GENERAL MacArthur

Sjefen for Fn-styrkene i Korea – general Douglas Macarthur – har gått inn i militaerhistorien som en av USAS mest fargerike og omdiskuterte ledere. Den kinesiske motoffensiven som for alvor startet ved Chosin, var begynnelsen på slutten for hans lange og innholdsrike karriere. Douglas Macarthur vokste opp i Midtvesten hvor faren, den gang kompanisjef, var stasjonert under indianerkrigene på 1870- og 80-tallet. Ifølge hans egne memoarer laerte han å ri og skyte før han laerte å lese, ja nesten før han kunne gå. Familien flyttet deretter til Washington, D.C. hvor faren jobbet i Krigsdepartementet. I hovedstaden mottok den unge Douglas Macarthur også mer kultiverte impulser, men snart startet også hans egen militaere karriere. Etter middelmådige prestasjoner på skolen utmerket han seg ved West Texas Military Academy og senere ved det berømte West Point, hvor han ble uteksaminert som bestemann i sitt kull i 1903.

Etter West Point ble den unge løytnant Macarthur stasjonert på Filippinene og fulgte med faren, nå

generalløytnant, da han reiste rundt i Asia for å evaluere verdensdelens vaepnede styrker. I 1915 ble Douglas Macarthur US Armys første Pr-offiser, men første verdenskrig førte ham til Frankrike, hvor han blant annet tjenestegjorde som brigadegeneral i 42. divisjon. I mellomkrigstiden fortsatte Macarthur oppover på karrierestigen i en tid hvor flere av hans kolleger ble ofre for nedskjaeringer og degraderinger. Han var sjef for West Point, stabssjef for US Army og bidro i disse stillingene til en omfattende modernisering av haeren. Og da Japan angrep Pearl Harbor 7. desember 1941, var Macarthur øverstkommanderende for de amerikanske styrkene på Filippinene.

På det strategiske nivå var Macarthurs ledelse av øygruppens forsvar en katastrofe. Han reagerte sent da det japanske angrepet kom, og hadde nok undervurdert fiendens kampevne. Macarthur klarte imidlertid å inspirere sine menn til heroisk innsats mot dårlige odds. Selv forlot han Filippinene 16. mars 1942 mens troppene overga seg i april og opplevde lange, harde år i fangenskap. Sammen med admiral Chester Nimitz ledet Macarthur senere de allierte styrkene til seier mot Japan i Stillehavet. Med utgangspunkt i Australia hadde han kommando over den sørlige angrepsaksen som rullet opp det japanske jerngrepet på det vestlige Stillehavet. Framrykkingen skjedde stegvis, og Macarthur sørget alltid for å holde styrkene innen rekkevidde av allierte jagerfly. Men i etterkant er han blitt beskyldt for å ha satt allierte soldaters liv i unødig fare ved blant annet å angripe japanske støttepunkter som han burde gått rundt. 22. oktober 1944 kunne Macarthur gå i land på Filippinene akkurat slik han hadde lovet da han forlot øyene to år tidligere. Macarthur skulle også ha ledet Operation Downfall – den planlagte invasjonen av selve Japan – et blodbad som ble avverget av atombombene over Hiroshima og Nagasaki. I stedet fikk Macarthur aeren av å motta den japanske overgivelsen om bord på slagskipet USS «Missouri» 2. september 1945. Etter krigen ble Macarthur øverstkommanderende for de amerikanske styrkene i Øst-asia og ledet samtidig okkupasjonen av Japan. Mer enn noen annen ble han far for det nye Japan og ledet utformingen av en demokratisk grunnlov, avviklingen av de store industrikompleksene (zaibatsuene) og nedbrytningen av landets militaristiske samfunnsstruktur.

Da Nord-Korea gikk til angrep 25. juni 1950, skulle hans karriere gå inn i sin siste fase. En resolusjon i Sikkerhetsrådet lot USA utpeke Macarthur til øverstkommanderende for felttoget som skulle slå angrepet tilbake. Generalen anså Koreakrigen som en del av et større kommunistisk framstøt og uttalte: «Dette er trolig bare en rekognosering i styrke. Om ikke Washington ikke lager problemer, kan jeg fikse dette med en hånd bak ryggen.» Macarthurs første prioritet ble å stagge den nordkoreanske frammarsjen, og til dette fant han det nødvendig å sette inn amerikanske bakkestyrker. Av president Truman fikk han derfor fullmakt til å sette inn alle enheter under sin kommando.

I august–september var FN-styrkene trengt sammen rundt Pusan på sørøstspissen av Korea, men krigslykken skulle snart snu. Allerede i juni hadde Macarthur planlagt sin store genistrek i Korea – å vinne initiativet i krigen ved å gå i land fra sjøsiden bak de nordkoreanske styrkene. Med tre fjerdedeler av Korea omgitt av vann og herredømme i luften og på havet i Fn-styrkenes hender, var dette et naerliggende trekk som samtidig reflekterte de amerikanske erfaringer fra verdenskrigen og de mange landgangene som måtte til for å slå tilbake Japan. I tillegg manglet kommunistene strategiske reserver som kunne demme opp for et slikt framstøt.

Men det skulle bli litt av en dragkamp for å få frigitt styrker og få planene godkjent. US Armys 7. divisjon var siste enhet i reserve i Japan og selvskreven til oppgaven. Macarthur måtte imidlertid kjempe for å kunne omdisponere US Marines’ 1. divisjon, hvorav det ene regimentet da måtte trekkes ut av forsvaret av Pusan. Han sto imidlertid på sitt og fikk viljen sin. Vestkysten ble valgt fordi her gikk de viktigste toglinjene som forsynte de nordkoreanske troppene. Landgangsted ble Inchon, naermeste havneby til Seoul med sine flyplasser og jernbaneknutepunkter. En stor del av utfordringen lå i lokale strøm- og tidevannsforhold, noe som skapte et visst overraskelsesmoment. I ettertid virker dette derimot å ha innebåret en unødig risiko for landgangsstyrkene. Macarthur la ikke noe imellom i sin argumentasjon for planen, og han la til at det avgjørende slaget mot kommunismen ikke ville stå i Berlin, Wien, London, Paris eller Washington, men i Korea. Landgangen med kodenavn Operation Chromite ble godkjent 9. september, bare én dag før bombardementet startet. 15. september gikk Fn-styrkene i land, og Inchon ble Fnstyrkenes største enkeltstående suksess under hele krigen. Men for Macarthur, som selv ankom brohodet den 17., betydde dette nok en vitamininnsprøytning for hans allerede overdimensjonerte ego. Og bedre ble det ikke da han 27. september med pomp og prakt kunne overrekke Seoul til den sørkoreanske presidenten Syngman Rhee.

Macarthurs neste trekk skulle imidlertid bli enda mer kritisert i etterkant. Den nordkoreanske haeren var på vill flukt etter Seouls fall. Det så ut til at det eneste som gjensto, var å sette inn nådestøtet i retning den kinesiske grensen. Planen var å la X Corps rykke fram langs østkysten mens 8. armé rykket fram i vest. Dette medførte imidlertid en tid- og ressurskrevende forflytting av tropper på kryss og tvers. 1. US Marine Division måtte trekkes ut av brohodet ved Inchon og fraktes rundt halvøya med skip for å settes i land ved Wonsan. Andre enheter ble sendt på kryss og tvers med tog og tok dermed opp mye kapasitet på jernbanelinjen. Forsinkelsene var nok en av årsakene til at blant annet X Corps skulle bli sittende fast ved Chosin.

Men da Macarthur for første gang møtte president Harry S. Truman på Wake Island i Stillehavet 15. oktober, var han fortsatt seierssikker. Han lovte presidenten at krigen ville vaere over før Thanksgiving (siste tirsdag i november – den 28. i 1950) og bagatelliserte effekten av en mulig sovjetisk eller kinesisk intervensjon. Med godt etablerte amerikanske flybaser på den koreanske halvøya, uttrykte Macarthur, ville en kinesisk intervensjon bli det rene masseslakt. Han fikk på en måte rett, men tok ikke i betraktning at kineserne var villige til å ta slike tap. Til pressen samstemte Truman med generalen, men uenigheten boblet allerede under overflaten. Så lenge krigen så ut til å gå rette veien, virket Macarthur like urørlig som han var ustoppelig. Seiersstemningen fortsatte i Pyongyang 21. oktober, hvor dekorering av tropper sto på programmet etter at den nordkoreanske hovedstaden hadde falt to dager tidligere. Også ved denne anledning lovte generalen at krigen snart ville vaere over.

Den kinesiske intervensjonen i november 1950 var derfor en alvorlig strek i regningen for Macarthur. Fnstyrkene var igjen på retrett, og den kinesiske framrykkingen ble ikke stanset før den nådde den gamle skillelinjen ved 38. breddegrad. En stund nektet Macarthur å innse farens omfang. Det tok imidlertid ikke lang tid før han begynte å irritere Truman med sine ustanselige krav om å eskalere krigen inn på kinesisk territorium. Uten medgang førte egenrådigheten til at hans stilling ble mer og mer utsatt.

Det toppet seg i april 1951 da generalen fundamentalt tråkket over streken ved å forsøke å påvirke den politiske prosessen som styrte USAS engasjement i Korea. Dette gjorde han ved å sende et brev til den republikanske kongressmannen Joe Martin fra Massachusetts, hvor han angrep begrensningene Truman satte på krigføringen. Macarthur henvendte seg også direkte til kineserne og brøt prinsippet om at all kommunikasjon med fienden skulle skje via politiske kanaler. 11. april 1951 avskjediget Truman sin øverstkommanderende på grunn av ordrenekt og erstattet ham med general Matthew «Bunker» Ridgway som til da hadde ledet 8. armé.

Tilbake i USA for første gang på 11 år holdt Macarthur en tale for Kongressen og ble avbrutt gang på gang av applaus. Hans avsluttende ord står tilbake som det mest kjente av de mange kjente sitatene han etterlot seg:

«Gamle soldater dør aldri, de svinner bare hen. Og som en gammel soldat fra historien avslutter jeg nå min militaere karriere og svinner hen – en gammel soldat som forsøkte å gjøre sin plikt slik Gud ga ham lys til å se denne plikten i. Farvel.»

Ved sin avgang var Macarthur en folkehelt. Det gikk også rykter om at han ville stille til presidentvalget i 1952, men hans popularitet sank raskt da en kongresshøring stadfestet grunnlaget for Trumans avgjørelse. Dette hindret ikke at presidentene Eisenhower, Kennedy og Johnson alle rådførte seg med den gamle generalen om disponeringen av USAS vaepnede styrker rundt om i verden, og han etterlot seg også fyldige memoarer (Reminiscences) før han døde i 1964.

Avslutningsvis kan det bemerkes at Macarthurs evne til å begeistre og motivere sine menn ble matchet av hans manglende evne til å underordne seg. Denne egenrådigheten tok også mye av glansen av hans handlekraft når initiativ ikke løp sammen med det å lytte til råd fra andre. Men det kan ikke nektes for at han står igjen som en av det 20. århundres store generaler.