Sara Maria Aldrete
Voodoo-gudmoren
Sara Aldrete var en motsetningsfylt kvinne. Med en kropp som en amasone og over 1,80 på strømpelesten var den blonde sexbomben blant stjerneelevene på college. Men etter skoletid ble hun en annen. Da tok hun bilen og reiste over til Mexico for å bli en La Madrine, yppersteprestinne i den okkulte sekten Narcosatanica, som også var et narkotikakartell.
Sammen med sin tidligere elsker Adolfo de Jesus
Constanzo holdt hun ritualer der hun torturerte mennesker og ofret legemsdeler for å beskytte medhjelpere som skipet organisasjonens marihuana rundt om i verden. Da Sara ble dømt i 1990, påsto hun at hun egentlig var holdt som fange og tvunget til å delta i det kriminelle nettverket. Det var egentlig Constanzo som ledet ritualene, sa hun. Tidligere venner kunne derimot fortelle at Sara var kjent med den okkulte sekten lenge før nettet begynte å stramme seg rundt henne.
Over grensen
Sara vokste opp i Matamoros, en grenseby mellom Mexico og USA. Hun bodde hjemme hos foreldrene sine, men reiste hver dag til Brownsville for å studere ved Texas Southmost College. Hun var ingen gjennomsnittselev, snarere tvert imot. Hun var svært intelligent og sto på æreslisten over de elevene som hadde oppnådd de beste resultatene. Sara hadde også vunnet skolens gymnastikkpris, var aerobicinstruktør og jobbet i tillegg for skolens administrasjon for å finansiere studiene. Medstudentene og lærerne, deriblant en professor i antropologi som underviste i religiøse ritualer, hadde bare godt å si om henne; hun var både snill og oppofrende. Det manglet bare at hun avlet søte valper på toppen av det hele … Så uskyldig var imaget hennes den gangen.
Tidligere visesheriff George Gavito kunne fortelle at det ikke var uvanlig for studenter i området å leve to forskjellige liv, avhengig av hvilken side av grensen de befant seg på:
« Sara krysset grensen til Mexico og ble en helt annen » , sa han. Hun var amerikaner med oppholdstillatelse i grenselandet og forlot alltid campus i en ny bil som var utstyrt med det avisene den gang kalte « mobil telefon » , noe man knapt kjente til i 1989. Siden Sara var en student med studiestipend, ble dette naturligvis lagt merke til. Sara mottok penger – og sannsynligvis også andre ting – fra noen et eller annet sted.
Mexico grenser til « Frihetens land » i nord, men har langt fra bare velstand å vise til. Hovedstaden er dominert av den mektige Mexico bys katedral ( Catedral Metropolitana de la Asunción de María), som er den eldste og største i Latin- Amerika. Alteret er en flammende sol av gull, og i midten troner de religiøse ikonene Jomfru Maria og Jesusbarnet, omgitt av helgener. I den travle bykjernen finner man eksklusive butikker som selger kostbare religiøse suvenirer – alt fra statuer av Jomfru Maria til kirkeklokker – slik at kjøperne kan gjenskape opplevelsen av det hellige huset hjemme hos seg selv.
Beveger man seg derimot litt bort fra bykjernens travle gater, er historien en helt annen. Rikdommen smuldrer bort i nedkjørte veier. Men også disse områdene er fylt med vakre, vindskjeve helligdommer. Turistkontorene råder reisende til å holde seg til hovedgatene for å unngå å bli stoppet av korrupt politi eller bli kidnappet for en liten sum løsepenger av pirattaxiselskapene. Der hvor fattigdommen lusker rundt hushjørnene, søker folk trøst i Gud eller narkotika for å glemme sin desperate situasjon – i Mexico går disse hånd i hånd.
Av trollmannsslekt
Hva fikk Sara til å kaste seg ut i det risikofylte livet hun levde i narkotikakartellet? Noe av årsaken kan være at hun forsøkte å flykte fra de vonde minnene om et hastig tenåringsbryllup som må ha skapt et virvar av følelser hos den unge kvinnen. En søken etter spenning førte henne senere ut på en farefylt, støvete vei og inn i Adolfo Constanzos sterke armer. Adolfo oppdaget Sara via en av rivalene sine, som hadde et forhold til den flotte, høyreiste kvinnen. Han fikk vite at hun hadde kontakter inn i det beryktede Hernandez- kartellet, og fikk i stand et møte med henne. Hvis Sara kunne overtales til å jobbe for ham, ville han overbevise henne om at hun hadde evnen til å få makt over hans menn.
Adolfos intense karisma gjorde inntrykk på Sara. Selvsikkerheten hans kom fra en sterk slekt som hadde praktisert santeria – en form for okkultisme eller heksekunst – i årevis. Det ble sagt å være « ordentlige saker » i motsetning til de illusjonene man gjerne forbinder med scenemagi. Okkultisme kan i teorien være svart eller hvit, god eller ond, eller noe i gråsonene midt imellom. Det kommer an på hvordan den blir brukt, og selvfølgelig kan det diskuteres hvorvidt den virker eller ikke.
Det den definitivt kan gjøre, er å gi den som praktiserer den – eller ideen om magien de påstår å være i stand til å utføre – et skjær av mystikk, og framstå som uimotståelig for dem som er på leting etter noe som mangler i livet. Om okkultistene har overnaturlige evner eller ikke, er uvesentlig. Det handler i større grad om å kunne endre folks oppførsel hvis folk tror at oppførselen deres kan endres. Ta denne « kraften » og legg til det faktum at Adolfo også var en vakker mann, så forstår man at Sara falt for ham. Han skal angivelig ha lært henne å kontrollere døden selv.
Den blonde heksa
Det var også et glamorøst aspekt ved denne heksekraften som må ha virket svært tiltrekkende på Sara, og det var at kulten hadde med mektige folk å gjøre. Flere former for okkultisme er populære i Sør- Amerika, og de troende kommer fra alle lag av befolkningen – akkurat som religionene. Mennesker med status, fra politifolk og politikere til berømtheter, strømmet til « El Padrino » – gudfaren Adolfo og hans trollkvinne Sara for å søke hjelp.
De besøkende skrev navnene sine i boka som inneholdt uforståelige symboler for ritualene. Når formalitetene var
DET ER LETT Å SE HVORDAN SARA KUNNE FALLE FOR ADOLFO, OG DET SIAS AT HAN LÆRTE HENNE Å KONTROLLERE SELVE DØDEN
unnagjort, ville de søkende ytre sine innerste ønsker. Adolfo spesialiserte seg på ofring av mennesker og kroppsdeler. Han hadde utviklet santeria ved å blande sammen elementer fra den heksekunsten han hadde lært av sine forfedre med offerpraksisen palo mayombe fra Kongo. Det er vanlig i folke magien rundt om i verden å plassere ting, deriblant dyrebare metaller og animalske deler som representerer formålet med trolldommen, i en beholder før de utfører et ritual for å gi det kraft. Lykkebringende harelabber er rester av denne praksisen.
Adolfo erstattet imidlertid deler av dyr med organer og legemsdeler fra mennesker. Hvis han ville gi en klient styrke, ville han tilsette en menneskemuskel i gryten. For dem som søkte fornyet vitalitet, ville han kreve et lite barn, eller sågar en nyfødt baby som offer. Lik som manglet hjerte, hjerne eller ryggvirvler, ble funnet nedgravd i bakken ved hytta der kartellet holdt til.
Narkotikahandel var selve inntektsgrunnlaget i Mexicos underverden. For å kunne opprettholde virksomheten og holde den skjult for politiet var kartellet avhengig av intelligens, eller rettere sagt – en smart hjerne. En gruppe lydige tjenere ble sendt ut til et populært strøk blant ferierende studenter, der man fant billige drinker og et yrende natteliv. Der sirklet de inn en ung mann ved navn Mark Kilroy, en pliktoppfyllende, amerikansk medisinstudent. Han ble kidnappet i en sidegate, tatt med til offerstedet off og myrdet.
All publisiteten som dette siste mordet fikk, ledet politiet til hytta hvor ritualene foregikk. Grunnen til at det hadde vært så vanskelig å arrestere den store banden tidligere, var ifølge visesheriff vi Gavito at meksikansk politi var vel så overtroiske som folk fo flest. For politiet må det ha vært som å reise til Oz for å se den fryktede og myteomspunne kultlederen, for deretter å vende tilbake med trollmannens hode som trofé – mot sin vilje.
Gavito, som hadde mange års erfaring i politistyrken, var selv med på ekspedisjonen. Han visste at folk ville forsøke å skjerme kulten av frykt for represalier. Det var på tide å stoppe den onde spiralen, så han tok telefonen og ringte det magiske nummeret til media.
DA POLITIET RANSAKET DET LILLE SOVEROMMET TIL SARA HJEMME HOS FORELDRENE, FANT DE BLODIGE VEGGER, BRENNMERKER PÅ GULVENE OG ET ALTER MED STEARINLYS
Den ettermiddagen skulle Narcosatanicas hemmelige verden avsløres for allmennheten. Politiet fulgte den støvete veien fram til den lille hytta med det grønne taket slik Sara hadde gjort. I motsetning til Sara, og med logikkens kraft, satte de fyr på en av offergrytene som sto igjen utenfor. Et drag av flammer slukte bygningen. Verken demoner eller hjelpere kom til syne, og parets løgner ble fanget på film og vist på TV utover det ganske land. Nå spilte det ikke lenger noen rolle hvorvidt magi var mulig eller ikke – Adolfo var ikke sterk nok til å bekjempe meksikansk lov og flyktet med Sara. De to ble noe senere pågrepet – sammen med andre sentrale kultmedlemmer. Adolfo valgte døden framfor fengsel og ble skutt av en av sine egne. Sara ble brakt inn til avhør.
Hjem, kjære hjem
« Jeg vil se faren min » , sa Sara da hun ble anholdt. Hun påsto at Adolfo Constanzo hadde tvunget henne til å gjemme seg med ham, og at hun bare kjente til mordene gjennom TV- reportasjer. Men hun ville likevel gjerne be om unnskyldning overfor Mark Kilroys familie. Et av kultmedlemmene, Alvaro de Leon Valdez, forsøkte å beskytte henne ved å bekrefte at hun snakket sant.
Da politiet ransaket det lille soverommet til Sara hjemme hos foreldrene, fant de blodige vegger, brennmerker på gulvene og et alter med stearinlys. Det hele så først ut til å være av uskyldig, religiøs karakter, men så begynte andre historier å komme til overflaten. Medelever kunne fortelle om smykker hun hadde advart dem mot å røre fordi de ville skade dem. De husket også at hun gjentatte ganger hadde vist dem filmen « The Believers » om en kult som praktiserte magi for å vinne rikdom. Etter visningen skal hun ha reist seg og snakket med underlig, fremmed stemme om okkultisme. Hvis hun hadde sett bak masken på Constanzo før hun ble arrestert, hadde hun raskt lukket øynene igjen etterpå. De mørke forestillingene kunne finnes igjen hjemme hos henne selv.
Sara ble ikke tiltalt for mordet på Constanzo, men ble dømt til seks års fengsel for å ha medvirket til kriminell virksomhet. Hun ble senere dømt til 62 års fengsel for medvirkning til de andre rituelle drapene. Elleve år senere utga hun boken Me Dicen La Narco Satanica, der hun beskrev sin side av saken. Hun har alltid hevdet sin uskyld, men soner sin dom i fengsel hvor hun fortsatt praktiserer santeria.
Et sentralt aspekt av troen er at den troende deltar av de « rette årsaker » , enten det er for selvutvikling, for å oppnå sosiale goder eller fordi det er en kraft der ute som overbeviser dem om å gjøre det. Det som er blitt utelatt i mange reportasjer, er at den nedbrente Narcosatanica- hytta senere ble gjenstand for en rituell rensing slik at de onde åndene som bodde der måtte vike for de kristnes gud. Andre åsteder blir beskyttet av politisperringer. Vi har alle tro på en eller annen form for usynlige krefter. Det er bare at noen krefter – deriblant loven – fungerer bedre enn andre.