Do­rothea Pu­en­te

Hus­vert­in­ne i dø­dens hus

Kvinner som dreper - - Innhold - TEKST: DR CHARLIE OUGHTON

Do­rothea Pu­en­te var ikke en ty­pisk beste­mor. Etter et liv med lite hell i kjær­lig­het bega hun seg ut på en kri­mi­nell rei­se som om­fat­tet bor­del­ler, for­fals­ke­de sjek­ker, ty­ve­ri av trygde­pen­ger og til slutt drap på leie­ta­ker­ne i pen­sjo­na­tet hun drev i Sacra­men­to i Ca­li­for­nia. Hun ble dømt til livs­tid i feng­sel for tre drap i 1993 og ble kjent som The Death Hou­se Land­lady..

Sacra­men­tos Se­nior

Den Do­rothea som satt sur og mug­gen i rettssalen, var ikke den sam­me kvin­nen som øns­ket leie­ta­ker­ne – of­te han­di­kap­pe­de, rus­mis­bru­ke­re og and­re sår­ba­re per­soner – vel­kom­men til pen­sjo­na­tet. Den Do­rothea var som en sør­stats- en­gel i for­kled­ning. Selv om hun var oppe i åre­ne had­de hun en ele­gant, pike­ak­tig sjarm, med et søtt an­sikt, svart­mal­te øyne og vann­stoff­ble­ket hår. Det­te sto i kon­trast til de kraf­ti­ge lin­je­ne i an­sik­tet. Hun had­de sett og opp­levd både opp- og ned­tu­rer i li­vet, og hun lot seg ikke pil­le på ne­sen. Kan­skje var det slik hun hav­net i det yr­ket hun gjor­de.

Do­rothea var en prat­ma­ker som fikk leie­ta­ker­ne til å føle seg mind­re en­som­me. De so­sial­ar­bei­der­ne som skul­le an­be­fa­le mu­li­ge nye leie­ta­ke­re, opp­lev­de pen­sjo­na­tet som « hjemmekoselig » . Og for et hjem! Hu­set var åpent og luf­tig i vik­to­ri­ansk stil, og det var all­tid gul­len­de rent der. Det var bare så trist at ha­gen inne­holdt mer enn bus­ker.

Noen rea­ge­rer kan­skje på at en søt, gam­mel dame vil­le ta inn hard­bar­ke­de kri­mi­nel­le som leie­ta­ke­re, men Dorotheas gjes­ter var mer sli­ke som li­vet ikke had­de be­hand­let så bra. De var gjen­gan­ge­re på kal­de, tris­te av­rus­nings­in­sti­tu­sjo­ner, der de ven­tet på å bli red­det el­ler dø. Do­rothea oppsøkte dem i mør­ke, røyk­fyl­te pu­ber for å gi dem råd – kall det gjer­ne en of­fent­lig tje­nes­te. Hun snak­ket med dem om hvor­dan de kun­ne få mer of­fent­lig støt­te ved å for­tel­le myn­dig­he­te­ne det de vil­le vite, og de­ret­ter in­vi­ter­te hun dem til sitt fri­sted. Det var selv­sagt en måte å lure trygde­sys­te­met på, men var ikke sys­te­met la­get for å hjel­pe dem som var i nød? Over­for ven­ner be­skrev Do­rothea « kli­en­te­ne » sine som « jern­bane­men­nes­ker » – sli­ke som ble pen­set fra sted til sted og som treng­te noen som kun­ne ma­nøv­re­re dem inn på rett spor.

Big Bert

En slik leie­ta­ker var Al­va­ro « Bert » Mon­toya, en kraf­tig herre­mann med ruf­se­te skjegg og en be­kym­ret mine. Han ble an­be­falt til Do­rothea av en so­sial­ar­bei­der som men­te at et liv på ga­ten ikke var noe for en per­son i hans stil­ling. Han var en god­hjer­tet sjel som vil­le gjort hva som helst for and­re, men han var pla­get av stem­mer i ho­det som schi­zo­fre­ni­me­di­si­nen ikke kun­ne dem­pe. Han plei­de å smi­le og ro­te­re fin­ge­ren mot ho­det i en gest som in­di­ker­te « gal­skap » når han pra­tet om sin men­ta­le til­stand.

Do­rothea ble glad i den venn­li­ge kjem­pen. Mens de and­re leie­ta­ker­ne be­tal­te 375 dol­lar i må­ne­den for en seng og to mål­ti­der om da­gen, be­tal­te Bert in­gen­ting. Til de and­re leie­ta­ker­nes sto­re ir­ri­ta­sjon ble han vert­in­nens skjøde­hund, og den pågående da­men ga ham nye klær og be­tal­te til og med bar­reg­nin­gen hans. For­hol­det ble så tett at han be­gyn­te å kal­le hen­ne « Ma­ma » .

Do­rothea var fast be­stemt på å hol­de pen­sjo­na­tet ( som hun lei­de) i god stand, og be­boer­ne måt­te hjel­pe til med uli­ke gjøre­mål. Hvis de ikke vil­le hjel­pe til, fikk de be­skjed om å stik­ke, og fle­re, der­iblant Ben Fink, for­svant i lø­pet av nat­ten.

Det vir­ket som dis­se for­svin­nin­ge­ne skjed­de i lø­pet av Dorotheas mer strev­som­me pro­sjek­ter, som for ek­sem­pel da gjen­gen hen­nes fjer­net hus­ei­e­rens rose­bed for å lage nye ute­plas­ser. Do­rothea del­te ar­bei­det i små opp­ga­ver for at alle skul­le ha noe å gjø­re.

Det var da Bert slut­tet å del­ta i ar­bei­det, at folk be­gyn­te å lure. Det var kjent at det var noen gnisninger i hu­set, si­den de men­te Bert mis­bruk­te Dorotheas gjestfrihet. En kveld kom han hjem ra­ven­de full, og like etter skal han ha gått til fots til den and­re si­den av byen for å få av­rus­ning. De and­re tenk­te at epi­so­den had­de med Berts men­ta­le helse å gjø­re, men det ble hvis­ket om et hjem­søkt rom i hu­set ( det ble sagt at det var opp­tatt). Pa­ra­noiaen blant be­boer­ne ble ikke mind­re av at Bert ikke kom til­ba­ke. Noen­sin­ne.

DET VAR KJENT AT DET VAR NOEN GNISNINGER I HU­SET, SI­DEN DE MEN­TE BERT MIS­BRUK­TE DOROTHEAS GJESTFRIHET

En mann med hans høy­de og vekt for­svin­ner ikke bare i løse luf­ten. So­sial­ar­bei­de­ren hans viss­te at han ikke had­de fa­mi­lie el­ler noen ste­der han kun­ne rei­se, så hun ring­te po­li­ti­et. Fle­re lo­ka­le so­sial­kli­en­ter had­de for­talt hen­ne at det gikk vis­se ryk­ter, og hun ble skremt nok til å be po­li­ti­et om å un­der­sø­ke de fers­ke jord­hau­ge­ne som duk­ket opp i ha­gen med jev­ne mel­lom­rom. Hun men­te ha­gen så ut som en kirke­gård.

Hu­set i F Stre­et

Etter­fors­ker John Cabre­ra og kol­le­ge­ne spa­ser­te opp til 1426 F Stre­et og ban­ket på dø­ren. Den som kom ut og kik­ket på dem gjen­nom sto­re, run­de bril­ler og in­vi­ter­te dem inn, var ves­le Do­rothea. De had­de ikke ar­rest­ord­re, så de stol­te på at hun vil­le sam­ar­bei­de. Hun vis­te dem inn i et rom der de kun­ne pra­te med be­boer­ne, og til­bød å fin­ne noen som kun­ne gra­ve opp ple­nen. Man skul­le tro hun var ner­vøs for alt som fram­sto som uvan­lig på ei­en­dom­men.

Med opp­bret­te­de skjorte­er­mer sto Cabre­ra til knes i skrot da han pl­ut­se­lig traff noe hardt. Han tenk­te først det var en tre­rot, og rev den opp og stu­der­te den. Det var nød­ven­dig­vis ikke grunn til pa­nikk, selv om det han dro opp had­de et hofte­ledd – det var tross alt et gam­melt nabo­lag, og det var ikke uvan­lig at de be­grav­de slekt­nin­ger i ha­gen hvis de ikke had­de råd til begravelse. Li­ke­vel ble retts­me­di­si­ne­ren ru­tine­mes­sig til­kalt.

Nes­te dag had­de nabo­la­get fått snu­sen i hva som var be­gravd i Dorotheas hage. TV- sta­sjo­ne­ne sam­let seg, ga­ten ble av­sper­ret, og drif­ti­ge pri­vat­per­soner solg­te T- skjor­ter der det sto « I dig Sacra­men­to! » len­ger nede i ga­ten. Det var så hek­tisk at po­li­ti­et es­kor­ter­te Do­rothea ( i pran­gen­de rød jak­ke, lil­la pumps og med rosa pa­ra­ply) bort fra nabo­la­get så hun kun­ne treffe nevø­en sin i fred og ro over en kaffe­kopp.

Et slikt funn kun­ne vise seg å være godt nytt for sol­skinns­sta­tens lo­kal­his­to­rie. Om­rå­det var kjent for sin rol­le un­der gull­rush­et, men et nytt funn ( spe­si­elt i et hus fra 1895) kun­ne føre til stor tu­rist­tra­fikk … Det var iall­fall det man hå­pet helt til en hode­skal­le og and­re kropps­de­ler fra fle­re lik duk­ket fram i ly­set i and­re de­ler av ha­gen. Nå had­de etter­fors­ker­ne en god del spørs­mål til fru Pu­en­te. Det var bare så synd at hun al­le­re­de had­de rømt fra byen. Det vis­te seg at hun had­de kap­ret en dro­sje til Stock­ton og hop­pet på en buss til Los An­ge­les så fort hun var ute av syne.

I LA had­de en eld­re kvin­nen fun­net seg en plass på en bar­krakk ved si­den av en ens­lig mann. De drakk og kos­te seg sam­men og av­tal­te å mø­tes igjen. Den gan­gen fan­tes ikke Tin­der, men så fort den mys­tis­ke kvin­nen had­de for­latt ba­ren, fikk man­nen se an­sik­tet hen­nes flim­re over TV- skjer­men i skrem­men­de stør­rel­se. Man­nen ring­te straks til po­li­ti­et …

Leie­ta­ker­ne som ti­den glem­te

Sju lik ble fun­net i Dorotheas hage. Den plag­som­me Ben Fink ( som had­de for­svun­net i lø­pet av hage­se­son­gen) ble iden­ti­fi­sert på ta­to­ve­rin­gen. Bet­ty Pal­mer ble fun­net uten føt­ter, hender og

hode ( tro­lig for å hind­re iden­ti­fi­se­ring). En an­nen tid­li­ge­re be­bo­er som het Le­ona Car­pen­ter, ble fun­net med bei­na i opp­reist stil­ling. Det kan tyde på at hun kjem­pet mot kvel­ning da hun ble be­gravd le­ven­de. Til slutt ble også Bert iden­ti­fi­sert. I alle li­ke­ne fant man spor av re­sept­be­lag­te stof­fer. Og pen­sjo­na­tets hjem­søk­te rom? Da etter­fors­ker Cabre­ra fjer­net tep­pet, fant han spor av kropps­væs­ker. Den enes­te ond­ska­pen som had­de fore­gått i rom­met, var at den til­syne­la­ten­de men­neske­ven­nen had­de opp­be­vart døde krop­per der til det pas­set å be­gra­ve dem.

Livs­lang løgn

Det var først un­der retts­sa­ken at det enor­me om­fan­get av Dorotheas gru­som­he­ter kom for en dag. Mens man grav­de fram bein­res­ter blant bloms­te­ne i ha­gen hen­nes, kom hen­nes egne skje­let­ter ram­len­de ut av ska­pet i rettssalen. Hun had­de løy­et til alle om hele li­vet sitt. Do­rothea He­len Grey ble født i Red­lands i Ca­li­for­nia. Det fin­nes fle­re his­to­ri­er om opp­veks­ten hen­nes, både at hun var en for­eldre­løs, mek­si­kansk jen­te, og at hun had­de et ukjent an­tall søs­ken. Hun had­de vært gjen­nom utal­li­ge for­hold, job­bet i bor­del­ler og for­fals­ket sjek­ker un­der­veis, og so­net to dom­mer i feng­sel før hun ble en godt vok­sen dame. Det vis­te seg at hun gjen­nom hele pe­rio­den som pen­sjo­nat­vert­in­ne ( også fle­re ste­der hun had­de dre­vet før hun flyt­tet til dø­dens hus) had­de over­talt be­boer­ne til å leg­ge hen­ne til som mot­ta­ker av so­sial­stø­na­den og tryg­den de­res. Hun tok ut pen­ge­ne på de­res veg­ne, ga dem kon­tan­ter og tok res­ten selv. Det var med på å fi­nan­siere en over­då­dig livs­stil som skal ha om­fat­tet dyre smyk­ker, cock­tai­ler og til og med an­sikts­løf­tin­ger. Til­syns­fø­rer­ne kjen­te til for­his­to­ri­en hen­nes, selv om noen bio­gra­fer har hev­det at hen­nes els­ke­li­ge ve­sen og de­res sto­re ar­beids­be­last­ning gjor­de at de ikke klar­te å leg­ge to og to sam­men.

Gjen­nom fle­re år had­de Pu­en­te klart å dis­tan­se­re seg fra be­skyld­nin­ger om util­bør­li­ge hand­lin­ger. Hun ble by­ens velgjører og beveget seg i po­li­tis­ke sirkler. Dra­pe­ne hun be­gikk, kan li­ke­vel ikke fei­es un­der tep­pet.

Do­rothea Pu­en­tes retts­sak star­tet med ni draps­til­ta­ler. Sju av dis­se var di­rek­te re­la­tert til de opp­løs­te li­ke­ne som ble fun­net i F stre­et, en drei­de seg om den ny­lig be­grav­de Bert Mon­toya, og en hand­let om en tid­li­ge­re be­kjent som het Ever­son Gill­mouth. Han ble fun­net i en hjemme­la­get kis­te ved elve­bred­den, og tryg­den hans ble frem­de­les ut­be­talt til hen­ne. Da retts­sa­ken var over, var Do­rothea 64 år gam­mel, og hun ble dømt til livs­tid i feng­sel for tre av ni døds­fall. Det var alt jury­en føl­te de kun­ne be­vi­se at hun had­de vært di­rek­te in­volvert i. Lei­e­bo­eren Mer­vin John Mcau­ley ble ar­res­tert for med­virk­ning, men ble løs­latt uten å bli sik­tet. Hvor­dan li­ke­ne hav­net i bak­ken, er frem­de­les et mys­te­ri­um.

Dorotheas tid i feng­sel var langt fra kje­de­lig, og som en god vert­in­ne fra Hel­ve­te var hun fak­tisk med på å skri­ve boka Cook­ing With A Se­ri­al Kil­ler, en koke­bok med bil­de av hen­ne i en farge­rik kjo­le på for­si­den ( for å vek­ke opp­sikt).

De stak­kars bort­kom­ne men­nes­ke­ne i Sacra­men­to møt­te sin skjeb­ne mens de trod­de de var tryg­ge i Do­rot­hy Pu­en­tes pen­sjo­nat, men løg­ne­ne inn­hen­tet hen­ne til slutt. Hun døde i feng­sel 27. mars 2011 i en al­der av 82 år. Hun hev­det sin uskyld til det sis­te.

HUN BLE BY­ENS VELGJØRER OG BEVEGET SEG I PO­LI­TIS­KE SIRKLER

OVER Tris­te om­gi­vel­ser og et ukle­de­lig an­trekk er ikke nok til å skjui­le mor­ders­kens skar­pe, våk­ne trekk.

OVER: Den sto­re grave­ma­ski­nen vars­ler om dype gra­ver og man­ge lik. UN­DER Mens Pu­en­te var på flukt, grav­de retts­me­di­si­ner­ne i ha­gen hen­nes, der de sto til knes i de råt­nen­de lev­nin­ge­ne etter men­nes­ker som stol­te på hen­ne.

OVER Sju lik ble gravd opp fra ha­gen til Pu­en­tes hus i F Stre­et, og hun skul­le bli til­talt for å ha drept ni av by­ens mest sår­ba­re inn­byg­ge­re.

UN­DER « Do­rothea Pu­en­te er blitt be­skyldt for mye rart » står det i en avis­an­mel­del­se av bo­ken hun utga sam­men med for­fat­te­ren Shane Bugs­bee, « … men å være en dår­lig kokk er hun ikke be­skyldt for » .

OVER Et lik bæ­res bort fra Pu­en­tes hus. Til­skue­re ven­tet seg at fun­net had­de med byen å gjø­re, og ikke med den til­syne­la­ten­de hyg­ge­li­ge da­men som bod­de i F Stre­et 1426. Pu­en­te møt­te i ret­ten med uklan­der­lig fri­sert hår.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.