PANSERKRIG I NORGE
Da tyske stridsvogner inntok norske dalfører.
Da den tyske invasjonen av Norge startet den
9. april 1940 hadde invasjonsstyrken med seg flere kompanier med lette panservogner. De skulle møte fiender de ikke var forberedt på: fjellterreng og værforhold. I tillegg hadde de den lokalkjente norske infanteristen å kjempe mot. Vi skal i denne artikkelen se på erfaringene de gjorde da de sloss i Norge.
KAMPENE I SØR-NORGE Hønefoss– Hadeland
Vestoppland infanteriregiment nr. 6 mobiliserte på Helgelandsmoen ved Hønefoss og senere ved Ådalen og i Brandbu. I tillegg ble det mobilisert fem kompanier på Hvalsmoen. Området disse styrkene skulle forsvare var store. Med Vikersund i vest, Harestua i øst og Fall i nord, måtte styrkene være mobile. Ordren gikk ut på å forsinke de fremrykkende tyske soldatene så lenge som mulig. Styrkene ble utplassert ved Vikersund og Sollihøgda, som var de mest naturlige fremrykningsveiene. De norske styrkene trakk også helt ned mot Sandvika for å sprenge broer.
De første trefningene kom ved Nypefoss bro nord for Sandvika. Det skjedde på kvelden 11. april. De norske soldatene trakk seg tilbake til Sollihøgda etter trefningen og forskanset seg der. Etter heftige kamper der blant annet tyske Stuka-bombere ble satt inn, trakk de seg ytterligere tilbake til Vik ved Sundvollen. Etter flere harde trefninger trakk de seg helt tilbake til Norderhov – øst for Hønefoss.
Mens kampene pågikk samlet det seg norske styrker ved Jevnaker og Haugsbygd. Siden Sundvollen- området var falt, lå nå veien til Hønefoss åpen, og byen ble inntatt
14. april uten motstand – byen var tom for soldater.
Etter dette, 22. april, fikk tyskerne støtte av stridsvogner. Noen lette stridsvogner av typen Panzer I og II ble satt inn mot de norske forsvarerne i Haugsbygd. Kampene ved Haugsbygd raste på sitt verste 16. april. Etter å ha gitt tyskerne kraftig motstand, trakk nordmennene seg tilbake med tyskerne i hælene. De tyske stridsvognene ble for sterke.
De tyske styrkene delte seg. Den ene delen gikk oppover Hallingdalen og den andre mot Valdres. Målet var Sognefjorden på Nordvestlandet.
Hallingdal
11. april ville tyskerne sende soldater med Bergensbanen for å komme styrkene på Vestlandet til unnsetning. Det ble sendt en henvendelse fra Oslo Jernbanedistrikt til øverstkommanderende for Vestlandet, om de kunne få lov til dette. Øverstkommanderende svarte med å sende sprengningstropper og ekstra mitraljøsetropper til Hallingdal. De norske styrkene under kaptein Hauge, gikk i stilling ved Gulsvik. Ved Gulsvik ligger en bro over Hallingdalselven.
Planen var å stanse tyskerne ved denne broen. De sprengte jernbaneskinnene og broene sør i Hallingdal. Den første kontakten mellom tyskerne og nordmenn kom 18. april da en liten tysk oppklaringsstyrke støtte på Hauges menn. De trakk seg raskt tilbake til Hønefoss. Stillingene var sterke, og de norske soldatene, ca. 100 mann, var vel forberedt. 25. april braket det løs med både infanterister, artilleri, stridsvogner og flyangrep. Nordmennene slo ut en av stridsvognene, men utover dagen ble angrepene så intense at situasjonen for de norske styrkene ble helt håpløs. I tillegg var det en stor brann i skogen på flanken til stillingene, og Hauge bestemte seg for å trekke seg tilbake til Flå. Allerede tidlig på morgenen neste dag sto tyskerne foran de nye stillingene. Det kom til nye kamper og nordmennene trakk seg tilbake til Liodden. Søndag 28. april, etter 72 timers sammenhengende kamp mot tyskerne, valgte kaptein Hauge å legge ned våpnene. Da hadde det kommet melding om at styrkene i Valdres hadde gitt opp. Tre norske soldater falt i kampene og 18 ble såret. Motstanden hadde vært så massiv at tyskerne trodde de hadde med en styrke på over 1000 mann å gjøre, men i virkeligheten var det knappe 100.
Kampene i Valdres
Etter at kampene rundt Hønefoss og Haugsbygd var over, delte de tyske styrkene seg i flere grupper. Som nevnt gikk en gruppe opp Hallingdalen, en gruppe opp Ådalen (Gruppe Daubert) og en gruppe opp langs Randsfjorden (Gruppe Adlhoch). De norske styrkene fra Haugsbygd trakk seg nordover i Ådalen sammen med soldater som var mobilisert i området. De gikk i stilling ved Hen. Her gikk en tysk rekognoseringstropp i et bakhold 15. april. Nordmennene bet godt fra seg, og de fleste tyskerne ble drept.
Ved Bagn satt tyskerne inn to stridsvogner. De var blitt veldig forsinket på grunn av tømmerbarrikader og andre hindre på veien oppover dalen. 18. april sto de ved Bagn. Styrkeforholdet var 500 nordmenn mot 1500 tyskere med artilleri og stridsvogner. 18. april angrep tyskerne oppover dalen. De ble møtt av sterk motstand og de norske styrkene gikk til et motangrep som ble kritisk for tyskerne. Tyskerne trodde at de norske styrkene var i ferd med å omringe dem og trakk seg derfor ut av Bagn- området. Forsterket av enda flere soldater prøvde tyskerne igjen å ta Bagn.
19. og 20. april forsøkte tyskerne seg på å gå rundt på en av flankene, noe som førte til kamper rundt Gråbeinshølet og Bagnsåsen. Tyskerne trakk seg tilbake og samlet seg ved Bagnsbergatn gård og Gubberud. De ble senere overfalt av norske soldater og slått ut. Tyskerne møtte så heftig motstand at de 20. april valgte å trekke seg ut av dalen og tilbake til Hønefoss. Tyskerne hadde mistet mange menn, en stridsvogn og mye utstyr.
22. april var tyskerne tilbake i dalen. De angrep de norske stillingene fire kilometer sør for Bagn og ble støttet av både fly, artilleri og stridsvogner. Det nyttet imidlertid ikke ettersom de norske styrkene lå godt i sine stillinger. De tyske styrkene hadde hatt større suksess langs Randsfjorden og sto nå snart ved Dokka. Derfra kunne de komme over mot Bagn bakfra og true hele den norske styrken. Støttet av artilleri, rykket tyskerne fram mot Høljerasta. De norske styrkene klarte å holde stand og forsøkte seg på et motangrep på tyskerne, men mislyktes fordi tyskerne var overlegne i antall. Tyskeren angrep igjen, og de norske styrkene gikk i stillinger ved Tonsåsen. Det kom til kraftige kamper rundt åsen og ved Breidablikk, der tyskerne fikk hard medfart. De mistet et helt kompani i kampene og to stridsvogner. Kampene i området var harde, men tyskerne ga seg ikke. Situasjonen ble forverret for de norske styrkene i Valdres- området da Hallingdal falt. Styrken ble trukket tilbake til Aurdal og fortsatte kampene der. De måtte fortsette tilbaketrekningen videre oppover dalen, og det endte med at avdelingene ble demobilisert og sendt hjem 1. mai. 46 nordmenn mistet livet i kampene og 240 ble såret. Tyskerne mistet over ett kompani, 157 mann og 360 sårede.
Kampene i Østerdalen
14. april, etter oppryddingen i Østfold, rykket tyske infanteridivisjon 196. nordøstover fra Lillestrøm. En styrke på 2000 mann rykket fram over Vormsund og Skarnes på Glommas nordre bredde. Tyskerne fikk motstand både ved Skarnes og Sander før de kom fram til Kongsvinger og festningen. I tillegg til de norske soldatene, kom det også en del
«TYSKERNE MØTTE SÅ HEFTIG MOTSTAND AT DE 20. APRIL VALGTE Å TREKKE SEG UT AV DALEN OG TILBAKE TIL HØNEFOSS.»
svensker, finner og noen få estlendere til for å hjelpe i kampen mot tyskerne og ble til en del av de norske styrkene. Kampene raste rundt Kongsvinger festning hele dagen før tyskerne ble for sterke. Den norske styrken trakk seg ut og forsvant nordover Østerdalen etter de andre norske troppene som hadde trukket seg ut tidligere. Veien inn i Østerdalen lå nå åpen.
Samme dag fortsatte tyskerne fremrykningen oppover Østerdalen. Allerede ved Roverud kom det til noen av de hissigste kampene under hele felttoget. Kampene raste en time og 13 nordmenn og et ukjent antall tyskere falt
Nordmennene trakk seg tilbake og gikk i nye stillinger ved Grue. Etter en kort kamp trakk de seg videre tilbake til Sørma og Elverum. Hamar falt også til de tyske troppene som fulgte Gudbrandsdalen oppover. Det gjorde situasjonen vanskelig for Hiorts gruppe i Østerdalen. De var nødt til å oppgi Elverum 19. april og trekke seg tilbake til Åsta i nye stillinger der.
19. april ble også Rena utsatt for bombing fra luften. Den lille byen var full av soldater og utstyr, og styrkene måtte trekke seg nordover for å skåne sivilbefolkningen. De norske styrkene hadde ordre om å drive oppholdende strid, og det var det de gjorde. De kjempet, fikk tyskerne til å stanse, trekke seg tilbake, for så selv å trekke seg tilbake i
nye stillinger. Det kom til heftige kamper både ved Hovden, Kroken og ved Lønsrusten. Ved Lønsrusten nedkjempet de norske styrkene to tyske stridsvogner med en gammel kanon. 30. april ble kampen om Sør-Norge gitt opp, selv om kampene pågikk forskjellige steder i Østerdalen helt fram til 2. mai da tyskerne måtte gi tapt ved stormingen av de norske stillingene ved Grøndalen. Mange av de norske soldatene gikk deretter over grensen til Sverige og lot seg internere. Faktisk kom det til spredte trefninger helt fram til 10. mai.
Kampene i Gudbrandsdalen
Etter at stillingene ved Nittedal ble oppgitt, gikk de norske soldatene i stillinger ved Bøn stasjon og ved Minnesund. De sprengte også Minnesundbroen, Vormsundbroen og Svanfossbroen for å forhindre tyskerne i å komme fram. 11. april ble det meldt at tyske soldater hadde blitt fraktet med tog til Dal stasjon. De første trefningene kom ved Bøn. En liten gruppe norske soldater holdt stand i noen timer før de trakk seg tilbake. 13. april begynte den tyske fremrykningen mot Minnesund. De skulle nå rykke fram på hver side av Mjøsa. Leder for de tyske styrkene var generalmajor Richard Pellengahr, en handlekraftig artillerioffiser. De neste dagene kom det til kamper både ved Morskogen, Strandløkka, Tangen, Stange, Furnes og Brumunddal. Mønsteret var det samme: Tyskerne gikk på, ble kastet tilbake, satte inn artilleri og forsøkte å omgå stillingen. Nordmennene trakk seg da ut og nordover til nye stillinger.
Etter noen dager hadde de norske soldatene blitt presset tilbake til Lundehøgda på østsiden og til Biri og Nyhus på vestsiden av Mjøsa. De skulle nå få forsterkninger fra de allierte, for samtidig skjedde det ting ved Dombås og i Dovre-traktene.
Da von Falkenhorst kom til Oslo 11. april iverksatte han som tidligere nevnt flere tiltak for å sikre brohodene og skape forbindelse mellom de okkuperte byene. Et av de viktige knutepunktene i Norge var Dombås. Tyskerne visste at engelskmennene kunne komme i land i Åndalsnes og på den måten true Trondheim fra sør og komme nordmennene i Gudbrandsdalen til unnsetning. Det ble derfor beordret at det skulle flys inn et kompani med fallskjermjegere for å ta Dombås.
Været var dårlig og lite gunstig for denne type operasjoner. Dessuten var dette andre gangen i historien noe slik skulle skje. 15 Junker Ju 52 tok av fra Fornebu søndag 14. april på ettermiddagen.
Om bord var 1. kompani, 1. bataljon av Fallschirmjägerregiment nr. 1 med rundt 100 mann, under ledelse av Oberleutnant Herbert Schmidt. Da flyene kom innover Dombås åpnet norske soldater fra 2. bataljon infanteriregiment nr. 11 ild. De skjøt med både mitraljøser og geværer. Det første flyet ble truffet og gikk i bakken bare 500 meter fra jernbanestasjonen, og det hoppet ut 12 soldater, som umiddelbart ble tatt til fange. Mange nysgjerrige og skuelystne nordmenn på søndagstur sto og fulgte med på det hele. De tyske fallskjermjegerne ble spredt utover et kjempestort område. Mange ble drept da flyene de satt i ble skutt ned, mens mange ble tatt til fange da de landet. Herbert
Schmidts gruppe landet åtte kilometer sør for Dombås. Han klarte å samle hele 63 av sine folk. Det ble raskt klart for ham at han ikke ville klare å innta Dombås med denne styrken.
Norske soldater fra Hamar ble sendt nordover for å ta tyskerne, og soldater fra Dombås ble sendt sørover. Tyskerne sperret en stund dalen mellom Hagevolden og Utkleiv, men etter hvert ble de så presset at de samlet seg ved på Lindse gård og forskanset seg der i påvente av forsterkninger. Schmidt trodde på dette tidspunktet at den tyske fremrykningen i Gudbrandsdalen gikk raskere enn det den egentlig gjorde. Nordmennene fikk kjørt fram både bombekastere og en kanon. De beskjøt tyskerne i flere dager, og flere ble drept og såret. Det endte med at tyskerne overga seg
19. april. Schmidt var da hardt såret, men overlevde. Tyskerne mistet 15 soldater og 34 ble såret i kamper og flystyrter. Total gikk det sju Junker Ju 52 tapt.
Hendelsen på Dovre kunne vært kritisk nok. For det første sperret de tyske soldatene hele dalen i nesten fem dager. I tillegg befant både regjeringen og kongen og kronprinsen seg i området. Regjeringen hadde passert Dombås noen få timer før, og kongen og kronprinsen befant seg på Otta.
Som en del av den britiske aksjonen for å ta Trondheim – Operasjon Hammer – skulle det landsettes styrker i Namsos, Mauriceforce, og i Åndalsnes, Sicklesforce. Sicklesforce ble ledet av den svært så handlekraftige brigadegeneral Morgan, sjefen for britenes 148. brigade. Den første landstigningen i Åndalsnes skjedde
17. april. Morgans ordre var å besette Dombås, konsolidere sin stilling for så å gå mot Trondheim. Han hadde ordre om at hans styrker skulle forbli under britisk kommando, men han skulle samarbeide med nordmennene.
Styrken som ble landsatt i Åndalsnes var en broket forsamling soldater med lite eller ingen kamperfaring. I tillegg hadde rotet med forsyninger av og på skip, ilandstigninger og kontraordre medført at relativt lite av utstyret til brigaden var blitt med til Norge. Det gjorde at de manglet alt sitt tunge skyts, luftvernkanoner, kjøretøyer, osv. I det store og hele hadde de bare lette panservernkanoner, maskingevær og rifler.
Morgan møtte den britiske militærattacheen i Finland, oberstløytnant KingSalter, som hadde vært sammen med Ruge i
«HENDELSEN PÅ DOVRE KUNNE VÆRT KRITISK NOK. FOR DET FØRSTE SPERRET DE TYSKE SOLDATENE HELE DALEN I NESTEN FEM DAGER. I TILLEGG BEFANT BÅDE REGJERINGEN OG KONGEN OG KRONPRINSEN SEG I OMRÅDET.»
noen dager, og den franske militærattacheen i Norge, Bertrand Vigne, på Dombås og ble satt inn i situasjonen. De to mente at fronten sør i Gudbrandsdalen kunne bryte sammen når som helst. Morgans oppdrag om å ta Trondheim ville bli et helt håpløst oppdrag om tyskerne presset på oppover dalen og inn i hans bakre rekker. Derfor var det tvingende nødvendig for ham å sikre fronten i sør før han kunne gå mot Trondheim. Han oppsøkte general Ruge i hovedkvarteret på Øyer 19. april. Ruge forlangte å legge britene under sin kommando, og at de skulle følge hans direktiver og ordre. Morgan gikk med på dette til tross for at hans ordre var annerledes. 20. april ankom de først britiske infanteristene Lillehammer med tog, og Ruge inspiserte dem på jernbanestasjonen.
Han var ikke videre fornøyd med det han så, men det var den forsterkningen han hadde fått, og den måtte brukes. Ingen av de britiske soldatene eller offiserene hadde lokalkunnskap, og de manglet i tillegg gode kart over området. Ruge mente at det beste var å splitte opp de britiske avdelingene og fordele dem på de norske. Det ville også styrke moralen i de norske avdelingene. 20. april ble to engelske kompanier plassert i stillinger ved Nykirke på vestsiden av Mjøsa. De skulle dekke Gruppe Dahls høyre side. Umiddelbart etter at de hadde kommet i sine stillinger, måtte de forflytte seg til Biri, ettersom kampene der hardnet til og de norske soldatene der trengte forsterkninger. De to andre engelske kompaniene ble plassert på østsiden av Mjøsa, bak Torkhildsen-bataljonen, som lå på Lundehøgda. Det ble ikke lenge disse to kompaniene ble liggende i reserve, for allerede morgenen etter ble de sendt fram for å forsterke de norske styrkene. De norske og engelske styrkene lå nå i stillinger fra Åsmarka i øst til Nykirke i vest, bare avbrutt av sørenden av Mjøsa. Sterkest var stillingene ved Lundehøgda. Engelskmennene satte i gang med å beskyte de angripende tyskerne med bombekasterild. Tyskerne svarte med kraftig artilleriild og uskadeliggjorde de engelske bombekasterne. Denne lille skuddvekslingen ved Lundehøgda denne aprildagen var første gang under andre verdenskrig at soldater fra Tyskland
og England var i kamp med hverandre på bakken.
Tyskerne hadde presset de norske styrkene hardt over flere dager da engelskmennene kom. Av den opprinnelige styrken på 575 mann var det nå bare 216 igjen. De slitne norske soldatene holdt ikke ut særlig lenger og måtte trekke seg tilbake gjennom engelskmennenes stillinger. Engelskmennene klarte å holde tyskerne på avstand til utpå kvelden ved stillingene i Åsmarka.
På vestsiden knaket også stillingene i sammenføyningene, og styrkene der måtte trekke seg tilbake. Både de engelske og norske troppene ble beordret tilbake nord for Lillehammer, og de gikk i stilling ved Balbergkampen sør for Fåberg. På morgenen 22. april rykket de siste britiske troppene tilbake gjennom Lillehammer og fant nye stillinger på begge sider av veien og foran Balbergkampen. Britenes stillinger var utsatte ettersom de manglet mannskap til å dekke sin venstre flanke opp mot Balberghøyden. Allerede samme dag gikk tyskerne på med full kraft. Både fly og artilleri ble satt inn. Tidlig på kvelden hadde tyskerne omgått de engelske stillingene og beskjøt stillingene fra høyden. Britene måtte trekke seg hurtig tilbake, og en stor del av dem ble avskåret og tatt til fange.
Gruppe Dahl på vestsiden av Mjøsa og Lågen trakk seg tilbake fortløpende de også. 23. april ble det bestemt at de skulle trekke seg tilbake til Tretten og slå seg sammen med styrkene som var på østsiden. For å klare dette måtte broen over Lågen holdes intakt. De britiske og norske styrkene ble utgruppert ved Rindheim, noen kilometer sør for Tretten, på undersiden av Vardekampen. Da kom tre tyske stridsvogner rullende oppover dalen, riktig nok av den lette typen, men de engelske antitankriflene hadde ingen effekt på stålet. Derfor brøt stridsvognene raskt igjennom stillingene, med tyske infanterister hengende tett etter. Briten hadde en tøff kamp mot en overveldende tysk styrke, og det var kraftige kamper til langt på kveld. Tapene på begge sider var store. Til slutt klarte en del av britene å komme seg ut av stillingene og trekke seg tilbake nordover.
De norske ingeniørtroppene som skulle
sprenge boren ved Tretten, fikk panikk da britene trakk seg ut, og broen forble intakt da tyskerne overtok stedet. Av de 700 britene som hadde startet kampen ved Tretten, var det nå bare 300 igjen. Resten var falt eller tatt til fange. Mange av nordmennene hadde kommet seg nordover og drev nå oppholdende strid.
På vestsiden sto fremdeles Gruppe Dahl i Gausdal. De hadde ikke kommet seg over broen ved Tretten og forble derfor på vestsiden. Der bandt styrken imidlertid opp betydelige tyske avdelinger, og på den måte hjalp de til å forbedre situasjonen for styrkene som slåss i Gudbrandsdalen.
På tilbaketrekningen til Kvam laget nordmennene mange hindre og vanskeligheter for tyskerne. Tyskerne måtte kjempe for hver meter nordover. Godt hjulpet av sine stridsvogner, rykket de sakte, men sikkert fram, med hyppig strid og raske tilbaketrekninger. Tyskerne brukte både stridsvogner, fly og artilleri hele veien nordover. Tyskerne talte nå over 7000 mann og 8 stridsvogner. Flere av stridsvognene var av typen Neubaufahrzeuge IV, som var en betydelig tyngre type enn de lette som ellers deltok i felttoget. Denne vognen var egentlig en eksperimentvogn, men ble satt inn i Norge ettersom de andre tunge stridsvognene snart skulle brukes i felttoget i vest mot Frankrike, Belgia og Nederland.
Etter hvert begynte det å samle seg en betydelig styrke av norske og engelske soldater på Kvam. Stillingene ble utbygget og sikret. På dette tidspunktet begynte også Luftwaffe å få motstand i luften. Den engelske jagerskvadronen nr. 263 under ledelse av J.W. Donaldson, landet på Lesjaskogsvannet 23. april. Innsjøen er vel 10 kilometer lang og isen lå fremdeles ganske tykk. Det ble brøytet en landingsstripe på 750 meter av lokale krefter. 18 fly av typen Gloster Gladiator skulle ha denne innsjøen som base. Tidlig på morgenen 24. skulle flyene ut på oppdrag. Problemene tårnet seg umiddelbart opp. I løpet av natten hadde hjulene på flyene frosset fast i isen. Oljen i motorene var i tillegg også frosset, og de engelske startbatteriene var ikke kalibrert for slike vinterforhold. Det måtte betydelig norsk hjelp til for å få de to første flyene i luften. Klokken fem om morgenen var de i luften og møtte tyske Heinkel 115-bombere. Ett av de tyske flyene ble skutt ned. Senere på morgenen startet tyskerne å bombe innsjøen. Utover dagen kom flere av flyene i luften, og det ble flydd hele 40 oppdrag fra Lesjaskogsvannet. To tyske fly ble skutt ned og 37 skadet. 26. april ble flyene som var igjen, fem stykker, beordret til Setnesmoen ved Åndalsnes. På denne ekserserplassen var det plass nok til å ta imot de små jagerne. Det ble flydd noen oppdrag denne dagen, men med dette ble det slutt for RAFs innsats i felttoget i Sør- Norge.
På Kvam braket det løs klokken halv tolv på formiddagen 25. april. Britene hadde forskanset seg i gode stillinger foran Kvam og på øya Viksøy som ligger midt i Lågen. Herfra dekket de veien inn mot Kvam svært godt. De var nå utstyrt med fem panservernskanoner av litt grovere kaliber. I løpet av dagen
utspant det seg harde kamper. Tyskerne presset på, og engelskmennene svarte med geværer og kanonild. Flere tyske stridsvogner ble slått ut, og tyskerne måtte sette inn alt de hadde av artilleri for å presse de engelske soldatene tilbake. De slåss hele dagen. Tyskerne forsøkte enda en gang å omgå stillingene i høyden uten å lykkes i særlig grad. Likevel tok tyskerne meter for meter ved hjelp av artilleriet sitt. Den første dagen av slaget hadde påført de britiske styrkene 89 falne mot tyskernes fire. Neste dag startet med et kraftig artilleriangrep på de engelske stillingene. Samtidig prøvde tyskerne å omgå stillingene på østsiden, og situasjonen ble etter hvert helt håpløs for britene. Utover dagen klarte tyskerne å nedkjempe og bryte igjennom stillingene på flere steder. To stridsvogner klarte å komme helt inn til Kvam før de ble uskadeliggjort av de britiske
kanonene. Sent på kvelden fikk de britiske styrkene ordre om å trekke seg ut klokken elleve. Dette viste seg å være for sent, ettersom tyskerne var kommet altfor lang i sin fremrykning. Britene trakk seg derfor hurtig tilbake og atter en gang klarte de å unngå å bli utslettet av Pellengahrs soldater.
På morgenen den 26. april hadde general Ruge et møte med den britiske sjefen for de engelske styrkene sør for Trondheim, generalmajor P.G.T. Paget. De norske styrkene i området var nå så å si slått ut og kunne gi liten eller ingen motstand mot de fremrykkende tyskerne. De eneste stridsdyktige soldatene i området var de engelske. Ruge bestemte derfor at de få norske avdelingene som var igjen skulle legges under britisk kommando. Det hele var nå opp til engelskmennene.
Gruppe Dahl i Gausdal kjempet en desperat oppholdende strid mot de overlegne tyske styrkene. Det siste håpet om å kunne gjenforene dem med de engelske og norske styrkene ved Kjørem to kilometer vest for Kvam, var å gi tyskerne motstand så lenge som mulig. På dette tidspunktet hadde Gruppe Fischer i Østerdalen tatt Tynset og kunne nå utgjøre en trussel mot de allierte styrkene ved Dombås og sørover. De engelske soldatene gikk i stilling ved Kjørem. Om morgenen 27. april angrep tyskerne stillingene med voldsom kraft. Tyskerne slet veldig for å komme igjennom de engelske stillingene, og en stund så det ut som om de ikke skulle klare verken frontal- eller flankeangrep. Men
til slutt utgjorde stridsvogner og artilleri forskjellen, som det så ofte hadde gjort ved de foregående slagene. En kraftig brann i skogen gjorde at de engelske stillingene måtte trekke seg ut, og da var tyskerne raske med å bryte igjennom. Britene greide ikke ta tilbake stillingene. Linjen var brutt, og tyskerne presset på. Da engelskmennene rykket tilbake, ble de overrasket av tyske maskingeværtropper som hadde klart å komme rundt på venstreflanken. De gjorde stort innhogg i de engelske rekkene, og etter en kaotisk tilbaketrekning var det bare halvparten av styrken tilbake. Britene mistet nesten 300 mann ved Kjørem.
Neste stilling var ved Otta drøyt en mil nord for Kjørem. Stillingene ved Otta, var gode. Soldatene lå godt nedgravd da tyskerne startet med artilleriangrepet på morgenen. Etter et relativt langt bombardement der også fly bombet stillingene, var de aller fleste forsvarerne i god behold. Da angrep tyske infanterister og stridsvogner. En enkelt panservernkanon slo ut hele tre av stridsvognene på vei inn mot Otta. I tillegg slo en britisk soldat ut en stridsvogn med en antistridsvognsrifle slik at den ble stående og sperre veien inn mot stedet. Sent utover på kvelden ble det gitt ordre om retrett. En av avdelingene, Armitages kompani, fikk ikke denne ordren, og forsto først veldig sent at de skulle trekke tilbake. Det gjorde retretten for de andre betydelig lettere. Etter at tyskerne var slått tilbake etter et kraftig angrep, brukte tyskerne en del tid til å omgruppere. Denne tiden utnyttet Armitages-kompaniet til sin fordel.
28. april var det slutt, ikke bare i Otta, men også for den organiserte motstanden i Sør-Norge. Dagen før hadde Paget mottatt et telegram fra England om at Sør-Norge skulle evakueres. Ordren gikk ut på å trekke seg tilbake til Åndalsnes og bli evakuert av marinefartøyer 30. april. For Ruge var dette et veldig nederlag. Regjeringen hadde lyttet til Ruge om å drive oppholdende strid fram til de allierte kom til unnsetning. Nå var alt tapt. Dette var en politisk og ikke militær beslutning. Til tross for skuffelsen, lovet Ruge å hjelpe engelskmennene med evakueringen. De britiske styrkene rykket hurtig nedover mot Åndalsnes der de britiske skipene kom inn om natten 30. april.
Nordmennene holdt tyskerne på avstand. Gullbeholdningen, regjeringen, kongen og kronprinsen var allerede evakuert fra Molde dagen før av den britiske krysseren HMS Glasgow, og nå gjensto bare de britiske soldatene. Under heftig bombeangrep ble de aller fleste engelskmennene hentet ut. General Otto Ruge ble også evakuert til Tromsø. 1869 engelske soldater mistet livet i kampene i Norge. Over 1300 av dem ble drept i Gudbrandsdalen. Kampen måtte nå fortsette i Nord- Norge.