Myra Hindley
Ian Bradys medhjelper
VI HAR IAN BRADY OG MYRA HINDLEY. OG SÅ HAR VI TRISTESSEN MELLOM LANCASHIRE OG YORKSHIRE. SADDLEWORTH MOOR ER DET TAUSE VITNET SOM FREMDELES BÆRER PÅ EN MØRK HEMMELIGHET: HVOR ER KEITH BENNETT?
Femtien år etter bortføringen, voldtekten og drapet Ian Brady og Myra Hindley begikk, noe som ennå kalles Hededrapene, gjenstår det fremdeles å avdekke levningene etter tolv år gamle Keith Bennet fra hans uverdige hvilested på Saddleworth Moor utenfor Manchester. Gutten fra Longsight forsvant sporløst den 16. juni 1964, bare fire dager etter fødselsdagen sin. Han hadde gått til bestemorens hus, hvor han ofte overnattet sammen med søsknene. Hindley og Brady var ute og jaktet i en Mini stasjonsvogn da de oppdaget gutten, som var helt alene. De kom bort til ham og spurte om han kunne hjelpe til med å flytte noen esker fra en vinhandel.
Politiet i Manchester sørget for at et svart- hvitt bilde av Keith, ble slått opp i presse og kringkasting. Det viser en liten gutt med briller og store fortenner som smiler varmt til kameraet. I enhver annen sammenheng ville ikke bildet ha noen betydning for andre enn familien Bennett. Likevel er det løftet til en tvilsom berømmelse på grunn av vår kjennskap til guttens grusomme skjebne. Det er blitt et symbol for en seriemorders uhyrlige gjerninger. Som alle bilder, og spesielt slike som viser drapsofre, fanger det et eksakt øyeblikk i tiden. Dermed forteller det en ofte oversett og ganske uhyggelig sannhet: Denne personen er allerede død eller kommer til å dø.
Verden kjenner Keith Bennet som et fotografi, men familien hans mistet en sønn, en bror, en fetter og et barnebarn. Venner mistet en kamerat. Det er også verdt å huske at det tok morderne over 20 år bare å tilstå sin skyld. 20 år med ubesvarte spørsmål, mistanker og lidelse. Keiths mor, Winnie Johnson, som gikk bort i 2012, 78 år gammel, ble som resten av familien revet bort fra en helt alminnelig tilværelse til å bli en skikkelse preget av heltemot og verdighet.
Det var ikke før i 1987 at Brady og Hindley, de tidligere
MYRA VAR EN ALMINNELIG OG NATURLIG JENTE, OG DET VAR DENNE HVERDAGSLIGHETEN SOM GJORDE DET MULIG FOR HENNE Å KOMME I KONTAKT MED BARN
kjærestene som nå viste komplett antipati overfor hverandre, endelig tilsto å ha bortført og drept både Keith og ei jente som het Pauline Reade ( deres første offer). På grunn av opplysninger r fra paret fant kriminalteknikerne 16 år gamle Reade på ettermiddagen den 1. juli samme år. Levningene ble gravlagt 1. august på Gortons gravlund. Med Keith var man mindre heldig. Letingen ble avblåst 24. august 1987, og gjenopptatt så sent som i 2003, under Operation Maida. Seks år senere, i 2009, avsluttet politiet den offisielle letingen, uten resultater.
Ved forskjellige anledninger bød Brady og Hinley på fristende ledetråder til Bennets skjulested, men erindringene og betroelsene deres var ikke nøyaktige nok. Shiny Brook, som ble et viktig leteområde, er omstridt fordi stedet ikke samsvarer med hvor man fant de andre likene. Er Keith begravd nær stedet der John Kilbride ble funnet, på motsatt side av veien fra Lesley Ann Downeys og Pauline Reades funnsteder? Det tror Chris Crowther, et medlem av familien som eier landområdet der drapene fant sted. Han begrunnet resonnementet sitt for forfatter Carol Ann Lee i den skumle, men likevel upartiske biografien One of Your Own: The Life and Death of Myra Hindley
( 2011). « Vi har alltid følt at Keith var nær John. Brady var jo en dovenpels, han holdt dem nok nær hverandre. Jenter på den ene siden av veien, gutter på den andre. Johns grav var akkurat under rasteplassen vi lagde, slett ikke så langt fra veien » .
Det er sant at Brady brukte begge sidene av veien ( A635, Holmfirth Road) til å begrave ofrene sine. Dette var like ved Hollin Brown Knoll, kanskje bare hundre meter unna. Lesley Ann Downey ( 10 år) og Pauline Reade ( 16 år) ble lagt på nordsiden, og John Kilbride ( 12 år) på sørsiden. Ville Brandley virkelig forandre det som ser ut til å være et klart og meningsfylt mønster omkring yndlingsstedet sitt på heden? Hvor mange ganger kan letemannskapene ha vært en hårsbredd fra Keiths levninger … og oversett dem?
Hinley døde av bronkitt den 16. november 2002, 60 år gammel, på West Suffolk Hospital. Tabloidavisene fikk sin lenge etterlengtede belønning: Brady hadde bestemt seg for ikke å vise samarbeidsvilje hvis Bennett- familien eller sakens etterforskere ba om nye opplysninger, og han gikk så langt som til å skrive til Winnie Johnson og forklare sitt standpunkt. Begrunnelsen var politiets inkompetanse. Men i 1987 slapp han ut fra Ashworth Hospital i Liverpool- området og la ut på en trist tur til heden.
Da virket drapsmannen usikker på området. Han ble tydeligvis forvirret av det som tidligere hadde vært hans kjære dødsrike. Eller førte han bare myndighetene ut på en runddans for sin egen syke fornøyelses skyld? For Keiths familie var det enda en tapt sjanse og en forlengelse av lidelsene. Som svar på nyheten om at søket ble avsluttet i 2009, sa Winnie følgende til BBC: « Jeg vil at Keith skal bli funnet før noe skjer med meg, for jeg ønsker å gi ham en anstendig begravelse » .
Brady og Hindley: ondskapens ikoner
Politiportretter tatt av Brady og Hinley under rettssaken mot dem ved Chester Assizes i 1966 figurerer fortsatt på forsiden av
utallige bøker og blad. De harde, flatt belyste svart- hvitt- bildene fanger inn de utrykksløse blikkene til to personer vi mistenker for å mangle enhver menneskelig egenskap. Disse to bildene, som gjerne plasseres ved siden av hverandre i media for å gi maksimal virkning, er ondskapens ikoner.
Bradys og Hindleys forbrytelser fant sted i en periode da det var utstrakt mediefokus på Nordvest- England. Anerkjente engelske New Wave- filmer ble i hovedsak innspilt i byer og landsbyer nordpå, og lot publikum verden over stifte bekjentskap med tidligere ukjente dialekter og målfører. Filmskaperne skildret livet i den engelske arbeiderklassen i det som er blitt kalt « oppvaskbenkrealisme » . I 1960 begynte kringkastingen av den monumentale såpeoperaen Coronation Street, en serie som går den dag i dag. Med sine rekkehus, brolagte gater og det sørgmodige musikalske hovedtemaet basert på « Lancashire Blues » av komponisten Eric Spear, som styrket de ikoniske kulturassosiasjonene til Nordvest- England. Det var i den samme godt sammensveisede verdenen av fabrikker, dansesteder, alkoholikere og lokale kinoer at Brady og Hindley vokste opp.
Ian Brady kom til verden ved en fødeklinikk i Rottenrow
Street i Glasgow 2. januar 1938 som Ian Duncan Stewart.
Gutten ble oppdratt hos en fosterfamilie etter at moren, en ugift servitrise ved navn Patricia Stewart, valgte å adoptere ham bort. Familien Stewart var en solid arbeiderklassefamilie på riktig ende av samfunsstigen. Unge Ian var plaget med raserianfall, men var flink og besto opptakseksamen til Shawlands Academy. Opprørsånden og mobbingen hans ble likevel ondskapsfull etter hvert. Han kalte skolen « Big Lassie » , Storejenta, på grunn av dårlige idrettsprestasjoner, og på den andre enden av skalaen kalte han den « Dracula » . I en peride hadde han en forkjærlighet for tortur av dyr, og han begynte snart med innbrudd. Han endte opp i en ungdomsinstitusjon, og senere i fengsel. Han flyttet sørover til Manchester og ble gjenforent med den biologiske moren, som da var blitt gift med en mann ved navn Patrick Brady, og det sies at Ian forsøkte å være en praktsønn og et anstendig samfunnsmedlem. Han prøvde å legge sin skruppelløse fortid bak seg. Det varte ikke lenge, og han kom snart i vansker på grunn av forskjellige lovbrudd.
Myra Hindley, født i 1942, vokste opp i Gorton- området øst for Manchesters sentrumsstrøk, hvor utdanningen i livets harde skole var like utbredt som den i klasserommet. På den tiden var dette en ssaneringsmoden slum. Folk ble forflyttet til boliger andre steder i byen, eller til nybygde boligkomplekser like utenfor kommunegrensen, på områder kjøpt av grevskapet Cheshire. Da de to møttes på Millward’s Merchandising, falt Hindley pladask. Men de begynte ikke å gå ut med hverandre før ett år senere, for Brady opptrådte lenge reservert overfor henne. Hun var besatt av ham, og skrev en dagbok om sine romantiske kvaler. Da han endelig inviterte henne ut, gikk de på kino. Hindley hevder at de så Nicholas Rays King of Kings ( 1961), som var et interessant valg med tanke på Bradys innbitte ateisme. Men andre mener filmen var Judgement at Nuremberg – en tittel som samsvarer langt bedre med Bradys dunkle nazibesettelse.
Det ble uadskillelige. Hun fikk kallenavnet « Hessie » – trolig etter Hitlers nestkommanderende, Rudolf Hess – og kallenavnet hun brukte på ham var « Neddie » , etter en skikkelse i The Goon
Show. Med tiden fremelsket de hverandres sans for å begå udåder. Andre seriemordere og seksualsadister kan brautre med langt høyere drapstall, men det som fanget verdens oppmerksomhet da forbrytelsene ble avdekket, var at en ung kvinne hadde vært delaktig. Hindley var bare 23 år da hun ble arrestert og tiltalt. En ganske sprø Lancashire- jente med flaskeblondt hår ble slynget ut i beryktethet, og er siden blitt et varig symbol på menneskelig ondskap. Hindley har i de senere år fremstilt seg selv som nok et offer for Bradys ondskap, men hun spilte en avgjørende rolle i kidnappingene, angivelig seksuelt opphisset av hvordan drapene brakte henne nærmere Ian ( selv om hun benektet at hun tente seksuelt på gjerningene). Hindley kjørte bilen fordi Brady ikke kunne kjøre ( han kjørte en Triumph Tiger Cub motorsykkel). I samarbeid med Brady valgte hun ut sårbare barn de kunne henvende seg til, og den vennlige, utadvendte væremåten meskerte det prykologer og skribenter har betegnet som en egosentrisk personlighet fullstendig uten empati. Hun var ekspert på manipulasjon, og forkledde seg med svart parykk og skinnjakke, for ikke å bli gjenkjent i strøket hvor hun i sin tid hadde bodd.
Hindley har nok senere protestert mot sitt rykte og uttrykt anger, men hun var årsaken til at saken fanget publikums oppmerksomhet og vrede i første omgang. Når man advarer barn mot å snakke med fremmede, er det alltid menn de advares mot. Hindley tilintetgjorde oppfatningen om at kvinner aldri kunne være med på å bortføre og drepe barn. Hun minnet ikke om en snerpet gammel barnehjemsbestyrerske, og virket heller ikke som noen tvilsom, forskrudd type en burde holde seg unna. Myra var en alminnelig og naturlig jente, og det var denne hverdagsligheten som gjorde det mulig for henne å komme i kontakt med barn og skape tillit.
et stille sted for drap
Til midtten av 1960- tallet var Saddleworth Moor bare et ganske alminnelig vakkert sted for søndagsturer og pikniker. Den grusomme historikken er siden blitt varig og bestandig. Den er preget inn i den kulturbakgrunnen og lokalhistorien i det moderne Manchester og omegn. Minst tre av de fem ofrene ble bortført, voldtatt og drept ( enten med kniv eller med en snor) og begravd ved A635. Lesley Ann Downey, det yngste offeret, ble drept hjemme hos Brady og Hindley annen juledag 1964. Paret planla å kvitte seg med liket samme kveld, men kraftig snøvær ga vanskelige kjøreforhold, og de kunne bli avslørt om de ble utsatt for et biluhell på veien. I stedet pakket de Lesley Ann inn i et laken sammen med klærne hun hadde på seg ved bortføringen ( rosa cardigan, blå kåpe, rutete skjørt) fra Silcock’s Wonder Fair. Hun ble gravd ned på Saddleworth neste dag.
To og en halv mil øst for Manchester kommer Penninenes sørlige toppkam fram til Peak District nasjonalpark. Den beskrives som « Englands ryggrad » , dette storslagne landskapet av bølgende åssider med syrlige gressmarker og torvmyrer, med imponerende sandsteinsformasjoner flekket av vakker, lilla lyng, som skjærer resolutt gjennom Nord- England nedover langs midten og skiller
OMRÅDET MED UTSIKT OVER GREENFIELDRESERVOARET, DER TRE LIK BLE GRAVD OPP, HADDE EN SÆREGEN TILTREKNING PÅ PSYKOPATEN
Lancashire fra grevskapets gamle erkefiende Yorkshire. Med 1000 kvadratkilometer robust skjønnhet og avsideshet er dette synet fjernt fra de banale klisjéforestillingene om det industrialiserte Nord- England. Det er et karrig og sparsomt befolket område med spredte gårder, og i klarvær på Saddleworth Moor kan du se helt ned til Cheshire Plain og de idylliske grønne engene bakenfor. Vinden skynder seg gjennom myrullen, og bruset fra tordnende stryk er de eneste lydene i mils omkrets.
Området med utsikt over Greenfield- reservoaret, der likene ble gravd opp, hadde en spesiell tiltrekning på psykopaten. Med inspirasjon fra den tyske filosofen Friedrich Nietzsche og den fordreide nazistiske fortolkningen av ham, sammen med hans egne trossetninger om moralsk relativisme, forestilte Brady seg at han var et Übermensch som så ned på menneskene fra sin høye tind. Brady så seg selv som en moderne utgave av Caspar David Friedrichs maleri « Vandrer over tåkehavet » ( 1818). I The Gates Of Janus oppsummerte Brady naturlandskapenes forlokkende virkning på fantasien. « Når du står overfor et hav eller en hede, eller når du står på et fjell, kan du nesten høre noe ukjent og usynlig rundt deg. Du vet at de er der … du føler kraften stige opp i deg når du blir en mottaker » . Han brukte slikt mystisk tullprat og liksomintellektuell nonsens til å kamuflere sine sadistiske seksuelle lyster.
Historisk hørte Saddleworth til Yorkshire fram til 1974, da grenseendringer gjorde det til en del av Oldham, og dermed en del av det ytre stor- Manchester. Det betyr at fire av forbrytelsene begynte i stor- Manchester eller Cheshire, men endte i Yorkshire. Da etterforskningen ble iverksatt, førte dette til dårlig kommunikasjon mellom ulike politidistrikter, og de tråkket hverandre på tærne. Til sist var det Cheshire politikammer, under ledelse av politiinspektør Arthur Benfield, som tok kontrollen. Dette var på fordi drapet på 17 år gamle Edward Evans, som fant
sted 6. oktober 1965 i Wardle Brook Avenue 16 – boligen til Brady, Hinley og bestemoren hennes – formelt sett hørte til hans distrikt.
det perfekte drap?
At Keith Bennetts bortgjemte grav på Saddleworth Moor ikke er blitt funnet, betyr at forbrytelsen ennå representerer Brays etterlengtede « perfekte drap » . Da det amerikanske forlaget Feral House utga
Bradys studie av seriemordere med tittelen The Gates Of Janus ( 2001), ble selskapets direktør Adam Parfrey intervjuet av BBC, der han sa « det er mange forbrytere opp gjennom tidene som har drept barn, og nesten alle er glemt. Men ikke Ian Brady. Hvorfor? » Bortsett fra tiår med sensasjonspreget tabloid journalistikk og utnyttelse for å selge aviser, er svaret ganske sikkert Keith Bennet. Men Parfrey ser på andre faktorer enn den virkelige årsaken til den vedvarende interessen, som alltid har vært Myra Hindleys deltagelse.
For Ian Brady er tiden i ferd med å løpe ut. I en alder av 77 år svikter helsen hans, han har sultestreiket og er blitt tvangsmatet i 16 år. Sist han viste seg utenfor den lukkede avdelingen som har vært hjemmet hans siden 1985, var under et rettsmøte i 2012. Der prøvde han å søke om løslatelse fra det sikrede sykehuset, slik at han på helt lovlig vis kunne sulte seg i hjel i fengselet. En gang hevdet han at han ville røpe Bennetts plassering hvis retten garanterte ham rett til å avslutte sitt eget liv. Men tross all korrespondanse med ofrenes familier og politifolk skriver han disse ordene i den kontroversielle boken sin, som aldri kom ut i Storbritannia: « Det er lite intellektuell eller åndelig stimulans for en fengslet seriemorder i å samarbeide på noen måte » .
HVOR MANGE GANGER KAN LETEMANNSKAPENE HA VÆRT BARE EN HÅRSBREDD FRA KEITHS LEVNINGER … OG OVERSETT DEM?