KARLA HOMOLKA
Barbies drømmemord
Ken og Barbie- morderne, eller Karla Homolka og Paul Bernardo, fikk tilnavnet fordi de begge var vakre å se på. De hadde en aura av blondt hår rundt hodet og øyne like blå som havet. I kjølvannet etter dem lå tre jenter som var seksuelt misbrukt og drept, den ene av dem var Karlas lillesøster. De hadde også overfalt eller voldtatt 19 andre ofre. Saken er stadig kontroversiell, for mens ofrene ble behandlet som leketøy, så er det fremdeles uenighet om hvem som gjorde hva, hvorfor og mot hvem.
Barbie girl
Dukker kan ha mange ulike formål. Et lykkelig barn kan overføre sine drømmer om framtiden på dukken sin, kle henne opp i flotte klær og gifte henne med en « prins » ved å sette en plastring på fingeren, mens hun ser for seg deres romantiske framtid sammen. Dukker kan også gis til barn i rom med enveisvindu, i håp om at barnet spiller rollespill med dukken og viser ekspertene bak speilet hvordan de har blitt misbrukt. Men det er ikke bare barn som blir misbrukt, slik Karla dessverre opplevde. Hun var 17 år da hun møtte Paul. Hun elsket dyr og var på en konferanse med veterinærsenteret der hun jobbet deltid. Han kom inn døren, og hun ble betatt. Etter bare noen timer var de i lidenskapelig elskov på hotellrommet hennes. Hun falt pladask, og selv foreldrene hennes syntes han var fantastisk.
Et « lykkelig i alle sine dager » var derimot ikke det Paul hadde i tankene. Han hadde blitt psykisk mishandlet av moren og hadde vært kikker siden tenårene. Han sniktittet på nakne naboer og masturberte utenfor vinduene deres. Da han møtte Karla, var han 23 og hadde gått over til å forfølge kvinner fra bussholdeplasser og gjennom parker, og han tvang dem inn i buskene der han overfalt dem seksuelt. Overfallsmannen ble kjent som The Scarborough Rapist. Han lekte seg med dem, forlangte at de kalte ham « konge » , og fikk dem til å gjenta om og om igjen at han kunne gjøre hva han ville med dem. Vennene hans gjenkjente en fantomtegning av overfallsmannen og politiet hadde DNA- et hans, men teknologien var på spedbarnsstadiet, og det tok lang til å få prøveresultatene.
Heller ikke Karla slapp unna manipuleringen hans. Allerede før hun avsluttet videregående, hadde hun fortalt til venner at han mishandlet henne psykisk, men den det gjelder ser ofte ikke sannheten, og hun lot ham fortsette. Dagboka hennes viser hvordan hun hadde gjort de verbale angrepene om til underdanig selvforakt, og skrevet setninger som: « Husk at du er dum » , « Husk at du er stygg » og « Husk at du er tjukk » . Alt dette ga henne desto større grunn til å pine seg selv til å « bli en bedre kjæreste for Paul » . Det finnes et bilde av Karla, naken, bundet og kneblet med håndjern under en sexlek. Hun ligger på ryggen med skrittet
rett mot kamera, brystvortene mot taket og armene over hodet, fullstendig ubeskyttet. Samtykket, sadomasochistisk sexlek er én ting, men dagboka antyder at opplevelsen var noe langt annet for henne.
HUN SKAFFET JENTER OG KUNNE TIL OG MED DOKUMENTERE HANDLINGENE MED HJEMMEVIDEOER
Overgrep og drap
Ved juletider i 1990 hadde Paul funnet seg godt til rette hjemme hos familien hennes mens de ventet på å flytte inn i eget hus. De skulle gifte seg, men en ting Karla ikke kunne gi ham, var jomfrudommen. Paul ville ha en jomfru som var ren og « urørt » . En kveld før julaften ble Karlas lillesøster Tammy « tilbudt » til Paul. Tammy var dopet med legemidler Karla hadde stjålet på jobben. Hun ble voldtatt og døde på akutten like etter. Dødsfallet ble sett på som en tragisk ulykke. Et bilde av paret ble begravd i kisten sammen med henne.
Paul hadde nå blitt en samler, og Karla, som var desperat etter å gjøre sin Ken fornøyd, ble en fast medsammensvoren til forbrytelsene. Hun skaffet jenter og kunne til og med dokumentere handlingene med hjemmevideoer. Enda to jenter til ble rekvisitter i Barbie- historien deres: Leslie Mahaffy og Kristen French. Leslie ble tatt av Paul etter tilbud om en sigarett, Kristen ble bortført da hun satte seg i bilen deres for å vise dem veien. Da de ble lei av henne, ble hun dumpet i en grøft og raskt glemt. Hun ble funnet av en mann som lette etter skrot. Leslie ble kuttet i biter så hun lettere kunne pakkes inn, og ble sendt til bunns i en innsjø, godt festet til sementsekker. Det var ikke før likene deres ble funnet ( Leslies sementsekk revnet i kanten), at det ble satt i gang mordetterforskning.
Det har lenge vært en bekymring blant eksperter at barn som er voldelige i lek bør overvåkes i sin omgang med andre mennesker. Paul var intet unntak, selv om han var godt voksen. Angrepene på Barbie- bruden hans endret seg fra verbalt misbruk til overgrep, og i januar 1993 kom Karla til akutten med blåmerker og brukne ribbein. Samtidig ble DNA- prøven som Paul hadde avgitt to år tidligere, endelig undersøkt. Den koblet ham direkte til Scarborough- voldtektene. Det var nå tid for en samtale mellom Karla og politiet som jobbet med drapsetterforskningen.
Mens deler av kroppen var mørbanket og « sminken » var blålilla merker etter Pauls knyttnever, innså Karla at slaget var tapt. Hun tilsto. Rettere sagt, hun fortalte familien at Paul hadde manipulert henne. Man blir ikke nødvendigvis drapsmann med egne hender;
man kan også « fjernstyre » andre mentalt. Hun hevdet at Pauls mishandling hadde foregått i årevis, at hun led under å ha blitt misbrukt så lenge, og at hun hadde blitt tvunget til å delta. Hun mente hjemmevideoene skulle bevise hva som hadde skjedd. Problemet var bare at politiet ikke kunne finne videoene.
Omstridt avgjørelse
Politiet hadde likene og hadde knyttet Paul til Scarboroughvoldtektene, men de trengte Karlas vitnemål for å få ham bak lås og slå for drap. Paul hadde hevdet at drapene kun hadde funnet sted der den lille « vakre » var å finne. Hans forsvar var at det var hun, ikke han, som var det ultimate monsteret. Det som så skjedde, sendte sjokkbølger gjennom rettssystemet og kanadiske medier: Karla gikk med på å vitne i bytte mot mildere straff. Hun skulle vitne mot Paul og si seg skyldig i en mindre alvorlig tiltale for uaktsomt drap. Som belønning skulle hun få redusert straffen. Journalistene ble nektet å skrive om avtalen, til sin store misnøye.
Videofilmene ble ikke funnet før Karla hadde begynt soningen og Pauls rettssak var godt i gang. Advokatene hadde opprinnelig holdt dem tilbake for å bruke dem på et senere tidspunkt. Det
viste seg at Karla hadde gitt begrepet « late som » en helt ny mening: Opptakene viste at det « misbrukte » , blonde dukkebarnet tydelig nøt å misbruke sine egne « leker » . Man fikk se at hun voldtok sin egen søster og mishandlet de andre uten synlig tvang fra den angivelige herskeren Paul. Det viste seg at det ikke var et påklistret smil på leppene, men tydelig nytelse. FBIS profilekspert på saken, Gregg Mccrary, sa senere at han mente hun var den mest psykopatiske av de to, til tross for motstridende resultater fra de psykologiske testene.
Til tross for dette var Karlas avtale ugjenkallelig. Det kanadiske rettssystemet tillater ikke at man endrer soningsavtaler når straffen er ferdig utmålt, og Barbie sonet ferdig sin opprinnelige, hemmelige dom. Det finnes bilder som viser at hun virkelig skapte sin egen lekestue i fengselet, og hun skal ha posert i en dukkestue og ute i fengselshagen. På grunn av denne krenkende adferden fikk hun ikke slippe ut på prøve.
Karla ble løslatt etter endt soning. Hun framsto som en forsiktig, vennlig kvinne som gjorde flere intervjuer i media som et ledd i tilbakeføringen til samfunnet. Hun følte at offentligheten ikke hadde hørt nok direkte fra henne til å selv bedømme om hun hadde blitt rehabilitert. Hun innrømmet at hun hadde gjort « grusomme ting » , og sa hun følte anger. Da forbrytelsene skjedde, hadde hun « ikke vært i stand til å be om hjelp » , og hun sa at det ikke var hun som hadde tatt initiativ til hendelsene. Det som er klart, uavhengig av skyld eller uskyld i drapet på søsteren og de andre, så er hun en sammensatt personlighet. Dokumenter som er offentliggjort, viser at hun var en innsatt som noen av medfangene var glad i, mens andre fryktet henne fordi hun var følelseskald. Hun benektet at de romantiske brevene hun skrev til elskerinnen i fengselet, Lynda Véronneau, var kjærlighetsbrev.
Karla har bodd ulike steder i Canada og i Karibia, og hun møtte en ny mann og fikk barn. På bakgrunn av medias enorme pågåenhet er det kanskje ikke siste gangen hun flytter.
MAN FIKK SE AT HUN VOLDTOK SIN EGEN EGE SØSTER OG MISHANDLET DE ANDRE UTEN SYNLIG TV TVANG FRA DEN ANGIVELIGE HERSKEREN EN PA PAUL
Smil!
Det er umulig å vite hva som egentlig skjedde mellom Karla og Paul, og med de to unge kvinnene som ble misbrukt og drept av paret. Selv om man til slutt fant videobevisene, kan ikke de brukes som en objektiv framstilling hva som faktisk skjedde, siden Karla visste at hun ble filmet. Hvis hun faktisk var en mishandlet og kuet person som led av « mishandlet- person- syndromet » , er det mulig at hun « spilte » så overbevisende for å gjøre Paul til lags. Da hun fikk juling, hadde hun endelig nok bevis for at hun burde
frykte for livet sitt. Når man blir utsatt for den typen misbruk, tror man til slutt at virkeligheten er slik overgriperen framstiller den. Man tviler på sine egne sanser. Det kan ha ført til at Karla, i det minste midlertidig, trodde at det var hennes plikt å delta i forbrytelsene fordi Paul sa hun skulle det. Paul ble dømt for drap, og han sitter fremdeles i fengsel. Han har skrevet skjønnlitterære kriminalhistorier, og hvis disse historiene er en indikasjon på hans personlighet, er det betryggende at han sannsynligvis aldri vil bli løslatt.
Misbruk og overgrep må aldri brukes som unnskyldning for uprovosert, forsvarsløs vold mot andre, og Karla har sonet den straffen det kanadiske rettssystemet hadde myndighet til å gi henne. Hun er nå godt voksen, og det finnes ingenting som tyder på at hun har begått lovbrudd etter at hun ble løslatt. Den lovhjemmelen som kunne gitt henne en prøveløslatelse på grunn av en « mindre alvorlig » drapsdom, er nå strøket.
Det beste vi kan gjøre i framtiden, er å sørge for at de juridiske prosessene er rettferdige både for ofrene og gjerningspersonene. Rettferdighet er tross alt ikke noe man leker med.