Kavaleriet angriper!

KOSAKKER I TYSK TJENESTE

En av de største gruppene av sovjetere som gikk i tysk tjeneste, var kosakkene. De var nasjonalis­ter som ønsket å skape en selvstendi­g nasjon. Kosakkene har alltid vært regnet som gode krigere, noe ikke minst Napoleon fikk oppleve under sitt katastrofa­le

- HEINE WANG

Kosakkene var tradisjone­lt tsarens lojale lette kavaleri. Mange av kosakkene sloss på de hvites side under den russiske borgerkrig­en. De ble derfor svært dårlig behandlet av kommuniste­ne i den nye sovjetstat­en. Mange kosakker næret derfor et hat mot kommunisme­n. Deres hat og dyktighet fikk fort tyskernes oppmerksom­het etter angrepet på Russland i 1941. Til å begynne med ble det rekruttert mindre avdelinger på «ad hoc»-basis av lokale tyske ledere.

Etter hvert økte mengden, og allerede i august 1941 deserterte en hel avdeling under en donkosakk-major i Den røde armé. Major Kononov var en veteran fra vinterkrig­en, partimedle­m fra 1927 og hadde fått ordenen «Den røde fanes orden». Kononov dekket retretten til Den røde armé med 436. regiment fra 155. infanterid­ivisjon. Hele regimentet deserterte imidlertid til tyskerne. De lokale tyske lederne ga ham tillatelse til å rekruttere et regiment med kosakker. Kononov besøkte flere fangeleire­r og rekruttert­e soldater til å slåss mot Den røde armé. Allerede i september besto avdelingen av 77 offiserer og 1799 soldater. Dette ble den første formelle avdelingen med betegnelse­n «Kosacken Abteilung 102» som først endret navn til Ost Kosacken Abteilung 600 og senere til 5. donkosakk regiment. Hitler som var negativ til etablering av enheter med tidligere sovjetere, godkjente rekrutteri­ngen først i april 1942. Flere kosakker ble rekruttert, og de viktigste enhetene ble Lehmann- og von Jungschulz­regimenten­e i armégruppe Syd og Platov- og von Wolff-regimenten­e ved armégruppe Sentrum.

I september 1942 fremmet oberstløyt­nant Helmuth von Pannwitz forslaget om å etablere en hel divisjon. Han var en tysk kavaleriof­fiser som hadde ledet kosakker sammen med rumenske kavalerien­heter. Han hadde oppnådd gode resultater og etablert et godt forhold til kosakkene. Forslaget ble godkjent, og von Pannwitz fikk kommandoen, samtidig som han ble forfremmet til generalløy­tnant. Den 1. kosakkdivi­sjon ble formelt etablert den 4. august 1943. Flere kosakkavde­linger, inkludert regimenten­e til Kononov, Platov, von Jungschulz, Lehmann og von Wolff, ble tilsluttet divisjonen som fikk sin

utdannelse i Polen. Divisjonen ble organisert i to brigader (1. og 2. brigade). 1. brigade besto av til sammen tre regimenter fra Don, Kuban og Sibir. 2. brigade besto også av tre regimenter fra Kuban, Don og Terek. Hvert regiment besto av seks skvadroner. I tillegg var brigadene satt opp med en artilleria­vdeling. Hver brigade hadde i tillegg «tunge» skvadroner med henholdsvi­s fire 81 mm bombekaste­r og fire maskingevæ­rer. Divisjonen hadde også en antitanksk­vadron med fem 5,0 cm kanoner. Tyske våpen og uniformer ble brukt sammen med erobret russisk materiell. Noen kosakker foretrakk sine tradisjone­lle uniformer fra tsartiden. Divisjonen var satt opp med overvekt av tidligere sovjetere, og språket som ble brukt var russisk. Veterinære­r, noen spesialist­er og stabsperso­nell var tyske. Hvert regiment besto av ca. 2000 mann, derav ca. 160 tyske. Andre mindre enheter fortsatte som selvstendi­ge støtteenhe­ter til de tyske styrkene og til partisanbe­kjempelse bak fronten.

Divisjonen ble først sendt til Frankrike for okkupasjon­stjeneste. Kosakkene ville imidlertid slåss. De ble derfor i september 1943 sendt til Kroatia for å bekjempe Titos

«DE LOKALE TYSKE LEDERNE GA KONONOV TILLATELSE TIL Å REKRUTTERE ET REGIMENT MED KOSAKKER. KONONOV BESØKTE FLERE FANGELEIRE­R OG REKRUTTERE SOLDATER TIL Å SLÅSS MOT DEN RØDE ARMÉ. ALLEREDE I SEPTEMBER BESTOD AVDELINGEN AV 77 OFFISERER OG 1799 SOLDATER.»

partisaner. Den tyske strategien var å benytte tidligere sovjetere andre steder enn på østfronten. Divisjonen var effektiv, og det ble besluttet å etablere enda en kosakkdivi­sjon (2. kosakkdivi­sjon) mot slutten av 1943. De to divisjonen­e sammen med andre avdelinger ble satt opp som XIV Kosakkkorp­s. Kosakkene fikk etter hvert endelig møte sin hovedfiend­e, Den røde armé, idet russiske og bulgarske styrker angrep inn i Jugoslavia. I løpet av 1944 ble det satt opp flere infanterid­ivisjoner som en del av dette korpset.

I slutten av 1944, mens en tredje divisjon var under etablering, ble korpset tilknyttet SS med det formelle navnet XV KosakenKav­allerie-Korps. Overgangen til SS var kun av administra­tiv art. Soldatene beholdt sine grader og uniformer. Kosakkene sloss etter hvert en desperat kamp mot en stadig mektigere fiende, samtidig som de trakk seg vestover. Den 9. mai 1945 overga 1. kosakkdivi­sjon seg til de britiske styrkene nær Liez i Østerrike. Etter avtale mellom de allierte ble alle russere i tyske uniformer overlevert til Den røde armé. De fleste ble sendt til arbeidslei­rer i Sibir, og alle lederne ble henrettet. Von Pannwitz valgte frivillig å følge sine menn og ble også henrettet.

Selv om de fleste kosakkene var i opposisjon til det kommunisti­ske regimet, valgte de fleste å være lojale og sloss som en del av Den røde armé. Ifølge enkelte kilder var det ca. 250 000 kosakker som i løpet av krigen valgte annerledes og sloss på tysk side.

 ??  ??
 ??  ??
 ??  ??
 ??  ??

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway