GENERAL VO NGUYEN GIAP (1911–2013) OG REVOLUSJONSKRIG-DOKTRINEN

«ONE OF THE CENTURY’S MOST SPECTACULAR SOLDIERS» FORFATTER OG JOURNALIST STANLEY KONOW

Giap var den på nordvietnamesisk side som hadde desidert størst innflytelse over selve operasjonene, både under krigen mot franskmennene 1946–1955 og mot USA 1964–1973. Selv føyde han seg inn i en bredere militaer tradisjon i den kommunistiske verden – hvor militaer doktrine var tett knyttet til politisk ideologi. Maos eget utsagn om at politisk makt vokser ut av gevaermunningene, summerer opp dette mer enn noe annet.

Giap ble født i Quang Binh-provinsen, en fattig del av det sentrale Vietnam. Hans far skrapte sammen penger slik at han kunne sende Giap på en privatskole i Hué, som ironisk nok ble drevet av far til Ngo Dinh Diem – Sør-vietnams president 1955–1963. På skolen i Hué kom han for første gang i befatning med politiske ideer i form av samtaler med den vietnamesiske nasjonalisten Phan Boi Chau. Snart kom Giap også i befatning med pamfletter forfattet av kommunistlederen Ho Chi Minh. Rundt 14-årsalderen var han allerede en aktiv revolusjonaer, skal man tro hans rulleblad som viste at han da ble arrestert under en demonstrasjon. Giap dro senere til Hanoi hvor han studerte juss ved det franske universitetet. Under studietiden skrev han for aviser og underviste i historie ved en lokal privatskole. En av hans tidligere elever kunne i ettertid huske hvor levende han kunne fortelle om Napoleons felttog og kunne gjengi slagene i detalj – som om han var Napoleon selv.

Tidlig på 1940-tallet ble Giap valgt av Ho Chi Minh til å lede oppbyggingen av Viet Minh – den kommunistledede militaerorganisasjonen som kjempet for vietnamesisk selvstendighet. Samtidig bidro opplevelser på privatfronten til å gjøre ham enda mer forbitret. Giaps kone, som også var en militant nasjonalist, døde i et fransk fengsel i 1941. På samme tid ble hans svigerinne henrettet med giljotinen i Saigon. Han uttrykte senere at disse hendelsene hadde «ødelagt» hans liv. Giap begynte rekrutteringsarbeidet i de nordlige provinsene, hvor våpen lettere kunne smugles inn over grensen mot Kina. Flere av minoritetene i høylandet ble også lovet selvstyre i et framtidig fritt Vietnam, dersom de gikk sammen med kommunistene. Rundt juletider i 1944 gikk Viet Minh til sine første angrep i større skala – da to franske utposter ble overfalt og våpen og ammunisjon erobret. (Japanerne hadde latt den franske koloniadministrasjonen vaere intakt). Organisasjonen vokste i kraft og størrelse i nord, men slet med å få fotfeste i sør.

Da japanerne kapitulerte og det franske herredømmet ble gjeninnført, gikk det ikke lenge før det brøt ut full krig mellom Frankrike og Viet Minh (1946). I 1952, etter å ha lidd store tap mot de Usa-støttede franskmennene, la Giap om taktikken. Ved å utvide krigen til Laos (også en fransk koloni), ønsket han å spre de franske styrkene og gjøre forsyningssituasjonen deres enda vanskeligere. Det var som følge av denne strategien at han klarte å lure de franske styrkene inn i en felle som skulle bli stående som hans fremste bedrift som strateg. For å møte trusselen i Laos bygget franskmennene opp en base ved landsbyen Dien Bien Phu – helt i nordvest mot grensen til Laos. General Henri Navarre, den franske øverstkommanderende i Indokina, undervurderte Viet Minhs evne til å planlegge og forflytte tropper og forsyninger. Det lyktes til og med Giap å få fraktet tungt artilleri innen rekkevidde av basen, båret fram til fots i deler. Under kampene som pågikk fra mars til mai 1954, hadde Viet Minh også luftvernartilleri som forhindret at Dien Bien Phu ble tilstrekkelig forsynt fra luften. Etter to måneder med beleiring og gjentatte stormangrep ble Dien Bien Phu inntatt av Viet Minh.

Giap ble forsvarsminister i det Nord-vietnam som ble egen stat ved freden i Paris i 1954. Dette gjorde ham til øverstkommanderende for de nordvietnamesiske styrkene også under den amerikanske Vietnamkrigen. Vietnamesiske tropper ble fortalt at Tet-offensiven skulle fullføre gjenforeningen av nord og sør – før Ho Chi Minhs død. Men den viktigste bakgrunnen for timingen og planleggingen av Tet-offensiven var å finne i Giap og de andre nordvietnamesiske ledernes ideologiske forståelse av krigen. Det skulle bli Mao Zedong som skulle forme revolusjonskrig-doktrinen - med bakgrunn i å ha ledet de kinesiske kommunistene gjennom over tjue år med borgerkrig. Han skulle også prege Giaps planlegging av Tet-offensiven. Kort fortalt sa maoistisk revolusjonsteori at en revolusjonaer krig ville begynne med undergraving av et undertrykkende regime, organisering av celler med kadrer som gradvis utviklet seg til en geriljakrig med basis på landsbygda. Revolusjonen ville derimot aldri lykkes dersom man ikke gikk over til åpen konvensjonell konflikt for å tvinge motstanderen i kne, støttet av en folkelig oppstand. Men var sørvietnameserne klare for å gjøre oppstand? I likhet med amerikanerne mistolket nok kommunistene befolkningens motvilje mot Saigonregimet for å vaere støtte til Nord-vietnam. Da siste rest av den kuppliknende offensiven ble nedkjempet i september, lå også Vietcong med brukket rygg. Bevegelsen tapte dermed også den interne maktkampen på kommunistisk side, og i den videre kampen var regimet i Nord-vietnam med sine regulaere haerstyrker ledende. Det var også viktig for Giap å påføre USA så store tap at Washington mistet smaken på krig. Han uttrykte etter krigen at han regnet med at USA ikke kunne eskalere krigen ytterligere uten at det gikk ut over supermaktens globale forpliktelser og hjemlige politiske målsettinger. Dette kan selvsagt ha vaert etterpåklokskap, siden dette nettopp var argumentet bak beslutningen om ikke å øke USAS styrke i Vietnam ut over nivået som ble nådd i juni 1968 (520 000 mann). Den amerikanske forhandlingsviljen han også håpet ville melde seg, skulle dessuten så splittelse mellom USA og Sør-vietnam.

Giap holdt posten som forsvarsminister til 1991, og i etterkant av krigen har han gitt flere intervjuer til vestlige journalister om sin rolle under Vietnamkrigen. Giap er blitt beskrevet som lidenskapelig, men uten saerlig respekt for det individuelle menneskeliv. Da krigen mot franskmennene tok til, uttalte han at «hvert minutt dør det hundre tusener av mennesker på denne jorda. Liv eller død for noen hundre, tusen eller titusen, selv for våre landsmenn, betyr lite.»

Til den italienske journalisten Oriana Fallaci skal han i 1969 ha meddelt at Nord-vietnam og Vietcong hadde mistet en halv million mann i kamper mot amerikanske og sørvietnamesiske styrker, men at dette betydde lite i det lange løp. Kampen ville holde fram om den så skulle vare i ti, femten, tjue eller femti år til.