Susan Smith

En mors løg­ner

Kvinner som dreper - - Innhold - TEKST: TANITA MATTHEWS

Ini da­ger i ok­to­ber 1994 holdt hele USA pus­ten mens media var do­mi­nert av den hjerte­skjæ­ren­de his­to­ri­en om de to uskyldige bar­na som ble tatt av en kid­nap­per med vå­pen i et vei­kryss i Sør- Carolina. Moren sto fram på riks­dek­ken­de TV og gråt for bar­na, og mel­lom ån­de­løse hulk tryg­let hun kid­nap­pe­ren om å le­ve­re dem til­ba­ke uska­det.

Selv om hun fram­sto som be­skje­den, men trau­ma­ti­sert, fikk man raskt mis­tan­ke om at hun ikke var helt ær­lig. Of­fent­lig­he­tens sym­pa­ti snud­de raskt til for­akt da hun til­sto at hun had­de gjort det uten­ke­li­ge og drept sine egne barn. Hun for­tal­te etter­fors­ker­ne at li­ke­ne lå på bun­nen av en lo­kal inn­sjø. Ved å gi en « svart mann » skyl­den for kid­nap­ping fyr­te hun i til­legg opp un­der rase­mot­set­nin­ge­ne i den lil­le små­byen.

Det er in­gen som kla­rer å for­stå hvor­for hun be­gikk den gru­som­me hand­lin­gen, men hun hev­det at hun « ikke var seg selv » , og la skyl­den på et vans­ke­lig liv. Susan Smith ble dømt til mi­ni­mum 30 år i feng­sel, og fra feng­se­let er hun frem­de­les de­spe­rat etter opp­merk­som­het fra en na­sjon som ble lurt til å tro at hun var et of­fer og ikke en mor­der og løg­ner.

Pappa­kom­plek­ser

Smiths barn­dom var trau­ma­tisk og vans­ke­lig. Da hun var seks, be­gikk fa­ren selv­mord, bare uker etter at han og Smiths mor had­de blitt skilt. I lø­pet av kort tid fant moren trøst i ar­me­ne hos Be­ver­ley Rus­sell, en vel­lyk­ket, lo­kal for­ret­nings­mann, og de gif­tet seg i 1979. Fa­mi­li­en flyt­tet til et over­då­dig hjem i by­ens mest eks­klu­si­ve strøk. Da hun kom i ten­åre­ne, be­gyn­te Smith å se på fa­rens død som en per­son­lig av­vis­ning. Hun for­tal­te en læ­rer: « Jeg fø­ler meg for­latt. Jeg fø­ler at pap­pa ikke kun­ne ha vært glad i meg, el­lers vil­le han ikke ha tatt li­vet sitt. »

Til tross for en ny sjan­se til å bli lyk­ke­lig slet Smith med li­vet og prøvde å ta li­vet sitt da hun var 13. Enda mer for­tvi­lel­se fulg­te da hun ble 15 og ste­fa­ren be­gyn­te å mis­bru­ke hen­ne. Iføl­ge boka Susan Smith: Vic­tim Or Mur­de­rer av Ge­or­ge Re­kers krøp Smith en kveld opp i fan­get til Rus­sell, på sam­me måte som et de­spe­rat barn klyn­ger seg til en vok­sen. Hun sov­net mot skul­de­ren hans og våk­net av at Rus­sells hånd vand­ret fra krage­bei­net til det ene brys­tet hen­nes. De­ret­ter skjøv han hån­den hen­nes mot

Etter­fors­ker­ne mer­ket seg hvor­dan Smith gråt over ta­pet av bar­na sine, og at an­sik­tet hen­nes for­ble tørt da hun hul­ket høy­lytt, noe som spo­ret de­res vok­sen­de be­kym­rin­ger.

skrit­tet sitt. Hele ti­den lot Smith som hun sov. Hun for­tal­te moren at grun­nen til at hun ikke gjor­de an­skrik, var at hun vil­le se hvor langt han var vil­lig til å gå. Da Smiths mor kon­fron­ter­te ekte­man­nen med be­skyld­nin­ge­ne, nek­tet han ikke for det han had­de gjort.

Smith an­meld­te ste­fa­ren, og på­stan­de­ne ble etter­fors­ket i sam­ar­beid med det lo­ka­le po­li­ti­et. Fa­mi­li­en måt­te gjen­nom­gå te­ra­pi, og selv om Rus­sell flyt­tet ut av hu­set en pe­rio­de, var han hjem­me igjen etter noen få te­rapi­ti­mer. Smiths mor var mer opp­tatt av det of­fent­li­ge opp­sty­ret dat­te­ren had­de prøvd å ska­pe, enn hen­nes ve og vel. I fe­bru­ar 1988, da hun gikk sis­te året på vi­dere­gå­en­de, oppsøkte Smith en vei­le­der for å få hjelp. Mis­bru­ket hjem­me had­de fort­satt da Rus­sell flyt­tet hjem. Men hun an­meld­te ham ikke, og ste­fa­ren måt­te ikke stå til an­svar for det han gjor­de. Iføl­ge lo­kal­avi­sen Char­lot­te Ob­ser­ver for­tal­te Smith til en psy­kia­ter i 1989 at mis­bru­ket var et kom­plett « for­hold » , og hun var sjalu på at moren fikk det mes­te av ste­fa­rens opp­merk­som­het.

De nes­te åre­ne had­de Smith en rek­ke for­hold, en gang med en 40 år gam­mel gift mann som av­slut­tet for­hol­det.

Hen­nes re­ak­sjon på av­vis­nin­gen var å svel­ge en stor dose smerte­stil­len­de tab­let­ter. På syke­hu­set fikk hun dia­gno­sen « til­pas­nings­for­styr­rel­se » som el­lers blir sett på som en uhel­dig re­ak­sjon på stress. Til tross for problemene var hun en flink stu­dent, hun var med­lem av Na­tio­nal Ho­nor Socie­ty og ble stemt fram som den « hyg­ge­ligs­te » klasse­ka­me­ra­ten de sis­te åre­ne på vi­dere­gå­en­de. Det Smith treng­te mer enn noe an­net, var kjær­lig­het og opp­merk­som­het, og hun fant det ( en stund) hos kjæ­res­te og kom­men­de ekte­mann Da­vid Smith.

En or­dent­lig jen­te

Da­vid var en be­ha­ge­lig og hard­tar­bei­den­de mann, men han slet med sine egne de­mo­ner. Han had­de vokst opp i en strengt re­li­giøs fa­mi­lie og var so­si­alt iso­lert som barn. Mens and­re barn lek­te i sto­re grup­per, fikk Da­vid bare lov til å leke med barn som for­eld­re­ne god­kjen­te. Han og Smith fant trøst hos hver­and­re, men for­hol­det tok snart en far­lig ret­ning.

Da Smith opp­da­get at hun var gra­vid som 20- åring, ett år etter at de ble sam­men, be­stem­te de seg for å gif­te seg. Elleve da­ger før de sa ja til hver­and­re, døde Da­vids bror av syk­dom, og fa­ren prøvde å ta li­vet sitt. Det som skul­le vært en lyk­ke­lig pe­rio­de i ek­te­ska­pet, ble til­brakt med å trøs­te and­re. Søn­nen Michael ble født i ok­to­ber 1991, men un­der den lyk­ke­li­ge fa­sa­den var for­hol­det pro­blem­fylt og tur­bu­lent. Det gikk ryk­ter om utro­skap, og man­ge hev­det at det var Da­vids nye kone som først var utro, mens Da­vid hev­net seg med sine egne stevne­mø­ter. Un­der de­res nest sis­te se­pa­ra­sjons­pe­rio­de opp­da­get Smith at hun var gra­vid, og nok en gang fant pa­ret sam­men igjen. Alex ble født i august 1993. Om­trent på den­ne ti­den be­gyn­te Smith å job­be som sek­re­tær hos tekstil­pro­du­sen­ten Conso Pro­ducts Com­pany, og i 1994 inn­le­det hun et for­hold til sje­fen sin, Tom Find­lay. For­hol­det ble lagt på is rundt påske­ti­der da Da­vid opp­da­get utro­ska­pen, men i sep­tem­ber be­gyn­te de å tref­fes igjen etter at Da­vid had­de for­langt skils­mis­se.

Etter at hun og Da­vid gikk hver til sitt for sis­te gang, fort­sat­te for­hol­det til Find­lay. Fa­ren hans le­det sel­ska­pet der de beg­ge job­bet. Selv om hun var alene­mor, vir­ket det som Smith og Find­lay fun­ger­te greit som for­eld­re for de to søn­ne­ne. For­hol­det fikk imid­ler­tid en rask slutt da Find­lay skrev et langt brev til hen­ne den 25. ok­to­ber. Der skrev han at han ikke vil­le ha barn, at han ikke vil­le leke ste­far, og at han ikke vil­le være sam­men med en kvin­ne som had­de egne barn. Han hå­net også Smith for hen­nes løs­ak­tig­het og « gutte­gal­skap » . Han had­de selv sett be­vis for det­te da hun kys­set og kjær­teg­net ekte­man­nen til en venn­in­ne på en fest. Som et sis­te far­vel skrev han: « Hvis du vil kap­re en flott mann som meg, må du opp­fø­re deg som en or­dent­lig jen­te. Og som du vet, så lig­ger ikke or­dent­li­ge jen­ter med gif­te menn. »

Smith ble helt satt ut av bre­vet og kon­fron­ter­te Find­lay. Hun for­tal­te om mis­bru­ket hun had­de blitt ut­satt for av ste­fa­ren, men da det ikke ut­løs­te den re­ak­sjo­nen hun had­de hå­pet, sa Smith at hun også had­de lig­get med fa­ren hans. Find­lay ble kvalm og sa at han ikke var in­ter­es­sert i å være sam­men med hen­ne. Klok­ka 15.30 reiste Smith fra Conso for å hen­te tre­årin­gen Michael og 14 må­ne­der gam­le Alex i barne­ha­gen. Hun oppsøkte Find­lay se­ne­re på etter­mid­da­gen for å for­tel­le at hun had­de løy­et om å ha sex med fa­ren hans, men hun ble bort­vist fra kon­to­ret hans. Hun

SMITH TOK MED SEG BAR­NA I SIN MAZ­DA PROTEGÉ OG KJØR­TE RUNDT FOR Å FIN­NE EN LØS­NING PÅ ALLE PROBLEMENE

var frem­de­les opp­rørt over brud­det, og se­ne­re sam­me kveld ring­te hun fle­re ven­ner som had­de spist mid­dag med Find­lay, og spur­te om han had­de nevnt hen­ne. Da hun fikk vite at han ikke had­de nevnt hen­ne i det hele tatt, tok hun med seg bar­na i sin Maz­da Protegé og kjør­te rundt for å fin­ne en løs­ning på alle problemene.

Det røde ly­set

Hun ham­ret på dø­ren hos ukjen­te og rop­te med jam­ren­de stem­me at noen had­de stjå­let bi­len og tatt bar­na hen­nes. Fa­mi­li­en i hu­set ring­te nød­num­me­ret, og både FBI og po­li­ti­et ble vars­let. Da po­li­ti­et an­kom, fikk de høre en ufat­te­lig gru­som his­to­rie. Hun for­klar­te at hun had­de stop­pet for rødt lys bak tekstil­fab­rik­ken Mo­narch Hill ved Hig­hway 49, da en be­væp­net « svart mann » hop­pet inn i bi­len. Med vå­pe­net ret­tet mot si­den ble hun bedt om å kjø­re.

Da de kom til vei­en ned mot inn­sjø­en John D. Long La­ke, had­de an­gri­pe­ren bedt hen­ne om å stop­pe og kom­me seg ut. Smith sa hun tryg­let man­nen om å få ta med seg bar­na, men snak­ket til døve ører. « Jeg skal ta meg av dem » , had­de man­nen sagt idet han kjør­te bort med bar­na i bak­se­tet. Hun sa hun had­de ropt « jeg els­ker dere » etter dem mens bi­len for­svant i mør­ket. Hun for­tal­te po­li­ti­et at det ikke had­de vært noen vit­ner til hen­del­sen, vei­krys­set der bi­len ble kap­ret var tomt, og det var in­gen bi­ler el­ler forbi­pas­se­ren­de som kun­ne ha hjul­pet hen­ne.

Po­li­ti­et prøvde å set­te sam­men en fan­tomteg­ning av per­sonen som had­de tatt bar­na, men det var vans­ke­lig si­den Smiths hu­kom­mel­se var vag, og hun nøl­te med å gi ver­di­ful­le de­tal­jer om ut­se­en­det hans. Smith sa at det var en svart mann, mel­lom 30 og

40 år, rundt 180 cm høy og 80 kilo tung. Hun opp­ga fle­re de­tal­jer som at han had­de mørkt hår, mør­ke øyne, var mid­dels kraf­tig og had­de på seg ola­buk­ser, en grå strikke­lue og ru­te­te skjor­te. Det­te var et pro­blem for po­li­ti­et, for den ge­ne­rel­le be­skri­vel­sen gjor­de det vans­ke­lig å iden­ti­fi­se­re en ho­ved­mis­tenkt. Teg­nin­gen ble hengt opp i alle bu­tik­ker i Union fyl­ke, og man­ge menn i det afro­ame­ri­kans­ke mil­jø­et ble til­fel­dig stop­pet og av­hørt om bort­fø­rin­gen.

Etter bare få ti­mer etter at hun meld­te bar­na sav­net, føl­te etter­fors­ker­ne at det var noe mer­ke­lig med Smiths his­to­rie. Til tross for den trau­ma­tis­ke opp­le­vel­sen end­ret hun sta­dig de­tal­je­ne. Men på TV ble ikke Smiths sorg ba­ga­tel­li­sert. « Jeg kan ikke spi­se, jeg kan ikke sove, jeg ten­ker bare på dem. Jeg vil bare gi dem en klem og si at jeg els­ker dem » , hul­ket Smith side om side med eks­man­nen i en ap­pell til kid­nap­pe­ren som had­de tatt bar­na. Beg­ge for­eld­re­ne gjen­nom­gikk løgn­de­tek­tor­test, og mens Da­vid be­sto, var mo­rens re­sul­tat ufull­sten­dig. En po­liti­et­ter­fors­ker men­te der­imot at det ikke var uvan­lig for en trau­ma­ti­sert mor å avgi mot­stri­den­de for­kla­rin­ger.

Ni da­ger med løg­ner

Union var en stil­le små­by med 10 000 inn­byg­ge­re, og be­folk­nin­gen var rys­tet av tra­ge­di­en. Mens den « gjest­frie byen » ( som den var kjent som) fort­sat­te å lete etter de sav­ne­de gut­te­ne, og dyk­ke­re fin­kjem­met alle vann og el­ver, ble po­li­ti­et sta­dig mer sik­re på at de bur­de se nær­me­re på Smith selv. De had­de fulgt fle­re blind­spor og had­de ikke kom­met nær­me­re en løs­ning. Hvor­for had­de en mann­lig kid­nap­per tatt dem og ikke moren? Hvis ra­net var mo­ti­vert av pen­ger, hvor­for had­de de tatt bar­na uten å kre­ve løse­pen­ger?

3. no­vem­ber av­vis­te Smith med flat og mono­ton stem­me be­skyld­nin­ge­ne som had­de be­gynt å svir­re om hen­nes inn­blan­ding i for­svin­nin­gen. « Det er så­ren­de å vite at jeg skal bli be­skyldt for å ha ska­det mine egne barn. Som mor har man et na­tur­lig in­stinkt om å be­skyt­te bar­na, og det ver­ste med alt det­te er å ikke vite om de får det de tren­ger for å over­le­ve, og det gjør for­fer­de­lig vondt. » I sam­me ånde­drag la hun til: « Michael og Alex, jeg els­ker dere, og vi skal ha ver­dens størs­te fei­ring når dere kom­mer hjem. » Hun og Da­vid had­de vært hos alle de sto­re TV­sta­sjo­ne­ne i USA for å be kid­nap­pe­ren om å le­ve­re bar­na til­ba­ke, men i lø­pet av noen få ti­mer be­gyn­te etter­fors­ker­ne å stram­me gre­pet rundt Smiths løg­ner.

Smith had­de hev­det at det ikke fan­tes vit­ner til det som skjed­de den kvel­den, men his­to­ri­en vir­ket mind­re og mind­re sann­syn­lig etter hvert som ti­den gikk. I vei­krys­set der hun sa at bi­len ble kap­ret, var tra­fikk­ly­set inn­stilt slik at det bare ble rødt der­som det kom en bil i mot­satt ret­ning som ak­ti­ver­te det. Der­for måt­te det ha vært noen på den and­re si­den av krys­set hvis hun had­de stop­pet på rødt lys. Men Smith fast­holdt at det ikke fan­tes

ETTER BARE FÅ TI­MER ETTER AT HUN MELD­TE BAR­NA SAV­NET, FØL­TE ETTER­FORS­KER­NE AT DET VAR NOE MER­KE­LIG MED SMITHS HIS­TO­RIE

vit­ner. Så hvor­dan kun­ne hun ha stop­pet for rødt lys den kvel­den?

Po­li­ti­et be­stem­te seg for å be­nyt­te seg av en noe uvan­lig ( men lov­lig) tak­tikk for å lure Smith til å til­stå. De had­de plan­lagt at de skul­le vise Smith en falsk avis­ar­tik­kel om en kvin­ne som had­de drept bar­na sine, so­net straf­fen og gif­tet seg med en rik, vel­lyk­ket for­ret­nings­mann. De vil­le gi hen­ne til­la­tel­se til å snak­ke med kvin­nen, som egent­lig var en spa­ner, og hå­pet at hvis ikke skam fikk hen­ne til å til­stå, så vil­le tan­ken på et fan­tas­tisk liv etter so­ning gjø­re su­sen. Før de rakk å set­te den­ne pla­nen ut i li­vet, møt­te Smith sheriff Wells i et stil­le rom i en lo­kal kir­ke. Han så hen­ne rett i øyne­ne og sa: « Det kan ikke ha skjedd slik du på­står. » Smith spur­te om Wells kun­ne be sam­men med hen­ne. Etter bøn­nen sa hun til po­liti­man­nen: « Jeg skam­mer meg sånn, jeg skam­mer meg sånn » , og så spur­te hun om å få pis­to­len hans. Wells nek­tet, og da brøt hun sam­men i gråt. Gjen­nom hul­kin­gen kom den av­slø­rin­gen etter­fors­ker­ne had­de hatt mis­tan­ke om fra star­ten. « Bar­na mine er ikke i god be­hold » , sa hun, før hun til­sto at hun had­de drept dem.

I det som dom­me­ren av­gjor­de var en til­stå­el­se som kun­ne fø­res som be­vis, for­tal­te Smith i de­talj om hvor knust hun var da hun mis­tet « sin bes­te venn » og kjæ­res­te, og at hun vur­der­te selv­mord. Hun sa hun føl­te at hun had­de svik­tet bar­na, men hun vil­le ikke at de skul­le lide på grunn av hen­ne, slik hun had­de gjort da hen­nes egen far tok li­vet sitt. Hun had­de par­kert ved John D La­ke, løs­net hånd­brek­ket på bi­len og ven­tet på at den skul­le rul­le ut i det mør­ke van­net. Så had­de hun truk­ket opp hånd­brek­ket, over­vel­det av sam­vit­tig­het. De­ret­ter hop­pet hun ut av bi­len, løs­net hånd­brek­ket på nytt, og med Michael og Alex i barne­se­te­ne sine for­svant bi­len ut i van­net og ned i mør­ket. Smith sto igjen på stran­den, men be­gyn­te å løpe mens hun klek­ket ut den de­tal­jer­te løg­nen for å be­skyt­te ryk­tet sitt. Hun var « redd » for å for­tel­le at in­gen noen­sin­ne vil­le se bar­na hen­nes i li­ve igjen.

« Venn­lig hil­sen Susan »

Det kol­lek­ti­ve gis­pet fra en sjok­kert na­sjon har len­ge gitt gjen­lyd i øre­ne til po­liti­sjef Ro­bert Stew­art, som var den som kunn­gjor­de for pres­sen at li­ke­ne av Alex og Michael var fun­net i en bil på bun­nen av John D La­ke, og at moren de­res var pågrepet for mord. Smiths retts­sak skul­le etter pla­nen fin­ne sted i juli 1995, og det ble raskt klart at hun kun­ne ri­si­ke­re døds­straff. Dom­mer Wil­liam L. Howard jr. for­bød fil­ming i rettssalen, og han var fast be­stemt på at retts­sa­ken ikke skul­le ende opp som et medie­sir­kus. I Sør- Carolina de­les retts­sa­ke­ne i to de­ler. Først skal man fast­slå om den til­tal­te er skyl­dig, og hvis så er til­fel­le, blir straffe­ut­må­lin­gen be­hand­let etter­på.

Selv om for­sva­re­ren hev­det at Smith var uskyl­dig på grunn­lag av util­reg­ne­lig­het og de­pre­sjon, ble hun fun­net skyl­dig av en en­stem­mig jury. Det var en en­kel av­gjø­rel­se si­den hun had­de til­stått både munt­lig og skrift­lig.

Forsvaret teg­net et bil­de av en fø­lel­ses­mes­sig skjør kvin­ne som had­de levd et liv med svik, sår­bar­het og dyp de­pre­sjon, og

som had­de hand­let som hun gjor­de på grunn av fø­lel­ses­mes­sig for­vir­ring. Ak­to­ra­tet fram­stil­te hen­ne der­imot som en ego­is­tisk, ma­ni­pu­la­tiv kvin­ne som had­de drept bar­na sine for­di man­nen hun øns­ket seg ikke vil­le ha barn. Smith ble fun­net frisk nok til å gjen­nom­gå en retts­sak, men hun vit­net ikke og had­de in­gen­ting å si til jury­med­lem­me­ne før råd­slag­nin­gen star­tet. En psy­kia­ter vit­net om at Smith kun­ne prø­ve å sa­bo­te­re forsvaret sitt hvis hun fikk mu­lig­het til å vit­ne. Hun øns­ket å dø og kun­ne fin­ne på å bru­ke retts­sa­ken til å kre­ve døds­straff.

I den de­len av retts­sa­ken som gjaldt straffe­ut­må­lin­gen, inn­røm­met Rus­sell de gru­som­me gjer­nin­ge­ne han had­de ut­ført mot ste­dat­te­ren, og at han had­de et visst an­svar for hen­nes men­ta­le pro­ble­mer. Han bønnfalt jury­en om å ikke hen­ret­te hen­ne. Han av­slør­te at de to had­de hatt sex bare to må­ne­der før dra­pe­ne.

Dyk­ker­ne som fant bi­len på bun­nen av John D La­ke, for­tal­te ret­ten om fun­net. Selv om de had­de søkt i den sam­me inn­sjø­en de førs­te da­ge­ne i etter­forsk­nin­gen, had­de de bare ut­vi­det sø­ket med tre me­ter før de fant Smiths bur­gun­der­røde bil. Dyk­ker John Mor­row for­tal­te ret­ten hvor­dan han had­de sett en bit­te li­ten hånd som var pres­set mot vin­du­et da han nær­met seg den snud­de bi­len.

Jury­en fikk også se en re­kon­struk­sjons­vi­deo fra åste­det. Mens de så hvor­dan en identisk bil sak­te og nådeløst sank ned mot bun­nen av inn­sjø­en, fun­der­te de tro­lig på hva slags men­nes­ke som kun­ne gjø­re noe så gru­somt. « I ni da­ger ma­ni­pu­ler­te hun Da­vid, fa­mi­li­en, lo­kal­sam­fun­net, na­sjo­nen og hele ver­den » , sa ak­to­ra­tets ad­vo­kat Tom­my Po­pe. « Hun så oss alle i øyne­ne og løy. » Den 29. juli, etter en to uker lang retts­sak, bruk­te jury­en bare to og en halv time på å døm­me Smith til livs­tid i feng­sel. De an­be­fal­te at hun kun­ne søke om prøve­løs­la­tel­se etter 30 år, i 2024, og fram til i dag har hun sit­tet i en feng­sels­cel­le.

For små­byen tok det lang tid å kom­me seg igjen, og det afro­ame­ri­kans­ke mil­jø­et i Union satt igjen med en besk smak i mun­nen. Smith had­de hev­det at en svart mann had­de tatt bar­na, og lo­kal­be­folk­nin­gen i Union ble mer uvenn­lig inn­stilt som føl­ge av det. Selv fra kvinne­feng­se­let i ho­ved­sta­den Co­lum­bia fort­sat­te Smith å ska­pe over­skrif­ter. Ved to til­fel­ler har feng­sels­be­tjen­ter blitt tatt for å ha sex med Smith, til tross for ad­vars­ler om at hun ikke får være ale­ne med mann­li­ge be­tjen­ter. Si­den har Smith blitt flyt­tet til Leath Cor­rec­tio­nal Insti­tu­tion i Green­wood. Da hun var 40, prøvde hun nok en gang å ta li­vet sitt. Be­tjen­te­ne fant hen­ne i en blod­pøl etter at hun had­de prøvd å kut­te puls­åre­ne med et inn­smug­let bar­ber­blad. Smith skal også ha hatt for­hold til and­re kvin­ne­li­ge inn­sat­te og hatt mann­li­ge brev­ven­ner. I fle­re brev hun skrev til avi­ser i Co­lum­bia i 2015, som iro­nisk nok er sig­nert « Venn­lig hil­sen Susan » , hev­der hun at hun « er ikke det mons­te­ret sam­fun­net tror jeg er. Jeg er langt fra det. »

DE SÅ HVOR­DAN EN IDENTISK BIL SAK­TE OG NÅDELØST SANK NED MOT BUN­NEN AV INN­SJØ­EN

Da­vid Smith snak­ket un­der vitne­for­kla­rin­gen om den sis­te gan­gen han had­de sett sine barn Michael ( t. v.) og Alex ( t. h.), bare to da­ger før de døde, da de tre had­de vært sam­men og ma­tet en­der i par­ken.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.