Sa­ra Ma­ria Aldre­te

Voo­doo-gud­mo­ren

Kvinner som dreper - - Innhold - TEKST: DR K CHARLIE OUGHTON

Sa­ra Aldre­te var en mot­set­nings­fylt kvin­ne. Med en kropp som en ama­so­ne og over 1,80 på strømpe­les­ten var den blon­de sex­bom­ben blant stjerne­ele­ve­ne på col­le­ge. Men etter skole­tid ble hun en an­nen. Da tok hun bi­len og reiste over til Mex­i­co for å bli en La Mad­ri­ne, yp­perste­prest­in­ne i den ok­kul­te sek­ten Nar­co­sa­ta­ni­ca, som også var et nar­ko­tika­kar­tell.

Sam­men med sin tid­li­ge­re els­ker Adolfo de Jesus

Constan­zo holdt hun ri­tua­ler der hun tor­tu­rer­te men­nes­ker og ofret le­gems­de­ler for å be­skyt­te med­hjel­pe­re som ski­pet or­ga­ni­sa­sjo­nens mari­hua­na rundt om i ver­den. Da Sa­ra ble dømt i 1990, på­sto hun at hun egent­lig var holdt som fan­ge og tvun­get til å del­ta i det kri­mi­nel­le nett­ver­ket. Det var egent­lig Constan­zo som le­det ri­tua­le­ne, sa hun. Tid­li­ge­re ven­ner kun­ne der­imot for­tel­le at Sa­ra var kjent med den ok­kul­te sek­ten len­ge før net­tet be­gyn­te å stram­me seg rundt hen­ne.

Over gren­sen

Sa­ra voks­te opp i Mata­moros, en grense­by mel­lom Mex­i­co og USA. Hun bod­de hjem­me hos for­eld­re­ne sine, men reiste hver dag til Brown­svil­le for å stu­de­re ved Texas South­most Col­le­ge. Hun var in­gen gjen­nom­snitts­elev, sna­re­re tvert imot. Hun var svært in­tel­li­gent og sto på æres­lis­ten over de ele­ve­ne som had­de opp­nådd de bes­te re­sul­ta­te­ne. Sa­ra had­de også vun­net sko­lens gym­nas­tikk­pris, var aero­bi­c­in­struk­tør og job­bet i til­legg for sko­lens ad­mi­ni­stra­sjon for å fi­nan­siere stu­die­ne. Med­stu­den­te­ne og læ­rer­ne, der­iblant en pro­fes­sor i an­tro­po­lo­gi som un­der­vis­te i re­li­giø­se ri­tua­ler, had­de bare godt å si om hen­ne; hun var både snill og opp­of­ren­de. Det mang­let bare at hun av­let søte val­per på top­pen av det hele … Så uskyl­dig var ima­get hen­nes den gan­gen.

Tid­li­ge­re vise­sheriff Ge­or­ge Ga­vito kun­ne for­tel­le at det ikke var uvan­lig for stu­den­ter i om­rå­det å leve to for­skjel­li­ge liv, av­hen­gig av hvil­ken side av gren­sen de be­fant seg på:

« Sa­ra krys­set gren­sen til Mex­i­co og ble en helt an­nen » , sa han. Hun var ame­ri­ka­ner med opp­holds­til­la­tel­se i grense­lan­det og for­lot all­tid cam­pus i en ny bil som var ut­styrt med det avi­se­ne den gang kal­te « mo­bil te­le­fon » , noe man knapt kjen­te til i 1989. Si­den Sa­ra var en stu­dent med stu­die­sti­pend, ble det­te na­tur­lig­vis lagt mer­ke til. Sa­ra mot­tok pen­ger – og sann­syn­lig­vis også and­re ting – fra noen et el­ler an­net sted.

Mex­i­co gren­ser til « Fri­he­tens land » i nord, men har langt fra bare vel­stand å vise til. Ho­ved­sta­den er do­mi­nert av den mek­ti­ge Mex­i­co bys ka­te­dral ( Cate­dral Me­tro­po­li­tana de la Asun­ción de María), som er den elds­te og størs­te i La­tin- Ame­ri­ka. Al­te­ret er en flam­men­de sol av gull, og i midt­en tro­ner de re­li­giø­se iko­ne­ne Jom­fru Ma­ria og Je­sus­bar­net, om­gitt av hel­ge­ner. I den trav­le by­kjer­nen fin­ner man eks­klu­si­ve bu­tik­ker som sel­ger kost­ba­re re­li­giø­se su­ve­ni­rer – alt fra sta­tu­er av Jom­fru Ma­ria til kirke­klok­ker – slik at kjø­per­ne kan gjen­ska­pe opp­le­vel­sen av det hel­li­ge hu­set hjem­me hos seg selv.

Be­ve­ger man seg der­imot litt bort fra by­kjer­nens trav­le ga­ter, er his­to­ri­en en helt an­nen. Rik­dom­men smuld­rer bort i ned­kjør­te vei­er. Men også dis­se om­rå­de­ne er fylt med vak­re, vind­skje­ve hel­lig­dom­mer. Tu­rist­kon­to­re­ne rå­der rei­sen­de til å hol­de seg til ho­ved­ga­te­ne for å unn­gå å bli stop­pet av kor­rupt po­li­ti el­ler bli kid­nap­pet for en li­ten sum løse­pen­ger av pi­rat­taxi­sel­ska­pe­ne. Der hvor fat­tig­dom­men lusker rundt hus­hjør­ne­ne, sø­ker folk trøst i Gud el­ler nar­ko­ti­ka for å glem­me sin de­spe­ra­te si­tua­sjon – i Mex­i­co går dis­se hånd i hånd.

Av troll­manns­slekt

Hva fikk Sa­ra til å kas­te seg ut i det ri­siko­fyl­te li­vet hun lev­de i nar­ko­tika­kar­tel­let? Noe av år­sa­ken kan være at hun for­søk­te å flyk­te fra de von­de min­ne­ne om et has­tig ten­årings­bryl­lup som må ha skapt et vir­var av fø­lel­ser hos den unge kvin­nen. En søken etter spen­ning før­te hen­ne se­ne­re ut på en fare­fylt, stø­ve­te vei og inn i Adolfo Constanzos sterke armer. Adolfo opp­da­get Sa­ra via en av ri­va­le­ne sine, som had­de et for­hold til den flot­te, høy­reis­te kvin­nen. Han fikk vite at hun had­de kon­tak­ter inn i det be­ryk­te­de Her­nan­dez- kar­tel­let, og fikk i stand et møte med hen­ne. Hvis Sa­ra kun­ne over­ta­les til å job­be for ham, vil­le han overbevise hen­ne om at hun had­de evnen til å få makt over hans menn.

Adol­fos intense ka­ris­ma gjor­de inn­trykk på Sa­ra. Selv­sik­ker­he­ten hans kom fra en sterk slekt som had­de prak­ti­sert san­te­ria – en form for ok­kul­tis­me el­ler hekse­kunst – i åre­vis. Det ble sagt å være « or­dent­li­ge sa­ker » i mot­set­ning til de il­lu­sjo­ne­ne man gjer­ne for­bin­der med scene­magi. Ok­kul­tis­me kan i teori­en være svart el­ler hvit, god el­ler ond, el­ler noe i grå­so­ne­ne midt imel­lom. Det kom­mer an på hvor­dan den blir brukt, og selv­føl­ge­lig kan det dis­ku­te­res hvor­vidt den vir­ker el­ler ikke.

Det den de­fi­ni­tivt kan gjø­re, er å gi den som prak­ti­se­rer den – el­ler ide­en om ma­gi­en de på­står å være i stand til å ut­fø­re – et skjær av mys­tikk, og fram­stå som uimot­ståe­lig for dem som er på le­ting etter noe som mang­ler i li­vet. Om ok­kul­tis­te­ne har over­na­tur­li­ge ev­ner el­ler ikke, er uve­sent­lig. Det hand­ler i stør­re grad om å kun­ne end­re folks opp­før­sel hvis folk tror at opp­før­se­len de­res kan end­res. Ta den­ne « kraf­ten » og legg til det fak­tum at Adolfo også var en vakker mann, så for­står man at Sa­ra falt for ham. Han skal an­gi­ve­lig ha lært hen­ne å kontrollere dø­den selv.

Den blon­de hek­sa

Det var også et gla­mo­røst as­pekt ved den­ne hekse­kraf­ten som må ha vir­ket svært til­trek­ken­de på Sa­ra, og det var at kul­ten had­de med mek­ti­ge folk å gjø­re. Fle­re for­mer for ok­kul­tis­me er po­pu­læ­re i Sør- Ame­ri­ka, og de tro­en­de kom­mer fra alle lag av be­folk­nin­gen – ak­ku­rat som re­li­gio­ne­ne. Men­nes­ker med sta­tus, fra po­liti­folk og po­li­ti­ke­re til be­rømt­he­ter, strøm­met til « El Pad­ri­no » – gud­fa­ren Adolfo og hans troll­kvin­ne Sa­ra for å søke hjelp.

De be­sø­ken­de skrev nav­ne­ne sine i boka som inne­holdt ufor­ståe­li­ge sym­bo­ler for ri­tua­le­ne. Når for­ma­li­te­te­ne var

DET ER LETT Å SE HVOR­DAN SA­RA KUN­NE FALLE FOR ADOLFO, OG DET SIAS AT HAN LÆRTE HEN­NE Å KONTROLLERE SEL­VE DØ­DEN

unna­gjort, vil­le de sø­ken­de ytre sine in­ners­te øns­ker. Adolfo spe­sia­li­ser­te seg på of­ring av men­nes­ker og kropps­de­ler. Han had­de ut­vik­let san­te­ria ved å blan­de sam­men ele­men­ter fra den hekse­kuns­ten han had­de lært av sine for­fed­re med of­fer­prak­si­sen palo mayombe fra Kon­go. Det er van­lig i fol­ke ma­gi­en rundt om i ver­den å plas­se­re ting, der­iblant dy­re­ba­re me­tal­ler og ani­mals­ke de­ler som re­pre­sen­te­rer for­må­let med troll­dom­men, i en be­hol­der før de ut­fø­rer et ri­tu­al for å gi det kraft. Lykke­brin­gen­de hare­lab­ber er res­ter av den­ne prak­si­sen.

Adolfo er­stat­tet imid­ler­tid de­ler av dyr med or­ga­ner og le­gems­de­ler fra men­nes­ker. Hvis han vil­le gi en kli­ent styr­ke, vil­le han til­set­te en men­neske­mus­kel i gryten. For dem som søk­te for­ny­et vi­ta­li­tet, vil­le han kre­ve et lite barn, el­ler så­gar en ny­født baby som of­fer. Lik som mang­let hjer­te, hjer­ne el­ler rygg­virv­ler, ble fun­net ned­gravd i bak­ken ved hyt­ta der kar­tel­let holdt til.

Nar­ko­tika­han­del var sel­ve inn­tekts­grunn­la­get i Mex­i­cos un­der­ver­den. For å kun­ne opp­rett­hol­de virk­som­he­ten og hol­de den skjult for po­li­ti­et var kar­tel­let av­hen­gig av in­tel­li­gens, el­ler ret­te­re sagt – en smart hjer­ne. En grup­pe ly­di­ge tje­ne­re ble sendt ut til et po­pu­lært strøk blant fe­rie­ren­de stu­den­ter, der man fant bil­li­ge drin­ker og et yren­de natte­liv. Der sirk­let de inn en ung mann ved navn Mark Kil­roy, en plikt­opp­fyl­len­de, ame­ri­kansk medi­sin­stu­dent. Han ble kid­nap­pet i en side­gate, tatt med til of­fer­ste­det off og myr­det.

All pub­li­si­te­ten som det­te sis­te mor­det fikk, le­det po­li­ti­et til hyt­ta hvor ri­tua­le­ne fore­gikk. Grun­nen til at det had­de vært så vans­ke­lig å ar­res­te­re den sto­re ban­den tid­li­ge­re, var iføl­ge vise­sheriff vi Ga­vito at mek­si­kansk po­li­ti var vel så over­tro­is­ke som folk fo flest. For po­li­ti­et må det ha vært som å rei­se til Oz for å se den fryk­te­de og myte­om­spun­ne kult­le­de­ren, for de­ret­ter å ven­de til­ba­ke med troll­man­nens hode som tro­fé – mot sin vil­je.

Ga­vito, som had­de man­ge års er­fa­ring i po­liti­styr­ken, var selv med på eks­pe­di­sjo­nen. Han viss­te at folk vil­le for­sø­ke å skjer­me kul­ten av frykt for re­pre­sa­li­er. Det var på tide å stop­pe den onde spi­ra­len, så han tok te­le­fo­nen og ring­te det ma­gis­ke num­me­ret til media.

DA PO­LI­TI­ET RAN­SA­KET DET LIL­LE SOVE­ROM­MET TIL SA­RA HJEM­ME HOS FOR­ELD­RE­NE, FANT DE BLO­DI­GE VEGGER, BRENNMERKER PÅ GULVENE OG ET ALTER MED STEARINLYS

Den etter­mid­da­gen skul­le Nar­co­sa­ta­ni­cas hemmelige ver­den av­slø­res for all­menn­he­ten. Po­li­ti­et fulg­te den stø­ve­te vei­en fram til den lil­le hyt­ta med det grøn­ne ta­ket slik Sa­ra had­de gjort. I mot­set­ning til Sa­ra, og med lo­gik­kens kraft, sat­te de fyr på en av of­fer­gry­te­ne som sto igjen uten­for. Et drag av flam­mer sluk­te byg­nin­gen. Ver­ken de­mo­ner el­ler hjel­pe­re kom til syne, og pa­rets løg­ner ble fan­get på film og vist på TV ut­over det gans­ke land. Nå spil­te det ikke len­ger noen rol­le hvor­vidt magi var mu­lig el­ler ikke – Adolfo var ikke sterk nok til å be­kjem­pe mek­si­kansk lov og flyk­tet med Sa­ra. De to ble noe se­ne­re pågrepet – sam­men med and­re sen­tra­le kult­med­lem­mer. Adolfo valg­te dø­den framfor feng­sel og ble skutt av en av sine egne. Sa­ra ble brakt inn til av­hør.

Hjem, kjæ­re hjem

« Jeg vil se fa­ren min » , sa Sa­ra da hun ble an­holdt. Hun på­sto at Adolfo Constan­zo had­de tvun­get hen­ne til å gjem­me seg med ham, og at hun bare kjen­te til mor­de­ne gjen­nom TV- re­por­ta­sjer. Men hun vil­le li­ke­vel gjer­ne be om unn­skyld­ning over­for Mark Kil­roys fa­mi­lie. Et av kult­med­lem­me­ne, Al­va­ro de Le­on Val­dez, for­søk­te å be­skyt­te hen­ne ved å be­kref­te at hun snak­ket sant.

Da po­li­ti­et ran­sa­ket det lil­le sove­rom­met til Sa­ra hjem­me hos for­eld­re­ne, fant de blo­di­ge vegger, brennmerker på gulvene og et alter med stearinlys. Det hele så først ut til å være av uskyl­dig, re­li­giøs ka­rak­ter, men så be­gyn­te and­re his­to­ri­er å kom­me til over­fla­ten. Med­ele­ver kun­ne for­tel­le om smyk­ker hun had­de ad­vart dem mot å røre for­di de vil­le ska­de dem. De hus­ket også at hun gjen­tat­te gan­ger had­de vist dem fil­men « The Be­lie­vers » om en kult som prak­ti­ser­te magi for å vin­ne rik­dom. Etter vis­nin­gen skal hun ha reist seg og snak­ket med un­der­lig, frem­med stem­me om ok­kul­tis­me. Hvis hun had­de sett bak mas­ken på Constan­zo før hun ble ar­res­tert, had­de hun raskt luk­ket øyne­ne igjen etter­på. De mør­ke fore­stil­lin­ge­ne kun­ne fin­nes igjen hjem­me hos hen­ne selv.

Sa­ra ble ikke til­talt for mor­det på Constan­zo, men ble dømt til seks års feng­sel for å ha med­vir­ket til kri­mi­nell virk­som­het. Hun ble se­ne­re dømt til 62 års feng­sel for med­virk­ning til de and­re rituelle dra­pe­ne. Elleve år se­ne­re utga hun bo­ken Me Di­cen La Nar­co Sata­ni­ca, der hun be­skrev sin side av sa­ken. Hun har all­tid hev­det sin uskyld, men so­ner sin dom i feng­sel hvor hun fort­satt prak­ti­se­rer san­te­ria.

Et sen­tralt as­pekt av tro­en er at den tro­en­de del­tar av de « ret­te år­sa­ker » , en­ten det er for selv­ut­vik­ling, for å opp­nå so­sia­le go­der el­ler for­di det er en kraft der ute som over­be­vi­ser dem om å gjø­re det. Det som er blitt ute­latt i man­ge re­por­ta­sjer, er at den ned­bren­te Nar­co­sa­ta­ni­ca- hyt­ta se­ne­re ble gjen­stand for en ri­tu­ell ren­sing slik at de onde ån­de­ne som bod­de der måt­te vike for de krist­nes gud. And­re åste­der blir be­skyt­tet av po­liti­sper­rin­ger. Vi har alle tro på en el­ler an­nen form for usyn­li­ge kref­ter. Det er bare at noen kref­ter – der­iblant lo­ven – fun­ge­rer bed­re enn and­re.

OVER Aldre­te fra feng­se­let ut­talt seg om sine er­fa­rin­ger med Nar­co­sa­ta­ni­ca, og hun be­dy­rer sin uskyld i draps­an­kla­ge­ne.

Li­ke­ne som ble gravd opp etter fun­net at Constanzos ranch bare alle preg av for­skjel­li­ge lem­les­tel­ser.

OVER Mer enn et du­sin lik ble fun­net i fle­re gra­ver ved kult­ste­det, blant an­net det av den sav­ne­de col­le­ge- stu­den­ten Mark Kil­roy. OVER T. H. Aldre­te ble dømt til seks år feng­sel i 1990, for med­virk­ning til kri­mi­na­li­tet, men i 1994 ble hun dømt for...

OVER Adolfo Constan­zo, « gud­fa­ren av Mata­mo­ras » , inn­viet Sa­ra i hekse­kunst og svart magi, og gjor­de hen­ne til slutt til kul­tens yp­perste­prest­in­ne.

OVER Sa­ra Ma­ria Aldre­te ble av Adolfo Constan­zo kalt « La Mad­ri­na » , som be­tyr Gud­mo­ren på spansk, da hun ble med­lem av kul­ten.

VEN­ST­RE Na­bo­er tør ikke å gå inn i det tid­li­ge­re hjem­met til Adolfo de Jesus Constan­zo, etter­som de tror det er for­hek­set.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.