Veien til Gaugamela
Aleksanders felttog mot Perserriket 334–331 f.Kr.
Men så kom Filips tragedie. Høsten 336 ble han myrdet under en bryllupsfeiring i Makedonia. Mannen bak ugjerningen var en forsmådd elsker. Mye tydet på at morderen hadde fått hjelp av andre til å utføre sin udåd, og det gikk rykter om at Aleksander var innblandet, men dette lot seg ikke bevise. Andre rykter la skylden på perserne.
Nå ble den 20 år gamle Aleksander straks utropt til konge, men som vanlig ved makedonske tronskifter ble den nye kongens posisjon truet av både hjemlige rivaler og ytre fiender. Grekerne gjorde opprør med en gang de hørte at den fryktede Filip var erstattet av jyplingen Aleksander, og i nord og vest begynte de krigerske stammefolkene igjen å røre på seg.
Men motstanderne hadde undervurdert Aleksander. Han var oppdratt i en brutal krigerkultur og hadde under oppveksten ved det makedonske hoffet flere ganger opplevd vold og drap på nært hold. Allerede som 16-åring ledet han et felttog mot et opprørsk stammefolk. To år senere ga faren ham kommandoen over det makedonske kavaleriet i slaget ved Khaironeia. Aleksander viste seg tilliten verdig ved å lede sine ryttere i et voldsomt angrep som splittet fiendens slaglinje og isolerte tebanerne fra sine greske forbundsfeller, mens faren ledet det tunge makedonske infanteriet til seier på motsatt fløy.
Aleksander viste seg som en handlekraftig konge. Hans makedonske rivaler ble uskadeliggjort én etter én, samtidig ledet han hæren i et par raske felttog som kuet både stammefolkene i nord og grekerne i sør. På under to år sikret han sin posisjon i Hellas og Makedonia og flyttet nordgrensen av sitt kongerike helt til opp til Donau, slik at han allerede rådde over et større landområde enn faren hadde gjort.
Alt tyder på at Aleksander var besatt av å vinne ære og berømmelse i enda større grad enn faren. Forbildet var selveste Akilles, den fremste av de greske heltene i Homers epos Iliaden. Da den 22 år gamle Aleksander våren 334 seilte over Hellesponten for å angripe Perserriket, satte han først kursen mot ruinene av det gamle Troja, åstedet for hendelsene Homer skildret. Her besøkte han det som skulle være Akilles' grav, og ofret i gudinnen Atenes tempel. Så ledet han sine menn østover på jakt etter persernes hærstyrker.
Sammen med de troppene Filip hadde sendt over Hellesponten to år før under kommando av den erfarne gamle generalen Parmenion, rådde Aleksander over en styrke på bortimot 50 000 mann, hvorav omtrent 6000 var kavaleri.
Aleksander møtte hærstyrkene til de persiske guvernørene i Lilleasia i et voldsomt slag ved elven Granikos, nær Hellesponten. Han red som vanlig i første linje og kom personlig i nærkamp med de persiske guvernørene. En av perserne rettet et så kraftig sverdhugg mot Aleksander at den unge kongens hjelm sprakk. I neste øyeblikk red guvernøren Spithridates mot Aleksander for å hugge ham ned bakfra, men en makedonsk veteran ilte til og kappet av perserens arm med et voldsomt sverdhugg. Flere av de persiske guvernørene ble drept i denne kampen med Aleksander og hans følgesvenn-kavaleri. Uten sine ledere mistet guvernørenes hær motet og flyktet. Bare noen tusen greske leiesoldater som hadde latt seg hyre av perserne, fortsatte å kjempe. De fleste av dem ble hugget ned, resten sendte Aleksander til slavearbeid i gruvene i Makedonia som straff for deres forræderi.
Seieren åpnet veien gjennom Lilleasia. Makedonerne marsjerte sørover langs kysten og inntok den ene byen etter den andre, deretter fortsatte de innover i landet til byen Gordion før de på nytt satte kursen sørover
«EN AV PERSERNE RETTET ET SÅ KRAFTIG SVERDHUGG MOT ALEKSANDER AT DEN UNGE KONGENS HJELM SPRAKK. I NESTE ØYEBLIKK RED GUVERNØREN SPITHRIDATES MOT ALEKSANDER FOR Å HUGGE HAM NED BAKFRA, MEN EN MAKEDONSK VETERAN ILTE TIL OG KAPPET AV PERSERENS ARM MED ET VOLDSOMT SVERDHUGG.»
mot hjertet av Persia. I løpet av et år hadde Aleksander gjort seg til herre over det meste av Lilleasia.
Men han hadde fortsatt ikke møtt storkongens egen hær.
Høsten 333 ledet Aleksander sine menn inn i Syria. Han var på vei sørover langs kysten da han plutselig fikk melding om at storkongen selv, Dareios III, hadde krysset et fjellpass lenger nord med en stor hær, kanskje flere hundre tusen mann. Perserne sto nå mellom makedonerne og hjemlandet. Med den eneste gode retrettmuligheten sperret ville et nederlag få katastrofale følger for Aleksander. Likevel nølte han ikke med å gå til angrep.
Prinsessen og halve kongeriket
Slaget ble utkjempet langs elven Pinaros nær en liten by kalt Issos. Slagmarken var avgrenset av fjell i øst og av Middelhavet i vest.
Igjen red Aleksander i spissen for sine følgesvenn-kavalerister i et voldsomt angrep som brøt gjennom persernes venstre fløy. Så satte han kursen rett mot storkonge Dareios som sto i en rikt utsmykket vogn nær midten av persernes linjer.
Da Dareios så Aleksander komme ridende mot seg gjennom slagtummelen, fant han ut at det var best å komme seg unna så fort som mulig. Storkongens flukt førte til at perserne mistet motet, og snart gikk hele den svære hæren i oppløsning. Aleksanders kavalerister slaktet ned flere tusen av de flyktende persere og deres allierte før mørket senket seg over slagmarken. I persernes leir fant makedonerne storkongens mor, hans kone, hans seks år gamle sønn og hele storkongens harem (ifølge ryktene hadde han en haremskvinne for hver av årets dager). Aleksander behandlet kongefamilien med respekt og skal ha utviklet et spesielt godt forhold til sin fiendes mor.
Men Dareios hadde fremdeles en sterk flåte som truet makedonernes forbindelseslinjer og kunne oppmuntre grekerne til å gjøre opprør. Derfor fortsatte ikke Aleksander forfølgelsen av den flyktende storkongen, men marsjerte i stedet sørover langs kysten av Fønikia, dagens Libanon. Målet var havnebyene som var baser for den persiske flåten. Uten disse havnebyene kunne ikke flåten fortsette å fungere. Mens Aleksander var opptatt med dette, skyndte Dareios seg tilbake til Babylon for å samle en ny hær.
Erobringen av kyststripen tok lengre tid enn Alexander hadde tenkt seg. Den mektige byen Tyros nektet å bøye seg for makedonerkongen og ble først inntatt etter en beleiring som varte i hele sju måneder og kostet makedonerne store tap. Men etter at Tyros falt, gikk mesteparten av den persiske flåten over til Aleksander. Fra Tyros marsjerte han videre sørover og stormet byen Gaza etter en ny vanskelig beleiring.
Så ledet han sine tropper inn i Egypt. Egypterne hadde flere ganger gjort opprør mot perserne og klarte i lange perioder å hevde sin uavhengighet fra storkongen, men noen få år før Aleksanders ankomst hadde perserne igjen lagt landet under seg og straffet opprørerne hardt. Derfor hyllet egypterne ham som en befrier. Den persiske garnisonen gjorde ingen nevneverdig motstand, og Aleksander kunne snart la seg utnevne til farao. Under oppholdet i Egypt grunnla han byen Alexandria som skulle komme til å bli en av de viktigste byene ved Middelhavet. Aleksander besøkte også det berømte orakelet i Siwa- oasen der han ble hilst som en gud. Han hevdet selv at han var Zevs sønn, og hans senere oppførsler tyder på at han faktisk trodde at han var en gud.
Etter erobringen av Egypt og Middelhavskysten hadde Aleksander ryggen
fri og kunne sette kursen mot øst for å ta det endelige oppgjøret med storkongen. Det hadde nå gått nesten to år siden slaget ved Issos, så Dareios hadde hatt god tid til stable på beina en ny hær. Denne hæren var antakelig minst like stor som den forrige og betydelig større enn Aleksanders hær.
Sommeren 331 var Aleksander tilbake i Tyros på den libanesiske kysten. Her forberedte han det kommende felttoget østover mot Mesopotamia og hjertet av Perserriket. Omtrent på dette tidspunktet mottok han et svært sjenerøst fredstilbud fra Dareios: Storkongen var villig til å gi Aleksander alt land vest for elven Eufrat samt sin eldste datter til hustru. Dessuten skulle makedonerkongen få 30 000 talenter, en enorm pengesum, som løsepenger for resten av den persiske kongefamilien. Aleksander ble altså tilbudt prinsessen og halve kongeriket for å stoppe sin erobringsferd. Det ble senere fortalt at Parmenion, den
fremste av de makedonske generalene, sa at hvis han hadde vært Aleksander, så ville han ha godtatt Dareios' fredstilbud, hvorpå Aleksander svarte at det ville han også ha gjort – hvis han var Parmenion. Aleksander avslo arrogant storkongens tilbud. Dareios fikk beskjed om at han ikke kunne forhandle som Aleksanders likemann, for Aleksander var nå den nye kongen av Asia. Dareios måtte enten underkaste seg totalt eller slåss.
Så ledet Alekander sine menn ut fra Tyros. Marsjen gikk mot nord og øst gjennom Syria via Damaskus til elven Eufrat, der en fortropp hadde bygget broer så hæren kunne krysse elven uten problemer. I stedet for nå å sette kursen sørover gjennom Mesopotamia til Babylon, slik perserne nok hadde ventet, fortsatte Aleksander østover mot elven Tigris. Her var landet mer fruktbart enn lenger sør, noe som ville gjøre det lettere å fø soldatene og hestene.
Under den over 40 mil lange marsjen fra Eufrat til Tigris ble den makedonske hæren stadig holdt under oppsikt av persiske ryttere. Nå og da brøt det ut små sammenstøt mellom det persiske kavaleriet og den makedonske fortroppen. Noen av perserne ble tatt til fange og straks forhørt. Slik fikk Aleksander vite at Dareios' kjempehær var på vei nordover fra Babylon mot byen Arbela (Erbil), et stykke øst for Tigris.
Aleksanders hær krysset Tigris like nord
for der hvor byen Mosul nå ligger. Det hadde kommet meldinger om at Dareios ville prøve å hindre Aleksander i å krysse elven, men de persiske kavaleristene som ventet på østbredden, forsvant så snart makedonerne satte fot på deres side av elven. Aleksander var heldig som ikke møtte motstand her, for vadestedet var dypt og strømmen stri, så det var vanskelig og anstrengende for soldatene hans å komme over. Etter at alle var over elven, lot Aleksander hæren hvile i et par dager.
Hærene på Gaugamela-sletten
Omtrent klokka ni om kvelden den 20. september 331 gled en svart skygge inn foran månen. Både makedonere og persere stirret mot himmelen og undret seg over hva dette betydde. At måneformørkelsen var et tegn fra gudene, var noe de fleste tok for gitt, men spørsmålet var hvordan det skulle tolkes. Aleksanders egen spåmann var rask til å forsikre makedonerne om at formørkelsen varslet persernes undergang, og at det avgjørende slaget ville bli utkjempet i løpet av inneværende måned. Samme kveld fortsatte makedonerne marsjen østover på jakt etter Dareios' hær. Noen dager senere meldte fortroppen at de hadde funnet perserhæren, men ved nærmere ettersyn viste det seg at det bare dreide seg om rundt 1000 av storkongens ryttere. Den lille persiske styrken slo retrett straks makedonerne nærmet seg. Aleksander ledet forfølgelsen i spissen for sitt kavaleri og klarte å fange noen av perserne.
Fangene fortalte at den persiske hæren befant seg like i nærheten, ved landsbyen Gaugamela. Aleksander slo nå leir og lot troppene sine hvile i fire dager før han fortsatte framrykningen med stor forsiktighet.
Natten til 30. september stilte han sine soldater opp i slagorden og ledet dem over åsene som skilte dem fra fienden. Ved daggry marsjerte makedonerne over den siste åsryggen og kunne se Gaugamela-sletten under seg. Der sto den persiske hæren. Det må ha vært et skremmende syn, ikke minst på grunn av den enorme kavaleristyrken Dareios hadde samlet fra de østlige delene av riket sitt. Ingen av makedonerne hadde noensinne sett så mange ryttere. Det kan ha vært over 30 000 av dem. Aleksanders kavaleri talte til sammenlikning bare 7000 mann.
Blant Dareios' kavalerister var skytiske stammefolk fra de sentralasiatiske steppene som var mestere i å skyte med pil og bue fra hesteryggen. Der var tungt kavaleri fra de fruktbare fjelldalene i Baktria i det nordlige Afghanistan, kjent for sine sterke hester, fryktede hyrkaniere fra sørbredden av Det kaspiske hav og indiske ryttere fra landene langs Indus langt mot øst. I tillegg til disse kom det persiske og mediske kavaleriet, kremen av storkongens hær. Vanligvis brukte perserne og mederne kastespyd i kamp, men Dareios hadde også begynt å innføre lanser og sverd etter mønster av det makedonske kavaleriet. En del av disse kavaleristene var godt beskyttet av nesten heldekkende rustninger.
Foruten det vanlige kavaleriet hadde Dareios tatt fram et våpen med lange tradisjoner i Midtøsten: 200 stridsvogner trukket av hester. Disse vognene hadde lange skarpe ljåer stikkende ut fra hjulakslene for å kappe opp fiendene når de passerte. Slike stridsvogner hadde lenge vært regnet for avleggs fordi vanlig kavaleri var langt mer fleksibelt og ikke så avhengig av jevnt underlag på slagmarken. Da Dareios likevel tok stridsvognene fram igjen, var det antakelig fordi han håpet at de kunne lage åpninger i Aleksanders formasjoner, åpninger hans tallrike kavaleri kunne utnytte. Stridsvognene ville også kunne skremme makedonerne som ikke var vant til dem.
I tillegg til stridsvognene hadde Dareios 15 elefanter som hans indiske tropper hadde tatt med seg. Disse kan også ha vært tenkt som et skremselsvåpen, men det er usikkert hvilken rolle de hadde Dareios' slagplan. De var sannsynligvis for dårlig trent til å ta sin plass foran slaglinjen.
Bak kavaleriet og stridsvognene sto storkongens fotsoldater. Deres styrke var først og fremst tallmessig. Det er liten tvil om at de var flere ganger så mange som Aleksanders menn. De fleste anslag ligger på over 100 000. Likevel var Dareios' fotsoldater neppe tiltenkt noen betydelig rolle i slaget. De aller fleste av dem tilhørte løst organiserte skarer fra alle hjørner av det vidstrakte Perserriket og kunne på ingen måte måle seg med den makedonske falanksen.
Aleksander fikk seg antakelig en støkk da han så størrelsen på Dareios' styrker, og ikke minst det tallrike kavaleriet. Han
«ALEKSANDER FIKK SEG ANTAKELIG EN STØKK DA HAN SÅ STØRRELSEN PÅ DAREIOS’ STYRKER, OG IKKE MINST DET TALLRIKE KAVALERIET. HAN TILKALTE SINE FREMSTE OFFISERER FOR Å HØRE DERES MENING OM HVA HAN BURDE GJØRE NÅ. I TIDLIGERE SLAG HADDE HAN ANGREPET NESTEN MED DET SAMME HAN FIKK ØYE PÅ FIENDEN, MEN DENNE GANGEN VAR HAN MER FORSIKTIG.»
tilkalte sine fremste offiserer for å høre deres mening om hva han burde gjøre nå. I tidligere slag hadde han angrepet nesten med det samme han fikk øye på fienden, men denne gangen var han mer forsiktig. Den erfarne Parmenion rådet ham til å foreta en skikkelig rekognosering før han gikk til angrep, i tilfelle perserne hadde laget skjulte feller på slagmarken, og Aleksander bestemte seg for å følge rådet. Han tok med seg noen av sine følgesvenn-kavalerister samt en del av det lette infanteriet og red av gårde for å se nærmere på slagmarken og persernes posisjoner. Det viste seg at perserne hadde jevnet ut marken over et stort område for å gjøre det lettere for stridsvognene og kavaleriet å bevege seg. Aleksander merket seg også hvordan Dareios hadde stilt opp hæren sin. Perserne visste at Aleksander og følgesvenn-kavaleriet alltid stilte opp på høyre fløy av den makedonske slaglinjen fordi dette ble regnet for den mest ærefulle posisjonen. Dareios hadde derfor plassert de fleste av stridsvognene og det beste kavaleriet på sin venstre fløy for å møte makedonerkongens angrep. Det var også åpenbart at den persiske slaglinjen var mye lengre enn Aleksanders. Dermed kunne perserne svinge rundt Aleksanders flanker og omringe ham.
Etter rekognoseringen lot Aleksander sine menn hvile resten av dagen. Om kvelden samlet han offiserene til et nytt krigsråd for å informere dem om sine planer for slaget som skulle finne sted neste dag, 1. oktober. Ifølge den gresk-romerske historikeren Arrianus sa Aleksander til sine offiserer at han ikke trengte å inspirere dem med sine ord, for den tapperhet de hadde vist i tidligere slag og bedriftene de allerede hadde utført, var inspirasjon nok. Det eneste han ba om, var at hver og en skulle oppildne sine menn til å yte sitt ytterste, for denne gangen kjempet de ikke bare om Syria, Fønikia eller Egypt. Det som nå skulle avgjøres, var hvem som skulle herske over hele Asia. Alle måtte bevare selvkontrollen i det avgjørende øyeblikk og rykke fram i stillhet når det var påkrevet, men i det rette øyeblikket måtte de gi fra seg et gjallende rop og deretter brøle ut krigsropet sitt for å sette skrekk i fienden. Alle måtte adlyde ordre raskt og si dem videre til sine menn uten å nøle. Til slutt minnet han dem om at hvis én mann sviktet, kunne han sette alle i fare, men hvis hver eneste en av dem gjorde sitt beste, ville de alle være med på å bidra til seier. Det fortelles at den kvelden ofret Aleksander til Fobos, fryktens gud. Vi kan regne med at han ba om at frykten skulle gripe perserne under det kommende slaget, men la hans egne makedonere være i fred.
Ifølge Arrianus gikk Parmenion til Aleksanders telt og oppfordret ham til å overraske perserne med et nattangrep. Et plutselig angrep i ly av mørket kunne skape panikk hos Dareios' menn, og da ville deres store antall være uten betydning. Aleksander skal ha svart at det var under hans verdighet å stjele seieren på den måten, han ville vinne åpent og ærlig, uten lureri. Det var viktig for Aleksander å vinne på en måte som tydelig