Brenda Spencer

Den første skolemassakren

Studerer man bilder av Brenda Spencer som barn, vil man se en fregnete, liten jente med blek hud og flammende, rødt hår. Man vil også legge merke til det strålende smilet hennes mens hun holder en kattunge i hendene. Bildet står i sterk kontrast til det som skal dominere mediene noen år senere – da den samme jenta, nå tenåring, blir ført ut av hjemmet sitt i San Diego bare noen meter fra åstedet for en svaert alvorlig forbrytelse.

En kald mandag morgen hadde Spencer drept to menn og skadet flere barn og en politibetjent med en halvautomatisk rifle. Hva var det som fikk henne til å begå en slik forferdelig handling?

«Jeg liker ikke mandager», sa Brenda.

Den kjappe replikken førte til voldsomme reaksjoner blant publikum (samt en stor hit fra det irske rockebandet Boomtown Rats) og ga gjenklang i flere årtier. Men den amerikanske

advokaten Michael Mcglinn, som var den første som representerte Brenda etter at hun ble arrestert i 1979, fortalte at den smilende jenta fra bildene hadde hatt en barndom som var alt annet enn lykkelig.

Hun hadde skrevet voldelige dikt og historier som inneholdt forakt for politiet, men Mcglinn mente at hun til tross for dette ikke kunne ha forstått rekkevidden av hva hun faktisk gjorde den morgenen. Han påpekte at Brenda kom fra et hjem i oppløsning. Men for dem som havnet i skuddlinjen til den sinte tenåringen den morgenen, var ingen unnskyldning god nok.

Uten mål og mening

Brenda Spencer ble født den 3. april 1962 og vokste opp i et middelklassestrøk i San Carlos, San Diego. Foreldrene hennes,

Dot og Wallace, beskrev henne som et muntert barn som viste interesse for sport og fotografering og var svaert glad i dyr. Men da Brenda var ni år gammel, skilte foreldrene seg, noe som gikk hardt inn på den unge jenta. Moren flyttet ut av familiens hjem og overlot ansvaret for Brenda og hennes to eldre søsken til sin mann.

Wallace var en ivrig jeger og våpenentusiast som regelmessig tok med seg barna, deriblant sin yngste datter, opp i fjellene for å laere dem å skyte. Der trente de ved å skyte på fugler og blikkbokser. Mange så på ham som en ensom ulv som mest holdt seg for seg selv og nesten aldri deltok i det sosiale livet. Etter hvert forlot broren og søsteren hjemmet, og Brenda ble vaerende igjen alene med sin følelsesmessig fravaerende far.

Mcglinn beskrev Spencers hjem i Lake Atlin Avenue som et «katastrofeområde» fullt av gevaerer, tomflasker og alkohol. Det var et hjem nesten helt uten møbler. Brendas forhold til foreldrene ble svaert anstrengt etter skilsmissen.

Mcglinn forklarte hvordan hennes far hadde kritisert henne, at «alt var galt med henne», og at moren «var hard som stein» overfor datteren. Brendas en gang så livlige personlighet endret seg drastisk i tenårene. Hun lukket seg mer og mer, skulket skolen, havnet i trøbbel med politiet og begynte å ruse seg.

Brendas klassekamerater husker at hun «var opphengt i skytevåpen». Ifølge bekjente ved Patrick Heny High School skrøt den lille, sky jenta av at faren hadde en stor våpensamling i garasjen. De syntes hun var «en smule merkelig», og hun hadde få venner. «Brenda var en tomboy» – en guttejente – sa Mcglinn, «hun hang sammen med en ung gutt som var tre år yngre enn henne, og hun verken kledde seg som en jente eller hadde jentevenner». Barna i nabolaget var også skeptiske til henne. En jevnaldrende jente fortalte avisene hvor sjokkert hun hadde blitt over en kommentar Brenda hadde kommet med om å «blåse hodet av en politimann».

Andre naboer husket at hun hadde vaert «dypt ulykkelig etter at moren forlot dem». I 1978 ble Brendas adferd betraktelig verre. Når hun av og til dukket opp i klassen, kunne det virke som hun sov. Samme år fikk Brenda problemer med politiet etter at hun skjøt ut av vinduet på Grove Elementary, en skole som lå rett over gaten for der hun bodde, og hvor hun selv hadde vaert elev en gang. Som følge av dette ble hun sendt til barnevernet og henvist videre til en psykiater. Brenda innrømmet at hun gikk med selvmordstanker, og foreldrene ble informert om datterens svekkede, mentale helse. De ble rådet til å legge henne inn på psykiatrisk klinikk for behandling av depresjon. Brendas far, som hadde hovedomsorgen for barna etter skilsmissen, nektet imidlertid å gi sin tillatelse. Han kunne ikke se noen grunn til å tro at hun var suicidal, slik hun hadde påstått.

Brenda påsto senere at faren hadde begynt å misbruke henne da hun var ni år gammel, og at det var dette som hadde utløst depresjonen. Wallace nektet for påstandene. Dot, derimot, medga at hun hadde hatt en mistanke om hva som skjedde i hjemmet etter at hun forlot det, men at hun ikke hadde hatt noe bevis for å gjøre noe med det.

Da det naermet seg slutten av året, skulle Brendas skjebne snart besegles. Første juledag åpnet hun en gave fra faren. Selv om hun hadde ønsket seg en radio, satt hun plutselig med en 22 kaliber Ruger-rifle med teleskopsikte og 500 skarpe skudd i fanget. Noen uker senere fortalte hun klassekameratene sine at hun «skulle gjøre noe stort for å komme på TV».

Svart mandag

Om morgenen den 29. januar 1979 bestemte Brenda seg – slik hun hadde gjort så mange andre morgener – for å ikke gå på

skolen. Tvers over gaten var dagen bare så vidt i gang for elevene ved Cleveland Elementary School. Rektor Burton Wragg åpnet portene for barna fem minutter før de skulle inn, slik han gjorde hver morgen. Elevene somlet utenfor før de skulle ta fatt på skoledagen som lå foran dem.

Hjemme hos seg selv grep Brenda skytevåpenet fra under sengen og siktet målrettet over gaten idet elevene samlet seg foran portene. En smatrende lyd fikk dem til å snu seg rundt, og den uhyggelige situasjonen som nå utspilte seg foran øynene på dem, skulle de aldri glemme. Ungene skrek til i panikk og dødsangst mens kulene traff de uskyldige, små kroppene deres. Rektor Wragg ilte til for å hjelpe et av de skadde barna som lå på bakken, men falt selv bakover og landet i buskene med brystet

TO AV DE YNGSTE OFRENE, BEGGE NI ÅR GAMLE, VAR KRITISK SÅRET. DE MÅTTE OPERERES FOR SKUDDSKADER I MAGEN, MEN TILSTANDEN DERES VAR STABIL

dekket av blod. Laerer Daryl Barnes samlet så mange barn han kunne og trakk dem inn i skolebygningen mens han ropte til skolesekretaeren at hun skulle ringe politiet før han skyndte seg ut for å redde en ny elev.

Flere barn var barrikadert inne i skolens auditorium mens grusomhetene utenfor fortsatte. Skolens vaktmester Mike Suchar styrtet ut med et teppe i hånden for å stoppe det blødende såret til rektoren, men også han ble skutt. «Herregud, jeg er truffet», gispet han før han segnet om.

Da politiet ankom skoleporten kort tid etter, undersøkte de retningen skuddene kom fra. Bare 30 meter unna beveget Brenda seg fra rom til rom i foreldrenes hjem mens hun gang på gang trakk i avtrekkeren uten å la seg affisere av de fortvilte skrikene fra den andre siden av gaten. Hun fikk en politibetjent i sikte og skjøt ham i nakken med kaldt blod.

Politiet blokkerte utsikten til skolen og klarte å få barna ut fra skoleområdet via en bakdør. Noen av de sårede ble stuet inn i ventende ambulanser, andre ble lempet inn i en buss som kjørte dem bort fra åstedet. På Alvarado Hospital oppsto det kaos i korridorene da fortvilte foreldre ropte på barna sine etter å ha blitt informert om skytedramaet i skolegården. Flere av de sårede barna var i sjokktilstand og klarte ikke å gjøre rede for seg.

I Lake Atlin Avenue samlet en vaepnet innsatsgruppe seg på den andre siden av gaten, tett fulgt av pressen som krevde svar. Hvem var det som skjøt, og hvorfor? Hva slags hat lå til grunn for en slik handling? Brendas angrep på Cleveland Elementary var det første i sitt slag, og folk var ikke forberedt på at noe slikt kunne skje rett utenfor døren deres en helt vanlig mandag morgen. Ti år før denne hendelsen hadde 25 år gamle Charles Whitman stått i 28. etasje på en observasjonsplattform i tårnet på University of Texas og skutt ned på uskyldige mennesker. Han drepte og såret 45 før han selv ble uskadeliggjort i en politiaksjon. Men San Diego hadde ennå til gode å oppleve en skyteepisode av dette formatet, ikke minst en som rammet en skole.

Mens politiet sperret av området rundt huset til Brenda, barrikaderte hun seg på innsiden. Da en journalist fra den lokale avisen The San Diego Tribune ringte hustelefonen hennes og spurte om hun visste hvor kulene kom fra, innrømmet hun straks at det var hun som var gjerningspersonen.

Da Tribunes journalist spurte om hvorfor hun angrep skolen, svarte hun: «Jeg bare begynte å skyte. Jeg gjorde det for moro skyld. Jeg liker bare ikke mandager. Dette piffer opp dagen min. Liker du mandager? Jeg må gå nå. Jeg skjøt en snut og har lyst å skyte noen flere. Jeg har det for morsomt til å gi meg nå.»

Mcglinn bekreftet at Brenda hadde skrevet «historier og dikt om politi og snut» og at «det var en god del vold i det hun skrev»,

men han insisterte på at dette ikke indikerte at hun var i stand til å drepe noen. Aktor, på sin side, framholdt i retten at en venn av Brenda hadde beskrevet en sammensvergelse mellom de to om å drepe en politimann for å «se hvordan det føltes». Da politiet forsøkte å forhandle med Brenda, fortalte hun dem at hun var bevaepnet og «bare kom til å komme ut for å skyte». I mer enn seks intense timer var Swat-teamet i dialog med Brenda, mens nabolaget og resten av verden fulgte dramaet i sjokk og vantro.

Etter en rekke hendelser den ettermiddagen åpnet Brenda til slutt inngangsdøren, gikk ut på gaten og la ned våpenet – «moroa» og leken var over. Tragediens ansikt åpenbarte seg for den store folkemengden og nyhetsreporterne som hadde samlet seg under angrepet. Brenda var selv et barn, litt over 1,50 høy, blek og tynn. Det lange, lyse håret hang rett ned på hver side, og på nesen hvilte et par store briller.

Ikke så søt og uskyldig likevel

Swat-offiser Mike Hendrikson grep den nå ubevaepnede jenta og la henne i bakken mens politiet utførte sin arrestasjon. Brenda Spencer ble ført til San Diego City-fengselet, hvor hun ble avhørt. Mcglinn, som ble oppnevnt som forsvarer for Brenda etter arrestasjonen, sa han var overrasket over omfanget og alvoret i handlingene hennes, gitt hennes unge alder.

«Da jeg møtte henne i ungdomsfengselet i San Diego for

DA POLITIET ANKOM SKOLEPORTEN OG UNDERSØKTE RETNINGEN SKUDDENE KOM FRA, BLE POLITIBETJENT ROBERT ROBB SKUTT I NAKKEN

I RETTEN LA MCGLIN FRAM AT DEN UNGE JENTA LED AV TEMPORALLAPPSEPILEPSI, EN TILSTAND SOM GJORDE AT HUN MISTET KONTROLLEN OVER SEG SELV

første gang, var det som om hun led av granatsjokk», sa Mcglinn. Han beskrev Brenda som følelsesløs og i en «spaltet tilstand» da han snakket med henne.

Den ettermiddagen ble tre barn skrevet ut fra sykehuset med mindre skrammer og sår, mens fem andre elever ble liggende med varierende grad av skader. To av de yngste ofrene, begge ni år gamle, var kritisk såret. De måtte opereres for skuddskader i magen, men tilstanden deres var stabil. Prøvene som ble tatt av Spencer, viste ingen spor av narkotika eller alkohol i blodet, selv om hun påsto at hun både hadde drukket alkohol og røkt marihuana den morgenen.

Mcglinn oppdaget at Spencer hadde tatt piller som brukes mot epilepsi, og sendte henne derfor videre til undersøkelse hos leger og psykiatere. Han søkte hjelp hos den berømte psykologen Dorothy Otnow Lewis. I retten la han fram at den unge jenta led av temporallappsepilepsi, en tilstand som gjorde at hun mistet kontrollen over seg selv. Spencer sa seg ikke skyldig på spørsmål om sinnssykdom. «Vi forsøkte å få til en undersøkelse ved epilepsisenteret på UCLA, men de ville ikke ta i henne med ildtang, for hvis dette kom ut, ville epileptikernes organisasjoner rase – de vil jo ikke at epilepsi skal bli assosiert med vold», sa Mcglinn.

Etter anmodning fra retten ble Spencer evaluert av psykiatere på vestkysten i forbindelse med rettsforfølgelsen, og deres funn gikk imot de første evalueringene. «Østkysten påsto at hun var sinnssyk i gjerningsøyeblikket og derfor ikke kunne bli anklaget for overlagt drap, mens vestkysten ikke kjøpte den, og påsto at hun definitivt hadde begått overlagt drap.»

Mcglinn argumenterte for at Spencers tilstand måtte ses på som en formildende faktor. «Jeg tror ikke hun fullt ut forsto at hun skjøt mennesker som kom til å dø, og at livet til familiene deres ville bli ødelagt som en konsekvens av handlingene hennes.»

I flere måneder var Brenda svaert lukket, men hun åpnet seg etter hvert for Lewis og fortalte at hun hadde delt seng med faren, uten å gå naermere inn på hvorvidt det hadde foregått seksuelle handlinger. «Etter hvert som hun kom ut av sjokktilstanden, var hun lei seg for hva som hadde skjedd», sa Mcglinn.

Selv om Spencer var 16 år gammel, sa loven i California den gang at hun skulle straffes som en voksen, men at hun unnslapp dødsstraff. På grunn av den enorme publisiteten rundt saken insisterte Mcglinn og statsadvokaten på at rettssaken skulle flyttes til Orange County for å sikre en rettferdig behandling, med en avtale om at Spencer ville si seg skyldig i drap mot å bli løslatt på prøve på et senere tidspunkt. I oktober 1980 sa den da 17 år gamle Spencer seg skyldig i to overlagte drap, åtte overfall med dødelig våpen og ett overfall på en politibetjent. Dagen etter 18-årsdagen sin sto Spencer foran en overordnet domstol for å motta sin dom. Under hele opplesningen forholdt hun seg stille og rolig, og svarte kun «ja» da dommeren spurte om hun forsto hva hun ble dømt for.

Brenda ble dømt til 25 år i fengsel. Foreldrene, som var i retten for å støtte sin datter, utstøtte små hulk da hun mottok dommen. Spencer ble også gitt sju år for å ha angrepet skoleelever med dødelig våpen. Dommeren la ned påstand om at hele straffen skulle sones samtidig. Hun kunne prøveløslates etter 16 år og 8 måneder, men ville da bli overført til ungdomsanstalt hvor hun skulle oppholde seg fram til hun ble 25 år. Deretter skulle hun sone resten av dommen i ordinaert fengsel.

Si meg: Hvorfor?

Cleveland Elementary School stengte dørene i 1983 samtidig med en håndfull andre skoler. Siden 2005 har den gamle skolebygningen huset sjette-, sjuende- og åttendeklassinger fra Magnolia Science Academy. En diskré minneplakett og et flagg er plassert i skolegården der flere unge liv gikk tapt, men for dem som var til stede den skjebnesvangre mandagen i 1979, skal det ikke mye til for å minne dem på dramaet de gjennomlevde. Nesten ti år etter angrepet ble en annen skole med samme navn i Stockton, California, utsatt for et liknende angrep. Fem skolebarn ble drept og tretti andre ble såret av gjerningsmannen Patrick Purdy, som selv ble skutt og drept av politiet.

I 1993 slo frykten til igjen i ofrenes hjerter da

Spencer forberedte seg på høring om prøveløslatelse.

Den nå 31 år gamle kvinnen ga da sitt første og eneste intervju på fjernsyn. Hun fortalte reporteren at en blanding av whisky, piller og marihuana hadde fått henne til å hallusinere, og at ofrene hun skjøt på liknet kommandosoldater i full mundur. Hun påsto videre at hun hadde forsøkt å bli drept av politiet.

«Total forsømmelse» var beskrivelsen hun ga om sin oppvekst. Under høringen anklaget hun aktor og Mcglinn for å ha konspirert ved å gjemme blodprøvene hennes. Hun anklaget også myndighetene for å ha satt henne på sløvende medisiner både under og etter høringen, og at dette medførte at hun ikke hadde innsett at hun sa seg skyldig i tiltalen. Det tok retten et lite kvarter å avgjøre at hun ikke var klar for prøveløslatelse.

I 2001 var det en mer angrende Brenda som sto fram i retten og beklaget hendelsene som hadde funnet sted i San Carlos. «En unnskyldning rettferdiggjør ikke det jeg har gjort. Jeg skulle ønske det aldri hadde skjedd. For hver eneste skolemassakre føler jeg meg delvis ansvarlig; var det handlingene mine som satte dem på ideen?» Men under samme høring fikk skyldspørsmålet en ny aktør – hennes egen far.

Brenda påsto at hennes voldelige oppførsel skyldtes oppveksten i et vanskelig hjem der faren slo og utnyttet henne seksuelt, en påstand som ble møtt med stor skepsis ettersom hun ikke hadde nevnt noe om dette de siste 20 årene. Spencer utdypet at faren hadde penetrert henne med fingrene, og at påtalemyndighetene ikke hadde tatt henne på alvor da hun forsøkte å forklare dem dette. Uansett reiste faren til California hver lørdag for å besøke sin datter, og Brenda fortalte retten at de to hadde «klart å bli venner igjen» med årene.

Stedfortredende advokat påpekte overfor retten at Spencer – etter et mislykket forhold til en annen kvinnelig innsatt – hadde brukt en varm binders til å tatovere ordene «mot» og «stolthet» på brystet. Selv påsto Spencer at ordene lød «ikke tilgitt» og «ensom». Det irrasjonelle forsøket på forsvar ble likevel sett på som «manglende evne til å takle stress og vise tilbøyelighet til anger». Løslatelse ble derfor avvist, og det samme ble hennes anke i 2009. Hun blir ikke gitt anledning til å anke på ny før i 2019.