GENERAL MacArthur

Kriger 1950-1995 - - SLAGET OM CHOSIN-RESERVOARET -

Sje­fen for Fn-styr­ke­ne i Ko­rea – general Douglas Macarthur – har gått inn i mi­li­taer­his­to­ri­en som en av USAS mest farge­rike og om­dis­ku­ter­te le­de­re. Den ki­ne­sis­ke mot­of­fen­si­ven som for al­vor star­tet ved Chosin, var be­gyn­nel­sen på slut­ten for hans lan­ge og inn­holds­rike kar­rie­re. Douglas Macarthur voks­te opp i Midt­ves­ten hvor fa­ren, den gang kom­pani­sjef, var sta­sjo­nert un­der in­dia­ner­kri­ge­ne på 1870- og 80-tal­let. Iføl­ge hans egne me­moa­rer la­er­te han å ri og sky­te før han la­er­te å lese, ja nes­ten før han kun­ne gå. Fa­mi­li­en flyt­tet der­et­ter til Washing­ton, D.C. hvor fa­ren job­bet i Krigs­de­par­te­men­tet. I hoved­sta­den mot­tok den unge Douglas Macarthur også mer kul­ti­ver­te im­pul­ser, men snart star­tet også hans egen mi­li­ta­ere kar­rie­re. Etter mid­del­må­di­ge pre­sta­sjo­ner på sko­len ut­mer­ket han seg ved West Texas Mi­li­ta­ry Aca­de­my og se­ne­re ved det be­røm­te West Point, hvor han ble ut­ek­sa­mi­nert som beste­mann i sitt kull i 1903.

Etter West Point ble den unge løyt­nant Macarthur sta­sjo­nert på Filip­pi­ne­ne og fulg­te med fa­ren, nå

ge­ne­ral­løyt­nant, da han reis­te rundt i Asia for å eva­lu­ere ver­dens­de­lens va­ep­ne­de styr­ker. I 1915 ble Douglas Macarthur US Ar­mys førs­te Pr-of­fi­ser, men førs­te ver­dens­krig før­te ham til Frank­ri­ke, hvor han blant an­net tje­neste­gjor­de som bri­gade­ge­ne­ral i 42. di­vi­sjon. I mel­lom­krigs­ti­den fort­sat­te Macarthur opp­over på kar­rie­re­sti­gen i en tid hvor fle­re av hans kol­le­ger ble ofre for ned­sk­ja­e­rin­ger og de­gra­de­rin­ger. Han var sjef for West Point, stabs­sjef for US Ar­my og bi­dro i dis­se stil­lin­ge­ne til en om­fat­ten­de mo­der­ni­se­ring av ha­eren. Og da Ja­pan an­grep Pe­arl Har­bor 7. de­sem­ber 1941, var Macarthur øverst­kom­man­de­ren­de for de ame­ri­kans­ke styr­ke­ne på Filip­pi­ne­ne.

På det stra­te­gis­ke nivå var Ma­cart­hurs le­del­se av øy­grup­pens for­svar en ka­ta­stro­fe. Han rea­ger­te sent da det ja­pans­ke an­gre­pet kom, og had­de nok un­der­vur­dert fien­dens kamp­evne. Macarthur klar­te imid­ler­tid å in­spi­re­re sine menn til he­roisk inn­sats mot dår­li­ge odds. Selv for­lot han Filip­pi­ne­ne 16. mars 1942 mens trop­pe­ne over­ga seg i april og opp­lev­de lan­ge, har­de år i fan­gen­skap. Sam­men med ad­mi­ral Ches­ter Ni­mitz le­det Macarthur se­ne­re de al­li­er­te styr­ke­ne til sei­er mot Ja­pan i Stille­ha­vet. Med ut­gangs­punkt i Aust­ra­lia had­de han kom­man­do over den sør­li­ge an­greps­ak­sen som rul­let opp det ja­pans­ke jern­gre­pet på det vest­li­ge Stille­ha­vet. Fram­ryk­kin­gen skjed­de steg­vis, og Macarthur sør­get all­tid for å hol­de styr­ke­ne in­nen rekke­vid­de av al­li­er­te ja­ger­fly. Men i etter­kant er han blitt be­skyldt for å ha satt al­li­er­te sol­da­ters liv i unø­dig fare ved blant an­net å an­gri­pe ja­pans­ke støtte­punk­ter som han bur­de gått rundt. 22. ok­to­ber 1944 kun­ne Macarthur gå i land på Filip­pi­ne­ne ak­ku­rat slik han had­de lo­vet da han for­lot øy­ene to år tid­li­ge­re. Macarthur skul­le også ha le­det Ope­ra­tion Down­fall – den plan­lag­te invasjonen av selve Ja­pan – et blod­bad som ble av­ver­get av atom­bom­be­ne over Hiro­shi­ma og Na­ga­sa­ki. I ste­det fikk Macarthur aeren av å mot­ta den ja­pans­ke over­gi­vel­sen om bord på slag­ski­pet USS «Missou­ri» 2. sep­tem­ber 1945. Etter krigen ble Macarthur øverst­kom­man­de­ren­de for de ame­ri­kans­ke styr­ke­ne i Øst-asia og le­det sam­ti­dig okkupasjonen av Ja­pan. Mer enn noen an­nen ble han far for det nye Ja­pan og le­det ut­for­min­gen av en de­mo­kra­tisk grunn­lov, av­vik­lin­gen av de sto­re in­du­stri­kom­plek­se­ne (zai­bat­su­ene) og ned­bryt­nin­gen av lan­dets mi­li­ta­ris­tis­ke sam­funns­struk­tur.

Da Nord-Ko­rea gikk til an­grep 25. juni 1950, skul­le hans kar­rie­re gå inn i sin sis­te fase. En re­so­lu­sjon i Sik­ker­hets­rå­det lot USA ut­pe­ke Macarthur til øverst­kom­man­de­ren­de for felt­to­get som skul­le slå an­gre­pet til­ba­ke. Ge­ne­ra­len an­så Korea­kri­gen som en del av et større kom­mu­nis­tisk fram­støt og ut­tal­te: «Det­te er tro­lig bare en re­ko­gno­se­ring i styr­ke. Om ikke Washing­ton ikke la­ger pro­ble­mer, kan jeg fik­se det­te med en hånd bak ryg­gen.» Ma­cart­hurs førs­te prio­ri­tet ble å stag­ge den nord­kore­ans­ke fram­mar­sjen, og til det­te fant han det nød­ven­dig å set­te inn ame­ri­kans­ke bakke­styr­ker. Av pre­si­dent Tru­man fikk han der­for full­makt til å set­te inn al­le en­he­ter un­der sin kom­man­do.

I au­gust–sep­tem­ber var FN-styr­ke­ne trengt sam­men rundt Pusan på sør­øst­spis­sen av Ko­rea, men krigs­lyk­ken skul­le snart snu. Al­le­re­de i juni had­de Macarthur plan­lagt sin sto­re geni­strek i Ko­rea – å vin­ne ini­tia­ti­vet i krigen ved å gå i land fra sjø­si­den bak de nord­kore­ans­ke styr­ke­ne. Med tre fjerde­de­ler av Ko­rea om­gitt av vann og herre­døm­me i luf­ten og på ha­vet i Fn-styr­ke­nes hen­der, var det­te et na­er­lig­gen­de trekk som sam­ti­dig re­flek­ter­te de ame­ri­kans­ke er­fa­rin­ger fra ver­dens­kri­gen og de man­ge land­gan­ge­ne som måt­te til for å slå til­ba­ke Ja­pan. I til­legg mang­let kom­mu­nis­te­ne stra­te­gis­ke re­ser­ver som kun­ne dem­me opp for et slikt fram­støt.

Men det skul­le bli litt av en drag­kamp for å få fri­gitt styr­ker og få pla­ne­ne god­kjent. US Ar­mys 7. di­vi­sjon var sis­te en­het i re­ser­ve i Ja­pan og selv­skre­ven til opp­ga­ven. Macarthur måt­te imid­ler­tid kjem­pe for å kun­ne om­dis­po­ne­re US Ma­ri­nes’ 1. di­vi­sjon, hvor­av det ene re­gi­men­tet da måt­te trek­kes ut av for­sva­ret av Pusan. Han sto imid­ler­tid på sitt og fikk vil­jen sin. Vest­kys­ten ble valgt for­di her gikk de vik­tigs­te tog­lin­je­ne som for­syn­te de nord­kore­ans­ke trop­pe­ne. Land­gang­sted ble In­chon, na­er­mes­te havne­by til Se­oul med sine fly­plas­ser og jern­bane­knute­punk­ter. En stor del av ut­ford­rin­gen lå i lo­ka­le strøm- og tide­vanns­for­hold, noe som skap­te et visst over­ras­kel­ses­mo­ment. I etter­tid vir­ker det­te der­imot å ha in­ne­bå­ret en unø­dig ri­si­ko for land­gangs­styr­ke­ne. Macarthur la ikke noe imel­lom i sin ar­gu­men­ta­sjon for pla­nen, og han la til at det av­gjø­ren­de slaget mot kom­mu­nis­men ikke vil­le stå i Ber­lin, Wi­en, Lon­don, Pa­ris el­ler Washing­ton, men i Ko­rea. Land­gan­gen med kode­navn Ope­ra­tion Chro­mi­te ble god­kjent 9. sep­tem­ber, bare én dag før bom­bar­de­men­tet star­tet. 15. sep­tem­ber gikk Fn-styr­ke­ne i land, og In­chon ble Fn­styr­ke­nes størs­te en­kelt­stå­en­de suk­sess un­der hele krigen. Men for Macarthur, som selv an­kom bro­ho­det den 17., be­tyd­de det­te nok en vi­ta­min­inn­sprøyt­ning for hans al­le­re­de over­di­men­sjo­ner­te ego. Og bed­re ble det ikke da han 27. sep­tem­ber med pomp og prakt kun­ne over­rek­ke Se­oul til den sør­kore­ans­ke pre­si­den­ten Syng­man Rhee.

Ma­cart­hurs nes­te trekk skul­le imid­ler­tid bli enda mer kri­ti­sert i etter­kant. Den nord­kore­ans­ke ha­eren var på vill flukt etter Se­ouls fall. Det så ut til at det enes­te som gjen­sto, var å set­te inn nåde­stø­tet i ret­ning den ki­ne­sis­ke gren­sen. Pla­nen var å la X Corps ryk­ke fram langs øst­kys­ten mens 8. armé ryk­ket fram i vest. Det­te med­før­te imid­ler­tid en tid- og res­surs­kre­ven­de for­flyt­ting av trop­per på kryss og tvers. 1. US Ma­ri­ne Di­vi­sion måt­te trek­kes ut av bro­ho­det ved In­chon og frak­tes rundt halv­øya med skip for å set­tes i land ved Wonsan. And­re en­he­ter ble sendt på kryss og tvers med tog og tok der­med opp mye ka­pa­si­tet på jern­bane­lin­jen. For­sin­kel­se­ne var nok en av år­sa­ke­ne til at blant an­net X Corps skul­le bli sit­ten­de fast ved Chosin.

Men da Macarthur for førs­te gang møt­te pre­si­dent Har­ry S. Tru­man på Wa­ke Is­land i Stille­ha­vet 15. ok­to­ber, var han fort­satt sei­ers­sik­ker. Han lov­te pre­si­den­ten at krigen vil­le va­ere over før Thanks­gi­ving (sis­te tirs­dag i no­vem­ber – den 28. i 1950) og ba­ga­tel­li­ser­te ef­fek­ten av en mu­lig sov­je­tisk el­ler ki­ne­sisk in­ter­ven­sjon. Med godt etab­ler­te ame­ri­kans­ke fly­ba­ser på den kore­ans­ke halv­øya, ut­tryk­te Macarthur, vil­le en ki­ne­sisk in­ter­ven­sjon bli det rene masse­slakt. Han fikk på en måte rett, men tok ikke i be­trakt­ning at kine­ser­ne var vil­li­ge til å ta sli­ke tap. Til pres­sen sam­stem­te Tru­man med ge­ne­ra­len, men uenig­he­ten bob­let al­le­re­de un­der over­fla­ten. Så lenge krigen så ut til å gå ret­te vei­en, vir­ket Macarthur like urør­lig som han var ustop­pe­lig. Sei­ers­stem­nin­gen fort­sat­te i Pyong­yang 21. ok­to­ber, hvor de­ko­re­ring av trop­per sto på pro­gram­met etter at den nord­kore­ans­ke hoved­sta­den had­de falt to da­ger tid­li­ge­re. Også ved den­ne an­led­ning lov­te ge­ne­ra­len at krigen snart vil­le va­ere over.

Den ki­ne­sis­ke in­ter­ven­sjo­nen i no­vem­ber 1950 var der­for en al­vor­lig strek i reg­nin­gen for Macarthur. Fn­styr­ke­ne var igjen på re­trett, og den ki­ne­sis­ke fram­ryk­kin­gen ble ikke stan­set før den nåd­de den gam­le skille­lin­jen ved 38. bredde­grad. En stund nek­tet Macarthur å inn­se fa­rens om­fang. Det tok imid­ler­tid ikke lang tid før han be­gyn­te å ir­ri­te­re Tru­man med sine ustan­se­li­ge krav om å es­ka­le­re krigen inn på ki­ne­sisk ter­ri­to­ri­um. Uten med­gang før­te egen­rå­dig­he­ten til at hans stil­ling ble mer og mer ut­satt.

Det top­pet seg i april 1951 da ge­ne­ra­len fun­da­men­talt tråk­ket over stre­ken ved å for­sø­ke å på­vir­ke den po­li­tis­ke pro­ses­sen som styr­te USAS en­ga­sje­ment i Ko­rea. Det­te gjor­de han ved å sen­de et brev til den re­pub­li­kans­ke kon­gress­man­nen Joe Mar­tin fra Mas­sachu­setts, hvor han an­grep be­grens­nin­ge­ne Tru­man sat­te på krig­fø­rin­gen. Macarthur hen­vend­te seg også di­rek­te til kine­ser­ne og brøt prin­sip­pet om at all kom­mu­ni­ka­sjon med fien­den skul­le skje via po­li­tis­ke ka­na­ler. 11. april 1951 av­skje­di­get Tru­man sin øverst­kom­man­de­ren­de på grunn av ordre­nekt og er­stat­tet ham med general Matt­hew «Bun­ker» Ridgway som til da had­de le­det 8. armé.

Til­ba­ke i USA for førs­te gang på 11 år holdt Macarthur en tale for Kon­gres­sen og ble av­brutt gang på gang av ap­plaus. Hans av­slut­ten­de ord står til­ba­ke som det mest kjen­te av de man­ge kjen­te si­ta­te­ne han etter­lot seg:

«Gam­le sol­da­ter dør ald­ri, de svin­ner bare hen. Og som en gam­mel sol­dat fra histo­ri­en av­slut­ter jeg nå min mi­li­ta­ere kar­rie­re og svin­ner hen – en gam­mel sol­dat som for­søk­te å gjø­re sin plikt slik Gud ga ham lys til å se den­ne plik­ten i. Far­vel.»

Ved sin av­gang var Macarthur en folke­helt. Det gikk også ryk­ter om at han vil­le stil­le til pre­si­dent­val­get i 1952, men hans po­pu­la­ri­tet sank raskt da en kon­gress­hø­ring stad­fes­tet grunn­la­get for Tru­mans av­gjø­rel­se. Det­te hind­ret ikke at pre­si­den­te­ne Eis­enhow­er, Ken­ne­dy og John­son al­le råd­før­te seg med den gam­le ge­ne­ra­len om dis­po­ne­rin­gen av USAS va­ep­ne­de styr­ker rundt om i ver­den, og han etter­lot seg også fyl­di­ge me­moa­rer (Re­mi­ni­scen­ces) før han døde i 1964.

Av­slut­nings­vis kan det be­mer­kes at Ma­cart­hurs evne til å be­geist­re og mo­ti­ve­re sine menn ble match­et av hans mang­len­de evne til å un­der­ord­ne seg. Den­ne egen­rå­dig­he­ten tok også mye av glan­sen av hans handle­kraft når ini­tia­tiv ikke løp sam­men med det å lyt­te til råd fra and­re. Men det kan ikke nek­tes for at han står igjen som en av det 20. år­hund­res sto­re ge­ne­ra­ler.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.