Et gudfryktig sinn

For en synder kan i mange år gjøre ondt, og Gud lar ham likevel leve lenge. Enda skulle også jeg vite at det går godt for dem som frykter Gud fordi de har aerefrykt for ham. Forkynneren 8,12

Kong Aleksander den store sto foran et av sine store felttog. Omtrent alt han eide ble delt ut til vennene hans.

– Hva har du igjen selv, Konge? Spurte de. – Håpet, svarte han.

Vi kan gi fra oss mye, men håpet beholder vi så lenge vi kan. Slik må det vaere. For uten et håp mister vi motet til å leve. Troen er i sitt vesen å gripe det vi ikke ser. Den som håper, ser det usynlig ved troen.

Det er en bønn som lyder slik: «Herre, når du tenner troen i våre hjerter, så gjør oss tilfredse med at den først og fremst viser seg i en trofast forventning til din nåde»

En trofast forventning. Den går ut på at Gud en gang skal gjenopprette alt i Kristus. Han skal gjøre rett igjen det urette, gi aere til dem som fikk skam uten å ha fortjent det, reist opp de nedbøyde, gi helse og glede til dem som led uten å ha forstått hvorfor. Vismannen i Bibelen har sett både rett og urett i livet. Men han utrykker troens trofaste forventning: «Enda skulle også jeg vite at det går godt for dem som frykter Gud fordi de har aerefrykt for ham.»

Nøkkelen er å ha et gudfryktig sinn. En jødisk flyktning under 2 verdenskrig sa slik om sin tro: Jeg tror på solen også når den ikke skinner. Jeg tror på kjaerligheten når jeg er alene. Jeg tror på Gud også når han er taus.