Slaget ved Gaugamela
Første fase: Aleksanders sideforskyvning og stridsvognenes angrep
demonstrerte at han var Dareios' overmann, for da ville det være lettere å overta rollen som konge av Asia. Praktiske militære hensyn kan også ha påvirket beslutningen. I mørket skjer det lett uforutsette ting som kan skape like stor forvirring hos angriperne som hos de angrepne. I dagslys ville makedonernes trening og disiplin komme mer til sin rett.
Men perserne skal ha fryktet et nattangrep og holdt seg derfor våkne. Historikeren Arrianus, som selv var general, mente at det å stå oppstilt i mørket og vente i time etter time på et angrep som aldri kom, må ha vært svært ødeleggende for persernes kampmoral. Makedonerne fikk etter alt å dømme langt bedre hvile natten før slaget.
De siste forberedelser
Da sola steg opp over horisonten i øst, lå Aleksander i dyp søvn, forteller flere av antikkens historikere. Ifølge dem hadde han ligget våken til langt på natt mens han tenkte gjennom sine planer for det kommende slaget. Han sovnet først da det nesten var morgen, men da skal han til gjengjeld ha sovet godt. Mens sola steg høyere og høyere på himmelen og den persiske hæren når som helst kunne angripe, var de makedonske offiserene i villrede om hva de skulle gjøre. Til slutt gikk Parmenion inn i Aleksanders telt og vekket ham. Da han ble spurt om hvordan han kunne sove så godt når han hadde et stort og viktig slag foran seg, svarte Aleksander at han hadde vært nervøs så lenge Dareios trakk seg tilbake og unngikk kamp, for da kunne krigen trekke i langdrag, men nå som det hele skulle avgjøres med ett stort slag, følte han seg trygg på at alt ville gå bra. Aleksander iførte seg rustning og grep sine våpen. Brystharnisket besto av doble plater med hardnet lin og var en del av byttet makedonerne hadde tatt etter slaget ved Issos. Over rustningen bar han en elegant kappe, en gave fra Rhodos. Sverdet som hang i beltet, skal ha vært forbløffende lett samtidig som det var svært godt herdet. Han tok med seg hjelmen, men ventet med å sette den på. Den var av jern, men strålte som rent sølv. Hjelmbusken var hvit som snø.
Nå ledet Aleksander sine menn ned på sletten der perserne ventet. I utgangspunktet kunne slagoppstillingen hans minne om den han hadde brukt i sine tidligere slag. Han hadde lært den av sin far, som i sin tur var inspirert av den tebanske feltherren Epaminondas. Hovedprinsippet var å konsentrere de sterkeste avdelingene på den ene fløyen, vanligvis den høyre, slik at den kunne bryte igjennom fiendens linjer, mens resten av linjen holdt igjen. Dette ble kalt den skrå slagorden.
Aleksander plasserte som vanlig den makedonske falanksen i midten av linjen, 10 000 mann i kompakte blokker med 5 meter lange lanser strittende. Til høyre for den regulære falanksen sto de 3000 hypaspistene, «skjoldbærerne», eliten av Aleksanders infanteri. De var antakelig bevæpnet omtrent som falangistene, men hadde litt bedre utstyr og mer allsidig trening. Til høyre for skjoldbærerne sto selve spydspissen i den makedonske hæren: Aleksander og følgesvenn-kavaleriet, omtrent 2000 ryttere med brystharnisk, hjelmer og lange lanser. Til sammen utgjorde skjoldbærerne og følgesvenn-kavaleriet tyngdepunktet i Aleksanders skrå slagorden.
På motsatt fløy stod Parmenion med kavaleriet fra Thessalia. Disse fremragende rytterne fra det nordlige Hellas skal ha vært fullt på høyde med følgesvenn-kavaleriet. Som i tidligere slag var Parmenions oppgave å oppholde så stor del av fiendens hær som mulig mens Aleksander utførte det avgjørende angrepet.
Så langt fulgte Aleksander sin vanlige oppstilling, men utover dette hadde han tenkt ut en rekke tiltak som skulle oppveie persernes tallmessige overlegenhet. For det første stilte han opp en ny falanks av greske allierte og leietropper et stykke bak den makedonske falanksen. Dersom det persiske kavaleriet red rundt Aleksanders korte frontlinje for å angripe bakfra, kunne denne andre linjen vende om og møte angrepet. Foran og ved siden av begge fløyene plasserte Aleksander lettbevæpnede fotsoldater som bueskyttere, spydkastere og slyngekastere samt en rekke avdelinger med lett kavaleri. Disse avdelingene skulle skjerme eliteavdelingene som skjoldbærerne og følgesvenn-kavaleriet. Dersom de ble hardt presset, kunne de lette troppene på flankene svinge bakover og danne en forbindelse mellom de to falanksene slik at Aleksanders slagformasjon ble til et stort rektangel som kunne møte angrep fra alle kanter.
Før slaget begynte, red Aleksander barhodet langs linjene og oppmuntret troppene. På motsatt side av slagmarken sto Dareios i sin staselige stridsvogn og studerte makedonernes formasjoner. Ifølge historikeren Diodorus hadde Dareios gjort seg bemerket som en tapper kriger i tiden før han ble storkonge, blant annet ved å vinne en tvekamp mot en lokal slåsskjempe under et felttog langs sørkysten av Det kaspiske hav. En annen historiker, grekeren Plutark, forteller at Dareios var en høy og flott mann. Vi har også et bilde – den berømte romerske mosaikken fra Pompeii -- som viser ham høyreist og slank med mørkt hår og skjegg. Denne mosaikken bygger sannsynligvis på et tapt maleri fra Aleksanders tid.
Dareios hadde plassert seg like til venstre for midten av den persiske slaglinjen sammen med noen av de beste soldatene sine. Her sto det 1000 mann sterke kongelige kavaleriet som hadde hederstittelen «kongens slektninger». Her sto også de beste av hans persiske fotsoldater, de såkalte «eplebærerne», iført kostelige drakter og bevæpnet med lange spyd samt pil og bue. Navnet hadde de fått fordi spydene deres hadde forgylte epleformede motvekter på enden. Dette var antakelig etterfølgerne til «de ti tusen udødelige» som hadde gjort seg berømt under tidligere perserkonger. Ved siden av det kongelige kavaleriet og eplebærerne sto omtrent 2000 tungt pansrede greske leiesoldater, antakelig de eneste fotsoldatene i Dareios' hær som kunne gi den makedonske falanksen skikkelig kamp.
Da Aleksander var ferdig med å oppmuntre
sine menn, inntok han sin faste posisjon på høyre fløy. Han ga ordre om at framrykningen skulle begynne. Til nå hadde han ridd på en av sine reservehester fordi han ville spare sin aldrende favoritt, den svarte hingsten Bukefalos, men da framrykningen startet, red han på Bukefalos.
Slaget om Asia
Marsjerende føtter og hestehover fikk støvet til å virvle opp fra den tørre sletten, og de kjempende ble innhyllet i tette støvskyer. Ingen av dem som deltok i slaget hadde nå full oversikt over hærenes bevegelser. Ved å sette sammen de forskjellige detaljene fra ulike kilder er det likevel mulig å danne et visst inntrykk av hvordan slaget sannsynligvis ble utkjempet.
I stedet for å marsjere rett mot perserne ledet Aleksander sin hær på skrå mot høyre, med den høyre fløyen framskutt nærmest fienden. Dareios svarte med å sideforskyve sin hær parallelt med Aleksanders. De lettbevæpnede troppene som skjermet Aleksanders slaglinje, kom snart i kamp med sine persiske motparter, og piler, kastespyd og slyngekasternes steiner fløy gjennom luften i tette, dødbringende skurer.
Imens fortsatte makedonernes marsj mot høyre. Da de begynte å nærme seg kanten av det området perserne hadde jevnet ut for stridsvognene, fant Dareios ut at han måtte gjøre noe. Bessus, sjefen for persernes venstre fløy, fikk ordre om å sende en del av sitt kavaleri rundt Aleksanders høyre flanke for å stoppe marsjen mot det ulendte terrenget. Omtrent samtidig ga Dareios' sine stridsvogner ordre om å gå til angrep.
Nå begynte slaget for alvor. Stridsvognene rullet fram i rasende fart med de virvlende ljåene stikkende ut fra hjulakslene, men Aleksanders menn var forberedt. De lettbevæpnede troppene som var plassert foran falanksen, kastet spyd på hestene som trakk vognene, og drepte mange av dem. I andre tilfeller klarte makedonerne å gripe seletøyet og rive perserne ned fra vognene. Andre kilder forteller at Aleksanders falangister slo på skjoldene sine og laget en fryktelig larm som skremte mange av hestene slik at de vendte om og braste inn i sine egne linjer med vognene på slep. Noen av stridsvognene nådde likevel fram til Aleksanders slaglinje, men makedonerne dannet åpne korridorer i falanksen der vognene rullet gjennom uten å gjøre stor skade. Bak linjene ble vognførerne overmannet av noen av skjoldbærerne og følgesvenn-kavaleriets væpnere.
Selv om stridsvognenes angrep mislyktes, var de ikke helt uten virkning. Det finnes malende beskrivelser av hva som skjedde der makedonerne ikke kom seg unna i tide. Disse beskrivelsene kan ha bygget på øyenvitneskildringer fra makedonere som deltok i slaget. En beskrev hvordan ljåene skar tvers gjennom makedonernes skjold og kappet av både armer, bein og hoder. En annen fortalte at avkappede kroppsdeler lå på bakken der vognene hadde passert.
Samtidig raste en voldsom kavalerikamp på Aleksanders høyre fløy. Persergeneralen Bessus sendte fram sine skarer av skytere og baktrere i en serie angrep som truet med å overmanne de fåtallige greske og makedonske rytterne. Mange av skyterne skal ha vært godt pansret, noe som ga dem et klart overtak i nærkampen med Aleksanders lette kavaleri. Makedonerne og grekerne led store tap og ble presset tilbake. En stund var det fare for at massene av baktrere og skytere skulle kjempe seg helt rundt Aleksanders høyre fløy og angripe bakfra, men et godt timet angrep av tusen lette makedonske kavalerister med lange lanser stabiliserte situasjonen. Sannsynligvis løp dessuten Aleksanders lette infanteri inn blant hestene og bidro til å holde Bessus' ryttere i sjakk. Aleksander ledet personlig sine tropper i disse kampene. Han skal ha gitt ordre om flere motangrep og oppildnet dem som trakk seg tilbake til å angripe på nytt. Hele tiden holdt han sitt følgesvennkavaleri i reserve for å spare det til tiden var inne for å gi perserne nådestøtet.
På motsatt ende av slagmarken kjempet Parmenions menn en desperat kamp mot styrkene til Mazaios, satrapen av Babylon, som kommanderte Dareios' høyre fløy. Mazaios rådde over en overveldende kavaleristyrke, flere ganger så mange som Parmenions ryttere. Mazaios hadde også 50 stridsvogner, og han brukte dem langt bedre enn storkongen, for mens Dareios etter alt å dømme hadde sendt sine 150 stridsvogner i angrep uten støtte, lot Mazaios sine ryttere angripe sammen med stridsvognene. Dette må ha gjort det nesten umulig for Parmenions lette infanteri å løpe inn mellom vognene og angripe vognførerne slik det hadde blitt gjort på motsatt fløy. Dermed kan flere av stridsvognene ha truffet Parmenions slaglinjer, og det er mulig at beskrivelsene av stridsvognenes grufulle virkning stammer herfra.
Uansett hadde Parmenions menn store problemer med å holde stand mot Mazaios' voldsomme angrep, og mange av makedonerne og deres allierte falt her. Situasjonen ble snart kritisk for Parmenion. Ikke bare truet Mazaios' rytterskarer med å omringe ham, Mazaios hadde også sendt omtrent 3000 mann forbi Parmenions flanke for å angripe den lille styrken som voktet makedonernes tren og persiske fanger tatt i tidligere sammenstøt. Her fikk perserne lett spill. Vaktstyrken ble nådeløst slaktet ned og fangene ble befridd, og så gikk de i gang med å plyndre trenet.
På Aleksanders del av slagmarken fortsatte den intense kampen mellom Bessus' ryttere og Aleksanders lette kavaleri og infanteri. Så langt hadde Aleksander holdt følgesvenn-kavaleriet utenfor striden, men snart øynet han muligheten han hadde ventet på. Etter hvert som den ene etter den andre av Bessus' kavalerienheter red av gårde for å angripe makedonernes høyre fløy, oppsto det en åpning i persernes slaglinje. Her var Aleksanders mulighet, og han var rask til å svinge sine tropper mot åpningen. Følgesvenn-kavaleriet, skjoldbærerne og falanksen rykket nå fram i en svær plogformasjon med Aleksander og følgesvenn-kavaleriet i spissen. De 2000 følgesvenn-kavaleristene med blanke hjelmer,
flagrende kapper og skarpe lanser feide over slagmarken og brøytet seg inn i Dareios' slaglinje. Idet Aleksander og hans menn red inn blant perserne, stakk de lansene sine rett i ansiktene deres. Denne brutale kampteknikken satte skrekk i Dareios' menn.
Like etter kom skjoldbærerne og falanksen ut av støvskyene i tette formasjoner. De makedonske fotsoldatene senket sine spisse lanser, og alle skrek ut krigsropet «alalalalai!». Så gjøv de løs på perserne. Det er vanskelig å forestille seg hvordan noen kan ha hatt mot til å bli stående når de lange lansenes jernspisser kom mot dem som en tett skog av dødbringende metall.
Snart begynte persernes rekker å gå i oppløsning, og mange flyktet i panikk. Nå ledet Aleksander sine menn mot midten av den persiske slaglinjen, der Dareios befant seg. Plutark forteller at Aleksander på lang avstand fikk øye på storkongen som sto i den høye vognen bak rekkene av det flott utstyrte kongelige persiske kavaleriet, «kongens slektninger». Straks begynte Aleksander og hans følgesvenn-kavalerister å bane seg vei mot Dareios med lansestikk og sverdhugg. De perserne som flyktet ble presset rett inn i dem som forsøkte å holde stand, og i trengselen var det få som klarte å bruke våpnene sine mot de makedonske rytterne.
Da Aleksander nærmet seg, skal flere av storkongens kavalerister ha flyktet, men de beste og tapreste kjempet desperat for å verne sin konge. Plutark forteller at perserne falt i haugevis, og at den sammenfiltrede massen av menn og hester som lå i sine siste krampetrekninger, hemmet makedonernes framrykning. Noen kilder forteller at kusken i Dareios' vogn ble truffet av et kastespyd. I forvirringen trodde mange av perserne at det var Dareios som var truffet, og dermed la de på flukt, sikre på at slaget var tapt. Det er tvilsomt om makedonerne virkelig kom så nær Dareios at de kunne kaste spyd på ham, men alle kildene enes om at perserne på denne delen av slagmarken ga opp kampen og flyktet da Aleksander angrep Dareios. Og storkongen selv var blant dem som flyktet. Også Bessus og hans kavaleri på persernes venstre fløy begynte nå å forlate slagmarken.
Aleksander tok straks opp jakten på Dareios. Det var viktig å drepe eller fange storkongen slik at han ikke fikk mulighet til å samle en ny hær og fortsette krigen. Men i de tette støvskyene som ble virvlet opp av alle de flyktende perserne, var det nesten umulig å finne ut hvilken retning storkongen hadde tatt. Luften var fylt av de såredes jamring, bulderet fra kavaleriet og lyden av hestepisker. Ifølge historikeren Curtius brukte Aleksander lansen sin nådeløst. De perserne som forsøkte å kjempe, stakk han i ansiktet, de som flyktet, stakk han i ryggen. Resten av følgesvenn-kavaleriet gjorde det samme. «Det var ikke lenger et slag, det var en massakre», skrev Curtius.
Men samtidig var situasjonen kritisk for makedonerne på motsatt side av slagmarken. Ikke bare hadde Parmenion problemer med å holde stand mot Mazaios' rytterskarer, da Aleksander gikk til angrep, hadde det oppstått en åpning i den makedonske falanksen. Åpningen ble raskt utnyttet av persisk og indisk kavaleri som red tvers gjennom og fortsatte mot makedonernes tren. Kildene kan ha forvekslet disse rytterne med dem Mazaios sendte rundt Parmenions flanke. Men noen av dem nådde uansett fram til trenet der de frigjorde fanger og begynte å plyndre før de ble fordrevet av de greske fotsoldatene i Aleksanders reservefalanks. Imens kjempet Parmenions menn desperat for ikke å bli overmannet av Mazaios' kavaleri. En hardt presset Parmenion sendte bud til Aleksander med bønn om hjelp, men det er vanskelig å forestille seg hvordan budbringerne kan ha funnet Aleksander midt i slagets kaos, og Diodorus bekrefter at budbringerne ikke nådde fram. Aleksanders hjelp til Parmenion ble derfor indirekte, men den var effektiv nok, for ved å jage Dareios fra slagmarken knekket Aleksander persernes kampmoral. Etter hvert som ryktet om Dareios' flukt spredte seg, begynte Mazaios' angrep å svekkes. Parmenion la merke til at hans fiender ikke kjempet med den samme heftighet som før, og den garvede makedonske generalen var ikke sen til å gripe muligheten. Han ga sitt trofaste thessaliske kavaleri ordre om å angripe på ny, og Mazaios menn ble drevet på flukt.
Slaget var avgjort, men nedslaktingen fortsatte. Over hele slagmarken stormet makedonerne fram og drepte så mange av de flyktende perserne som de kunne få tak i. En moderne historiker mener det er belegg for å tro at minst 50 000 av storkongens menn ble slaktet ned under flukten. Det må ha utspilt seg utallige grufulle scener i støvskyene.
Etter en stund avbrøt Aleksander forfølgelsen av Dareios, enten fordi han hadde gitt opp håpet om å få tak i storkongen denne dagen, eller fordi han trodde at Parmenion trengte hjelp. På vei tilbake mot slagmarken støtte makedonerkongen og hans følgesvenn-kavalerister på en stor styrke persisk, indisk og partisk kavaleri som var i ferd med å trekke seg tilbake i god orden. Begge parter gikk straks til angrep og braste sammen i det kildene omtaler
som dagens hardeste kamp. Arrianus forteller at her var det ingen spydkasting eller manøvrering med hestene slik det var vanlig i kavalerikamper, her red motstanderne rett på hverandre og kjempet desperat. Nå handlet det bare om å drepe eller bli drept. Til slutt ble de overlevende perserne, parterne og inderne spredt for alle vinder, men kampen hadde kostet Aleksander dyrt. Omtrent 60 av hans følgesvenn-kavalerister mistet livet, og mange ble såret. Flere av Aleksanders fremste menn var blant de sårede.
Slik endte slaget ved Gaugamela. Storkongens hær var fullstendig knust. Hvor mange som ble drept, får vi aldri vite, men sannsynligvis dreide det seg om titusener. Makedonernes tapstall var langt mindre, det høyeste anslaget i kildene er 1200 falne.
For makedonerne gjensto det bare å høste seierens frukter. Parmenion tok persernes leir. Blant byttet han fant her, var Dareios' indiske elefanter.
Drømmen om det store slaget
Aleksander gjenopptok forfølgelsen av Dareios natten etter slaget. Neste dag stormet han byen Arbela, omtrent 50 kilometer sørøst for slagmarken, men Dareios hadde allerede flyktet videre mot øst og søkt tilflukt i fjellene. I Arbela fant Aleksanders menn Dareios' vogn, spyd og bue, tydelige tegn på at han hadde hatt hastverk med å komme seg unna. Aleksander lot være å forfølge Dareios opp i fjellene, i stedet satte han kursen mot sør for å okkupere perserikets viktigste maktsentra, Babylon, Susa og Persepolis med sine ufattelige rikdommer.
Tre uker etter slaget gjorde Aleksander sitt inntog i Babylon. Makedonerne marsjerte inn gjennom den berømte Istarporten og ble hyllet av befolkningen langs gater overstrødd med blomster. Babylonerne var utvilsomt ivrige etter å blidgjøre sin nye hersker og hans fryktinngytende hær.
Etter å ha latt soldatene nyte det gode liv i Babylon i en måned fortsatte Aleksander marsjen mot sør og øst og inntok Perserrikets hovedsteder Susa og Persepolis hvor han la beslag på storkongens enorme skatter. Under en fyllefest i Persepolis brente Aleksander og hans menn de berømte søylehallene til Dareios I og Xerxes. En hevn for at Xerxes' hær hadde brent templene på Akropolis nesten 150 år tidligere.
Aleksanders største seier kom ved Gaugamela. Det var her han ga Perserriket dødsstøtet og tok tittelen konge av Asia. I videre forstand betydde Alekseanders seier at det enorme Perserriket ble åpnet opp for gresk handel, vitenskap og kultur i en helt annen grad enn tidligere. Samtidig ble de greske områdene også mer åpne for impulser østfra. Møtet mellom gresk og orientalsk kultur skapte grunnlaget for det som kalles den hellenistiske kultur. I de hellenistiske rikene ved det østlige Middelhavet blomstret kunst, arkitektur, litteratur og vitenskap og satte spor som kan ses den dag i dag.
Gaugamela kunne synes som selve virkeliggjørelsen av drømmen om det store slaget som på én dag kan endre hele verden og åpne helt nye muligheter. Mange har blitt fanget av denne drømmen etter Aleksander, for det er den seierrike unge kongen som erobret nesten hele den kjente verden alle husker, ikke han som døde i en seng i Babylon og etterlot seg et rike i kaos og århundrer med blodige kriger blant sine etterfølgere. Glemt er også de titusener av maltrakterte kropper som lå livløse i støvet ved Gaugamela. Artikkelen er hentet fra boka til Karl Jakob Skarstein, «Store slag», som ble gitt ut på Spartacus forlag i april 2009.