før­te han stabs­sko­len i Se­dan, og fikk en kjenn­skap til om­rå­det som skul­le kom­me til nyt­te un­der nes­te ver­dens­krig.

Fre­den med det nye sov­jet­re­gi­met i BrestLit­t­owsk 3. mars 1918 fri­gjor­de trop­per til ny of­fen­siv på Vestfronten, men det has­tet før USA rakk å tre­ne og sen­de over sto­re styrker og ma­te­ri­ell. Guderian var kvar­ter­mes­ter for et av korp­se­ne som skul­le del­ta i of­fen­si­ven.

De tys­ke an­gre­pe­ne had­de en viss tak­tisk suk­sess i star­ten, men Tysk­land mang­let lo­gis­tikk og mo­bi­li­tet til å føl­ge opp og opp­nå en stør­re stra­te­gisk sei­er. I Achtung– Pan­zer! med­ga Guderian at det tys­ke in­fan­te­ri­et an­grep «i hen­hold til en rek­ke for­bed­re­de prin­sip­per ba­sert på ny­li­ge er­fa­rin­ger.» Guderian dvel­te ikke noe vi­de­re ved hva det­te in­ne­bar, men prin­sip­pe­ne var grunn­leg­gen­de for de tys­ke ope­ra­sjo­ne­ne un­der den klas­sis­ke blits­kri­gen de førs­te åre­ne av and­re ver­dens­krig. In­fan­te­ri­et som opp­nåd­de den­ne suk­ses­sen ble kalt Stos­s­trop­pen (sjokk­trop­per). Dis­se be­nyt­tet seg av noe de kal­te Auft­rags­tak­tik hvor man ble gitt et opp­drag som en­he­ten selv had­de stor fri­het til å ut­for­me og kor­ri­ge­re etter hvert som det skred fram. Den­ne le­del­ses­for­men ble også gjel­den­de i de frem­ti­di­ge tys­ke pan­sertrop­pe­ne.

«Storm­vær»

Inn­hol­det i Gu­de­ri­ans mi­li­tæ­re ut­dan­nel­se var litt på tvers av ste­reo­ty­pis­ke opp­fat­nin­ger av det som tid­li­ge­re ble kalt «prøy­se­ri» i norsk mi­li­tær sjar­gong – blind ly­dig­het og ka­da­ver­di­si­plin. Han og med­stu­den­te­ne ble opp­lært i å ana­ly­se­re ny­li­ge mi­li­tæ­re ope­ra­sjo­ner og gitt inn­fø­ring i en dok­tri­ne som igjen var gjen­stand for for­tolk­ning og til­pas­ning til skif­ten­de po­li­tis­ke og tek­nis­ke for­ut­set­nin­ger. Tys­ke stabs­of­fi­se­rers for­stå­el­se av ope­ra­tiv plan­leg­ging var med and­re ord mer flek­si­bel og dy­na­misk enn hva til­fel­let var med de­res kol­le­ger i USA, Stor­bri­tan­nia og Frank­ri­ke.

Som be­fa­lings­mann var Guderian kjent for å en­ga­sje­re seg i mann­ska­pe­nes vel­ferd og var ikke redd for å om­gås dem på ufor­melt vis. Men Gu­de­ri­ans egne over­ord­ne­de opp­lev­de ham som opp­fa­ren­de og utål­mo­dig. Han ga seg ikke før han fikk vil­jen sin og fikk til­navn som Sch­nel­le Heinz og Brau­sewet­ter (Storm­vær).

Den mo­der­ne strids­vog­nen ble ut­vik­let pa­ral­lelt i både Stor­bri­tan­nia og Frank­ri­ke, men bri­te­ne var først ute med å ut­vik­le ope­ra­ti­ve mo­del­ler. Etter at den førs­te mot­vil­jen i de­par­te­men­ter og mi­li­tær­le­del­se var over­vun­net, had­de de al­li­er­te hast­verk med å set­te inn det nye vå­pe­net. Som­mer­en 1916 had­de bri­te­ne kjørt seg fast ved Som­me, og i sep­tem­ber ble 32 Mark I strids­vog­ner satt inn. Man­ge ha­va­rer­te på grunn av tek­nis­ke pro­ble­mer el­ler de kjør­te seg fast i skyt­ter­gra­ver og gra­nat­kra­tre. De få som nåd­de de tys­ke lin­je­ne had­de der­imot stor suk­sess. Men, som Guderian på­pek­te, med det­te var over­ras­kel­ses­mo­men­tet tapt. Tys­ker­ne fikk tid til å ut­vik­le mot­til­tak før strids­vog­ne­ne kun­ne set­tes inn i noe stør­re an­tall.

Gu­de­ri­ans his­to­ris­ke ana­ly­se kon­klu­de­rer med at Tysk­land ble slått på slag­mar­ken, stikk i strid med den na­zis­tis­ke dolke­støt­le­gen­den som hev­det at ne­der­la­get ble på­ført kei­se­ren av jø­der og so­sia­lis­ter i de bakre rek­ker. Han vekt­la i ste­det tys­ker­nes

egen mot­vil­je mot å pro­du­se­re og bru­ke strids­vog­ner, og be­røm­met sam­ti­dig bri­te­ne og fransk­men­ne­ne for de­res ny­vin­nin­ger. Sær­lig trakk han fram det bri­tis­ke sjokk­an­gre­pet ved Ami­ens 8. au­gust 1918 an­ført av 400 strids­vog­ner, som en di­rek­te år­sak til at general Erich Lu­dendorff ba om vå­pen­hvile­for­hand­lin­ger. Ut fra er­fa­rin­ge­ne fra førs­te ver­dens­krig vekt­la Guderian fire ho­ved­prin­sip­per for bruk av strids­vog­ner:

• Strids­vog­ner måt­te ikke spres uto­ver som støtte­av­de­lin­ger, men set­tes inn en mas­se.

• Strids­vog­ner måt­te ikke bru­kes i ter­reng

som ikke er eg­net.

• An­grep med strids­vog­ner er mest vel­lyk­ket med over­ras­kel­ses­mo­men­tet i be­hold.

• Fiendt­li­ge styrker i hele an­greps­ak­sens dyb­de måt­te an­gri­pes med ar­til­le­ri og fly­an­grep. Ikke uven­tet an­så Guderian tak­tisk luft­støt­te og ikke stra­te­gisk bom­bing som rik­tig prio­ri­te­ring for fly­vå­pe­net. Grun­dig re­ko­gno­se­ring av fien­dens bakre lin­jer måt­te også ut­fø­res for å av­dek­ke for­flyt­nin­ger av re­ser­ver, og så måt­te dis­se an­gri­pes for å hind­re at de kun­ne set­tes inn mot gjen­nom­brudds­om­rå­det.

Gu­de­ri­ans kri­ti­ke­re pe­ker imid­ler­tid på at hans kilde­ut­valg var hel­ler dår­lig. Han ba­ser­te seg en­si­dig på me­moa­rer til offiserer som selv frem­he­vet sin rol­le i ut­vik­lin­gen av strids­vog­ne­ne og det nye vå­pe­nets be­tyd­ning for krigens ut­fall. Men det tra­di­sjo­nel­le in­fan­te­ri­et had­de i alle fall vist seg ute av stand til å ska­pe dype og av­gjø­ren­de gjen­nom­brudd.

Mel­lom­krigs­tid

Førs­te ver­dens­krig had­de ikke vært noe spring­brett for Gu­de­ri­ans kar­rie­re. I 1919 var han fort­satt bare kap­tein i den så­kal­te Jern­di­vi­sjo­nen som vok­tet gren­sen mot Po­len i øst. Ver­sail­les­trak­ta­tens be­grens­nin­ger på tys­ke rust­nin­ger gjor­de hel­ler ikke kar­rie­re­mu­lig­he­te­ne ly­se. Den tys­ke ge­ne­ral­sta­ben ble også for­budt, men den fort­sat­te sin virk­som­het un­der dekk­or­ga­ni­sa­sjo­nen Truppe­namt (tropps­kon­to­ret).

Vende­punk­tet i Gu­de­ri­ans kar­rie­re kom i 1922 da han fikk tje­nes­te hos ge­ne­ral­ma­jor Erich von Tschis­ch­witz som var ge­ne­ral­in­spek­tør for de mo­to­ri­ser­te trop­pe­ne. Han had­de bedt om en stabs­skole­ut­dan­net of­fi­ser og Guderian ble først til­slut­tet en bay­ersk ba­tal­jon un­der kom­man­do av ma­jor Os­wald Lutz.

Ver­sail­les­trak­ta­ten for­bød Tysk­land å ha en hær (Reichwehr) på mer enn 100 000 sam­ti­dig som de had­de po­ten­si­el­le fien­der på alle kan­ter. Mo­bi­li­tet ble der­med vik­tig. Mo­to­ri­sert trans­port var til da mest for­bun­det med å frak­te for­sy­nin­ger og for­flyt­ning av trop­per mel­lom ope­ra­sjons­om­rå­der. Tschis­ch­witz had­de imid­ler­tid am­bi­sjo­ner om å ut­vik­le en tak­tisk an­ven­del­se av mo­to­ri­ser­te trop­per, dvs. at de ble kjørt helt fram til strids­lin­jen. Guderian gjor­de sine ana­ly­ser og kon­klu­der­te med at det ikke var til­strek­ke­lig å set­te opp trop­pe­ne på laste­bi­ler. In­fan­te­ri­et, sam­men med in­ge­ni­ø­rer, luft­vern, ar­til­le­ri og and­re støtte­en­he­ter i til­legg til for­sy­nin­ger, måt­te gis kjøre­tøy­er som de kun­ne føl­ge strids­vog­ne­ne inn i kamp med. Det vil si med gode ter­reng­egen­ska­per og en viss pans­ring til vern mot fien­dens ild. Bare på den­ne må­ten kun­ne pan­s­er­for­ma­sjo­ne­ne ut­nyt­te gjen­nom­brudd i fien­dens lin­jer. Un­der førs­te ver­dens­krig had­de ikke strids­vog­ne­ne hatt pro­ble­mer med å slå hull på fien­dens front, men de klar­te ikke å ut­nyt­te det, for­di de måt­te ven­te på at for­sy­nin­ger og in­fan­te­ri­et kom etter. Der­med fikk fienden mu­lig­het til å tet­te igjen hul­le­ne.

Guderian had­de ikke vært i be­fat­ning med de få strids­vog­ne­ne tys­ker­ne ope­rer­te un­der førs­te ver­dens­krig, men ut­vik­let en sterk fa­si­na­sjon for dem i lø­pet av 1920-tal­let. Ver­sail­les­trak­ta­ten for­bød Tysk­land å ha strids­vog­ner – i seg selv et vitne­mål om hvil­ken vekt det nye vå­pe­net had­de fått. Men tys­ker­ne om­gikk for­bu­det ved å ut­fø­re hem­me­li­ge eks­pe­ri­men­ter i Sov­jet­unio­nen un­der Ra­pal­lo-trak­ta­ten.

Guderian in­ter­vju­et også de ve­te­ra­ner han kom over som had­de er­fa­ring med bruk av strids­vog­ner. I sine me­moa­rer, som han skrev etter and­re ver­dens­krig, ble Ba­sil Lid­dell Hart frem­he­vet som en vik­tig in­spi­ra­sjons­kil­de, Lid­del Hart ble imid­ler­tid nevnt bare en gang i Achtung – Pan­zer! I til­legg les­te han det han kom over av lit­te­ra­tur av Er­nest Swin­ton, J.F.C. Ful­ler og Sir Gif­fard Le Q Mar­tel. Han over­sat­te også fle­re av bø­ke­ne de­res og pub­li­ser­te dem for egen reg­ning.

Bri­tis­ke strids­vog­nen­tu­si­as­ter frem­he­vet at det nye vå­pe­net måt­te opp­tre uav­hen­gig for at den of­fen­si­ve kraf­ten skul­le ut­nyt­tes fullt ut, mens frans­ke offiserer fast­holdt at pan­ser skul­le opp­tre som in­fan­teri­støt­te. Guderian inn­tok imid­ler­tid et mel­lom­stand­punkt og så be­ho­vet for at fle­re støtte­ele­men­ter måt­te føl­ge med strids­vog­nen si­den de ikke kun­ne vin­ne slaget ale­ne.

Pan­ser- eks­pert

Fra Lid­dell Hart lån­te han tro­lig også kon­sep­tet som på norsk kan over­set­tes med «eks­pan­siv flod­bøl­ge». I hen­hold til det­te skul­le strids­vog­ne­ne bry­te gjen­nom og unn­gå de ster­kes­te punk­te­ne i fien­dens for­svar. Dis­se ble over­latt til det tra­di­sjo­nel­le in­fan­te­ri­et. Let­te re­ko­gno­se­rings­av­de­lin­ger

le­det an mens strids­vog­ne­ne søk­te å kut­te fien­dens kom­mu­ni­ka­sjons­lin­jer og ta ut kom­mando­pos­ter. Det me­ka­ni­ser­te in­fan­te­ri­et fulg­te bak for å kon­so­li­de­re stil­lin­gen. Guderian var al­le­re­de en av Tysk­lands le­den­de eksperter på panserkrig len­ge før han had­de satt sine bein i en strids­vogn. Først i 1929 fikk han en­de­lig første­hånds er­fa­ring med en, un­der et be­søk i Sve­ri­ge.

Ved ut­gan­gen av 1920-tal­let var bri­te­ne fort­satt le­den­de i ut­vik­lin­gen av nye strids­vogn­mo­del­ler og tak­tikk. En egen eks­pe­ri­men­tell me­ka­ni­sert styr­ke ble opp­ret­tet i 1927 og en strids­vogn­bri­ga­de ble satt opp i 1931. Men med kutt i bud­sjet­te­ne tok kon­ser­va­ti­ve kref­ter over og Stor­bri­tan­nias egne pan­ser­styr­ker fikk gå for lut og kaldt vann. Men Guderian fulg­te nøye med på de ny­vin­nin­ger som var blitt gjort, og i be­gyn­nel­sen av 1930-åre­ne bruk­te de tys­ke me­ka­ni­ser­te styr­ke­ne bri­tis­ke ma­nua­ler. Han var sær­lig im­po­nert over hvor­dan bri­te­ne ikke bare tren­te på å ska­pe gjen­nom­brudd, men også ut­nyt­te dem ved å gjø­re dype inn­tren­gin­ger på fien­dens om­rå­de. Guderian

«GUDERIAN VAR AL­LE­RE­DE EN AV TYSK­LANDS LE­DEN­DE EKSPERTER PÅ PANSERKRIG LEN­GE FØR HAN HAD­DE SATT SINE BEIN I EN STRIDS­VOGN.»

kon­klu­der­te med at en rik­tig sam­men­satt me­ka­ni­sert styr­ke vil­le være do­mi­ne­ren­de på frem­ti­dens slag­mark.

I lø­pet av 1920-åre­ne un­der­vis­te Guderian of­fi­se­re­ne i mo­tor­trans­port­korp­set i tak­tikk og mi­li­tær­his­to­rie i til­legg til at han skrev fle­re ar­tik­ler for mi­li­tæ­re tids­skrift. På det vi­set for­mu­ler­te og spred­te han sine ide­er. I 1930 tok Guderian kom­man­do­en over 3. (Prøys­sis­ke) mo­to­ri­ser­te trans­port­ba­tal­jon. Av­de­lin­gen var fort­satt uten strids­vog­ner, men had­de en del pan­ser­bi­ler, mo­tor­syk­ler og dum­my­tanks. Med dis­se tes­tet han ut sine ide­er som om han dis­po­ner­te en pan­ser­di­vi­sjon. Ba­tal­jo­nen tren­te an­grep, for­svar og sam­ar­beid med ar­til­le­ri, in­fan­te­ri og fly, og etter hvert ble Gu­de­ri­ans menn også ihuga strids­vog­nen­tu­si­as­ter.

Året etter ble oberst Os­wald Lutz inspek­tør for mo­tor­trop­pe­ne og Guderian hans stabs­sjef. Det­te skul­le bli star­ten på et sam­ar­beid som skul­le for­me de tys­ke pan­ser­styr­ke­ne. Lutz ble førs­te General der Pan­zer­trup­pen, men hans inn­fly­tel­se er noe ufor­tjent kom­met i skyg­gen av hans yng­re un­der­ord­nes en­tu­si­as­me og på­gangs­mot. Da Hitler kom til mak­ten i 1933 var mye av taktikken og doktrinene bak panserdivisjonene al­le­re­de formulert, men Tysk­land had­de bare en håndfull vog­ner – stort sett tren­te man med bi­ler truk­ket med seil­duk o.l. for å lig­ne strids­vog­ner. Fø­re­rens be­geist­ring for pan­ser­vå­pe­net ble imid­ler­tid vakt un­der en de­mon­stra­sjon ved tre­nings­fel­tet uten­for Kum­mers­dorf vår­en 1935. Etter of­fi­si­elt å ha «sagt opp» Ver­sail­les­trak­ta­ten kun­ne Tysk­land be­gyn­ne opp­byg­gin­gen av pan­ser­vå­pe­net i full åpen­het og Kom­man­do der Pan­zer­trup­pen ble opp­ret­tet 1. juli 1934 med Lutz som sjef og Guderian som stabs­sjef. Den nye vå­pen­ar­ten kun­ne der­med hol­de sine førs­te øvel­ser med Pan­zer I på øvings­fel­te­ne ved Müns­ter-La­ger.

Øns­ket en pan­ser­ba­tal­jon

I ok­to­ber 1935 ble de tre førs­te tys­ke panserdivisjonene opp­ret­tet. Grunn­tan­ken med den­ne en­he­ten var å ska­pe en mo­bil, selv­sten­dig for­ma­sjon der de and­re ele­men­te­ne støt­tet pan­sertrop­pe­ne og ikke om­vendt. Guderian så også for seg to ty­per strids­vog­ner, en lett med en pan­ser­vern­ka­non til å be­kjem­pe and­re pan­ser­vog­ner, og en medi­um med en stør­re lav­has­tig­hets­ka­non. Det­te kon­sep­tet skul­le rea­li­se­res i kon­struk­sjo­nen av hen­holds­vis Pan­zer III og Pan­zer IV. En pan­ser­ba­tal­jon skul­le etter Gu­de­ri­ans skje­ma, ut­sty­res med tre kom­pa­ni­er med Pz. III og et fjer­de med Pz. IV. Guderian had­de in­sis­tert på at Pz. III skul­le ut­sty­res med en 50 mm ka­non, men

«DA HITLER KOM TIL MAK­TEN I 1933 VAR MYE AV TAKTIKKEN OG DOKTRINENE BAK PANSERDIVISJONENE AL­LE­RE­DE FORMULERT, MEN TYSK­LAND HAD­DE BARE EN HÅNDFULL VOG­NER.»

Waffe­namt («rust­nings­di­rek­to­ra­tet») in­sis­ter­te på å bru­ke Werh­machts stan­dard 37 mm pan­ser­vern­ka­non. Den­ne had­de ikke uten grunn fått til­nav­net Tür­klop­fer (dør­ban­ker) av sine mann­ska­per. Men Guderian had­de in­sis­tert på at rin­gen i tår­net var stor nok til stør­re ka­li­bre og etter at felttoget i Frank­ri­ke had­de av­slørt 37 mm- en sine svak­he­ter, ble ka­no­ne­ne er­stat­tet med 50 mm.

Hver di­vi­sjon be­sto av en pan­ser­bri­ga­de som igjen be­sto av to pan­ser­re­gi­ment, samt en mo­to­ri­sert in­fan­teri­bri­ga­de. Guderian ble sjef for 2. pan­ser­di­vi­sjon, til tross for at han fort­satt bare var oberst, men der­med kom han også fjer­ne­re fra mak­tens sen­trum. Hans stil­ling som Lutz' stabs­sjef ble fylt av Frie­drich von Pau­lus, som se­ne­re som felt­mar­skalk skul­le over­gi seg i Sta­lin­grad i 1943. Men pan­ser­vå­pe­net måt­te kjem­pe en hard kamp med and­re vå­pen­ar­ter om tran­ge bud­sjet­ter. De har­des­te mot­stan­der­ne men­te til og med at nye anti­tank­vå­pen al­le­re­de had­de gjort strids­vog­nen av­leggs.

Kon­ser­va­ti­ve kref­ter in­nen Hæ­ren trakk også i and­re ret­nin­ger enn Guderian i spørs­må­let om dis­po­ne­ring og bruk av de få strids­vog­ne­ne man had­de, spe­si­elt in­nen kavaleriet, hvis rol­le strids­vogn­styr­ke­ne i førs­te rek­ke had­de over­tatt. Guderian kal­te dem «her­re­ne til hest» og hå­net dem for å ri inn stri­den med ka­non­lø­pe­ne pe­ken­de bak­over. Men man­ge av Gu­de­ri­ans kol­le­ger og un­der­ord­ne­de i pan­sertrop­pe­ne kom nett­opp fra kavaleriet. General Ot­to von Stülp­na­gel, Lutz' for­gjen­ger som inspek­tør for mo­tor­trans­port­trop­pe­ne, skal også ha sagt

til Guderian i 1931 at in­gen av dem kun­ne reg­ne med å få se tys­ke pan­ser­styr­ker i sin leve­tid.

«Achtung– Pan­zer!»

Noen offiserer, med sjef for ge­ne­ral­sta­ben ge­ne­ral­oberst Lud­wig Beck i spis­sen, øns­ket å for­de­le strids­vog­ne­ne i bri­ga­der som skul­le støt­te in­fan­teri­di­vi­sjo­ne­ne. Beck var også kri­tisk til at Guderian vil­le lede pan­sertrop­pe­ne fra fron­ten med ra­dio­kom­mu­ni­ka­sjon. And­re vil­le for­de­le strids­vog­ner til så­kal­te let­te di­vi­sjo­ner som skul­le ut­fø­re re­ko­gno­se­rings­opp­ga­ver og var uten egent­lig of­fen­siv kraft. Guderian var også imot bruk av mo­tor­trans­port i in­fan­teri­di­vi­sjo­ne­ne, noe han men­te også vil­le trek­ke res­sur­ser vekk fra panserdivisjonene. Pan­ser­vå­pe­net opp­lev­de et til­bake­slag i Gu­de­ri­ans fra­vær fra be­gi­ven­he­te­nes sen­trum. Panzerwaffe ble nek­tet vå­pen­arts­ta­tus på lin­je med in­fan­te­ri, ar­til­le­ri og kavaleri. Det mis­tet også herre­døm­me over det mo­to­ri­ser­te in­fan­te­ri­et og re­ko­gno­se­rings­led­de­ne i panserdivisjonene ble un­der­lagt kavaleriet. Løs­nin­gen på pro­fe­sjons­kam­pen – i til­legg til Hit­lers støt­te – ble bo­ken «Achtung– Pan­zer!» som Guderian skrev un­der in­struks fra sin over­ord­ne­de general Lutz. Bo­ken ble til i lø­pet av noen få må­ne­der og pub­li­sert vår­en 1937, men byg­get på hans fem­ten år lan­ge stu­die av panserkrig. Til tross for at den var et parts­inn­legg i sam­ti­dens dis­ku­sjo­ner om tysk for­svars­plan­leg­ging, har den et grun­dig teo­re­tisk og em­pi­risk fun­da­ment. Over halve bo­ken er viet strids­vogn­ope­ra­sjo­ne­ne un­der førs­te ver­dens­krig. Sis­te halv­del av 1930-tal­let en­ga­sjer­te Guderian seg også for å få ut­vik­let prak­tisk an­ven­de­lig ra­dio­ut­styr til strids­vog­ne­ne. Gu­de­ri­ans er­fa­ring som sam­bands­of­fi­ser fra førs­te ver­dens­krig var tro­lig noe av bak­grun­nen for den vek­ten som ble lagt på ra­dio­kom­mu­ni­ka­sjon i pan­ser­vå­pe­net. Alle tys­ke strids­vog­ner fikk minst én mottaker og alle kommandovognene had­de også sen­der. Da and­re ver­dens­krig brøt ut var det­te unikt i for­hold til and­re

stormakters panservåpen og var mye av grunn­la­get for den taktiske flek­si­bi­li­tet som Panzerwaffe var av­hen­gig av un­der blits­kri­gen.

Guderian ar­gu­men­ter­te tid­lig for ut­vik­lin­gen av halv­belte­bi­ler og fire­hjuls­drev­ne kjøre­tøy til trans­port av pan­ser­di­vi­sjo­ne­nes in­fan­te­ri, men til sin frust­ra­sjon kun­ne han ob­ser­ve­re at det tok lang tid før hans råd ble fulgt. I 1939 had­de Werh­macht halv­belte­bi­ler av mo­del­le­ne Schüt­zen­pan­zer­wa­gen (SdKfz) 250 og 251, men un­der hele and­re ver­dens­krig var meste­par­ten av pan­ser­di­vi­sjo­ne­nes ar­til­le­ri og in­fan­te­ri fort­satt av­hen­gig av laste­bi­ler, spe­si­elt for­di de SdKfz som ble pro­du­sert ble brukt til man­ge and­re for­mål. For res­ten av hæ­ren var ald­ri mer enn 10 % av av­de­lin­ge­ne mo­to­ri­sert, dvs. de res­te­ren­de var av­hen­gig av heste­trans­port og måt­te gå når de var uten­for rekke­vid­de av jern­bane.

Ved in­va­sjo­nen av Po­len 1. au­gust 1939 var an­tall pan­ser­di­vi­sjo­ner økt til seks. Guderian an­be­fal­te før kri­gen at hver pan­ser­di­vi­sjon skul­le ha 400 strids­vog­ner som stan­dard. Ved in­va­sjo­nen av Po­len i 1939 had­de hans gam­le 3. di­vi­sjon det

«ALLE TYS­KE STRIDS­VOG­NER FIKK MINST ÉN MOTTAKER OG ALLE KOMMANDOVOGNENE HAD­DE OGSÅ SEN­DER. DA AND­RE VER­DENS­KRIG BRØT UT VAR DET­TE UNIKT I FOR­HOLD TIL AND­RE STORMAKTERS PANSERVÅPEN OG VAR MYE AV GRUNN­LA­GET FOR DEN TAKTISKE FLEK­SI­BI­LI­TET SOM PANZERWAFFE VAR AV­HEN­GIG AV UN­DER BLITS­KRI­GEN.»

høy­es­te an­tal­let med 391. Da Ope­ra­sjon Bar­ba­ros­sa ble slup­pet løs 22. juni 1941 had­de sam­me di­vi­sjon 215, men da var også de let­te Pan­zer I og II byt­tet ut med Pz. III og Pz. IV.

I 1937 ble 200 strids­vog­ner, un­der le­del­se av oberst Rit­ter von Tho­ma, sendt til Spa­nia som del av eks­pe­di­sjons­korp­set Le­gion Kondor. Guderian var selv ald­ri in­volvert i Le­gion Kondor og ope­ra­sjo­ne­ne fant sted på slut­ten av skri­vin­gen av «Achtung– Pan­zer!» Han rakk imid­ler­tid å ob­ser­ve­re at strids­vog­ne­ne ikke ble brukt slik han had­de fore­skre­vet det. Fran­co in­sis­ter­te på å for­de­le pan­ser­ne ut som in­fan­teri­støt­te og Guderian no­ter­te også at ter­ren­get ikke var sær­lig eg­net til panserkrig. Til tross for at mø­tet med sov­je­tis­ke mo­del­ler som BT-5 og T-26 vis­te hvor håp­løst un­der­leg­ne Pz. I og var, kun­ne von Tho­mas menn fin­pus­se på sam­ar­bei­det med fly og ut­vik­let også Schild und Swert-taktikken (Skjold og Sverd) hvor tys­ke strids­vog­ner i møte med fiendt­li­ge pan­ser­styr­ker trakk seg til­ba­ke og lok­ket fienden inn i egne pan­ser­vern­ka­no­ners draps­sone (se også Den spans­ke bor­ger­kri­gen – Mi­li­tær­his­to­rie 5- 6/2009). I no­vem­ber 1938 ble Guderian pan­ser­ge­ne­ral og selv sjef for de mo­to­ri­ser­te trop­pe­ne.

Pan­zer­ge­ne­ra­len

Un­der in­va­sjo­nen av Po­len i sep­tem­ber 1939 le­det Guderian XIX korps med fire di­vi­sjo­ner, un­der­lagt fjer­de armé. An­greps­ak­sen gikk mel­lom Byd­gosz­cz og Zahn, via tysk ØstPreus­sen og inn i Po­len igjen ved Na­rew. Gu­de­ri­ans krigsdeltakelse holdt på å bli kort­va­rig da panserbilen han satt i ble be­skutt av eget ar­til­le­ri. Bilen kjør­te av vei­en, men som ved et mirakel ble ikke Guderian ska­det. XIX korps had­de av­skå­ret fle­re pols­ke en­he­ter i lø­pet av de førs­te da­ge­ne. En av dem, Po­mors­ke ka­va­leri­bri­ga­de, gjor­de et for­søk på å bry­te ut og stor­met Gu­de­ri­ans strids­vog­ner med sen­ke­de lan­ser i den tro at si­de­ne bare var truk­ket med papp­ma­sjé. Opp­trin­net må ha vært en sterk il­lust­ra­sjon på den ut­vik­ling tysk mo­bil krig­fø­ring had­de gjen­nom­gått fra ka­va­le­ri­an­gre­pe­ne han had­de vært vit­ne til i Bel­gia i au­gust 1914. De let­te tys­ke di­vi­sjo­ne­ne var hel­ler in­gen suk­sess, akku­rat slik Guderian had­de spådd og også de ble kon­ver­tert til pan­ser­di­vi­sjo­ner.

Un­der in­va­sjo­nen av Frank­ri­ke året etter var Guderian fort­satt sjef for XIX korps og

«GU­DE­RI­ANS KRIGSDELTAKELSE HOLDT PÅ Å BLI KORT­VA­RIG DA PANSERBILEN HAN SATT I BLE BE­SKUTT AV EGET AR­TIL­LE­RI. BILEN KJØR­TE AV VEI­EN, MEN SOM VED ET MIRAKEL BLE IKKE GUDERIAN SKA­DET.»

var med på gjen­nom­brud­det ved Se­dan hvor de krys­set Meu­se 13. mai. Her ble Guderian to gan­ger ut­satt for mot­an­grep fra fransk­men­ne­nes 4. strids­vogn­di­vi­sjon, un­der le­del­se av den se­ne­re så be­røm­te oberst Char­les de Gaul­le som had­de vært mind­re hel­dig med å over­be­vi­se sine over­ord­ne­de om pan­ser­vå­pe­nets for­de­ler. De frans­ke strids­vog­ne­ne rakk å kom­me far­lig nær Gu­de­ri­ans ho­ved­kvar­ter i Hol­non-sko­gen før de snud­de.

I lø­pet av felt­to­gets ti førs­te da­ger ryk­ket XIX korps leng­re fram enn den Kei­ser­li­ge hær klar­te un­der hele førs­te ver­dens­krig. Guderian had­de hatt be­ten­ke­lig­he­ter– burde han sen­de trop­per for å be­skyt­te sør­flan­ken? Men en av hans un­der­ord­ne­de offiserer had­de over­be­vist ham med hans eget ut­trykk «klöt­zen, nicht kleckern» (klom­pe sam­men, ikke kli­ne uto­ver) – det var bare én frem­ryk­kings­ak­se – frem­over. Selv Hitler had­de vært be­kym­ret for at flan­ke­ne skul­le bli for sår­ba­re. Gu­de­ri­ans suk­sess var kan­skje der­med med på å un­der­byg­ge Fø­re­rens sta­dig mer urea­lis­tis­ke for­vent­nin­ger til panserdivisjonene uto­ver i kri­gen.

Men ved Dun­ker­que ble han snytt for sei­e­ren da Hitler ga ord­re om holdt til tross for at Guderian kun­ne se havne­byen med kik­kert fra sine lin­jer. Etter bri­te­nes eva­ku­e­ring le­det XIX korps an i an­gre­pet øst­over i ret­ning Pa­ris, drei­de så sør­over og av­skar syt­ten frans­ke di­vi­sjo­ner i og rundt Magi­not­lin­jen da de nåd­de gren­sen til Sveits 10. juni.

Un­der Ope­ra­sjon Bar­ba­ros­sa – an­gre­pet på Sov­jet­unio­nen i 1941 – var Guderian sjef for 2. pan­ser­armé. Dok­tri­ner for strids­vogn­ope­ra­sjo­ner som lig­net Gu­de­ri­ans egne kon­sep­ter var også ut­vik­let i Sov­jet­unio­nen mens tys­ker­ne selv drev eks­pe­ri­men­ter med strids­vog­ner der.

Men Gu­de­ri­ans sov­je­tis­ke mot­styk­ke, Mik­hail Tuk­hachev­ski, ble of­fer for Mosk­va­pro­ses­se­ne og skutt for høy­for­ræ­de­ri i 1937 etter først å ha blitt tor­tu­rert.

I «Achtung– Pan­zer!» ut­tryk­te Guderian ære­frykt oven­for Sov­jet­unio­nens enor­me mi­li­tæ­re styrker, in­du­stri­el­le ka­pa­si­tet og ube­gren­se­de til­gang på rå­va­rer. Men han be­und­ret også den tek­nis­ke kva­li­te­ten på sov­je­tisk ma­te­ri­ell og etter hvert de­res til­nær­ming til me­ka­ni­sert krig­fø­ring. Iføl­ge sine me­moa­rer skal han ha skre­vet et me­mo­ran­dum til over­kom­man­do­en hvor han pro­te­ster­te mot iverk­set­tel­sen av Ope­ra­sjon Bar­ba­ros­sa nett­opp på grunn av det­te.

Foran Mosk­va 26. de­sem­ber ble han av­skje­di­get av Hitler for uly­dig­het – han had­de bedt om å få trek­ke seg noe sør­vest­over. Sann­he­ten var at Fø­re­ren og Wehr­macht treng­te en synde­bukk for at man ikke klar­te å inn­ta den sov­je­tis­ke ho­ved­sta­den. Da Er­win Rom­mel ble rå­det av sin lege om å trek­ke seg som øverst­kom­man­de­ren­de for Afrika­korp­set som­mer­en 1942, kun­ne han bare ak­sep­te­re det­te om han ble er­stat­tet av Guderian. OKW gikk ikke med på det­te. Be­grun­nel­sen var

at Gu­de­ri­ans hjer­te nep­pe had­de godt av et opp­hold i ør­ke­nen, men år­sa­ken var nok like sann­syn­lig hans la­ve stjer­ne hos Hitler på det­te tids­punkt.

Guderian ble kalt til­ba­ke i tje­nes­te 1. mars 1943 som ge­ne­ral­in­spek­tør for pan­ser­vå­pe­net. Før han had­de for­latt Øst­fron­ten opp­lev­de han å bli an­gre­pet av sov­je­tis­ke T-34 strids­vog­ner ved Tula sør for Mosk­va. T-34 had­de gjort så stort inn­trykk på Guderian at han be­teg­net dem som ver­dens bes­te. I sin nye stil­ling skul­le han over­se en om­leg­ging av de tys­ke pan­ser­styr­ke­ne hvor kva­li­tet ble satt opp imot al­li­ert kvan­ti­tet. Guderian no­ter­te imid­ler­tid se­ne­re at det­te ikke klar­te å veie opp for den ef­fekt et sta­dig syn­ken­de an­tall ma­ski­ner had­de på pan­ser­di­vi­sjo­ne­nes sam­le­de slag­kraft. Pan­zer­kamp­fwa­gen VI Ti­ger og Pan­zer­kamp­fwa­gen V Pant­her, samt et utall pan­ser­je­ge­re bl.a. bygd på chas­si­set til erob­re­de og ut­da­ter­te strids­vog­ner kun­ne ikke dem­me opp for den al­li­er­te frem­mar­sjen.

Guderian var også sterk mot­stan­der av Ope­ra­tion Zitadel­le – pan­se­r­of­fen­si­ven mot Kursk hvor Hitler for­søk­te å gjen­vin­ne ini­tia­ti­vet på Øst­fron­ten. Han vil­le i ste­det bru­ke 1943 til gjen­opp­byg­ging av pan­ser­vå­pe­net. Sær­lig var det pro­ble­mer med pro­duk­sjo­nen av de førs­te Pant­her­vog­ne­ne som rul­let av sam­le­bån­det i mai. Guderian ad­var­te også mot at de nye pan­ser­ne fort­satt var ful­le av barne­syk­dom­mer og fleste­par­ten av de 200 Pan­ter­ne som ble sendt til Kursk brøt sam­men av me­ka­nis­ke år­sa­ker.

21. juli 1944 ble Guderian ut­nevnt til sjef for ge­ne­ral­sta­ben, etter at at­ten­ta­tet mot Hitler da­gen i for­vei­en had­de ført til fle­re ar­resta­sjo­ner og sto­re ut­skift­nin­ger i Wehr­machts øvers­te le­del­se. Hans ev­ner som stra­teg ble sterkt be­tvilt av hans kol­le­ger, men Guderian fikk ikke stor inn­fly­tel­se over Det tred­je ri­kes slutt­kamp da Hitler de­talj­styr­te krig­fø­rin­gen i sta­dig mind­re kon­takt med vir­ke­lig­he­ten. 16. sep­tem­ber 1944 var han til ste­de i Hit­lers ho­ved­kvar­ter i Øst- Preus­sen un­der plan­leg­gin­gen av Ar­den­ne- of­fen­si­ven som skul­le fin­ne sted i de­sem­ber 1944. Jul­af­ten tryg­let Guderian Fø­re­ren om å av­bry­te of­fen­si­ven, men til in­gen nyt­te. Hans frittal­en­het og tem­pe­ra­ment skul­le til slutt også kos­te han stabs­sjefs­job­ben, 28. mars 1945.

Slutt­ord

Guderian lån­te man­ge av sine ide­er fra sær­lig bri­tis­ke offiserer og for­fat­te­re. Men der dis­se måt­te gi tapt for kon­ser­va­ti­ve kref­ter i egne rek­ker, klar­te Guderian å vin­ne re­spekt for og byg­ge opp et panservåpen til tross for at han den førs­te ti­den måt­te kla­re seg med papp­ma­sjé og kryss­fi­ner. Han var også en re­spek­ta­bel korps­sjef og klar­te å være tro mot sine lære­set­nin­ger som felt­her­re på det ope­ra­ti­ve pla­net. Bak hans be­slut­nin­ger lå det sys­te­ma­tisk ana­ly­se, i mot­set­ning til f.eks. Rom­mel som i stør­re grad stol­te på sin in­tui­sjon. Hvor­vidt han kun­ne lyk­kes som stra­teg på sam­me nivå som f.eks. Erich von Man­stein får man ald­ri vite, men i «Achtung– Pan­zer!» var i alle fall hans ho­ved­fo­kus tak­tikk og or­ga­ni­sa­sjon.

Å si imot Hitler må ha krevd stor tro på egne ev­ner, men Guderian var sam­ti­dig be­skje­den om­kring sin egen per­son. Fra Russ­land skrev han hjem til sin kone at han vil­le ha seg fra­bedt at hans per­son skul­le be­nyt­tes til pro­pa­ganda­for­mål «à la Rom­mel». For­hol­det til Hitler var al­li­ke­vel am­bi­va­lent. I til­legg til en mi­li­tær­fag­lig in­tegri­tet var hans tro­skap til Fø­re­ren så sterk at kol­le­ger ikke vå­get å kri­ti­se­re ham i Gu­de­ri­ans på­hør.

Heinz Guderian nåd­de grad av ge­ne­ral­oberst før han ble på­gre­pet av ame­ri­kans­ke styrker 10. mai 1945 og satt in­ter­nert fram til 1948. Po­len an­kla­get ham for å ha for­søkt å få pols­ke trop­per til å over­gi seg ved å true med å sky­te krigs­fan­ger un­der felttoget i 1939. Men ame­ri­ka­ner­ne nek­tet å ut­le­ve­re Guderian og det ble ikke reist til­ta­le mot ham for krigs­for­bry­tel­ser. År­sa­ke­ne kan ha vært man­ge. For vest­li­ge his­to­ri­ke­re var han en uvur­der­lig kil­de både til opp­byg­gin­gen og ope­ra­sjo­ne­ne til det tys­ke pan­ser­vå­pe­net og de­res sov­je­tis­ke ho­ved­fien­de. Man­ge av dem med for­tid som offiserer og tals­menn for strids­vog­nen var tro­lig også smi­gret over hvor­dan Guderian vekt­la de­res be­tyd­ning. Ikke minst gjaldt det­te Sir Ba­sil Lid­dell Hart som skul­le bli en av and­re ver­dens­krigs mest sen­tra­le his­to­ri­ke­re. Til syv­en­de og sist had­de kan­skje man­ge også pro­ble­mer med å for­bin­de Gu­de­ri­ans ana­ly­tis­ke ev­ner og pro­fe­sjo­na­li­tet med det å være Hit­lers ly­di­ge tje­ner. Guderian pub­li­ser­te sine egne me­moa­rer i 1952 og døde i 1954.

Heinz Guderian som ung ka­dett.

Foto: Bun­des Ar­chiv

Sude­ten­land, Karls­bad i 1938: General Heinz Guderian og General Rein­hardt.

JFC Ful­ler var en av de per­sone­ne Heinz Guderian les­te med stor in­ter­es­se i mel­lom­krigs­ti­den.

Foto: Bun­des Ar­chiv / Erich Bor­chert

Frank­ri­ke, 1940: General Heinz Guderian i sin kom­mando­vogn, en Schüt­zen­pan­zer Sd. Kfz. 251/3, i sam­ta­le med General Adolf Kunt­zen, sje­fen for 8. Pan­zer­di­vi­sion.

Stabs­møte i ok­to­ber 1944 un­der ope­ra­sjon Wacht Am Rhein. Göring, Kor­ten, Fegelein, Hitler og Guderian var til ste­de.

Foto: Bun­des Ar­chiv / Ra­scheit

En Pan­zer un­der Po­len­felt­to­get i 1939.

Foto: Bun­des Ar­chiv / Er­hardt Eckert

Pan­zer IV un­der Frank­ri­ke-felttoget i mai-juni 1940.

Foto: Bun­des Ar­chiv / Arp­pe

En Pant­her­strids­vogn–Pan­zer V i Frank­ri­ke som­mer­en 1944.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.