Le­onar­da Cian­ci­ulli

Såpe­ma­kers­ken fra Correg­gio

Kvinner som dreper - - Innhold - TEKST: DR. CHARLIE OUGHTON

Noen gan­ger når li­vet blir uut­hol­de­lig tøft, kan man fin­ne trøst i å dul­le med and­re. En en­kel kopp te kan være nok, men for noen er enes­te løs­ning å lage dei­li­ge ret­ter som gir vann i mun­nen til dem man er glad i. Det kan løf­te både hu­mø­ret og blod­suk­ker­ni­vå­et. Le­onar­da Cian­ci­ulli del­te vil­lig vekk av sin mo­der­li­ge om­sorg og sine hus­mo­der­li­ge kuns­ter. Hun drep­te tre kvin­ner og la­get små­ka­ker, lys og såpe av li­ke­ne de­res. De­ret­ter fulg­te et liv på flukt, flør­ting med det ok­kul­te og til slutt for­fat­ter­skap med hen­nes egen kan­ni­ba­lis­tis­ke koke­bok kom­bi­nert med me­moa­rer. Hun ble kjent som « Såpe­ko­ke­ren fra Correg­gio » , og his­to­ri­en om hen­ne er en his­to­rie om be­slutt­som­het til tross for mye mot­gang.

Jen­ta som skul­le vokse opp og bli en hen­gi­ven ma­tri­ark, var født i 1893 i små­byen Mon­te­la i Ita­lia. Det var en by som verd­sat­te tra­di­sjo­nel­le ver­di­er, men hen­nes for­hold til sin egen mor var øde­lagt fra star­ten av, for­di den unge jen­tas liv var re­sul­tat av vold­tekt.

En be­drø­ve­lig barn­dom

Le­onar­da voks­te opp blant tru­en­de fjell som glit­ret når him­me­len var tung av snø. Hun var et ulyk­ke­lig barn som prøvde å ta li­vet

sitt to gan­ger, og hun over­lev­de beg­ge gan­ge­ne. Væ­ret ble tol­ket som at Gud hyt­tet ne­ven mot ver­den, og slik over­tro før­te til en fram­vekst av sann­si­gers­ker. Le­onar­das egen mor skal ha vært en av dis­se. Det­te kan ha gjort at den ves­le jen­ta be­gyn­te å tro at li­vets pro­ble­mer kun­ne lø­ses med svarte­kunst.

Etter å ha over­levd barn­dom­men sto Le­onar­da over­for sin førs­te, sto­re hind­ring. Den sår­ba­re frø­ke­nen had­de vokst til å bli en svært be­stemt dame, og hun had­de for­els­ket seg i Raf­fa­ele Pansar­di, en blyg kon­to­rist. Hun av­vis­te den fri­eren moren had­de ord­net til hen­ne for å øke familiens inn­tekt, og Le­onar­da røm­te for å gif­te seg med sin sto­re kjær­lig­het. Moren var rasende over Le­onar­das trass, og si­den hun ikke ble in­vi­tert i bryl­lu­pet, for­ban­net hun i ste­det ek­te­ska­pet og forut­be­stem­te at pa­rets barn vil­le dø. Det var et var­sel som den unge Le­onar­da måt­te ta på alvor.

De var fast be­stemt på å røm­me fra den onde kvin­nens for­ban­nel­se, og de to tur­tel­du­ene røm­te til byen La­ri­a­no sør for Ro­ma. Det er et sted med dyp­blå him­mel, og hun ble gra­vid med til sam­men 17 barn som kun­ne fyl­le hjer­tet hen­nes med gle­de. Det er nes­ten umu­lig å ikke føle sym­pa­ti med Le­onar­da når vi hø­rer hva som så skjed­de. Sped­barns­dø­de­lig­he­ten var frem­de­les re­la­tivt høy tid­lig på 1900- tal­let, men medi­sins­ke fram­skritt var med på å be­gren­se syk­dom­mer. Li­ke­vel døde ikke bare ett el­ler to, men ti av Le­onar­das barn. Tre and­re barn døde før fød­se­len i spon­tan­abor­ter.

Le­onar­da var enormt be­skyt­ten­de over­for de fire gjen­le­ven­de bar­na, og hun var fast be­stemt på å els­ke dem høy­ere enn sel­ve li­vet. Hun be­søk­te alle spåkoner hun kun­ne fin­ne, i håp om å end­re familiens skjeb­ne. En for­tal­te hen­ne at hun vil­le kom­me til å leve sine sis­te da­ger i feng­sel og på men­tal­syke­hus, en an­nen sa at hun fak­tisk vil­le opp­le­ve å se at alle bar­na døde.

Så ble hele hen­nes ver­den ska­ket av et jord­skjelv som la hjem­met hen­nes i rui­ner. And­re had­de gitt opp, men Le­onar­da pluk­ket med seg tin­ge­ne sine og star­tet på nytt.

Den klo­ke kvin­nen

Hvis du kun­ne vand­ret til­ba­ke i tid til en sol­ble­ket etter­mid­dag langs ka­na­len i Correg­gio i Nord- Ita­lia, vil­le du kan­skje ha kjent duf­t­en av ny­bakt brød og kryd­der­ur­ter fra Le­onar­das hage. Hvis du nær­met deg bu­tik­ken hun had­de etab­lert i det ko­se­li­ge, hvi­te hu­set sitt, kun­ne du kan­skje over­hørt sum­min­gen av stem­mer fra inn­byg­ge­re som hand­let ba­ker­va­re­ne hen­nes. Hvis du had­de bøyd deg inn dø­ren, kun­ne du kan­skje ha snap­pet opp noen hem­me­lig­he­ter, for hun fikk be­talt for å spå de be­sø­ken­de, ak­ku­rat som moren had­de gjort før hen­ne. Le­onar­da had­de be­gynt som sann­si­gers­ke for å kun­ne be­skyt­te fa­mi­li­en, og hun had­de lært de gam­le kuns­te­ne for å kla­re å met­te de vok­sen­de bar­na. Hun ord­la seg poe­tisk og vak­kert, spe­si­elt etter at hun opp­da­get at kun­de­ne hel­ler vil­le høre his­to­ri­er om hell og lyk­ke enn tris­te spå­dom­mer. Smi­len­de og for­nøy­de kun­der vand­ret hjem i sol­ned­gan­gen, over­be­vist om at bryg­get i lom­me­ne de­res vil­le hjel­pe dem vi­de­re i li­vet. Le­onar­da had­de en for­bløf­fen­de evne til å sjar­me­re alle hun møt­te. Hun var helt uvi­ten­de om at nye ka­ta­stro­fer ven­tet.

Nye sjokk ram­met fa­mi­li­en i 1939, mens kri­gen kom sta­dig nær­me­re. Giu­sep­pe, Le­onar­das elds­te sønn, var nå blitt en om­tenk­som ung mann, og kan­skje had­de han ar­vet mo­rens en­ga­sje­ment. Han var fast be­stemt på å hjel­pe lan­det sitt. Av alle bar­na Le­onar­da had­de els­ket og mis­tet ( selv om en mor sjel­den inn­røm­mer det), så var han fa­vo­rit­ten. Hun engstet seg syk for ham.

Der­med rak­net det for Le­onar­da. Det var kan­skje en kom­bi­na­sjon av en trist skjeb­ne og lo­kal­be­folk­nin­gens tro på at hun kun­ne kla­re det umu­li­ge, for hun mis­tet gre­pet om vir­ke­lig­he­ten og trod­de at hun kun­ne red­de søn­nen. All lær­dom­men om magi had­de lært hen­ne én ting: et liv for et liv. Le­onar­da trod­de hun kun­ne stop­pe søn­nens mi­li­tæ­re kar­rie­re med drap.

Kok, gry­te! Kok!

Dess­ver­re for­duf­ter nå all sym­pa­ti vi hit­til har hatt for Le­onar­da. Hun be­gikk ikke bare et drap, hun drep­te en per­son som stol­te på hen­ne som en venn. Faus­ti­na Set­ti had­de vært en fast gjest i troll­kvin­nens bu­tikk og til­bød Le­onar­da alle spare­pen­ge­ne sine for å få hjelp til å fin­ne en ekte­mann. Le­onar­da for­tal­te Faus­ti­na at hun snart vil­le møte sin sto­re kjær­lig­het, fak­tisk ven­tet han på hen­ne i en by i nær­he­ten. Troll­dom­men skul­le hol­des hemmelig, og Le­onar­da ba Faus­ti­na om å skri­ve brev til alle sine ven­ner for å for­sik­re dem om at alt var bra når hun for­svant for å møte den mys­tis­ke man­nen.

Da den av­ta­len var ord­net, ble Faus­ti­na ser­vert vin med sove­me­di­sin, og Le­onar­da slo hen­ne så i ho­det med en øks. Hun klar­te å unn­gå spru­ten av blod som dek­ket hele veg­gen. Faus­ti­nas 30 000 lire var mer enn nok til å be­ta­le for en male­jobb, og Le­onar­da var sik­ker på at hun had­de red­det søn­nen med den­ne hand­lin­gen.

Men hvor­dan skul­le hun bli kvitt li­ket? Hun hen­tet verk­tøy,

HUN BE­SØK­TE ALLE SPÅKONER HUN KUN­NE FIN­NE, I HÅP O OM Å END­RE FAMILIENS SKJEB­NE. EN FOR­TAL­TE HEN­NE AT H HUN VIL­LE KOM­ME TIL Å LEVE SINE SIS­TE DA­GER I FENG­SEL

tok vare på blo­det og la­get ni Faus­ti­na- ko­te­let­ter som hun kokte i en kjele, mens hun tak­ket øyne­ne i li­kets hode. Men det­te var ikke et van­lig drap, det var et Le­onar­da Cian­ci­ulli- drap. Så hun la­get bak­verk av de fi­nes­te kjøtt­bi­te­ne av of­fe­ret.

Natri­um er eks­tremt et­sen­de og bru­kes i hus­hold­nings­pro­duk­ter som ble­ke­mid­del, i til­legg til å være føl­ge for pep­per i mat­la­ging. Det et­ser bort vev som kom­mer i kon­takt med det, og Le­onar­da hel­te natri­um i gryten sin med stor iver. Hun fi­le­ter­te Faus­ti­na, og det gjor­de det enk­le­re for det hef­ti­ge stof­fet å gjø­re job­ben mens det kokte i gryten. Le­onar­da job­bet gjen­nom nat­ten med en fil­le over den ryn­ke­te ne­sen, og sak­te, men sik­kert ble kjøt­tet på bei­na omgjort til en grø­te­te, svart mas­se. Da det var av­kjølt, ble det helt i bøt­ter som skul­le tøm­mes i sep­tik­tan­ke­ne.

Den vik­tigs­te de­len av opp­ga­ven sto li­ke­vel igjen: I sam­svar med ok­kul­te tradisjoner tør­ket hun blo­det i ovnen. Etter at det had­de tør­ket til et pul­ver som til for­veks­ling lik­net på sjo­ko­la­de, pis­ket hun blo­det sam­men med egg, suk­ker, melk og ka­kao. Det som åpen­bar­te seg på steke­bret­tet, var sir­li­ge, sprø kjeks som hun fant gle­de i å servere til lo­kal­be­folk­nin­gen som små­pra­tet om hvor det had­de blitt av Faus­ti­na.

Mus­so­li­ni gikk imid­ler­tid inn i kri­gen, og Le­onar­da ble redd for at hen­nes of­ring ikke var nok. Det tok ikke lang tid å plan­leg­ge nes­te skritt med Francesca Soavi, en an­nen venn­in­ne som ikke had­de fått et liv helt som hun had­de for­ven­tet. Den ut­spe­ku­ler­te kok­ken til­bød den kue­de kvin­nen sam­me av­ta­le som Faus­ti­na: Hun kun­ne ga­ran­te­re at hun skul­le få en ny start mot å be­ta­le for et ri­tu­al. Le­onar­da gjen­tok den sam­me fram­gangs­må­ten, men den­ne gan­gen sløs­te hun ikke bort fet­tet fra kvin­nen, men la­get såpe og talg­lys av det. Hun ten­te til og med noen av ly­se­ne for at søn­nen skul­le hol­des trygg. Hun føl­te seg sik­ret med de nye pen­ge­ne og be­gyn­te å gi bort « pro­duk­te­ne » sine.

Men å leve det gode liv kan gjø­re en per­son grådig, og det tok ikke lang tid før Le­onar­da fant sitt tred­je og sis­te of­fer, Vir­gi­nia Cacioppo, som også vil­le fin­ne et nytt liv. Den­ne kvin­nen led sam­me skjeb­ne som de to and­re. Le­onar­da hus­ker at « kjøt­tet var fett og hvitt » . Hun fort­sat­te: « Da det had­de smel­tet, til­sat­te jeg litt par­fy­me, og etter lang koke­tid kun­ne jeg lage fin, krem­ak­tig såpe … Ka­ke­ne var også bed­re: « Den kvin­nen var vir­ke­lig søt. » Bre­vet om den døde kvin­nens nye liv fant vei­en til fa­mi­li­en i lø­pet av få da­ger, tak­ket være mor­de­ren.

Nøk­ke­len til god mat­la­ging er imid­ler­tid å vite hvor­dan in­gre­di­en­se­ne fun­ge­rer sam­men, og ikke ha hast­verk: I sin iver etter å inn­hen­te pen­ge­ne fra Vir­gi­nia snud­de Le­onar­da mis­tan­ken mot seg selv. Hun ut­før­te alle tre dra­pe­ne i hjem­byen i rask rekke­føl­ge. Det sis­te of­fe­rets svi­ger­in­ne viss­te at hun ald­ri vil­le fin­ne på å bry­te all kon­takt. Hun la mer­ke til lik­he­te­ne i de tre sa­ke­ne og ring­te po­li­ti­et umid­del­bart. De oppsøkte den over­rump­le­de kok­ken og ble for­bløf­fet da hun til­sto med en gang.

Kjen­diskok­ken i Correg­gio

Media ga hen­ne til­nav­net Såpe­ko­ke­ren fra Correg­gio, og Le­onar­da ble stilt for ret­ten i 1946. Det var li­ten tvil om at hun var full­sten­dig for­vir­ret etter 50 år med fø­lel­ses­mes­sig kaos, og hun kor­ri­ger­te sta­dig ak­to­ra­tets unøy­ak­tig­he­ter. Hen­nes mo­der­li­ge

streng­het kom til syne da det ble an­ty­det at Giu­sep­pe må ha hjul­pet til med dra­pe­ne. Le­onar­da sat­te dem raskt på plass og sa at han had­de kvit­tet seg med noen av bein­res­te­ne i en elv i nær­he­ten, men han had­de in­gen anel­se om hvor krop­pe­ne end­te opp.

Le­onar­da var skrem­men­de stolt av sin dje­vels­ke « re­sir­ku­le­ring » av lev­nin­ge­ne, som sør­get for at and­re ble både met­te og rene.

Selv om kan­ni­ba­lis­me er tabu i man­ge de­ler av ver­den, fin­nes det kul­tu­rer der det blir ak­sep­tert. Selv kris­ten­dom­men har natt­ver­den i sen­trum, der de som sø­ker frel­se, spi­ser et sym­bol på Kris­ti le­ge­me. Selv om det var eks­tremt for­vridd, så ikke Le­onar­da sine for­bry­tel­ser på sam­me måte. Hun men­te de var en så stor bragd at hun skrev boka Be­kjen­nel­ser fra en for­bit­ret sjel der hun skri­ver de­tal­jert om me­to­de­ne og slår til­ba­ke mot slad­de­ren hun el­lers ikke kun­ne ta til mot­mæle mot. Sam­ti­dig er­klær­te hun: « Jeg ga bort kob­be­rø­sen, som jeg bruk­te til å skum­me fet­tet av kje­len, til lan­det mitt, som mang­let me­tall i de sis­te da­ge­ne av kri­gen. »

HUN UT­NYT­TET GJENBRUKSMENTALITETEN TIL FUL­LE DA HUN LAG­DE SÅPE OG TALG­LYS AV OF­RE­NES FETT

Psy­kia­ter­ne klar­te ikke å be­stem­me om hun var gal el­ler gast­ro­no­misk « ond » . Til tross for det­te ble hun dømt til feng­sel i 30 år, der 3 år skul­le so­nes i en men­tal­in­sti­tu­sjon. Mens spå­ko­nens pro­fe­ti om fengs­ling skul­le vise seg å slå til, så vet vi ikke om hun over­lev­de bar­na sine.

Det er nes­ten umu­lig å ta inn over seg et så trau­ma­tisk liv og ikke minst sli­ke bi­sar­re og gru­som­me for­bry­tel­ser. Tro­lig er van­tro enes­te må­ten å rea­ge­re på. Le­onar­da Cian­ci­ulli, kvin­nen som gikk fra om­sorgs­full mor til mor­de­risk kake­ba­ker, døde i feng­se­let i 1970. Hun fikk sin vel­for­tjen­te des­sert til slutt.

Tross hen­nes de­spe­ra­te hu­mor når hun i etter­tid snak­ket om for­bry­tel­se­ne sine, vit­ner ikke det lite al­ders­tyn­ge­de an­sik­tet hen­nes om den fø­lel­ses­mes­si­ge tur­bu­len­sen som le­det til hand­lin­ge­ne hen­nes..

OVER Le­onar­da var en godt likt kvin­ne i den lil­le byen Correg­gio, men hun for­råd­te tre av sine ven­ner og sjok­ker­te nær­mil­jø­et.

OVER Le­onar­de he­vet knapt et øyen­bryn un­der streng ut­spør­ring av pro­fes­sor Filip­po Sapo­ri­to, som had­de blitt inn­kalt av ret­ten for å ut­ta­le seg om hen­nes men­ta­le til­stand.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.