KRIGEN I BOSNIA

«VI BØR BARE FOR­SØ­KE Å BEVARE FRE­DEN DER HVOR DET ER EN FRED Å BEVARE.» STOR­BRI­TAN­NIAS STATS­MI­NIS­TER JOHN MA­JOR

Kriger 1950-1995 - - INNHOLD - FRODE LINDGJERDET

Den blo­digs­te og mest kom­pli­ser­te av kri­ge­ne ved opp­løs­nin­gen av det tid­li­ge­re Ju­go­sla­via. Hvem skul­le ha kon­troll over re­pub­lik­ken Bosnia-Her­cego­vi­na?

Det er vans­ke­lig å skri­ve po­pu­lær­his­to­rie om en så ny­lig av­slut­tet og kon­tro­ver­si­ell be­gi­ven­het som krigen i Bosnia. Ikke minst for­di det po­li­tis­ke spil­let var så tett vevd inn i for­lø­pet på slag­mar­ken at det blir nær umu­lig å ren­dyr­ke mi­li­tær­his­to­ri­en. Sam­ti­dig står Bosnia igjen som et sym­bol på hva som kan skje når det in­ter­na­sjo­na­le sam­fun­net nø­ler og ve­grer seg for å gå til hand­ling og freds­be­va­ren­de styr­ker blir sendt inn med uklart man­dat.

Den­ne ar­tik­ke­len ser også kon­flik­ten først og fremst fra et in­ter­na­sjo­nalt syns­punkt med prio­ri­te­ring av UNPROFOR og NATOS ope­ra­sjo­ner. De kao­tis­ke kam­pe­ne som­mer­en og høs­ten 1992 kom­mer der­for i bak­grun­nen mens hen­del­se­ne i og rundt Sa­ra­je­vo, Goraž­de, Že­pa og Sre­bre­ni­ca 1994–1995 er vekt­lagt for­di dis­se skul­le be­stem­me ut­fal­let av kon­flik­ten. Ut­ford­rin­ge­ne til den nor­dis­ke kon­tin­gen­ten i Tuz­la (NORDBAT) er hel­ler ikke tatt med, men er i seg selv verdt en langt mer inn­gå­en­de fram­stil­ling enn det som kan til­bys her. Her er det ikke rom for å vekt­leg­ge det stor­po­li­tis­ke spil­let bak kon­flik­ten, hvor det også er mye forsk­ning som gjen­står for å kart­leg­ge f.eks. om­fan­get av Russ­lands støt­te til ser­ber­ne og ikke minst Irans til de bos­nis­ke mus­li­me­ne. Sta­ter og or­ga­ni­sa­sjo­ner er for en­kel­hets skyld også be­trak­tet som en­het­li­ge ak­tø­rer uten å gå i de­talj på ind­re me­nings­bryt­nin­ger. Inn­spill fra for­skjel­li­ge ut­sen­din­ger og in­ter­na­sjo­na­le or­ga­ni­sa­sjo­ner gikk i til­legg man­ge run­der rundt for­hand­lings­bor­de­ne med li­ten el­ler in­gen ef­fekt for si­tua­sjo­nen på bak­ken. Dis­se blind­spo­re­ne er kom­met noe i bak­grun­nen til for­del for den hen­del­ses­kje­den som til slutt skul­le få en ende på krigen.

Bak­grunn

Bosnia-her­cego­vi­na var på man­ge må­ter et Ju­go­sla­via i mi­nia­tyr, og få and­re ste­der lev­de de uli­ke et­nis­ke grup­pe­ne tet­te­re på hver­and­re. På be­gyn­nel­sen av 1960-tal­let had­de mus­li­me­ne ut­gjort 26 % av be­folk­nin­gen og ser­ber­ne 43 %. I 1981 var der­imot 40 % mus­li­mer (bos­nia­ker) og 28 % ser­be­re. År­sa­ken var ser­bisk ut­flyt­ting og høye mus­lims­ke fød­sels­tall. Fleste­par­ten av ser­ber­ne bod­de på lands­byg­da, mens mus­li­me­ne i større grad var ut­dan­nen­de og ur­ba­ne.

Kom­mu­nist­par­ti­et og den legendariske par­ti­san­le­de­ren Jo­sip Broz Ti­to var li­met som holdt Ju­go­sla­via sam­men, og sta­tens opp­løs­ning kan ses som en re­fleks av at til­sva­ren­de re­gi­mer gikk over ende el­lers i Euro­pa. Det­te for­kla­rer ikke hvor­for det end­te i en blo­dig bor­ger­krig. Man­ge in­tel­lek­tu­el­le med en el­ler an­nen form for til­knyt­ning til Ju­go­sla­via har en tendens til å iso­le­re år­sa­ke­ne til bor­ger­kri­gen til et få­tall ond­sin­ne­de re­li­giø­se og po­li­tis­ke le­de­re som be­nyt­tet va­ku­umet etter Ti­to til å star­te en se­rie blo­di­ge

kon­flik­ter for egen vin­nings skyld. Selv om sli­ke kref­ter fan­tes, var det sna­re­re slik at de ut­nyt­tet gam­le og dype et­nis­ke mot­set­nin­ger.

Sørsla­vis­ke stam­mer had­de vand­ret inn i Bal­kan i det 6. år­hund­ret, men de uli­ke grup­pe­ne hav­net inn un­der ulik inn­fly­tel­se, og dype kul­tu­rel­le skil­ler skul­le snart ut­krys­tal­li­se­re seg. Ser­ber­ne i øst holdt fast ved den by­san­tins­ke or­to­dok­si­en og kom un­der tyr­kisk sty­re (Det os­mans­ke ri­ket) fra rundt år 1400. Fra 800-tal­let kom kroa­ter og slo­ve­ne­re un­der ho­ved­sa­ke­lig un­garsk og øster­riksk inn­fly­tel­se og ble ro­mersk­ka­tols­ke. Bos­nia­ke­ne had­de sin opp­rin­nel­se i en ho­ved­sak­lig ur­ban eli­te som kon­ver­ter­te til islam for å kun­ne opp­nå em­be­ter og dri­ve han­del un­der det tyr­kis­ke sty­ret. Etter førs­te ver­dens­krig, da både Øs­ter­rike-un­garn og Det os­mans­ke ri­ket gikk un­der, ble om­rå­de­ne be­fol­ket av kroa­ter, slo­ve­ne­re og ser­be­re, for­ent i konge­ri­ket Ju­go­sla­via.

Mye av ha­tet had­de røt­ter til­ba­ke til and­re ver­dens­krig, som i Ju­go­sla­via også dan­net bak­tep­pet for en bitter bor­ger­krig hvor kroa­tis­ke Usta­sja, mus­lims­ke Ss-handschar, ser­bis­ke tsjet­ni­ker og par­ti­sa­ner kjem­pet mot hver­and­re i skif­ten­de kon­stel­la­sjo­ner. De kom­mu­nis­tis­ke par­ti­sa­ne­ne le­det av Ti­to gikk sei­ren­de ut av kampen, og Ju­go­sla­via ble en ett­parti­stat. Re­gi­met klar­te imid­ler­tid ikke å for­so­ne na­sjo­na­li­te­te­ne, men for­ster­ket på man­ge må­ter mot­set­nin­ge­ne. Blant an­net ble hæ­ren do­mi­nert av ser­be­re, og det rike Kroa­tia og Slo­ve­nia måt­te sub­si­di­ere me­nings­løse in­du­stri­pro­sjek­ter i de fat­ti­ge re­pub­lik­ke­ne i øst. Og da Ti­to døde i 1980, for­søk­te man­ge av ser­ber­ne i kom­mu­nist­par­ti­et å er­stat­te tom­rom­met med egen do­mi­nans.

Slo­ve­nia og Kroa­tia er­klær­te seg uav­hen­gig 25. juni 1991. Etter ti da­ger med kon­fron­ta­sjo­ner med den fø­de­ra­le ju­go­sla­vis­ke hæ­ren (JNA) trakk den seg ut av Slo­ve­nia. Men i Kroa­tia mo­bi­li­ser­te en be­ty­de­lig ser­bisk mi­no­ri­tet til det som skul­le bli en lang­va­rig bor­ger­krig som løp pa­ral­lelt med den i Bosnia.

I Sa­ra­je­vo satt fort­satt le­del­sen for so­sia­list­par­ti­et ved ro­ret, og de var i 1991 uvil­li­ge til å er­klæ­re selv­sten­dig­het av frykt for kon­se­kven­se­ne. Pre­si­dent Ali­ja Izet­be­go­vic´ vil­le der­for også ut­set­te an­er­kjen­nel­sen av Slo­ve­nia og Kroa­tia. Uten dis­se re­pub­lik­ke­ne ble re­pub­lik­ken Ser­bia to­talt do­mi­ne­ren­de i Ju­go­sla­via, der kref­ter un­der le­del­se av Miloše­vic´ for­søk­te å styr­ke sen­tral­mak­ten i Be­o­grad. Og i lik­het med i Kroa­tia had­de den ju­go­sla­vis­ke hæ­ren i Bosnia væp­net og trent mi­lits blant den ser­bis­ke be­folk­nin­gen, sam­ti­dig som den av­væp­net re­pub­lik­kens egne ter­ri­to­ri­el­le styr­ker.

Krigen bry­ter ut i Bosnia

28. fe­bru­ar og 1. mars 1992 ble det holdt folke­av­stem­ning om selv­sten­dig­het i Bosnia, og 63 % – ho­ved­sa­ke­lig mus­li­mer og kroa­ter – stem­te for uav­hen­gig­het.

Det størs­te ser­bis­ke par­ti­et, Det ser­bis­ke de­mo­kra­tis­ke par­ti­et (SDS) un­der le­del­se av Rado­van Ka­radžic´, boi­kot­tet val­get. Om den demo­gra­fis­ke ut­vik­lin­gen fort­sat­te i sam­me ret­ning, vil­le mus­li­me­ne være i rent fler­tall in­nen­for re­pub­lik­ken Bosnia-her­cego­vi­na om et par ge­ne­ra­sjo­ner, en ut­vik­ling ser­ber­ne fryk­tet mer enn noe an­net. Da Bosnia er­klær­te sin selv­sten­dig­het 27. mars 1992, brøt det umid­del­bart ut kam­per mel­lom ser­bis­ke styr­ker og re­gje­rin­gen.

Den bos­nis­ke re­gje­rings­hæ­ren (ABIH) ble of­fi­si­elt opp­ret­tet 15. april 1992 og be­sto da av ter­ri­to­ri­el­le styr­ker, para­mi­li­tæ­re og po­li­ti – i alt ca. 75 000 mann, og voks­te til 250 000 i 1995. Styr­ken var tall­mes­sig over­le­gen, men var dår­lig trent. En del hånd­vå­pen ble tatt fra den fø­de­ra­le hæ­rens lag­re i Trav­nik, Visoko, Ze­ni­ca, Tuz­la og Bi­hac´, men de mang­let nes­ten helt tyng­re vå­pen og kom­mu­ni­ka­sjons­ut­styr. ABIHS sjef var general Se­fer Ha­li­lo­vic´, en mus­lim fra Sand­sjak-om­rå­det i Ser­bia. Le­del­sen had­de i ut­gangs­punk­tet et skinn av å være multi­et­nisk, men ble sta­dig mer isla­mis­tisk etter hvert som krigen ut­vik­let seg.

Kroa­te­ne, som ut­gjor­de ca. 17 % av be­folk­nin­gen, had­de sine egne styr­ker un­der Det kroa­tis­ke for­svars­rå­det – i alt ca. 20 000 re­gu­læ­re sol­da­ter og en mi­lits på 5000 mann le­det av general Mi­li­voj Pet­ko­vic´. De­res styr­ker be­sto også av ter­ri­to­ri­el­le en­he­ter, para­mi­li­tæ­re og po­li­ti, men had­de sta­ten Kroa­tia i ryg­gen og var en in­te­grert del av den kroa­tis­ke hæ­rens kom­mando­sys­tem. 10. mai

«MYE AV HA­TET HAD­DE RØT­TER TIL­BA­KE TIL AND­RE VER­DENS­KRIG, SOM I JU­GO­SLA­VIA OGSÅ DAN­NET BAK­TEP­PET FOR EN BITTER BOR­GER­KRIG»

had­de det ju­go­sla­vis­ke for­sva­ret (Ju­go­sla­vi­je Voj­ska Naro­di­ne – JVN) of­fi­si­elt truk­ket seg ut av Bosnia etter in­ter­na­sjo­nalt press, men ser­ber­ne som var hjemme­hø­ren­de i re­pub­lik­ken, i alt 50 000 mann, ble væ­ren­de og ble in­te­grert i den ser­bis­ke re­pub­lik­kens væp­ne­de styr­ker (Voj­ska Re­pub­li­ke Srps­ke – VRS). Det var også sterk mis­tan­ke i FN om at man­ge av dis­se slett ikke kom fra Bosnia. VRS ut­gjor­de da over 100 000 mann med rundt 500 strids­vog­ner, 400 ka­no­ner over 100 mm, 48 Mlrs-sys­te­mer (Mul­tip­le Launch Rock­et Sys­tem), 350 bombe­kas­te­re (120 mm) og 250 pans­re­de per­so­nell­kjøre­tøy. VRS had­de også et flyvåpen med 120 ja­ger­bom­be­re og 80 he­li­kopt­re. I til­legg kom mi­lits og po­liti­styr­ker på ca. 75 000 mann. 8. mai ble general Ratko Mla­dic´ sjef for VRS etter å ha er­stat­tet sin mer mo­de­ra­te for­gjen­ger Milu­tin Ku­kan­jac. Mla­dic´ had­de året før vun­net re­spekt og po­pu­la­ri­tet blant trop­pe­ne etter å ha le­det JVNS ope­ra­sjo­ner i Dal­ma­tia i Kroa­tia. Mla­dic´s krig bar også preg av å være en per­son­lig ven­det­ta si­den sto­re de­ler av fa­mi­li­en hans had­de blitt massakrert av mus­li­me­ne.

20. mai end­ret det ju­go­sla­vis­ke for­sva­ret navn til Voj­ska Ju­go­sla­vi­je (VJ), og den bos­nisk-ser­bis­ke hæ­ren fort­sat­te sam­ar­bei­det og var av­hen­gig av fi­nan­si­ell og ma­te­ri­ell støt­te og etter­ret­nings­tje­nes­ter der­fra. I til­legg kjem­pet fle­re ser­bis­ke para­mi­li­tæ­re grup­per side om side med hæ­ren. Sam­ti­dig la Sik­ker­hets­rå­dets re­so­lu­sjon 713 ned en vå­pen­em­bar­go mot al­le par­te­ne i kon­flik­ten, noe som spe­si­elt rammet Kroa­tia og bos­nia­ke­ne som i ut­gangs­punk­tet had­de glis­ne ar­se­na­ler.

Største­par­ten av de ser­bis­ke om­rå­de­ne lå i øst langs gren­sen til Ser­bia og Mon­te­ne­gro, men en god del ser­be­re bod­de også i en­kla­ver len­ger vest mot gren­sen til Kroa­tia. Bosnia-ser­ber­ne dan­net 7. april Re­pub­li­ka Srps­ka un­der le­del­se av Ka­radžic´, med sete i byen Pa­le. Kroa­te­ne er­klær­te seg også uav­hen­gi­ge 3. juli in­nen­for det de kal­te Her­ceg-bos­na. De ser­bis­ke styr­ke­ne un­der le­del­se av general Ratko Mla­dic´ for­søk­te å bin­de sam­men de ser­bis­ke om­rå­de­ne til ett sam­men­hen­gen­de ter­ri­to­ri­um som vil­le ut­gjø­re to tredje­de­ler av Bos­nias ter­ri­to­ri­um. I mai økte kam­pe­ne i in­ten­si­tet etter­som Vj-en­he­ter trakk seg ut fra Kroa­tia og de­res tyng­re vå­pen snart fant vei­en inn i Bosnia. FNS vise­ge­ne­ral­sek­re­tær for freds­be­va­ren­de ope­ra­sjo­ner, Mar­rack Goul­ding, rap­por­ter­te at Sa­ra­je­vo ble ut­satt for tung be­skyt­ning hver natt. Den sta­di­ge trus­se­len fra snik­skyt­te­re had­de tvun­get all form for næ­rings­virk­som­het til å stop­pe opp.

Etter mai 1992 var ikke ser­ber­ne re­elt i stand til å kun­ne inn­ta den bos­nis­ke hoved­sta­den, men bruk­te også etter det­te drøyt 29 000 sol­da­ter til å be­set­te en 64 km lang front. Dis­se trop­pe­ne kun­ne

vært brukt på and­re av­snitt hvor ter­ren­get fa­vo­ri­ser­te ser­ber­nes over­le­gen­het på strids­vog­ner. Men tro­lig var det mo­ralsk vik­tig å kun­ne opp­rett­hol­de trus­se­len og ter­ro­ren mot fien­dens ho­ved­stad.

Som­mer­en 1992 had­de ser­ber­ne stort sett nådd sine mål, bort­sett fra noen få mus­lims­ke en­kla­ver rundt Tuz­la, Bi­hac´, Sre­bre­ni­ca, Že­pa og Goraž­de. Dis­se ble nå satt un­der be­lei­ring. Etter vå­pen­hvi­len mel­lom Rest-ju­go­sla­via og Kroa­tia 6. mai 1992 fryk­tet mus­li­me­ne i Bosnia at de to par­te­ne vil­le dele Bosnia mel­lom seg, og på vei­en fra Sa­ra­je­vo til Za­greb tal­te FN mer enn 90 vei­sper­rin­ger, ofte be­man­net av be­ru­se­de sol­da­ter med uklar til­hø­rig­het.

UNPROFOR ble opp­ret­tet i fe­bru­ar 1992 som en freds­be­va­ren­de styr­ke for å over­våke vå­pen­hvi­len i Kroa­tia, og i juni ble man­da­tet ut­vi­det til også å in­ne­be­fat­te Bosnia. Fra 31. mars 1995 ble Fn-styr­ken delt i en bos­nisk, en ma­ke­donsk og en kroa­tisk del, un­der­lagt fel­les kom­man­do i Za­greb (Uni­ted Na­tions Peace For­ce – UNPF). Av­de­lin­ge­ne i Bosnia be­holdt nav­net UNPROFOR, men i mot­set­ning til i Kroa­tia var det in­gen fred å bevare, og Fn-sol­da­te­ne mang­let tyng­re vå­pen. De skul­le også sik­re hu­ma­ni­tæ­re hjelpe­sen­din­ger og flykt­ning­kon­voi­er samt iva­re­ta FNS «sik­re so­ner» (se neden­for). I juli 1992 fikk NATO også man­dat til å over­våke skips­tra­fik­ken på Do­nau og i Adria­ter­ha­vet, fra no­vem­ber med full­makt til å gjen­nom­søke skip etter krigs­ma­te­ri­ell.

På for­som­mer­en 1992 klar­te kroa­te­ne nes­ten å tren­ge ser­ber­ne ut av VestBos­nia, bare for å bli slått til­ba­ke un­der den på­føl­gen­de ser­bis­ke som­mer­of­fen­si­ven. Kroa­te­ne had­de også fram­gang rundt Mos­tar som ble er­klært for hoved­sta­den i Her­cegBos­na 25. ok­to­ber. Helt si­den ut­brud­det av krigen had­de det vært gnis­nin­ger mel­lom kroa­ter og mus­li­mer, sær­lig over dis­tri­bu­sjo­nen av vå­pen som ble le­vert uten­fra el­ler be­slag­lagt fra den fø­de­ra­le hæ­rens lag­re. I april 1993 brøt det ut kam­per mel­lom Det kroa­tis­ke for­svars­rå­det og bos­nis­ke re­gje­rings­styr­ker. Den ut­lø­sen­de år­sa­ken var en skyte­epi­so­de i Ze­nic´a, men bak lå pro­ble­mer med mus­lims­ke flykt­nin­ger som nå strøm­met inn i de kroa­tis­ke om­rå­de­ne. Der­med ble det også slutt på vå­pen­til­førs­le­ne til bos­nia­ke­ne via Kroa­tia. De bos­nisk-kroa­tis­ke fiendt­lig­he­te­ne var­te fram til fe­bru­ar 1994 og ut­gjor­de en av kri­gens mest ab­sur­de pe­rio­der. Kroa­ter og ser­be­re kun­ne inn­gå i al­li­an­se mot mus­li­me­ne ett sted, mens de sloss mot hver­and­re et an­net.

Våren 1993 kom de førs­te for­søk fra om­ver­de­nen på å meg­le i kon­flik­ten. Cy­rus Van­ce fra FN og Da­vid Owen fra EU fore­slo å dele Bosnia inn i ti pro­vin­ser etter et­nis­ke skille­lin­jer med en svak sen­tral­re­gje­ring i Sa­ra­je­vo. Den for­ut­sat­te både at ser­ber­ne opp­ga ter­ri­to­ri­um og ut­plas­se­ring av en in­ter­na­sjo­nal freds­be­va­ren­de styr­ke på 50 000 mann, og for­hand­lin­ge­ne stop­pet opp. Den bos­nis­ke re­gje­rin­gen var hel­ler ikke vil­lig til å gå med på en de­ling av lan­det. Et nytt for­slag i juli 1993 skis­ser­te en tre­de­ling av Bosnia, men re­gje­rin­gen gikk fort­satt mot en de­ling, og kam­per had­de i mel­lom­ti­den svek­ket re­gje­rin­gens po­si­sjon yt­ter­li­ge­re. Sig­na­ler fra USA ty­det også på at sank­sjo­ne­ne som hind­ret kjøp av vå­pen uten­fra, snart vil­le bli opp­he­vet, og re­gje­rin­gen valg­te å fort­set­te kampen for å bed­re sin stil­ling på slag­mar­ken.

Inn­fø­rin­gen av be­skyt­te­de so­ner i Bosnia star­tet med at UNPROFOR-SJE­FEN, general Philip­pe Mo­ril­lon, un­der sitt be­søk i Sre­bre­ni­ca i mars 1993 nær­mest ble an­holdt av sin­te folke­mas­ser som krev­de be­skyt­tel­se. Han tok der­et­ter per­son­lig ini­tia­tiv til at FN er­klær­te byen for be­skyt­tet sone. Gjen­nom en rek­ke re­so­lu­sjo­ner i juni fikk Sa­ra­je­vo, Že­pa, Sre­bre­ni­ca, Goraž­de, Tuz­la og Bi­hac´ sam­me sta­tus. For å for­hind­re et­nisk ren­sing skul­le bos­nia­ke­ne her opp­gi kon­troll over sine tyng­re vå­pen til UNPROFOR, mot at de igjen ga­ran­ter­te for sik­ker­he­ten til de si­vi­le in­nen­for en­kla­ven. Syste­met med sik­re so­ner fikk sin førs­te vir­ke­li­ge test i au­gust 1993. I slut­ten av juli gjen­nom­før­te ser­ber­ne en of­fen­siv rundt Sa­ra­je­vo som kul­mi­ner­te 30. juli med erob­rin­gen av top­pe­ne Bje­laš­ni­ca og Ig­man. De do­mi­ner­te der­med full­sten­dig da­len rundt den bos­nis­ke hoved­sta­den og kun­ne kut­te den sis­te re­gje­rings­kon­trol­ler­te vei­en ut av byen. 2. au­gust for­lot Izet­be­go­vic´ freds­for­hand­lin­ge­ne i Genè­ve i pro­test og nek­tet å gjen­opp­ta dem før ser­ber­ne trakk seg til­ba­ke. Sam­ti­dig vur­der­te NATO nå å gå til fly­an­grep mot de ser­bis­ke stil­lin­ge­ne på Ig­man. Ge­ne­ral­sek­re­tæ­ren støt­tet det­te, men mot­sat­te seg at NATO kun­ne iverk­set­te an­gre­pe­ne uten å in­for­me­re ham. Det ble etter hvert ut­ar­bei­det en ord­ning hvor sje­fen for UNPROFOR og NATOS sør­kom­man­do beg­ge måt­te god­kjen­ne vært en­kelt an­grep.

Det var imid­ler­tid si­tua­sjo­nen i Sa­ra­je­vo som brak­te NATO nær­me­re å set­te makt bak trus­le­ne. 6. fe­bru­ar 1994 traff en ser­bisk bombe­kas­ter­gra­nat nær en vann­post i Dobrin­ja-dis­trik­tet og drep­te ti si­vi­le. To da­ger se­ne­re traff en ny gra­nat mar­keds­plas­sen i by­de­len Mar­ka­le. 68 men­nes­ker ble drept og over 200 så­ret. Bil­der fra åste­det pre­get medie­bil­det ver­den rundt. NATO og USA pres­set på for å set­te inn fly­an­grep for å av­skrek­ke nye an­grep, men møt­te mot­stand hos UNPROFOR. På et møte med par­te­ne i Sa­ra­je­vo 9. fe­bru­ar krev­de UNPROFOR vå­pen­hvi­le og at ser­ber­ne en­ten trakk sine tyng­re vå­pen til­ba­ke in­nen ti da­ger, el­ler sat­te dem un­der Fn-kon­troll. Bos­nia­ke­ne nek­tet først å gå med på en vå­pen­hvi­le helt til sje­fen for UNPROFOR an­ty­det at inn­le­den­de un­der­sø­kel­ser had­de vist at bombe­kas­ter­gra­na­te­ne had­de blitt de­to­nert på ste­det, og ikke var av­fyrt av ser­ber­ne. Det­te ble se­ne­re av­vist etter nær­me­re etter­forsk­ning.

Men da det nes­ten had­de gått ti da­ger, var våp­ne­ne fort­satt i po­si­sjon til å be­sky­te Sa­ra­je­vo. Sik­ker­hets­rå­det var mer el­ler mind­re klar på at de våp­ne­ne som var igjen når fris­ten var gått ut, vil­le bli ut­satt for fly­an­grep, sam­men med am­mu­ni­sjons­lag­re, trans­port­kjøre­tøy osv. 16. fe­bru­ar møt­tes Sik­ker­hets­rå­dets sek­re­ta­riat, den in­ter­na­sjo­na­le kon­fe­ran­sen om det tid­li­ge­re Ju­go­sla­via, UNPROFOR og FNS høy­kom­mis­sær for flykt­nin­ger for å dis­ku­te­re even­tu­el­le fly­an­grep rundt Sa­ra­je­vo. Man­ge var skep­tis­ke til at NATO vil­le bru­ke an­gre­pe­ne til å gjø­re ser­ber­ne mer med­gjør­li­ge, og man­ge av de tyng­re våp­ne­ne var tross alt truk­ket til­ba­ke. Ser­ber­ne ga mot­vil­lig etter for kra­ve­ne etter at 400 rus­sis­ke Unprofor-sol­da­ter de­ploy­er­te til Sa­ra­je­vo. Men det­te og vå­pen­hvi­len til tross, kam­pe­ne i om­rå­det fort­sat­te.

17. mars klar­te UNPROFOR også å for­hand­le fram en av­ta­le om egne ru­ter som ble holdt åpne for å frak­te for­sy­nin­ger inn og flykt­nin­ger ut av byen. Den hu­ma­ni­tæ­re si­tua­sjo­nen bed­ret seg, og li­vet vend­te nes­ten til­ba­ke til det nor­ma­le i noen må­ne­der. UNPROFOR etab­ler­te seg der­med også på den ser­bis­ke si­den av fron­ten hvor frans­ke og ukrains­ke trop­per kon­trol­ler­te opp­sam­lings­punk­te­ne for ser­ber­nes tyng­re vå­pen rundt Sa­ra­je­vo. En rus­sisk ba­tal­jon de­ploy­er­te i til­legg til den ser­bisk-ok­ku­per­te byen Grbavi­ca. Men det­te økte fryk­ten for at Fn-per­so­nell skul­le bli tatt som gis­ler der­som det opp­sto nye kri­ser.

UNPROFORS førs­te sjef, fram til 17. ja­nu­ar 1994, ge­ne­ral­løyt­nant Fran­cis Bri­que­mont, var så frust­rert over at styr­kens ka­pa­si­tet ikke sto i for­hold til Sik­ker­hets­rå­dets re­so­lu­sjo­ner, at han ut­tal­te at han sim­pelt­hen had­de slut­tet å lese dem. Etab­le­rin­gen av de sik­re so­ne­ne skul­le kre­ve en styrke­øk­ning på 7600 mann. Sju må­ne­der se­ne­re had­de bare 3000 av dis­se an­kom­met Bosnia. År­sa­ken var i ho­ved­sak at Pa­kis­tan og Bang­la­desh ikke klar­te å ut­sty­re sol­da­te­ne, hen­holds­vis 3000 og 1200, som de had­de lovt. En rap­port fra FNS ge­ne­ral­sek­re­tær, da­tert 17. mars 1994, ut­tryk­te også be­kym­ring over at mus­li­me­ne mis­bruk­te de sik­re so­ne­ne til å hvi­le og tre­ne trop­per, samt at de skjøt på de ser­bis­ke styr­ke­ne for å fram­pro­vo­se­re gjen­gjel­del­se.

Goraž­de mars–april 1994

Goraž­de lig­ger i den sam­me stra­te­gisk vik­ti­ge Dri­na-da­len som Že­pa og Sre­bre­ni­ca. I 1992 had­de ser­ber­ne i Goraž­de selv blitt ut­satt for et­nisk ren­sing, og i fe­bru­ar 1995 bod­de ca. 45 000 bos­nia­ker her, 17 000 av dem i selve byen. 11 000 had­de flyk­tet inn til Goraž­de fra and­re om­rå­der mens an­tal­let ser­be­re var re­du­sert til 150. Både by­ens stra­te­gis­ke be­lig­gen­het ved gren­sen til Rest-ju­go­sla­via og det pre­sti­sje­ne­der­la­get det vil­le ha vært å mis­te den, var mo­tiv for å gjen­erob­re den. Iføl­ge en rap­port fra ny­hets­by­rå­et As­socia­ted Press ble en ko­lon­ne med 3000 ser­bis­ke si­vi­le tatt i bak­hold og massakrert 26. au­gust 1992, en epi­so­de som fyl­te man­ge ser­be­re i om­rå­det med sterk hevn­lyst. Som man­ge av de and­re be­skyt­te­de om­rå­de­ne ble også Goraž­des sta­tus ut­nyt­tet til å ut­fø­re raid mot ser­bis­ke om­rå­der.

Goraž­de var for­svart av bos­nia­ke­nes 81. di­vi­sjon un­der bri­ga­der Ha­mid Bahto. På pa­pi­ret had­de han 8000 mann, men bare ca. 6500 av dem had­de vå­pen. Av tyng­re vå­pen had­de de én strids­vogn, fi­re felt­ka­no­ner, ca. 20 bombe­kas­te­re og noen mi­tral­jø­ser. Lite av de il­le­ga­le vå­pen­sen­din­ge­ne nåd­de så langt øst som Dri­na-da­len, og det enes­te styr­ke­ne i Goraž­de had­de fått, var nye uni­for­mer. Det var der­for sterk mis­tro til sen­tral­re­gje­rin­gen i Sa­ra­je­vo som ble mis­tenkt for å vil­le ofre byen for ser­bisk ter­ri­to­ri­um nær­me­re hoved­sta­den. Men det fan­tes en am­mu­ni­sjons­fab­rikk in­nen­for en­kla­ven. Ser­ber­ne som om­rin­get Goraž­de, var ele­men­ter fra tre for­skjel­li­ge korps, og styr­ke­ne var dår­lig trent og ko­or­di­nert, men had­de ri­ke­lig til­gang på tyng­re vå­pen og am­mu­ni­sjon. I april 1994 var styr­ken på rundt 7000 mann.

Den førs­te fore­spør­se­len om luft­støt­te kom 12. mars 1994 da den frans­ke ba­tal­jo­nen i Bi­hac´ ble be­skutt av en ser­bisk strids­vogn. God­kjen­ning gikk imid­ler­tid så tregt at

opp­dra­get rakk å mis­te sin ak­tua­li­tet. Den nes­te kom da ser­bis­ke styr­ker an­grep i ret­ning av den sik­re so­nen rundt Goraž­de 31. mars. En in­tens de­batt fulg­te i det in­ter­na­sjo­na­le sam­fun­net om hva som vil­le være et rik­tig svar. Fore­lø­pig sat­set UNPROFOR i Goraž­de på å løse si­tua­sjo­nen med vå­pen­hvile­for­hand­lin­ger. Men 10. april fort­sat­te ser­bis­ke styr­ker sin fram­ryk­king og be­gyn­te å be­sky­te byen med ar­til­le­ri og strids­vog­ner. Fn-kom­man­dan­ten ad­var­te general Mla­dic´ om at han vil­le be om luft­støt­te der­som an­gre­pe­ne ikke stan­set. Men om kvel­den holdt bom­bar­de­men­tet fram, og UNPROFOR ba om fly­an­grep.

Væ­ret var imid­ler­tid dår­lig, og Nato-fly­ene lyk­tes ikke med å lo­ka­li­se­re de ser­bis­ke strids­vog­ne­ne rundt Goraž­de. I ste­det an­grep og øde­la ame­ri­kans­ke F-16-fly en ser­bisk ar­till­eri­kom­man­do­en­het, noe som ser­ber­ne så som et tegn på at NATO had­de et bre­de­re stra­te­gisk mål enn bare å stan­se an­gre­pet på Goraž­de. An­gre­pe­ne på byen stan­set, men Mla­dic´ tru­et med at Unprofor-per­so­nell vil­le bli drept der­som NATO ikke stop­pet an­gre­pe­ne. Bos­nia­ser­ber­ne hen­tet også ut noen tyng­re vå­pen fra et av sam­lings­punk­te­ne uten­for Sa­ra­je­vo. Nes­te mor­gen gjen­opp­tok ser­ber­ne be­skyt­nin­gen, og igjen ba UNPROFOR i Goraž­de om luft­støt­te. NATO-FLY gikk inn og øde­la en ser­bisk strids­vogn og to pans­re­de per­so­nell­kjøre­tøy. Etter­på gjen­tok Mla­dic´ sine trus­ler.

Det gikk tre da­ger før ser­ber­ne svar­te ved å ta 150 Unprofor-per­so­nell som gis­ler. 15. april brøt de også gjen­nom bos­nia­ke­nes for­svars­lin­jer ved Goraž­de og bom­bar­der­te selve byen. Det opp­sto nå split­tel­se i FN. Ob­ser­va­tø­rer og høy­kom­mis­særen for flykt­nin­ger men­te at bos­nia­ke­ne var ned­kjem­pet mi­li­tært, og at ser­ber­ne ut­nyt­tet det­te. UNPROFORS nye bri­tis­ke sjef, ge­ne­ral­løyt­nant sir Michael Ro­se, og bri­tis­ke ob­ser­va­tø­rer in­ne i en­kla­ven mis­tenk­te der­imot at mus­li­me­ne had­de truk­ket seg til­ba­ke for å trek­ke NATO inn i krigen. Blant an­net pek­te de på at ser­bis­ke strids­vog­ner had­de ryk­ket fram gjen­nom dype ra­vi­ner der de kun­ne blitt stop­pet «med brekk­jern».

16. april an­grep ser­ber­ne med strids­vog­ner mot de gjen­væ­ren­de bos­nia­ke­ne øst for Goraž­de. UNPROFOR kal­te inn fly­støt­te på nytt. Den­ne gan­gen ble et bri­tisk Sea Har­rier skutt ned, iføl­ge Sør­kom­man­do­en for­di UNPROFOR had­de bedt dem gjø­re fle­re over­flyv­nin­ger for å være sik­ker på at strids­vog­ne­ne de an­grep var dem som tru­et Goraž­de. NATO rea­ger­te med å mel­de at de ikke len­ger vil­le god­kjen­ne an­grep mot tak­tis­ke mål på grunn av ri­si­ko­en, og pi­lo­te­ne måt­te hol­de seg over 10 000 fot. Men sam­me kveld an­non­ser­te Russ­lands spe­sial­ut­sen­ding at ser­ber­ne gikk med på en vå­pen­hvi­le og å fri­gi gis­le­ne der­som luft­pa­trul­je­ne over Goraž­de ble stop­pet. Det­te til tross for at ser­ber­ne bare had­de vært en

hårs­bredd fra å inn­ta byen.

Men den ser­bis­ke fram­ryk­kin­gen fort­sat­te, og i FN drei­de stem­nin­gen i ret­ning av en har­de­re lin­je. NATO gikk med på å an­gri­pe ar­til­le­ri, bombe­kas­ter­stil­lin­ger og strids­vog­ner i el­ler rundt de sik­re so­ne­ne. For Goraž­de be­tyd­de det­te in­nen­for en ra­di­us av 20 km rundt by­ens sen­trum, der­som ikke de ser­bis­ke an­gre­pe­ne stan­set umid­del­bart, at de trakk seg til­ba­ke til 3 km fra sen­trum in­nen mid­natt 24. april og lot en hjelpe­kon­voi be­stå­en­de av 150 ukrains­ke sol­da­ter og et norsk am­bu­lanse­lag på 20 mann pas­se­re uhind­ret. In­nen 27. april skul­le også al­le tun­ge vå­pen trek­kes unna Goraž­de.

Goraž­de lå in­nen­for an­svars­om­rå­det til den frans­ke kon­tin­gen­ten, men de vil­le ikke av­se trop­per til byen. Ge­ne­ral­løyt­nant sir Michael Ro­se ap­pel­ler­te til sin egen re­gje­ring som send­te en re­du­sert ba­tal­jon på 500 mann. Det­te tal­let in­klu­der­te også en in­ge­ni­ør­tropp og to Sas-lag. Dis­se etab­ler­te Op-er be­man­net med 6–12 mann opp­satt med Saxon PPK-ER. 1. Royal Welsh Fu­si­li­ers som tok over i fe­bru­ar 1995, had­de et kom­pa­ni på hver side av el­ven mens et tred­je pa­trul­jer­te den be­skyt­te­de so­nen. Ba­tal­jo­nens leir lå håp­løst til med høy­ere ter­reng på al­le kan­ter.

NATO og FN ble også enig om å vur­de­re lik­nen­de til­tak rundt and­re sik­re om­rå­der der­som det ble re­gist­rert be­ve­gel­ser el­ler kon­sen­tra­sjon av tyng­re vå­pen in­nen­for en ra­di­us på 20 km. Der­som ser­ber­ne al­li­ke­vel ret­tet an­grep med tun­ge vå­pen mot de sik­re so­ne­ne, skul­le NATO an­gri­pe mi­li­tæ­re mål og in­fra­struk­tur, in­klu­dert driv­stoff- og am­mu­ni­sjons­de­po­ter. Det sam­me vil­le skje der­som de ikke trakk tyng­re vå­pen ut av 20 km-so­nen in­nen mid­natt natt til 27. april 1994. For førs­te gang ble bos­nia­ke­ne også på­lagt be­grens­nin­ger. De skul­le ikke fore­ta of­fen­si­ve ope­ra­sjo­ner ut fra de sik­re so­ne­ne og ikke pro­vo­se­re de ser­bis­ke styr­ke­ne på ut­si­den. 25. april ble det­te stad­fes­tet i en av­ta­le mel­lom NATO/FN og Bos­nia­ser­ber­ne, men de­fi­ni­sjo­nen av de geografiske be­grens­nin­ge­ne var fort­satt ukla­re, og 15 % av om­rå­det som ble an­tatt å være del av de be­skyt­te­de so­ne­ne, var fort­satt på ser­bis­ke hen­der.

Si­tua­sjo­nen på bak­ken var fort­satt usta­bil, men den ser­bis­ke fram­ryk­kin­gen had­de i al­le fall stan­set. En ana­ly­se gjort av UNPROFOR kon­klu­der­te med at ser­ber­ne foran Goraž­de had­de ryk­ket steg­vis fram, og mel­lom hvert fram­støt had­de de stan­set opp for å se om NATO vil­le rea­ge­re. Når de fant at an­gre­pe­ne ikke fikk noen kon­se­kven­ser, fort­sat­te de. Til sist had­de NATOS ul­ti­ma­tum stan­set dem. FNS ge­ne­ral­sek­re­tær var fort­satt skep­tisk til hvil­ke kon­se­kven­ser NATOS an­grep vil­le ha for Fn-per­so­nel­let, men krev­de også en mer ak­tiv rol­le av UNPROFOR. Dis­se igjen var split­tet, sje­fen for styr­ken var redd for å krys­se «Mo­ga­dis­hu-lin­jen», hvor de gikk fra å være freds­be­va­ren­de til en part i kon­flik­ten. Gjen­nom en slik «mis­sion cre­ep» vil­le UNPROFORS an­svar og opp­ga­ver kun­ne øke uten at ka­pa­si­te­ten ble for­ster­ket til­sva­ren­de. Han på­pek­te også at rundt Sa­ra­je­vo var

bos­nia­ke­ne an­svar­lig for et like stort an­tall kren­kel­ser av by­ens sta­tus som sik­ker sone som ser­ber­ne. Ved et til­fel­le ba han også om luft­an­grep mot mus­lims­ke styr­ker, noe NATO av­slo.

USA had­de gjen­nom hem­me­li­ge forhandlinger i fe­bru­ar 1994 over­talt mus­li­mer og kroa­ter til å stå sam­men. 10. mai ble de mus­lims­ke og kroa­tisk-kon­trol­ler­te om­rå­de­ne slått sam­men til en fø­de­ra­sjon, noe som også skul­le end­re for­ut­set­nin­ge­ne for en fre­de­lig løs­ning på krigen. Det ble opp­ret­tet en kon­takt­grup­pe be­stå­en­de av USA, Stor­bri­tan­nia, Frank­ri­ke, Tysk­land og Russ­land, og par­te­ne var så­pass op­ti­mis­tis­ke til grup­pens ar­beid at kam­pe­ne stil­net av. En ny freds­plan fore­lå i juni 1994, hvor Bosnia ble delt i en kroa­tisk-bos­nisk del med om­kring 51 % av ter­ri­to­ri­et og nes­ten al­le de sto­re by­ene, og en ser­bisk del på om lag 49 %. Bosnia-ser­ber­ne nek­tet imid­ler­tid å god­ta pla­nen, og beg­ge par­ter økte den mi­li­tæ­re inn­sat­sen.

Bi­hac´ ok­to­ber–de­sem­ber 1994

Fra sent 1993 til midt­en av 1994 var si­tua­sjo­nen rundt Bi­hac´ pre­get av kam­per mel­lom bos­nia­ke­nes V. korps og mus­lims­ke styr­ker lo­ja­le til Fik­ret Ab­dic´ som had­de blitt valgt til Bos­nias pre­si­dent i 1990 og nå kal­te seg pre­si­den­ten i den auto­no­me pro­vin­sen Vest-bosnia. Ab­dic´s styr­ker var i mindre­tall, men fikk støt­te fra den kroa­tis­ke re­gje­rin­gen og kroa­tis­ke ser­be­re. I au­gust 1994 ble han slått av re­gje­rings­styr­ke­ne og tvun­get til å søke til­flukt i ser­bisk-kon­trol­ler­te om­rå­der i Kroa­tia sam­men med 35 000 til­hen­ge­re.

Re­gje­rings­styr­ke­ne rundt Bi­hac´ star­tet der­et­ter en of­fen­siv mot Bosnia-ser­ber­ne og ryk­ket sør­over fra den sik­re so­nen rundt byen 23. ok­to­ber. De tok kon­troll over et om­rå­de på fle­re hund­re kvad­rat­kilo­me­ter, blant an­net det stra­te­gis­ke Gra­bez-pla­tå­et og byen Ku­len Vakuf på gren­sen mot Kroa­tia. Men V. korps had­de struk­ket styr­ke­ne sine for langt, og i be­gyn­nel­sen av no­vem­ber sat­te ser­ber­ne inn en mot­of­fen­siv fra sør og sør­øst. Ser­be­re fra Kroa­tia og Ab­dic´-lo­ja­le styr­ker an­grep også fra nord og nord­vest. Ser­ber­ne had­de også fly­støt­te fra fly­plas­ser i Kraji­na og bruk­te na­palm og kla­se­bom­ber mot mus­li­me­ne. NATO had­de i ut­gangs­punk­tet ikke man­dat til å an­gri­pe mål uten­for Bosnia, og fra den ser­bisk­kon­trol­ler­te fly­stri­pen ved Ud­bi­na i Kroa­tia kun­ne ser­bis­ke fly an­gri­pe Bi­hac´ og være til­ba­ke over gren­sen før NATO rakk å av­skjæ­re fly­ene. Snart var fron­ten til­ba­ke der den had­de vært før bos­nia­ke­ne an­grep i ok­to­ber. Dis­ku­sjo­nen om Nato-an­grep duk­ket igjen opp, men UNPROFOR-SJE­FEN, general sir Michael Ro­se, mot­sat­te seg luft­støt­te som han an­så for å være i strid med styr­kens freds­be­va­ren­de opp­drag. Krisen ble imid­ler­tid av­ver­get av at ser­ber­ne trakk seg til­ba­ke fri­vil­lig, men tål­mo­dig­he­ten med Fn-styr­ke­nes til­bake­hol­den­het be­gyn­te å bli tynn­slitt i Washing­ton.

16. no­vem­ber de­fi­ner­te FN en ek­sakt av­grens­ning av den sik­re so­nen rundt Bi­hac´, og UNPROFOR vi­dere­for­mid­let den­ne til

ser­ber­ne. Med Sik­ker­hets­rå­dets re­so­lu­sjon 958 fikk NATO kla­re­ring til å krys­se inn over kroa­tisk luft­rom, og 21. no­vem­ber an­grep de Ud­bi­na med i alt 39 fly. Men FN ga kla­re be­grens­nin­ger – bare bane­le­ge­met skul­le bom­bes, ikke an­leg­get el­ler noen av fly­ene som måt­te være der. Be­grun­nel­sen var at man ikke øns­ket å an­ret­te noen an­grep som var ute av pro­por­sjon med dem som ble ret­tet mot so­nen rundt Bi­hac´. Men 23. no­vem­ber fort­sat­te ser­ber­ne fram­ryk­kin­gen og tok det stra­te­gis­ke høyde­dra­get De­bel­jacˇa in­nen­for so­nen. Sam­me dag ble et av NATOS re­ko­gno­se­rings­fly be­lyst av en ser­bisk mål­sø­kings­ra­dar. Al­li­an­sen rea­ger­te med å an­gri­pe fle­re luft­vern­in­stal­la­sjo­ner, men som mot­trekk tok ser­ber­ne 250 UNPROFOR­sol­da­ter som gis­ler. Noen av dis­se ble brukt som le­ven­de skjold ved po­ten­si­el­le NATO­mål, blant an­net til å lig­ge på fly­stri­pen i Ban­ja Lu­ka. Fle­re NATO-FLY ble be­skutt med mis­si­ler, og sam­men med gis­sel­si­tua­sjo­nen før­te det­te til at NATO stan­set an­gre­pe­ne rundt Bi­hac´ 26. no­vem­ber.

Det var nå et vok­sen­de krav fra fle­re FN­med­lem­mer at NATO måt­te straf­fe ser­ber­ne ved å an­gri­pe ser­bis­ke mål over hele Bosnia, men UNPROFOR var til­bake­hol­den­de med å kal­le inn støt­te, og sje­fen ut­tryk­te be­kym­ring for at det­te vil­le set­te den hu­ma­ni­tæ­re inn­sat­sen i fare. Ge­ne­ral­sek­re­tæ­ren ba Sik­ker­hets­rå­det om ad­gang til å spør­re bi­drags­lan­de­ne til UNPROFOR om full­makt til å over­sty­re Fn-styr­kens kom­man­dan­ter på bak­ken, men det lyk­tes ikke å kom­me til enig­het. De på­føl­gen­de da­ge­ne var det har­de kam­per i ut­kant­en av Bi­hac´, men det ser­bis­ke an­gre­pet kjør­te seg fast, og in­nen 3. de­sem­ber had­de fron­ten rundt byen sta­bi­li­sert seg.

På slut­ten av 1994 økte også trus­se­len fra ser­bis­ke bak­ke-til-luft-mis­si­ler, noe som kom­pli­ser­te for­hol­det mel­lom NATO og UNPROFOR yt­ter­li­ge­re. Sli­ke vå­pen bi­dro til å svek­ke tro­ver­dig­he­ten bak trus­se­len om luft­an­grep, og Sør­kom­man­do­en øns­ket å ta dem ut, men Fn-styr­ke­ne fryk­tet at det­te vil­le øke fa­ren for at de­res per­so­nell ble tatt som gis­ler. Si­tua­sjo­nen i Bi­hac´ var fort­satt uav­klart, og styr­ker lo­ja­le til Fik­ret Ab­dic´ klar­te med hjelp av kroa­tis­ke ser­be­re å vin­ne noe ter­reng på be­kost­ning av den bos­nis­ke re­gje­rings­hæ­rens V. korps. En hek­tisk in­ter­na­sjo­nal ak­ti­vi­tet sik­ret i slut­ten av de­sem­ber en fi­re må­ne­ders vå­pen­hvile­av­ta­le mel­lom Bosnia-ser­ber­ne, de bos­nis­ke kroa­te­ne og re­gje­rin­gen i Sa­ra­je­vo. Den­ne ble imid­ler­tid ikke for­ny­et. Bos­nia­ser­ber­ne var lenge mot­vil­li­ge, men i lø­pet av vin­te­ren sat­te Miloše­vic´ inn press for at de skul­le god­ta løs­nin­gen for­di Rest-ju­go­sla­via selv led un­der øko­no­mis­ke sank­sjo­ner fra FN. Vei­ene ut av hoved­sta­den ble gjen­åp­net etter å ha vært luk­ket, og vann-, gass- og el-for­sy­nin­gen ble del­vis gjen­opp­ret­tet.

19. juli 1995 fulg­te nye ser­bis­ke fram­støt mot Bi­hac´ fra sør og øst, den­ne gan­gen var også kroa­tis­ke ser­be­re med. Sam­ti­dig an­grep styr­ker lo­ja­le til Fik­ret Ab­dic´ Cazin fra nord.

Be­gyn­nel­sen på slut­ten

Mus­lims­ke raid ut fra Sre­bre­ni­ca med mas­sa­kre i ser­bis­ke lands­byer i nær­he­ten had­de framprovosert et ser­bisk for­søk på å ta byen i april 1993. An­gre­pet ble imid­ler­tid avblåst etter in­ter­na­sjo­nalt press. Om­rå­det rundt Sre­bre­ni­ca had­de vært sta­bilt etter de lo­ka­le av­ta­le­ne som ble inn­gått i april og mai 1993. UNPROFOR had­de imid­ler­tid ro­tet bort kar­tet hvor gren­se­ne for en­kla­ven ble opp­teg­net, og det var fle­re mind­re tref­nin­ger og an­grep på grunn av stri­dig­he­ter om de­mar­ka­sjons­lin­jen mel­lom par­te­ne. Det var også tref­nin­ger mel­lom ser­bis­ke pa­trul­jer og bos­nis­ke trop­per som be­ve­get seg mel­lom Sre­bre­ni­ca og Že­pa, og i mai ble et bos­nisk he­li­kop­ter skutt ned nær Že­pa.

Men si­tua­sjo­nen i Sre­bre­ni­ca skul­le snart for­ver­re seg igjen. 18. ja­nu­ar 1995 var det kon­tin­gent­skif­te, og en ny ne­der­landsk ba­tal­jon tok over an­sva­ret. Det­te ut­nyt­tet ser­bis­ke styr­ker i om­rå­det og ryk­ket fram til nye stil­lin­ger nær­me­re byen. Bos­nia­ke­ne in­sis­ter­te på at ne­der­len­der­ne skul­le tvin­ge ser­ber­ne til­ba­ke, noe UNPROFOR-sol­da­te­ne ikke had­de ka­pa­si­tet til. Bos­nia­ke­ne svar­te først med å nek­te dem ad­gang til om­rå­det som ble kjent som Ban­dera­tri­ang­let. 27. ja­nu­ar tros­set ne­der­len­der­ne det­te for­bu­det, hvor­på de bos­nis­ke re­gje­rings­sol­da­te­ne svar­te med å ta og hol­de 100 Fn-sol­da­ter som

«MUS­LIMS­KE RAID UT FRA SRE­BRE­NI­CA MED MAS­SA­KRE I SER­BIS­KE LANDS­BYER I NÆR­HE­TEN HAD­DE FRAMPROVOSERT ET SER­BISK FOR­SØK PÅ Å TA BYEN I APRIL 1993. AN­GRE­PET BLE IMID­LER­TID AVBLÅST ETTER IN­TER­NA­SJO­NALT PRESS.»

gis­ler i fi­re da­ger. Etter­på tok ne­der­len­der­ne seg inn i om­rå­det bare noen få gan­ger.

At si­tua­sjo­nen i Sre­bre­ni­ca var i ferd med å for­ver­re seg, fikk UNPROFOR-SJE­FEN også mer­ke da han be­søk­te Dutch­bat 3. fe­bru­ar. Sje­fen for de bos­nis­ke re­gje­rings­styr­ke­ne i om­rå­det, Na­ser Oric´, var de­spe­rat etter å bli med he­li­kop­te­ret til­ba­ke til Sa­ra­je­vo. Grun­nen han opp­ga, var at han fryk­tet at pre­si­dent Izet­be­go­vic´ vil­le over­gi Sre­bre­ni­ca i byt­te for fred. UNPROFOR nek­tet å etter­kom­me øns­ket, men i april for­lot Oric´ Sre­bre­ni­ca og vend­te ald­ri til­ba­ke. Et an­net dår­lig tegn var at ser­ber­ne igjen be­gyn­te å gjø­re det vans­ke­li­ge­re for FN­styr­ke­ne og hjelpe­kon­voi­er å be­ve­ge seg. 7. mars møt­te UNPROFOR-SJE­FEN general Mla­dic´ i Vla­se­ni­ca. Den ser­bis­ke ge­ne­ra­len ut­tryk­te mis­nøye med de sik­re so­ne­ne i Øst-bosnia og at han vur­der­te «mi­li­tæ­re til­tak». UNPROFOR­sje­fen ad­var­te om at et an­grep kun­ne ut­lø­se in­ter­na­sjo­nal in­ter­ven­sjon, noe som ikke gjor­de sær­lig inn­trykk på Mla­dic´.

Også i Sa­ra­je­vo ble si­tua­sjo­nen snart ver­re. Snik­skyt­ter­ak­ti­vi­te­ten, som en pe­rio­de had­de

vært li­ten, tok seg kraf­tig opp fra beg­ge si­der våren 1995. En epi­so­de hvor to ser­bis­ke jen­ter ble skutt og drept i Grbavi­ca-om­rå­det i mars, før­te til at ser­ber­ne steng­te de så­kal­te blå ru­te­ne øre­mer­ket for hu­ma­ni­tæ­re kon­voi­er og FNS for­sy­nin­ger inn i byen. 8. april kut­tet de også luft­bro­en med be­grun­nel­se at UNPROFOR brøt av­ta­len som ble inn­gått 5. juni 1992 om bruk av fly­plas­sen. Ta­pe­ne blant Fn-sol­da­te­ne i hoved­sta­den steg også be­trak­te­lig. Sær­lig hardt gikk det ut over de frans­ke styr­ke­ne som ut­gjor­de den størs­te kon­tin­gen­ten i byen.

In­nen star­ten av april var hele lan­det pre­get av en to­tal krigs­til­stand, og in­gen av par­te­ne så ut til å være in­ter­es­sert i å for­len­ge vå­pen­hvi­len. Krigen var nå inn i en av­gjø­ren­de fase, og be­gyn­nel­sen på slut­ten skul­le fin­ne sted i Kroa­tia. 1. mai star­tet kroa­tis­ke re­gje­rings­styr­ker Operasjon Lyn­glimt og an­grep den selv­opp­nevn­te Re­pub­lik­ken ser­bisk Kraji­na med 7200 mann. Ser­bis­ke styr­ker i om­rå­det tal­te 8000, men de ble feid til side i lø­pet av fem da­ger. Fle­re si­vi­le ble drept og 15 000 dre­vet på flukt inn i Bosnia. Det­te sat­te i gang en ny run­de med et­nisk ren­sing, hvor bos­nis­ke ser­be­re for­drev kroa­ter og mus­li­mer for å gi plass til flykt­nin­ge­ne fra Kraji­na.

Etter Operasjon Lyn­glimt stram­met ser­ber­ne også gre­pet om UNPROFORS for­sy­nings­lin­jer, noe som både svek­ket Fn-styr­ke­nes ka­pa­si­tet og for­ver­ret si­tua­sjo­nen for de si­vi­le. UNPROFOR-sje­fen fore­slo der­for å for­sy­ne de sik­re so­ne­ne med he­li­kopt­re, med luft­støt­te fra NATO. Ri­si­ko­en for at de vil­le bli be­skutt var stor, og in­gen av de lan­de­ne som måt­te stil­le med he­li­kop­ter­ka­pa­si­te­ten svar­te po­si­tivt på fore­spør­se­len fra UNPROFOR.

Sam­ti­dig i Sa­ra­je­vo had­de FN langt fra sin «fi­nest hour». 7. mai lan­det en ser­bisk bombe­kas­ter­gra­nat uten­for inn­gan­gen til en tun­nel som le­det ut fra byen og til re­gje­rings­kon­trol­lert om­rå­de ved Ig­man­fjel­let. El­le­ve si­vi­le og mi­li­tæ­re ble drept i eks­plo­sjo­nen, og om nat­ten fort­sat­te ar­til­leri­be­skyt­nin­gen av de mus­lims­ke by­de­le­ne. UNPROFOR-sje­fen, som etter de­lin­gen 31. mars selv had­de ho­ved­kvar­ter i Sa­ra­je­vo, ba om luft­an­grep fra NATO mot de ser­bis­ke ar­til­leri­stil­lin­ge­ne. Men ge­ne­ral­sek­re­tæ­rens re­pre­sen­tant for Bosnia av­slo fore­spør­se­len. Ge­ne­ral­sek­re­tæ­ren kal­te sam­men til et møte i Pa­ris 12. mai hvor også sje­fen for Uni­ted Na­tions Peace

For­ces (UNPF), UNPROFORS over­ord­ne­de, støt­tet ge­ne­ral­sek­re­tæ­rens re­pre­sen­tant i at Nato-an­grep vil­le øke fa­ren for tap og nye gis­sel­si­tua­sjo­ner. Han tok i ste­det til orde for en inn­skren­king av UNPROFORS man­dat og virk­som­het. Det­te skap­te sterk kri­tikk fra de fas­te vest­li­ge med­lem­me­ne i Sik­ker­hets­rå­det.

22. og 24. mai trakk både ser­ber­ne og bos­nia­ke­ne tyng­re vå­pen ut av sam­lings­punk­te­ne ved Sa­ra­je­vo, og kam­pe­ne es­ka­ler­te. UNPROFOR-sje­fen send­te et ul­ti­ma­tum til beg­ge par­ter om at der­som ild fra de tun­ge våp­ne­ne ikke opp­hør­te in­nen klok­ka 12.00, 24. mai, kom Nato-an­grep til å bli kalt inn. Det sam­me vil­le skje der­som våp­ne­ne ikke var til­ba­ke på sam­lings­ste­de­ne 24 ti­mer etter det. De ser­bis­ke våp­ne­ne var ikke til­ba­ke på plass in­nen fris­ten, og ge­ne­ral­sek­re­tæ­rens re­pre­sen­tant god­kjen­te fly­an­gre­pe­ne klok­ka 16.20 lo­kal tid. Ser­ber­ne hev­det se­ne­re at de var i ferd med å le­ve­re til­ba­ke våp­ne­ne, men ikke rakk det i tide. Knapt et kvar­ter se­ne­re kun­ne NATO rap­por­te­re at seks fly had­de an­gre­pet to am­mu­ni­sjons­bun­ke­re nær den bos­nisk­ser­bis­ke hoved­sta­den Pa­le. Som hevn tok ser­ber­ne 377 Unprofor-sol­da­ter som gis­ler og bruk­te dem som men­nes­ke­li­ge skjold. Igjen inn­stil­te NATO sine an­grep.

Ser­ber­ne fort­sat­te sin be­skyt­ning av si­vi­le mål og ut­vi­det an­gre­pe­ne til and­re de­ler av Bosnia. En tem­pe­rert gra­nat de­to­ner­te i luf­ten over en folke­meng­de i Tuz­la og drep­te 71 men­nes­ker og så­ret 200. 26. mai auto­ri­ser­te ge­ne­ral­sek­re­tæ­rens re­pre­sen­tant nye Nato-an­grep. Seks nye am­mu­ni­sjons­bun­ke­re ble øde­lagt, og ser­ber­ne svar­te med å ta 400 FN­ob­ser­va­tø­rer og Unprofor-per­so­nell som gis­ler. Fle­re av dem ble len­ket med hånd­jern til mu­li­ge mål for NATOS fly­an­grep og vist fram på ser­bisk fjern­syn. Ser­ber­ne kut­tet også strøm­men til Sa­ra­je­vo. Ser­ber­nes ak­sjon tjen­te sin hen­sikt, og FN an­non­ser­te at de ikke an­be­fal­te fle­re fly­an­grep.

Mor­ge­nen etter skul­le ser­ber­ne over­gå seg selv. Ut­kledd i frans­ke uni­for­mer gikk de mot en kon­troll­post ved Vr­ban­ja-bro­en i Sa­ra­je­vo og over­ras­ket og tok til fan­ge el­le­ve frans­ke Unprofor-sol­da­ter. Fransk­men­ne­ne gikk til mot­an­grep tre ti­mer se­ne­re, drep­te en ser­bisk sol­dat og tok tre and­re til fan­ge. To fransk­menn ble drept og to så­ret i ak­sjo­nen. Ge­ne­ral­sek­re­tæ­rens re­pre­sen­tant be­slut­tet nå at sik­ker­he­ten til Fn-per­so­nel­let måt­te prio­ri­te­res foran opp­dra­get, og UNPROFOR ble be­ord­ret til å inn­ta de­fen­si­ve po­si­sjo­ner. Med tan­ke på forhandlinger om å få fri­gitt gis­le­ne be­ord­ret UNPF i Za­greb at UNPROFR unn­gikk yt­ter­li­ge­re kon­fron­ta­sjon med ser­ber­ne. Noen av gis­le­ne ble fri­gitt mel­lom 2. og 18. juni, og det opp­sto ryk­ter om at FN had­de gitt etter for krav fra Mla­dic´ og Ka­radžic´ om å ga­ran­te­re mot fle­re NATO-an­grep. På fore­spør­sel fra NATO ble det­te be­nek­tet fra Fn-hold. Imens fort­sat­te gis­sel­si­tua­sjo­nen, og FN nek­tet å la UNPROFOR ta en fas­te­re hold­ning over­for ser­ber­ne. Ge­ne­ral­sek­re­tæ­rens re­pre­sen­tant vis­te tvert imot mer til­bake­hol­den­het, fra

tid­li­ge­re å ha vært åpen for å bru­ke NATOS luft­makt for å hind­re el­ler straf­fe ser­bis­ke an­grep på de be­skyt­te­de om­rå­de­ne, til å mene at UNPROFORS man­dat ikke til­lot bruk av makt til noe an­net enn selv­for­svar.

FNS ge­ne­ral­sek­re­tær ga nå Sik­ker­hets­rå­det fi­re al­ter­na­ti­ver. Det førs­te var til­bake­trek­ning av UNPROFOR for­uten en sym­bolsk grup­pe ob­ser­va­tø­rer; det nes­te var å opp­rett­hol­de sta­tus quo; det tred­je var å end­re man­da­tet slik at større bruk av makt kun­ne til­la­tes; og det fjer­de var en vag for­mu­le­ring om å end­re man­da­tet slik at det bare til­lot opp­ga­ver som det kun­ne for­ven­tes å være ri­me­lig at en freds­be­va­ren­de operasjon skul­le gjen­nom­føre un­der de rå­den­de for­hold. Det sis­te kun­ne vans­ke­lig tol­kes som noe an­net enn eks­pli­sitt og per­ma­nent å fra­ta UNPROFOR mu­lig­he­ten til å bru­ke makt til noe an­net enn selv­for­svar mens man opp­rett­holdt il­lu­sjo­nen om at de skul­le kun­ne ut­gjø­re en for­skjell for sivilbefolkningen i Bosnia. Ikke uven­tet ar­gu­men­ter­te ge­ne­ral­sek­re­tæ­ren for det sis­te al­ter­na­ti­vet. Men både UNHCR og UNPROFOR-SJE­FEN var klar på at et slikt man­dat vil­le leg­ge øst­li­ge Bosnia åpen for ser­bis­ke an­grep. Erob­rin­gen av dis­se om­rå­de­ne var de­res krigs­mål og ikke noe de kun­ne over­be­vi­ses om å opp­gi gjen­nom forhandlinger. Sik­ker­hets­rå­det var split­tet og klar­te ikke å bli enig om et svar på ge­ne­ral­sek­re­tæ­rens fram­legg.

Mens kran­ge­len gikk i Fn-syste­met, had­de bos­nia­ke­ne brukt våren 1995 på å om­or­ga­ni­se­re styr­ke­ne sine. De had­de rundt 200 000 mann un­der vå­pen og var ser­ber­ne over­leg­ne i an­tall. De bos­nis­ke re­gje­rings­styr­ke­ne var der­imot ikke bare un­der­leg­ne i tun­ge vå­pen og lo­gis­tikk. Mens ser­ber­ne kun­ne ba­se­re seg på et pro­fe­sjo­nelt of­fi­sers­korps og en fun­ge­ren­de kom­mando­og kon­troll­struk­tur, had­de mus­li­me­ne hatt sto­re pro­ble­mer med å or­ga­ni­se­re og føre større en­he­ter i felt. Det­te var nå del­vis ret­tet på.

16. juni gikk bos­nis­ke re­gje­rings­styr­ker til an­grep på de ser­bis­ke av­de­lin­ge­ne som holdt Sa­ra­je­vo i et jern­grep. Sam­ti­dig for­søk­te bos­nia­ke­ne også å bry­te ut inne­fra byen. Må­let var å for­ene hoved­sta­den med de re­gje­rings­kon­trol­ler­te om­rå­de­ne mot nord og vest. Offensiven ble imid­ler­tid stop­pet av

«VEI­EN UT AV GORAŽ­DE OG TIL KISELJAK VAR KONTROLLERT AV ROGATICABRIGADEN OG DE­RES BERYKTEDE KOM­MAN­DANT, MA­JOR RAJKO KUŠIC´, SOM SKAL HA SENDT BOS­NIA­KER SOM NEK­TET Å FOR­LA­TE BYEN, GJEN­NOM EN SAG.»

ser­ber­ne som drev bos­nia­ke­ne til­ba­ke og på­før­te dem sto­re tap. An­gre­pet had­de også vært et brudd på Sik­ker­hets­rå­dets re­so­lu­sjon nr. 913 si­den bos­nis­ke re­gje­rings­styr­ker an­grep ut fra et be­skyt­tet om­rå­de. Ser­ber­ne svar­te med å kut­te Sa­ra­je­vos for­bin­del­ser med om­ver­de­nen helt.

I mai had­de UNPROFOR-SJE­FEN fore­slått å kjø­re hjelpe­kon­voi­er med væp­net es­kor­te inn til Sa­ra­je­vo uav­hen­gig av om ser­ber­ne til­lot dem å pas­se­re el­ler ikke. Det ble av­vist av UNPF i Za­greb for­di det var for ag­gres­sivt. Nå var der­imot si­tua­sjo­nen i Sa­ra­je­vo så de­spe­rat at Fn-styr­ke­ne ikke had­de noe valg. 2. juli kom den førs­te kon­voi­en over Ig­man-fjel­let og krys­set over fly­plas­sen. De ble be­skutt fra de ser­bis­ke stil­lin­ge­ne i fle­re kilo­me­ter av vei­en, på de sis­te etap­pe­ne av ru­ten var av­stan­den til kolonnen bare noen hund­re me­ter, og UNPROFOR skjøt til­ba­ke med let­te vå­pen. Sam­me dag ble et ame­ri­kansk F-16-fly på pa­trul­je skutt ned av ser­bis­ke SA-6 bak­ke-til-luft-ra­ket­ter nær Mr­kon­jic´ Grad (bak­grunn for fil­men Bak fien­dens lin­jer).

Frank­ri­ke og Stor­bri­tan­nia øns­ket nå å etab­le­re en hur­tig re­ak­sjons­styr­ke som kun­ne ut­fø­re mer of­fen­si­ve opp­drag. For­sla­get ble drøf­tet på møte mel­lom NATOS for­svars­mi­nist­re i Pa­ris 3. juni. Det ble enig­het om å set­te opp to tun­ge bri­ga­der med trop­per fra Frank­ri­ke, Stor­bri­tan­nia og Ne­der­land. Men FN ble be­ro­li­get med at styr­ken ikke vil­le ta ini­tia­tiv for å gå ut­over UNPROFORS opp­rin­ne­li­ge man­dat ved f.eks. å gjen­åpne for­bin­del­sen til de sik­re om­rå­de­ne med makt og skul­le bare styr­ke Fn-trop­pe­nes evne til egen­be­skyt­tel­se. Ge­ne­ral­sek­re­tæ­rens re­pre­sen­tant fryk­tet også at nav­net «hur­tig re­ak­sjons­styr­ke» kun­ne vir­ke litt for ag­gres­sivt. UNPROFOR­sje­fen var skuf­fet over be­grens­nin­ge­ne og ut­tryk­te at der­som styr­ken ikke kun­ne bru­kes til å åpne kor­ri­do­rer til de sik­re om­rå­de­ne, vil­le han ikke ha den til ste­de i det hele tatt. Han av­vis­te også at det var mu­lig å for­hand­le fram en slik for­bin­del­se. Dis­ku­sjo­nen på­gikk mel­lom NATO og uli­ke Fn-or­ga­ner i da­ge­ne som fulg­te. 19. juni send­te Fn-sek­re­ta­ria­tet et brev til Ka­radžic´ hvor det ble for­sik­ret om re­ak­sjons­styr­kens be­gren­se­de opp­drag. Det­te før­te til kraf­ti­ge pro­tes­ter fra USA i Sik­ker­hets­rå­det.

Goraž­de mars–april 1995

Vei­en ut av Goraž­de og til Kiseljak var kontrollert av Rogaticabrigaden og de­res beryktede kom­man­dant, ma­jor Rajko Kušic´ som skal ha sendt bos­nia­ker som nek­tet å for­la­te byen, gjen­nom en sag. De som flyk­tet, fikk en halv­ti­mes for­sprang, der­et­ter ble de jak­tet på, og de som ble fan­get, skal ha blitt spik­ret fast til trær­ne.

11. mars 1995, mens Car­ters vå­pen­hvi­le ennå var gyl­dig, ble en bri­tisk pa­trul­je tatt un­der ild av ser­ber­ne. Trop­pen be­fant seg ca. ni km nord for Goraž­de i et hus de had­de brukt som pa­trulje­base i to da­ger. De forberedte seg på å bry­te opp da vakt­pos­ten ble be­skutt av hånd­vå­pen. Vak­ten skjøt til­ba­ke, og ser­ber­ne trap­pet opp og skjøt med alt de had­de mot bri­te­ne. Til og med 40 mm luft­vern­ka­no­ner spil­te opp, og hu­set holdt på å gå i opp­løs­ning. Bri­te­ne skjøt til­ba­ke og klar­te etter hvert å hol­de ser­ber­ne så­pass ne­de at de kun­ne trek­ke seg til­ba­ke i ly av røyk­gra­na­ter. I de to på­føl­gen­de da­ge­ne ble Op-en nær­mest Rogaticabrigaden også ut­satt for spo­ra­disk be­skyt­ning.

15. mars ble nok en bri­tisk pa­trul­je tatt un­der ild. Et MILAN pan­ser­vern­mis­sil­lag ble brakt i po­si­sjon, og fly­støt­te sto klar, men bri­te­ne valg­te å være tål­mo­di­ge. Etter fem ti­mer un­der ild klar­te pa­trul­jen å gjø­re re­trett. 26. mars ble også ho­ved­kvar­te­ret til bos­nia­ke­nes 81. di­vi­sjon be­skutt med ar­til­le­ri.

I lø­pet av april stram­met ser­ber­ne gre­pet om Goraž­de, og sta­dig fle­re for­sky­nings­kon­voi­er på vei til byen måt­te snu. De bri­tis­ke sol­da­te­ne mer­ket sær­lig driv­stoff­man­ge­len. Mat og am­mu­ni­sjon måt­te bæ­res fram til Op-ene, ofte un­der ser­bisk ild. An­tall re­gist­rer­te an­slag med tyng­re vå­pen økte også dra­ma­tisk etter hvert som vå­pen­hvi­len nær­met seg slut­ten. Den bri­tis­ke re­gje­rin­gen be­gyn­te å få kal­de føt­ter og an­non­ser­te at den in­ne­væ­ren­de kon­tin­gen­ten ikke vil­le bli for­ny­et.

17. mai 1995 fant en sel­som epi­so­de sted som på man­ge må­ter il­lust­re­rer Bos­ni­a­kri­gen i et nøtte­skall. Den bri­tis­ke ba­tal­jo­nen i Goraž­de fra 1. Royal Welsh Fui­si­li­ers skul­le es­kor­te­re si­vilt Fn-po­li­ti, men da de pas­ser­te un­der jern­bane­bro­en ved Osa­nice, åp­net ser­ber­ne ild fra en bun­ker høyt over Dri­na. Pro­sjek­ti­le­ne slo mot Saxon-kjøre­tøy­ene, og sol­da­te­ne skal­ket lu­ke­ne og gjen­gjeld­te il­den. Like etter be­stem­te bos­nia­ke­ne seg for å stem­me i og skjøt en pan­ser­vern­ra­kett (RPG7) mot det førs­te bri­tis­ke kjøre­tøy­et. Ra­ket­ten bom­met og traff 15 me­ter foran.

Bri­te­ne fyr­te av det de had­de mens de for­søk­te å be­skyt­te den upans­re­de land­ro­ve­ren med po­liti­fol­ke­ne. Det var også fle­re til­fel­ler av ty­ve­ri og tra­kas­se­ring fra bos­nia­ke­nes side, og ukrai­ner­ne i Goraž­de ble også til slutt over­rent av mus­li­me­ne slik som i Že­pa, men de klar­te å øde­leg­ge meste­par­ten av ut­sty­ret.

Etter bom­bin­gen av Pa­le 25. mai tru­et Mla­dic´ også med å bom­bar­de­re bri­te­ne i Goraž­de. Ba­tal­jons­sje­fen, Jo­nat­hon Ri­ley, be­slut­tet å trek­ke til­ba­ke de mest ut­sat­te pos­te­ne og for­ster­ke dek­nings­rom­me­ne. For å styr­ke sik­ker­he­ten be­gyn­te de også å pra­te wali­sisk på sam­ban­det, et kel­tisk språk som var mors­mål for man­ge i ba­tal­jo­nen, men som ser­be­re og bos­nia­ker ikke skjøn­te noe av.

Tre da­ger se­ne­re ble tre av Kom­pa­ni As Op-er på vest­bred­den av Dri­na over­rent av ser­bis­ke styr­ker. Ri­ley be­slut­tet å trek­ke til­ba­ke de res­te­ren­de to. Men også Kom­pa­ni Bs Op-er på øst­si­den var nå tru­et. En av pos­te­ne ble over­rent, men res­ten klar­te å trek­ke seg til­ba­ke un­der ild. 30 bri­ter ble tatt til fan­ge, men ser­ber­ne på sin side had­de fle­re drep­te. Ser­ber­nes nes­te trekk var å stor­me Goraž­de med 1000 mann. Men i mot­set­ning til ne­der­len­der­ne i Sre­bre­nic´a del­tok bri­te­ne ak­tivt i stri­den og holdt ser­ber­ne unna en stra­te­gisk ås­kam i to ti­mer til bos­nia­ke­nes 81. di­vi­sjon klar­te å mobilisere og sik­re den selv. Kam­pe­ne rundt Goraž­de gikk så over i en stil­lings­krig, og bri­te­nes inn­gri­pen for­hind­ret at byen led sam­me skjeb­ne som Sre­bre­ni­ca.

Etter hvert som klok­ka tik­ket mot NATOS luft­kam­pan­je, star­tet for­be­re­del­se­ne av til­bake­trek­king av de bri­tis­ke styr­ke­ne. Av­ta­le ble gjort med ser­ber­ne om fritt lei­de over til Rest-ju­go­sla­via. Men bos­nia­ke­ne nek­tet på sin side å slip­pe dem ut uten å etter­late vå­pen og ut­styr. Ri­ley svar­te at et­hvert for­søk på å gjen­ta det de had­de gjort mot ukrai­ner­ne, vil­le bli møtt med mot­stand. Kvel­den 24. au­gust brøt det ut skudd­veks­lin­ger mel­lom mus­li­me­ne og bri­te­ne som nå knapt had­de en styr­ke på kom­pa­nis stør­rel­se. De skjøt lys­ra­ket­ter og skjøt ret­tet ild mot de fram­ryk­ken­de bos­nia­ke­ne som led sto­re tap. Ser­ber­ne kal­te opp bri­te­ne på sam­band og til­bød seg å hjel­pe. An­gre­pet ble slått til­ba­ke, men UNPROFOR-SJE­FEN, ge­ne­ral­løyt­nant Ru­pert Smith, ut­nyt­tet det til å set­te re­gje­rin­gen i Sa­ra­je­vo i for­le­gen­het. Det vir­ket, og tolv ti­mer se­ne­re kun­ne kon­voi­en med bri­tis­ke sol­da­ter trek­ke seg uhind­ret ut av Goraž­de.

Sre­bre­ni­ca-mas­sa­kren

Un­der opp­trap­pin­gen av kam­pe­ne i juni 1995 hav­net UNPROFOR i Sre­bre­ni­ca midt i skudd­lin­jen. Ser­ber­ne ba ne­der­len­der­ne om å flyt­te en ob­ser­va­sjons­post for­di de skul­le bru­ke en vei­akse sør for byen. UNPROFOR nek­tet, og ser­bis­ke styr­ker gikk til an­grep og tvang Op-en til å over­gi seg. Ba­tal­jons­sje­fen had­de bedt om luft­støt­te for å for­sva­re den, men mel­din­gen nåd­de ald­ri UNPF i Za­greb. Ne­der­len­der­ne opp­tok der­et­ter to nye ob­ser­va­sjons­pos­ter som fort­satt kun­ne ob­ser­ve­re be­ve­gel­se­ne langs vei­en. Ove­rens­koms­te­ne mel­lom par­te­ne i om­rå­det fra våren 1993 var nå ef­fek­tivt satt ut av spill. UNPROFOR til­lot nå også at bos­nier­ne bar vå­pen åpent og etab­ler­te stil­lin­ger mel­lom de­res egne pos­ter, for­ut­satt at de ikke sat­te Fn-styr­ke­ne i umid­del­bar fare for å bli tatt un­der ild. Dis­se be­slut­nin­ge­ne ble tatt lo­kalt og var ikke kla­rert opp­over i UNPROFORS krong­le­te kom­man­do­kje­de.

23. juni skjøt ser­ber­ne rundt 20 gra­na­ter inn i Sre­bre­ni­ca og drep­te en si­vi­list og

så­ret to and­re. Også bos­nia­ke­ne in­ne i en­kla­ven var nå i vill­rede om hvor­dan de skul­le rea­ge­re på den for­ny­e­de ser­bis­ke ak­ti­vi­te­ten. Stabs­sje­fen i bos­nia­ke­nes 28. di­vi­sjon i Sre­bre­ni­ca, Ra­miz Beciro­vic, la fram et do­ku­ment som han hev­det var en ord­re fra hæ­rens ho­ved­kvar­ter om å gjen­nom­føre av­le­den­de an­grep for å av­las­te Sa­ra­je­vo. Men krigs­rå­det in­ne i Sre­bre­ni­ca var skep­tisk til å fore­ta seg noe som kun­ne gi ser­ber­ne på­skudd til å gå til fron­tal­an­grep på byen.

26. juni, som del av ut­fø­rel­sen av ord­ren, gikk en mus­limsk strids­pa­trul­je til an­grep på den ser­bis­ke byen Višni­j­ca, ca. fem km vest for en­kla­ven. Fle­re hus ble brent ned, to–fi­re si­vi­le ble drept, og rundt 100 sau­er ble tatt med til­ba­ke til Sre­bre­ni­ca. An­gre­pet var ube­ty­de­lig i seg selv, men fram­kal­te sterk ser­bis­ke for­døm­mel­se av UNPROFOR for­di det var de­res opp­ga­ve å for­hind­re sli­ke raid. Det ble sett som et tegn på at FN had­de valgt side til for­del for mus­li­me­ne, og general Mla­dic´ ut­tryk­te at sli­ke an­grep ikke vil­le bli to­le­rert i fram­ti­den.

Dutch­bat-3, som had­de tatt over i ja­nu­ar, be­sto av to in­fan­teri­kom­pa­ni­er, en re­ko­gno­se­rings­tropp, to nær­sik­rings­trop­per, en in­ge­ni­ør­tropp og to luft­kon­troll­lag (FAC) i til­legg til trans­port, sa­ni­tet og and­re støtte­en­he­ter. Fullt opp­satt ut­gjor­de det­te 600 mann in­ne i en­kla­ven og yt­ter­li­ge­re 180 mann uten­for. Ba­tal­jon-ko lå i Potocˇa­ri, sju km nord for byen og bare to km fra fron­ten. Her lå også kom­pa­ni C med fem Op-er (Alfa, No­vem­ber, Pa­pa, Que­bec og Romeo). Kom­pa­ni B lå in­ne i selve byen og be­man­net tre Op-er (Char­lie, Echo og Fox­trot) i de sør­li­ge de­le­ne av en­kla­ven. Dutch­bats Op-er skul­le i teori­en over­våke den 50 km lan­ge pe­ri­me­te­ren til en­kla­ven, men man­gel på per­so­nell etter­lot man­ge blind­so­ner mel­lom Op-ene. Sær­lig langs den vest­re be­grens­nin­gen var det tynt. Ved epi­so­der der par­te­ne skjøt på hver­and­re, var ne­der­len­der­ne sjel­den i stand til å klar­leg­ge om­sten­dig­he­te­ne rundt. De fikk hel­ler ikke ad­gang fra par­te­ne til å grans­ke åste­det i etter­kant for å be­kref­te øde­leg­gel­ser el­ler tap de måt­te på­be­ro­pe seg. Etter krisen i ja­nu­ar 1995 ble det an­lagt en ny OP, Mike, og til er­stat­ning for Echo opp­ret­tet de Sierra og Uni­form.

Hver post var nor­malt be­man­net med åtte mann opp­satt med pans­re­de per­so­nell­kjøre­tøy (PPK – M113-va­ri­an­ter) med 12,7 mi­tral­jø­se. Som støtte­vå­pen had­de Op-ene tråd­styr­te TOW pan­ser­vern­mis­si­ler og skul­der­av­fyr­te AT-4 pan­ser­vern­ra­ket­ter. OPe­ne var ikke kon­stru­ert som for­svars­stil­lin­ger og var fullt syn­li­ge. Kjøre­tøy­ene var også malt hvi­te og bar Fn-flagg. Etter at ser­ber­ne kut­tet driv­stoff­til­før­se­len til Dutch­bat 18. fe­bru­ar, ble mo­bi­li­te­ten sterkt re­du­sert. Ne­der­len­der­ne anla da tre nye Op-er (Del­ta, Ho­tel og Kilo) hvor­fra de ut­før­te fot­pa­trul­jer. Mann­skaps­si­tua­sjo­nen ble hel­ler ikke bed­re av at 150 mann som had­de vært på perm, ikke fikk re­tur­ne­re.

Uten­for en­kla­ven lå mel­lom 1000 og 2000 tungt be­væp­ne­de ser­be­re fra de­res V. korps (Dri­na). De had­de strids­vog­ner, PPK-ER, ar­til­le­ri og bombe­kas­te­re. Mot det­te had­de de bos­nis­ke re­gje­rings­styr­ke­ne 3000–4000 mann in­ne i en­kla­ven som mang­let tyng­re vå­pen bort­sett fra noen pan­ser­vern­ra­ket­ter og bombe­kas­te­re som de i til­legg mang­let opp­læ­ring på. Iføl­ge sje­fen for Dutch­bat vil­le mat­lag­re­ne i byen bare vare noen da­ger til, og si­tua­sjo­nen var nå så kri­tisk at den ne­der­lands­ke kom­man­dan­ten føl­te det var vans­ke­lig å for­bli upar­tisk i kon­flik­ten. I lik­het med bri­te­ne i Goraž­de an­non­ser­te Ne­der­land at de ikke vil­le av­slut­te de­ploy­e­rin­gen til Sre­bre­ni­ca når in­ne­væ­ren­de kon­tin­gent løp ut i au­gust.

I sis­te uke av juli rap­por­ter­te FNS ob­ser­va­tø­rer at sek­to­ren rundt Sre­bre­ni­ca had­de roet seg noe. Men ser­bis­ke spe­sial­styr­ker, kjent som Dri­na-ul­ve­ne, ble ob­ser­vert mens de re­ko­gno­ser­te langs sør­øst­kan­ten av de bos­nis­ke lin­je­ne. Det var der­imot først få tegn til at noe uten­om det van­li­ge var i gjæ­re, bort­sett fra ryk­ter. En

«SER­BER­NES NES­TE TREKK VAR Å STOR­ME GORAŽ­DE MED 1000 MANN. MEN I MOT­SET­NING TIL NE­DER­LEN­DER­NE I SRE­BRE­NI­CA DEL­TOK BRI­TE­NE AK­TIVT I STRI­DEN OG HOLDT SER­BER­NE UNNA EN STRA­TE­GISK ÅS­KAM I TO TI­MER TIL BOS­NIA­KE­NES 81. DI­VI­SJON KLAR­TE Å MOBILISERE OG SIK­RE DEN SELV.»

UNPROFOR-OF­FI­SER som es­kor­ter­te kon­voi­er mel­lom Ser­bia og Bosnia, av­tal­te med en kol­le­ga i Sre­bre­ni­ca å sen­de mel­din­gen «hils Ibrahim» der­som han så noe som kun­ne tyde på at ser­ber­ne rør­te på seg. 4. juli observerte han kon­sen­tra­sjo­ner av kjøretøy, strids­vog­ner og and­re tyng­re vå­pen mel­lom Ka­ra­kaj og Bra­tu­nac in­ne på ser­bisk­kon­trol­lert om­rå­de. Mel­din­gen «hils Ibrahim» ble sna­rest sendt til kol­le­ga­en i Sre­bre­ni­ca.

Straks etter klok­ka 03.00 6. juli bra­ket det løs. Fem ser­bis­ke ra­ket­ter lan­det bare 300 me­ter fra Dutch­bats ho­ved­kvar­ter i Potocˇa­ri. En time se­ne­re kun­ne kom­pa­ni B rap­por­te­re at bos­nia­ke­ne og ser­ber­ne ut­veks­let ild. Kl. 04.34 be­gyn­te ser­ber­nes ar­til­leri­bom­bar­de­ment for fullt, klok­ka fem rap­por­ter­te OP Ho­tel, nord i Sre­bre­ni­ca by, at ser­bis­ke strids­vog­ner be­ve­get seg mot sør­øst, og Fox­trot i sør kun­ne like etter­på mel­de at det som tro­lig var de sam­me strids­vog­ne­ne, nå be­skjøt mus­lims­ke stil­lin­ger rundt pos­ten og had­de truf­fet inn­til 100 me­ter fra den. Ut­på mor­gen­kvis­ten ble det klart at ser­ber­ne had­de gått til fullt an­grep med hen­sikt å eli­mi­ne­re en­kla­ven. Al­li­ke­vel gikk det mel­ding fra UNPROFORS ho­ved­kvar­ter i Sa­ra­je­vo til UNPF i Za­greb at det bare had­de vært «spo­ra­disk» ar­til­leri­ild i det sør­øst­re hjør­ne av en­kla­ven.

Bec´iro­vic´, som had­de kom­man­do­en over de bos­nis­ke styr­ke­ne, ba UNPROFOR om å få til­ba­ke våp­ne­ne de had­de inn­le­vert som del av av­ta­le­ne av april og mai 1993, men fikk av­slag. Klok­ka 13.00 fikk ne­der­len­der­ne ord­re om å gå i tilfluktsrommene. Kort tid etter kom OP Fox­trot un­der ild, og ob­ser­va­sjons­tår­net ble full­sten­dig smad­ret av en strids­vogn­gra­nat. Den ne­der­lands­ke ba­tal­jons­sje­fen ba om luft­støt­te for å stop­pe an­gre­pet mot Fox­trot, men ver­ken UNPROFORS ho­ved­kvar­ter i Sa­ra­je­vo el­ler UNPF i Za­greb men­te at si­tua­sjo­nen var kri­tisk nok til å kun­ne god­kjen­ne luft­an­grep. Imens ble si­tua­sjo­nen for Dutch­bat bare ver­re. Kl. 14.10 ble Fox­trot igjen be­skutt av strids­vog­ner, og to mi­nut­ter se­ne­re ble ba­tal­jonho­ved­kvar­te­ret i Potocˇa­ri be­skutt av tyng­re vå­pen fra stil­lin­ger i nær­he­ten av OP Pa­pa.

Men ved 15-ti­den stan­set be­skyt­nin­gen av si­vi­le og Dutch­bats po­si­sjo­ner. Da had­de ikke al­vor­lig­he­ten i si­tua­sjo­nen sun­ket inn, ver­ken opp­over i kom­man­do­kje­den i UNPROFOR el­ler hos FN i New York. Hel­ler ikke EUS ut­sen­ding Carl Bildt, som møt­te Mla­dic´ 7. juli, ante om­fan­get av an­gre­pe­ne og nevn­te det hel­ler ikke for den ser­bis­ke ge­ne­ra­len. Det kom hel­ler ikke opp på møte mel­lom UNPF, UNPROFOR og fle­re Fn-or­ga­ner i Genè­ve da­gen etter. Det var hel­ler be­kym­ring for at en for fast hold­ning fra UNPROFORS side skul­le set­te Bildts freds­fø­le­re i fare.

7. juli be­gyn­te imid­ler­tid ro­lig, tro­lig på grunn av dår­lig vær. Men ca. kl. 18.00 skjøt ser­ber­ne 16 gra­na­ter inn i sen­trum av Sre­bre­ni­ca og traff nes­ten lei­ren til kom­pa­ni B. Strids­vog­ner be­skjøt også kraft­ver­ket sør­vest for Po­toča­ri. I alt 4 si­vi­le ble drept og 17 så­ret av ser­bisk ar­til­le­ri den kvel­den. I sin rap­port an­slo den ne­der­lands­ke ba­tal­jons­sje­fen at må­let var å pres­se fram en re­duk­sjon av Fn-styr­ke­ne i en­kla­ven og en­ten eli­mi­ne­re el­ler nøy­tra­li­se­re de bos­nis­ke re­gje­rings­trop­pe­ne i og rundt Sre­bre­ni­ca. Men på kort sikt reg­net han med at ser­ber­ne had­de for små styr­ker til å be­set­te den sik­re so­nen. I en rap­port noen da­ger se­ne­re lan­ser­te FNS ob­ser­va­tø­rer fle­re for­slag til hvil­ke mo­ti­ver ser­ber­ne kun­ne ha. Noen var kort­sik­ti­ge stra­te­gis­ke mål som å sik­re kon­troll over vik­ti­ge vei­ak­ser og å på­vir­ke kam­pe­ne rundt Sa­ra­je­vo. And­re var av mind­re mi­li­tær ka­rak­ter, som å kap­re na­tur­res­sur­ser, svarte­børs­mar­ke­det i om­rå­det og den va­ge «å få hele re­gio­nen un­der kon­troll». Ser­bis­ke kil­der har se­ne­re vist at de­res mo­ti­ver var dy­na­mis­ke. Først var må­let be­gren­set, men am­bi­sjo­ne­ne voks­te etter hvert som det ble klart at UNPROFOR ver­ken had­de vil­je el­ler ka­pa­si­tet til å stop­pe dem, og til slutt in­ne­bar de en full­sten­di­ge eli­mi­ne­ring av en­kla­ven.

På mø­tet i Genè­ve 8. juli var FNS uli­ke or­ga­ner på det rene med den hu­ma­ni­tæ­re

krisen, men først om mor­ge­nen etter gikk det opp for dem hvor al­vor­lig den mi­li­tæ­re si­tua­sjo­nen på bak­ken var blitt, og at ser­ber­ne var i ferd med å «krym­pe» en­kla­ven rundt Sre­bre­ni­ca. UNPF over­tok sam­ti­dig ge­ne­ral­sek­re­tæ­rens re­pre­sen­tants full­mak­ter til å god­kjen­ne luft­an­grep.

Sje­fen for Dutch­bat ba igjen inn­sten­dig om luft­støt­te, men fore­spør­se­len nåd­de tro­lig ald­ri Unpf-le­del­sen i Za­greb, og kam­pe­ne fort­sat­te på for­mid­da­gen 8. juli. Litt etter 11.00 ble Fox­trot og bos­nia­ke­nes stil­lin­ger rundt be­skutt med hau­bit­ser og strids­vog­ner. Il­den var fort­satt kon­sen­trert om den sør­øst­re de­len av en­kla­ven hvor det også på­gikk nær­strid, men mål i res­ten av om­rå­det ble også be­skutt. 12.43 traff to gra­na­ter i nær­he­ten av Dutc­bat HK og tvang sta­ben i tilfluktsrommene. Igjen had­de ba­tal­jons­sje­fen bedt om luft­støt­te for å stop­pe an­gre­pe­ne på Fox­trot, men fikk av­slag både fra UNPROFORho­ved­kvar­te­ret i Sa­ra­je­vo og UNPF. De trod­de ikke ser­ber­ne vil­le over­man­ne en­kla­ven, men bare sik­re seg stra­te­gis­ke punk­ter i yt­ter­kan­ten, og an­be­fal­te der­for hel­ler at Dutch­bat trakk til­ba­ke Fox­trot.

Like før klok­ka 14.00 ble de bos­nis­ke stil­lin­ge­ne ved Fox­trot over­rent av en ser­bisk T-54/55-strids­vogn, og de bos­nis­ke re­gje­rings­styr­ke­ne falt til­ba­ke til en stil­ling ca. 100 me­ter bak Op-en som nå hav­net midt i skudd­lin­jen mel­lom de to par­te­ne. Ne­der­len­der­nes Tow-mis­sil­sys­tem på Fox­trot var også satt ut av spill, og det enes­te pan­ser­vern­vå­pe­net de had­de, var den ene At-4-ra­kett­kas­te­ren. Sje­fen for kom­pa­ni B, som had­de an­svar for Fox­trot, vur­der­te å av­fyre den­ne mot strids­vog­nen, men fant at det­te tro­lig vil­le ut­set­te Op-en for større fare og gjø­re mu­lig­he­ten for en trygg til­bake­trek­king umu­lig. 14.26 kun­ne ser­ber­ne inn­ta Fox­trot uten mot­stand. De ne­der­lands­ke Fn-sol­da­te­ne ble kom­man­dert til å etter­late sine vå­pen før de måt­te for­la­te pos­ten. Unprofor-sol­da­te­ne kjør­te til­ba­ke i pan­ser­vog­nen kl. 14.50 da de støt­te på tre bos­niak­sol­da­ter som sper­ret vei­en. De kal­te opp kom­pani­sje­fen over ra­dio og fikk ord­re om å fort­set­te, for­ut­satt at bos­nia­ke­ne ikke had­de pan­ser­vern­vå­pen. In­gen av dem had­de det, men de ble be­skutt av hånd­vå­pen idet de pas­ser­te, og en av ne­der­len­der­ne ble truf­fet i ho­det.

Etter å ha kvit­tet seg med Fox­trot skif­tet ser­ber­ne opp­merk­som­he­ten sin mot OP Sierra og Uni­form som lå på hen­holds­vis vest- og øst­si­den av vei­en mel­lom Ze­le­ni Ja­dar og Sre­bre­ni­ca. Det var spredt sky­ting i hele den sør­li­ge de­len av en­kla­ven ut­over etter­mid­da­gen, og fle­re gra­na­ter lan­det nær Uni­form. 18.30 ble også den­ne pos­ten tvun­get til å over­gi seg og etter­late ut­styr. Ne­der­len­der­ne i Uni­form fikk val­get mel­lom å re­tur­ne­re til Sre­bre­ni­ca el­ler eva­ku­ere via bos­nisk-ser­bisk ter­ri­to­ri­um. De vil­le først til­ba­ke, men mel­lom seg og Sre­bre­ni­ca kun­ne de ob­ser­ve­re bos­nis­ke re­gje­rings­sol­da­ter med pan­ser­vern­vå­pen og rap­por­ter­te se­ne­re at de fryk­tet en gjen­ta­kel­se av det som skjed­de med med­sol­da­te­ne fra Fox­trot. De valg­te der­for å eva­ku­ere via ser­bisk ter­ri­to­ri­um.

Per­so­nel­let fra Uni­form måt­te kjø­re for­bi fle­re ser­bis­ke ar­til­leri­stil­lin­ger før de kom til Bra­tu­nac og kun­ne rap­por­te­re til­ba­ke til ba­tal­jo­nen at de vil­le bli eva­ku­ert til Ne­der­land. Ba­tal­jons­sje­fen in­sis­ter­te imid­ler­tid over­for ser­ber­ne på at de ble ført til­ba­ke til Potocˇa­ri sna­rest mu­lig, mens ser­ber­ne på sin side hev­det at de ne­der­lands­ke sol­da­te­ne ikke var krigs­fan­ger, men selv øns­ket å dra til­ba­ke til hjem­lan­det.

Det var nå OP Sierras tur til å bli full­sten­dig om­rin­get, men det var uklart hvor langt ser­ber­ne had­de trengt inn i en­kla­ven. 9. juli had­de også 3000 flykt­nin­ger be­gynt å for­la­te lei­ren sin uten­for Sre­bre­ni­ca og be­ve­get seg i pa­nikk inn mot sen­trum. Kom­pa­ni B send­te fem mann og en PPK som tok opp­stil­ling like ved lei­e­ren, og som he­ret­ter skul­le tje­ne som Dutch­bats sør­ligs­te post.

Kl. 11.00 kom de til om­rå­det, men kun­ne mel­de til­ba­ke at flykt­nin­ge­ne had­de for­latt lei­ren. 13.48 ble de imid­ler­tid over­man­net av 15–20 ser­bis­ke sol­da­ter. OP Kilo vest­nord­vest for Sre­bre­nic´a ble også an­gre­pet og kun­ne sam­ti­dig rap­por­te­re om har­de kam­per mel­lom bos­nia­ke­ne og ser­ber­ne i den sør­li­ge de­len av en­kla­ven. I lø­pet av etter­mid­da­gen ble OP Mike i nord­vest og OP Del­ta vest for Kilo også an­gre­pet.

Alvo­ret i si­tua­sjo­nen be­gyn­te nå å syn­ke inn opp­over i FNS kom­man­do­kje­de. UNPF in­stru­er­te så UNPROFOR til å sam­le in­for­ma­sjon som kun­ne dan­ne grunn­la­get for mål­ut­vel­gel­se der­som det skul­le bli ak­tu­elt med luft­støt­te. Sam­ti­dig ble den ser­bis­ke etter­ret­nings- og sik­ker­hets­of­fi­se­ren, general Zdrav­ko To­li­mir, kon­fron­tert med at ser­bis­ke styr­ker had­de trengt fi­re km inn på den sik­re so­nen og sto nå bare én km fra selve byen. UNPROFOR gjor­de det klart at der­som ser­ber­ne ryk­ket nær­me­re, vil­le de bli tvun­get til å for­sva­re det som var igjen av den sik­re so­nen. Den ser­bis­ke ge­ne­ra­len for­søk­te å dreie sam­ta­len over på de ne­der­lands­ke sol­da­te­ne de had­de i sin va­re­tekt, men måt­te til slutt sva­re. Han «be­tvil­te» at si­tua­sjo­nen på bak­ken var slik UNPROFOR had­de be­skre­vet den, men lov­te

«IGJEN HAD­DE BA­TAL­JONS­SJE­FEN BEDT OM LUFT­STØT­TE FOR Å STOP­PE AN­GRE­PE­NE PÅ FOX­TROT, MEN FIKK AV­SLAG BÅDE FRA UNPROFOR-HO­VED­KVAR­TE­RET I SA­RA­JE­VO OG UNPF.»

å kom­me til­ba­ke til sa­ken om en halv­time, noe han ikke gjor­de. To­li­mir av­vis­te se­ne­re at ser­ber­ne had­de gjort noe an­net enn å ta kon­troll over en del av den sør­li­ge en­kla­ven hvor­fra bos­nia­ke­ne, i strid med av­ta­len fra 1993, had­de an­gre­pet først. Imens ble også OP Del­ta tatt og per­so­nel­let av­væp­net av ser­ber­ne. UNPF send­te nå en ad­var­sel til ser­ber­ne og ga sam­ti­dig Dutch­bat ord­re om å etab­le­re sperre­stil­lin­ger langs vei­ene inn til Sre­bre­ni­ca fra sør. Fra dis­se stil­lin­ge­ne ble ne­der­len­der­ne for­ven­tet å kal­le inn luft­støt­te og sky­te på ser­ber­ne der­som de an­grep.

På kvel­den 9. juli send­te UNPF et ul­ti­ma­tum til To­li­mir hvor det fram­gikk at UNPROFOR vil­le sva­re med al­le mid­ler der­som de ikke trakk seg til­ba­ke til en­klave­gren­se­ne in­nen to ti­mer, og at luft­støt­te vil­le bli til­kalt der­som ne­der­len­der­ne ble an­gre­pet. An­gre­pe­ne på Fn-pos­te­ne opp­hør­te, men ser­ber­ne bare om­gikk dem og fort­sat­te offensiven mot de bos­nis­ke styr­ke­ne, noe som ble tol­ket som at de trod­de ul­ti­ma­tu­met bare drei­de seg om UNPROFOR. Sam­ti­dig ble det gitt vars­lings­ord­re til NATOS kamp­fly om å stå kla­re til å løse even­tu­el­le opp­drag klok­ka 06.00. Men den ne­der­lands­ke ba­tal­jons­sje­fen had­de fått kal­de føt­ter hva luft­støt­te an­gikk. Han fryk­tet nå at der­som ikke et luft­an­grep lyk­tes med å slå ut al­le ser­bis­ke ar­til­leri­en­he­ter, vil­le ser­ber­ne ut­lø­se et fryk­te­lig bom­bar­de­ment mot si­vi­le og de ne­der­lands­ke stil­lin­ge­ne. Ba­tal­jons­sje­fen tvil­te nå også på om ser­ber­nes in­ten­sjon var å eli­mi­ne­re en­kla­ven, og had­de ster­ke re­ser­va­sjo­ner mot å etab­le­re sperre­stil­lin­ge­ne som han al­li­ke­vel ikke trod­de vil­le ha noen mu­lig­het til å stop­pe ser­ber­ne.

Sperre­stil­lin­ger ble etab­lert av kom­pa­ni B om mor­ge­nen 10. juli og kon­sen­trer­te seg om de fi­re ad­komst­ru­te­ne inn til Sre­bre­ni­ca fra sør (BRAVO 1, BRAVO 2, BRAVO 3 og BRAVO 4). De ble be­man­net med til sam­men 50 sol­da­ter og 6 pans­re­de kjøretøy. Hvert av kjøre­tøy­ene had­de en 12,7 mm mi­tral­jø­se på ta­ket. Styr­ken had­de også to tråd­styr­te M47 «Dra­gon» pan­ser­vern­mis­si­ler med ef­fek­tiv rekke­vid­de på 1000 me­ter, i til­legg til fle­re AT-4 ra­ket­ter. Frem­re luft­kon­trol­ler var på plass i stil­lin­gen ved BRAVO 1 og ved OP Ho­tel som lå på en høy­de like nord for byen.

Klok­ka 05.00, un­der etab­le­rin­gen av BRAVO 2, ble ne­der­len­der­ne møtt av ag­gres­si­ve bos­nia­ker som trod­de de var i ferd med å trek­ke seg til­ba­ke. De ble der­for tvun­get til å opp­ta po­si­sjo­ner len­ger sør enn først plan­lagt. To ti­mer se­ne­re var sje­fen for kom­pa­ni B ute for å in­spi­se­re stil­lin­ge­ne. Da han nær­met seg den ved vei­akse BRAVO 2, hør­tes en eks­plo­sjon ved kjøre­tøy­et. Vogn­fø­re­ren mis­tet kon­trol­len, kjøre­tøy­et hav­net i grøf­ta, og ne­der­len­der­ne måt­te gå til­ba­ke til BRAVO 4. Se­ne­re på for­mid­da­gen ble en ber­gings­vogn sendt for å dra opp kom­pani­sje­fens kjøretøy, men den ble også be­skutt av en strids­vogn fra nord­øst. Imens ble det rap­por­tert om be­skyt­ning av UNPROFORS stil­lin­ger og luft­kon­trol­ler­ne fram til klok­ken 11.00 og igjen fra 18.00, men uvisst av hvem av par­te­ne. Om mor­ge­nen 10. juli gjen­opp­tok ser­ber­ne også bom­bar­de­men­tet av selve Sre­bre­ni­ca. FNS ob­ser­va­tø­rer tal­te mer enn 100 eks­plo­sjo­ner, én av dem så nær by­ens syke­hus at al­le vin­du­ene ble smad­ret. Vit­ner hev­det i etter­tid at det ble sendt en fore­spør­sel om luft­støt­te mot ser­bis­ke mål på det­te tids­punk­tet, men det har ikke latt seg do­ku­men­ter. Det var også kam­per mel­lom bos­nia­ker og ser­be­re rundt sperre­stil­lin­ge­ne, sam­ti­dig som rundt 2000 si­vi­le had­de klum­pet seg sam­men på syke­hus­om­rå­det i håp om at det­te vil­le gi dem be­skyt­tel­se mot kam­pe­ne.

Rundt 18.30 observerte kom­pa­ni B en ser­bisk av­de­ling av kom­pa­nis stør­rel­se som ryk­ket fram langs en ås­kam med godt ut­syn over Sre­bre­ni­ca. Det ble av­fyrt var­sels­skudd i form av lys­gra­na­ter fra bombe­kas­te­re og

se­ne­re av­fyrt 12,7 mm. NATO-FLY ble satt i stand­by for å støt­te ne­der­len­der­ne om det ble nød­ven­dig, men etter en time trakk ser­ber­ne seg til­ba­ke. Ne­der­len­der­ne for­flyt­tet seg og etab­ler­te nye stil­lin­ger nær­me­re byen i frykt for at ser­ber­ne skul­le for­sø­ke å om­rin­ge dem i ly av natte­mør­ket. Men in­nen da var et nytt ser­bisk an­grep på gang.

Sir­ku­set rundt NATOS luft­støt­te kom at­ter i gang. Sje­fen for UNPF hev­det at det ikke fan­tes tjen­li­ge mål, men hans egen stab på­pek­te at det var både ar­til­le­ri og strids­vog­ner in­volvert, og at fram­skut­te luft­kon­trol­le­re sto kla­re til å støt­te. Den ne­der­lands­ke re­gje­rin­gen ble også fore­spurt om den had­de mot­fore­stil­lin­ger mot at det ble kalt inn luft­an­grep, men selv om de na­tur­lig nok vil­le unn­gå at Dutch­bat led tap, over­lot de de­res skjeb­ne i hen­de­ne på UNPF, selv om det skul­le fram­pro­vo­se­re re­pre­sa­li­er mot UNPROFOR på bak­ken.

Imens var lov og or­den i ferd med å bry­te sam­men in­ne i Sre­bre­ni­ca, og flykt­nin­ger treng­te seg sam­men i pa­nikk rundt Dutch­bats stil­lin­ger. General To­li­mir be­nek­tet igjen at ser­ber­ne an­grep en­kla­ven, og til­bød Fn-per­so­nell, UNPROFOR og lo­kal­be­folk­nin­gen fritt lei­de ut av byen, men krev­de at Dutch­bat over­le­ver­te vå­pen og ut­styr, og eva­ku­er­te til Tuz­la in­nen 48 ti­mer. UNPF tok også kon­takt med Mla­dic´, men han av­fei­de «på­stan­de­ne» om an­gre­pet som mus­limsk pro­pa­gan­da. Kam­pe­ne stil­net imid­ler­tid av ut­over kvel­den. Ved 23-ti­den ble det rap­por­tert at de ne­der­lands­ke Op-ene len­ger vest i en­kla­ven også var om­rin­get og tro­lig an­gre­pet med over­legg.

Klok­ka 04.00 11. juli fikk Dutch­bat vite at 40 mål var iden­ti­fi­sert, og at Nato-fly­ene kun­ne være over må­let om knapt tre ti­mer. Rundt klok­ka sju gikk de ne­der­lands­ke sol­da­te­ne i be­skyt­tel­ses­rom­me­ne og ven­tet. Men in­gen ting skjed­de. NK ba­tal­jon ring­te til UNPROFOR i Tuz­la og fikk vite at det ikke had­de blitt kalt inn noe fly­an­grep. Høy­ere opp i kom­man­do­kje­den had­de de ven­tet på mel­din­ger om at de ser­bis­ke an­gre­pe­ne ble gjen­opp­tatt, men si­tua­sjo­nen i en­kla­ven var uhyg­ge­lig stil­le. Også FNS ob­ser­va­tø­rer i Sre­bre­ni­ca had­de gått i be­skyt­tel­ses­rom­me­ne og ven­tet på NATOan­grep. Per­son­li­ge dag­bok­no­ta­ter fra en UNPROFOR-OF­FI­SER nev­ner at Dutch­bat ba om luft­støt­te 07.45, og at det­te ble mot­tatt i Sa­ra­je­vo en knapp time se­ne­re. Men el­lers fin­nes det in­gen of­fi­si­ell do­ku­men­ta­sjon som be­kref­ter det­te, og fore­spør­se­len må ha blitt over­sett el­ler mis­for­stått på vei opp­over i syste­met.

Ser­ber­ne gjen­opp­tok an­gre­pe­ne klok­ka 11.00 med ild fra strids­vog­ner mot ho­ved­kvar­te­ret til kom­pa­ni B og OP Mike samt No­vem­ber. Ild­giv­nin­gen tvang per­so­nel­let ved sist­nevn­te post til å trek­ke seg 400 me­ter til­ba­ke. Strids­vog­ner be­skjøt også et pan­ser­kjøre­tøy ved sperre­stil­ling BRAVO 1 og OP Ho­tel. 12.17 ble fly­an­grep mot de ser­bis­ke styr­ke­ne som be­skjøt stil­lin­ge­ne, god­kjent.

Rundt halv to på etter­mid­da­gen traff to gra­na­ter lei­e­ren til kom­pa­ni B, og fle­re si­vi­le

ble så­ret. Snart var ser­ber­ne på vei inn i selve Sre­bre­ni­ca uten å møte mot­stand fra ver­ken bos­nia­ke­ne el­ler Dutch­bat. Flykt­nin­ge­ne var nå i be­ve­gel­se igjen og sat­te i ho­ved­sak kurs mot Potocˇa­ri i nord og ho­ved­kvar­te­ret til Dutch­bat. Klo­kan 16.00 rap­por­ter­te Fn-ob­ser­va­tø­rer at over 20 000 av inn­byg­ger­ne i Sre­bre­ni­ca også var på vei til Potocˇa­ri, de fles­te av dem kvin­ner, barn og eld­re. En del be­væp­ne­de bos­nia­ker sam­let seg nå også i nord­vest­de­len av en­kla­ven for å for­sø­ke å slå seg gjen­nom de ser­bis­ke lin­je­ne og ta seg fram til Tuz­la. Til da had­de minst tre fore­spørs­ler om luft­støt­te fra ne­der­len­der­ne blitt av­slått, og de had­de hel­ler ikke selv av­fyrt et enes­te ret­tet skudd mot ser­ber­ne den da­gen. Men nå var 18 NATO-FLY over Sre­bre­ni­ca. Klok­ka 14.40 gikk seks av dem inn og slapp til sam­men to bom­ber mot kjøretøy på vei inn i om­rå­det, mens res­ten var i be­red­skap for å ta ut luft­vern el­ler fly som måt­te true ope­ra­sjo­nen. Det var usik­kert om noen ska­de ble ut­ret­tet. Fle­re fly over­fløy en­kla­ven i vest og nord, men uten å fin­ne noen mål.

Ikke lenge etter at bom­be­ne had­de falt, kal­te ser­ber­ne opp Dutch­bat og tru­et med å be­sky­te kom­pa­ni B-lei­ren, hvor tu­se­ner av si­vi­le søk­te til­flukt, og lik­vi­de­re de ne­der­lands­ke sol­da­te­ne i de­res va­re­tekt der­som ikke luft­an­gre­pe­ne stan­set. Den ne­der­lands­ke for­svars­mi­nis­te­ren ring­te nå ge­ne­ral­sek­re­tæ­rens re­pre­sen­tant og ba om stans i an­gre­pe­ne for­di han men­te at de ser­bis­ke styr­ke­ne var for nær Dutch­bats stil­lin­ger. Uten­riks­mi­nis­te­rens øns­ke ble etter­kom­met. De ser­bis­ke styr­ke­ne ble in­for­mert om at Nato-fly­ene var satt på bak­ken, men at de kun­ne kal­les inn når som helst på et se­ne­re tids­punkt. I lø­pet av etter­mid­da­gen had­de også kom­pa­ni B for­latt lei­ren i Sre­bre­ni­ca.

Dutch­bat fikk nå ord­re di­rek­te fra UNPF om å trek­ke inn pos­te­ne og kon­sen­tre­re sine styr­ker rundt Potocˇa­ri, sam­ti­dig som de skul­le inn­le­de vå­pen­hvile­for­hand­lin­ger med ser­ber­ne. Men ikke un­der noen om­sten­dig­he­ter fikk de opp­gi vå­pen el­ler an­net mi­li­tært ma­te­ri­ell. Dutch­bat-sje­fen ga imid­ler­tid klart ut­trykk for at han ikke had­de noen re­ell mu­lig­het til å for­sva­re sine stil­lin­ger. Kvel­den 11. juli had­de han to mø­ter med den ser­bis­ke mi­li­tær­le­del­sen foran et stort presse­korps, og bos­nisk-ser­bis­ke media an­non­ser­te at Sre­bre­ni­ca had­de falt etter et «kraft­fullt mot­an­grep». Mla­dic´, som også var til ste­de på mø­tet, gikk hardt ut mot NATOS an­grep og kri­ti­ser­te FN for ikke å ha av­væp­net bos­nia­ke­ne i Sre­bre­ni­ca. Der­som det­te nå ikke skjed­de straks i res­ten av en­kla­ven, tru­et den ser­bis­ke ge­ne­ra­len med ar­til­leri­be­skyt­ning av Potocˇa­ri. Han var ikke mot­ta­ke­lig for inn­trykk av si­vil­be­folk­nin­gens si­tua­sjon, men til­bød en vå­pen­hvi­le fram til kl. 10.00 da­gen etter for at UNPROFOR skul­le kun­ne inn­fri kra­ve­ne.

I Potocˇa­ri be­gyn­te mat­lag­re­ne å ta slutt sam­ti­dig som den bos­nis­ke re­gje­rin­gen nek­tet å la si­vi­le eva­ku­ere fra om­rå­det. I alt 31 ne­der­lands­ke sol­da­ter var tatt til fan­ge. 12. juli ble også sje­fen for kom­pa­ni B tatt av ser­ber­ne, og i til­legg var de tre gjen­væ­ren­de ob­ser­va­sjons­pos­te­ne helt om­rin­get av ser­bis­ke styr­ker. Mla­dic´ over­holdt hel­ler ikke løf­tet om vå­pen­hvi­le fram til 10.00, og tid­lig om mor­ge­nen be­gyn­te de å be­sky­te OP Pa­pa nord for Potocˇa­ri med ar­til­le­ri og bombe­kas­te­re. Klok­ken 08.00 ring­te ser­ber­ne OP Pa­pa og ga mel­ding om at de ryk­ket fram med strids­vog­ner støt­tet av ar­til­le­ri, og at ne­der­len­der­ne vil­le bli be­skutt der­som de for­søk­te å stan­se dem. En og en halv time se­ne­re kom ser­ber­ne fram til Pa­pa og av­væp­net per­so­nel­let som fikk fritt lei­de til Potocˇa­ri. Ser­ber­ne ryk­ket selv vi­de­re mot Potocˇa­ri en time se­ne­re.

Den mor­ge­nen møt­te den ne­der­lands­ke ba­tal­jons­sje­fen Mla­dic´ på nytt. Den ser­bis­ke ge­ne­ra­len gjen­tok sine trus­ler og krev­de nå å få for­hø­re al­le menn mel­lom 17 og 60 som had­de søkt til­flukt i UNPROFOR-LEI­REN i Potocˇa­ri, for­di det var «kri­mi­nel­le» blant dem. Sam­ti­dig til­bød han å eva­ku­ere de nå 25 000 flykt­nin­ge­ne som had­de sam­let seg i og rundt Dutch­bat-ho­ved­kvar­te­ret. Dutch­bat-sje­fen og de si­vi­le bos­nia­kis­ke myn­dig­he­te­ne i Sre­bre­ni­ca dro til­ba­ke til Potocˇa­ri for å plan­leg­ge eva­ku­e­rin­gen som skul­le star­te 13.00. Mens mø­tet på­gikk, had­de fem sol­da­ter vært in­ne i byen og lett etter be­væp­ne­de bos­nia­ker.

Mel­lom 13.00 og 15.00 an­kom de ser­bis­ke styr­ke­ne UNPROFOR-LEI­REN med mel­lom 40 og 50 kjøretøy av uli­ke slag. Mla­dic´ var blant trop­pe­ne, sam­men med et stort medie­opp­bud som fil­met ser­bis­ke sol­da­ter som del­te ut brød til flykt­nin­ge­ne og god­te­ri­er til bar­na. Ge­ne­ra­len tal­te til de si­vi­le og opp­ford­ret dem til å ta det ro­lig. Dutch­bat og de si­vi­le bos­nis­ke myn­dig­he­te­ne had­de satt opp en de­tal­jert eva­ku­e­rings­plan hvor det blant an­net skul­le være noen menn med på hver buss. Men ser­ber­ne be­gyn­te å las­te folk opp på bus­se­ne uten hen­syn til pla­nen, og da de be­gyn­te å skil­le menn mel­lom 16 og 60 fra res­ten, ante Dutch­bat­sje­fen uråd og øns­ket å lage en navne­lis­te som kun­ne sen­des til Røde Kors. Men de si­vi­le myn­dig­he­te­ne mot­sat­te seg det­te, og fle­re av men­ne­ne vil­le hel­ler ikke ha nav­net ned­skre­vet. NK i Dutch­bat pro­te­ster­te også over­for ser­ber­ne mot ut­skil­lel­sen, men ble be­ro­li­get av ser­ber­ne med at de skul­le for­hø­res som krigs­fan­ger i hen­hold til Genè­ve-kon­ven­sjo­nen.

In­nen 12. juli var over 5000 kvin­ner, barn og eld­re kjørt vekk i ret­ning den bos­ni­ak­kon­trol­ler­te byen Kla­danj. Men bus­se­ne stop­pet i Lu­ka, hvor­fra de måt­te gå de sis­te seks kilo­me­ter­ne gjen­nom front­lin­je­ne. Tu­ren tok i alt seks ti­mer. Dutch­bat for­søk­te å få med en Fn-sol­dat på hver buss, men rakk det ikke etter hvert som de ble fylt opp og ført bort av ser­ber­ne. I ste­det for­søk­te de å es­kor­te­re bus­se­ne. In­gen av de ne­der­lands­ke sol­da­te­ne kun­ne i etter­kant rap­por­te­re å ha sett over­grep mot de si­vi­le på bus­se­ne, men de had­de på langt nær over­sikt til å kun­ne ute­luk­ke det. 13–14 av de ne­der­lands­ke kjøre­tøy­ene som fulg­te med kon­voi­ene, ble se­ne­re kap­ret av ser­ber­ne sam­men med alt ut­styr og vå­pen.

Dutch­bat-sol­da­ter som fulg­te med kon­voi­ene, ble også vit­ne til at sårede menn mel­lom 16 og 60 år ble dradd ut av bus­se­ne og måt­te be­gyn­ne å kry­pe vi­de­re. De som ikke var i stand til det, ble etter­latt for å dø uten at ne­der­len­der­ne fikk lov til å hjel­pe dem. Rundt 250 tje­neste­dyk­ti­ge menn had­de også klart å kom­me seg med bus­se­ne.

Dis­se ble skilt ut ved Lu­ka og se­ne­re skutt på et jor­de nær Vla­se­ni­ca. UNPF for­søk­te å for­hand­le med Mla­dic´ for å få inn for­sy­nin­ger med he­li­kop­ter og eva­ku­ere de sårede i Sre­bre­ni­ca. Men Mla­dic´ nek­tet å snak­ke med noen and­re enn Dutch­bat-sje­fen, og general Gve­ro, Mla­dic´s nest­kom­man­de­ren­de, ga klar mel­ding om at ser­ber­ne ikke kun­ne ga­ran­te­re for he­li­kopt­re­nes sik­ker­het der­som de ble sendt inn over Sre­bre­ni­ca. Sam­me dag fat­tet Sik­ker­hets­rå­det en re­so­lu­sjon (1004–1995) som krev­de ser­bisk til­bake­trek­king fra Sre­bre­ni­ca, men den gjor­de ikke sær­lig inn­trykk på Mla­dic´.

UNPF, etter ord­re fra Fn-sek­re­ta­ria­tet, ut­re­det en gjen­erob­ring av Sre­bre­ni­ca, men kon­klu­der­te med at UNPROFOR over­ho­det ikke had­de res­sur­ser til en slik operasjon. I ste­det ble Thor­vald Stol­ten­berg ut­pekt til å for­sø­ke å for­hand­le fram en løs­ning med ser­ber­ne. Må­let var gjen­opp­ret­ting av den sik­re so­nen, og om ikke det var mu­lig (!), fort­satt Fn-til­stede­væ­rel­se i om­rå­det og gjen­opp­ta­kel­se av hjelpe­sen­din­ge­ne. Stol­ten­berg skul­le også for­sø­ke å få ut­le­vert Fn-per­so­nell i ser­bisk va­re­tekt.

Imens gikk de mus­lims­ke men­ne­ne sin grim­me skjeb­ne i møte. De ble kjørt vi­de­re til Bra­tu­nac uten at UNPROFOR fikk es­kor­te­re dem på noe vis. Her ble rundt 500 pak­ket sam­men i en han­gar, og iføl­ge vit­ner ble om lag 50 drept den førs­te nat­ten. Dutch­bat­sol­da­te­ne ble også vit­ne til at mind­re grup­per ble skutt in­ne i en­kla­ven, ikke rett foran dem, men teg­ne­ne på hva som had­de skjedd, var ty­de­li­ge. Ved et til­fel­le så en av dem ti bos­nia­ker bli ført vest­over langs en grus­vei. Nes­te dag dro en grup­pe ne­der­len­de­re etter i sam­me ret­ning som det tra­gis­ke føl­get had­de for­svun­net, og fant ni lik i en bekk. Al­le var skutt bak­fra i hjer­te­re­gio­nen.

Men den vir­ke­li­ge draps­bøl­gen had­de ennå ikke star­tet. Ved 7-ti­den 13. juli fort­sat­te de­por­ta­sjo­ne­ne og ut­skil­lel­sen av gut­ter og menn. Be­slut­nin­gen om å lik­vi­de­re de bos­nisk-mus­lims­ke men­ne­ne ble tro­lig ikke

tatt før etter at Sre­bre­ni­ca had­de falt. Ver­ken Dutch­bat el­ler Fn-ob­ser­va­tø­re­ne had­de så langt rap­por­tert om over­grep mot de si­vi­le i Sre­bre­ni­ca-om­rå­det ut over å vi­dere­for­mid­le en­kelt­ob­ser­va­sjo­ner og ryktene som gikk, men de had­de ikke len­ger noen kjøretøy de kun­ne dra rundt i for å sjek­ke hva som var i ferd med å skje. Det var først om mor­ge­nen 14. juli at lik­vi­de­rin­ge­ne vir­ke­lig grep om seg og var­te i alt to da­ger på fem uli­ke lo­ka­li­te­ter rundt Bra­tu­nac. De drep­te ble stort sett lagt i masse­gra­ver mel­lom 24 til 48 ti­mer etter at de ble drept.

15. juli, mens mas­sa­kre­ne i Bra­tu­na­c­om­rå­det frem­de­les på­gikk, un­der­skrev Mla­dic´ en av­ta­le med FN om ube­gren­set til­gang til de gjen­væ­ren­de en­kla­ve­ne for hu­ma­ni­tæ­re kon­voi­er, ad­gang for Røde Kors til å re­gist­re­re krigs­fan­ger, eva­ku­e­ring av sårede fra Bra­tu­nac og Potocˇa­ri, og fritt lei­de for Unprofor-sol­da­ter i ser­bisk va­re­tekt. På det­te tids­punk­tet var det mis­tan­ker om at noen av fan­ge­ne var tatt av dage, og UNPF slo fast at 20 000 av dem ikke var gjort rede for. Men ennå klar­te in­gen i Fn-syste­met å se for seg om­fan­get av mas­sa­kren. Selv om ser­ber­ne nå had­de full kon­troll, var fort­satt 383 sol­da­ter fra Dutch­bat igjen i Potocˇa­ri, i til­legg til 3 Fn-ob­ser­va­tø­rer og 6 tol­ker fra UNPROFOR. Først 21. juli kun­ne de sis­te av Fn-per­so­nel­let for­la­te Potocˇa­ri, og en fyl­dig rap­port ble skre­vet etter at de ble de­bri­fet i Za­greb. Dutch­bat-sol­da­te­nes vitne­mål bare be­kref­tet red­sels­his­to­rie­ne til si­vi­le som had­de unn­slup­pet gru­som­he­te­ne.

Ut­brudds­for­sø­ket fra Sre­bre­ni­ca

Natt til 12. juli had­de rundt 15 000 mann sam­let seg i den vest­li­ge de­len av en­kla­ven for å for­sø­ke å bry­te be­lei­rin­gen og ta seg fram til re­gje­rings­kon­trol­lert om­rå­de i vest. Ca. en tredje­del av dem var be­væp­net. Like etter mid­natt sat­te de seg i be­ve­gel­se. Fram­ryk­kin­gen gikk sak­te, ikke minst på grunn av de ser­bis­ke mine­fel­te­ne. Mør­ket og over­ras­kel­ses­mo­men­tet gjor­de imid­ler­tid at det var­te nes­ten til sol­opp­gang før ser­ber­ne fikk sum­met seg til å gå til mot­an­grep.

Fle­re overlevende vit­net se­ne­re om hva de men­te var bruk av kje­mis­ke vå­pen da de brøt gjen­nom. Gra­na­ter slo ned og etter­lot seg en hvit tåke. De som sto nær­mest, ble ikke drept, men des­ori­en­tert og gikk vekk fra hoved­styr­ken. Sym­pto­me­ne som er blitt be­skre­vet, lik­ner ef­fek­ten av BZ, en ikke­dø­de­lig nerve­gass som den ju­go­sla­vis­ke hæ­ren skal ha trent på å bru­ke, iføl­ge men­neske­ret­tig­hets­or­ga­ni­sa­sjo­nen Hu­man Rights Watch. Det er imid­ler­tid ald­ri blitt be­vist at ser­ber­ne bruk­te noen form for kje­mis­ke vå­pen i Bosnia.

Etter som nat­ten falt på 12. juli, ble ut­bry­ter­grup­pen inn­hen­tet av ser­bis­ke sol­da­ter som be­skjøt dem med hånd­vå­pen, pan­ser­vern­ra­ket­ter og bombe­kas­te­re. De dan­net en sperre­stil­ling langs vei­en som gikk mel­lom Bra­tu­nac til lands­byen Kon­je­vic. Den var ennå ikke full­sten­dig etab­lert idet de bos­nis­ke styr­ke­ne be­gyn­te å krys­se vei­en. Ser­ber­ne bruk­te me­ga­fo­ner for å få de for­res­te til å over­gi seg, og iføl­ge overlevende skal ser­ber­ne ha be­nyt­tet UNPROFORkjøre­tøy og blå Fn-hjel­mer. Sam­ti­dig, len­ger bak i kolonnen, ble fle­re bos­nia­ker tatt i bak­hold. Ca. 1000 mann fra kolonnen had­de stop­pet i en lys­ning nær lands­byen Ka­me­ni­ca da de kom i kamp med ser­bis­ke sol­da­ter. Fle­re hund­re ble drept idet de flyk­tet. Man­ge av de sårede skjøt seg selv el­ler spreng­te seg selv hel­ler enn å bli tatt til fan­ge. Året etter ble det fun­net beinrester i om­rå­det un­der en befaring gjort av FN og Krigsforbrytertribunalet.

De overlevende fra bak­hol­de­ne ved Bra­tu­nac–kon­je­vic-vei­en fort­sat­te vi­de­re nord­over om mor­ge­nen 13. juli. Men over de nes­te tre da­ge­ne be­gyn­te fle­re av dem som sak­ket etter, å over­gi seg til ser­ber­ne. Fle­re av dem ble frak­tet til Bra­tu­nac, men noen ble pak­ket sam­men i la­ger­lo­ka­ler i Kra­vice og drept med hånd­vå­pen og gra­na­ter. Fn-per­so­nell som var på befaring på åste­det året etter, fant kule­hull og spor etter eks­plo­sjo­ner i til­legg til res­ter av hår, blod og hud på veg­ger og tak. And­re ble skutt ved en elve­ban­ke i nær­he­ten. Hen­del­se­ne ble først kjent gjen­nom overlevende som skjul­te seg un­der lik­hau­ge­ne i ni ti­mer før de klar­te å røm­me.

Kolonnen støt­te på nok en ser­bisk sperre­stil­ling nær Križe­vci, men klar­te å slå seg gjen­nom etter fle­re ti­mer med har­de kam­per. Kraf­tig regn og hagl­storm ga noe dek­ke fra for­føl­ger­ne, og de pas­ser­te snart nær Zvor­nik og nåd­de ser­ber­nes lin­jer hvor de erob­ret to strids­vog­ner og en luft­vern­ka­non. Men mel­lom seg og in­gen­manns­land had­de de tre lin­jer med ser­bis­ke skyt­ter­gra­ver. De krys­set den førs­te ved hjelp av strids­vog­ne­ne og ka­no­nen før de ga sig­na­ler til den and­re si­den i håp om at de vil­le iverk­set­te et av­le­den­de an­grep som kun­ne let­te krys­sin­gen av de to sis­te. Men bos­nia­ke­nes II. korps som lå i om­rå­det, fore­tok seg ikke noe. Na­ser Oric´, tid­li­ge­re sjef for de bos­nis­ke styr­ke­ne i Sre­bre­ni­ca, sam­let imid­ler­tid et kom­pa­ni av fri­vil­li­ge og an­grep ste­det der de trod­de ut­bry­ter­ne vil­le for­sø­ke å tren­ge igjen­nom. Det­te tvang ser­ber­ne til å eva­ku­ere noen av stil­lin­ge­ne, og fra sent på kvel­den 16. juli til mor­gen­ti­me­ne den 17. nåd­de 4500–6000 overlevende fram til det re­gje­rings­kon­trol­ler­te om­rå­det rundt Sap­na. Ba­sert på de førs­te for­hø­re­ne an­slo UNPROFOR at om lag 3000 var drept i kamp el­ler i ser­bis­ke mine­felt. Res­ten av de om lag 15 000 had­de over­gitt seg el­ler var sav­net på an­net vis, og man viss­te ennå ikke noe nær­me­re om de­res vi­de­re skjeb­ne.

Že­pas fall

Mens ver­dens øyne var ret­tet mot Sre­bre­ni­ca, var UNPROFOR også un­der an­grep and­re ste­der. 8. juli ble en ukrainsk post ved Že­pa be­skutt med bombe­kas­te­re og strids­vog­ner. Et pan­ser­kjøre­tøy ble ska­det, men in­gen sol­da­ter så­ret. Et uiden­ti­fi­sert luft­far­tøy skal også ha be­ve­get seg over om­rå­det. Men i mot­set­ning til i Sre­bre­ni­ca ut­le­ver­te sje­fen for det ukrains­ke kom­pa­ni­et i byen de tun­ge

«MAN­GE AV DE SÅREDE SKJØT SEG SELV EL­LER SPRENG­TE SEG SELV HEL­LER ENN Å BLI TATT TIL FAN­GE. ÅRET ETTER BLE DET FUN­NET BEINRESTER I OM­RÅ­DET UN­DER EN BEFARING GJORT AV FN OG KRIGSFORBRYTERTRIBUNALET.»

våp­ne­ne som bos­nia­ke­ne had­de le­vert inn våren 1993.

Etter at Sre­bre­ni­ca falt 12. juli, var det frykt for at Že­pa var ser­ber­nes nes­te mål, og de 120 ukrains­ke Unprofor-sol­da­te­ne vil­le være enda mind­re i stand til å for­sva­re sine po­si­sjo­ner enn ne­der­len­der­ne. Mla­dic´ lov­te at de bos­nis­ke sol­da­te­ne i Že­pa ikke vil­le bli ska­det der­som de over­ga seg, og gikk ut i bos­nisk-ser­bisk media kvel­den 11. juli og spåd­de en­kla­vens fall in­nen 48 ti­mer.

Den ukrains­ke ba­tal­jo­nen i Že­pa rap­por­ter­te om spredt bom­bar­de­ment av byen og de nær­lig­gen­de lands­by­ene, og tol­ket det­te som inn­led­nin­gen til et større an­grep. Men UNPF så ennå ikke ut til å ta trus­se­len al­vor­lig og ga mel­ding til­ba­ke 14. juli at det fore­lø­pig ikke var ak­tu­elt med luft­støt­te.

Det kom ikke fle­re UNPROFOR ut­spill for å sik­re Že­pa. I mot­set­ning til i Sre­bre­ni­ca var beg­ge par­te­ne her like ag­gres­si­ve over­for UNPROFOR, og de ukrains­ke sol­da­te­ne i byen ble over­man­net og av­væp­net av mus­li­me­ne nat­ten mel­lom 13.- og 14. juli. Ukrai­ner­ne ble så brakt i sik­ker­het av trop­per fra den bri­tis­ke ba­tal­jo­nen i Goraž­de, og det ble le­vert en skarp pro­test til re­gje­rin­gen i Sa­ra­je­vo. I til­legg nek­tet både ser­be­re og mus­li­mer Røde Kors å be­sø­ke om­rå­det un­der de­res kon­troll.

14. juli an­non­ser­te bosnia-ser­ber­ne at de vil­le an­gri­pe Že­pa klok­ka 14.00 og krev­de at UNPROFOR trakk til­ba­ke al­le sine gjen­væ­ren­de ob­ser­va­sjons­pos­ter i om­rå­det, men Fn-styr­ke­ne ble i sine stil­lin­ger. En time etter at ul­ti­ma­tu­met ut­løp, be­gyn­te ser­ber­ne å be­sky­te UNPROFOR og bos­nia­ke­nes stil­lin­ger rundt en­kla­ven. Že­pa lå iso­lert til, og i ver­den uten­for hers­ket mye for­vir­ring om hva som skjed­de der. Lo­ka­le myn­dig­he­ter inn­le­det det som så ut som forhandlinger om en ka­pi­tu­la­sjon, men fra re­gje­rin­gen ble det av­vist at de had­de full­mak­ter til det­te.

I et møte med UNPROFOR-SJE­FEN 19. juli hev­det Mla­dic´ at Že­pa had­de falt, og at det på­gikk en eva­ku­e­ring av be­folk­nin­gen til ter­ri­to­ri­um kontrollert av re­gje­rin­gen i Sa­ra­je­vo. Men Mla­dic´ in­sis­ter­te også her på at menn i tje­neste­dyk­tig al­der (mel­lom 1000 og 2000) skul­le over­gi seg til ser­ber­ne. Nes­te dag vis­te det seg imid­ler­tid at si­tua­sjo­nen var mer kom­pleks. Bos­nia­ke­ne i en­kla­ven had­de gått med på å eva­ku­ere si­vi­le, men sje­fen for de bos­nis­ke styr­ke­ne, oberst Av­do Pa­lic´, vil­le bare over­gi seg med Sa­ra­je­vos god­kjen­nel­se. Ser­ber­ne krev­de også en fange­ut­veks­ling, noe Sa­ra­je­vo ikke vil­le god­ta før det ble gjort rede for de 6800 men­ne­ne man da men­te var for­svun­net fra Sre­bre­ni­ca. Imens fort­sat­te også ser­ber­ne å ryk­ke inn­over i Že­pa­en­kla­ven. UNPROFOR be­slut­tet at det bes­te de kun­ne gjø­re i Že­pa på det tids­punk­tet, var å es­kor­te­re de si­vi­le ut av byen til Kla­danj på bos­nisk om­rå­de og eva­ku­ere sårede til Sa­ra­je­vo.

I be­gyn­nel­sen av juli var det også økt ser­bisk ak­ti­vi­tet og mind­re an­grep ved Bi­hac´ og Goraž­de. Fn-kjøretøy på Ig­man-fjel­let ble i til­legg be­skutt med auto­mat­ka­no­ner av bos­nia­ke­ne 6. og 7. juli. UNPROFOR tok der­imot in­gen tap her og skjøt ikke til­ba­ke. 16. juli for­søk­te den nors­ke lo­gis­tikk­ba­tal­jo­nen i Tuz­la å ta seg fram til Potocˇa­ri over ser­bisk­kon­trol­lert om­rå­de, men ble skutt på og tvun­get til å snu. En ne­der­landsk kon­voi ble i til­legg kap­ret på vei­en mel­lom Bra­tu­nac og Zvor­nik og kjøretøy og vå­pen kon­fis­kert av ser­ber­ne. Først 17.– 18. juli klar­te Røde Kors å få til­gang til de sårede i Potocˇa­ri og Bra­tu­nac. 65 av dem ble eva­ku­ert, men ser­ber­ne holdt igjen 23 som krigs­fan­ger, og det ble ikke gitt til­gang til de tu­se­ner av menn fra Sre­bre­ni­ca som fort­satt ikke var gjort rede for. Dutch­bat-sje­fen og de si­vi­le bos­nis­ke myn­dig­he­te­ne i Sre­bre­ni­ca ble i til­legg tvun­get til å un­der­skri­ve en er­klæ­ring på at de eva­ku­er­te si­vi­le had­de blitt be­hand­let i hen­hold til in­ter­na­sjo­nal hu­ma­ni­tær rett. Ne­der­len­de­ren fikk inn en hånd­skre­vet merk­nad om at han bare kun­ne gå god for de trans­por­te­ne som trop­pe­ne hans fak­tisk kun­ne over­våke, i til­legg til at han i etter­tid be­nek­tet gyl­dig­he­ten av sin un­der­skrift for­di den ble satt un­der press.

Ser­ber­ne gjor­de med and­re ord lite for å etter­leve av­ta­len Carl Bildt fram­for­hand­let 15. juli. 19. juli ut­tryk­te UNPROFOR-SJE­FEN også at han tvil­te på at det vil­le være mu­lig å opp­nå en va­rig vå­pen­hvi­le uten en slags like­vekt mel­lom de re­el­le makt­for­hol­de­ne og stør­rel­sen på ter­ri­to­ri­et par­te­ne had­de herre­døm­me over.

Eva­ku­e­rin­gen av Že­pa

21. juli 1995 møt­tes re­pre­sen­tan­ter for bi­drags­lan­de­ne til UNPROFOR, Sik­ker­hets­rå­det, NATO, EU og FN­sek­re­ta­ria­tet i Lon­don. Det ble ikke enig­het om en kon­kret kurs, men ord­sty­re­ren, Stor­bri­tan­nias uten­riks­mi­nis­ter Mal­com Rifkind, er­klær­te til slutt at de ser­bis­ke of­fen­si­ve­ne og be­lei­rin­ge­ne av Sa­ra­je­vo måt­te mø­tes med et fast og hur­tig svar, spe­si­elt ad­var­te han om at an­grep på Goraž­de vil­le gjen­gjel­des fra luf­ten. Men om gren­sen gikk ved en gra­nat el­ler et fullskala erob­rings­for­søk, for­ble uklart. NATOS råd gjor­de ved­tak 25. juli og 1. au­gust som stad­fes­tet at al­li­an­sen, i sam­råd med FN, skul­le kun­ne gjen­nom­føre luft­an­grep mot styr­ker som ut­gjor­de en fare for den sik­re so­nen rundt Goraž­de, Sa­ra­je­vo, Tuz­la og Bi hac´.

På slut­ten av juli 1995 ble kam­pe­ne rundt Sa­ra­je­vo mer in­ten­se og gikk i øken­de grad ut over UNPROFOR per­so­nell og in­stal­la­sjo­ner. Blant an­net ble to frans­ke UNPROFORof­fi­se­rer drept og fi­re ska­det 22. juli.

Fn-styr­ke­ne svar­te med å be­sky­te ser­bis­ke stil­lin­ger med 90 bombe­kas­ter­gra­na­ter og tru­et med en opp­trap­ping, men an­gre­pe­ne fort­sat­te.

24. juli la ser­ber­ne fram en ka­pi­tu­la­sjons­av­ta­le for Že­pa som in­ne­bar en eva­ku­e­ring av kvin­ner, barn, sårede og eld­re, samt en ut­veks­ling av by­ens mann­li­ge be­folk­ning mot krigs­fan­ger. Re­gje­rin­gen i Sa­ra­je­vo nek­tet for å ha noe kjenn­skap til av­ta­len og krev­de at UNPROFOR måt­te stå for en even­tu­ell eva­ku­e­ring. Den­ne be­gyn­te om kvel­den 25. juli. De sårede ble frak­tet ut først via ser­bisk ter­ri­to­ri­um og vi­de­re inn til Sa­ra­je­vo i en UNPROFOR-KON­VOI. Res­ten av de si­vi­le ble kjørt ut i ser­bis­ke bus­ser til Kla­danj-om­rå­det, men med ukrains­ke Unprofor-sol­da­ter om bord.

Eva­ku­e­rin­gen fra Že­pa skjed­de re­la­tivt smerte­fritt og på­gikk fram til 27. juli. Til da had­de 5000 si­vi­le kom­met seg ut. Men i ste­det for å over­gi seg til ser­ber­ne trakk de bos­nis­ke re­gje­rings­styr­ke­ne seg ut av front­lin­je­ne og søk­te til­flukt i mind­re grup­per i de tet­te skog­om­rå­de­ne in­ne i en­kla­ven, hvor de had­de en viss be­skyt­tel­se mot strids­vog­ner. Re­gje­rin­gen i Sa­ra­je­vo gikk nå med på en fange­ut­veks­ling, men uten at styr­ke­ne i Že­pa skul­le over­gi seg først. Det­te nek­tet ser­ber­ne å gå med på. De ga bos­nia­ke­ne frist fram til kl. 18.00 sam­me kveld. De som ikke da had­de over­gitt seg, vil­le bli an­gre­pet. Ser­ber­ne had­de på det­te tids­punk­tet også tatt oberst Pa­lic´ til fan­ge, og han ble rap­por­tert å ha dødd da­gen etter. For­hand­lin­ge­ne trakk der­et­ter i lang­drag, men den kroa­tis­ke offensiven sør­vest i Bosnia tok nå ser­ber­nes opp­merk­som­het (se neden­for), og Mla­dic´ flyt­tet ho­ved­kvar­te­ret sitt til Ban­ja Lu­ka 31. juli.

Si­tua­sjo­nen i Že­pa for­ble der­et­ter uav­klar. Selve byen ble holdt av ser­bis­ke re­ser­vis­ter uten ka­pa­si­tet til å gjen­nom­føre of­fen­si­ve ope­ra­sjo­ner, mens bos­nis­ke trop­per fort­satt be­fant seg i skog­om­rå­de­ne i nær­he­ten.

Dis­se trakk seg etter hvert til­ba­ke i små grup­per over el­ven Dri­na og over­ga seg til Den fø­de­ra­le ju­go­sla­vis­ke hæ­ren. 2.–3. au­gust eva­ku­er­te UNPROFOR også sine 203 gjen­væ­ren­de sol­da­ter i Že­pa til Sa­ra­je­vo. Det var ikke len­ger noen igjen å be­skyt­te. Iføl­ge tall fra FN ble 118 drept i for­bin­del­se med over­gi­vel­sen av Že­pa.

Kroa­te­ne på offensiven

Etter å ha tatt kon­troll over største­par­ten av Bosnia i lø­pet av kri­gens førs­te må­ne­der var de ser­bis­ke styr­ke­ne struk­ket ut over en front­lin­je på 1000 km uten re­ser­ver til å kun­ne fore­ta vi­de­re of­fen­si­ver el­ler mot­an­grep, da den kroa­tis­ke re­gje­rings­hæ­ren sat­te i gang Operasjon Storm i au­gust 1995. Det­te var en of­fen­siv som i lø­pet av én uke eli­mi­ner­te den ser­bisk­kon­trol­ler­te en­kla­ven Kraji­na i Kroa­tia. Den kroa­tis­ke lyn­sei­e­ren had­de over­ras­ket om­ver­de­nen, men had­de sin for­kla­ring. På grunn av vå­pen­boi­kot­ten var USA for­hind­ret fra å dri­ve di­rek­te råd­giv­ning, men i ste­det ble det pri­va­te kon­su­lent­sel­ska­pet Mi­li­ta­ry Pro­fes­sio­nal Resources Incor­po­rated leid inn for å om­or­ga­ni­se­re det kroa­tis­ke for­sva­ret. Tro­lig del­tok de også i plan­leg­gin­gen av Operasjon Storm. Den var i al­le fall som tatt rett ut av en lære­bok for NATOS stabs­sko­ler.

Etter offensiven i Kraji­na gikk kroa­tis­ke styr­ker over gren­sen til Bosnia med ame­ri­kansk og bos­nisk vel­sig­nel­se som­mer­en 1995. De ryk­ket der­et­ter fram gjen­nom Liv­no-da­len i sør­vest­re Bosnia. 29. juli kul­mi­ner­te offensiven med erob­rin­gen av by­ene Gla­mocˇ og Gra­ho­vo. Det­te ja­get de 10 000 si­vi­le ser­be­re på flukt og tru­et Knin, kroa­tia-ser­ber­nes ho­ved­stad. Da offensiven var slutt­ført, kon­trol­ler­te den kroa­tis­ke hæ­ren 20 % av Bosnia, in­klu­dert de sik­re so­ne­ne i nord og sør, og ser­ber­ne ble dre­vet til­ba­ke inn­til de kon­trol­ler­te et om­rå­de som til­svar­te det de ble til­delt i freds­for­sla­get fra kon­takt­grup­pen. 200 000 si­vi­le ser­be­re flyk­tet fra den selv­opp­nevn­te re­pub­lik­ken Ser­bisk Kraji­na. Sto­re de­ler av de ser­bis­ke styr­ke­ne had­de imid­ler­tid klart å trek­ke seg in­takt til­ba­ke inn i Bosnia, i ho­ved­sak til om­rå­det rundt Ban­ja Lu­ka.

Bak­grun­nen for det kroa­tisk-bos­nis­ke sam­ar­bei­det var en av­ta­le av 23. juli mel­lom Tudj­man og Izet­be­go­vic´, un­der­teg­net i Split, etter at an­gre­pe­ne mot Bi­hac´ tok til den 19. Of­fi­si­elt la kroa­te­ne stor vekt på bøn­ne­ne om hjelp fra Sa­ra­je­vo, men i rea­li­te­ten had­de de langt bre­de­re stra­te­gis­ke mål: å knu­se ser­ber­nes mi­li­tæ­re styr­ker og po­li­tis­ke or­ga­ni­sa­sjon i Kroa­tia og re­du­se­re dem i Bosnia. Kao­set i be­hand­lin­gen

av Že­pa og ne­der­la­get over­for kroa­te­ne fikk Ka­radžic´ til å gi Mla­dic´ spar­ken som øverst­kom­man­de­ren­de, sam­ti­dig som han ka­rak­te­ri­ser­te hans forhandlinger med Bildt, Stol­ten­berg og UNPROFOR som for­ræ­de­ri. Kroa­te­nes of­fen­siv bi­dro be­ty­de­lig til å let­te tryk­ket på den bos­nis­ke re­gje­rings­hæ­ren, og den kun­ne straks selv gå på offensiven og slå ut Fik­ret Ab­dic´s styr­ker og gjen­erob­re byen Ve­li­ka Kla­duša.

Ope­ra­tion De­li­be­rate For­ce

Den kroa­tisk-bos­nis­ke fram­gan­gen ble også ut­nyt­tet av USA som nå tok fø­rer­se­tet i det in­ter­na­sjo­na­le ar­bei­det med å få til en fre­de­lig løs­ning. Le­det av vise­uten­riks­mi­nis­ter Richard Hol­brooke hev­det den ame­ri­kans­ke for­hand­lings­de­le­ga­sjo­nen at det for­ny­e­de mi­li­tæ­re pres­set mot ser­ber­ne på bak­ken, sam­men med en tro­ver­dig trus­sel om bruk av luft­makt, vil­le tvin­ge ser­ber­ne til se­riø­se freds­for­hand­lin­ger. Det­te krev­de imid­ler­tid at FN trakk til­ba­ke sitt per­so­nell fra po­si­sjo­ner der de ri­si­ker­te å bli tatt som gis­ler, noe

UNPF var skep­tis­ke til si­den det re­du­ser­te mu­lig­he­te­ne til å ob­ser­ve­re hva som skjed­de på bak­ken. General Wes­ley Clark, Hol­brooks mi­li­tæ­re råd­gi­ver, ad­var­te mot at UNPF der­med un­der­grav­de den av­skrek­ken­de ef­fekt be­slut­nin­ge­ne på Lon­don-mø­tet kun­ne ha. Clark be­gyn­te også å mot­ta dag­li­ge opp­da­te­rin­ger over troppe­be­ve­gel­ser fra UNPROFOR som en for­be­re­del­se til fly­an­grep el­ler forhandlinger.

Men om de ser­bis­ke styr­ke­ne i Bosnia var på hæ­le­ne, var de fort­satt i stand til å le­ve­re dø­de­li­ge an­grep på si­vi­le. Mar­keds­plas­sen Mar­ka­le i Sa­ra­je­vo, som var åste­det for det fa­ta­le bombe­kas­te­ran­gre­pet 5. fe­bru­ar 1994, ble igjen truf­fet på sam­me måte 28. au­gust 1995, litt over kl. 11.00. Fi­re av gra­na­te­ne gjor­de stor ma­te­ri­ell ska­de, men drep­te in­gen. En fem­te rammet imid­ler­tid midt i folke­meng­den ute på plas­sen. 37 ble drept og om­trent 90 ble ska­det. UNPROFORS gransk­ning vis­te at gra­na­te­ne had­de kom­met fra det ser­bisk­kon­trol­ler­te Lukavi­ca-om­rå­det, men rap­por­ten ble hem­me­lig­stemp­let.

Det­te støt­tet opp un­der tvil om hvil­ken side gra­na­te­ne had­de kom­met fra. UNPF­sje­fen var på det tids­punk­tet bort­reist, og Unprofor-kom­man­dan­ten i Sa­ra­je­vo, general Ru­pert Smith had­de full­makt i hans sted til å sen­de den for­mel­le fore­spør­se­len om luft­støt­te til NATO.

En UNPROFOR-KON­VOI var imid­ler­tid på vei ut fra Goraž­de gjen­nom bos­nisk­ser­bisk kontrollert ter­ri­to­ri­um, og det var frykt for at den­ne vil­le bli an­holdt der­som NATO gikk til an­grep. UNPROFOR ba om, og fikk god­kjen­nel­se fra ser­ber­ne, å få om­di­ri­ge­re den­ne til Rest-ju­go­sla­via.

Sam­ti­dig lå UNPROFOR lavt i ter­ren­get og unn­gikk å vek­ke ser­ber­nes mis­tenk­som­het ved å kom­me med skar­pe for­døm­mel­ser av epi­so­den på Mar­ka­le el­ler være kla­re i spørs­må­let om fra hvil­ken side gra­na­te­ne had­de kom­met fra. Da fikk det ikke hjel­pe at re­gje­rin­gen i Sa­ra­je­vo kri­ti­ser­te dem for igjen å være for pas­si­ve.

Ad­mi­ral Leigh Smith som var an­svar­lig for å god­kjen­ne fly­an­gre­pe­ne på veg­ne av NATOS Sør­kom­man­do, an­så at Re­ak­sjons­styr­kens ar­til­le­ri på Ig­man-fjel­let ikke vil­le være til­strek­ke­lig til å slå ut de ser­bis­ke stil­lin­ge­ne rundt den bos­nis­ke hoved­sta­den. 28. au­gust, ca. kl. 20.00, send­te general Ru­pert Smith den endelige fore­spør­se­len om luft­an­grep mot ser­bis­ke stil­lin­ger rundt Sa­ra­je­vo uten å kon­fe­re­re med FN el­ler noen av statene som bi­dro med UNPROFOR-TROP­PER til styr­ken. Det var også Sør­kom­man­do­en som an­non­ser­te an­gre­pet, og det het at al­li­an­sen, i sam­råd med UNPROFOR-SJE­FEN, had­de be­slut­tet å iverk­set­te luft­an­grep mot mål i Sa­ra­je­vo­om­rå­det så snart vær og tek­nis­ke for­hold til­lot det. Luft­ope­ra­sjo­ne­ne vil­le fort­set­te helt til an­gre­pe­ne el­ler trus­se­len om an­grep på Sa­ra­je­vo var eli­mi­nert.

NATO døp­te an­gre­pe­ne Ope­ra­tion De­li­be­rate For­ce, som be­gyn­te 30. au­gust 03.00. I alt 60 NATO-FLY del­tok i an­gre­pe­ne førs­te dag. Tåke hem­met ope­ra­sjo­ne­ne noe, men både luft­for­svars­in­stal­la­sjo­ner, am­mu­ni­sjons­fab­rik­ker og de­po­ter ble an­gre­pet. Re­ak­sjons­styr­kens ar­til­le­ri skjøt sam­ti­dig rundt 600 gra­na­ter mot ser­bis­ke ar­til­leri­stil­lin­ger og luft­for­svar rundt Sa­ra­je­vo, i alt 19 uli­ke mål. Da­gen etter ble det en pau­se i an­gre­pe­ne på grunn av dår­lig vær, men Jan­vier krev­de over­for Mla­dic´ at al­le tyng­re vå­pen skul­le trek­kes ut av den 20 km bre­de sik­ker­hets­so­nen rundt Sa­ra­je­vo, al­le an­grep på de sik­re so­ne­ne stop­pes og fiendt­lig­he­te­ne i hele Bosnia av­slut­tes. Hvis

ikke skul­le fly­an­gre­pe­ne fort­set­te, til tross for at Russ­land pro­te­ster­te og krev­de en stans i an­gre­pe­ne.

Ser­bis­ke le­de­re ring­te UNPROFOR og tru­et med mas­siv og ukon­trol­lert gjen­gjel­del­se, men bare let­te­re an­grep ble ret­tet mot UNPROFORS stil­lin­ger. Et fransk Mi­ra­ge 2000-kamp­fly ble også skutt ned 30. au­gust. Iføl­ge frans­ke rap­por­ter had­de det og et an­net Mi­ra­ge-fly del­tatt i et an­grep mot en am­mu­ni­sjons­dump. Tre bri­tis­ke fly le­det an og slapp bom­be­ne først. De frans­ke fly­ene kom så inn sam­men med seks ame­ri­kans­ke F-16 og F-15. De ame­ri­kans­ke fly­ene skal så uten for­var­sel ha av­brutt an­gre­pet, og den frans­ke rap­por­ten im­pli­ser­te at de gjor­de det uten å vars­le sine frans­ke kol­le­ger som fort­sat­te an­gre­pet.

Varme­sø­ken­de mis­si­ler kom mot det ene fly­et, og mann­ska­pet av­fyr­te varme­bluss for å av­le­de dem. Men un­der de kraf­ti­ge unn­vi­ken­de ma­nøv­re­ne de ut­før­te, mis­tet de mo­tor­kraf­ten og måt­te drop­pe de eks­ter­ne driv­stoff­tan­ke­ne. Et mis­sil traff en av tan­ke­ne, og eks­plo­sjo­nen tvang mann­ska­pet til å hop­pe ut over fiendt­lig om­rå­de nær den bos­nisk-ser­bis­ke hoved­sta­den Pa­le. Mann­ska­pet, løyt­nant Jo­se-ma­nu­el Sou­vig­net og kap­tein Fre­de­ric Chiffot, ble holdt fan­get i tre og en halv må­ned, helt fram til to da­ger før freds­av­ta­len om Bosnia skul­le un­der­teg­nes. Iføl­ge sam­ti­di­ge ny­hets­mel­din­ger had­de de beg­ge bruk­ket fo­ten, og det gikk lenge før de fikk be­hand­ling for ska­de­ne. Mla­dic´ sto selv for for­hø­ret og tvang de to skad­de fly­ver­ne til å be­sø­ke et syke­hus hvor de ble for­talt

at de skad­de var ofre for NATOS fly­an­grep. De skal også ha blitt ut­satt for tor­tur og skinn­hen­ret­tel­ser.

30. au­gust ut­tal­te Mla­dic´ at han ikke kun­ne forstå hvor­dan det in­ter­na­sjo­na­le sam­funn kun­ne hol­de en oli­ven­grein i den ene hån­den sam­ti­dig som de bom­bet bosnia-ser­ber­ne uten opp­hold. Han la også til at ser­ber­ne ikke vil­le vært tru­et av de bos­nis­ke og kroa­tis­ke styr­ke­ne om det ikke had­de vært for NATOS an­grep. Mla­dic´ sa vi­de­re at til tross for de for­kas­te­li­ge an­gre­pe­ne var det på tide å snak­ke fred. Ka­radžic´ ga lik­nen­de sig­na­ler og på­sto at an­gre­pe­ne var unø­di­ge, si­den ser­ber­ne var kla­re til freds­for­hand­lin­ger i fel­le­skap med Rest-ju­go­sla­via. 31. au­gust var det pau­se på grunn av vær­for­hol­de­ne. NATOS kamp­fly had­de rik­tig­nok full­ver­dig all­værs­ka­pa­si­tet, men en­ga­sje­ments­reg­le­ne (ROE) var de­fi­nert slik at de måt­te ha klar sikt til må­let for å re­du­se­re ri­si­ko­en for util­sik­tet ska­de.

1. sep­tem­ber ble det inn­gått en for­mell strids­pau­se i Nato-an­gre­pe­ne, og forhandlinger med Mla­dic´ tok til i Zvor­nik.

Det tok lang tid før de kom i gang på grunn av ser­bis­ke ut­ha­lin­ger. Men den ser­bis­ke ge­ne­ra­len stil­te fort­satt be­tin­gel­ser som ver­ken NATO el­ler FN kun­ne god­ta. UNPF ga Mla­dic´ frist til kl. 23.00 4. sep­tem­ber med å god­ta FN og NATOS krav. Sam­ti­dig ble den for­ny­e­de tro­ver­dig­he­ten bak trus­le­ne om luft­an­grep ut­nyt­tet til å få gjen­nom for­sy­nin­ger til det be­lei­re­de Sa­ra­je­vo. UNPROFOR-SJE­FEN an­non­ser­te til par­te­ne 2. sep­tem­ber at nes­te dag vil­le det bli kjørt inn en kon­voi til by­ens fly­plass uav­hen­gig av de­res god­kjen­ning og uten at noen av dem fikk in­spi­se­re inn­hol­det. Ser­ber­ne rea­ger­te med trus­ler og hev­det at åp­ning av vei­en uten de­res sam­tyk­ke vil­le få vidt­gå­en­de kon­se­kven­ser. UNPROFOR svar­te at et­hvert for­søk på å stop­pe kon­voi­en vil­le bli møtt med «upro­por­sjo­nal» styr­ke. Kl. 15.00 rul­let kon­voi­en fra But­mir mot Sa­ra­je­vo. De ser­bis­ke ka­no­ne­ne var øre­dø­ven­de stil­le.

For førs­te gang si­den mai 1992 kun­ne si­vi­le kjøretøy rul­le uhind­ret inn i byen.

Klok­ka 08.00 om mor­ge­nen 5. sep­tem­ber var det fort­satt in­gen tegn til at ser­ber­ne vil­le etter­føl­ge kra­ve­ne, og an­gre­pe­ne ble gjen­opp­tatt klok­ka 13.05. Borte var nå også be­kym­rin­ge­ne i FNS sek­re­ta­riat om at NATOS luft­of­fen­siv var en over­tre­del­se av Sik­ker­hets­rå­dets re­so­lu­sjon 837 (1993). Men i Sik­ker­hets­rå­det ut­tryk­te Russ­land sær­lig be­kym­ring for ut­vik­lin­gen. En tals­mann for UNPROFOR ut­tal­te at må­let nå var å re­du­se­re ser­ber­nes mi­li­tæ­re ka­pa­si­tet så mye at Mla­dic´ ble tvun­get til for­hand­lings­bor­det. Men det­te ble for klar tale for FNS sek­re­ta­riat som dis­tan­ser­te seg fra en så ty­de­lig de­fi­ni­sjon av ope­ra­sjons­må­let.

6. sep­tem­ber be­gyn­te NATO å gå tom for mål i umid­del­bar nær­het av de sik­re so­ne­ne. De gikk der­for til an­grep på mål len­ger unna uten god­kjen­ning fra Sik­ker­hets­rå­det. De førs­te sam­ta­le­ne som ba­net vei for en freds­slut­ning, fant sted to da­ger se­ne­re i Genè­ve mel­lom uten­riks­mi­nist­re­ne fra Re­pub­lik­ken Bosnia-her­cego­vi­na, Kroa­tia og Rest-ju­go­sla­via (som også for­hand­let på veg­ne av bosnia-ser­ber­ne). Beg­ge par­ter var nå un­der press, ser­ber­ne med at an­gre­pe­ne vil­le fort­set­te, og mus­li­me­ne fra at de vil­le stop­pe. Det ble der­for enig­het om at 51 % av Bos­nias ter­ri­to­ri­um skul­le til­fal­le den mus­limsk-kroa­tis­ke fø­de­ra­sjo­nen, mens res­ten skul­le ut­gjø­re Re­pub­li­ka Srps­ka.

Det si­vi­le bos­nisk-ser­bis­ke le­der­ska­pet var po­si­ti­ve til for­hand­lin­ge­ne, men Mla­dic´ og de væp­ne­de styr­ke­ne had­de ennå ikke opp­fylt NATOS krav. 10. sep­tem­ber, mens ge­ne­ra­len satt i sam­ta­ler med UNPF, traff 13 To­ma­hawk-krys­ser­ra­ket­ter ser­bis­ke luft­for­svars­in­stal­la­sjo­ner rundt Ban­ja Lu­ka, etter­fulgt av fly­an­grep mot de sam­me må­le­ne. Det­te før­te til kraf­ti­ge pro­tes­ter fra Russ­land. 13. sep­tem­ber ble det inn­gått en vå­pen­hvi­le rundt Sa­ra­je­vo, og om kvel­den da­gen etter ble det er­klært en 72-ti­mers strids­pau­se for å gi ser­ber­ne en sjan­se til å trek­ke seg til­ba­ke. Da fris­ten var ute, var de godt i gang med å etter­leve kra­ve­ne, og fris­ten ble for­ny­et med yt­ter­li­ge­re 72 ti­mer. Operasjon De­li­be­rate For­ce ble er­klært for av­slut­tet 21. sep­tem­ber. Da var i alt 3000 sort­ies ut­ført og 60 mål an­gre­pet.

Men i Vest-bosnia fort­sat­te bos­nis­ke og kroa­tis­ke sol­da­ter sin fram­ryk­king. 13. sep­tem­ber falt by­ene Ja­jce til kroa­te­ne og Donji Vakuf til bos­nia­ke­ne. Det­te skjed­de med USAS vel­sig­nel­se for­di man men­te det vil­le bli vans­ke­lig å tvin­ge ser­ber­ne til å opp­gi ter­ri­to­ri­um ved for­hand­lings­bor­det. Fra å ha kontrollert 70 % av Bos­nias ter­ri­to­ri­um i slut­ten av juli var de den 22. sep­tem­ber kom­met ned i 49 %. Kroa­te­ne ble sær­lig opp­ford­ret til å ta byer som had­de vært gjen­stand for et­nisk ren­sing fra ser­bisk side, som San­ski Most, Pri­je­dor og Bo­san­ski No­vi. Ban­ja Lu­ka var også in­nen rekke­vid­de, og den kroa­tis­ke for­svars­mi­nis­te­ren, Goij­ko Šušak, øns­ket å ta den. Men Hol­brooke ad­var­te om at byen var godt in­nen­for om­rå­det som var til­tenkt ser­ber­ne ved fre­den. Dess­uten vil­le det tro­lig ge­ne­re­re yt­ter­li­ge­re 20 000 flykt­nin­ger. Slutt­kam­pe­ne had­de al­le­re­de dre­vet 90 000 ser­be­re på flukt.

Men med det­te var freds­for­hand­lin­ge­ne gjort be­trak­te­lig let­te­re si­den fak­ta på bak­ken til­svar­te om­trent de skis­se­ne som ame­ri­ka­ner­ne had­de for en freds­løs­ning. En vå­pen­hvi­le kun­ne der­for inn­gås 5. ok­to­ber og skul­le gjel­de fra kl. 00.01 10. ok­to­ber. De sis­te fem da­ge­ne fra av­ta­len ble gjort til den tråd­te i kraft skul­le bru­kes av kroa­te­ne og bos­nia­ke­ne til å ta yt­ter­li­ge­re om­rå­der som var til­tenkt dem. Men de klar­te ikke å nå må­le­ne som var hen­holds­vis Mr­kon­jic´ Grad og San­ski Most. Med på­skudd om at strøm- og gass­for­sy­nin­gen ennå ikke var gjen­opp­ret­tet i Sa­ra­je­vo, ble vå­pen­hvi­len ut­satt to da­ger. Men 12. sep­tem­ber var tre og et halvt år med krig over.

1. no­vem­ber be­gyn­te freds­for­hand­lin­ge­ne på Wright-pat­ter­son Air For­ce Base i Da­yton Ohio, og den fer­di­ge av­ta­len ble un­der­teg­net

i Pa­ris 14. de­sem­ber av pre­si­den­te­ne i Kroa­tia, Rest-ju­go­sla­via og Bosnia. Med sin re­so­lu­sjon 1031/1995 an­er­kjen­te også FNS sik­ker­hets­råd av­ta­len og ga sam­ti­dig NATO man­dat til å im­ple­men­te­re den gjen­nom IFOR (Im­p­le­men­ta­tion For­ce).

Slutt­ord

Krigen i Bosnia kos­tet om lag 200 000 men­nes­ker li­vet, og nes­ten halv­par­ten av lan­dets fi­re mil­lio­ner men­nes­ker ble for­dre­vet fra sine hjem. I hen­hold til Da­yton-av­ta­len skul­le sen­tral­re­gje­rin­gen ha herre­døm­me over uten­riks­han­del, uten­riks­po­li­tikk og penge­po­li­tik­ken. Men sen­tra­le funk­sjo­ner som po­li­ti og væp­ne­de styr­ker var fort­satt på hen­de­ne til de to del­re­pub­lik­ke­ne. NATOS im­ple­men­te­rings­styr­ke på 60 000 mann (IFOR) var på plass i Bosnia 20. de­sem­ber 1995. Den­ne styr­ken ble etter ett år er­stat­tet av en sta­bi­li­se­rings­styr­ke (SFOR) på 32 000 mann fra 16 Nato-land pluss en kon­tin­gent på 1200 mann fra Russ­land. Den­ne ble se­ne­re re­du­sert til 20 000 i år 2000 og 7000 i 2004, da den ble er­stat­tet av en til­sva­ren­de styr­ke fra EU.

Krigen mel­lom par­te­ne i Bosnia var ka­rak­te­ri­sert av en blan­ding av para­mi­li­tæ­re og re­gu­læ­re styr­ker som ofte sloss nær sine hjem­trak­ter. Kam­pe­ne var som re­gel lav­in­ten­si­ve, og in­gen av par­te­ne had­de styr­ker til å opp­rett­hol­de sam­men­hen­gen­de front­lin­jer el­ler ut­fø­re mo­bi­le ope­ra­sjo­ner i stor ska­la før kroa­te­nes Operasjon Storm i 1995. Iso­ler­te stri­dig­he­ter kon­sen­trer­te seg der­for om noen ur­ba­ne sen­tra som ble ter­ro­ri­sert av ar­til­le­ri og snik­skyt­te­re, men som sjel­den ble stor­met. Må­let var å tvin­ge mot­stan­de­rens be­folk­ning på flukt ved hjelp av mi­li­tæ­re mid­ler el­ler forhandlinger. Det­te in­ne­bar også å hol­de til­ba­ke hjelpe­sen­din­ger fra FN, ikke minst luft­bro­en inn til Sa­ra­je­vo luft­havn som lå in­nen rekke­vid­de av ser­ber­nes vå­pen.

Men de hu­ma­ni­tæ­re kon­voi­ene som ble stan­set av ser­ber­ne, pas­ser­te ofte gjen­nom ser­bis­ke om­rå­der som var like dår­lig stilt som den mus­lims­ke be­folk­nin­gen som var mot­ta­ke­re av hjel­pen. Et an­net mo­tiv for å stop­pe for­sy­nings­kon­voi­ene til UNPROFOR-styr­ke­ne var iføl­ge ser­bis­ke styr­ker frykt for at am­mu­ni­sjon og driv­stoff skul­le fal­le i bos­nia­ke­nes hen­der. Og ikke sjel­den vis­te fryk­ten seg vel­be­grun­net, som da ukrai­ner­ne

«MASSEVOLDTEKT, SULT, TERROR OG DRAP INN­GIKK I DET­TE SOM FOR ETTERTIDEN ER BLITT KJENT SOM «ET­NISK REN­SING». DET­TE OM­FAT­TET OGSÅ SYS­TE­MA­TISK ØDE­LEG­GEL­SE AV GUDSHUS, BIBLIOTEK OG MUSEER SOM MARKERTE AT KRIG­FØ­RIN­GEN IKKE BARE VAR RET­TET MOT FY­SISK LE­VEN­DE MEN­NES­KER, MEN OGSÅ DE­RES HIS­TO­RIE OG IDENTITET.

ble av­tvun­get sitt ut­styr i Že­pa og Goraž­de.

Massevoldtekt, sult, terror og drap inn­gikk i det­te som for ettertiden er blitt kjent som «et­nisk ren­sing». Det­te om­fat­tet også sys­te­ma­tisk øde­leg­gel­se av gudshus, bibliotek og museer som markerte at krig­fø­rin­gen ikke bare var ret­tet mot fy­sisk le­ven­de men­nes­ker, men også de­res his­to­rie og identitet. Med and­re ord en to­tal ut­slet­tel­se som syn­tes å være styrt av de dy­pes­te av men­nes­ke­nes mør­ke in­stink­ter. Para­mi­li­tæ­re grup­per var sær­lig ak­ti­ve i dis­se over­gre­pe­ne, hvor­av de no­to­ris­ke «Ti­gre­ne» un­der le­del­se av Želj­ko Raž­na­to­vic´ (Ar­kan) gjor­de seg spe­si­elt be­mer­ket. I Sre­bre­ni­caen­kla­ven ble det­te tatt ut i det eks­tre­me, og mas­sa­kren skul­le bli ho­ved­punkt i an­kla­ge­ne mot Ka­radžic´ (på­gre­pet 2008) og Mla­dic´ (på­gre­pet 2011) da dis­se ble tatt og stilt for Det in­ter­na­sjo­na­le krigsforbrytertribunalet for det tid­li­ge­re Ju­go­sla­via. Både i sam­ti­den og i etter­tid er de ser­bis­ke over­gre­pe­ne best kjent. De var størst i om­fang og ble en­si­dig vekt­lagt i FNS ut­ta­lel­ser og do­ku­men­ter hvor også ser­ber­ne fikk ene­an­svar for krigs­ut­brud­det. Men iføl­ge forfatter og tid­li­ge­re of­fi­ser i den bri­tis­ke hæ­ren, Richard Con­naughton, var det «om­sten­dig­he­te­ne» som gjor­de ser­ber­ne i stand til å gjø­re de fles­te av ill­gjer­nin­ge­ne som Bos­ni­a­kri­gen er hus­ket for.

Dis­se ka­rak­te­ris­tik­ke­ne har fått man­ge til å kal­le opp­løs­nings­kri­ge­ne i Ju­go­sla­via for en ny type krig som var ty­pisk for ti­den etter den kal­de krigen. Ser man imid­ler­tid på kri­ger før 1991, fin­ner man også de sam­me ele­men­te­ne. F.eks. ble tys­ke si­vi­le for­dre­vet fra Øst-euro­pa ved hjelp av de sam­me virke­mid­le­ne i lø­pet av de sis­te må­ne­de­ne av and­re ver­dens­krig – tro­lig ble to mil­lio­ner tys­ke kvin­ner vold­tatt. Kri­ge­ne i In­do­ki­na på fem­ti-, seks­ti- og sytti­tal­let gikk også hardt ut over en rek­ke mi­no­ri­te­ter i grense­om­rå­de­ne, slik som hmong- og mon­tag­nard-fol­ke­ne. Dis­se ek­semp­le­ne vi­ser sna­re­re at det er vår opp­merk­som­het og vårt per­spek­tiv som har end­ret seg, og at fra­væ­ret av di­rek­te el­ler in­di­rek­te kon­fron­ta­sjo­ner mel­lom stor­mak­te­ne har gjort oss opp­merk­som­me på and­re si­der ved kon­flik­te­ne. Øken­de grad av «neden­fra-per­spek­tiv» in­nen hu­ma­nio­ra og sam­funns­vi­ten­ska­pe­ne kan også ha bi­dratt i sam­me ret­ning, og det sam­me har nok også mo­der­ne media som gir oss nær­mest di­rekte­over­før­te, kla­re farge­bil­der av men­nes­ke­lig li­del­se i kon­flikt­om­rå­der.

Krigen kos­tet også 117 UNPROFOR­sol­da­te­ne li­vet. Opp­dra­get de­res med å be­skyt­te de sik­re so­ne­ne og bi­stå i det hu­ma­ni­tæ­re ar­bei­det had­de vist seg umu­lig. En­ga­sje­ments­reg­le­ne kun­ne va­riere fra sted til sted, men over­lot dem ge­ne­relt til en pas­siv rol­le. Al­li­ke­vel var styr­ken først og fremst for lett be­væp­net og ver­ken trent el­ler or­ga­ni­sert for en lav­in­ten­siv og ukon­ven­sjo­nell krig. På top­pen av det hele var de i sine blå hjel­mer og hvi­te kjøretøy spredd rundt på po­si­sjo­ner som var håp­løse og for­sva­re. Royal Welsh Fu­si­li­ers var al­li­ke­vel bed­re stilt i Goraž­de enn Dutch­bat i Sre­bre­ni­ca med bed­re tre­ning, le­del­se og støt­te. FNS ge­ne­ral­sek­re­tær og UNPF had­de vært re­strik­ti­ve med å be om luft­støt­te fra NATO av frykt for at ser­ber­ne skul­le opp­fat­te UNPROFOR som en part i kon­flik­ten. Men hvor­vidt ube­gren­set bruk av NATOS luft­makt kun­ne ha kom­pen­sert for UNPROFORS egne mang­ler, får bli et åpent spørs­mål her. FN var også redd for å mis­te kon­troll over det in­ter­na­sjo­na­le nær­væ­ret i Bosnia der­som NATO skul­le få fri­ere tøy­ler til å stan­se ser­ber­ne.

Sre­bre­ni­ca-mas­sa­kren var også et trau­me for Ne­der­land, og sol­da­te­ne i Dutch­bat ble satt i en umu­lig po­si­sjon. De holdt til­ba­ke bos­nia­ke­nes tun­ge vå­pen og ut­tal­te at det var UNPROFORS opp­ga­ve å for­sva­re en­kla­ven, et for­svar som var tuf­tet på løf­te om luft­støt­te. Dutch­bat-sol­da­te­ne selv skjøt ald­ri di­rek­te på de 2000 ser­ber­ne som an­grep Sre­bre­ni­ca. Fle­re fore­spørs­ler om luft­støt­te fra Dutch­bat ble en­ten av­slått el­ler nåd­de ald­ri fram gjen­nom den krong­le­te kom­man­do- og kom­mu­ni­ka­sjons­kje­den til UNPROFOR. For­kla­rin­gen som ble gitt av ge­ne­ral­sek­re­tær

Ko­fi An­nan i en Fn-rap­port i 1999, var at de ikke had­de vært i be­sit­tel­se av noe etter­ret­ning som til­sa at ser­ber­ne skul­le an­gri­pe Sre­bre­ni­ca og gjen­nom­føre en et­nisk ren­sing. En ting er at det in­nen Fn-syste­met ikke fan­tes fan­ta­si til å fore­stil­le seg at en slik for­bry­tel­se mot men­nes­ke­he­ten også kun­ne skje i Euro­pa i 1995 (se­nest i april året i for­vei­en had­de 800 000 men­nes­ker blitt slak­tet ned i det afri­kans­ke lan­det Rwan­da). Men er­fa­rin­ge­ne fra tid­li­ge­re i Bos­ni­a­kri­gen ga også all grunn til å anta at ser­ber­ne kun­ne an­gri­pe Sre­bre­ni­ca, og et­nisk ren­sing had­de vært en del av kon­flik­ten si­den den be­gyn­te i 1992. Fn-styr­ke­ne had­de hel­ler ikke noe eget or­ga­ni­sert etter­ret­nings­ap­pa­rat, og i Fn-by­rå­kra­ti­et ble det «å spio­ne­re» på and­re med­lems­sta­ter sett på som å stri­de mot or­ga­ni­sa­sjo­nens char­ter.

På et tids­punkt da UNPROFOR had­de nådd en styr­ke på 27 000, ut­tal­te ge­ne­ral­løyt­nant Bar­ry Mc­caff­rey til Se­na­tet i USA at det vil­le kre­ve 120 000 Fn-sol­da­ter for å få den hu­ma­ni­tæ­re inn­sat­sen til å fun­ge­re. Men uan­sett hvor vel­lyk­ket den­ne had­de vært, vil­le den ikke kun­net gjø­re ende på selve krigen. Mel­lom april 1992 og mai 1994 ble i alt 77 uli­ke vå­pen­hvi­ler brutt, så vel­dig stor gjen­si­dig freds­vil­je var det ikke å spo­re. Og iføl­ge NATOS be­reg­nin­ger i 1992 vil­le det også kre­ve 460 000 mann på bak­ken for å slå ut ser­ber­ne mi­li­tært. Ut­fal­let ble i ho­ved­sak av­gjort av to mi­li­tæ­re ut­vik­lings­rek­ker (det fore­lå også en rek­ke øko­no­mis­ke sank­sjo­ner og mye di­plo­ma­tisk spill som ikke vekt­leg­ges her). Det som har fått minst opp­merk­som­het, er hvor­dan de kroa­tis­ke ope­ra­sjo­ne­ne Lyn­glimt og Storm bi­dro til å svek­ke bosnia-ser­ber­nes mi­li­tær­makt etter at USA grep inn og tvang gjen­nom et bos­nisk-kroa­tisk sam­ar­beid. Det­te skjed­de etter at USA, som ikke de­fi­ner­te Bal­kan til å være av vi­tal na­sjo­nal in­ter­es­se un­der Ge­or­ge W. Bush (sr.), og som un­der Bill Clin­ton (inn­satt 20. ja­nu­ar 1993) lenge nøl­te med å fin­ne en pas­sen­de til­nær­ming fram til be­gyn­nel­sen av 1995.

I den and­re ut­vik­lings­rek­ken sto Sre­bre­ni­cas skjeb­ne sen­tralt. Det ble for det førs­te ty­de­lig for FN og ver­dens­sam­fun­net hva al­ter­na­ti­vet til Nato-bom­bing i rea­li­te­ten

var, og Operasjon De­li­be­rate For­ce kun­ne ta form og bli den nes­te spi­ke­ren i kis­ten for bosnia-ser­ber­ne. Dét kan­skje mer som ad­var­sel om hva som vil­le skje der­som de fort­sat­te krigen, enn den re­el­le ska­den som ble på­ført de ser­bis­ke styr­ke­ne. For det and­re må det også spør­res om Sre­bre­ni­ca måt­te fal­le før det kun­ne bli fred. Ser­ber­ne kun­ne nep­pe god­ta å ikke kon­trol­le­re en så stra­te­gisk vik­tig by tett på gren­sen til «mo­der­lan­det» Ser­bia, sam­ti­dig som re­gje­rin­gen i Sa­ra­je­vo nep­pe kun­ne of­ret den ved for­hand­lings­bor­det.

I Bosnia gikk NATO for førs­te gang til krig som en al­li­an­se, og det «out of area» – uten­for noen av med­lems­lan­de­nes ter­ri­to­ri­um. Sam­ti­dig var det gnis­nin­ger mel­lom USA, som pres­set på for økt brukt av luft­makt for å få av­slut­tet krigen, og ho­ved­sa­ke­lig Stor­bri­tan­nia og Frank­ri­ke som had­de trop­per på bak­ken i UNPROFOR. Det­te skjed­de på et tids­punkt hvor av­slut­nin­gen av den kal­de krigen fikk man­ge til å stil­le spørs­mål ved NATOS ek­sis­tens­be­ret­ti­gel­se. Al­li­an­sen over­lev­de ikke bare på­kjen­nin­ge­ne, men had­de i til­legg vist at den var re­le­vant i det nye sik­ker­hets­bil­det etter den kal­de krigen. For FN lå det også en vik­tig lær­dom i hva som kun­ne skje der­som man sat­te i gang en freds­be­va­ren­de operasjon uten å ha en fred å bevare. Un­der Bos­ni­a­kri­gen send­te de to or­ga­ni­sa­sjo­ne­ne liai­so­ner til hver­and­re og lær­te ver­di­en av sam­ar­beid på den vans­ke­li­ge må­ten.

Foto: IWM

En mus­limsk sol­dat vi­ser fram sin snik­skyt­ter­rif­le med hjemme­la­get lyd­dem­per i nær­he­ten av Gornji Vakuf.

Foto: IWM

Et søn­der­skutt hus i ut­kant­en av Sa­ra­je­vo.

Il­lust­ra­sjon: D. Pav­lo­vic

Den na­sjo­na­le ju­go­sla­vis­ke hæ­ren slik den var satt opp i star­ten av krigen.

Jo­sip Broz Ti­to.

Kart: Osprey Pub­lish­ing

Kar­tet vi­ser om­rå­det krigen på­gikk i med al­le en­kla­ver og lande­gren­ser.

Il­lust­ra­sjon: D. Pav­lo­vic

Bos­nisk-mus­lims­ke styr­ker i 1992.

NEDERST:

Mus­lims­ke SS Handschar-sol­da­ter i 1943.

I MIDT­EN: Sir-mar­rack-goul­ding.

ØVERST: Usta­sja-sol­da­ter.

Mens NATO så fly­an­grep som en måte å pres­se ser­ber­ne til­ba­ke til for­hand­lings­bor­det og fjer­ne trus­se­len fra de be­skyt­te­de so­ne­ne, så FN og UNPROFOR dem ute­luk­ken­de som et mid­del til å stan­se tra­kas­se­rin­gen av hjelpe­sen­din­ge­ne og av­ver­ge di­rek­te an­grep. 14. au­gust be­gyn­te ser­bis­ke styr­ker til­bake­trek­kin­gen fra Ig­man-fjel­let og Bje­laš­ni­ca un­der opp­syn av Fn-styr­ke­ne. UNPROFORS kom­man­do var over­be­vist om at re­tret­ten skyld­tes trus­se­len om fly­an­grep.

Il­lust­ra­sjon: D. Pav­lo­vic

Bos­nisk-ser­bis­ke styr­ker 1992–95.

TIL VENST­RE:

Ali­ja Izet­be­go­vic´.

UN­DER:

Slo­bo­dan Miloše­vic´.

NE­DE TIL VENST­RE: Rado­van Ka­radžic´.

Foto: IWM

To bos­nis­ke mus­li­mer, far og sønn, i rui­ne­ne av hu­set de­res i Sa­ra­je­vo etter at det ble øde­lagt av en ser­bisk ra­kett, juni 1992. Den unge man­nens kone ble drept i eks­plo­sjo­nen.

TIL VENST­RE:

General Philip­pe Mo­ril­lon.

I MIDT­EN:

Se­fer Ha­li­lo­vic´.

TIL HØY­RE: Cy­rus Van­ce.

Ratko Mla­dic´, kom­man­dant for VRS.

En slik bri­tisk Sea Har­rier ble skutt ned.

Il­lust­ra­sjon: D. Pav­lo­vic

Den bos­nisk­her­cego­vins­ke hæ­ren 1992-93.

Ge­ne­ral­løyt­nant sir Michael Ro­se.

Kart: Osprey Pub­lish­ing

Kar­tet vi­ser det som skal være de Fn-sik­re om­rå­de­ne i Bos­niaHer­cego­vi­na.

Foto: IWM

Et høy­hus bren­ner etter ar­til­leri­be­skyt­ning i Sa­ra­je­vo.

Foto: IWM

OVER:

En kroa­tisk T-55.

OVER TIL HØY­RE:

En bri­tisk pans­ret War­rior fra kom­pa­ni B i Ches­hi­re Re­gi­ment fra Split kjø­rer i vans­ke­lig fjell­ter­reng.

Foto: IWM

Si­vi­le, in­klu­dert barn, klyn­ger seg rundt en bri­tisk sol­dat fra Ches­hi­re Re­gi­ment i Trav­nik.

En dansk Le­opard 1 på pa­trul­je i Bosnia.

Foto: IWM

RETT OVER:

Raj ko Kuši ´cs Ro­ga­ti­ca­bri­gade­sol­da­ter mas­sa­kre­rer si­vi­lie.

ØVERST:

En Fn-sol­dat tar seg av en ska­det gam­mel kvin­ne fra Goraž­de.

TIL HØY­RE:

Bri­tis­ke War­rior­vog­ner på pa­trul­je. UN­DER: Goraž­de ved Dri­na-el­ven.

Foto: THR

TIL HØY­RE: Ne­der­lands­ke Fn-sol­da­ter ved en fol­ke­mas­se i Sre­bre­ni­ca.

OVER:

Kar­tet vi­ser hvem som har kon­trol­len over de uli­ke om­rå­de­ne i Bosnia.

Beg­ge foto: THR

Ne­der­lands­ke Fn-sol­da­ter ved en Fn-laste­bil som blir stop­pet av ser­bis­ke styr­ker.

TIL HØY­RE:

En me­get ukom­for­ta­bel oberst Thom Karre­mans (i midt­en) tar en drink sam­men med general Mla­dic´ (helt til venst­re). Det var vik­tig for den ne­der­lands­ke sje­fen å bli kjent med beg­ge de to stri­den­de par­te­ne. Karre­mans ble satt i en helt umu­lig si­tua­sjon av Fn-syste­met da de hele ti­den nek­tet ham støt­te i for­sø­ke­ne på å stop­pe over­gre­pe­ne i Sre­bre­ni­ca.

TIL VENST­RE: General

Ratko Mla­dic´ . UN­DER:

Den ne­der­lands­ke ba­sen og ho­ved­kvar­te­ret i Sre­bre­ni­ca.

Kar­tet vi­ser ut­bryt­nings­for­sø­ket fra Sre­bre­ni­ca-lom­men.

Den gam­le bro­en i Mos­ter før den ble skutt i styk­ker.

Foto: THR

Res­ter etter ut­bry­ter­ne fra Sre­bre­ni­ca. Gru­som­me syn som det­te åpen­bar­te seg i man­ge år etter at krigen var slutt.

Sre­bre­ni­ca før krigen – en fre­de­lig plass.

Foto: THR

Ut­grav­nin­ge­ne av masse­gra­ve­ne av­dek­ket over­grep av ver­ste sort.

En ne­der­landsk pans­ret per­so­nell­vogn av sam­me type som ble brukt i Bosnia.

Foto: THR

Ut­grav­nin­ge­ne av masse­gra­ve­ne etter mas­sa­kre­ne star­tet på 2000-tal­let og av­slør­te at man­ge av de hen­ret­te­de var bun­det på hen­der og føt­ter og skutt i nak­ken.

En gam­mel kvin­ne stel­ler ved en av gra­ve­ne etter en av de man­ge som ble hen­ret­tet un­der mas­sa­kre­ne i Bosnia. Det vil gå lang tid før så­re­ne etter den­ne krigen gror.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.