PANSERPROFETEN GUDERIAN
Heinz Guderian var en stridsvognenes mester.
«DET VAR GUDERIAN SOM INTRODUSERTE STRIDSVOGNEN
I DEN TYSKE HÆR OG BRUKEN AV DEN SOM ET OPERATIVT VÅPEN.
DET NYE VÅPENET ER FREMFOR ALT MERKET AV HANS PERSONLIGHET. DETS SUKSESS UNDER KRIGEN VAR HANS FORTJENESTE. HAN VAR SKAPEREN OG LÆREMESTEREN – OG DA LEGGES DET SPESIELT VEKT PÅ ORDET MESTER.»
GENERAL HASSO VON MANTEUFFEL
HER ER TYSKE PANSERSTYRKER I FERD MED Å RYKKE INN I POLEN.
Heinz Guderian ble født i byen Kulm ved bredden av Vistula i Øst- Preussen som i dag er en del av Polen. Faren Fredrich var også offiser, men familien hadde ingen lange militære tradisjoner. Heinz ble allikevel sendt til kadettskole som ung – obligatorisk for alle som tok sikte på en karriere i det militære hvor teoretisk utdannelse ble sterkt vektlagt. De viktigste fagene var matematikk, språk, og historie. Forholdene var spartanske og disiplinen hard, men Guderians minner fra skoledagene var overveiende positive og han husket lærerne som humane.
I februar 1907 gjorde Guderian plikttjeneste ved farens avdeling, 10. Hannoverske jegerbataljon. I den tyske keiserarmeens jegeravdelinger ble personlig initiativ oppmuntret, noe som skulle bidra til å forme Guderian som offiser.
Derfra gikk han på krigsskolen og ble beskikket til fenrik i januar 1908. Han ønsket å spesialisere seg innen et teknisk militærfag, valget sto mellom maskingevær eller radiokommunikasjon. Faren så imidlertid ingen fremtid for maskingeværet, så unge Heinz valgte radio.
Han giftet seg og begynte på generalstabsskolen i 1913 som yngste i sitt kull, men fikk utdannelsen avbrutt av krigsutbruddet. Han ble sjef for Tung Radiostasjon No. 3 ved en kavaleridivisjon i 1. kavalerikorps, og erfaringen fra tjenesten skulle øke hans forståelse for den betydningen sanntidskommunikasjon ville ha i fremtidig krigføring. Fra sin radioposisjon hadde han full oversikt over hvordan kavaleriangrepene i august 1914 kjørte seg fast og stillingskrigen tok til. Guderian gjorde så tjeneste som stabsoffiser relativt fjernt fra kampene. Tidlig i 1918 fullførte han stabsskolen i Sedan, og fikk en kjennskap til området som skulle komme til nytte under neste verdenskrig.
Freden med det nye sovjetregimet i BrestLittowsk 3. mars 1918 frigjorde tropper til ny offensiv på Vestfronten, men det hastet før USA rakk å trene og sende over store styrker og materiell. Guderian var kvartermester for et av korpsene som skulle delta i offensiven.
De tyske angrepene hadde en viss taktisk suksess i starten, men Tyskland manglet logistikk og mobilitet til å følge opp og oppnå en større strategisk seier. I Achtung– Panzer! medga Guderian at det tyske infanteriet angrep «i henhold til en rekke forbedrede prinsipper basert på nylige erfaringer.» Guderian dvelte ikke noe videre ved hva dette innebar, men prinsippene var grunnleggende for de tyske operasjonene under den klassiske blitskrigen de første årene av andre verdenskrig. Infanteriet som oppnådde denne suksessen ble kalt Stosstroppen (sjokktropper). Disse benyttet seg av noe de kalte Auftragstaktik hvor man ble gitt et oppdrag som enheten selv hadde stor frihet til å utforme og korrigere etter hvert som det skred fram. Denne ledelsesformen ble også gjeldende i de fremtidige tyske pansertroppene.
«Stormvær»
Innholdet i Guderians militære utdannelse var litt på tvers av stereotypiske oppfatninger av det som tidligere ble kalt «prøyseri» i norsk militær sjargong – blind lydighet og kadaverdisiplin. Han og medstudentene ble opplært i å analysere nylige militære operasjoner og gitt innføring i en doktrine som igjen var gjenstand for fortolkning og tilpasning til skiftende politiske og tekniske forutsetninger. Tyske stabsoffiserers forståelse av operativ planlegging var med andre ord mer fleksibel og dynamisk enn hva tilfellet var med deres kolleger i USA, Storbritannia og Frankrike.
Som befalingsmann var Guderian kjent for å engasjere seg i mannskapenes velferd og var ikke redd for å omgås dem på uformelt vis. Men Guderians egne overordnede opplevde ham som oppfarende og utålmodig. Han ga seg ikke før han fikk viljen sin og fikk tilnavn som Schnelle Heinz og Brausewetter (Stormvær).
Den moderne stridsvognen ble utviklet parallelt i både Storbritannia og Frankrike, men britene var først ute med å utvikle operative modeller. Etter at den første motviljen i departementer og militærledelse var overvunnet, hadde de allierte hastverk med å sette inn det nye våpenet. Sommeren 1916 hadde britene kjørt seg fast ved Somme, og i september ble 32 Mark I stridsvogner satt inn. Mange havarerte på grunn av tekniske problemer eller de kjørte seg fast i skyttergraver og granatkratre. De få som nådde de tyske linjene hadde derimot stor suksess. Men, som Guderian påpekte, med dette var overraskelsesmomentet tapt. Tyskerne fikk tid til å utvikle mottiltak før stridsvognene kunne settes inn i noe større antall.
Guderians historiske analyse konkluderer med at Tyskland ble slått på slagmarken, stikk i strid med den nazistiske dolkestøtlegenden som hevdet at nederlaget ble påført keiseren av jøder og sosialister i de bakre rekker. Han vektla i stedet tyskernes
egen motvilje mot å produsere og bruke stridsvogner, og berømmet samtidig britene og franskmennene for deres nyvinninger. Særlig trakk han fram det britiske sjokkangrepet ved Amiens 8. august 1918 anført av 400 stridsvogner, som en direkte årsak til at general Erich Ludendorff ba om våpenhvileforhandlinger. Ut fra erfaringene fra første verdenskrig vektla Guderian fire hovedprinsipper for bruk av stridsvogner:
• Stridsvogner måtte ikke spres utover som støtteavdelinger, men settes inn en masse.
• Stridsvogner måtte ikke brukes i terreng
som ikke er egnet.
• Angrep med stridsvogner er mest vellykket med overraskelsesmomentet i behold.
• Fiendtlige styrker i hele angrepsaksens dybde måtte angripes med artilleri og flyangrep. Ikke uventet anså Guderian taktisk luftstøtte og ikke strategisk bombing som riktig prioritering for flyvåpenet. Grundig rekognosering av fiendens bakre linjer måtte også utføres for å avdekke forflytninger av reserver, og så måtte disse angripes for å hindre at de kunne settes inn mot gjennombruddsområdet.
Guderians kritikere peker imidlertid på at hans kildeutvalg var heller dårlig. Han baserte seg ensidig på memoarer til offiserer som selv fremhevet sin rolle i utviklingen av stridsvognene og det nye våpenets betydning for krigens utfall. Men det tradisjonelle infanteriet hadde i alle fall vist seg ute av stand til å skape dype og avgjørende gjennombrudd.
Mellomkrigstid
Første verdenskrig hadde ikke vært noe springbrett for Guderians karriere. I 1919 var han fortsatt bare kaptein i den såkalte Jerndivisjonen som voktet grensen mot Polen i øst. Versaillestraktatens begrensninger på tyske rustninger gjorde heller ikke karrieremulighetene lyse. Den tyske generalstaben ble også forbudt, men den fortsatte sin virksomhet under dekkorganisasjonen Truppenamt (troppskontoret).
Vendepunktet i Guderians karriere kom i 1922 da han fikk tjeneste hos generalmajor Erich von Tschischwitz som var generalinspektør for de motoriserte troppene. Han hadde bedt om en stabsskoleutdannet offiser og Guderian ble først tilsluttet en bayersk bataljon under kommando av major Oswald Lutz.
Versaillestraktaten forbød Tyskland å ha en hær (Reichwehr) på mer enn 100 000 samtidig som de hadde potensielle fiender på alle kanter. Mobilitet ble dermed viktig. Motorisert transport var til da mest forbundet med å frakte forsyninger og forflytning av tropper mellom operasjonsområder. Tschischwitz hadde imidlertid ambisjoner om å utvikle en taktisk anvendelse av motoriserte tropper, dvs. at de ble kjørt helt fram til stridslinjen. Guderian gjorde sine analyser og konkluderte med at det ikke var tilstrekkelig å sette opp troppene på lastebiler. Infanteriet, sammen med ingeniører, luftvern, artilleri og andre støtteenheter i tillegg til forsyninger, måtte gis kjøretøyer som de kunne følge stridsvognene inn i kamp med. Det vil si med gode terrengegenskaper og en viss pansring til vern mot fiendens ild. Bare på denne måten kunne panserformasjonene utnytte gjennombrudd i fiendens linjer. Under første verdenskrig hadde ikke stridsvognene hatt problemer med å slå hull på fiendens front, men de klarte ikke å utnytte det, fordi de måtte vente på at forsyninger og infanteriet kom etter. Dermed fikk fienden mulighet til å tette igjen hullene.
Guderian hadde ikke vært i befatning med de få stridsvognene tyskerne opererte under første verdenskrig, men utviklet en sterk fasinasjon for dem i løpet av 1920-tallet. Versaillestraktaten forbød Tyskland å ha stridsvogner – i seg selv et vitnemål om hvilken vekt det nye våpenet hadde fått. Men tyskerne omgikk forbudet ved å utføre hemmelige eksperimenter i Sovjetunionen under Rapallo-traktaten.
Guderian intervjuet også de veteraner han kom over som hadde erfaring med bruk av stridsvogner. I sine memoarer, som han skrev etter andre verdenskrig, ble Basil Liddell Hart fremhevet som en viktig inspirasjonskilde, Liddel Hart ble imidlertid nevnt bare en gang i Achtung – Panzer! I tillegg leste han det han kom over av litteratur av Ernest Swinton, J.F.C. Fuller og Sir Giffard Le Q Martel. Han oversatte også flere av bøkene deres og publiserte dem for egen regning.
Britiske stridsvognentusiaster fremhevet at det nye våpenet måtte opptre uavhengig for at den offensive kraften skulle utnyttes fullt ut, mens franske offiserer fastholdt at panser skulle opptre som infanteristøtte. Guderian inntok imidlertid et mellomstandpunkt og så behovet for at flere støtteelementer måtte følge med stridsvognen siden de ikke kunne vinne slaget alene.
Panser- ekspert
Fra Liddell Hart lånte han trolig også konseptet som på norsk kan oversettes med «ekspansiv flodbølge». I henhold til dette skulle stridsvognene bryte gjennom og unngå de sterkeste punktene i fiendens forsvar. Disse ble overlatt til det tradisjonelle infanteriet. Lette rekognoseringsavdelinger
ledet an mens stridsvognene søkte å kutte fiendens kommunikasjonslinjer og ta ut kommandoposter. Det mekaniserte infanteriet fulgte bak for å konsolidere stillingen. Guderian var allerede en av Tysklands ledende eksperter på panserkrig lenge før han hadde satt sine bein i en stridsvogn. Først i 1929 fikk han endelig førstehånds erfaring med en, under et besøk i Sverige.
Ved utgangen av 1920-tallet var britene fortsatt ledende i utviklingen av nye stridsvognmodeller og taktikk. En egen eksperimentell mekanisert styrke ble opprettet i 1927 og en stridsvognbrigade ble satt opp i 1931. Men med kutt i budsjettene tok konservative krefter over og Storbritannias egne panserstyrker fikk gå for lut og kaldt vann. Men Guderian fulgte nøye med på de nyvinninger som var blitt gjort, og i begynnelsen av 1930-årene brukte de tyske mekaniserte styrkene britiske manualer. Han var særlig imponert over hvordan britene ikke bare trente på å skape gjennombrudd, men også utnytte dem ved å gjøre dype inntrenginger på fiendens område. Guderian
«GUDERIAN VAR ALLEREDE EN AV TYSKLANDS LEDENDE EKSPERTER PÅ PANSERKRIG LENGE FØR HAN HADDE SATT SINE BEIN I EN STRIDSVOGN.»
konkluderte med at en riktig sammensatt mekanisert styrke ville være dominerende på fremtidens slagmark.
I løpet av 1920-årene underviste Guderian offiserene i motortransportkorpset i taktikk og militærhistorie i tillegg til at han skrev flere artikler for militære tidsskrift. På det viset formulerte og spredte han sine ideer. I 1930 tok Guderian kommandoen over 3. (Prøyssiske) motoriserte transportbataljon. Avdelingen var fortsatt uten stridsvogner, men hadde en del panserbiler, motorsykler og dummytanks. Med disse testet han ut sine ideer som om han disponerte en panserdivisjon. Bataljonen trente angrep, forsvar og samarbeid med artilleri, infanteri og fly, og etter hvert ble Guderians menn også ihuga stridsvognentusiaster.
Året etter ble oberst Oswald Lutz inspektør for motortroppene og Guderian hans stabssjef. Dette skulle bli starten på et samarbeid som skulle forme de tyske panserstyrkene. Lutz ble første General der Panzertruppen, men hans innflytelse er noe ufortjent kommet i skyggen av hans yngre underordnes entusiasme og pågangsmot. Da Hitler kom til makten i 1933 var mye av taktikken og doktrinene bak panserdivisjonene allerede formulert, men Tyskland hadde bare en håndfull vogner – stort sett trente man med biler trukket med seilduk o.l. for å ligne stridsvogner. Førerens begeistring for panservåpenet ble imidlertid vakt under en demonstrasjon ved treningsfeltet utenfor Kummersdorf våren 1935. Etter offisielt å ha «sagt opp» Versaillestraktaten kunne Tyskland begynne oppbyggingen av panservåpenet i full åpenhet og Kommando der Panzertruppen ble opprettet 1. juli 1934 med Lutz som sjef og Guderian som stabssjef. Den nye våpenarten kunne dermed holde sine første øvelser med Panzer I på øvingsfeltene ved Münster-Lager.
Ønsket en panserbataljon
I oktober 1935 ble de tre første tyske panserdivisjonene opprettet. Grunntanken med denne enheten var å skape en mobil, selvstendig formasjon der de andre elementene støttet pansertroppene og ikke omvendt. Guderian så også for seg to typer stridsvogner, en lett med en panservernkanon til å bekjempe andre panservogner, og en medium med en større lavhastighetskanon. Dette konseptet skulle realiseres i konstruksjonen av henholdsvis Panzer III og Panzer IV. En panserbataljon skulle etter Guderians skjema, utstyres med tre kompanier med Pz. III og et fjerde med Pz. IV. Guderian hadde insistert på at Pz. III skulle utstyres med en 50 mm kanon, men
«DA HITLER KOM TIL MAKTEN I 1933 VAR MYE AV TAKTIKKEN OG DOKTRINENE BAK PANSERDIVISJONENE ALLEREDE FORMULERT, MEN TYSKLAND HADDE BARE EN HÅNDFULL VOGNER.»
Waffenamt («rustningsdirektoratet») insisterte på å bruke Werhmachts standard 37 mm panservernkanon. Denne hadde ikke uten grunn fått tilnavnet Türklopfer (dørbanker) av sine mannskaper. Men Guderian hadde insistert på at ringen i tårnet var stor nok til større kalibre og etter at felttoget i Frankrike hadde avslørt 37 mm- en sine svakheter, ble kanonene erstattet med 50 mm.
Hver divisjon besto av en panserbrigade som igjen besto av to panserregiment, samt en motorisert infanteribrigade. Guderian ble sjef for 2. panserdivisjon, til tross for at han fortsatt bare var oberst, men dermed kom han også fjernere fra maktens sentrum. Hans stilling som Lutz' stabssjef ble fylt av Friedrich von Paulus, som senere som feltmarskalk skulle overgi seg i Stalingrad i 1943. Men panservåpenet måtte kjempe en hard kamp med andre våpenarter om trange budsjetter. De hardeste motstanderne mente til og med at nye antitankvåpen allerede hadde gjort stridsvognen avleggs.
Konservative krefter innen Hæren trakk også i andre retninger enn Guderian i spørsmålet om disponering og bruk av de få stridsvognene man hadde, spesielt innen kavaleriet, hvis rolle stridsvognstyrkene i første rekke hadde overtatt. Guderian kalte dem «herrene til hest» og hånet dem for å ri inn striden med kanonløpene pekende bakover. Men mange av Guderians kolleger og underordnede i pansertroppene kom nettopp fra kavaleriet. General Otto von Stülpnagel, Lutz' forgjenger som inspektør for motortransporttroppene, skal også ha sagt
til Guderian i 1931 at ingen av dem kunne regne med å få se tyske panserstyrker i sin levetid.
«Achtung– Panzer!»
Noen offiserer, med sjef for generalstaben generaloberst Ludwig Beck i spissen, ønsket å fordele stridsvognene i brigader som skulle støtte infanteridivisjonene. Beck var også kritisk til at Guderian ville lede pansertroppene fra fronten med radiokommunikasjon. Andre ville fordele stridsvogner til såkalte lette divisjoner som skulle utføre rekognoseringsoppgaver og var uten egentlig offensiv kraft. Guderian var også imot bruk av motortransport i infanteridivisjonene, noe han mente også ville trekke ressurser vekk fra panserdivisjonene. Panservåpenet opplevde et tilbakeslag i Guderians fravær fra begivenhetenes sentrum. Panzerwaffe ble nektet våpenartstatus på linje med infanteri, artilleri og kavaleri. Det mistet også herredømme over det motoriserte infanteriet og rekognoseringsleddene i panserdivisjonene ble underlagt kavaleriet. Løsningen på profesjonskampen – i tillegg til Hitlers støtte – ble boken «Achtung– Panzer!» som Guderian skrev under instruks fra sin overordnede general Lutz. Boken ble til i løpet av noen få måneder og publisert våren 1937, men bygget på hans femten år lange studie av panserkrig. Til tross for at den var et partsinnlegg i samtidens diskusjoner om tysk forsvarsplanlegging, har den et grundig teoretisk og empirisk fundament. Over halve boken er viet stridsvognoperasjonene under første verdenskrig. Siste halvdel av 1930-tallet engasjerte Guderian seg også for å få utviklet praktisk anvendelig radioutstyr til stridsvognene. Guderians erfaring som sambandsoffiser fra første verdenskrig var trolig noe av bakgrunnen for den vekten som ble lagt på radiokommunikasjon i panservåpenet. Alle tyske stridsvogner fikk minst én mottaker og alle kommandovognene hadde også sender. Da andre verdenskrig brøt ut var dette unikt i forhold til andre
stormakters panservåpen og var mye av grunnlaget for den taktiske fleksibilitet som Panzerwaffe var avhengig av under blitskrigen.
Guderian argumenterte tidlig for utviklingen av halvbeltebiler og firehjulsdrevne kjøretøy til transport av panserdivisjonenes infanteri, men til sin frustrasjon kunne han observere at det tok lang tid før hans råd ble fulgt. I 1939 hadde Werhmacht halvbeltebiler av modellene Schützenpanzerwagen (SdKfz) 250 og 251, men under hele andre verdenskrig var mesteparten av panserdivisjonenes artilleri og infanteri fortsatt avhengig av lastebiler, spesielt fordi de SdKfz som ble produsert ble brukt til mange andre formål. For resten av hæren var aldri mer enn 10 % av avdelingene motorisert, dvs. de resterende var avhengig av hestetransport og måtte gå når de var utenfor rekkevidde av jernbane.
Ved invasjonen av Polen 1. august 1939 var antall panserdivisjoner økt til seks. Guderian anbefalte før krigen at hver panserdivisjon skulle ha 400 stridsvogner som standard. Ved invasjonen av Polen i 1939 hadde hans gamle 3. divisjon det
«ALLE TYSKE STRIDSVOGNER FIKK MINST ÉN MOTTAKER OG ALLE KOMMANDOVOGNENE HADDE OGSÅ SENDER. DA ANDRE VERDENSKRIG BRØT UT VAR DETTE UNIKT I FORHOLD TIL ANDRE STORMAKTERS PANSERVÅPEN OG VAR MYE AV GRUNNLAGET FOR DEN TAKTISKE FLEKSIBILITET SOM PANZERWAFFE VAR AVHENGIG AV UNDER BLITSKRIGEN.»
høyeste antallet med 391. Da Operasjon Barbarossa ble sluppet løs 22. juni 1941 hadde samme divisjon 215, men da var også de lette Panzer I og II byttet ut med Pz. III og Pz. IV.
I 1937 ble 200 stridsvogner, under ledelse av oberst Ritter von Thoma, sendt til Spania som del av ekspedisjonskorpset Legion Kondor. Guderian var selv aldri involvert i Legion Kondor og operasjonene fant sted på slutten av skrivingen av «Achtung– Panzer!» Han rakk imidlertid å observere at stridsvognene ikke ble brukt slik han hadde foreskrevet det. Franco insisterte på å fordele panserne ut som infanteristøtte og Guderian noterte også at terrenget ikke var særlig egnet til panserkrig. Til tross for at møtet med sovjetiske modeller som BT-5 og T-26 viste hvor håpløst underlegne Pz. I og var, kunne von Thomas menn finpusse på samarbeidet med fly og utviklet også Schild und Swert-taktikken (Skjold og Sverd) hvor tyske stridsvogner i møte med fiendtlige panserstyrker trakk seg tilbake og lokket fienden inn i egne panservernkanoners drapssone (se også Den spanske borgerkrigen – Militærhistorie 5- 6/2009). I november 1938 ble Guderian pansergeneral og selv sjef for de motoriserte troppene.
Panzergeneralen
Under invasjonen av Polen i september 1939 ledet Guderian XIX korps med fire divisjoner, underlagt fjerde armé. Angrepsaksen gikk mellom Bydgoszcz og Zahn, via tysk ØstPreussen og inn i Polen igjen ved Narew. Guderians krigsdeltakelse holdt på å bli kortvarig da panserbilen han satt i ble beskutt av eget artilleri. Bilen kjørte av veien, men som ved et mirakel ble ikke Guderian skadet. XIX korps hadde avskåret flere polske enheter i løpet av de første dagene. En av dem, Pomorske kavaleribrigade, gjorde et forsøk på å bryte ut og stormet Guderians stridsvogner med senkede lanser i den tro at sidene bare var trukket med pappmasjé. Opptrinnet må ha vært en sterk illustrasjon på den utvikling tysk mobil krigføring hadde gjennomgått fra kavaleriangrepene han hadde vært vitne til i Belgia i august 1914. De lette tyske divisjonene var heller ingen suksess, akkurat slik Guderian hadde spådd og også de ble konvertert til panserdivisjoner.
Under invasjonen av Frankrike året etter var Guderian fortsatt sjef for XIX korps og
«GUDERIANS KRIGSDELTAKELSE HOLDT PÅ Å BLI KORTVARIG DA PANSERBILEN HAN SATT I BLE BESKUTT AV EGET ARTILLERI. BILEN KJØRTE AV VEIEN, MEN SOM VED ET MIRAKEL BLE IKKE GUDERIAN SKADET.»
var med på gjennombruddet ved Sedan hvor de krysset Meuse 13. mai. Her ble Guderian to ganger utsatt for motangrep fra franskmennenes 4. stridsvogndivisjon, under ledelse av den senere så berømte oberst Charles de Gaulle som hadde vært mindre heldig med å overbevise sine overordnede om panservåpenets fordeler. De franske stridsvognene rakk å komme farlig nær Guderians hovedkvarter i Holnon-skogen før de snudde.
I løpet av felttogets ti første dager rykket XIX korps lengre fram enn den Keiserlige hær klarte under hele første verdenskrig. Guderian hadde hatt betenkeligheter– burde han sende tropper for å beskytte sørflanken? Men en av hans underordnede offiserer hadde overbevist ham med hans eget uttrykk «klötzen, nicht kleckern» (klompe sammen, ikke kline utover) – det var bare én fremrykkingsakse – fremover. Selv Hitler hadde vært bekymret for at flankene skulle bli for sårbare. Guderians suksess var kanskje dermed med på å underbygge Førerens stadig mer urealistiske forventninger til panserdivisjonene utover i krigen.
Men ved Dunkerque ble han snytt for seieren da Hitler ga ordre om holdt til tross for at Guderian kunne se havnebyen med kikkert fra sine linjer. Etter britenes evakuering ledet XIX korps an i angrepet østover i retning Paris, dreide så sørover og avskar sytten franske divisjoner i og rundt Maginotlinjen da de nådde grensen til Sveits 10. juni.
Under Operasjon Barbarossa – angrepet på Sovjetunionen i 1941 – var Guderian sjef for 2. panserarmé. Doktriner for stridsvognoperasjoner som lignet Guderians egne konsepter var også utviklet i Sovjetunionen mens tyskerne selv drev eksperimenter med stridsvogner der.
Men Guderians sovjetiske motstykke, Mikhail Tukhachevski, ble offer for Moskvaprosessene og skutt for høyforræderi i 1937 etter først å ha blitt torturert.
I «Achtung– Panzer!» uttrykte Guderian ærefrykt ovenfor Sovjetunionens enorme militære styrker, industrielle kapasitet og ubegrensede tilgang på råvarer. Men han beundret også den tekniske kvaliteten på sovjetisk materiell og etter hvert deres tilnærming til mekanisert krigføring. Ifølge sine memoarer skal han ha skrevet et memorandum til overkommandoen hvor han protesterte mot iverksettelsen av Operasjon Barbarossa nettopp på grunn av dette.
Foran Moskva 26. desember ble han avskjediget av Hitler for ulydighet – han hadde bedt om å få trekke seg noe sørvestover. Sannheten var at Føreren og Wehrmacht trengte en syndebukk for at man ikke klarte å innta den sovjetiske hovedstaden. Da Erwin Rommel ble rådet av sin lege om å trekke seg som øverstkommanderende for Afrikakorpset sommeren 1942, kunne han bare akseptere dette om han ble erstattet av Guderian. OKW gikk ikke med på dette. Begrunnelsen var
at Guderians hjerte neppe hadde godt av et opphold i ørkenen, men årsaken var nok like sannsynlig hans lave stjerne hos Hitler på dette tidspunkt.
Guderian ble kalt tilbake i tjeneste 1. mars 1943 som generalinspektør for panservåpenet. Før han hadde forlatt Østfronten opplevde han å bli angrepet av sovjetiske T-34 stridsvogner ved Tula sør for Moskva. T-34 hadde gjort så stort inntrykk på Guderian at han betegnet dem som verdens beste. I sin nye stilling skulle han overse en omlegging av de tyske panserstyrkene hvor kvalitet ble satt opp imot alliert kvantitet. Guderian noterte imidlertid senere at dette ikke klarte å veie opp for den effekt et stadig synkende antall maskiner hadde på panserdivisjonenes samlede slagkraft. Panzerkampfwagen VI Tiger og Panzerkampfwagen V Panther, samt et utall panserjegere bl.a. bygd på chassiset til erobrede og utdaterte stridsvogner kunne ikke demme opp for den allierte fremmarsjen.
Guderian var også sterk motstander av Operation Zitadelle – panseroffensiven mot Kursk hvor Hitler forsøkte å gjenvinne initiativet på Østfronten. Han ville i stedet bruke 1943 til gjenoppbygging av panservåpenet. Særlig var det problemer med produksjonen av de første Panthervognene som rullet av samlebåndet i mai. Guderian advarte også mot at de nye panserne fortsatt var fulle av barnesykdommer og flesteparten av de 200 Panterne som ble sendt til Kursk brøt sammen av mekaniske årsaker.
21. juli 1944 ble Guderian utnevnt til sjef for generalstaben, etter at attentatet mot Hitler dagen i forveien hadde ført til flere arrestasjoner og store utskiftninger i Wehrmachts øverste ledelse. Hans evner som strateg ble sterkt betvilt av hans kolleger, men Guderian fikk ikke stor innflytelse over Det tredje rikes sluttkamp da Hitler detaljstyrte krigføringen i stadig mindre kontakt med virkeligheten. 16. september 1944 var han til stede i Hitlers hovedkvarter i Øst- Preussen under planleggingen av Ardenne- offensiven som skulle finne sted i desember 1944. Julaften tryglet Guderian Føreren om å avbryte offensiven, men til ingen nytte. Hans frittalenhet og temperament skulle til slutt også koste han stabssjefsjobben, 28. mars 1945.
Sluttord
Guderian lånte mange av sine ideer fra særlig britiske offiserer og forfattere. Men der disse måtte gi tapt for konservative krefter i egne rekker, klarte Guderian å vinne respekt for og bygge opp et panservåpen til tross for at han den første tiden måtte klare seg med pappmasjé og kryssfiner. Han var også en respektabel korpssjef og klarte å være tro mot sine læresetninger som feltherre på det operative planet. Bak hans beslutninger lå det systematisk analyse, i motsetning til f.eks. Rommel som i større grad stolte på sin intuisjon. Hvorvidt han kunne lykkes som strateg på samme nivå som f.eks. Erich von Manstein får man aldri vite, men i «Achtung– Panzer!» var i alle fall hans hovedfokus taktikk og organisasjon.
Å si imot Hitler må ha krevd stor tro på egne evner, men Guderian var samtidig beskjeden omkring sin egen person. Fra Russland skrev han hjem til sin kone at han ville ha seg frabedt at hans person skulle benyttes til propagandaformål «à la Rommel». Forholdet til Hitler var allikevel ambivalent. I tillegg til en militærfaglig integritet var hans troskap til Føreren så sterk at kolleger ikke våget å kritisere ham i Guderians påhør.
Heinz Guderian nådde grad av generaloberst før han ble pågrepet av amerikanske styrker 10. mai 1945 og satt internert fram til 1948. Polen anklaget ham for å ha forsøkt å få polske tropper til å overgi seg ved å true med å skyte krigsfanger under felttoget i 1939. Men amerikanerne nektet å utlevere Guderian og det ble ikke reist tiltale mot ham for krigsforbrytelser. Årsakene kan ha vært mange. For vestlige historikere var han en uvurderlig kilde både til oppbyggingen og operasjonene til det tyske panservåpenet og deres sovjetiske hovedfiende. Mange av dem med fortid som offiserer og talsmenn for stridsvognen var trolig også smigret over hvordan Guderian vektla deres betydning. Ikke minst gjaldt dette Sir Basil Liddell Hart som skulle bli en av andre verdenskrigs mest sentrale historikere. Til syvende og sist hadde kanskje mange også problemer med å forbinde Guderians analytiske evner og profesjonalitet med det å være Hitlers lydige tjener. Guderian publiserte sine egne memoarer i 1952 og døde i 1954.