Å måle livslykke

O” Hva med den daglige livslykkefølelsen hos folk flest «i detta landet her»?

pposisjonspartiene på Stortinget ber Regjeringen sørge for en helhetlig fremstilling av «livskvaliteten i Norge» og en rapport annethvert år som viser hvilken vei det går. At bruttonasjonalproduktet ikke sier så mye om hvordan folk har det, er ingen ny erkjennelse. En fascinerende spissformulering fra tidlig

1970-tall gikk ut på å måle netto livslykke i stedet.

Siden den gang har seriøs forskning utviklet metoder til å måle livskvalitet og allmenn trivsel i ulike befolkningsgrupper, noe som har gitt grunnlag for politiske tiltak. KRF har tidligere foreslått en årlig livskvalitetsindeks, denne gangen er det MDG som står bak. Og det stortingsflertallet som har sluttet seg til forslaget om jevnlige rapporter, kan også henvise til anbefalinger fra OECD.

Nå står vi jo ikke helt på bar bakke i denne sammenheng. På FNS World Happiness-indeks har Norge gjennom flere år figurert som verdens lykkeligste land. Og i de såkalte Ungdata-undersøkelsene sa opptil ni av ti barn og unge seg fornøyd med livet, foreldrene og skolen. Men samtidig har jo medisinbruk og psykiske plager, stress og press, fått et urovekkende omfang i den samme aldersgruppen? Og hva med den daglige livslykkefølelsen hos folk flest «i detta landet her»?

trivsel og livskvalitet påvirkes av mange og høyst forskjellige forhold, fra gener og personlighet via nettverk og naere relasjoner til store hendelser. Samlivsbrudd, problemer på jobben, en alvorlig diagnose, en knekk i økonomien, for å nevne noen hendelser med negativt fortegn. Og hvordan man har det, beror i noen grad på hvordan man tar det, ifølge gammel livsvisdom. Om forskerne utvikler stadig bedre målemetoder, også for livskvalitet, blir neste spørsmål hva politikerne tenker å bruke resultatene til.

Formålet er formodentlig nye, forskningsbaserte tiltakspakker overfor ulike befolkningsgrupper. Men hva med variasjonene i lykkefølelse innen hver gruppe? Faren er unektelig til stede for at stortingsbehandlingen av livskvalitetsrapportene ender i en generell debatt om økonomiske forskjeller, sentralisering, klimakrise og skolereformer som årsak til «kvalitetsproblemene». I verste en strid om hvorfor lykkeindeksen pekte opp eller ned under hvilken regjering.