SLAGET OM CHOSIN-RESERVOARET
Amerikanske styrker gikk inn i Koreakrigen for å stanse Nord-koreas angrep på Sør-korea. De var på god vei til å eliminere Kim Il Sungs regime fullstendig. Men så meldte Kina seg på.
Under Fn-flagg hadde de amerikanskledde styrkene gått inn i krigen for å stanse Nord-koreas angrep på Sør-korea. De var på god vei til å eliminere Kim Il Sungs regime fullstendig før Folkerepublikken Kina gikk inn i krigen. Kineserne under Maos ledelse fryktet at USA ville fortsette krigen inn på deres territorium, der kommunistene nettopp hadde gått seirende ut av en langvarig borgerkrig. Ved Chosin-reservoaret nord i Korea støtte de sammen med 1. divisjon US Marines i det som skulle bli ett av de blodigste slagene i Marinekorpsets historie.
Sovjetunionen og USA okkuperte Korea etter andre verdenskrig for å avvaepne japanske styrker og normalisere forholdene i landet. Snart utviklet den kalde krigen seg, og Nordog Sør-korea ble etablert som to separate stater. Ledere i både nord og sør agiterte for en gjenforening, om så med makt. Mens Stalin forsynte det kommunistiske nord med rikelige mengder tyngre våpen, var USA skeptisk til å gi sin allierte i sør tilsvarende støtte. I 1950 ga Stalin grønt lys for at Nordkoreas Kim Il Sung kunne angripe Sør-korea. Han hadde da rimelig grunn til å tro at USA ikke hadde vilje eller evne til å gripe inn. I 1949 hadde Sovjetunionen sprengt sin første atombombe og dermed brutt USAS kjernevåpenmonopol. USA hadde heller ikke løftet en finger for å hindre at kommunistene vant borgerkrigen i Kina, noe Stalin tolket som et svakhetstegn.
25. juni 1950 rykket nordkoreanske styrker over grenselinjen som gikk langs 38. breddegrad. I spissen rullet sovjetiskbygde T-34-stridsvogner. Denne typen hadde fått en legendarisk status i kampen mot Hitler-tyskland under andre verdenskrig, og de lett bevaepnede sørkoreanerne hadde ingen midler til å stoppe dem med. Hovedstaden Seoul falt etter bare to dagers kamp. I FN hadde Sovjetunionen boikottet sikkerhetsrådet i protest mot at Kommunistkina ikke fikk ta landets sete blant rådets faste medlemmer. Dette ga USA mulighet til å få igjennom flere resolusjoner som åpnet for vaepnet intervensjon på Sør-koreas side uten at det ble stoppet av sovjetisk veto. General Douglas Macarthur, som hadde vunnet sitt ry i kampen mot Japan, fikk oppdraget med å lede felttoget.
Amerikanske tropper begynte så å strømme inn til havnebyen Pusan på sørspissen av halvøya. Etter hvert kom tropper fra 16 land til å delta under Fn-flagg, deriblant et norsk feltsykehus (NOR MASH). De helt klart største kontingentene kom imidlertid fra USA og Sør-korea. De første
amerikanske styrkene var dårlig trent og utstyrt for oppdraget og hadde innledningsvis store problemer i felten. Luft- og flåtestøtte ble derfor saerdeles viktig for å forhindre at Fn-troppene helt mistet fotfeste da nordkoreanernes framrykking nådde sitt høydepunkt i august. 15. september gikk derimot amerikanerne i land ved Incheon vest-sørvest for Seoul. Hovedtyngden av de nordkoreanske styrkene var dermed effektivt avskåret, og de hadde ingen strategiske reserver som kunne møte amerikanerne ved landingspunktet.
Mot Chosin
I desember krysset Fn-troppene 38. breddegrad mot kinesiske advarsler om at dette ville få konsekvenser. Troppene som hadde gått i land ved Incheon, hadde blitt organisert som X Corps og besto av 1. divisjon US Marines under ledelse av general Oliver P. Smith og 7. divisjon fra US Army – pluss flere mindre formasjoner. Disse skulle nå sikre høyre flanke, mens USAS 8. armé iverksatte offensiven som man håpet skulle bringe Fn-styrkene helt fram til Yalu – grenseelven mellom Korea og Kina. Dermed ville hele Nord-korea vaere besatt, og troppene kunne dra hjem til jul. Bare koreanske tropper skulle imidlertid rykke helt fram til grensen for å unngå å provosere kineserne. Den seierssikre stemningen blant Fn-troppene hadde imidlertid medført at de begynte å ta lettere på disiplin og rutiner, og mye utstyr ble etterlatt i baseområdet da de nå satte seg i bevegelse nordover. Dette skulle mange snart komme til å angre.
Ifølge planene skulle US Marines rykke fram mot Kanggye, noe som betydde en 40 kilometer lang marsj over de utilgjengelige Taebaekfjellene. En amerikansk offiser kommenterte at det hadde vaert vanskelig nok å arrangere en piknik der oppe om sommeren i fredstid – nå var fjellene i tillegg dekket med snø. Enden på naermeste jernbanespor ble nådd ved Chinhung-ri, deretter fulgte en bratt oppstigning til 1066,80 meter hvor Chosin-reservoaret lå. General Smiths største utfordring var nå å samordne troppene i det vanskelige terrenget samt sikre forsyningspunkter – noe han tok alvorlig tross seiersfølelsen som preget troppene. Han fikk ryddet to flystriper – den første ved Koto-ri og den andre ved Hagaru-ri lenger nord. Smith sørget også for at veiene ble utbedret flere steder under framrykkingen. Like nedenfor dammen hvor landsbyen Hagaru-ri lå, delte veien seg. Marinesoldatene fulgte vestbredden av reservoaret i retning landsbyen Yudam-ni, mens tre haerbataljoner fulgte høyre side. Ved Hagaru-ri ble det også anlagt depot og satt opp et feltsykehus. Samtidig sank temperaturen ned mot tretti minusgrader, og menn og maskiner møtte problemer i form av henholdsvis frostskader og fastlåste mekanismer.
Møtet med kinesiske tropper
7. november fikk soldatene fra X Corps kontakt med de første kinesiske troppene, men disse trakk seg hurtig tilbake etter de første sammenstøtene. Alle avdelinger kunne rapportere om hurtig framgang, men fanger som ble tatt av X Corps, kunne fortelle om store troppekonsentrasjoner på kinesisk side av grenseelven uten at noen lenger opp i kommandokjeden tok saerlig notis av dette. 25. november rykket 1. divisjon US Marines fram 22,5 kilometer langs vestbredden og nådde Yudam-ri med to infanteriregimenter og tre artilleribataljoner i front. De tre bataljonene på østbredden gjorde unna 21 km neste dag. X Corps var nå utgruppert langs en 56 kilometer lang veiakse og klart til å starte selve sluttoffensiven.
2. bataljon av 5. US Marines Regiment gikk i spiss for å ta et høydedrag ved Yudam-ri da rekognoseringsfly kunne rapportere om store kinesiske styrker forut. 1. marinedivisjon sto nå overfor 80 000 mann fra Den kinesiske folkehaerens 9. armégruppe. Marinesoldatene forskanset seg i landsbyen og måtte kjempe seg til kontroll over de naerliggende høydedragene som dominerte landskapet rundt. Natt til 28. november kunne de høre de karakteristiske signalhornene gjalle mellom åssidene. Det var smått med radioutstyr i de kinesiske avdelingene, så mesteparten av kommunikasjonen i felt ble besørget på denne måten. Veteraner fra andre verdenskrig uttrykte at de uhyggelige lydene var noe av det verste de hadde opplevd, men Fn-troppene vente seg snart til dem og blåste selv falske signaler tilbake for å forvirre kineserne.
Marinesoldatene ble snart omringet av to kinesiske divisjoner mens en tredje angrep forbindelseslinjene tilbake til Hagaru-ri. De første kinesiske angrepene klarte å splitte enhetene fra X Corps opp i seks separate enklaver som det nå gjaldt å forene. På østbredden av reservoaret ble også de tre haerbataljonene omringet og sto her alene overfor en hel kinesisk divisjon. Angrepene bar kjennetegn som skulle bli typisk for kinesisk infanteritaktikk i Korea. Det var smått med tyngre våpen og luftstøtte som kunne benyttes til å myke opp forsvareren. I stedet søkte man å oversvømme fiendens forsvarslinjer og håpe på at egne soldater kunne storme fram hurtigere enn fiendens ildkraft klarte å meie dem ned. Denne taktikken hadde mange ganger virket utmerket for den sovjetiske Røde armé (sovjetiske offiserer og teknikere bisto kineserne) i kampen mot tyskerne under andre verdenskrig. Men de amerikanske soldatene av 1950 hadde en helt annen ildkraft i form av luftstøtte, artilleri og automatvåpen enn hva Werhmacht og Waffen SS kunne stille opp med på østfronten. USA hadde også logistiske fortrinn som betydde tilnaermet ubegrenset tilgang på ammunisjon, selv om det skulle knipe mange ganger på det området under kampene ved Chosin.
Utpå dagen 28. november fløy Macarthurs stabssjef, generalløytnant Edward Almond, inn med helikopter til de omringede amerikanske styrkene. Han kunne fortelle at X Corps bare sto overfor mindre kinesiske styrker, og at ordren var å fortsette angrepet nordover. Alvoret i situasjonen hadde altså ennå ikke gått opp for ledelsen av Fnstyrkene. I virkeligheten sto X Corps overfor 150 000 mann som riktignok ikke kunne måle seg i utstyr med amerikanerne, men som til gjengjeld var ledet av offiserer som ikke nølte med å sende dem rett i den sikre død for å oppnå seier. Samme kveld ga imidlertid Macarthur ordre om å trekke X Corps tilbake til kysten, men nå var også forsyningsbasen ved Hagaru-ri under angrep, og ingeniørene som jobbet med flystripen, ble tvunget til å ta opp våpen. Her lå i tillegg to artilleribataljoner og ulike forsynings- og stabselementer.
Task Force Drysdale
Ved Koto-ri lenger sør satte resten av X Corps sammen en styrke som skulle bringe fram forsyninger og hjelpe 1. Divisjon US Marines og de tre haerbataljonene med å slå seg ut av jernringen som nå var i ferd med å lukke seg. Denne besto av 29 stridsvogner og 141 ulike kjøretøy og omfattet ett kompani US Marines, ett US Army-kompani og britiske
41. Commando Royal Marines. Styrken gikk under navnet «Task Force Drysdale» etter sin britiske sjef, oberstløytnant Douglas Drysdale.
Innledende angrep fra fly- og artilleribombardement ble rettet mot to steder langs veien hvor man visste at kineserne hadde forskanset seg. Drysdales menn satte seg så i bevegelse om morgenen 29. november, men kjørte seg snart fast ved en tredje kinesisk stilling. Et amerikansk stridsvognkompani under Bruce Clarke kom snart opp sørfra for å rydde vei. Sammen med en av troppene til Clarke angrep det amerikanske haerkompaniet og de britiske kommandosoldatene opp en skråning hvorfra stridsvognene kunne beskyte den videre veiaksen og de kinesiske stillingene som kontrollerte den. Det hele ble tett koordinert over radio. Det kuperte terrenget ga imidlertid gode muligheter til skjul for fiendtlige panservernstillinger, og infanteriet opererte derfor foran stridsvognene. Dette førte til at de to elementene mistet kontakten, og framdriften dabbet av.
Nede på veien sneglet kjøretøyene seg framover mens flanken gradvis ble sikret. Den utålmodige Drysdale kjørte så framover i sin jeep for å jage på enhetene i front.
Da en av de amerikanske kompanisjefene repliserte at han måtte reorganisere og sørge for at de sårede kom seg unna, svarte Drysdale «tally ho» (Fighter Commands kjente angrepssignal fra slaget om Storbritannia) og raste av gåre med 17 av stridsvognene og mesteparten av soldatene. Dermed oppsto det en farlig strekk i rekkene, og bakdelen med 62 Royal Marines, stabselementer av US Marines og mesteparten av US Army-
kompaniet ble overlatt til seg selv. Disse ble raskt omringet av kineserne i det som fikk navnet «Hell Fire Valley». Alt radioutstyr ble snart ødelagt, og etter noen timers kamp var det bare 40 kampdyktige soldater igjen som ikke hadde noe annet valg enn å overgi seg. Kineserne kastet seg over forsyningene mens krigsfangene marsjerte vekk.
I løpet av natten hadde resten av kolonnen klart å trenge fram til Pusong-ni ca. to kilometer fra Hagaru-ri hvor veien var spesielt smal. Her støtte de på ny sammen med kinesiske styrker som snart ble overmannet. Lenger framme måtte de også over en sprengt bro. Med store vanskeligheter og under voldsomme kinesiske angrep klarte de å få stridsvognene og kjøretøyene over. Men Drysdale ble her dødelig såret av en granat, og kommandoen ble overtatt av kaptein Carl Sitter fra US Marines, som også snart led samme skjebne. En god del av infanteriet ble nå utgruppert for å gi dekning, derav mesteparten av de gjenvaerende kommandosoldatene. Disse ble snart avskåret og omringet av kineserne, men sørget samtidig for at resten kunne rulle videre. Det var blitt mørkt da en av stridsvognene i front ble slått ut av en panserverngranat og måtte skyves ut i grøften. Men snart, klokka 20.15, passerte spissen av kolonnen US Marines' veisperring ved Hagaru-ri. Siste avdeling kom ikke gjennom før klokka tre om natten. Bare en tredjedel av mannskapene og halvparten av kjøretøyene fra Task Force Drysdale nådde til slutt fram til 1. marinedivisjons forsyningsbase.
Task Force Faith
På østbredden av Chosin var 3. bataljon av 31. regiment og 1. bataljon av 32. regiment samt 57. artilleribataljon fortsatt omringet av kineserne. Etter at forgjengeren ble drept i strid 29. november, ble oberst Don Faith leder for de 2500 amerikanske soldatene som kom til å gå under navnet «Task Force Faith». Ordren var å trekke seg tilbake til Hagaru-ri, og det første Faith gjorde, var å
«EN TRAGEDIE STØRRE ENN KINESISKE STORMANGREP RAMMET SNART KOLONNEN PÅ 60 KJØRETØY DA ET AMERIKANSK FLY TRAFF DEN MED EN NAPALMBOMBE. DE OVERLEVENDE KOM LENGE TIL Å HUSKE SKRIKENE FRA DE SÅREDE SOLDATENE SOM RULLET SEG I SNØEN FOR Å SLUKKE FLAMMENE.»
trekke kommandoplassen 6,5 kilometer tilbake og konsolidere stillingen rundt denne. Et forsøk på å få fram forsyninger fra Hagaruri langs veien ble slått tilbake av kineserne, men noe mat og ammunisjon ble sluppet ned fra fly.
1. desember var Task Force Faith fortsatt ved Shinhung-ni 13 kilometer fra målet, men hadde 600 drepte og sårede. Artilleribatteriene var tomme for granater, og mange soldater hadde heller ikke mye ammunisjon igjen. Luftstøtte og ildkraften fra to 40 millimeter luftvernkanoner på kjøretøyet i front klarte foreløpig å holde kineserne unna. Men en tragedie større enn kinesiske stormangrep rammet snart kolonnen på 60 kjøretøy da et amerikansk fly traff den med en napalmbombe. De overlevende kom lenge til å huske skrikene fra de sårede soldatene som rullet seg i snøen for å slukke flammene. Samtidig kom meldingen fra sjefen for 1. divisjon US Marines om at Faith ikke kunne vente bistand fra den kanten. Et stykke ned i veien hadde kinesiske tropper angrepet kolonnen og satt opp en veisperring som splittet den i to. Sperringen ble brutt, men moralen i Task Force Faith begynte nå å bryte sammen, og oberst Faith skjøt selv en sørkoreansk soldat som nektet å følge ordre.
Ikke lenge etter støtte kolonnen på nok en veisperring, og Faith ble dødelig såret av en granat. Uten hans ledelse gikk enheten snart i oppløsning. Sårede ble etterlatt, og de som klarte å gå, satte kursen mot US Marinesstillinger enkeltvis eller i grupper. En av de etterlatte, menig Edward Reeves, lå baki en lastebil med splintskader i beina. Herfra ble han vitne til hvordan kinesiske soldater plyndret døde amerikanske soldater og skjøt de sårede. Noen av lastebilene ble satt fyr på mens de sårede ennå lå på lasteplanet. Selv ble han også skutt, men mirakuløst nok sneiet kulen bare hodet. Han besvimte og ble etterlatt som død. Tre dager senere kom en ny gruppe kinesere og oppdaget at Reeves fortsatt var i live. De dro han ut av lastebilen, banket ham opp med gevaerkolbene og kastet ham i en likhaug ved siden av veien. Da de siste av disse kineserne også forsvant, begynte han å krype i retning av US Marinesstillingene på den andre siden av isen. 5.
desember ble Reeves funnet av en patrulje og evakuert til Japan via flystripen ved Hagaru-ri. Han ble dermed én av 1050 mann fra Task Force Faith som overlevde retretten, to tredjedeler av dem var hardt såret og sterkt traumatisert.
Tilbaketrekning fra Yudam-ni
1. desember var hovedtyngden av 1. marinedivisjon fortsatt konsentrert rundt Yudam-ni. Under fiendtlig ild iverksatte general Smith tilbaketrekningen mot kysten. Tro mot tradisjonen om ikke å etterlate noen, lot marinesoldatene verken sårede eller døde ligge igjen. De tok også med seg alt av utstyr og kjøretøy som lot flytte på seg. Resten ble ødelagt. 3. bataljon fra 5. regiment US Marines ledet første etappe av manøveren. Flere steder måtte de klarere høyder besatt av kineserne for å sikre veiaksen lenger nede.
Litt over halvveis på veien mellom Yudamni og Hagaru-ri lå Toktong-passet hvor det 240 mann sterke kompani F fra 2. bataljon 7. regiment US Marines ble lagt igjen som sikring under frammarsjen tre dager tidligere. Disse var nå omringet og hadde 30. november 26 drepte og 89 sårede. Det måtte fire kompanier til for å slå seg gjennom den kinesiske beleiringen så kompani F kunne få etterlengtet avløsning. Med passet sikret kunne resten av troppene passere. 4. desember ankom den siste baktroppen Hagaru-ri.
Marinesoldatene som nå trakk seg tilbake, var numne av kulde og utmattelse. Verst var det allikevel for de sårede. Teltene på hjelpeplassene manglet oppvarming, og i 30 minus frøs blodet i sårene før det rakk å koagulere. Sanitetssoldatene hadde store problemer med å forbinde sårene da de ikke kunne gjøre dette med vottene på. Frostskader var naermest obligatorisk for alle soldatene ved Chosin. Men flystripene ved Koto-ri og Hangaru-ri utgjorde et lyspunkt for de sårede, og i løpet av fem dager ble over fire tusen sårede evakuert med fly.
Mot kysten
US Air Force mente de også kunne klare å evakuere de gjenlevende av Smiths menn luftveien, men da måtte de etterlate alt tyngre utstyr. Generalen avslo og mente han kunne slå seg gjennom langs veien. Han ble også provosert da krigskorrespondenter som ble fløyet inn, antydet at styrkene hans var på retrett. Han fastholdt at de bare angrep i en annen retning, noe som rent taktisk for så vidt var korrekt.
Massiv luftstøtte fra alle landbaser innen rekkevidde og sju hangarskip ble satt inn for å dekke neste etappe ut fra Hagaru-ri som startet 6. desember. Samme dag ble også den nordkoreanske hovedstaden Pyongyang forlatt av Fn-troppene. 2. bataljon fra 7. regiment US Marines, forsterket med de gjenvaerende haerelementene, ble møtt med maskingevaer- og bombekasterild så snart de tok ledelsen i den videre marsjen. Etter åtte kilometer nådde de Hell Fire Valley, og nok en gang lå kineserne her i bakhold. Etter to timer hadde stridsvognene rensket ut de
siste maskingevaerstillingene, og kolonnen kunne fortsette. Ved daggry 7. desember gikk kineserne atter en gang til et halsløst frontalangrep. Amerikanerne klargjorde sine haubitser til å avgi horisontal ild på 50–500 meters hold. Bare 50 av 500 angripende kinesere overlevde.
Da 7. desember opprant, var de kommet 20 kilometer sør for Hagaru-ri, naermere bestemt til byen Koto-ri, som til nå hadde blitt forsvart av personell fra et regimentshovedkvarter, en infanteribataljon og et artilleribatteri. Med alle enhetene som hadde sluttet seg til, rådet Smith nå over 11 500 US Marines, 2300 mann fra US Army, 125 britiske Royal Marines og 40 sørkoreanere. Her ble det også anlagt massegrav for 117 av de falne som hittil hadde blitt fraktet med på kjøretøyene. Nå gjaldt det å nå jernbanelinjen ved Chinhungri, 16 kilometer lenger sør. Ved avmarsj neste dag gikk 3. bataljon fra 7. US Marines i spiss, og de måtte kjempe seg gjennom neste kinesiske veisperring etter bare to kilometer. Den neste store utfordringen besto i å krysse en 45 meter dyp kløft fem og en halv kilometer sør for Koto-ri. Broen over var sprengt av kineserne som nå bare ventet på at fienden skulle tvinges til å etterlate alt tyngre utstyr før de kunne fortsette. Amerikanerne bestemte seg for å løse problemet ved å fly inn ferdiglagede broelementer fra Japan. Med sine 1200 kilo var de trolig de tyngste objektene som til da hadde blitt sluppet ned i fallskjerm, og broen var på plass da kolonnen ankom kløften 9. desember. De baerende bjelkene i elementene var så smale at stridsvognene hadde fem centimeters klaring å gå på til siden, men alle kjøretøyene kom seg over.
Ikke lenge etter måtte de forsere den krappe svingen i Funcilin-passet som effektivt var sperret av kinesiske tropper i stilling på et høydedrag rett over. Kompani A fra 1. regiment US Marines ble beordret til å rydde passet. De angrep med 223 mann i en forrykende snøstorm. Med støtte fra bombekastere og fly klarte de å renske høydedraget, men hadde bare 111 stridsdyktige menn igjen da oppdraget var utført. Til gjengjeld talte de 530 døde kinesere i stillingene de hadde tatt. Etter tolv dagers tilbaketrekning under konstant fiendtlig ild kunne troppene fra X Corps forlate fjellene og fortsette ut på kystsletten nedenfor. 11. desember nådde styrken jernbanelinjen som var sikret av haerens 3. divisjon. Den siste etappen fra Koto-ri hadde da kostet ytterligere 1000 drepte og sårede. Nå gikk turen videre til havnebyen Hungnam. Innen julaften 1950 ble i alt 105 000 soldater, 100 000 sivile, 17 500 kjøretøy og 350 000 tonn annet utstyr og forsyninger evakuert herfra.
Sluttord
Av de i alt 25 000 soldatene fra Fntroppene som hadde deltatt i kampene rundt Chosin-reservoaret, ble 6000 tatt til fange eller drept. For 1. divisjon US Marines, som utgjorde størsteparten av styrken,
var intensiteten og tapene på høyde med de hardeste kampene mot japanerne i Stillehavet under andre verdenskrig. Bak seg etterlot de sju ødelagte og tre ille medfarne kinesiske divisjoner – i alt 72 000 av de 120 000 mann som ble sendt mot X Corps, lå igjen døde på slagmarken. På kartet og i den store strategiske sammenheng var slaget et nederlag for de amerikanskledede styrkene, og slik ble det også framstilt i samtidens medier. For dem som overlevde, føltes det like mye som en seier å kunne gjennomføre en ordnet retrett gjennom snøstorm og 20–30 minusgrader, over fjell og dype juv stilt overfor en tallmessig overlegen fiende. 33 år etter slaget organiserte de en egen veteranforening med følgende valgspråk:
«Whatever we were in that frozen long-ago and whatever we are now, we are bound as one for life in an exclusive fraternity of honor.»
I alt 13 Congressional Medals of Honor ble delt ut blant soldatene som deltok ved Chosin-reservoaret, og slaget vil alltid ha en spesiell plass i hele US Marines’ historie. Det var også en fjaer i hatten for 41. Royal Marines Commando som ledet an i Task Force Drysdale. Mens Det britiske imperiet var under avvikling og Storbritannias tid som verdensmakt var over, hadde de forsyningene de fikk fram, bidratt til å berge supermakten USAS soldater ut av knipetaket.
At retretten ble så vellykket gitt de rådende forholdene, skyldtes ikke minst den luftstøtten som ble stilt til rådighet. Men også kinesernes taktikk viste seg å arbeide for X Corps. I og med at kampen ble ført langs smale fjellveier, hadde kineserne sannsynligvis klart å tilintetgjøre amerikanerne dersom de hadde konsentrert seg helt om å blokkere denne eneste retrettmuligheten. I stedet for å gjøre de mange veisperringene sterkest mulig, satte de inn store styrker på å omringe kolonnene i hele sin lengde, noe som førte til en uhensiktsmessig spredning av styrkene.
De kinesiske troppene var mye mer primitivt utstyrt enn nordkoreanerne. Tynne bomullsklaer og sko av lerret med gummisåle var den gjengse bekledningen. Døde, sårede og tilfangetatte Fn-tropper ble raskt strippet for klaer når man kom over dem. Bevaepningen var broket og besto av russiske, japanske og britiske rifler av ymse kaliber og kvalitet, noe som selvsagt gjorde forsyningstjenesten vanskelig.
Denne ble dessuten stort sett besørget av oksekjerrer og menneskemakt. Tunge våpen var det få av, og når man til gjengjeld hadde ubegrensede mannskapsreserver å ta av, var det å ofre store mengder infanteri i hensynsløse frontalangrep logisk om enn kynisk i kinesernes situasjon. De amerikanskledede styrkene møtte dette med en utmattelsestaktikk som liknet mer enn noe på skyttergravskrigen under første verdenskrig. Den utnyttet den materielle overlegenheten til det fulle og ga et effektivt forsvar mot masseangrep fra infanteri, men bød samtidig på få muligheter for store gjennombrudd under de forholdene som hadde etablert seg etter at kineserne for alvor kom med i krigen.
Mishandlingen og avrettingen av amerikanske fanger var slett ikke unik for kampene ved Chosin, det var en type bestialitet som var gjengs gjennom hele krigen fra både kineserne og nordkoreanerne. Det ble også registrert at kineserne henrettet sine egne sårede. Kommunisttropper som selv ble tatt til fange, hadde ofte klokker og andre effekter som tydeligvis var plyndret fra Fn-tropper som enten var døde eller tatt til fange. Det var også tydelig at de selv forventet samme behandling når de ble tatt til fange – hjerteskjaerende scener utspilte seg, hvor de tydeligvis forventet å bli skutt på flekken. Da krigen var over i 1953, nektet de imidlertid å bli repatriert til sine opprinnelige hjemland, noe som skulle bli et ømt punkt under våpenhvileforhandlingene.
Den kinesiske offensiven som hadde startet ved Chosin, presset Fn-troppene tilbake over 38. breddegrad, men med en motoffensiv i mars 1951 klarte de å konsolidere stillingen rundt den gamle grensen. Herfra kom fronten til å bevege seg lite før våpenhvilen ble inngått 27. juli 1953.
Koreakrigen fikk også store konsekvenser utover selve halvøya. Beslutningstakere i USA ble overbevist om at den kommunistiske siden i den kalde krigen ville gripe til våpen for å utvide sitt maktområde. Dette førte til en voldsom opprustning og militarisering av NATO, noe det norske Forsvaret også merket i form av våpenhjelp og overgang fra i hovedsakelig britisk til amerikansk materiell.
ARTIKKELFORFATTEREN
Frode Lindgjerdet er cand.philol. fra NTNU i Trondheim med hovedfagsoppgaven Den kalde krigen i norske laerebøker. Han har bidratt til flere oppslagsverk om blant annet sikkerhetspolitikk og militaerhistorie og skrevet artikler innen de samme emnene i norske tidsskrift.
«MISHANDLINGEN OG AVRETTINGEN AV AMERIKANSKE FANGER VAR SLETT IKKE UNIK FOR KAMPENE VED CHOSIN, DET VAR EN TYPE BESTIALITET SOM VAR GJENGS GJENNOM HELE KRIGEN FRA BÅDE KINESERNE OG NORDKOREANERNE.»