Rand Miller
Rand Miller var nyutdannet ranger og tjenestegjorde ved 1. bataljon, 75. US Ranger Regiment. Deler av kompaniet hans (Alfa) skulle hoppe ut i fallskjerm og sikre flystripen på Port Salinas og gjøre den klar til å motta transportflyene med resten av bataljonen.
For Rand var dette drømmen som gikk i oppfyllelse. Han var bare 19 år, og oppdraget ga mulighet til å oppleve action, teste ferdighetene og til å gjøre en innsats for landet. De pakket utstyret, rigget kjøretøyene og fikk beskjed av førstesersjanten om å skrive brev til sine naermeste i tilfelle det verste skulle skje. Romkameraten hans, Russel Robinson, var overbevist om at han selv ikke ville komme tilbake, og for første gang tok Rand også inn over seg at han kunne dø. Hva ville familien si? Var livet til disse studentene mer verdt enn hans? Hvordan ville han bli husket?
Etter at brevene var ferdige, teipet de dem fast til innsiden av skapene og dro ut for å fortsette opplastingen av flyene. Så fikk Rand melding om at han var tatt av forpartiet, til fordel for en løytnant. Han klaget til troppssersjanten; han hadde trent sammen med laget sitt og vaert med på pakkingen av flyet, men han måtte gi seg. Han var fersk og måtte vike.
Rand så ikke kompaniet før det kom hjem til basen i Savanna, Georgia etter en uke i felt. De fikk en varm mottakelse, flagg hang fra alle balkonger, og plakater ønsket dem velkommen. Rand fikk også vite hvordan det hadde gått med troppen hans. Jeepen han skulle ha sittet i, hadde blitt tatt i bakhold av minst 20 cubanere.
Kjøretøyet ble truffet av en RPG, og Russel Robinson ble drept momentant. De andre tre ble kastet av. Teamlederen, sersjant Rademacher, var såret, men klatret opp på veien for å hente maskingevaer og ammunisjon fra jeepen. Han ba samtidig menig Romick å ta seg tilbake til flystripen etter hjelp. Selv ville han forsøke å holde stand mot cubanerne sammen med sersjant Cline. Romick kom seg omsider tilbake til Port Salinas, dekket av blod og med fem skuddsår. Innen forsterkningene kom fram, var de to andre ved jeepen døde, omgitt av flere cubanske lik.
Rand var overbevist om at han også ville blitt drept om han hadde vaert med i jeepen. Like mye som han var takknemlig for livet, var han oppsatt på at hans kamerater ikke skulle glemmes.