Dorothea Puente

Husvertinne i dødens hus

Dorothea Puente var ikke en typisk bestemor. Etter et liv med lite hell i kjærlighet bega hun seg ut på en kriminell reise som omfattet bordeller, forfalskede sjekker, tyveri av trygdepenger og til slutt drap på leietakerne i pensjonatet hun drev i Sacramento i California. Hun ble dømt til livstid i fengsel for tre drap i 1993 og ble kjent som The Death House Landlady..

Sacramentos Senior

Den Dorothea som satt sur og muggen i rettssalen, var ikke den samme kvinnen som ønsket leietakerne – ofte handikappede, rusmisbrukere og andre sårbare personer – velkommen til pensjonatet. Den Dorothea var som en sørstats- engel i forkledning. Selv om hun var oppe i årene hadde hun en elegant, pikeaktig sjarm, med et søtt ansikt, svartmalte øyne og vannstoffbleket hår. Dette sto i kontrast til de kraftige linjene i ansiktet. Hun hadde sett og opplevd både opp- og nedturer i livet, og hun lot seg ikke pille på nesen. Kanskje var det slik hun havnet i det yrket hun gjorde.

Dorothea var en pratmaker som fikk leietakerne til å føle seg mindre ensomme. De sosialarbeiderne som skulle anbefale mulige nye leietakere, opplevde pensjonatet som « hjemmekoselig » . Og for et hjem! Huset var åpent og luftig i viktoriansk stil, og det var alltid gullende rent der. Det var bare så trist at hagen inneholdt mer enn busker.

Noen reagerer kanskje på at en søt, gammel dame ville ta inn hardbarkede kriminelle som leietakere, men Dorotheas gjester var mer slike som livet ikke hadde behandlet så bra. De var gjengangere på kalde, triste avrusningsinstitusjoner, der de ventet på å bli reddet eller dø. Dorothea oppsøkte dem i mørke, røykfylte puber for å gi dem råd – kall det gjerne en offentlig tjeneste. Hun snakket med dem om hvordan de kunne få mer offentlig støtte ved å fortelle myndighetene det de ville vite, og deretter inviterte hun dem til sitt fristed. Det var selvsagt en måte å lure trygdesystemet på, men var ikke systemet laget for å hjelpe dem som var i nød? Overfor venner beskrev Dorothea « klientene » sine som « jernbanemennesker » – slike som ble penset fra sted til sted og som trengte noen som kunne manøvrere dem inn på rett spor.

Big Bert

En slik leietaker var Alvaro « Bert » Montoya, en kraftig herremann med rufsete skjegg og en bekymret mine. Han ble anbefalt til Dorothea av en sosialarbeider som mente at et liv på gaten ikke var noe for en person i hans stilling. Han var en godhjertet sjel som ville gjort hva som helst for andre, men han var plaget av stemmer i hodet som schizofrenimedisinen ikke kunne dempe. Han pleide å smile og rotere fingeren mot hodet i en gest som indikerte « galskap » når han pratet om sin mentale tilstand.

Dorothea ble glad i den vennlige kjempen. Mens de andre leietakerne betalte 375 dollar i måneden for en seng og to måltider om dagen, betalte Bert ingenting. Til de andre leietakernes store irritasjon ble han vertinnens skjødehund, og den pågående damen ga ham nye klær og betalte til og med barregningen hans. Forholdet ble så tett at han begynte å kalle henne « Mama » .

Dorothea var fast bestemt på å holde pensjonatet ( som hun leide) i god stand, og beboerne måtte hjelpe til med ulike gjøremål. Hvis de ikke ville hjelpe til, fikk de beskjed om å stikke, og flere, deriblant Ben Fink, forsvant i løpet av natten.

Det virket som disse forsvinningene skjedde i løpet av Dorotheas mer strevsomme prosjekter, som for eksempel da gjengen hennes fjernet huseierens rosebed for å lage nye uteplasser. Dorothea delte arbeidet i små oppgaver for at alle skulle ha noe å gjøre.

Det var da Bert sluttet å delta i arbeidet, at folk begynte å lure. Det var kjent at det var noen gnisninger i huset, siden de mente Bert misbrukte Dorotheas gjestfrihet. En kveld kom han hjem ravende full, og like etter skal han ha gått til fots til den andre siden av byen for å få avrusning. De andre tenkte at episoden hadde med Berts mentale helse å gjøre, men det ble hvisket om et hjemsøkt rom i huset ( det ble sagt at det var opptatt). Paranoiaen blant beboerne ble ikke mindre av at Bert ikke kom tilbake. Noensinne.

DET VAR KJENT AT DET VAR NOEN GNISNINGER I HUSET, SIDEN DE MENTE BERT MISBRUKTE DOROTHEAS GJESTFRIHET

En mann med hans høyde og vekt forsvinner ikke bare i løse luften. Sosialarbeideren hans visste at han ikke hadde familie eller noen steder han kunne reise, så hun ringte politiet. Flere lokale sosialklienter hadde fortalt henne at det gikk visse rykter, og hun ble skremt nok til å be politiet om å undersøke de ferske jordhaugene som dukket opp i hagen med jevne mellomrom. Hun mente hagen så ut som en kirkegård.

Huset i F Street

Etterforsker John Cabrera og kollegene spaserte opp til 1426 F Street og banket på døren. Den som kom ut og kikket på dem gjennom store, runde briller og inviterte dem inn, var vesle Dorothea. De hadde ikke arrestordre, så de stolte på at hun ville samarbeide. Hun viste dem inn i et rom der de kunne prate med beboerne, og tilbød å finne noen som kunne grave opp plenen. Man skulle tro hun var nervøs for alt som framsto som uvanlig på eiendommen.

Med oppbrettede skjorteermer sto Cabrera til knes i skrot da han plutselig traff noe hardt. Han tenkte først det var en trerot, og rev den opp og studerte den. Det var nødvendigvis ikke grunn til panikk, selv om det han dro opp hadde et hofteledd – det var tross alt et gammelt nabolag, og det var ikke uvanlig at de begravde slektninger i hagen hvis de ikke hadde råd til begravelse. Likevel ble rettsmedisineren rutinemessig tilkalt.

Neste dag hadde nabolaget fått snusen i hva som var begravd i Dorotheas hage. TV- stasjonene samlet seg, gaten ble avsperret, og driftige privatpersoner solgte T- skjorter der det sto « I dig Sacramento! » lenger nede i gaten. Det var så hektisk at politiet eskorterte Dorothea ( i prangende rød jakke, lilla pumps og med rosa paraply) bort fra nabolaget så hun kunne treffe nevøen sin i fred og ro over en kaffekopp.

Et slikt funn kunne vise seg å være godt nytt for solskinnsstatens lokalhistorie. Området var kjent for sin rolle under gullrushet, men et nytt funn ( spesielt i et hus fra 1895) kunne føre til stor turisttrafikk … Det var iallfall det man håpet helt til en hodeskalle og andre kroppsdeler fra flere lik dukket fram i lyset i andre deler av hagen. Nå hadde etterforskerne en god del spørsmål til fru Puente. Det var bare så synd at hun allerede hadde rømt fra byen. Det viste seg at hun hadde kapret en drosje til Stockton og hoppet på en buss til Los Angeles så fort hun var ute av syne.

I LA hadde en eldre kvinnen funnet seg en plass på en barkrakk ved siden av en enslig mann. De drakk og koste seg sammen og avtalte å møtes igjen. Den gangen fantes ikke Tinder, men så fort den mystiske kvinnen hadde forlatt baren, fikk mannen se ansiktet hennes flimre over TV- skjermen i skremmende størrelse. Mannen ringte straks til politiet …

Leietakerne som tiden glemte

Sju lik ble funnet i Dorotheas hage. Den plagsomme Ben Fink ( som hadde forsvunnet i løpet av hagesesongen) ble identifisert på tatoveringen. Betty Palmer ble funnet uten føtter, hender og

hode ( trolig for å hindre identifisering). En annen tidligere beboer som het Leona Carpenter, ble funnet med beina i oppreist stilling. Det kan tyde på at hun kjempet mot kvelning da hun ble begravd levende. Til slutt ble også Bert identifisert. I alle likene fant man spor av reseptbelagte stoffer. Og pensjonatets hjemsøkte rom? Da etterforsker Cabrera fjernet teppet, fant han spor av kroppsvæsker. Den eneste ondskapen som hadde foregått i rommet, var at den tilsynelatende menneskevennen hadde oppbevart døde kropper der til det passet å begrave dem.

Livslang løgn

Det var først under rettssaken at det enorme omfanget av Dorotheas grusomheter kom for en dag. Mens man gravde fram beinrester blant blomstene i hagen hennes, kom hennes egne skjeletter ramlende ut av skapet i rettssalen. Hun hadde løyet til alle om hele livet sitt. Dorothea Helen Grey ble født i Redlands i California. Det finnes flere historier om oppveksten hennes, både at hun var en foreldreløs, meksikansk jente, og at hun hadde et ukjent antall søsken. Hun hadde vært gjennom utallige forhold, jobbet i bordeller og forfalsket sjekker underveis, og sonet to dommer i fengsel før hun ble en godt voksen dame. Det viste seg at hun gjennom hele perioden som pensjonatvertinne ( også flere steder hun hadde drevet før hun flyttet til dødens hus) hadde overtalt beboerne til å legge henne til som mottaker av sosialstønaden og trygden deres. Hun tok ut pengene på deres vegne, ga dem kontanter og tok resten selv. Det var med på å finansiere en overdådig livsstil som skal ha omfattet dyre smykker, cocktailer og til og med ansiktsløftinger. Tilsynsførerne kjente til forhistorien hennes, selv om noen biografer har hevdet at hennes elskelige vesen og deres store arbeidsbelastning gjorde at de ikke klarte å legge to og to sammen.

Gjennom flere år hadde Puente klart å distansere seg fra beskyldninger om utilbørlige handlinger. Hun ble byens velgjører og beveget seg i politiske sirkler. Drapene hun begikk, kan likevel ikke feies under teppet.

Dorothea Puentes rettssak startet med ni drapstiltaler. Sju av disse var direkte relatert til de oppløste likene som ble funnet i F street, en dreide seg om den nylig begravde Bert Montoya, og en handlet om en tidligere bekjent som het Everson Gillmouth. Han ble funnet i en hjemmelaget kiste ved elvebredden, og trygden hans ble fremdeles utbetalt til henne. Da rettssaken var over, var Dorothea 64 år gammel, og hun ble dømt til livstid i fengsel for tre av ni dødsfall. Det var alt juryen følte de kunne bevise at hun hadde vært direkte involvert i. Leieboeren Mervin John Mcauley ble arrestert for medvirkning, men ble løslatt uten å bli siktet. Hvordan likene havnet i bakken, er fremdeles et mysterium.

Dorotheas tid i fengsel var langt fra kjedelig, og som en god vertinne fra Helvete var hun faktisk med på å skrive boka Cooking With A Serial Killer, en kokebok med bilde av henne i en fargerik kjole på forsiden ( for å vekke oppsikt).

De stakkars bortkomne menneskene i Sacramento møtte sin skjebne mens de trodde de var trygge i Dorothy Puentes pensjonat, men løgnene innhentet henne til slutt. Hun døde i fengsel 27. mars 2011 i en alder av 82 år. Hun hevdet sin uskyld til det siste.

HUN BLE BYENS VELGJØRER OG BEVEGET SEG I POLITISKE SIRKLER