Sadie Hartley
Offer for sykelig sjalusi
Et enslig kirkespir stiger opp fra småbyen Helmshore. Det kikker stille ned på raden av murhus som smyger seg mot de grågrønne høydedragene i Lancashire. Distriktet Pendle, berømt for de historiske hekseprosessene, ligger litt lenger oppover veien; byen Edenfield like nedenfor. I en av disse små gatene med koselige små utelamper ligger et stort, velholdt hus. Det er stort og romslig, men det er ikke enormt og flott. Det har kremhvite vegger, svak belysning og gamle trapper og rekkverk. Det er noen få bilder på veggene, akkurat nok til å gjøre det hjemlig, men sparsomt nok til å vise at beboeren Sadie Hartley er en travel dame. Hun er en kjærlig, hardtarbeidende mor som legger sin stolthet i å ta seg av familien. En søt dame med smilerynker som ville servert deg sterk te om du kom på besøk. Om kvelden tirsdag 14. januar 2016 åpnet Sadie døren for en ung kvinne. Hun ble dradd baklengs inn i huset, lammet med et elektrosjokkvåpen og knivstukket mer enn 40 ganger før morderen stakk av gårde for å vaske blodet av hendene sine.
Kvinnen som banket så høflig på døren før hun drepte huseieren, var Sarah Williams. Hun hadde hatt et kort forhold til Sadies samboer Ian Johnston to år tidligere. Ian mente Sarah var « klengete » og gjorde det slutt, og siden hadde han bodd sammen med Sadie. De to kvinnene kunne ikke vært mer ulike.
Sadie var alene den kvelden. Ian, som tidligere var brann- og bergingsmann, var bortreist på skiferie. Hun skulle møte ham der neste dag. De hadde jobbet hardt hele livet og likte å nyte livet på båtturer og ferier.
For Sadie var ingenting uaktuelt eller uløselig. « Hun ble aldri konfronterende. Hun ble aldri sur. Hun ble aldri sint. Alt hun ville var å ordne opp i ting » , fortalte datteren Charlotte i en dokumentar som ble laget etter drapet. Hvis du hadde et problem, ville Sadie sette seg ned og prate om det – uten fordømmelse eller kritikk. Ian snakket også om hvordan de hadde kjøpt hus med fem soverom « med nok plass så alle kunne komme og føle seg hjemme » . Sadie hadde klasse, men hun var ikke snobbete, og hun var glad i latter og tøys sammen med arbeidskollegene. Det var de som slo alarm og var bekymret for henne. Hun var en besluttsom, omsorgsfull person som hadde en universitetsgrad i naturvitenskap, og som hadde jobbet i legemiddelindustrien i 20 år. Så hadde hun startet eget firma sammen med en venn. Til tross for vanskelige økonomiske tider hadde selskapet gått fra suksess til suksess i 16 år. Kort fortalt forsket Sadie på blodkreft og lymfekreft for å finne en kur.
De grusomme « forfatterne »
Sarah kunne neppe vært mer ulik. Politiet undersøkte huset hennes etter mordet og fant de romantiske romanene hun hadde. Mens de fleste leser romaner for å få et avbrekk og en flukt fra en hard dag, brukte Sarah romanene til å rømme inn i en verden med lidenskap og mordplanlegging. Hun bestemte seg for å bli forfatter av sin egen historie. For at en fantasi skal fungere, så må rollebesetningen være samarbeidsvillig og publikum må være takknemlig. Sarah fant begge deler i Katrina « Kitt » Walsh.
Sarah hadde kjent Kitt siden hun var tolv, da de møttes på et ridesenter. Selv om Kitt var 20 år eldre enn Sarah, hadde de en felles forkjærlighet for Harry Potter- filmene, og etter hvert reiste de på ferier sammen. De to var et usannsynlig par. Sarah skrittet som en amasone gjennom byen, og hun kunne finne på å
HUN OG KITT BESTEMTE SEG FOR Å PLANLEGGE « DET PERFEKTE MORD » , MEN DET BAR HELT GALT AV STED
trekke ned skulderstroppene for å vise litt ekstra hud. Det virket som Kitt utfylte henne, iallfall i teorien. Hun var en intelligent kvinne med interesse for kunst. Hun hadde en aksent som røpet at hun hadde gått på mange gode skoler, og hun var utdannet innenfor gårdsdrift og jobbet som rideinstruktør. Kitt skal likevel ha « beundret » den yngre kvinnen. Mange hadde sett henne som en taus, subbende figur bak Sarah, som nesten virket livredd for å puste i skyggen av venninnen.
Sarah hadde møtt Ian i 2012, men etter at han forlot henne, blir historiene både sammenfallende og forskjellige på samme tid. Det er nesten som om Sarah leste rotete kladder av bøkene sine og ikke ekte bøker. Ifølge retten var Kitt ikke bare en nikkedukke, og Sarah var ikke en romantisk vidunderkvinne.
Like etter at Sarah hadde støttet Kitt gjennom en skilsmisse, støttet Kitt Sarah gjennom hennes egne kjærlighetsproblemer.
Da Ian gjorde det slutt med Sarah, reagerte denne såkalte selvsikre kvinnen med å sitte utenfor huset hans og sende grove «sext»-meldinger til ham. I to år. Hun sendte til og med et brev til Sadie i et forsøk på å ødelegge forholdet deres, og hun skrøt av at hun hadde hatt «utrolig fantastisk sex» med Ian. Sarah klarte ikke å innse at Sadie, i motsetning til henne selv, visste at ting skjer, og at man bare må komme seg videre og rette blikket mot det som er viktig. Ikke Sarah, nei. I tillegg til fascinasjonen for romantiske romaner var hun Game Of Thrones-entusiast, og hun etterliknet rollefiguren Melisandre for å lokke Ian tilbake. Hun tiltrakk seg mennesker som en magnet. Hun hadde hatt en kjaereste siden hun var 17. Han besøkte henne tidlig hver morgen, noe kona hans visste om, selv på den tiden da Sarah planla drapet på Sadie. Samtidig reiste Sarah på ferie med Kitt, som noen mente også var elskerinnen.
Omtrent seks måneder etter at Ian hadde forlatt henne, begynte Sarah å planlegge drapet på Sadie i den tro at Ian ville komme tilbake til henne. Hun og Kitt bestemte seg for å planlegge «det perfekte mord», men det bar helt galt av sted. Med Sarahs favorittforfatter som forbilde ble kvinnene offer for det
professor David Wilson, kommentator under rettssaken, beskriver som en «folie a deux» (dobbeltgalskap). Det er et forhold der de overbeviser hverandre om at det de gjør kan forsvares og rettferdiggjøres. De så på seg selv som rollefigurer og forbløffende intelligente superspioner som skulle hente en galant ridder tilbake til hans (etter deres oppfatning) sanne kjaerlighet. Samtidig ble Sadie tildelt skurkerollen, selv om de aldri hadde møtt henne. Sadies eneste «forbrytelse» var å bli Ians kjaereste. De prøvde å sverte henne med fornaermelser som angrep hennes femininitet, som om hun brukte den som et våpen. Med tanke på Sarahs avhengighet av Game Of Thrones’ røde kvinne Melisandre så var dette et hykleri uten sidestykke.
De viktigste hendelsene
De satte i gang med planleggingen av drapet. Etter å ha skrotet direkte idiotiske ideer, inkludert å legge skylden på Is-terrorister, bestemte Sarah og Kitt at de skulle drepe Sadie i sitt eget hjem før de forsvant i mørket. Forholdsreglene de tok, høres ut som episoder fra en parodi. 9. desember 2015 spilte de for eksempel James Bond: den tyske utflukten. De internasjonale kvinnene tok en ferge til Tyskland, der de kjøpte elektrosjokkvåpenet som skulle sette fienden ut av spill. Like etter, den 7. januar 2016, satte de i gang sin skjødesløse «rekognosering». Den uforsiktige duoen ble filmet av overvåkningskamera da de kjøpte blomster, og Kitt trodde nok hun var smart da hun leverte blomstene til Sadie samme kveld for å få bekreftet hvor hun bodde. Sadie fortalte selvsagt om det merkelige besøket til sine naermeste. Noe var på gang.
Selve anslaget fant sted 14. januar 2016. Angriperen Sarah kjørte sakte ned gaten i en nyinnkjøpt Renault Clio, iført mørke klaer. Hun banket på døren. Kvinnen som kom ut, ble fullstendig lammet da hun fikk 500 000 volt gjennom kroppen, før Sarah løftet armene og knivstakk henne mer enn 40 ganger. Det var 20 centimeter dype hull i kroppen der kjøkkenkniven ble presset inn, og ett av stikkene gikk gjennom ansiktet og ut gjennom kinnet. Det høyre øyet falt ut. Leveren sprakk. Kniven gikk nesten rett gjennom kroppen, og hun ble etterlatt i en blodpøl i entreen.
Patologen Philip Lumb skrev at merkene på armer og hender viste at selv om hun var en liten kvinne som var fullstendig ubevaepnet og overrumplet av en svaert brutal angriper, så hadde Sadie Hartley forsvart seg til det siste.
Sarah ryddet ikke engang opp i sitt eget rot. Hun løp bort og leverte alle bevisene – klaer, våpen, bilnøkler – til sin medsammensvorne, som skulle brenne og kaste det. Kitt spredte det rundt i naerområdet. Jobben var unnagjort … bortsett fra at hun overså en liten detalj. Hun glemte alle dagbøkene hun hadde skrevet. Der hadde hun skrevet i detalj om alle deres bragder, og politiet fant dem der hun jobbet.
Kitts dagbøker avslører alt. Noen steder veksler hun mellom fakta og fiksjon, og i september 2015 skriver hun: «Sarah kom innom. Så Hunted (et realityprogram på TV der deltakerne skal prøve å skjule seg for etterretningsoffiserer). Så diskuterte vi planene om å knerte [Sadie].» En annen gang, som da Sarah klarte å feste en dings på Ians bil for å spore bevegelsene hans, beskrives hun jublende som «hoppende glad». Det Kitt likevel virket mest imponert over, var at ved å delta i drap kunne hun få
sjansen til å reise på en liten ferie. Hun tenkte tydeligvis ikke på at hun kunne reise bort når som helst uten at noen behøvde å miste livet, men kommenterte at hun ville «få en tur til Tyskland» ut av det.
Språket virker som en mellomting mellom bevisste avgjørelser og tanker fra et uskikkelig barn. Den mest avslørende uttalelsen går på at hun ikke har moralske skrupler, men bare kjenner et lite ikke-la-oss-bli-tatt-stikk i kroppen. Det viser at ved å nevne moral har hun visst hva de gjorde, og vaert klar over hva som var rett og galt. I neste avsnitt skriver hun at hun ikke ser på drapet som et problem så lenge de ikke blir tatt, samtidig som hennes barnslige tilnaerming til drapet (som en slags morsom spøk) gjør hele saken mindre alvorlig. Hun ser på nervøsiteten før drapet som «stikk» eller lett irritasjon.
Politiet snører nettet
Kriminallitteraturen får oss noen ganger til å heie på de slitne etterforskerne med hatten på snei og whiskyglasset i hånden utpå kvelden. Men i virkeligheten er det slike som Bryony Midgley som løser grusomme lovbrudd. Hun er etterforsker i politistyrken som skulle å fange Sadies mordere. Bryony lyttet mens en kollega beskrev hva som hadde skjedd med Sadie, deretter ba hun kollegene om å ta et par minutters stillhet for Sadie før de reiste ut for å skaffe henne rettferdighet. Bryony er ung, med en direkte og ryddig stil og et rolig ansikt. Stemmen hennes stiger når hun beskriver det som skjedde med Sadie. Dialekten hennes fra nord i England er så langt fra Hollywood neo-noir det går an å komme. Den minner deg på at det ikke er en høyreist femme fatale som er drept, men noens mamma. Politiet fant Sarahs mobilnummer på Sadies telefon, og Sarah hadde sendt henne ufine meldinger. Politiet visste også at Sarah hadde vaert i kontakt med Ian, som hadde svart på meldingene hennes så sent som ti dager før drapet.
Mellom den kameratslige kjeklingen over gjennombrudd som holdt motet oppe, ofret disse lovens voktere familielivet for å avhøre de to mistenkte som satt i varetekt. Men de visste at de ville få se familien sin igjen. Bryony kommenterte at Sarah «ikke virket det minste berørt», med tanke på at hun aldri hadde vaert arrestert før og nå var mistenkt for drap. Sarah virket mer bekymret for hunden sin enn for det hun hadde gjort … det vil si, det var før hun nektet å svare på flere spørsmål.
Kitt var en helt annen historie. I det ene øyeblikket hevdet hun å ha problemer med hukommelsen, og sa at hun bare kunne huske tre dager tilbake. Andre ganger gjentok hun: «Jeg kan ha gjort noe, jeg kan ha gjort noe, jeg kan ha gjort noe. Jeg husker det bare ikke», før hun ga politiet alle detaljene de var ute etter. I avhørsrommet ramset hun opp detaljer og virket ivrig etter å gjøre politiet til lags. De bulende øynene og fektende armene skulle beskrive elektrosjokkvåpenet som Sarah «tvang» henne til å kjøpe, mens hun laget lyder med tungen. Det var som om den grusomme handlingen den kvelden var en slags krigsfilm hun hadde sett, og ikke en hendelse som gjorde vondt. Overvåkningsbildene viser en figur med ull-lue som sitter på gulvet på politistasjonen, hun klemmer armene rundt knaerne, og en betjent prøver å roe henne ned. På samme måte som Sarah var en sammensatt person, så var Kitt et puslespill i seg selv. Begge endte opp med å skylde på hverandre.
Juryen fikk høre de kaotiske sidehistoriene. Den hemmelige assistentmorderen Kitt kjøpte kniven med Tesco-kortet sitt, og elektrosjokkpistolen fra den tyske utflukten var et kupp – en del av en avtale der de fikk pepperspray med på kjøpet. Hun hadde kjøpt sporingsenheten for Ians bil (med kredittkort) i den tro at Sarah skulle betale henne tilbake. Sarah ordnet sitt alibi ved at kjaeresten David så henne hjemme med influensa tidligere på kvelden. De to kvinnene sparte til og med penger på dyre rengjøringsprodukter fordi de satte den spesialinnkjøpte bilen i en parkeringsgarasje flere mil unna. Som en siste forholdsregel hadde litt svart teip omgjort tretallet på bilskiltet til et åttetall.
Det var ingen stor overraskelse at juryen fant begge kvinnene skyldige. Dommer Justice Turner idømte Sarah en minimumsstraff på 30 år, og Kitt ble dømt til minimum 25 år før hun kan søke om prøveløslatelse.
En morders ansikt
På samme måte som intetsigende sladder finner veien mellom naboer, rettet mange av mediene oppmerksomheten mot utseendet til de to kvinnene. Sarah ble framstilt som en flokse, basert på selfiene med cowboyhatt og frekt hevede øyenbryn.
Kitts politibilde fikk også mye oppmerksomhet i tabloidpressen. Ansiktet er fritt for sminke og hodet er nesten skallet, med noen få tuster hår som stikker ut på siden. Hun lider av alopeci, og sykdommen får håret til å falle av. Hun ser storøyd ut etter avhørene, og hun ser lite feminin ut. Det er slike typer politibilder som får mediene til å bli mistenksomme før ett eneste faktum er kommet fram. Bekjente skal ha kalt henne «mannhaftig», hun hadde tatoveringer og fikk spådd framtiden sin (ikke bare fra horoskopet i avisen). Den endelige spikeren i kisten var at hun var glad i kunst. Det virket som om alle hadde gjort seg opp en mening om deres skyld, og kommentatorene beskrev drapet som noe som kan skje når «to raringer» finner hverandre. Men dette er ikke ting som gjør Kitt og Sarah til kriminelle. Det som gjorde dem til kriminelle, var de valgene de tok, og de valgene frarøvet Sadie Hartley livet.
Sarah tok Sadies liv fordi hun var misunnelig og sjalu – hun tålte ikke tanken på at noen andre hadde noe hun ville ha. Hun var fast bestemt på at hun ville ha alt – de to elskerne, den beundrende bestevenninnen, en glamorøs jobb – hele filmpakka.
Sadie Hartley, sportskvinne, forretningskvinne, eventyrer, mor og venninne er ikke blant oss lenger. Datteren Charlotte har snakket om morens omtenksomhet, hennes sans for fornøyelser og sterke familieverdier. Charlotte har arvet både morens ansiktstrekk og hennes besluttsomhet for å gjøre det riktige for dem hun er glad i, og det ville Sadie vaert stolt av.
MERKENE PÅ ARMENE OG HENDENE HENNES VISTE AT SADIE HARTLEY HADDE FORSVART SEG TIL DET SISTE