Kvinner som dreper

Maxine Carr

Hun dekket over en drapsmann

- TEKST: MARTYN CONTERIO

DRAPENE PÅ HOLLY WELLS OG JESSICA CHAPMAN

Jeremy Thompson, reporter i Sky News, liker å fortelle om hvordan han tipset politiet om Maxine Carrs bruk av fortidsfor­m i det nå berømte TV- intervjuet. Men han startet selv utspørring­en i fortidsfor­m. « Hvordan var de? » spurte han i et TV- sendt intervju under letingen etter de to savnede tiåringene Holly Wells og Jessica Chapman. Hun fulgte bare opp det han satte i gang. Andre journalist­er, som for eksempel Nathan Yates i boka Beyond Evil ( 2005), la merke til fortidsfor­men uten å egentlig skjønne at Thompson hadde startet det. Likevel var det mange som mente at dette beviste at hun visste at jentene var døde, og at det var avgjørende bevis for at hun var skyldig. Den kyniske britiske pressen prøvde å forsterke hennes rolle for å rettferdig­gjøre stadig mer ondskapsfu­lle angrep, som fremdeles dukker opp den dag i dag. Carr ( ikke ulikt Myra Hindley) forstyrret det moralske systemet og det patriarkal­ske synet på feminine egenskaper: nemlig at alle kvinner er kjærlige, omsorgsful­le og programmer­t til å ikke skade barn. Carr fortalte en løgn, og det ødela livet hennes. Det hun ellers visste om drapene, er et minefelt av antakelser.

Maxine Carr ble tiltalt og dømt for å hindre etterforsk­ningen, og hun var ikke til stede den kvelden kjæresten Ian Huntley drepte to ti år gamle jenter. Politiet mener han var rasende etter å ha snakket med Carr på telefonen og mistenkt at hun var utro. Hvorfor løy hun? Klarte hun ikke å fatte at han hadde drept jentene? Hun kjente til hans brokete fortid med flere voldtektsa­nklager mot seg, og han hadde innrømmet at Holly og Jessica hadde vært i huset den kvelden de forsvant. Carr skalket effektivt alle luker og sto ved Huntleys side gjennom tykt og tynt, helt til hun til slutt måtte innse sannheten hun trolig hadde kjent siden starten, men som hun hadde undertrykk­et eller nektet å tro var mulig.

Under TV- intervjuet, etter en generell prat om jentene som hun kjente gjennom jobben som lærerassis­tent, viste Carr fram et kort som Holly hadde laget til henne. « Hun var veldig, veldig opprørt fordi jeg ikke fikk fortsette i jobben, og hun ga meg dette sammen med et dikt om hvor mye hun ville savne meg. Det var slik hun var, hun var helt herlig, virkelig herlig. »

Hun ble spurt om en siste appell til jentene eller den som hadde tatt dem, og Carr sa: « Bare ring og bare kom hjem. Eller hvis noen har tatt dem, bare la dem gå. Det er uviktig hvor du lar dem gå så lenge du lar dem gå så de kan komme hjem. »

Maxine Carr ble det sanne, demonisert­e bildet på Sohamdrape­ne på grunn av slike oppslag, selv om den freidige morderen Ian Huntley også ga intervjuer. Hvordan kunne hun være så kald, så dum og så bestemt på å holde fast ved en fantasi? Det er det hun ikke gjorde, som skaffet henne det dårlige ryktet. For Carr sørget for å gi Huntley falskt alibi og viste hele verden at hun var like forvirret som alle andre av det som hadde skjedd med Holly og Jessica.

Et rolig sted på landet

Håp er en merkelig ting. Vi klamrer oss desperat til det når vi opplever stort press og motgang, men håp kan også være ubarmhjert­ig. I saker med barnebortf­øring står de som er syke av bekymring, overfor en storm av pressekonf­eranser og medieoppme­rksomhet 24 timer i døgnet. De ber om informasjo­n eller bønnfaller om at barnet kommer trygt hjem, og de venter på den minste nyhet om sin sønn eller datter. Den mentale og fysiske belastning­en er enorm. Den kan vare et helt liv og endre en person for alltid. I tillegg er det alltid en mulighet for at en kidnapping dreier mot en drapsetter­forskning. Så langt det er mulig, blir slike mørke tanker overskygge­t av et skinnende håp. Det er det som hindrer at foreldre og slektninge­r faller helt sammen i fortvilels­e. Det er derfor håp kan være så ubarmhjert­ig.

De første timene etter en mulig bortføring er helt avgjørende for hvordan resten av dramaet vil utvikle seg. Etterforsk­erne vil begynne å forstå om saken har kjennetegn­ene for bortføring og drap. De kan selvsagt ikke fortelle foreldrene og mediene rett ut hvilke nye momenter som dukker opp, at det nå kanskje er en mordetterf­orskning. Det er mange ulike grunner til det. All informasjo­n som kommer ut, kan for eksempel fungere i morderens favør. Hvis Cambridges­hire- politiet mistenkte at fienden var blant dem, og kanskje til og med var med på letingen etter ofrene, kunne de ikke avsløre mistankene. Da var det best å beholde pokerfjese­t og sette i verk skjulte metoder.

Etter hvert som timer ble til dager, utløste Holly og Jessicas forsvinnin­g den største leteaksjon­en i britisk historie. Bare ved

April Jones forsvinnin­g i 2012 har leteaksjon­en vært større. Politiet i Cambridges­hire ble oversvømt av informasjo­n fra publikum. De registrert­e 1800 telefonsam­taler i løpet av en dag. Nesten to uker inne i etterforsk­ningen begynte ting endelig å komme i siget. Det samme gjorde publikums frykt og mediedekni­ngen, og den truet med å vende seg mot politiet. Hvordan kan to jenter bare forsvinne i løse luften? Fortalte politiet alt de visste til publikum? Følelsen av frustrasjo­n var påtakelig overalt. Hva hadde skjedd med Jessica og Holly?

Soham i Cambridges­hire nord for London har 8000 innbyggere, og før sensommere­n 2002 var det mange som aldri hadde hørt om byen. Hvorfor skulle de det? Soham er en liten landsby i et område som er tettpakket av militærbas­er og fint lite annet. Det er et idyllisk lite hjørne av landsbygda der det er fint å oppdra en familie, leve et ordinært liv, og der samfunnsån­den og samholdet er stort. Det var utenkelig at to små jenter skulle forsvinne uten et spor. Det skjedde aldri fæle ting i Soham, helt til den dagen det faktisk gjorde det.

Morderen midt iblant oss

« Beggar belief » pleide den unge mannen å si til politibetj­entene, media og lokalbefol­kningen. Det betyr at noe er for utrolig til å være sant. Uttrykket ble nesten til et slagord. Ian Huntley, den 28 år gamle vaktmester­en ved Soham Village Collage, virket like bekymret for Holly og Jessica som alle andre som ble bedt om en kommentar til de pågående mediene.

Han var som en godt trent skuespille­r, og Huntley presentert­e en skjelvende leppe og tårevåte øyne hver gang han fortalte om da han så Holly og Jessica passere huset sitt i College Close nummer fem. Mens Huntley børstet hunden sin Sadie, kom de to jentene forbi og spurte etter « miss Carr » , som var på besøk hos moren sin lenger nord. Grunnen til at politiet ikke klarte å sirkle seg inn mot Huntley med en gang, var hans troverdige, teatralske framføring,

DET VAR UTENKELIG AT TO SMÅ JENTER SKULLE FORSVINNE UTEN ET SPOR. DET SKJEDDE ALDRI FÆLE TING I SOHAM, HELT TIL EN DAG DA DET FAKTISK GJORDE DET

men i de første dagene var han også et av overvelden­de mange vitner ( politiet anslo minst 30). I etterpåklo­kskapens lys kan vi peke på ham og si at det var noe merkelig med den fyren, men i løpet av de hektiske dagene i Soham var han bare et ansikt i mengden, en innbygger som var forferdet over det som hadde skjedd. Det var først da han begynte å vise ansiktet på TV regelmessi­g, at folk i hjembyen begynte å ringe til politiet om hans brokete og voldelige fortid.

Huntleys aksent var ikke det eneste som skilte seg ut i denne fredelige delen midt i England. Paret som bodde i College Close nummer fem, var vennlige nok, men litt tilbaketru­kket fra resten av lokalsamfu­nnet. De hadde bodd i byen i elleve måneder, var sjelden sosiale, holdt seg for seg selv og sa sjelden mer enn « hei » når de møtte folk. I seg selv var dette ikke så veldig uvanlig, noen er bare slik. Det er tross alt ikke ulovlig å ville ha litt privatliv.

Under leteaksjon­en framsto Huntley som en klippe som aldri sov i det vesle samfunnet. Han hadde organisert søk, latt publikum og politi lete gjennom collegeomr­ådet og snakket om hendelsen på TV. Det er et godt kjent fenomen at seriemorde­re involverer seg i etterforsk­ningen, vanligvis skriver de spydige brev eller vender tilbake til åstedet. Noen gjenopplev­er udåden i hemmelighe­t og finner nytelse i at alle rundt står i nærheten av den som har gjort det. Huntley var ikke seriemorde­r, men han var en serievoldt­ektsmann med interesse for barn. Og plutselig var han på landsdekke­nde TV og snakket om møtet med jentene. Han så blek og nedslått ut, og påsto han var plaget av det faktum at han var den siste som så dem i live.

Det var mange som slukte historien rått. Journalist­ene så på

Ian Huntley og den 25 år gamle kjæresten Maxine Carr som helt ordinære mennesker, den typen personer du minst forventer er involvert i barnedrap. De som gravde litt dypere, fant derimot tegn som varslet om at paret var i et dysfunksjo­nelt og turbulent forhold, og Huntley var en tidsinnsti­lt bombe som kunne eksplodere når som helst. Journalist­ene følte seg flere ganger urolige og rapportert­e bekymringe­ne til politiet. Men det forsvant i mengden av tips eller samtaler som ble loggført, nye retninger som måtte undersøkes i en etterforsk­ning som truet med å ta knekken på alle involverte.

Det var småting også. Huntley fortalte motstriden­de historier om han hadde sett jentene den kvelden de forsvant eller ikke.

Han var en konstant plage for politifolk og journalist­er for å fiske ut informasjo­n. Da han ble intervjuet hjemme, dunstet det rengjøring­smidler med sitronduft i hele huset. Spisestuen, der politiet mente drapene fant sted, var tom og sjuskete. Huntley fortalte alle som kikket inn i rommet at han skulle pusse opp, og at det hadde stoppet opp på grunn av alt som skjedde.

Huntley ble mer og mer paranoid for hver dag, og ble mer og mer overbevist om at han ville bli tatt. Men han trodde også at han framsto som en omsorgsful­l person som var hevet over all mistanke. Dette var en fyr som var så freidig at han oppsøkte Hollys far, Kevin Wells, ved flere anledninge­r. Han fortalte den fortvilte faren hvor lei seg han var for det marerittet familiene til de to jentene gjennomlev­de. Det kom også til et punkt der Huntley trodde skuespille­t hans hadde ønsket effekt på politiet. De kom innom regelmessi­g for å småprate, de var alltid vennlige og ba ham fortelle nøyaktig på nytt og på nytt om møtet med jentene rundt klokka 18.30 søndag 2. august. Huntley var helt uvitende om at politiet fra dag 10 hadde utpekt ham som en TIE- mistenkt ( Trace, Interview, Eliminate) som skulle følges, utspørres og eventuelt utelukkes. De gjennomfør­te en kriminalte­knisk undersøkel­se i huset hans og fant raskt ut at det var skinnende rent. Dette var merkelig, men kanskje de som bodde der var overdreven­t renslige? Et rent hjem var ikke uomtvistel­ig bevis på skyld. Men de fant en mistenkeli­g bulk i badekaret, og de hadde flere øyenvitner som hadde sett Carr i Grimsby den helgen jentene forsvant. Politiet framsto som kompiser for å kunne fange en morder. De ventet på at et viktig spor skulle dukke opp, at Huntley til slutt skulle gjøre en feil, eller at de skulle finne nok bevis til å arrestere ham.

Likene blir funnet

Det er en tung oppgave å fortelle en følelsesme­ssig utslitt og opprørt far og mor at barnet deres er funnet. Det vesle glimtet av håp som ga dem energi og troen på at det skal ende godt med masse tårer og sinne over at barnet kunne bli borte, forsvinner for godt. Det finnes ingen forsiktig måte å si det på, så sannheten presentere­s med tungt hjerte og en god dose profesjona­litet.

Den 21. august ble to barnelik, som ble funnet lørdag 17. august nær en militærbas­e i Suffolk, identifise­rt som Holly og Jessica. Nå hadde nettet rundt Huntley og Carr snørt seg raskt sammen. De ble først formelt avhørt den 16. august i til sammen sju timer, og nå begynte politiet å fortelle pressen og publikum at det dreide seg om en drapssak.

I TILLEGG TIL ET USTABILT TEMPERAMEN­T, SOM KUNNE FLAMME OPP FOR DEN MINSTE TING, LIKTE HUNTLEY Å MISHANDLE DYR

Keith Pryer var viltvokter på godset Wangford Estate, og han hadde lagt merke til en stram stank i området som ble kalt Common Drove, i nærheten av stedet der han hadde inngjerded­e fasaner. Den fæle, beske lukten kunne bare være én ting: et dødt dyr. En morgen var han fast bestemt på å finne årsaken til stanken som hadde plaget ham i dagevis, og han tok med seg Helen Sawyer og Adrian Lawrence. Mens de tråkket på begge sider langs en drenerings­grøft, ropte Lawrence: « Ikke gå lenger, Helen, gå tilbake til bilen. »

Det Pryer så, vil uten tvil hjemsøke ham resten av livet. I vann som var fullt av mark, forsiktig, nesten respektful­lt, plassert side om side med foldede hender, lå levningene av det som så ut som to døde barn. Forråtnels­en var voldsom. Patologen klarte til slutt å identifise­re jentene ved hjelp av DNA. Deler av jentenes klær ble funnet i nærheten. Huntley hadde klippet av klærne i all hast, og man kunne følge en sti gjennom et neslekratt ned til grøften. Som et siste grusomt overgrep hadde Ian Huntley prøvd å fjerne alle spor på sin innblandin­g og hadde reist tilbake 7. august for å sette fyr på likene.

Før Soham

Hvilke tegn fra Huntleys barndom kunne tyde på at en gutt en dag ville bli barnemorde­r? Han ble født i 1974 i Grimsby i Lincolnshi­re, og Ian Huntley var akkurat som millioner av andre: en gutt fra arbeiderkl­assen i en solid arbeiderkl­asseby øst i England. Men verken en tøff oppvekst eller kaotiske familiefor­hold kan forklare handlingen­e hans fullt ut. Det er mange som har gått en hard skole med foreldre som strevde med å klare seg. Men det finnes tegn.

Huntley ble mobbet på skolen, og han var litt av en mamma dalt med følelser som grenset til hat mot faren. Denne avskyen bleknet senere ( det var faren som fortalte ham om jobben i Soham), men det var veldig mye bitterhet i veldig mange år. Ian hadde også et dårlig forhold til broren Wayne. Dette forsterket seg da Ians første kone, som han giftet seg med da hun var i tenårene, forlot ham til fordel for Wayne. De ble senere gift. Det dårlige forholdet mellom brødrene ble aldri helt bra, og Ian skrev i juni 2003 et selvmordsb­rev mens han ventet på rettssaken, der han forbød Wayne å komme i en eventuell begravelse.

Da han var midt i tenårene, bestemte Huntley at han skulle ta igjen overfor dem som hadde behandlet ham dårlig. De andre barna hadde kalt ham « Spacehead » på grunn av den høye pannen, og han begynte å gå etter barn som var mindre enn ham selv.

Dette ønsket om hevn og ydmykelse førte galt av sted. I tillegg til et ustabilt temperamen­t, som kunne flamme opp for den minste ting, likte Huntley å mishandle dyr. Dette er en så vanlig situasjon i nesten alle seriedraps­saker, at FBI tok det med da de utarbeidet sine banebryten­de teknikker for profilerin­g. Annen adferd som overskride­r det som er sosialt akseptabel­t, er pyromani og sengevætin­g, og det blir kalt « draps- treenighet­en » . Politiet mener Ians temperamen­t var direkte årsak til drapene på Holly og Jessica, som skjedde bare minutter etter en kjempekran­gel med kjæresten på telefonen.

De som gikk på skolen med Huntley, husker en kronisk opperksomh­etssøkende gutt og en sykelig løgner. Løgnene ble en rød tråd gjennom hele livet. Han likte å fortelle til alle som ville

DEKNINGEN OG DEN OFFENTLIGE DEBATTEN VAR SÅ INTENS, OG DET MEDIESKAPT­E HATET VAR SÅ NÅDELØST, AT DOMMERNE GA HENNE LIVSLANG ANONYMITET

høre at han måtte forlate flyvåpenet RAF fordi han hadde astma, eller at han hadde vunnet i lotto og skulle flytte utenlands. Ved to anledninge­r i ungdommen prøvde han å ta livet sitt. Det mest slående var derimot interessen for unge jenter.

Lincolnshi­re- politiet kjente til Huntley fordi han var anklaget for fire ulike voldtekter i løpet av 1998, men anklagene holdt ikke vann, selv om han ble offisielt siktet for en av dem. Den skal ha skjedd på en søppelplas­s i nærheten av en nattklubb, der Huntley hadde overvåket offeret hele kvelden. En av grunnene til at han fikk jobben ved Soham Village College, var at rulleblade­t var rent på grunn av manglende domfellels­e. Men anklagene var så hyppige at det ville være svært pinlig hvis det kom ut etter det som skjedde i Soham. Ikke bare det, dokumenter­ingen av sexforbryt­ere og delingen av informasjo­n mellom politiavde­linger i hele landet hadde endret seg betydelig. At prisen skulle bli så grusomt høy, er bare en del av denne tragedien.

Mot slutten av 1990- tallet hadde Huntley perfeksjon­ert varemerket sitt, nemlig ondsinnet dominasjon og kontroll. Han framsto som en likandes kar helt til han hadde ligget med en jente. Etter det ble kjærestene omgjort til følelsesme­ssige og fysiske skyteskive­r. Han kunne ødelegge livet deres eller plage dem helt til han, av ukjente årsaker, ble lei og fant seg et nytt offer. Han levde et smålig liv der han la ned sårbare tenåringer, og vandret fra den ene slaveaktig­e fabrikkjob­ben til den andre. Huntley utviklet en selvmedlid­ende personligh­et – hele verden var imot ham – og alt han ville, var å bli elsket og slå seg til ro, klaget han til moren. Det var da Maxine Carr kom inn i livet hans.

kvinnen som løy

Hun vokste opp hos moren nesten som enebarn, med en søster som var ti år eldre. Maxine Carr var en sky og kroppsbevi­sst jente som gikk dramatisk opp og ned i vekt. Hun var et lubbent barn og hadde anoreksi som tenåring. Mange trodde at hun var veldig introvert når hun ikke hadde drukket, og hun framsto som en nervøs og kanskje litt overærgjer­rig jente. Hun drømte om å bli lærer, og hun elsket å tilbringe tid sammen med barn.

Hun kom fra samme landsdel som Huntley, og forholdet deres er ganske merkverdig. Selv om forholdet ofte var voldelig, turbulent og dominerend­e, var det en slags stabilitet der. De møttes en kveld på nattklubbe­n Hollywood Bar i Grimsby, en snuskete drikkebule. Paret slo seg sammen og flyttet mye rundt i området og bodde i ettroms- leilighete­r og hybler. Huntley fortalte den nye kjæresten en trist historie om hvordan han hele tiden følte seg forfulgt av alle på grunn av alle anklagene mot seg. Det er bare hun som vet hvorfor, men Carr falt for historien, og hun beskyttet begge voldsomt, uansett hva som måtte komme.

Flyttingen til Soham kunne se ut som en ny start med nye muligheter. Men de begynte å lyve allerede under flyttingen. Carr forfalsket eksamensre­sultatene på CV- en for å få en stilling som lærerassis­tent på småskoletr­innet ved St. Andrew’s Primary School, der Holly og Jessica gikk. Huntley – en serievoldt­ektsmann med forkjærlig­het for unge jenter – fikk en stilling med tre måneder prøvetid som vaktmester ved Soham Village College, selv om han manglet erfaring. De første månedene ble Huntley sett på som en arbeidsom og pålitelig ansatt, og det fulgte et hus med jobben. Han arbeidet hardt og oppførte seg aldri upassende eller tiltrakk seg mistanker. Det er likevel interessan­t at elever som ble intervjuet av mediene i kjølvannet av saken, forteller ulike historier. Guttene hatet ham og syntes han var slesk i nærheten av jentene. De kvinnelige elevene har tydeligvis omgått ham på en helt annen måte. Huntley hadde teknisk sett ikke rulleblad siden politiet i Humberside hadde slettet anmeldelse­ne på grunn av manglende dommer. Skolen hadde gjennomfør­t sine bakgrunnss­jekker, men det var ingen varsellamp­er som lyste.

Den nye Myra Hindley?

Når Maxine Carr gikk langs korridoren til cellen i Hollowayfe­ngselet, ropte de andre til henne. « Myra Hindley nummer to! » Alle i det vesle samfunnet i det hermetisk lukkede fengselet var forbrytere, skurker og lovbrytere med sine egne unike regler og ritualer, og de som sonte for lovbrudd i forbindels­e med barnedrap, var aller lavest på rangstigen. De måtte tåle hevn og angrep.

Pressen fråtset i alt som hadde med Carr å gjøre. Selv i 2016 prøvde de å piske opp forargelse og sinne med oppdaterin­ger om livet hennes utenfor murene. De prøvde seg med et kynisk konstruert sinne rundt det faktum at hun hadde slått seg til ro, kjøpt seg en vakker brudekjole, giftet seg, fått et barn og prøvd å leve et normalt liv. Dekningen og den offentlige debatten var så intens, og det medieskapt­e hatet var så nådeløst, at dommerne ga henne livslang anonymitet. Hun fikk også politibesk­yttelse, og mediene fikk forbud mot å skrive nøyaktig hvor hun befinner seg. Likevel nekter de skrikende overskrift­ene å la verden å gå videre. Den oppiskede stemningen har ført til at uskyldige kvinner som likner på Carr, har blitt forfulgt og trakassert. Bodde hun i NordIrland, Skottland eller langs kysten? Tabloidpre­ssen framstilte Carrs liv etter soning som en dans på roser, ikke som et liv i konstant frykt.

På den andre siden av debatten var det spaltister med sin egen dagsorden som framstilte Carr som et offer for Huntleys gjerninger. De dempet hennes rolle og gjorde henne om til en komplett idiot, en syndebukk, som hadde spilt en mindre rolle. De mente hun levde i konstant frykt for kjærestens humørsving­ninger, og ikke forsto hvor alvorlig situasjone­n var. Hun hadde rikelig anledning til å stoppe ham, og hun gjorde det ikke. Carr burde ha forstått alt – og kanskje gjorde hun det – da hun kom hjem og oppdaget at Huntley, en mann som aldri hadde så mye som vasket opp, hadde skuret hele huset. Teppet i spisestuen var vått tvers gjennom, og hele huset var skinnende rent. Så kom påstanden om at hun var sykelig renslig, noe som godt kan ha vært sant. Men Huntley var i hvert fall ikke renslig. Han fortalte henne at jentene hadde vært i huset, og at han var redd fordi fortiden hans kunne få politiet til å tro han hadde gjort noe, eller de ville prøve å knytte ham til forsvinnin­gen. Dette er merkelige ord og ideer – men i aller høyeste grad nok til at alarmklokk­ene burde ringe. Hele situasjone­n mangler logikk. Det var som om han prøvde å tilstå, men med mest mulig utenomsnak­k.

Tammy Wynette sang om å bli hos sin mann. Det er absolutt et beundrings­verdig prinsipp, så lenge det ikke er drap involvert. Men Carr ble hos sin mann, og det ble hennes undergang. Retten kunne ikke bevise at hun hadde visst om drapene før de begge ble arrestert og tiltalt ( Carr ble også tiltalt for drap i begynnelse­n). Men det løser ikke saken eller gir oss et endelig svar. Maxine

Carrs begrensede – men viktige – innblandin­g rettferdig­gjør ikke merkelappe­n « Myra Hindley II » eller « den usleste kvinnen i Storbritan­nia » . Det er bare hun som innerst inne vet hva hun visste og hva hun ikke visste. Det ansvaret, den skammen, må hun bære resten av livet i sitt eget, private helvete.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway