Slaget ved Gaugamela

Førs­te fase: Alek­san­ders side­for­skyv­ning og strids­vog­ne­nes an­grep

Kavaleriet angriper! - - SLAGET VED GAUGAMELA -

de­mon­strer­te at han var Dareios' over­mann, for da vil­le det være let­te­re å over­ta rol­len som kon­ge av Asia. Prak­tis­ke mi­li­tæ­re hen­syn kan også ha på­vir­ket be­slut­nin­gen. I mør­ket skjer det lett ufor­ut­set­te ting som kan ska­pe like stor for­vir­ring hos an­gri­per­ne som hos de an­grep­ne. I dags­lys vil­le ma­ke­do­ner­nes tre­ning og di­si­plin kom­me mer til sin rett.

Men per­ser­ne skal ha fryk­tet et natt­an­grep og holdt seg der­for våk­ne. His­to­ri­ke­ren Ar­ria­nus, som selv var general, men­te at det å stå opp­stilt i mør­ket og ven­te i time etter time på et an­grep som ald­ri kom, må ha vært svært øde­leg­gen­de for per­ser­nes kamp­mo­ral. Ma­ke­do­ner­ne fikk etter alt å døm­me langt bed­re hvi­le nat­ten før slaget.

De sis­te for­be­re­del­ser

Da sola steg opp over ho­ri­son­ten i øst, lå Alek­san­der i dyp søvn, for­tel­ler fle­re av an­tik­kens his­to­ri­ke­re. Iføl­ge dem had­de han lig­get vå­ken til langt på natt mens han tenk­te gjen­nom sine pla­ner for det kom­men­de slaget. Han sov­net først da det nes­ten var mor­gen, men da skal han til gjen­gjeld ha so­vet godt. Mens sola steg høy­ere og høy­ere på him­me­len og den per­sis­ke hæ­ren når som helst kun­ne an­gri­pe, var de ma­ke­dons­ke of­fi­se­re­ne i vill­rede om hva de skul­le gjø­re. Til slutt gikk Par­me­nion inn i Alek­san­ders telt og vek­ket ham. Da han ble spurt om hvor­dan han kun­ne sove så godt når han had­de et stort og vik­tig slag foran seg, svar­te Alek­san­der at han had­de vært ner­vøs så len­ge Dareios trakk seg til­ba­ke og unn­gikk kamp, for da kun­ne kri­gen trek­ke i lang­drag, men nå som det hele skul­le av­gjø­res med ett stort slag, føl­te han seg trygg på at alt vil­le gå bra. Alek­san­der ifør­te seg rust­ning og grep sine vå­pen. Bryst­har­nis­ket be­sto av dob­le pla­ter med hard­net lin og var en del av byt­tet ma­ke­do­ner­ne had­de tatt etter slaget ved Is­sos. Over rust­nin­gen bar han en ele­gant kap­pe, en gave fra Rho­dos. Sver­det som hang i bel­tet, skal ha vært for­bløf­fen­de lett sam­ti­dig som det var svært godt her­det. Han tok med seg hjel­men, men ven­tet med å set­te den på. Den var av jern, men strål­te som rent sølv. Hjelm­bus­ken var hvit som snø.

Nå le­det Alek­san­der sine menn ned på slet­ten der per­ser­ne ven­tet. I ut­gangs­punk­tet kun­ne slag­opp­stil­lin­gen hans min­ne om den han had­de brukt i sine tid­li­ge­re slag. Han had­de lært den av sin far, som i sin tur var in­spi­rert av den te­bans­ke felt­her­ren Epa­mi­non­das. Hoved­prin­sip­pet var å kon­sen­tre­re de ster­kes­te av­de­lin­ge­ne på den ene fløy­en, van­lig­vis den høy­re, slik at den kun­ne bry­te igjen­nom fien­dens lin­jer, mens res­ten av lin­jen holdt igjen. Det­te ble kalt den skrå slag­or­den.

Alek­san­der plas­ser­te som van­lig den ma­ke­dons­ke fa­lank­sen i midt­en av lin­jen, 10 000 mann i kom­pak­te blok­ker med 5 me­ter lan­ge lan­ser strit­ten­de. Til høy­re for den re­gu­læ­re fa­lank­sen sto de 3000 hypa­s­pis­te­ne, «skjold­bæ­rer­ne», eli­ten av Alek­san­ders in­fan­te­ri. De var an­ta­ke­lig be­væp­net om­trent som fa­lan­gis­te­ne, men had­de litt bed­re ut­styr og mer all­si­dig tre­ning. Til høy­re for skjold­bæ­rer­ne sto selve spyd­spis­sen i den ma­ke­dons­ke hæ­ren: Alek­san­der og føl­ge­svenn-kavaleriet, om­trent 2000 ryt­te­re med bryst­har­nisk, hjel­mer og lan­ge lan­ser. Til sam­men ut­gjor­de skjold­bæ­rer­ne og føl­ge­svenn-kavaleriet tyngde­punk­tet i Alek­san­ders skrå slag­or­den.

På mot­satt fløy stod Par­me­nion med kavaleriet fra Thes­sa­lia. Dis­se frem­ra­gen­de ryt­ter­ne fra det nord­li­ge Hel­las skal ha vært fullt på høy­de med føl­ge­svenn-kavaleriet. Som i tid­li­ge­re slag var Par­me­nions opp­ga­ve å opp­hol­de så stor del av fien­dens hær som mu­lig mens Alek­san­der ut­før­te det av­gjø­ren­de an­gre­pet.

Så langt fulg­te Alek­san­der sin van­li­ge opp­stil­ling, men uto­ver det­te had­de han tenkt ut en rek­ke til­tak som skul­le opp­veie per­ser­nes tall­mes­si­ge over­le­gen­het. For det førs­te stil­te han opp en ny fa­lanks av gres­ke al­li­er­te og leie­trop­per et styk­ke bak den ma­ke­dons­ke fa­lank­sen. Der­som det per­sis­ke kavaleriet red rundt Alek­san­ders kor­te front­lin­je for å an­gri­pe bakfra, kun­ne den­ne and­re lin­jen ven­de om og møte an­gre­pet. Foran og ved si­den av beg­ge fløy­ene plas­ser­te Alek­san­der lett­be­væp­ne­de fot­sol­da­ter som bue­skyt­te­re, spyd­kas­te­re og slynge­kas­te­re samt en rek­ke av­de­lin­ger med lett kavaleri. Dis­se av­de­lin­ge­ne skul­le skjer­me elite­av­de­lin­ge­ne som skjold­bæ­rer­ne og føl­ge­svenn-kavaleriet. Der­som de ble hardt pres­set, kun­ne de let­te trop­pe­ne på flan­ke­ne svin­ge bak­over og dan­ne en for­bin­del­se mel­lom de to fa­lank­se­ne slik at Alek­san­ders slag­for­ma­sjon ble til et stort rek­tan­gel som kun­ne møte an­grep fra alle kan­ter.

Før slaget be­gyn­te, red Alek­san­der bar­ho­det langs lin­je­ne og opp­munt­ret trop­pe­ne. På mot­satt side av slag­mar­ken sto Dareios i sin sta­se­li­ge strids­vogn og stu­der­te ma­ke­do­ner­nes for­ma­sjo­ner. Iføl­ge his­to­ri­ke­ren Dio­do­rus had­de Dareios gjort seg be­mer­ket som en tap­per kri­ger i ti­den før han ble stor­kon­ge, blant an­net ved å vin­ne en tve­kamp mot en lo­kal slåss­kjem­pe un­der et felt­tog langs sør­kys­ten av Det kas­pis­ke hav. En an­nen his­to­ri­ker, gre­ke­ren Plut­a­rk, for­tel­ler at Dareios var en høy og flott mann. Vi har også et bil­de – den be­røm­te ro­mers­ke mo­sa­ik­ken fra Pom­peii -- som vi­ser ham høy­reist og slank med mørkt hår og skjegg. Den­ne mo­sa­ik­ken byg­ger sann­syn­lig­vis på et tapt ma­le­ri fra Alek­san­ders tid.

Dareios had­de plas­sert seg like til venst­re for midt­en av den per­sis­ke slag­lin­jen sam­men med noen av de bes­te sol­da­te­ne sine. Her sto det 1000 mann ster­ke kon­ge­li­ge kavaleriet som had­de he­ders­tit­te­len «kongens slekt­nin­ger». Her sto også de bes­te av hans per­sis­ke fot­sol­da­ter, de så­kal­te «eple­bæ­rer­ne», iført kos­te­li­ge drak­ter og be­væp­net med lan­ge spyd samt pil og bue. Nav­net had­de de fått for­di spy­de­ne de­res had­de for­gyl­te eple­for­me­de mot­vek­ter på en­den. Det­te var an­ta­ke­lig etter­føl­ger­ne til «de ti tu­sen udø­de­li­ge» som had­de gjort seg be­rømt un­der tid­li­ge­re per­ser­kon­ger. Ved si­den av det kon­ge­li­ge kavaleriet og eple­bæ­rer­ne sto om­trent 2000 tungt pans­re­de gres­ke lei­e­sol­da­ter, an­ta­ke­lig de enes­te fot­sol­da­te­ne i Dareios' hær som kun­ne gi den ma­ke­dons­ke fa­lank­sen skik­ke­lig kamp.

Da Alek­san­der var fer­dig med å opp­munt­re

sine menn, inn­tok han sin fas­te po­si­sjon på høy­re fløy. Han ga ord­re om at fram­ryk­nin­gen skul­le be­gyn­ne. Til nå had­de han ridd på en av sine re­serve­hes­ter for­di han vil­le spa­re sin ald­ren­de fa­vo­ritt, den svar­te hings­ten Buke­falos, men da fram­ryk­nin­gen star­tet, red han på Buke­falos.

Slaget om Asia

Mar­sje­ren­de føt­ter og heste­ho­ver fikk stø­vet til å virv­le opp fra den tør­re slet­ten, og de kjem­pen­de ble inn­hyl­let i tet­te støv­sky­er. In­gen av dem som del­tok i slaget had­de nå full over­sikt over hæ­re­nes be­ve­gel­ser. Ved å set­te sam­men de for­skjel­li­ge de­tal­je­ne fra uli­ke kil­der er det li­ke­vel mu­lig å dan­ne et visst inn­trykk av hvor­dan slaget sann­syn­lig­vis ble ut­kjem­pet.

I ste­det for å mar­sje­re rett mot per­ser­ne le­det Alek­san­der sin hær på skrå mot høy­re, med den høy­re fløy­en fram­skutt nær­mest fienden. Dareios svar­te med å side­for­sky­ve sin hær pa­ral­lelt med Alek­san­ders. De lett­be­væp­ne­de trop­pe­ne som skjer­met Alek­san­ders slag­lin­je, kom snart i kamp med sine per­sis­ke mot­par­ter, og pi­ler, kaste­spyd og slynge­kas­ter­nes stei­ner fløy gjen­nom luf­ten i tet­te, død­brin­gen­de sku­rer.

Imens fort­sat­te ma­ke­do­ner­nes marsj mot høy­re. Da de be­gyn­te å nær­me seg kan­ten av det om­rå­det per­ser­ne had­de jev­net ut for strids­vog­ne­ne, fant Dareios ut at han måt­te gjø­re noe. Bes­sus, sje­fen for per­ser­nes venst­re fløy, fikk ord­re om å sen­de en del av sitt kavaleri rundt Alek­san­ders høy­re flan­ke for å stop­pe mar­sjen mot det ulendte ter­ren­get. Om­trent sam­ti­dig ga Dareios' sine strids­vog­ner ord­re om å gå til an­grep.

Nå be­gyn­te slaget for al­vor. Strids­vog­ne­ne rul­let fram i ra­sen­de fart med de virv­len­de ljå­ene stik­ken­de ut fra hjul­aks­le­ne, men Alek­san­ders menn var for­be­redt. De lett­be­væp­ne­de trop­pe­ne som var plas­sert foran fa­lank­sen, kas­tet spyd på hes­te­ne som trakk vog­ne­ne, og drep­te man­ge av dem. I and­re til­fel­ler klar­te ma­ke­do­ner­ne å gri­pe sele­tøy­et og rive per­ser­ne ned fra vog­ne­ne. And­re kil­der for­tel­ler at Alek­san­ders fa­lan­gis­ter slo på skjol­de­ne sine og la­get en fryk­te­lig larm som skrem­te man­ge av hes­te­ne slik at de vend­te om og bras­te inn i sine egne lin­jer med vog­ne­ne på slep. Noen av strids­vog­ne­ne nåd­de li­ke­vel fram til Alek­san­ders slag­lin­je, men ma­ke­do­ner­ne dan­net åpne kor­ri­do­rer i fa­lank­sen der vog­ne­ne rul­let gjen­nom uten å gjø­re stor ska­de. Bak lin­je­ne ble vogn­fø­rer­ne over­man­net av noen av skjold­bæ­rer­ne og føl­ge­svenn-ka­va­le­ri­ets væp­ne­re.

Selv om strids­vog­ne­nes an­grep mis­lyk­tes, var de ikke helt uten virk­ning. Det fin­nes ma­len­de be­skri­vel­ser av hva som skjed­de der ma­ke­do­ner­ne ikke kom seg unna i tide. Dis­se be­skri­vel­se­ne kan ha byg­get på øyen­vitne­skild­rin­ger fra ma­ke­do­ne­re som del­tok i slaget. En be­skrev hvor­dan ljå­ene skar tvers gjen­nom ma­ke­do­ner­nes skjold og kappet av både ar­mer, bein og ho­der. En an­nen for­tal­te at av­kap­pe­de kropps­de­ler lå på bak­ken der vog­ne­ne had­de pas­sert.

Sam­ti­dig ras­te en vold­som ka­va­le­ri­kamp på Alek­san­ders høy­re fløy. Per­ser­ge­ne­ra­len Bes­sus send­te fram sine ska­rer av sky­te­re og bak­tre­re i en se­rie an­grep som tru­et med å over­man­ne de få­tal­li­ge gres­ke og ma­ke­dons­ke ryt­ter­ne. Man­ge av sky­ter­ne skal ha vært godt pans­ret, noe som ga dem et klart over­tak i nær­kam­pen med Alek­san­ders let­te kavaleri. Ma­ke­do­ner­ne og gre­ker­ne led sto­re tap og ble pres­set til­ba­ke. En stund var det fare for at mas­se­ne av bak­tre­re og sky­te­re skul­le kjem­pe seg helt rundt Alek­san­ders høy­re fløy og an­gri­pe bakfra, men et godt ti­met an­grep av tu­sen let­te ma­ke­dons­ke ka­va­le­ris­ter med lan­ge lan­ser sta­bi­li­ser­te si­tua­sjo­nen. Sann­syn­lig­vis løp dess­uten Alek­san­ders let­te in­fan­te­ri inn blant hes­te­ne og bi­dro til å hol­de Bes­sus' ryt­te­re i sjakk. Alek­san­der le­det per­son­lig sine trop­per i dis­se kam­pe­ne. Han skal ha gitt ord­re om fle­re mot­an­grep og opp­ild­net dem som trakk seg til­ba­ke til å an­gri­pe på nytt. Hele ti­den holdt han sitt føl­ge­svenn­ka­va­le­ri i re­ser­ve for å spa­re det til ti­den var in­ne for å gi per­ser­ne nåde­stø­tet.

På mot­satt ende av slag­mar­ken kjem­pet Par­me­nions menn en de­spe­rat kamp mot styr­ke­ne til Mazaios, sa­tra­pen av Ba­by­lon, som kom­man­der­te Dareios' høy­re fløy. Mazaios råd­de over en over­vel­den­de ka­va­le­ri­styr­ke, fle­re gan­ger så man­ge som Par­me­nions ryt­te­re. Mazaios had­de også 50 strids­vog­ner, og han bruk­te dem langt bed­re enn stor­kon­gen, for mens Dareios etter alt å døm­me had­de sendt sine 150 strids­vog­ner i an­grep uten støt­te, lot Mazaios sine ryt­te­re an­gri­pe sam­men med strids­vog­ne­ne. Det­te må ha gjort det nes­ten umu­lig for Par­me­nions let­te in­fan­te­ri å løpe inn mel­lom vog­ne­ne og an­gri­pe vogn­fø­rer­ne slik det had­de blitt gjort på mot­satt fløy. Der­med kan fle­re av strids­vog­ne­ne ha truf­fet Par­me­nions slag­lin­jer, og det er mu­lig at be­skri­vel­se­ne av strids­vog­ne­nes gru­ful­le virk­ning stam­mer her­fra.

Uan­sett had­de Par­me­nions menn sto­re pro­ble­mer med å hol­de stand mot Mazaios' vold­som­me an­grep, og man­ge av ma­ke­do­ner­ne og de­res al­li­er­te falt her. Si­tua­sjo­nen ble snart kri­tisk for Par­me­nion. Ikke bare tru­et Mazaios' ryt­ter­ska­rer med å om­rin­ge ham, Mazaios had­de også sendt om­trent 3000 mann for­bi Par­me­nions flan­ke for å an­gri­pe den lil­le styr­ken som vok­tet ma­ke­do­ner­nes tren og per­sis­ke fan­ger tatt i tid­li­ge­re sam­men­støt. Her fikk per­ser­ne lett spill. Vakt­styr­ken ble nåde­løst slak­tet ned og fan­ge­ne ble be­fridd, og så gikk de i gang med å plynd­re tre­net.

På Alek­san­ders del av slag­mar­ken fort­sat­te den in­ten­se kam­pen mel­lom Bes­sus' ryt­te­re og Alek­san­ders let­te kavaleri og in­fan­te­ri. Så langt had­de Alek­san­der holdt føl­ge­svenn-kavaleriet uten­for stri­den, men snart øynet han mu­lig­he­ten han had­de ven­tet på. Etter hvert som den ene etter den and­re av Bes­sus' ka­va­leri­en­he­ter red av går­de for å an­gri­pe ma­ke­do­ner­nes høy­re fløy, opp­sto det en åp­ning i per­ser­nes slag­lin­je. Her var Alek­san­ders mu­lig­het, og han var rask til å svin­ge sine trop­per mot åp­nin­gen. Føl­ge­svenn-kavaleriet, skjold­bæ­rer­ne og fa­lank­sen ryk­ket nå fram i en svær plog­for­ma­sjon med Alek­san­der og føl­ge­svenn-kavaleriet i spis­sen. De 2000 føl­ge­svenn-ka­va­le­ris­te­ne med blan­ke hjel­mer,

flag­ren­de kap­per og skar­pe lan­ser fei­de over slag­mar­ken og brøy­tet seg inn i Dareios' slag­lin­je. Idet Alek­san­der og hans menn red inn blant per­ser­ne, stakk de lan­se­ne sine rett i an­sik­te­ne de­res. Den­ne bru­ta­le kamp­tek­nik­ken sat­te skrekk i Dareios' menn.

Like etter kom skjold­bæ­rer­ne og fa­lank­sen ut av støv­sky­ene i tet­te for­ma­sjo­ner. De ma­ke­dons­ke fot­sol­da­te­ne sen­ket sine spis­se lan­ser, og alle skrek ut krigs­ro­pet «alalala­lai!». Så gjøv de løs på per­ser­ne. Det er vans­ke­lig å fore­stil­le seg hvor­dan noen kan ha hatt mot til å bli stå­en­de når de lan­ge lan­se­nes jern­spis­ser kom mot dem som en tett skog av død­brin­gen­de me­tall.

Snart be­gyn­te per­ser­nes rek­ker å gå i opp­løs­ning, og man­ge flyk­tet i pa­nikk. Nå le­det Alek­san­der sine menn mot midt­en av den per­sis­ke slag­lin­jen, der Dareios be­fant seg. Plut­a­rk for­tel­ler at Alek­san­der på lang av­stand fikk øye på stor­kon­gen som sto i den høye vog­nen bak rek­ke­ne av det flott ut­styr­te kon­ge­li­ge per­sis­ke kavaleriet, «kongens slekt­nin­ger». Straks be­gyn­te Alek­san­der og hans føl­ge­svenn-ka­va­le­ris­ter å bane seg vei mot Dareios med lanse­stikk og sverdhugg. De per­ser­ne som flyk­tet ble pres­set rett inn i dem som for­søk­te å hol­de stand, og i treng­se­len var det få som klar­te å bru­ke våp­ne­ne sine mot de ma­ke­dons­ke ryt­ter­ne.

Da Alek­san­der nær­met seg, skal fle­re av stor­kon­gens ka­va­le­ris­ter ha flyk­tet, men de bes­te og tap­res­te kjem­pet de­spe­rat for å ver­ne sin kon­ge. Plut­a­rk for­tel­ler at per­ser­ne falt i hauge­vis, og at den sam­men­fil­tre­de mas­sen av menn og hes­ter som lå i sine sis­te krampe­trek­nin­ger, hem­met ma­ke­do­ner­nes fram­ryk­ning. Noen kil­der for­tel­ler at kus­ken i Dareios' vogn ble truf­fet av et kaste­spyd. I for­vir­rin­gen trod­de man­ge av per­ser­ne at det var Dareios som var truf­fet, og der­med la de på flukt, sik­re på at slaget var tapt. Det er tvil­somt om ma­ke­do­ner­ne vir­ke­lig kom så nær Dareios at de kun­ne kas­te spyd på ham, men alle kil­de­ne enes om at per­ser­ne på den­ne de­len av slag­mar­ken ga opp kam­pen og flyk­tet da Alek­san­der an­grep Dareios. Og stor­kon­gen selv var blant dem som flyk­tet. Også Bes­sus og hans kavaleri på per­ser­nes venst­re fløy be­gyn­te nå å for­la­te slag­mar­ken.

Alek­san­der tok straks opp jak­ten på Dareios. Det var vik­tig å dre­pe el­ler fan­ge stor­kon­gen slik at han ikke fikk mu­lig­het til å sam­le en ny hær og fort­set­te kri­gen. Men i de tet­te støv­sky­ene som ble virv­let opp av alle de flyk­ten­de per­ser­ne, var det nes­ten umu­lig å fin­ne ut hvil­ken ret­ning stor­kon­gen had­de tatt. Luf­ten var fylt av de så­re­des jam­ring, bul­de­ret fra kavaleriet og ly­den av heste­pis­ker. Iføl­ge his­to­ri­ke­ren Cur­ti­us bruk­te Alek­san­der lan­sen sin nåde­løst. De per­ser­ne som for­søk­te å kjem­pe, stakk han i an­sik­tet, de som flyk­tet, stakk han i ryg­gen. Res­ten av føl­ge­svenn-kavaleriet gjor­de det sam­me. «Det var ikke len­ger et slag, det var en mas­sa­kre», skrev Cur­ti­us.

Men sam­ti­dig var si­tua­sjo­nen kri­tisk for ma­ke­do­ner­ne på mot­satt side av slag­mar­ken. Ikke bare had­de Par­me­nion pro­ble­mer med å hol­de stand mot Mazaios' ryt­ter­ska­rer, da Alek­san­der gikk til an­grep, had­de det opp­stått en åp­ning i den ma­ke­dons­ke fa­lank­sen. Åp­nin­gen ble raskt ut­nyt­tet av per­sisk og in­disk kavaleri som red tvers gjen­nom og fort­sat­te mot ma­ke­do­ner­nes tren. Kil­de­ne kan ha for­veks­let dis­se ryt­ter­ne med dem Mazaios send­te rundt Par­me­nions flan­ke. Men noen av dem nåd­de uan­sett fram til tre­net der de fri­gjor­de fan­ger og be­gyn­te å plynd­re før de ble for­dre­vet av de gres­ke fot­sol­da­te­ne i Alek­san­ders re­serve­fa­lanks. Imens kjem­pet Par­me­nions menn de­spe­rat for ikke å bli over­man­net av Mazaios' kavaleri. En hardt pres­set Par­me­nion send­te bud til Alek­san­der med bønn om hjelp, men det er vans­ke­lig å fore­stil­le seg hvor­dan bud­brin­ger­ne kan ha fun­net Alek­san­der midt i sla­gets kaos, og Dio­do­rus be­kref­ter at bud­brin­ger­ne ikke nåd­de fram. Alek­san­ders hjelp til Par­me­nion ble der­for in­di­rek­te, men den var ef­fek­tiv nok, for ved å jage Dareios fra slag­mar­ken knek­ket Alek­san­der per­ser­nes kamp­mo­ral. Etter hvert som ryk­tet om Dareios' flukt spred­te seg, be­gyn­te Mazaios' an­grep å svek­kes. Par­me­nion la mer­ke til at hans fien­der ikke kjem­pet med den sam­me hef­tig­het som før, og den gar­ve­de ma­ke­dons­ke ge­ne­ra­len var ikke sen til å gri­pe mu­lig­he­ten. Han ga sitt tro­fas­te thes­sa­lis­ke kavaleri ord­re om å an­gri­pe på ny, og Mazaios menn ble dre­vet på flukt.

Slaget var av­gjort, men ned­slak­tin­gen fort­sat­te. Over hele slag­mar­ken stor­met ma­ke­do­ner­ne fram og drep­te så man­ge av de flyk­ten­de per­ser­ne som de kun­ne få tak i. En mo­der­ne his­to­ri­ker me­ner det er be­legg for å tro at minst 50 000 av stor­kon­gens menn ble slak­tet ned un­der fluk­ten. Det må ha ut­spilt seg utal­li­ge gru­ful­le sce­ner i støv­sky­ene.

Etter en stund av­brøt Alek­san­der for­føl­gel­sen av Dareios, en­ten for­di han had­de gitt opp hå­pet om å få tak i stor­kon­gen den­ne da­gen, el­ler for­di han trod­de at Par­me­nion treng­te hjelp. På vei til­ba­ke mot slag­mar­ken støt­te ma­ke­do­ner­kon­gen og hans føl­ge­svenn-ka­va­le­ris­ter på en stor styr­ke per­sisk, in­disk og par­tisk kavaleri som var i ferd med å trek­ke seg til­ba­ke i god or­den. Beg­ge par­ter gikk straks til an­grep og bras­te sam­men i det kil­de­ne om­ta­ler

som da­gens har­des­te kamp. Ar­ria­nus for­tel­ler at her var det in­gen spyd­kas­ting el­ler ma­nøv­re­ring med hes­te­ne slik det var van­lig i ka­va­le­ri­kam­per, her red mot­stan­der­ne rett på hver­and­re og kjem­pet de­spe­rat. Nå hand­let det bare om å dre­pe el­ler bli drept. Til slutt ble de over­le­ven­de per­ser­ne, par­ter­ne og in­der­ne spredt for alle vin­der, men kam­pen had­de kos­tet Alek­san­der dyrt. Om­trent 60 av hans føl­ge­svenn-ka­va­le­ris­ter mis­tet li­vet, og man­ge ble så­ret. Fle­re av Alek­san­ders frems­te menn var blant de så­re­de.

Slik end­te slaget ved Gaugamela. Stor­kon­gens hær var full­sten­dig knust. Hvor man­ge som ble drept, får vi ald­ri vite, men sann­syn­lig­vis drei­de det seg om ti­tu­se­ner. Ma­ke­do­ner­nes taps­tall var langt mind­re, det høy­es­te an­sla­get i kil­de­ne er 1200 fal­ne.

For ma­ke­do­ner­ne gjen­sto det bare å høs­te sei­e­rens fruk­ter. Par­me­nion tok per­ser­nes leir. Blant byt­tet han fant her, var Dareios' in­dis­ke ele­fan­ter.

Drøm­men om det sto­re slaget

Alek­san­der gjen­opp­tok for­føl­gel­sen av Dareios nat­ten etter slaget. Nes­te dag stor­met han byen Ar­be­la, om­trent 50 kilo­me­ter sør­øst for slag­mar­ken, men Dareios had­de al­le­re­de flyk­tet vi­de­re mot øst og søkt til­flukt i fjel­le­ne. I Ar­be­la fant Alek­san­ders menn Dareios' vogn, spyd og bue, ty­de­li­ge tegn på at han had­de hatt hast­verk med å kom­me seg unna. Alek­san­der lot være å for­føl­ge Dareios opp i fjel­le­ne, i ste­det sat­te han kur­sen mot sør for å ok­ku­pe­re pers­eri­kets vik­tigs­te makt­sen­tra, Ba­by­lon, Susa og Per­se­po­lis med sine ufat­te­li­ge rik­dom­mer.

Tre uker etter slaget gjor­de Alek­san­der sitt inntog i Ba­by­lon. Ma­ke­do­ner­ne mar­sjer­te inn gjen­nom den be­røm­te Istar­por­ten og ble hyl­let av be­folk­nin­gen langs ga­ter over­strødd med bloms­ter. Ba­by­lo­ner­ne var utvil­somt iv­ri­ge etter å blid­gjø­re sin nye hers­ker og hans frykt­inn­gy­ten­de hær.

Etter å ha latt sol­da­te­ne nyte det gode liv i Ba­by­lon i en må­ned fort­sat­te Alek­san­der mar­sjen mot sør og øst og inn­tok Per­ser­ri­kets ho­ved­ste­der Susa og Per­se­po­lis hvor han la be­slag på stor­kon­gens enor­me skat­ter. Un­der en fylle­fest i Per­se­po­lis bren­te Alek­san­der og hans menn de be­røm­te søyle­hal­le­ne til Dareios I og Xerxes. En hevn for at Xerxes' hær had­de brent temp­le­ne på Akro­po­lis nes­ten 150 år tid­li­ge­re.

Alek­san­ders størs­te sei­er kom ved Gaugamela. Det var her han ga Per­ser­ri­ket døds­stø­tet og tok tit­te­len kon­ge av Asia. I vi­de­re for­stand be­tyd­de Alekse­an­ders sei­er at det enor­me Per­ser­ri­ket ble åp­net opp for gresk han­del, vi­ten­skap og kul­tur i en helt an­nen grad enn tid­li­ge­re. Sam­ti­dig ble de gres­ke om­rå­de­ne også mer åpne for im­pul­ser øst­fra. Mø­tet mel­lom gresk og ori­en­talsk kul­tur skap­te grunn­la­get for det som kal­les den hel­le­nis­tis­ke kul­tur. I de hel­le­nis­tis­ke ri­ke­ne ved det øst­li­ge Mid­del­ha­vet blomst­ret kunst, ar­ki­tek­tur, lit­te­ra­tur og vi­ten­skap og sat­te spor som kan ses den dag i dag.

Gaugamela kun­ne sy­nes som selve vir­ke­lig­gjø­rel­sen av drøm­men om det sto­re slaget som på én dag kan end­re hele ver­den og åpne helt nye mu­lig­he­ter. Man­ge har blitt fan­get av den­ne drøm­men etter Alek­san­der, for det er den sei­er­rike unge kon­gen som erob­ret nes­ten hele den kjen­te ver­den alle hus­ker, ikke han som døde i en seng i Ba­by­lon og etter­lot seg et rike i kaos og år­hund­rer med blo­di­ge kri­ger blant sine etter­føl­ge­re. Glemt er også de ti­tu­se­ner av mal­trak­ter­te krop­per som lå liv­løse i stø­vet ved Gaugamela. Ar­tik­ke­len er hen­tet fra boka til Karl Ja­kob Skar­stein, «Sto­re slag», som ble gitt ut på Spar­ta­cus for­lag i april 2009.

Per­sis­ke sol­da­ter fra vegg­fri­se i Susa.

Et ut­snitt fra Alek­san­der-sar­ko­fa­gen som står ut­stilt på Istan­bul ar­keo­lo­gis­ke mu­se­um.

Ly­sip­pos' Alek­san­der­bys­te i Louv­re.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.