Amanda Knox

Mordet på Meredith Kercher

Vi er alle eksperter nå. Tenk på alle de timene du har fulgt med på krimserier som forklarer hvordan du kan se et glimt i en manns ansikt som forteller at han er skyldig, eller hvordan bevismateriale kan tukles med. Tenk på TV- serier som CSI eller The Wire som påberoper seg å være « akkurat som ekte politiarbeid » . Bare tenk på hvor sinna du ble da du så Making A Murderer. Vi lures til å tro at vi har blitt eksperter på lov, orden og kriminalpsykologi – og det kan være farlig. Media gir oss disse verktøyene, og de serverer oss også handlingen.

En tragedie som endte opp som en parodi

1. november 2007 fant en helt grusom hendelse sted i den italienske byen Perugia. Drapet på Meredith Kercher var sjokkerende. Den brutale forbrytelsen som fratok en ung kvinne livet langt hjemmefra, fanget hele verdens oppmerksomhet, og mediene inntok byen i store horder. Det som skjedde i kjølvannet, er fremdeles et endeløst vedheng til og en avsporing fra en tragedie som har vart i nesten ti år. Det har tvunget fram uendelige diskusjoner, konspirasjoner og beskyldninger, og ingenting tyder på at det skal avta.

« Jeg husker at historien startet. Det var absolutt en sak som ble prosedert i media helt fra begynnelsen, og saken hadde alle ingrediensene som ga den nyhetsverdi » , fortalte kriminologiprofessor dr. Elizabeth Yardley ved Birmingham City University til Real Crime. « Vi skjønte at dette var en historie som aldri ville forsvinne, men jeg husker jeg håpet den gangen at politietterforskningen var vanntett, og at de ville klare å følge alle rutiner ned til minste bokstav. Dessverre klarte de ikke det. »

På det tidspunktet utgjorde selve ugjerningen omtrent halvparten av den offentlige debatten, hvis det i det hele tatt var så mye. Men vi må ikke glemme det egentlige offeret i denne saken. Den personen som ikke lenger har en stemme, som ikke kan fortelle sannheten.

Meredith Kercher var en vennlig, populær 21- åring fra

Sør- London som studerte europeisk politikk og italiensk ved universitetet i Leeds da hun reiste til universitetet i Perugia i oktober 2007. Da hun ble funnet død i leiligheten som hun delte med tre andre kvinner i Via della Pergola, var hun knivstukket og seksuelt misbrukt. Dette er ubestridte fakta. Så hvordan har man klart å hausse det opp til et så omstridt mysterium?

Svaret på det spørsmålet finnes hos Merediths romvenninne Amanda Knox, som raskt ble midtpunktet i hele sirkuset. Det er hennes ansikt som assosieres med saken, og hun er katalysatoren for alle diskusjonene.

« Det vi fant ut, og det vi fortsatt ser, er at alle har en mening i en eller annen retning, og slik vil det trolig være for alltid » . fortalte Rod Blackhurst, co- regissør for Netflix- dokumentaren Amanda Knox, til Real Crime. « Det er så mange elementer i denne saken, og måten den ble presentert for publikum på, appellerer til frykten i oss. Det er et snev av Hitchcock her, ikke sant? Amanda kunne bli oppfattet som jomfruen i nød, mens andre så på henne som ulven i fåreklær. Dermed ble historien presentert på en måte som fikk publikum til å sluke agnet og ønske stadig mer. Hele verden hadde en mening, og det var interessant å se. Hvorfor er vi som samfunn og kultur så fascinert av slike historier? »

Ville teorier

Vi kan begynne med de motstridende versjonene av hva som hendte. Vi har Knox’ versjon, vi har aktoratets versjon, og selvsagt allmennhetens versjon. Men la oss starte med den versjonen som hovedpersonen i Netflix- dokumentaren selv lanserer. Amanda Knox hevder at hun sov i kjæresten Raffaele Sollecitos leilighet den natten drapet skjedde. Neste morgen gikk hun hjem til sin egen leilighet for å dusje, og hun oppdaget noen bloddråper på gulvet. Hun tenkte det var menstruasjonsblod fra Kercher, noe som var en hygienesak og ikke et bevis på lovbrudd, og hun gikk i dusjen. I filmen hevder hun at det var avføring i toalettskålen som fikk henne til å tenke at noe var galt. Da hun banket på døren til romvenninnen uten å få svar, ringte hun Sollecito, som oppdaget tegn på innbrudd, og han klarte ikke å bryte opp døren. De ringte politiet, som klarte å komme seg inn i rommet, og det var der Merediths døde kropp ble funnet.

DET POLITIET KUNNE PEKE DIREKTE PÅ, VAR AMANDA KNOX’ ADFERD ETTER DRAPET

Aktoratet mener at Knox og Sollecito var til stede den natten, sammen med Rudy Guede, en lokal mann med rulleblad, og at de sto bak drapet. Vi kjenner alle til overskrifter som « narkodrevet sexlek gikk galt » , men detaljene endret seg i løpet av etterforskningen. Aktor Giuliano Mignini mener at Kercher « skjelte ut » Knox for hennes løsaktighet, og at den rasende amerikaneren reagerte på en svært voldelig måte og utfordret de to mennene til å gjøre noe grusomt. Det var et marerittaktig scenario, men hvor er de håndfaste bevisene for det?

« Åstedet ble virkelig vanskjøttet, og det skaper veldig mange problemer » , fortalte dr. Yardley. De fysiske bevisene var upålitelige, og det ble avgjørende. Det ble funnet en kniv i Sollecitos leilighet etter drapet, og det ble sagt at Kerchers DNA var på kniven. Dette skulle være ugjendrivelig bevis. Men det var det ikke.

Under ankesaken ble det avgjort at den positive DNA- testen stammet fra grove feil begått av teamet som samlet inn bevisene. En bh- spenne med DNA fra Sollecito og fire andre personer var også upålitelig fordi den ble funnet 47 dager etter drapet, og da var åstedet omgjort til et nedtråkket kaos. Lystesting viste fotspor som matchet Knox’ og Sollecitos, men de kunne ikke bevise at de kom fra blod, fordi Kerchers DNA manglet. Disse uregelmessighetene og tabbene ble grunnsteinen i Knox’ og Sollecitos vellykkede anke og den første kjennelsen med « ikke skyldig » 3. oktober

2011.

Det samme gjelder for aktoratets vitner, som alle falt sammen så fort de ble satt under press. Vitnemålene til Antonio Curatolo og Hekuran Kokomani holdt ikke vann da de ble presset av forsvarerne. Butikkeieren Marco Quintavalle, som hevdet at Amanda hadde kjøpt rengjøringsprodukter i all hast, hadde ikke håndfaste bevis som kunne underbygge påstanden. Ikke engang påstandene om at Sollecito og Knox hadde arrangert innbruddet og rengjort åstedet, kunne bevises.

Det aktor Giuliano Mignini og politiet kunne peke direkte på, var Amanda Knox’ adferd etter drapet. Hun virket helt uberørt fra det øyeblikket politiet ankom leiligheten. Hun ble filmet da hun kysset Sollecito utenfor åstedet ( mer om det snart). Kerchers venner mente hun var kald. Hun skal til og med ha danset mens hun viste politiet inn i huset for å se på åstedet på nytt. Knox’ adferd kan kanskje være grunnen til at politiet rettet søkelyset mot henne så raskt, og adferden var en stor del av årsaken til at publikum gjorde seg opp en mening om henne så raskt som de gjorde.

« Når noen kobles til en slik hendelse, vil alt de gjør bli

gransket av eksperter og selvoppnevnte eksperter » , forteller dr. Yardley. « I drapssaker ser man ofte på pressekonferansen med offerets familie og lurer på hvem av dem som gjorde det. Vi følger med på hvor følelsesmessig berørte de er, om de er opprørte nok. Jeg tror vi ofte forventer at man skal opptre på en bestemt måte når man opplever noe slikt, og når de ikke gjør det, så kan vi peke på dem og si at de ikke oppfører seg riktig, og at de derfor er innblandet på en eller annen måte. »

Sex- skryt

Dette konseptet med passende adferd kommer kriminologer, eksperter og myndigheter hele tiden tilbake til. Vi ser etter sprekker i fasaden, vi ser etter en avsløring. Knox ga oss den nesten umiddelbart, og det ble et av de mest ødeleggende våpnene i aktoratets arsenal.

« Det er et øyeblikk der Amanda og Raffaele kysser utenfor huset, og det ble nesten det mest legendariske bildet i hele verden, » forteller Brian Mcginn, co- regissør for Amanda Knoxfilmen. « Mange mente at det å kysse kjæresten utenfor åstedet var en adferd som var ekstremt upassende etter at romvenninnen din var funnet død. Vi syntes absolutt det var fascinerende, og vi jobbet hardt for å gi seerne perspektiv på disse hendelsene, slik at alle kunne forstå at dette bildet kunne ses fra mange ulike ståsteder. Det var absolutt noen som mente det var upassende, og det var absolutt noen som tenkte at det var en normal måte å trøste hverandre på, etter en så traumatisk opplevelse. »

Det balanserte synet skulle komme senere, når man hadde etterpåklokskap og perspektiv å lene seg på. I dagene etter Kerchers drap ble oppmerksomheten rettet mot Knox’ utrolige villskap, og overskriftene begynte å fortelle historien om den mistenkte i stedet for offeret.

« I kriminologien har vi et konsept som kalles det ideelle offeret » , forklarte dr. Yardley. « Helt enkelt går det ut på at vi ser på noen mennesker som mer verdige en offerstatus, mennesker som er fullstendig uten skyld, som ikke har gjort seg fortjent til det som skjedde, og Meredith Kercher er absolutt det ideelle offeret. På den andre siden har man, og dette er ikke et vitenskapelig konsept eller noe, men du har også den ideelle lovbryteren. Den personen som har en adferd som er helt utenom det vanlige, og noen som skiller seg ut som en avviker, noen som ikke oppfører som de burde. Jeg tror vi begynte å se lovbryterstempelet på Amanda ganske tidlig, og mange av eksemplene på hennes adferd var slik. »

Denne adferden kan ha blitt brukt av både aktoratet og offentligheten for å fordømme Knox, men det var langt fra det eneste som vekket interessen. Det var en grunn til at hun var i søkelyset i stedet for Sollecito eller Guede, og det er samme grunn som fikk Mignini til å dra en slutning om morderens kjønn, fordi det var plassert et pledd over offeret etter mordet.

« Jeg tror vi er fascinert av kvinner som dreper og kvinner som beskyldes for å drepe, mye mer enn vi er av menn » , sa dr. Yardley. « Det er fordi det oftest er menn som begår drap – i England og Wales tror jeg rundt 90 prosent av de drapsmistenkte er menn og bare ti prosent er kvinner. Tanken på kvinner og vold er noe vi fremdeles blir fascinert av. Så det er ingen overraskelse at hun befant seg midt i begivenhetenes sentrum, siden det går rett inn i den populærkulturelle fascinasjonen med kvinner som overskrider grensene for såkalt feminin og omsorgsfull adferd. »

« Foxy Knoxy »

Når vi tenker på overskridelse av grenser, så var det selvsagt også en seksuell ingrediens med i bildet. Amanda Knox var en ung kvinne som var seksuelt aktiv, og overskrifter som « Død jente fryktet Knox’ sexleke » ble klistret over avisforsidene. Ideen om at Kercher var livredd for Knox’ frekke løsaktighet, var en bærebjelke i aktoratets sak, og de mente det var det som utløste angrepet. I mellomtiden ble navnet til jenta fra Sør- London på avisforsidene erstattet av en ideell mistenkt som ble mer uhyrlig for hver dag som gikk.

« Vi bruker ulike målestokker for å dømme menn og kvinners adferd, og jeg tror det konservative synet i Italia og katolske land om hvordan kvinner skal oppføre seg, var med på å forsterke dette » , fortalte dr. Yardley. « Lokalbefolkningen var ganske sjokkert over oppførselen hennes, men det er en studentby, og universitetet utgjør en stor del av livet i Perugia, så jeg tror nok adferden hennes ikke var så uvanlig. Men jeg tror også at det er en følelse av fordømmelse, og at alle måtene hun oppfører seg på ikke er slik en kvinne skal oppføre seg. »

Knox’ kjønn, hennes seksualitet, pene utseende og adferd skapte en perfekt situasjon for mediene. Hun ble presentert som en machiavellisk isjomfru som brukte sex for å få menn til å gjøre grusomme ting for henne. Hun ble framstilt som en forskrudd gærning som ikke viste den minste anger for det hun hadde gjort. Det er ikke rart det skapte så stor sensasjon: Versjonen som ble presentert av mediene, høres ut som handlingen i en film. Dr. Yardley forklarer: « Det uvanlige elementet er det som gjør folk nysgjerrige, og det er et konsept jeg underviser om siste året på kriminologistudiet som kalles ’ nyhetsverdier’. Kriminolog Yvonne Jewkes har satt opp tolv kriminalnyhetsverdier – det som gjør en kriminalhistorie til godt nyhetsstoff. Og denne saken har alle disse ingrediensene: den har et element av noe uvanlig, den har vold, den har sex, og den har en unik, uvanlig vri. Jeg tror at hvis Amanda Knox ikke hadde blitt koblet til eller angivelig vært involvert i saken, ville det vært en helt annen historie. Det ville trolig vært en mindre framtredende sak. »

Men framtredende var den i aller høyeste grad. Det var umulig å overse medienes ildstorm rundt rettssaken, og nye og sjokkerende opplysninger dukket opp med skremmende hastighet. Med så mye presse og så mange meninger som svirret rundt rettssaken, er det ikke vanskelig å tenke seg presset på både etterforskere og alle som prøvde å holde seg nøytrale. « Jeg tror det har en enorm påvirkning, siden alle har tilgang til internett, og når du har en rettssak med en jury, har du enkeltmennesker som har lest om mordsaker på nettet, Twitter eller Facebook » , sa dr. Yardley. « Alle er mer eksponert for ulike meninger, siden de finnes overalt rundt oss nå for tiden. Nye medier har endret det strafferettslige landskapet fullstendig. »

Sosiale medier var kanskje ikke fullt så overskyggende i 2007 som i dag, men det gjaldt tydeligvis ikke for tabloidpressen.

For alle som har sett Netflix- dokumentaren Amanda Knox, er stemmen til Nick Pisa, tidligere journalist i Daily Mail, vanskelig å glemme. Regissørene bruker ham som medienes ansikt og stemme, og han bidrar mer enn gjerne med lydklipp som er like oppmerksomhetssøkende som overskriftene han laget. Han er sjokkerende ærlig når han beskriver saken som en « journalists våte drøm » , og han forteller hvordan de trålet gjennom Knox’ og

Sollecitos profiler på sosiale medier etter dristige bilder ( det var slik hun fikk tilnavnet « Foxy Knoxy » ) , og henter fram utdrag fra fengselsdagboken hennes.

En av de mest sjokkerende avsløringene var at svært lite av det som ble skrevet, om noe, hadde vært gjennom noen form for faktasjekk. Journalistene fikk høre noe, de trykket det, og når det sto i avisen ble det et faktum. Dr. Yardley fortalte oss at måten nye elementer blir lagt til historiene og presentert som fakta, blir mer og mer problematisk. « Man antar at de har faktasjekk, men det er tydelig at det ikke alltid skjer » , utbrøt dr. Yardley.

« En stor del av det er tanken på nettdetektiven » , sa hun. « Hvis du går inn i et true crime- forum på Reddit eller leser blogger av true crime- forfattere, vil du se at mye av diskusjonen der handler om at personer må være skyldige på grunn av sin uvanlige adferd. Ofte når saker blir diskutert på nettet, så blir ting som ikke er fakta framstilt som fakta. Når noen poster noe i en blogg eller sier noe i en podkast, blir det en etablert fortelling rundt det som har skjedd. Det foregår en forvrenging av fakta og fiksjon, og folk begynner å tro at det er sant fordi det sto i avisen eller på nettet. »

« Vi så at mye av dekningen var et resultat av et skifte i det journalistiske landskapet på den tiden » , fortalte Blackhurst. « Mellom 2006 og 2009 ble sosiale medier og nettaviser stedet man henvendte seg for å få raske oppdateringer om historier som denne. Overskrifter og vurderinger rundt andres seksualitet, mange var rene karikaturer, ble utformet slik at folk skulle klikke, engasjere seg raskt og så gå videre til neste sak. Men man måtte også ha noe som dukket opp i Twitter- feeden noen timer senere eller neste dag, slik at du ble interessert igjen. Det ble selvsagt gjort mange vurderinger og evalueringer, men noe av det var skrevet slik at man kunne ta denne tragiske hendelsen og lage underholdning av den. »

Ofrene

Vår fascinasjon for kriminalhistorier er ikke noe nytt, men det føles som om man er mer opptatt av det mer enn noensinne. Konseptet med « underholdning » fungerer ikke bare for fiksjon, det skal tydeligvis være underholdning når man formidler saker som denne. Vi leter etter sensasjonelle overskrifter om avvikende, forskrudde mordere, og det er da vi kan miste sakens kjerne av syne. Vinklingen i Netflix- dokumentaren Amanda Knox har en tydelig tittel. Det er en film om justismord, om måten samfunnet tørster etter disse historiene, og hvordan vi suger dem til oss.

Det er ingen intervjuer med noen fra Kercher- familien. De ble kontaktet, men de nektet å delta.

Mens Dr. Yardley fortalte oss at hun ble overrasket over at det ikke var noen som representerte offerets familie, var hun ikke overrasket over at oppmerksomheten var så konsentrert om Knox. « Det skjer ofte i drapssaker der du har noen som er anklaget for en forbrytelse, noen som er høyt profilert, og når de får et eget program eller dokumentar, handler alt om dem » , fortalte hun. « Jeg tror det er en form for iboende narsissisme i Amanda Knox.

HUN BLE PRESENTERT SOM EN MACHIAVELLISK ISJOMFRU SOM BRUKTE SEX FOR Å FÅ MENN TIL Å GJØRE GRUSOMME TING FOR HENNE

DET VAR UMULIG Å OVERSE MEDIENES ILDSTORM RUNDT RETTSSAKEN, OG NYE OG SJOKKERENDE OPPLYSNINGER DUKKET OPP MED SKREMMENDE HASTIGHET

Jeg beskylder henne ikke for noe, og det hun har vært gjennom er fryktelig, men hun klarer alltid å sirkle det tilbake mot seg selv. Det finnes ikke mye empati for Meredith eller hennes familie.

En av tingene hun sier tidlig i dokumentaren, er: ‘ Meredith Kercher var min venn i noen få uker, jeg var så sjokkert over det som skjedde med henne, det var helt uforståelig, og det kunne ha skjedd med meg.’ Det kommer alltid tilbake til det. »

Og mens vi nå har en høyt profilert, hyllet dokumentar som utforsker Knox’ opplevelse av rettergangen i media og de fryktelige tingene hun gjennomgikk, og som gir henne mulighet til å fortelle sannheten, vil det fremdeles være mange som mener at hun lyver, og at hun hadde noe med drapet på Merdith Kercher å gjøre. Det finnes nettsider som ramser opp alle uoverensstemmelsene, og det er andre som plukker fra hverandre argumentene til dem som mener hun er skyldig. Med så steile fronter og så få tydelige svar er det vanskelig å tenke seg at Netflix- dokumentaren blir siste ord om saken. Men hva kommer egentlig ut av det? Vil alle få den løsningen de fortjener?

« Dessverre for Meredith Kerchers familie vil de aldri få de svarene de gjerne vil ha » , sa dr. Yardley. « Rudy Guede ble åpenbart dømt for drapet, så det er noen som må stå til rette for det, men på grunn av den langtrukne prosessen med ankebehandlinger og opphevede dommer tror jeg Kercher- familien kanskje spør seg om det er noen andre som er involvert, som har sluppet unna.

Det må være en grusom følelse, for de vil aldri få svar. Dette vil alltid være en sak som media og TV- produsentene vil ønske å lage produkter rundt. Jeg tror at uten endelige, definitive svar vil saken aldri forsvinne. Både Knox og Sollecito har levd så lenge med denne saken at den har blitt en del av dem. De vil trolig bli snakket om på en eller annen måte: Amanda Knox for sitt arbeid med ofre for justismord, Sollecito er krimekspert på italiensk

TV. Saken vil alltid være en viktig del av identiteten deres, og den vil aldri forsvinne. »

Blackhurst sier seg enig: « Disse menneskene ble nesten berømte og legendariske på flere måter. De ba ikke om at det skulle bli slik, og det har merket dem alle. Mignini ble kalt ond av en forbipasserende på gaten, og Amanda og Raffaele ble gjenkjent overalt ute blant folk. Man må forsone denne offentlige versjonen av seg selv med måten man ser på seg selv. »

« Tvetydighet er en flott ting hvis du jobber i media, men det er en grusom ting hvis du er i slekt med noen som har blitt drept under slike omstendigheter » , konkluderte dr. Yardley. « Du vet at du aldri vil få fred. »