Kvinnene på Holloway

Nå er det beryktede kvinnefengselet stengt

Det er en uke igjen til jul i 1902, og det er natt i Nordlondon. Innenfor murveggene på det festningsliknende Holloway-fengselet er fengselsbetjenten i ferd med å avslutte kveldens runde gjennom cellene. Mens hun sjekker ett av de små rommene og stenger det for natten, kommer en kvinne farende ut av cellen sin og ut i korridoren. Hun griper et spann og slår betjenten i hodet tre ganger. Betjenten mister bevisstheten og faller i gulvet. Alarmen går, og fengselsbetjenten sendes til sykestuen, men dette er bare den siste av en rekke hendelser i fengselet. Mangelen på personale skaper problemer; atten kvinnelige betjenter har sluttet de siste tre ukene, og fangene både vet om og utnytter dette.

Denne lite trivelige hendelsen fant sted i et fengsel som ganske nylig hadde blitt et rent kvinnefengsel. Det hadde plass til rundt 900 kvinner, og selv om angriperen i dette tilfellet ikke ble nevnt ved navn i pressen, var det to spesielt beryktede kvinner som satt i Holloway-fengselet på den tiden. De to var 24 år gamle Emma Byron – også kalt Kitty – og 28 år gamle Mary Ann Spillane. Begge var dømt til døden, men hadde nylig blitt benådet av innenriksministeren, og straffen ble i stedet endret til livsvarig fengsel. Byron var dømt for å knivstikke kjaeresten til døde, og Spillane for å drepe sitt uekte barn. Man var bekymret for Byrons psykiske helse, etter at hun hadde prøvd å ta livet av seg med en hattenål, og hun hadde ligget på fengselets sykestue på grunn av det. Uken etter angrepet ble både Byron og Spillane sendt fra Holloway til kvinnefengselet i Aylesbury for å sone sine livstidsstraffer. Dette var bare to av de innsatte som tilbrakte tid innenfor murene i Holloway. I dette fengselet har noen av

Storbritannias mest beryktede, kvinnelige lovbrytere passert gjennom portene i løpet av det siste hundreåret.

Dødsengler

The City of London House of Correction var navnet på Holloway-fengselet da det først ble åpnet i oktober 1852, og i 50 år huset det både menn og kvinner. I august 1902 begynte arbeidet med å rive kvinnefløyen ved Newgate Gaol, etter at det ble bestemt at alle kvinner som ble dømt ved Central Criminal Court, skulle fraktes inn fra Holloway hver morgen og returneres hver kveld. Det ble bestemt at alle som fikk dødsstraff mens Newgate ble ombygget, skulle henrettes ved det nye Brixton-fengselet. Holloway ble et rent kvinnefengsel, og kvinnene ble holdt der både i varetekt, under rettssakene og etter domfellelse. De som fikk dødsstraff, skulle henges i fengselets nye «henrettelsesbrakke», som var plassert ved enden av B-fløyen, og man kunne henge to mennesker om gangen.

Henrettelsene fant sted tidlig på dagen – klokka 09.00 – og etter at obduksjon og likskue var gjennomført, ble de henrettede kvinnene begravd i umerkede graver inne på Holloways område. Det var en rask prosess, og de fleste begravelsene fant sted rundt lunsjtider samme dag som henrettelsen.

Selv om det var mange kvinner som ble dømt til døden, var det bare fem som faktisk ble henrettet ved Holloway fram til 1955 – de andre fikk dommene sine omgjort. De to første som ble hengt, var englemakerskene Amelia Sach på 29 og 54 år gamle Annie Walters. De ble henrettet i en dobbelthenging i 1903. Amelia ble beskrevet som «svaert deprimert» før henrettelsen, og Walters skal ha klaget over at hun ikke hadde hatt penger til et godt forsvar under rettssaken. Dagen for henrettelsen ble de vekket klokka sju og fikk brød og smør til frokost i cellene sine. Dagen før hadde bøddelen William Billingto og assistenten Henry Pierrepoint (far til Albert, som senere hengte Ruth Ellis, den siste kvinnen som ble henrettet i England) testet utstyret i Holloways nye galge for å hindre at det oppsto «uhell». Alt gikk etter planen, og de to kvinnene døde umiddelbart.

Stolthet og fordom

Det gikk 20 år før en ny kvinne ble henrettet ved Holloway.

Det var Edith Jessie Thompson, født Graydon, fra Manor Park i Øst-london. Hun var en lidenskaplig kvinne og en ivrig leser av romantiske bøker. Seks år etter at hun giftet seg med Percy Thompson, hadde hun skaffet seg en elsker, den 19 år gamle lugargutten Frederick Ernest Francis Bywaters. Hun skrev lidenskapelige, seksuelt ladede brev til ham, og de snakket om å kvitte seg med mannen hennes ved å forgifte maten hans eller teen hans.

4. oktober 1922 drepte Frederick elskerinnens ektemann med kniv da han var på vei hjem fra teateret. Selv om det var Frederick som hadde utført drapet, kom fordommene til mennene i aktoratet tydelig til uttrykk. De presenterte utvalgte brev som ga et skjevt inntrykk av hennes innblanding i drapet. Dommeren skrev om sin «avsky» mot Edith og Fredericks forhold før han oppsummerte saken, og juryformannen erklaerte at brevene hadde dømt henne. Mannlige holdninger mot en uavhengig kvinne som ville oppleve litt spenning og seksuell tilfredsstillelse, gjorde at

DET VAR OGSÅ HJEM FOR MANGE POLITISKE FANGER – SUFFRAGETTER SOM DEMONSTRERTE FOR KVINNERS STEMMERETT

hun ble funnet like skyldig som elskeren. Selv hennes leseglede ble sett på som et negativt trekk. I retten ble hun beskrevet som «en uvanlig personlighet. Hun hadde levd i melodrama, livet hennes hadde vaert en fantasi. Hun leste en bok og innbilte seg at hun var en av rollefigurene». Både Edith og Frederick ble funnet skyldige i drap. Etter domfellelse ble Edith plassert i en dødscelle ved Holloway-fengselet i fire uker. Like før klokka 9 den 9. januar 1923 ble hun naermest båret til galgen i en «fortumlet tilstand», og hun ble hengt i en alder av 29. Elskeren hennes ble hengt samtidig i Pentonville-fengselet.

Det tok nesten tretti år før 54 år gamle Styllou Christofi ble henrettet, dømt for å ha drept svigerdatteren. Cristofis sak fikk mye mindre oppmerksomhet i 1954 enn Ruth Ellis’ sak året etter. Cristofi var ikke en ung, blond, glamorøs kvinne som Ellis. Det var heller ikke en historie om forbudt kjaerlighet som i Edith Thompsons tilfelle. I stedet var det en dødsdom mot en middelaldrende, gresk-kypriotisk kvinne – og det var mindre interessant for både pressen og det britiske folk. Selv om Ruth Ellis sonet i Holloway i 1955 og ble henrettet der etter at hun ble dømt for å ha drept elskeren sin, var hun ikke den siste kvinnen

som satt på dødscelle i Holloway. I november 1955 ble 44 år gamle Freda Rumbold dømt til døden for å ha drept sin 66 år gamle ektemann Albert i Somerset. En ny drapslovgivning ble imidlertid vedtatt, og den trådte i kraft fra 1957. Selv om denne loven ikke avskaffet dødsstraff, ble den begrenset til visse typer drap. Dermed fikk Freda omgjort dommen til en livstidsdom.

Politiske fanger

Selv om Holloway er mest kjent for morderne som har sonet innenfor veggene, ble fengselet tidlig på 1900-tallet også hjem for mange politiske fanger – nemlig suffragetter som demonstrerte for kvinners stemmerett. I februar 1908 ble 50 suffragetter arrestert under en aksjon i Underhuset, og de ble dømt til å betale kausjon på 40 pund. Hvis de ikke ville eller kunne betale, ble de dømt til seks uker i fengsel. Det ble holdt et møte i all hast i London, der Christabel Pankhurst sa at kvinner ikke «fryktet trusselen» med fengsel. Den sommeren stilte parlamentet spørsmål ved behandlingen av disse fangene i Holloway. De ble holdt i isolat 22,5 timer i døgnet (resten av tiden fikk de lov til å vaere i aktivitet og vaere en halv time i kapellet). De fikk ikke lov til å snakke med hverandre, eller føre samtaler med fanger som ikke var suffragetter, men de fikk lov til å lese to bøker fra biblioteket hver uke. Innen 15. juli 1908 var det 21 suffragetter som satt i Holloway. Emmeline Pankhurst sonet der to ganger, i 1908 og 1912. Emily Wilding Davison, som senere ble drept da hun hoppet foran kongens hest ved Epsom, prøvde å ta livet sitt da hun satt i fengsel. Hun skrev et brev mens hun satt i Holloway i juni 1912, der hun klaget på at hun ble tvangsmatet. Hun hadde sagt til vaktene: «Dere er vel ikke så brutale at dere mater meg med tvang når jeg er så syk!» De svarte med å «gripe meg og holde meg fast på sengen. Det gjorde fryktelig vondt».

Disse kvinnene som ble holdt i Holloway, nektet å følge fengselets regler. De brukte ikke fengselets klaer, nektet å bli undersøkt av lege og uttrykte ikke anger for sine handlinger.

Noen skal ha sparket og bitt de kvinnelige fangevokterne – selv om Christabel Pankhurst rasende benektet disse beskyldningene. To skal ha kastet mat ut av cellevinduene, andre nektet å spise på flere dager. Responsen var i noen tilfeller å bringe dem inn for fengselets disiplinaerkomité, men det var usikkert hvordan de skulle straffes for disse handlingene. I februar 1913 ble tre suffragetter løslatt fra fengselet etter å ha sultestreiket siden de ble fengslet.

Livet bak murene

Suffragettene nektet å følge reglene i Holloway, men de var ikke de første. I en helt annen type hendelse i 1888 ble en fru Gordon Baillie, også kjent som Annie Frost, holdt i varetekt i Holloway. Det var før rettssaken hennes ved Central Criminal Court (som i 1834 ble kjent som Old Bailey), der hun ble funnet skyldig i svindel og dømt til fem års straffarbeid. Mens hun satt i Holloway, skrev hun til en besøkende: «Jeg vil ikke assosieres med de alminnelige menneskene her og trener i fengselets luftegård ved å gå i ring.» Hun nektet også å spise fengselsmaten og fikk i stedet vennene sine til å kjøpe mat fra en lokal pub og sende den til henne – det var et privilegium som arbeiderklassefangene ikke hadde. Hun så helt klart på seg selv som «annerledes» enn de andre fangene og krevde – og fikk – bedre behandling.

Men selv for de fattigste fangene handlet livet i Holloway ikke bare om straff – det handlet også om rehabilitering når det var mulig. I 1905 «anmodet» The Howard Association (nå kjent som the Howard League for Penal Reform) Holloway om å sørge for at de unge, kvinnelige fangene forbedret seg gjennom fysisk aktivitet, foredrag og «ettervern» etter løslatelse. På 1920-tallet fikk fangene undervisning i håndverk, og de fikk laere andre ferdigheter som var passende for kvinner – husarbeid, sying, servering og matlaging. De ble eksaminert, og hvis de besto, kunne de få et vitnemål for hvert fag. På 1930-tallet fikk fangene også undervisning i hagearbeid, og innen 1947 fikk noen av fangene lov til å arbeide på sykehus utenfor fengselets område, og de fikk alminnelig lønn.

Det var et ønske at disse kvinnene skulle vaere i stand til å skaffe seg jobb og unngå tilbakefall når de kom ut. I de siste årene har rehabiliteringen lagt vekt på at kvinnelige fanger blir stoffrie, og det er åpnet en egen fløy der de får tilbud om avrusing i fengselet.

Slutten på en aera

Holloway har sett sin del av beryktede kvinner innenfor murene. På 1960-tallet sonet nattklubbartisten Christine Keeler en seks måneders straff for mened etter sin berømte flørt med den gifte politikeren John Profumo. I de senere år har kvinner som Maxine Carr – som ga kjaeresten Ian Huntley falskt alibi etter at han hadde drept skolejentene Holly Wells og Jessica Chapman i 2002 – og seriemorder Rose West sittet i varetekt i Holloway i påvente av sine rettssaker. Mens Myra Hindley ventet på rettssaken for drap i 1965, ble dødsstraffen midlertidig opphevet (og den ble avskaffet i hele det forente kongedømmet i 1969). Dermed ble hun sittende i fengselet i flere tiår etter at dommen var rettskraftig. Det ble ikke noe kort opphold på dødscellen for henne.

På 1970-tallet ble Holloway ombygget – en prosess som tok mer enn ti år. Levningene fra fem av de seks kvinnene som ble henrettet der – de to englemakerne pluss Edith Thompson og Styllou Christofi – ble begravd på nytt i Surrey. Familiene hadde fått spørsmål om de ville ha levningene utlevert, noe de nektet, så de ble begravd i umerkede graver. Ruth Ellis’ levninger ble også fjernet og begravd i Buckinghamshire. Til tross for ombyggingen var det likevel bekymring rundt fengselets tilstand. Emmeline Pankhurst hadde tidligere beskrevet det som «et veldig gammelt sted … Det stinker flere generasjoner med dårlig ventilering», og i 2015 ble det beskrevet som «ikke tilfredsstillende og utdatert».

I november 2015 ble det annonsert at det største kvinnefengselet i Vest-europa skulle stenges, og at bygningen – som lå på en førsteklasses tomt midt i byen – skulle selges og brukes til boligbygging. Det var kroken på døren for Holloway og slutten på en aera i det britiske fengselsvesenets historie.

VENSTRE Iteriørfoto fra Holloway-fengselet anno 1970. Det viktorianske fengselet ble bygget om i årene 1971 til 1983, og ble gjenåpnet som lokalfengsel og psykiatrisk institusjon.