SLAGET OM CHOSIN-RESERVOARET

Kriger 1950-1995 - - INNHOLD - FRODE LINDGJERDET

Ame­ri­kans­ke styr­ker gikk inn i Korea­kri­gen for å stan­se Nord-ko­reas an­grep på Sør-ko­rea. De var på god vei til å eli­mi­ne­re Kim Il Sungs re­gi­me full­sten­dig. Men så meld­te Ki­na seg på.

Un­der Fn-flagg had­de de ame­ri­kanskled­de styr­ke­ne gått inn i krigen for å stan­se Nord-ko­reas an­grep på Sør-ko­rea. De var på god vei til å eli­mi­ne­re Kim Il Sungs re­gi­me full­sten­dig før Folke­re­pub­lik­ken Ki­na gikk inn i krigen. Kine­ser­ne un­der Maos le­del­se fryk­tet at USA vil­le fort­set­te krigen inn på de­res ter­ri­to­ri­um, der kom­mu­nis­te­ne nett­opp had­de gått sei­ren­de ut av en lang­va­rig bor­ger­krig. Ved Chosin-reservoaret nord i Ko­rea støt­te de sam­men med 1. di­vi­sjon US Ma­ri­nes i det som skul­le bli ett av de blo­digs­te sla­ge­ne i Ma­rine­korp­sets his­to­rie.

Sovjetunionen og USA ok­ku­per­te Ko­rea etter and­re ver­dens­krig for å av­va­ep­ne ja­pans­ke styr­ker og nor­ma­li­se­re for­hol­de­ne i lan­det. Snart ut­vik­let den kal­de krigen seg, og Nor­dog Sør-ko­rea ble etab­lert som to se­pa­ra­te sta­ter. Le­de­re i både nord og sør agi­ter­te for en gjen­for­ening, om så med makt. Mens Sta­lin for­syn­te det kom­mu­nis­tis­ke nord med ri­ke­li­ge meng­der tyng­re vå­pen, var USA skep­tisk til å gi sin al­li­er­te i sør til­sva­ren­de støt­te. I 1950 ga Sta­lin grønt lys for at Nord­koreas Kim Il Sung kun­ne an­gri­pe Sør-ko­rea. Han had­de da ri­me­lig grunn til å tro at USA ikke had­de vil­je el­ler evne til å gri­pe inn. I 1949 had­de Sovjetunionen sprengt sin førs­te atom­bom­be og der­med brutt USAS kjerne­vå­pen­mono­pol. USA had­de hel­ler ikke løf­tet en fin­ger for å hind­re at kom­mu­nis­te­ne vant bor­ger­kri­gen i Ki­na, noe Sta­lin tol­ket som et svak­hets­tegn.

25. juni 1950 ryk­ket nord­kore­ans­ke styr­ker over grense­lin­jen som gikk langs 38. bredde­grad. I spis­sen rul­let sov­je­tisk­byg­de T-34-strids­vog­ner. Den­ne ty­pen had­de fått en le­gen­da­risk sta­tus i kampen mot Hit­ler-tysk­land un­der and­re ver­dens­krig, og de lett be­va­ep­ne­de sør­korea­ner­ne had­de in­gen mid­ler til å stop­pe dem med. Hoved­sta­den Se­oul falt etter bare to da­gers kamp. I FN had­de Sovjetunionen boi­kot­tet sik­ker­hets­rå­det i pro­test mot at Kom­mu­nist­ki­na ikke fikk ta lan­dets sete blant rå­dets fas­te med­lem­mer. Det­te ga USA mu­lig­het til å få igjen­nom fle­re re­so­lu­sjo­ner som åp­net for va­ep­net in­ter­ven­sjon på Sør-ko­reas side uten at det ble stop­pet av sov­je­tisk veto. General Douglas Macarthur, som had­de vun­net sitt ry i kampen mot Ja­pan, fikk opp­dra­get med å lede felt­to­get.

Ame­ri­kans­ke trop­per be­gyn­te så å strøm­me inn til havne­byen Pusan på sør­spis­sen av halv­øya. Etter hvert kom trop­per fra 16 land til å del­ta un­der Fn-flagg, der­iblant et norsk felt­syke­hus (NOR MASH). De helt klart størs­te kon­tin­gen­te­ne kom imid­ler­tid fra USA og Sør-ko­rea. De førs­te

ame­ri­kans­ke styr­ke­ne var dår­lig trent og ut­styrt for opp­dra­get og had­de inn­led­nings­vis sto­re pro­ble­mer i fel­ten. Luft- og flåte­støt­te ble der­for sa­er­de­les vik­tig for å for­hind­re at Fn-trop­pe­ne helt mis­tet fot­fes­te da nord­korea­ner­nes fram­ryk­king nåd­de sitt høyde­punkt i au­gust. 15. sep­tem­ber gikk der­imot ame­ri­ka­ner­ne i land ved In­che­on vest-sør­vest for Se­oul. Ho­ved­tyng­den av de nord­kore­ans­ke styr­ke­ne var der­med ef­fek­tivt av­skå­ret, og de had­de in­gen stra­te­gis­ke re­ser­ver som kun­ne møte ame­ri­ka­ner­ne ved lan­dings­punk­tet.

Mot Chosin

I de­sem­ber krys­set Fn-trop­pe­ne 38. bredde­grad mot ki­ne­sis­ke ad­vars­ler om at det­te vil­le få kon­se­kven­ser. Trop­pe­ne som had­de gått i land ved In­che­on, had­de blitt or­ga­ni­sert som X Corps og be­sto av 1. di­vi­sjon US Ma­ri­nes un­der le­del­se av general Oli­ver P. Smith og 7. di­vi­sjon fra US Ar­my – pluss fle­re mind­re for­ma­sjo­ner. Dis­se skul­le nå sik­re høy­re flan­ke, mens USAS 8. armé iverk­sat­te offensiven som man hå­pet skul­le brin­ge Fn-styr­ke­ne helt fram til Yalu – grense­el­ven mel­lom Ko­rea og Ki­na. Der­med vil­le hele Nord-ko­rea va­ere be­satt, og trop­pe­ne kun­ne dra hjem til jul. Bare kore­ans­ke trop­per skul­le imid­ler­tid ryk­ke helt fram til gren­sen for å unn­gå å pro­vo­se­re kine­ser­ne. Den sei­ers­sik­re stem­nin­gen blant Fn-trop­pe­ne had­de imid­ler­tid med­ført at de be­gyn­te å ta let­te­re på di­si­plin og ru­ti­ner, og mye ut­styr ble etter­latt i base­om­rå­det da de nå sat­te seg i be­ve­gel­se nord­over. Det­te skul­le man­ge snart kom­me til å ang­re.

Iføl­ge pla­ne­ne skul­le US Ma­ri­nes ryk­ke fram mot Kang­gye, noe som be­tyd­de en 40 kilo­me­ter lang marsj over de util­gjen­ge­li­ge Taeba­ek­fjel­le­ne. En ame­ri­kansk of­fi­ser kom­men­ter­te at det had­de va­ert vans­ke­lig nok å ar­ran­ge­re en pik­nik der oppe om som­mer­en i freds­tid – nå var fjel­le­ne i til­legg dek­ket med snø. En­den på na­er­mes­te jern­bane­spor ble nådd ved Chin­hung-ri, der­et­ter fulg­te en bratt opp­stig­ning til 1066,80 me­ter hvor Chosin-reservoaret lå. General Smiths størs­te ut­ford­ring var nå å sam­ord­ne trop­pe­ne i det vans­ke­li­ge ter­ren­get samt sik­re for­sy­nings­punk­ter – noe han tok al­vor­lig tross sei­ers­fø­lel­sen som pre­get trop­pe­ne. Han fikk ryd­det to fly­stri­per – den førs­te ved Koto-ri og den and­re ved Ha­garu-ri len­ger nord. Smith sør­get også for at vei­ene ble ut­bed­ret fle­re ste­der un­der fram­ryk­kin­gen. Like neden­for dam­men hvor lands­byen Ha­garu-ri lå, del­te vei­en seg. Ma­rine­sol­da­te­ne fulg­te vest­bred­den av reservoaret i ret­ning lands­byen Yu­dam-ni, mens tre haer­ba­tal­jo­ner fulg­te høy­re side. Ved Ha­garu-ri ble det også an­lagt de­pot og satt opp et felt­syke­hus. Sam­ti­dig sank tem­pe­ra­tu­ren ned mot tret­ti mi­nus­gra­der, og menn og ma­ski­ner møt­te pro­ble­mer i form av hen­holds­vis frost­ska­der og fast­lås­te me­ka­nis­mer.

Mø­tet med ki­ne­sis­ke trop­per

7. no­vem­ber fikk sol­da­te­ne fra X Corps kon­takt med de førs­te ki­ne­sis­ke trop­pe­ne, men dis­se trakk seg hur­tig til­ba­ke etter de førs­te sam­men­stø­te­ne. Al­le av­de­lin­ger kun­ne rap­por­te­re om hur­tig fram­gang, men fan­ger som ble tatt av X Corps, kun­ne for­tel­le om sto­re troppe­kon­sen­tra­sjo­ner på ki­ne­sisk side av grense­el­ven uten at noen len­ger opp i kom­man­do­kje­den tok sa­er­lig no­tis av det­te. 25. no­vem­ber ryk­ket 1. di­vi­sjon US Ma­ri­nes fram 22,5 kilo­me­ter langs vest­bred­den og nåd­de Yu­dam-ri med to in­fan­teri­re­gi­men­ter og tre ar­til­leri­ba­tal­jo­ner i front. De tre ba­tal­jo­ne­ne på øst­bred­den gjor­de unna 21 km nes­te dag. X Corps var nå ut­grup­pert langs en 56 kilo­me­ter lang vei­akse og klart til å star­te selve sluttof­fen­si­ven.

2. ba­tal­jon av 5. US Ma­ri­nes Re­gi­ment gikk i spiss for å ta et høyde­drag ved Yu­dam-ri da re­ko­gno­se­rings­fly kun­ne rap­por­te­re om sto­re ki­ne­sis­ke styr­ker for­ut. 1. ma­rine­di­vi­sjon sto nå over­for 80 000 mann fra Den ki­ne­sis­ke folke­ha­erens 9. armé­grup­pe. Ma­rine­sol­da­te­ne for­skan­set seg i lands­byen og måt­te kjem­pe seg til kon­troll over de na­er­lig­gen­de høyde­dra­ge­ne som do­mi­ner­te land­ska­pet rundt. Natt til 28. no­vem­ber kun­ne de høre de ka­rak­te­ris­tis­ke sig­nal­hor­ne­ne gjal­le mel­lom ås­si­de­ne. Det var smått med ra­dio­ut­styr i de ki­ne­sis­ke av­de­lin­ge­ne, så meste­par­ten av kom­mu­ni­ka­sjo­nen i felt ble be­sør­get på den­ne må­ten. Ve­te­ra­ner fra and­re ver­dens­krig ut­tryk­te at de uhyg­ge­li­ge ly­de­ne var noe av det ver­ste de had­de opp­levd, men Fn-trop­pe­ne ven­te seg snart til dem og blås­te selv fals­ke sig­na­ler til­ba­ke for å for­vir­re kine­ser­ne.

Ma­rine­sol­da­te­ne ble snart om­rin­get av to ki­ne­sis­ke di­vi­sjo­ner mens en tred­je an­grep for­bin­del­ses­lin­je­ne til­ba­ke til Ha­garu-ri. De førs­te ki­ne­sis­ke an­gre­pe­ne klar­te å split­te en­he­te­ne fra X Corps opp i seks se­pa­ra­te en­kla­ver som det nå gjaldt å for­ene. På øst­bred­den av reservoaret ble også de tre haer­ba­tal­jo­ne­ne om­rin­get og sto her ale­ne over­for en hel ki­ne­sisk di­vi­sjon. An­gre­pe­ne bar kjenne­tegn som skul­le bli ty­pisk for ki­ne­sisk in­fan­te­ri­tak­tikk i Ko­rea. Det var smått med tyng­re vå­pen og luft­støt­te som kun­ne be­nyt­tes til å myke opp for­sva­re­ren. I ste­det søk­te man å over­svøm­me fien­dens for­svars­lin­jer og håpe på at egne sol­da­ter kun­ne stor­me fram hur­ti­ge­re enn fien­dens ild­kraft klar­te å meie dem ned. Den­ne tak­tik­ken had­de man­ge gan­ger vir­ket ut­mer­ket for den sov­je­tis­ke Røde armé (sov­je­tis­ke of­fi­se­rer og tek­ni­ke­re bi­sto kine­ser­ne) i kampen mot tys­ker­ne un­der and­re ver­dens­krig. Men de ame­ri­kans­ke sol­da­te­ne av 1950 had­de en helt an­nen ild­kraft i form av luft­støt­te, ar­til­le­ri og auto­mat­vå­pen enn hva Werh­macht og Waf­fen SS kun­ne stil­le opp med på øst­fron­ten. USA had­de også lo­gis­tis­ke for­trinn som be­tyd­de til­na­er­met ube­gren­set til­gang på am­mu­ni­sjon, selv om det skul­le kni­pe man­ge gan­ger på det om­rå­det un­der kam­pe­ne ved Chosin.

Ut­på da­gen 28. no­vem­ber fløy Ma­cart­hurs stabs­sjef, ge­ne­ral­løyt­nant Ed­ward Al­mond, inn med he­li­kop­ter til de om­rin­ge­de ame­ri­kans­ke styr­ke­ne. Han kun­ne for­tel­le at X Corps bare sto over­for mind­re ki­ne­sis­ke styr­ker, og at ord­ren var å fort­set­te an­gre­pet nord­over. Alvo­ret i si­tua­sjo­nen had­de alt­så ennå ikke gått opp for le­del­sen av Fn­styr­ke­ne. I vir­ke­lig­he­ten sto X Corps over­for 150 000 mann som rik­tig­nok ikke kun­ne måle seg i ut­styr med ame­ri­ka­ner­ne, men som til gjen­gjeld var le­det av of­fi­se­rer som ikke nøl­te med å sen­de dem rett i den sik­re død for å opp­nå sei­er. Sam­me kveld ga imid­ler­tid Macarthur ord­re om å trek­ke X Corps til­ba­ke til kys­ten, men nå var også for­sy­nings­ba­sen ved Ha­garu-ri un­der an­grep, og in­ge­ni­ø­re­ne som job­bet med fly­stri­pen, ble tvun­get til å ta opp vå­pen. Her lå i til­legg to ar­til­leri­ba­tal­jo­ner og uli­ke for­sy­nings- og stabs­ele­men­ter.

Task For­ce Drys­da­le

Ved Koto-ri len­ger sør sat­te res­ten av X Corps sam­men en styr­ke som skul­le brin­ge fram for­sy­nin­ger og hjel­pe 1. Di­vi­sjon US Ma­ri­nes og de tre haer­ba­tal­jo­ne­ne med å slå seg ut av jern­rin­gen som nå var i ferd med å luk­ke seg. Den­ne be­sto av 29 strids­vog­ner og 141 uli­ke kjøretøy og om­fat­tet ett kom­pa­ni US Ma­ri­nes, ett US Ar­my-kom­pa­ni og bri­tis­ke

41. Com­man­do Royal Ma­ri­nes. Styr­ken gikk un­der nav­net «Task For­ce Drys­da­le» etter sin bri­tis­ke sjef, oberst­løyt­nant Douglas Drys­da­le.

Inn­le­den­de an­grep fra fly- og ar­til­leri­bom­bar­de­ment ble ret­tet mot to ste­der langs vei­en hvor man viss­te at kine­ser­ne had­de for­skan­set seg. Drys­da­les menn sat­te seg så i be­ve­gel­se om mor­ge­nen 29. no­vem­ber, men kjør­te seg snart fast ved en tred­je ki­ne­sisk stil­ling. Et ame­ri­kansk strids­vogn­kom­pa­ni un­der Bruce Clar­ke kom snart opp sør­fra for å ryd­de vei. Sam­men med en av trop­pe­ne til Clar­ke an­grep det ame­ri­kans­ke haer­kom­pa­ni­et og de bri­tis­ke kom­mando­sol­da­te­ne opp en skrå­ning hvor­fra strids­vog­ne­ne kun­ne be­sky­te den vi­de­re vei­ak­sen og de ki­ne­sis­ke stil­lin­ge­ne som kon­trol­ler­te den. Det hele ble tett ko­or­di­nert over ra­dio. Det ku­per­te ter­ren­get ga imid­ler­tid gode mu­lig­he­ter til skjul for fiendt­li­ge pan­ser­verns­til­lin­ger, og in­fan­te­ri­et ope­rer­te der­for foran strids­vog­ne­ne. Det­te før­te til at de to ele­men­te­ne mis­tet kon­tak­ten, og fram­drif­ten dab­bet av.

Ne­de på vei­en sneg­let kjøre­tøy­ene seg fram­over mens flan­ken grad­vis ble sik­ret. Den utål­mo­di­ge Drys­da­le kjør­te så fram­over i sin je­ep for å jage på en­he­te­ne i front.

Da en av de ame­ri­kans­ke kom­pani­sje­fe­ne re­pli­ser­te at han måt­te re­or­ga­ni­se­re og sør­ge for at de sårede kom seg unna, svar­te Drys­da­le «tally ho» (Figh­ter Com­mands kjen­te an­greps­sig­nal fra slaget om Stor­bri­tan­nia) og ras­te av gåre med 17 av strids­vog­ne­ne og meste­par­ten av sol­da­te­ne. Der­med opp­sto det en far­lig strekk i rek­ke­ne, og bak­de­len med 62 Royal Ma­ri­nes, stabs­ele­men­ter av US Ma­ri­nes og meste­par­ten av US Ar­my-

kom­pa­ni­et ble over­latt til seg selv. Dis­se ble raskt om­rin­get av kine­ser­ne i det som fikk nav­net «Hell Fi­re Val­ley». Alt ra­dio­ut­styr ble snart øde­lagt, og etter noen ti­mers kamp var det bare 40 kamp­dyk­ti­ge sol­da­ter igjen som ikke had­de noe an­net valg enn å over­gi seg. Kine­ser­ne kas­tet seg over for­sy­nin­ge­ne mens krigs­fan­ge­ne mar­sjer­te vekk.

I lø­pet av nat­ten had­de res­ten av kolonnen klart å tren­ge fram til Pu­song-ni ca. to kilo­me­ter fra Ha­garu-ri hvor vei­en var spe­si­elt smal. Her støt­te de på ny sam­men med ki­ne­sis­ke styr­ker som snart ble over­man­net. Len­ger fram­me måt­te de også over en sprengt bro. Med sto­re vans­ke­lig­he­ter og un­der vold­som­me ki­ne­sis­ke an­grep klar­te de å få strids­vog­ne­ne og kjøre­tøy­ene over. Men Drys­da­le ble her dø­de­lig så­ret av en gra­nat, og kom­man­do­en ble over­tatt av kap­tein Carl Sit­ter fra US Ma­ri­nes, som også snart led sam­me skjeb­ne. En god del av in­fan­te­ri­et ble nå ut­grup­pert for å gi dek­ning, der­av meste­par­ten av de gjen­va­eren­de kom­mando­sol­da­te­ne. Dis­se ble snart av­skå­ret og om­rin­get av kine­ser­ne, men sør­get sam­ti­dig for at res­ten kun­ne rul­le vi­de­re. Det var blitt mørkt da en av strids­vog­ne­ne i front ble slått ut av en pan­ser­vern­gra­nat og måt­te sky­ves ut i grøf­ten. Men snart, klok­ka 20.15, pas­ser­te spis­sen av kolonnen US Ma­ri­nes' vei­sper­ring ved Ha­garu-ri. Sis­te av­de­ling kom ikke gjen­nom før klok­ka tre om nat­ten. Bare en tredje­del av mann­ska­pe­ne og halv­par­ten av kjøre­tøy­ene fra Task For­ce Drys­da­le nåd­de til slutt fram til 1. ma­rine­di­vi­sjons for­sy­nings­base.

Task For­ce Faith

På øst­bred­den av Chosin var 3. ba­tal­jon av 31. re­gi­ment og 1. ba­tal­jon av 32. re­gi­ment samt 57. ar­til­leri­ba­tal­jon fort­satt om­rin­get av kine­ser­ne. Etter at for­gjen­ge­ren ble drept i strid 29. no­vem­ber, ble oberst Don Faith le­der for de 2500 ame­ri­kans­ke sol­da­te­ne som kom til å gå un­der nav­net «Task For­ce Faith». Ord­ren var å trek­ke seg til­ba­ke til Ha­garu-ri, og det førs­te Faith gjor­de, var å

«EN TRAGEDIE STØRRE ENN KI­NE­SIS­KE STORMANGREP RAMMET SNART KOLONNEN PÅ 60 KJØRETØY DA ET AME­RI­KANSK FLY TRAFF DEN MED EN NAPALMBOMBE. DE OVERLEVENDE KOM LENGE TIL Å HUSKE SKRIKENE FRA DE SÅREDE SOL­DA­TE­NE SOM RUL­LET SEG I SNØEN FOR Å SLUKKE FLAMMENE.»

trek­ke kom­mando­plas­sen 6,5 kilo­me­ter til­ba­ke og kon­so­li­de­re stil­lin­gen rundt den­ne. Et for­søk på å få fram for­sy­nin­ger fra Ha­gar­uri langs vei­en ble slått til­ba­ke av kine­ser­ne, men noe mat og am­mu­ni­sjon ble slup­pet ned fra fly.

1. de­sem­ber var Task For­ce Faith fort­satt ved Shin­hung-ni 13 kilo­me­ter fra må­let, men had­de 600 drep­te og sårede. Ar­til­leri­bat­te­ri­ene var tom­me for gra­na­ter, og man­ge sol­da­ter had­de hel­ler ikke mye am­mu­ni­sjon igjen. Luft­støt­te og ild­kraf­ten fra to 40 milli­me­ter luft­vern­ka­no­ner på kjøre­tøy­et i front klar­te fore­lø­pig å hol­de kine­ser­ne unna. Men en tragedie større enn ki­ne­sis­ke stormangrep rammet snart kolonnen på 60 kjøretøy da et ame­ri­kansk fly traff den med en napalmbombe. De overlevende kom lenge til å huske skrikene fra de sårede sol­da­te­ne som rul­let seg i snøen for å slukke flammene. Sam­ti­dig kom mel­din­gen fra sje­fen for 1. di­vi­sjon US Ma­ri­nes om at Faith ikke kun­ne ven­te bi­stand fra den kan­ten. Et styk­ke ned i vei­en had­de ki­ne­sis­ke trop­per an­gre­pet kolonnen og satt opp en vei­sper­ring som split­tet den i to. Sper­rin­gen ble brutt, men mo­ra­len i Task For­ce Faith be­gyn­te nå å bry­te sam­men, og oberst Faith skjøt selv en sør­kore­ansk sol­dat som nek­tet å føl­ge ord­re.

Ikke lenge etter støt­te kolonnen på nok en vei­sper­ring, og Faith ble dø­de­lig så­ret av en gra­nat. Uten hans le­del­se gikk en­he­ten snart i opp­løs­ning. Sårede ble etter­latt, og de som klar­te å gå, sat­te kur­sen mot US Ma­rinesstil­lin­ger en­kelt­vis el­ler i grup­per. En av de etter­lat­te, me­nig Ed­ward Re­e­ves, lå baki en laste­bil med splint­ska­der i bei­na. Her­fra ble han vit­ne til hvor­dan ki­ne­sis­ke sol­da­ter plynd­ret døde ame­ri­kans­ke sol­da­ter og skjøt de sårede. Noen av laste­bi­le­ne ble satt fyr på mens de sårede ennå lå på laste­pla­net. Selv ble han også skutt, men mi­ra­ku­løst nok sne­i­et ku­len bare ho­det. Han be­svim­te og ble etter­latt som død. Tre da­ger se­ne­re kom en ny grup­pe ki­ne­se­re og opp­da­get at Re­e­ves fort­satt var i live. De dro han ut av laste­bi­len, ban­ket ham opp med ge­vaer­kol­be­ne og kas­tet ham i en lik­haug ved si­den av vei­en. Da de sis­te av dis­se kine­ser­ne også for­svant, be­gyn­te han å kry­pe i ret­ning av US Ma­rinesstil­lin­ge­ne på den and­re si­den av isen. 5.

de­sem­ber ble Re­e­ves fun­net av en pa­trul­je og eva­ku­ert til Ja­pan via fly­stri­pen ved Ha­garu-ri. Han ble der­med én av 1050 mann fra Task For­ce Faith som over­lev­de re­tret­ten, to tredje­de­ler av dem var hardt så­ret og sterkt trau­ma­ti­sert.

Til­bake­trek­ning fra Yu­dam-ni

1. de­sem­ber var ho­ved­tyng­den av 1. ma­rine­di­vi­sjon fort­satt kon­sen­trert rundt Yu­dam-ni. Un­der fiendt­lig ild iverk­sat­te general Smith til­bake­trek­nin­gen mot kys­ten. Tro mot tra­di­sjo­nen om ikke å etter­late noen, lot ma­rine­sol­da­te­ne ver­ken sårede el­ler døde lig­ge igjen. De tok også med seg alt av ut­styr og kjøretøy som lot flyt­te på seg. Res­ten ble øde­lagt. 3. ba­tal­jon fra 5. re­gi­ment US Ma­ri­nes le­det førs­te etap­pe av ma­nø­ve­ren. Fle­re ste­der måt­te de kla­re­re høy­der be­satt av kine­ser­ne for å sik­re vei­ak­sen len­ger ne­de.

Litt over halv­veis på vei­en mel­lom Yu­dam­ni og Ha­garu-ri lå Tok­tong-pas­set hvor det 240 mann ster­ke kom­pa­ni F fra 2. ba­tal­jon 7. re­gi­ment US Ma­ri­nes ble lagt igjen som sik­ring un­der fram­mar­sjen tre da­ger tid­li­ge­re. Dis­se var nå om­rin­get og had­de 30. no­vem­ber 26 drep­te og 89 sårede. Det måt­te fi­re kom­pa­ni­er til for å slå seg gjen­nom den ki­ne­sis­ke be­lei­rin­gen så kom­pa­ni F kun­ne få etter­leng­tet av­løs­ning. Med pas­set sik­ret kun­ne res­ten av trop­pe­ne pas­se­re. 4. de­sem­ber an­kom den sis­te bak­trop­pen Ha­garu-ri.

Ma­rine­sol­da­te­ne som nå trakk seg til­ba­ke, var num­ne av kul­de og ut­mat­tel­se. Verst var det al­li­ke­vel for de sårede. Tel­te­ne på hjelpe­plas­se­ne mang­let opp­var­ming, og i 30 mi­nus frøs blo­det i så­re­ne før det rakk å koa­gu­le­re. Sa­ni­tets­sol­da­te­ne had­de sto­re pro­ble­mer med å for­bin­de så­re­ne da de ikke kun­ne gjø­re det­te med vot­te­ne på. Frost­ska­der var na­er­mest ob­li­ga­to­risk for al­le sol­da­te­ne ved Chosin. Men fly­stri­pe­ne ved Koto-ri og Han­garu-ri ut­gjor­de et lys­punkt for de sårede, og i lø­pet av fem da­ger ble over fi­re tu­sen sårede eva­ku­ert med fly.

Mot kys­ten

US Air For­ce men­te de også kun­ne kla­re å eva­ku­ere de gjen­le­ven­de av Smiths menn luft­vei­en, men da måt­te de etter­late alt tyng­re ut­styr. Ge­ne­ra­len av­slo og men­te han kun­ne slå seg gjen­nom langs vei­en. Han ble også pro­vo­sert da krigs­kor­re­spon­den­ter som ble fløy­et inn, an­ty­det at styr­ke­ne hans var på re­trett. Han fast­holdt at de bare an­grep i en an­nen ret­ning, noe som rent tak­tisk for så vidt var kor­rekt.

Mas­siv luft­støt­te fra al­le land­ba­ser in­nen rekke­vid­de og sju han­gar­skip ble satt inn for å dek­ke nes­te etap­pe ut fra Ha­garu-ri som star­tet 6. de­sem­ber. Sam­me dag ble også den nord­kore­ans­ke hoved­sta­den Pyong­yang for­latt av Fn-trop­pe­ne. 2. ba­tal­jon fra 7. re­gi­ment US Ma­ri­nes, for­ster­ket med de gjen­va­eren­de ha­er­ele­men­te­ne, ble møtt med ma­skin­ge­va­er- og bombe­kas­te­rild så snart de tok le­del­sen i den vi­de­re mar­sjen. Etter åtte kilo­me­ter nåd­de de Hell Fi­re Val­ley, og nok en gang lå kine­ser­ne her i bak­hold. Etter to ti­mer had­de strids­vog­ne­ne rens­ket ut de

sis­te ma­skin­ge­va­er­stil­lin­ge­ne, og kolonnen kun­ne fort­set­te. Ved dag­gry 7. de­sem­ber gikk kine­ser­ne at­ter en gang til et hals­løst fron­tal­an­grep. Ame­ri­ka­ner­ne klar­gjor­de sine hau­bit­ser til å avgi ho­ri­son­tal ild på 50–500 me­ters hold. Bare 50 av 500 an­gri­pen­de ki­ne­se­re over­lev­de.

Da 7. de­sem­ber opp­rant, var de kom­met 20 kilo­me­ter sør for Ha­garu-ri, na­er­me­re be­stemt til byen Koto-ri, som til nå had­de blitt for­svart av per­so­nell fra et re­gi­ments­ho­ved­kvar­ter, en in­fan­teri­ba­tal­jon og et ar­til­leri­bat­te­ri. Med al­le en­he­te­ne som had­de slut­tet seg til, rå­det Smith nå over 11 500 US Ma­ri­nes, 2300 mann fra US Ar­my, 125 bri­tis­ke Royal Ma­ri­nes og 40 sør­korea­ne­re. Her ble det også an­lagt masse­grav for 117 av de fal­ne som hit­til had­de blitt frak­tet med på kjøre­tøy­ene. Nå gjaldt det å nå jern­bane­lin­jen ved Chin­hung­ri, 16 kilo­me­ter len­ger sør. Ved av­marsj nes­te dag gikk 3. ba­tal­jon fra 7. US Ma­ri­nes i spiss, og de måt­te kjem­pe seg gjen­nom nes­te ki­ne­sis­ke vei­sper­ring etter bare to kilo­me­ter. Den nes­te sto­re ut­ford­rin­gen be­sto i å krys­se en 45 me­ter dyp kløft fem og en halv kilo­me­ter sør for Koto-ri. Bro­en over var sprengt av kine­ser­ne som nå bare ven­tet på at fien­den skul­le tvin­ges til å etter­late alt tyng­re ut­styr før de kun­ne fort­set­te. Ame­ri­ka­ner­ne be­stem­te seg for å løse pro­ble­met ved å fly inn fer­dig­la­ge­de bro­ele­men­ter fra Ja­pan. Med sine 1200 kilo var de tro­lig de tyngs­te ob­jek­te­ne som til da had­de blitt slup­pet ned i fall­skjerm, og bro­en var på plass da kolonnen an­kom kløf­ten 9. de­sem­ber. De ba­eren­de bjel­ke­ne i ele­men­te­ne var så sma­le at strids­vog­ne­ne had­de fem centi­me­ters kla­ring å gå på til si­den, men al­le kjøre­tøy­ene kom seg over.

Ikke lenge etter måt­te de for­se­re den krap­pe svin­gen i Fun­ci­lin-pas­set som ef­fek­tivt var sper­ret av ki­ne­sis­ke trop­per i stil­ling på et høyde­drag rett over. Kom­pa­ni A fra 1. re­gi­ment US Ma­ri­nes ble be­ord­ret til å ryd­de pas­set. De an­grep med 223 mann i en for­ry­ken­de snø­storm. Med støt­te fra bombe­kas­te­re og fly klar­te de å rens­ke høyde­dra­get, men had­de bare 111 strids­dyk­ti­ge menn igjen da opp­dra­get var ut­ført. Til gjen­gjeld tal­te de 530 døde ki­ne­se­re i stil­lin­ge­ne de had­de tatt. Etter tolv da­gers til­bake­trek­ning un­der kon­stant fiendt­lig ild kun­ne trop­pe­ne fra X Corps for­la­te fjel­le­ne og fort­set­te ut på kyst­slet­ten neden­for. 11. de­sem­ber nåd­de styr­ken jern­bane­lin­jen som var sik­ret av ha­erens 3. di­vi­sjon. Den sis­te etap­pen fra Koto-ri had­de da kos­tet yt­ter­li­ge­re 1000 drep­te og sårede. Nå gikk tu­ren vi­de­re til havne­byen Hung­nam. In­nen jul­af­ten 1950 ble i alt 105 000 sol­da­ter, 100 000 si­vi­le, 17 500 kjøretøy og 350 000 tonn an­net ut­styr og for­sy­nin­ger eva­ku­ert her­fra.

Slutt­ord

Av de i alt 25 000 sol­da­te­ne fra Fn­trop­pe­ne som had­de del­tatt i kam­pe­ne rundt Chosin-reservoaret, ble 6000 tatt til fan­ge el­ler drept. For 1. di­vi­sjon US Ma­ri­nes, som ut­gjor­de største­par­ten av styr­ken,

var in­ten­si­te­ten og ta­pe­ne på høy­de med de har­des­te kam­pe­ne mot ja­pa­ner­ne i Stille­ha­vet un­der and­re ver­dens­krig. Bak seg etter­lot de sju øde­lag­te og tre ille med­far­ne ki­ne­sis­ke di­vi­sjo­ner – i alt 72 000 av de 120 000 mann som ble sendt mot X Corps, lå igjen døde på slag­mar­ken. På kar­tet og i den sto­re stra­te­gis­ke sam­men­heng var slaget et ne­der­lag for de ame­ri­kansk­le­de­de styr­ke­ne, og slik ble det også fram­stilt i sam­ti­dens medi­er. For dem som over­lev­de, føl­tes det like mye som en sei­er å kun­ne gjen­nom­føre en ord­net re­trett gjen­nom snø­storm og 20–30 mi­nus­gra­der, over fjell og dype juv stilt over­for en tall­mes­sig over­le­gen fien­de. 33 år etter slaget or­ga­ni­ser­te de en egen ve­te­ran­for­ening med føl­gen­de valg­språk:

«Whate­ver we we­re in that fro­zen long-ago and whate­ver we are now, we are bound as one for li­fe in an exclu­si­ve fra­ter­ni­ty of ho­nor.»

I alt 13 Con­gres­sio­nal Me­dals of Ho­nor ble delt ut blant sol­da­te­ne som del­tok ved Chosin-reservoaret, og slaget vil all­tid ha en spe­si­ell plass i hele US Ma­ri­nes’ his­to­rie. Det var også en fja­er i hat­ten for 41. Royal Ma­ri­nes Com­man­do som le­det an i Task For­ce Drys­da­le. Mens Det bri­tis­ke im­pe­ri­et var un­der av­vik­ling og Stor­bri­tan­nias tid som ver­dens­makt var over, had­de de for­sy­nin­ge­ne de fikk fram, bi­dratt til å ber­ge su­per­mak­ten USAS sol­da­ter ut av knipe­ta­ket.

At re­tret­ten ble så vel­lyk­ket gitt de rå­den­de for­hol­de­ne, skyld­tes ikke minst den luft­støt­ten som ble stilt til rå­dig­het. Men også ki­ne­ser­nes tak­tikk vis­te seg å ar­bei­de for X Corps. I og med at kampen ble ført langs sma­le fjell­vei­er, had­de kine­ser­ne sann­syn­lig­vis klart å til­in­tet­gjø­re ame­ri­ka­ner­ne der­som de had­de kon­sen­trert seg helt om å blok­ke­re den­ne enes­te re­trett­mu­lig­he­ten. I ste­det for å gjø­re de man­ge vei­sper­rin­ge­ne ster­kest mu­lig, sat­te de inn sto­re styr­ker på å om­rin­ge ko­lon­ne­ne i hele sin leng­de, noe som før­te til en uhen­sikts­mes­sig spred­ning av styr­ke­ne.

De ki­ne­sis­ke trop­pe­ne var mye mer pri­mi­tivt ut­styrt enn nord­korea­ner­ne. Tyn­ne bom­ulls­kla­er og sko av ler­ret med gummi­såle var den gjeng­se be­kled­nin­gen. Døde, sårede og til­fange­tat­te Fn-trop­per ble raskt strip­pet for kla­er når man kom over dem. Be­va­ep­nin­gen var bro­ket og be­sto av rus­sis­ke, ja­pans­ke og bri­tis­ke rif­ler av ymse ka­li­ber og kva­li­tet, noe som selv­sagt gjor­de for­sy­nings­tje­nes­ten vans­ke­lig.

Den­ne ble dess­uten stort sett be­sør­get av okse­kjer­rer og men­neske­makt. Tun­ge vå­pen var det få av, og når man til gjen­gjeld had­de ube­gren­se­de mann­skaps­re­ser­ver å ta av, var det å ofre sto­re meng­der in­fan­te­ri i hen­syns­løse fron­tal­an­grep lo­gisk om enn ky­nisk i ki­ne­ser­nes si­tua­sjon. De ame­ri­kansk­le­de­de styr­ke­ne møt­te det­te med en ut­mat­tel­ses­tak­tikk som lik­net mer enn noe på skyt­ter­gravs­kri­gen un­der førs­te ver­dens­krig. Den ut­nyt­tet den ma­te­ri­el­le over­le­gen­he­ten til det ful­le og ga et ef­fek­tivt for­svar mot masse­an­grep fra in­fan­te­ri, men bød sam­ti­dig på få mu­lig­he­ter for sto­re gjen­nom­brudd un­der de for­hol­de­ne som had­de etab­lert seg etter at kine­ser­ne for al­vor kom med i krigen.

Mishandlingen og avrettingen av ame­ri­kans­ke fan­ger var slett ikke unik for kam­pe­ne ved Chosin, det var en type bestialitet som var gjengs gjen­nom hele krigen fra både kine­ser­ne og nord­korea­ner­ne. Det ble også re­gist­rert at kine­ser­ne hen­ret­tet sine egne sårede. Kom­mu­nist­trop­per som selv ble tatt til fan­ge, had­de ofte klok­ker og and­re ef­fek­ter som ty­de­lig­vis var plynd­ret fra Fn-trop­per som en­ten var døde el­ler tatt til fan­ge. Det var også ty­de­lig at de selv for­ven­tet sam­me be­hand­ling når de ble tatt til fan­ge – hjerte­sk­ja­eren­de sce­ner ut­spil­te seg, hvor de ty­de­lig­vis for­ven­tet å bli skutt på flek­ken. Da krigen var over i 1953, nek­tet de imid­ler­tid å bli re­pa­tri­ert til sine opp­rin­ne­li­ge hjem­land, noe som skul­le bli et ømt punkt un­der vå­pen­hvile­for­hand­lin­ge­ne.

Den ki­ne­sis­ke offensiven som had­de star­tet ved Chosin, pres­set Fn-trop­pe­ne til­ba­ke over 38. bredde­grad, men med en mot­of­fen­siv i mars 1951 klar­te de å kon­so­li­de­re stil­lin­gen rundt den gam­le gren­sen. Her­fra kom fron­ten til å be­ve­ge seg lite før vå­pen­hvi­len ble inn­gått 27. juli 1953.

Korea­kri­gen fikk også sto­re kon­se­kven­ser ut­over selve halv­øya. Be­slut­nings­ta­ke­re i USA ble over­be­vist om at den kom­mu­nis­tis­ke si­den i den kal­de krigen vil­le gri­pe til vå­pen for å ut­vi­de sitt makt­om­rå­de. Det­te før­te til en vold­som opp­rust­ning og mi­li­ta­ri­se­ring av NATO, noe det nors­ke For­sva­ret også mer­ket i form av vå­pen­hjelp og over­gang fra i ho­ved­sa­ke­lig bri­tisk til ame­ri­kansk ma­te­ri­ell.

ARTIKKELFORFATTEREN

Frode Lindgjerdet er cand.philol. fra NTNU i Trond­heim med ho­ved­fags­opp­ga­ven Den kal­de krigen i nors­ke la­ere­bø­ker. Han har bi­dratt til fle­re opp­slags­verk om blant an­net sik­ker­hets­po­li­tikk og mi­li­taer­his­to­rie og skre­vet ar­tik­ler in­nen de sam­me em­ne­ne i nors­ke tids­skrift.

«MISHANDLINGEN OG AVRETTINGEN AV AME­RI­KANS­KE FAN­GER VAR SLETT IKKE UNIK FOR KAM­PE­NE VED CHOSIN, DET VAR EN TYPE BESTIALITET SOM VAR GJENGS GJEN­NOM HELE KRIGEN FRA BÅDE KINE­SER­NE OG NORD­KOREA­NER­NE.»

Ame­ri­kans­ke sol­da­ter på vei ut av Chosin. Ame­ri­kans­ke fly bom­ber en ki­ne­sisk stil­ling.

Strids­vog­ne­ne trek­ker seg til­ba­ke sam­men med in­fan­te­ri­et.

Vått, slit­somt og kaldt.

Fly­ene står og ven­ter på å fly inn for­sy­nin­ger.

For­fros­ne ame­ri­kans­ke sol­da­ter ven­ter på eva­ku­e­ring.

Kart: Sig­ve Sol­berg

Over­sikts­kart over for­flyt­nin­ge­ne i Chosin-reservoaret.

F-86 Sabre jet etter å ha skutt ned en rus­sisk MIG.

Ame­ri­kans­ke sol­da­ter trek­ker seg til­ba­ke.

Døde ame­ri­kans­ke sol­da­ter.

Ki­ne­sis­ke sol­da­ter etter at de ame­ri­kans­ke styr­ke­ne er truk­ket ut.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.